Vis kilden til Weichsel (glasial)

{{omdirigering2|Istiden|siste istid|istider generelt|Istid}}
{{Lenkeboks Weichsel glasial}}
'''Weichsel glasial''' eller '''siste istid''' (også ''Weichsel-komplekset'' og i dagligtale ''weichselistiden'') var den seneste [[Istid|nedisingen]] av [[Nord-Europa]] og nordlige [[Sentral-Europa|Mellom-Europa]]. Weichsel avløste  varmeperioden [[Eem (interglasial)|eem interglasial]] for ca. 115&nbsp;000 år siden, og sluttet med begynnelsen av den nåværende varmere [[interglasial]]en for omkring 11&nbsp;700 år siden.<ref name="Litt"/> Slutten av weichsel-istiden markerer samtidig slutten på [[pleistocen]] og begynnelsen på [[holocen]].

I weichselistiden levde det mennesker i de sørlige deler av Europa. Paleolittisk kunst viser blant annet at det i perioder har vært arktisk [[fauna]], og dermed [[arktisk klima]] på [[Den iberiske halvøy]]a, ned mot [[Middelhavet]] og [[Svartehavet]]. Det var et meget stort isdekke over de nordlige delene av [[Nord-Amerika]] og [[Europa]], samt over [[Alpene]], [[Kaukasus]], og [[Himalaya]]. Isdekkene i de tre sist nevnte fjellkjedene samt i Norge og på Island er delvis rester av innlandsisen, med noen unntak.

Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske [[landskap]]et, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til [[dal|u-daler]] og [[fjord]]er, og løsmassavsetninger i form av [[endemorene]]r, bunnmorener, [[esker]]e og [[Grytehullsjø|dødisgroper]]. Breskuringen av landskapet, utgravingen av u-daler og fjorder skjedde gjennom noen millioner år, hvor flere istider har påvirker landskapet - ikke bare den siste istiden. Sognefjorden er eksempel på en fjord som er gravd ut av innlandsis under en rekke istider.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 81-83.</ref>

[[Fil:Weichsel-Würm-Glaciation.png|thumb|left|Isens utstrekning i den seneste istiden]]
[[Fil:EisrandlagenNorddeutschland.png|thumb|left|Brefrontens sørgrense i Nord-Tyskland i de tre siste glasialenes maksimale framstøt. <br />Blå linje: [[Elster (glasial)|''Elster'']]
<br />Gul linje: ''[[Saale (glasial)|Saale]]s'' ''Drenthe stadial '' <br />Rød linje: ''[[Weichsel (glasial)|Weichsel]]s'' ''Brandenburg stadial'']]

== Etymologi ==
Navnet stammer fra den [[Polen|polske]] elven [[Wisła]], som på [[Tyskland|tysk]] heter Weichsel. Typeregionen er Nedre Wisładalen, men en [[Typelokalitet (geologi)|typelokalitet]] er ikke bestemt.  Omtrent samtidig med Weichsel  var andre steder på den nordlige halvkule nediset: for de nordlige [[For-Alpene]] kalles tilsvarende glasial ''Würm'', for de britiske øyene ''Devensian'' og for Nord-Amerika ''Wisconsin''.

== Innlandsisens utstrekning ==
Istiden startet trolig svært brått, og kan ha avløst Eem-varmetiden med betydelig nedkjøling i løpet av bare noen hundre år.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 66.</ref> Isen hadde sin største utbredelse for 25 - 18 000 år siden. Sammenlignet med de foregående nedisingene ([[Elster (glasial)|elster]] og [[Saale (glasial)|saale]]), var weichsel-glasialen langt mindre.<ref name="Hohl"/> Under det maksimale breframstøtet i Nord-Tyskland ({{ikkerød|Brandenburgfasen}}) lå fronten omtrent langs linjen [[Flensburg]], [[Rendsburg]], [[Hamburg]], [[Ahrensburg]], sør for [[Schwerin]], [[Havelberg]], [[Brandenburg an der Havel]], [[Luckenwalde]], [[Lübben (Spreewald)|Lübben]] og [[Guben]], dvs innenfor det nordøsttyske lavlandet. Store flyttblokker av bergarter fra Norge og Sverige i det nordlige Tyskland, vitner om isens ekspansjon sørover.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.</ref> 

I Norge har man lenge antatt at isen lå som en heldekkende kappe over hele Skandinavia. Isen var om lag 2 km tykk over dagens [[Oslo]], og på det tykkeste var iskappen hele hele 3 km tykk over indre [[Bottenviken]].<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 66.</ref> Men i løpet av siste istid viser studier at det var minst fem mindre [[interstadial]]er, hvor det i kortere eller lengre tidsrom var isfritt i alle fall på [[Jæren]], [[Andøya]] i Nordland, langs kysten av [[Finnmark]], og antakelig også tidvis på [[Nordmøre]] og kanskje også i [[Gudbrandsdalen]]. Funn av [[mammut]]tenner, ben av [[moskus]], samt tegn på planteliv på disse stedene gir bevis for isfrie perioder.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.</ref>

== Isavsmeltningen ved slutten av weichsel ==
Isen trakk seg tilbake i flere etapper og havnivået steg omtrent 120 meter fra det absolutte minimum for 22&nbsp;000 år siden.<ref name="Fleming"/> Yngre dryas var en kuldeperiode med breframstøt 10&nbsp;300&ndash;9&nbsp;900 år før vår tid. Deretter ble det så varmt at [[Jostedalsbreen]] og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8&nbsp;400&ndash;8&nbsp;100 år før vår tid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på [[Grønland]]. For 6&nbsp;000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake.<ref>[http://www.geology.umb.no/Courses/GEO210/www/Aa_Jostedalsbreen_GEO_2005-5.pdf]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }} GEO nr. 5/2004]</ref>

I et komplisert vekselspill mellom [[Bredemt sjø|bredemte sjøer]] og havframstøt over flere stadier ble [[Østersjøen]] dannet slik den framstår i dag.<ref name="Hohl"/> Smeltingen for 11&nbsp;000&ndash;9&nbsp;000 år siden skjedde rykkvis og det var tidvise tilbakeslag hvor isen vokste igjen og midlertidig skjøv foran seg de yngste [[morene]]ne. Store morener finnes avsatt blant annet i [[Finland]], nordlige [[Tyskland]], og på [[Østlandet]]. Men det er også avsatt morener som i dag ligger under vann, slik som [[Jyske Rev]] utenfor nordvestkysten av [[Jylland]] - det er en undersjøisk morene som ble avsatt landfast før havnivået hadde steget til dagens nivåer.<ref>[http://nordsoenoceanarium.dk/jyske-rev Jyske rev] {{Wayback|url=http://nordsoenoceanarium.dk/jyske-rev |date=20160325051531 }} - ''Nordsøen Oceanarium'', Hirtshals. Besøkt 17. mars 2016.</ref> [[Horns Rev]] vest for Esbjerg er derimot fra den nest siste istiden ([[saale (glasial)|saale]]).

I morenene er løsmassene blandet, store steiner ligger sammen med mindre usortert materiale. Løsmassene ble både skjøver framover av iskanten, og ført nedover av smeltevann. Løsmasser som er avsatt i rennende vann er på en helt annen måte sortert etter størrelse. Leire er avsatt på bunnen i innsjøer eller sjø med mye brevann.

Planter og dyr fulgte etter da isens trakk seg tilbake, det samme gjorde flere bølger av jeger og samlerkulturer. Smeltingen startet for alvor for om lag 18 000 år siden, og for 11 700 år siden regner man istiden som avsluttet.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 67.</ref>

===Morener på Østlandet===
Den eldste morenen i Norge er [[Kostermorenen]] som er eldre enn 14 000 år, og som går tvers over [[Kosterøyene]]. Morenen kan følges østover i nordre [[Bohuslän]]. 

[[Tjøme-Hvaler-trinnet]] er litt yngre enn Kostermorenenen, dette trinnet som dateres til 14 100 – 13 900 BP, og som kan følges fra [[Brunlanes]] over de ytre delene av [[Tjølling]] og [[Tjøme]], og de sørligste delene av [[Hvaler (kommune)|Hvaler]]øyene.  

[[Slagen-Onsøytrinnet]] kalles ofte «det ytre raet». Det dateres til 13 000 – 12 850 [[Before Present|BP]], og kan følges fra [[Kornsjø]] i øst over [[Halden]] og videre over [[Skjeberg]] og [[Onsøy]], videre over til [[Slagen]] og [[Stokke (kommune)|Stokke]], der det blir utvisket av [[Ra (geologi)|Raet]], som kom ekstra langt fram her.

Det store [[Raet]] er Norges mest kjente morene, som vitner om  isranden for omkring 12 500 år siden, med bart land helt ytterst i Østfold og Vestfold. Raet vitner om en kraftig framgang av innlandsisen i [[yngre dryas]], og utgjør den største oppholdslinjen. Raet har nesten sammenhengende utstrekning over [[Halden]] – [[Moss]] – [[Horten]] – [[Larvik]] – [[Jomfruland]] og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Raet demmer opp både [[Farrisvannet]] og [[Vannsjø]], og begge steder har store elver skåret gjennom morenen og skapt utnyttbare vannfall - [[Numedalslågen]] ved Larvik og [[Sarpsfossen]] som er elva [[Glomma]]s gjennomskjæring i morenen.

[[Ås-Ski-trinnet]] dannet blant annet avsetningene mellom [[Drøbak]] og [[Svelvik]] (se [[Storsand]] i [[Hurum]]).

[[Akertrinnet]] i [[Groruddalen]] demmet opp [[Maridalsvannet]], [[Sognsvann]] og [[Bogstadvannet]], i sammenheng med Berger ved [[Skedsmokorset]].

På [[Romerike]] utgjør [[Gardermoen]] den største sandterrasse i Norge.  [[Grimsmoen naturreservat|Grimsmoen]]  i [[Folldal]] er Innlands-Norges største løsmasseavsetning fra siste glasiale periode.

===Morener på Vestlandet===
De mange brefremstøtene i sene kuldeperioder har også gitt moreneavsetninger på Vestlandet. Morenelinjene følger både langs lang og ute i havet, og et synlig morenelandskap finnes på [[Herdla]] nordvest for [[Bergen]]. 

I [[Nordfjord]] har en større morene blitt skjøvet foran store ismasser og demmer opp det som i dag er [[Hornindalsvannet]], Europas dypeste innsjø. Store stein og grus ble skjøvet opp her i isens siste utvidelsesperiode.<ref>Reidar Müller, ''Det som ble Norge'', Aschehoug 2014, 3. opplag 2015, side 68.</ref>

== Referanser ==
<references>
<ref name="Litt">Litt et al. (2007: S.45ff)</ref>
<ref name="Hohl">Hohl, Rudolf (Hrg.): Die Entwicklungsgeschichte der Erde. 6. Auflage, Werner Dausien Verlag, Hanau 1985, 703 S. ISBN 3-768-46526-8, S. 410ff</ref>
<ref name="Fleming">Kevin Fleming, Paul Johnston, Dan Zwartz, Yusuke Yokoyama, Kurt Lambeck und John Chappell: ''Refining the eustatic sea-level curve since the Last Glacial Maximum using far- and intermediate-field sites.'' Earth and Planetary Science Letters, 163(1-4): 327-342, 1998 {{doi|10.1016/S0012-821X(98)00198-8}}</ref>
</references>

== Litteratur ==
* Thomas Litt, Karl-Ernst Behre, Klaus-Dieter Meyer, Hans-Jürgen Stephan und Stefan Wansa: ''Stratigraphische Begriffe für das Quartär des norddeutschen Vereisungsgebietes.'' I T. Litt  (red.): ''Stratigraphie von Deutschland - Quartär. Special issue. Eiszeitalter und Gegenwart/Quaternary Science Journal. 56, No. 1/2'', E. Schweizerbart’sche Verlagsbuchhandlung (Nägele und Obermiller), Stuttgart 2007, ISSN 0424-7116, s. 7-65, doi:10.3285/eg.56.1-2.02.
* H. Liedtke & J. Marcinek: ''Physische Geographie Deutschlands'', Justus Perthes Verlag, Gotha 1995 ISBN 3-623-00840-0
* Ramberg, Bryhni, Nøttvedt: ''Landet blir til'', kapitler 15 og 16. Norsk geologisk forening, 2006.

== Tidsnavigasjon ==
{{kenozoikum}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kuldeanomalier]]