Redigerer Wanda Heger

{{Infoboks biografi}}
'''Wanda Maria Heger''' (1921–2017) var en norsk [[sosionom]] som er kjent for sin innsats for norske fanger i Tyskland under [[andre verdenskrig]].  

Hegers familie var tvunget til å bo i Tyskland for å unngå at faren [[Johan Bernhard Hjort]] ble holdt i fengsel. Fra slektens gods ved [[Berlin]] kunne Heger bevege seg relativt fritt omkring i Tyskland, og bidro med mat til fanger på så ulike steder som [[Sachsenhausen]], [[Ravensbrück]] og [[Natzweiler-Struthof|Natzweiler]]. Heger og hennes familie kartla de norske fangene, og utarbeidet lister og et omfattende kartotek. Disse oversiktene var viktige grunnlag for å gjennomføre redningsarbeidet i krigens sluttfase. Hun medvirket til evakueringen med [[de hvite bussene]].<ref>{{Kilde avis|tittel=I porten for fangane (nekrolog)|avis=Klassekampen|url=|etternavn=Skjeseth|fornavn=Alf|dato=03.02.2017|side=36|sitat=Ved Wanda Hegers bortgang har ein krigshelt med ei eineståande historie gått ut av tida. Ho døydde 27. januar og vart nesten 96 år gamal.}}</ref><ref name="Jonassen" />

== Bakgrunn og familie ==
Wanda Heger var datter av Anna Cathrine Holst og høyesterettsadvokat [[Johan Bernhard Hjort]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan B Hjort|url=http://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2014-09-28|besøksdato=2019-03-02|språk=no|fornavn=Ivo de|etternavn=Figueiredo}}</ref> Hun vokste opp på [[Bestum]] i [[Aker]], som den eldste i en søskenflokk på seks. Søsknene var [[Johan Hjort (1922–2001)|Johan]], [[Peter F. Hjort|Peter Fredrik]], Helge Bernhard, [[Kirsti Hjort|Kirsti]] og [[Haldis Hjort|Haldis]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Wanda Heger|url=http://nbl.snl.no/Wanda_Heger|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2014-09-28|besøksdato=2019-03-02|språk=no|fornavn=Guri|etternavn=Hjeltnes}}</ref>{{Sfn|Ottosen|1998|s=36,37}}<ref>{{Kilde www|url=https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2009/01/krigen-i-et-norsk-barn-i-en-tysk-landsby|tittel=Krigen i et norsk barn i en tysk landsby|besøksdato=2022-05-26|forfattere=Haldis Hjorth|dato=7. januar 2009|språk=nb|verk=Tidsskrift for Norsk psykologforening}}</ref>

Wanda Hegers farmor Wanda von der Marwitz kom fra Tyskland.<ref name=":2">{{Kilde bok|tittel=Fri mann|etternavn=de Figuereido|fornavn=Ivo|utgiver=Aschehoug|år=2002|isbn=8203222919|utgivelsessted=Oslo|sider=258, 263, 273, 275|kapittel=Møte i Berlin, Anna Cathrines valg, Gross Kreutz, Potetlomper til Zakrisen}}</ref> Adelsslekten [[Huset Marwitz|Marwitz]] hadde siden 1200-tallet eid store jordeiendommer i det som da var [[Markgrevskapet Brandenburg]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.deutsche-biographie.de/sfz126637.html|tittel=Marwitz, von der - Deutsche Biographie|besøksdato=2022-05-25|fornavn=Deutsche|etternavn=Biographie|språk=de|verk=www.deutsche-biographie.de}}</ref> Sommeren 1939 tilbrakte Wanda Heger hos familien i en villa i [[Ortsteil|delbydelen]] [[Wannsee]] i [[Berlin]].<ref name=":1" />

Farens søstre, Wanda og Astrid, var gift med hver sin bror fra familien von der Goltz. Søsteren Astrid var gift med juristen [[Rüdiger von der Goltz (jurist)|Rüdiger von der Goltz]], som fra 1936 var medlem av [[Riksdagen (Nasjonalsosialistisk)|riksdagen]] for det tyske nasjonalsosialistiske partiet [[NSDAP]]. Han deltok senere i planleggingen av [[Attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944|attentatet mot Hitler 20. juli 1944]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de/selectmaske.html?pnd=12665669X&recherche=ja|tittel=Verhandlungen des Deutschen Reichstags|besøksdato=2022-05-24|verk=www.reichstag-abgeordnetendatenbank.de}}</ref><ref name=":1" /> Georg Conrad von der Goltz var gift med den andre søsteren.<ref name="Emberland">{{Kilde bok|tittel=Himmlers Norge|etternavn=Emberland|fornavn=Terje|utgiver=Aschehoug|år=2012}}</ref> 

Under andre verdenskrig i Tyskland møtte hun medisinstudenten [[Bjørn Heger]], som da satt fengslet i Berlin. Etter krigen, i september 1945, giftet paret seg i [[Den norske sjømannskirken (Hamburg)|sjømannskirken i Hamburg]].<ref name="Lidegaard" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012042708122?searchText=Heger&page=189|tittel=Studentene fra 1933 : biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1958|besøksdato=2022-05-25|verk=www.nb.no}}</ref> Wanda og Bjørn Heger fikk seks barn, deriblant forfatteren [[Anders Heger]]<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Anders Heger|url=http://snl.no/Anders_Heger|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-02-11|besøksdato=2019-03-02|språk=no|fornavn=Anders|etternavn=Neraal}}</ref> og tingrettsdommer [[Kim Heger]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Røtvold, Øystein Angell | utgivelsesår = 1997 | tittel = Ættebok for Petter Peitersen Dass og hans hustru Margrethe Andersdatter og deres etterkommere i fjorten generasjoner | isbn = 8299431204 | utgivelsessted = Sarpsborg | forlag = Slektsforum | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013032005079 | side = 299}}</ref> Wanda Hegers bror Peter ble gift med [[Didrik Arup Seip]]s datter Tone. De møttes mens begge familiene bodde i [[Groß Kreutz]] der fedrene satt i en slags [[husarrest]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/nyheter/en-historie-om-kjaerlighet/65587655|tittel=En historie om kjærlighet|besøksdato=2022-05-26|dato=2000-03-21|fornavn=Arvid|etternavn=Bryne|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Til minne om far og mor, Didrik Arup Seip og Johanne Karoline Louise Seip f. Remmer, ved fars 100-årsdag den 31. august 1984 | utgivelsessted = [Blommenholm] | forlag = T. Hjort | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015102208043 | side = }}</ref>

== Arrestasjon av faren og sivilinternering ==
[[Fil:Gross Kreutz.JPG|miniatyr|Godset (Gutshaus) Gross Kreutz (2009). Under andre verdenskrig var det bebodd av familien Hjort, i tillegg til franske krigsfanger og tyskere som hadde mistet husene sine i bombingen. Etterhvert ble flere fanger fra tyske konsentrasjonsleire overført til Gross Kreutz.]]
[[Fil:Gross Kreutz-Sammlung Duncker (5362367).jpg|miniatyr|Godset ''Gross Kreutz'' på et maleri av [[Theodor Albert]] (1822–1888), senere del av samlingen til [[Alexander Duncker]] (1813–1897).]]
Wanda Hegers far var en av grunnleggerne av [[Nasjonal Samling]] i 1933, og hadde de påfølgende årene en sentral rolle i partiet. Han brøt imidlertid med partiet i 1936 og medvirket til 1940 i den nasjonalsosialistiske kretsen rundt [[Hans S. Jacobsen]]. Etter [[Angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen av Norge]] i 1940 var Johan Bernhard Hjort involvert i [[Administrasjonsrådet]] og var aktuell som minister til [[Riksrådsforhandlingene|Riksrådet]].<ref name=":3" />{{Sfn|Ottosen|1998|s=39}} 

I løpet av det første okkupasjonsåret kom Hjort stadig mer i opposisjon til okkupasjonsmakten. I artikkelen «Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge», publisert i ''[[Norsk Retstidende]]'' i september 1941, argumenterte han blant annet for at statssuvereniteten måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. ''Reichskommissar'' [[Josef Terboven]] ble rasende da han leste artikkelen, og Hjort ble arrestert 21. oktober 1941. Etter et kort opphold på [[Grini fangeleir|Grini]], ble han sendt til fengsel i Berlin i februar 1942.<ref name=":3">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan B Hjort|url=http://nbl.snl.no/Johan_B_Hjort|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2022-05-24|språk=nb|fornavn=Ivo de|etternavn=Figueiredo}}</ref>{{Sfn|Ottosen|1998|s=39}} 

Arrestasjonen av Hjort vakte oppsikt i noen tyske kretser blant annet på bakgrunn av hans fremstående svogre.{{Sfn|Ottosen|1998|s=40}} Hjorts søster Astrid, hennes mann og flere av hans tyske slektninger, arbeidet for å få Hjort ut av fengsel.{{Sfn|Ottosen|1998|s=40}} Det var familien van der Goltz som hadde de rette kontaktene. Sommeren 1937 hadde [[Heinrich Himmler]] besøkt Hjorts svoger Rüdiger von der Goltz i [[Wannsee]] for å treffe Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler hadde blitt kjent med Rüdiger von der Goltz og hans kone under riksbondedagene i [[Goslar]] i 1935.<ref name="Emberland" /> Mens Hjort var fengslet i Oslo, hadde Rüdiger von der Goltz et møte i Berlin med den tyske administratoren for Norge, Josef Terboven, men fikk blankt avslag på anmodningen om en mildere behandling av Hjort.<ref name=":2" /> 

I mellomtiden ble Hjort flyttet til Berlin, først til [[Alexanderplatz]] og deretter til fengselet i [[Niederkirchnerstrasse|Prinz-Albrecht-Strasse]]. Da kom han også under [[Schutzstaffel|SS]]-sjef [[Heinrich Himmler|Himmlers]] område og det kunne komme til en løsning.<ref name=":2" /> Fordi Hjort ikke hadde ledet noe motstandsarbeid eller gjort noe kriminelt, gikk Himmler etter samtale med sin partifelle Rüdiger von der Goltz, med på et kompromiss.<ref name="Lidegaard" /><ref name=":4" /> Hjort skulle få slippe fri dersom hans tyske slektninger tok ansvar og holdt overoppsyn med ham så lenge krigen varte.

Wandas fetter Bodo von der Marwitz (1893–1982), som ikke var nazist,<ref name="Lidegaard">{{Kilde bok|tittel=Redningsmænd|etternavn=Lidegaard|fornavn=Bo|utgiver=Politikens forlag|år=2015|isbn=9788740023725}}</ref><ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.deutsche-biographie.de/sfz099_00693_1.html|tittel=Marwitz, Bodo von der - Deutsche Biographie|besøksdato=2022-05-24|fornavn=Deutsche|etternavn=Biographie|språk=de|verk=www.deutsche-biographie.de}}</ref> tilbød familien å bo på sitt gods i landsbyen [[Groß Kreutz]]. Landsbyen ligger vest i delstaten [[Brandenburg]], som omkranser [[Berlin]]. Marwitz bodde ikke selv på godset, men på sin eiendom Friedensdorf, øst i Brandenburg.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/70329240|tittel=Dro til konsentrasjonsleirer for å gi norske fanger mat|besøksdato=2019-03-03|forfattere=|dato=2018-10-17|fornavn=Synne|etternavn=Corell|språk=no|verk=Dagbladet.no|forlag=|sitat=Samtidig hadde Hjort tidligere gjort inntrykk på Himmler, og Hjorts tyske, regimetro svoger fikk forhandlet fram at hele Hjort-familien skulle interneres på et slott utenfor Berlin. Interneringen av familien var et forsøk på å disiplinere dem tilbake i nazi-folden. Familiens nye liv i Groß Kreutz var en privilegert posisjon sammenliknet med mer eksplisitte fiender av regimet. Wanda ville virkelig ikke forlate Norge.}}</ref><ref name="Ottosen">{{Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1995 | tittel = Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45 | isbn = 8203260756 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030504066 | side = }}</ref>

Både Wandas mor og Wandas voksne søsken motsatte seg først denne ordningen, som ville bli en slags husarrest. Etter å ha besøkt mannen i fengsel, ga imidlertid moren klar beskjed til barna om at de måtte reise til Tyskland og bo der. Ellers ville han ikke overleve, mente hun. I oktober 1942 reiste Anna Cathrine Hjort og de seks barna til Tyskland. Da de ankom [[Tempelhof internasjonale lufthavn|Tempelhof lufthavn]] i Berlin, var faren sluppet fri og møtte dem der.{{Sfn|Ottosen|1998|s=40}}<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://psykologtidsskriftet.no/fagessay/2009/01/krigen-i-et-norsk-barn-i-en-tysk-landsby|tittel=Krigen i et norsk barn i en tysk landsby|besøksdato=2019-03-03|forfattere=Haldis Hjort|dato=Januar 2009|språk=nb|verk=Tidsskrift for Norsk psykologforening|forlag=|sitat=I oktober 1942, da jeg var to år og tre måneder, ble hele familien med mor og seks barn tvangssendt fra hjemmet vårt i Oslo til landsbyen Groß Kreutz i Øst-Tyskland, nær Potsdam og Berlin. Søsknene mine var Wanda på 21 år, Johan 20, Peter 18, Helge 15 og Kirsti på 11 år. .. Far kunne bli løslatt og få bo sammen med oss på den betingelse at verken han, mor eller mine store søsken skulle forlate Tyskland eller ha noen aktiviteter mot regimet.}}</ref>

Godset i Groß Kreutz hadde også andre beboere. I kjelleren var franske krigsfanger internert. Andre steder i bygningen bodde tyskere som hadde mistet sine boliger under bombingen.{{Sfn|Ottosen|1998|s=55}} Også andre «sivilinternerte» fra Norge, Danmark og Frankrike ble plassert på godset.<ref name=":0" /> Mot slutten av krigen kom medlemmer av familien Marwitz og ble innkvartert på godset.{{Sfn|Seip|1946|s=566}}

== Hjelpearbeid for fanger ==

===Familien Seip===
Det var Wanda som satte hjelpearbeidet for fangene i gang. Avgjørende for fremdriften var hennes møte med [[Didrik Arup Seip]].<ref name=":2" /> Seip var rektor ved [[Universitetet i Oslo]] ved krigsutbruddet, ble raskt involvert i motstandsarbeid gjennom ''[[Kretsen]]'' og ble internert i Sachsenhausen etter noen måneder på [[Grini fangeleir|Grini]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kluge, Rolf | utgivelsesår = 1970 | tittel = Norge og den annnen verdenskrig: Hjemmefrontledelsen tar form ; Kretsen dannes sommeren 1941 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102508211 | side = }}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Didrik Arup Seip|url=http://snl.no/Didrik_Arup_Seip|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2021-06-17|besøksdato=2022-05-26|språk=nb}}</ref> Familien Hjort hadde kontakt med hans hustru Johanne Seip. Wanda Heger ba om lov til å besøke rektor Seip i Sachsenhausen og fikk overraskende tillatelse. I mellomtiden var Seip flyttet til fengsel ved [[Gestapo]]-hovedkvarteret i [[Niederkirchnerstrasse|Prinz-Albrecht-Strasse]] der Heger slapp inn.<ref name="Lidegaard" />{{Sfn|Ottosen|1998|s=60}}<ref name="Ottosen" />{{Sfn|Seip|1946|s=514}}  

Seip hadde blitt flyttet fra Sachsenhausen under påskudd av at han skulle gjøre vitenskapelig arbeid for [[Ahnenerbe]]. Himmler skal ha blitt påvirket av [[Felix Kersten]] etter tilskyndelse av den svenske diplomaten [[Arvid Richert]] og den finske diplomaten Kivimäki. Seip informerte Wanda Heger om at det var 200 nordmenn i Sachsenhausen, og at nordmannen [[Bjørn Heger]] satt i samme Gestapo-fengsel i Prinz-Albrecht-Strasse som Seip.<ref name="Lidegaard" />{{Sfn|Ottosen|1998|s=60}}<ref name="Ottosen" />{{Sfn|Seip|1946|s=514}} Fra Seip fikk Heger navn og nummer på en rekke fanger. Utover våren 1943 besøkte hun Sachsenhausen en rekke ganger.<ref name=":2" />
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183 R97512, Berlin, Geheimes Staatspolizeihauptamt.jpg|miniatyr|Gestapos hovedkvarter i daværende [[Niederkirchnerstrasse|Prinz-Albrecht-Strasse]], der hun besøkte [[Didrik Arup Seip]] og [[Bjørn Heger]] som satt arrestert. Bygningen eksisterer ikke lenger.]]
Den tidligere lett lubne Seip hadde i fangenskap blitt mager, utmattet og gammel. Seip var en internasjonalt kjent vitenskapsmann og [[æresdoktor]] ved [[Universitetet i Hamburg]]. Dersom Seip døde i fangenskap ville det bli en belastning for Himmler. Gjennom Wanda Hegers besøk kunne svenske aviser som ''[[Dagens Nyheter]]'' i november 1942 melde at Seip satt fengslet i Berlin under «relativt menneskeverdige former».{{Sfn|Ottosen|1998|s=56-57}}{{Sfn|Seip|1946|s=464, 475}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Collett, John Peter  | utgivelsesår = 1999 | tittel = Historien om Universitetet i Oslo | isbn = 8200129373 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017073107097 | side = }}</ref> 

Seip ble høsten 1942 flyttet til München og bodde der sammen med sin kone. Seip reiste til Berlin under påskudd av å bruke arkivene og bibliotekene der til sitt vitenskapelige arbeide. Høsten 1943 slo han seg ned på Groß Kreutz sammen med de andre etter at Berlin sentrum (inkludert håndskriftavdelingen på Statsbibliotektet der Seip arbeidet) fikk store ødeleggelser under bombingen 22.–23. november 1943.{{Sfn|Ottosen|1998|s=60}}<ref name="Ottosen" />{{Sfn|Seip|1946|s=514}}

=== Møte med Bjørn Heger ===

Bjørn Heger var skeptisk til den unge norske jenten som oppsøkte ham, og han lurte på om hun var en slags spion for fienden. Wanda hadde fått tillatelse til å besøke Bjørn i fengsel og kom dit hver uke.{{Sfn|Ottosen|1998|s=58-59}}<ref name=":1">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008031004009|tittel=Hver fredag foran porten|forfatter=Heger, Wanda|forlag=Gyldendal|isbn=8205229872|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=9, 21, 25|utgivelsesår=1995}}</ref> Han var arrestert på grensen til Sverige, under forsøk på å flykte fra Norge. Sommeren 1943 ble han frigitt fra fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse, på betingelse av at han skulle arbeide i [[Leipzig]] på et sykehus for østeuropeere. På vei til Leipzig klarte han å komme i kontakt med Wanda, og ga utfyllende informasjon om forholdene i fengselet og i Sachsenhausen, samt om hvor han var på vei. Etter at Leipzig var ødelagt av bombing bosatte Bjørn Heger seg 6. januar 1944 i Groß Kreutz. Der ble han en viktig bidragsyter til fangearbeidet.<ref>Aftenposten 29. september 1945.</ref>{{Sfn|Ottosen|1998|s=60}}{{Sfn|Seip|1946|s=519}}

===Matpakker og kartlegging av internerte===
[[Fil:Borghild Hammerich (cropped).jpg|miniatyr|Wanda Heger skrev til norskfødte [[Borghild Hammerich]] (bildet) i København, som deretter sørget for å sende større forsendelser av pakker til sin illegale kontakt i Tyskland, den danske konsulen i Stettin og Lübeck. Derfra hentet Groẞ Kreutz-folket det til seg.<ref>{{Kilde bok|tittel=Fri mann|etternavn=de Figuereido|fornavn=Ivo|utgiver=Aschehoug|år=2002|isbn=8203222919|utgivelsessted=Oslo|sider= 276|kapittel=Potetlomper til Zakrisen}}</ref>]]
Med utgangspunkt i boligen i Groß Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i [[konsentrasjonsleir]]er i Tyskland, med Wanda Heger som drivkraft. I starten var det fanger i [[Sachsenhausen]] som fikk matpakker fra familien. Etter hvert omfattet arbeidet også leirene [[Ravensbrück]] nordøst i Tyskland og [[Natzweiler-Struthof|Natzweiler]] i [[Alsace]] (Frankrike).

Heger oppsøkte også fengslene og fant frem til nordmenn.{{Sfn|Seip|1946|s=511}} Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige,{{Sfn|Ottosen|1998|s=63-64}} i strid med svensk nøytralitet. Når de i Groß Kreutz hadde fått en god liste med navn, ble den levert til forretningsmannen Camillo Holm i Berlin. Holm fikk listen maskinskrevet i flere kopier. En kopi gikk via den svenske legasjonen i Berlin til den norske minister [[Niels Christian Ditleff]] i Stockholm. Sekretær Erik Bache ved evakueringskontoret hadde til slutt et kartotek med 7500 navn.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}} 

Lister over internerte ble også formidlet til [[Det internasjonale Røde Kors]] i Sveits.<ref>{{Kilde bok | tittel = Festskrift til Kristian Ottosen på 70-års dagen 15. januar 1991 | isbn = 8200210995 | forlag = Universitetsforlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081004017 | utgivelsesår = 1991 | side = }}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Natt og tåke: historien om Natzweiler-fangene | isbn = 8203161081 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014092538002 | side = }}</ref> Røde Kors' representant i Berlin, Dr. Marti, skrev frustert til hovedkontoret i Geneve at Wanda Heger lykkes med å få kontakt med fangene, mens han selv ikke lykkes.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian  | utgivelsesår = 1990 | tittel = Liv og død: historien om Sachsenhausen-fangene | isbn = 8203164846 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091700061 | side = }}</ref>

Nordmennene i Groß Kreutz samarbeidet med sjømannsprestene i Hamburg om arbeidet for fangene. Sjømannsprestene tok ansvar for fengsler og krigsfanger samt leirer i nordvest, mens Groß Kreutz fokuserte på konsentrasjonsleirene og [[tysklandsstudentene]]. Seip formidlet kontakt til Sverige og Storbritannia via den svenske legasjonen i Berlin. Sjømannsprestene holdt kontakt med Norge ved at de noen ganger reiste med syketransporter. [[Theo Findahl]], norsk journalist i Berlin, medvirket i arbeidet. Wanda, Johan Hjort og Bjørn Heger overlevde bombingen langfredag 1945 da sjømannskirken i Hamburg ble ødelagt.<ref name="Vogt-Svendsen">{{ Kilde bok | forfatter = Vogt-Svendsen, Conrad | utgivelsesår = 1948 | tittel = Med Guds ord i fiendeland: fra Sjømannskirken i Hamburg 1940-45 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Den norske sjømannsmisjons forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062504057 | side = }}</ref> Sjømannspresten oppholdt seg i Groß Kreutz de gangene det var gudstjeneste i Berlin.{{Sfn|Seip|1946|s=519}}

====Sachsenhausen====
Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer [[August Lange]] satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen [[Aksel Zachariassen]]. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken ''Hver fredag foran porten''. I porten møtte hun andre norske fanger som [[Kristian Ottosen]], [[Lorang Berg]] og [[Thorbjørn Lie]]. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}}{{Sfn|Ottosen|1998|s=58-59}}<ref name="Jonassen" />
[[File:Bundesarchiv Bild 183-78612-0002, KZ Sachsenhausen, Häftlinge vor Lagertor.jpg|thumb|Porten til ''Schutzhaftlager'' [[Sachsenhausen]], fotografert en gang mellom 1936 og 1944. {{byline|[[Bundesarchiv]] 183-78612-0002 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Viktigere enn de relativt små mengdene mat de klarte å frakte til Sachsenhausen var kontakt med fangene og lister med navn.{{Sfn|Seip|1946|s=507-508}} De arbeidet med å kartlegge norske fanger i Tyskland og fikk informasjon om blant annet leir og fangenummer. Informasjonen ble formidlet til familier i Norge gjennom vanlig post. I tillegg ble det sendt navnelister og annen informasjon til kontakter i det internasjonale [[Røde Kors]], og til de norske sjømannsprestene [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]] i Hamburg.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Sjømannskirken i Hamburg overlevde brannbombingen i 1943 og sjømannsprestene der holdt hver fjerde uke gudstjeneste i Berlin. Wanda Heger og broren Johan dro til Berlin for å få kontakt med den norske presten, og Vogt-Svendsen orienterte om arbeidet han gjorde for norske fanger i fengsel. Fangene i Sachsenhausen trodde han ikke det var mulig å få besøke.{{Sfn|Ottosen|1998|s=56}} 

Maten som ble brakt til fangene var først framskaffet lokalt i Groß Kreutz. Menyen ble bestemt av de lokale råvarer, som i det vesentlige var poteter, og som det dessuten var nok av. Matpakkene besto derfor ofte av potetlomper.<ref name=":2" /> Sommeren 1943 skrev Heger til norskfødte [[Borghild Hammerich]] i [[København]], lederen for «[[Danskehjelpen]]» til Norge og «Den norske damekomité i København».<ref name=":2" /> Gjennom illegale kontakter ble det sendt pakker av mat fra Danmark, via båt til [[Szczecin|Stettin]]. Danskepakkene ble hentet av Wanda Heger og andre fra miljøet i Groß Kreutz, og formidlet til fangeleirene.{{Sfn|Seip|1946|s=524}} I tillegg til mat ble også livsviktig medisin brakt inn i leirene. Transporten av mat og medisiner, og leveringene til leirene, ble hele tiden gjennomført med stor risiko for alle involverte.

====Ravensbrück====
I 1943 tiltok bombingen av Berlin og blant annet ble Gestapos kontor i Groß Kreutz truffet. I den mer uoversiktlige situasjonen som fulgte tok familien Hjort seg flere friheter. De lærte seg å omgå postsensuren og fikk en del brev fra Norge med spørsmål om savnede familiemedlemmer. [[Harald Salvesen]] etterlyste sin kone [[Sylvia Salvesen (1890–1973)|Sylvia Salvesen]]. Wanda Heger reiste til [[Ravensbrück]] nord i Tyskland, med pakke til «tante Sylvia» og fikk slik bekreftet at Sylvia Salvesen var internert der. Senere fikk Heger samtale med Sylvia Salvesen og fikk bekreftet at [[Lise Børsum]] satt i Ravensbrück. Sylvia og Wanda hadde ikke møtt hverandre tidligere og måtte straks improvisere rollene som tante og niese. I Ravensbrück innledet Heger hemmelig samarbeid med den tyske sykepleieren «søster Gerda» som var i SS. Tidlig i 1945 forsøkte Johan Hjort uten hell å få Salvesen og Børsum overført til Groß Kreutz.{{Sfn|Ottosen|1998|s=60-62, 557, 565}}<ref name="kvinneleiren" /> 

I mars 1945 kom den tyske sykepleieren «søster Gerda» til Groß Kreutz med utførlig liste over norske kvinner internert i Ravensbrück (92 norske samt 20 danske kvinner). Sykepleieren Gerda Schröder gikk i SS-uniform. Listen var utarbeidet av Sylvia Salvesen. Salvesen beskrev forholdene i leiren som forferdelig og ba om hjelp.{{Sfn|Seip|1946|s=589}}<ref name="kvinneleiren" />

====Natzweiler og NN-fanger====
[[File:Gate of Natzweiler-Struthof concentration camp after liberation.jpg|thumb|Porten til konsentrasjonsleiren [[Natzweiler]] fotografert i desember 1944 etter frigjøringen.]]
Sommeren 1943 ville de levere en pakke til [[Niels-Henrik Kolderup]] i Sachsenhausen. Portvakten avslørte da uforvarende at Kolderup var i [[Natzweiler]] i [[Alsace]] (det okkuperte Frankrike), og slik fikk Heger vite om en til da ukjent leir med norske fanger.{{Sfn|Ottosen|1998|s=60-62, 557, 565}}<ref name="kvinneleiren">{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1991 | tittel = Kvinneleiren: historien om Ravensbrück-fangene | isbn = 8203167918 | isbn = 8203260780 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008062304063 | side = }}</ref> Da norske fanger ble overført fra Sachsenhausen til Natzweiler visste ikke medfangene hvor de ble av. Før jul i 1943 kom Heger i kontakt med norske fanger sendt fra Natzweiler til Berlin på tvangsarbeid og fikk slik mer informasjon om norske internerte i Natzweiler. I september 1944 ble Natzweiler evakuert (8000 fanger ble overført til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]) på grunn av alliert fremrykning. I alt var 504 nordmenn registrert i Natzweiler og det var 125 igjen da leiren ble tømt. Dachau var på dette tidspunktet overfylt og en del av fangene ble sendt til «utekommandoer» eller sendt videre andre leirer som [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]] og [[Bergen-Belsen]]. På grunn av de kaotiske forholdene i blant annet Dachau ble ikke alle norsk fanger registrert som NN-fanger. De fikk dermed sende brev hjem, fikk pakker tilbake og ble samtidig registrert i Hegers kartotek (slik at de ble hentet av [[de hvite bussene]] i krigens sluttfase).<ref name="Jonassen">{{ Kilde bok | forfatter = Jonassen, Mari  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Hvite busser: med norsk ungdom til Hitlers dødsleire | isbn = 8251788943 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Damm | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014110407528 | side = }}</ref> [[Osmund Faremo]] hadde fått [[koldbrann]] og beskriver hvordan han ble reddet av medisiner i pakkene sendt til Natzweiler.<ref name="Jonassen" /><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1997 | tittel = Natzweiler: fangeberetninger : foredrag på Natzweilergruppens seminar i Kristiansand 20.-21. september 1997 | isbn = 8299453607 | utgivelsessted = [Lysaker] | forlag = Natzweilergruppen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011082208186 | side = }}</ref>

Vel 600 studenter ([[tysklandsstudentene]]) ble internert i tyske fangeleirer fra desember 1943. Studentene kunne sende brev relativt fritt og i Groß Kreutz fikk man kjennskap til at en del av studentene var i Sennheim ([[Cernay (Haut-Rhin)|Cernay]] i [[Alsace]]) nær Natzweiler. Wanda Heger fikk tillatelse til å besøke studentene i midten av juni 1944. Noen norske fanger i Sachsenhausen stakk til henne en liste over norske ''[[Nacht und Nebel]]''-fanger («NN-fanger») i Natzweiler. NN-fanger fikk ikke ha kontakt med verden utenfor og var i Groß Kreutz opprinnelig en ukjent kategori internerte. Informasjonen om NN-fanger ble formidlet til Norge og Sverige. Hun fikk også tak i liste over norske offiserer som siden 1943 var internert i Polen.{{Sfn|Ottosen|1998|s=63-64}}{{Sfn|Seip|1946|s=509, 524}}

===Evakuering===
Familiene Hjort og Seip, Bjørn Heger, Theo Findahl og sjømannsprestene fordelte leirer og fengsler i mellom seg og var beredt til å hjelpe fangene «når katastrofen nærmet seg».{{Sfn|Seip|1946|s=511}} Sommeren 1944 ble det planlagt et dansk bilkorps («Jyllands-korpset») som skulle stå klar til å evakuere danske og norske fanger.{{Sfn|Seip|1946|s=526}} Carl og Borghild Hammerich hadde sommeren 1944 120 fiskebiler (hver med plass til 50 personer) til disposisjon. Minister Ditleff planla på sin side å sende tre norske skip til Lübeck med busser som skulle samle opp fanger når sammenbruddet i det tyske regimet kom.{{Sfn|Seip|1946|s=539}} I oktober 1944 skrev Johan B. Hjort et notat om fangenes situasjon og behovet for evakuering til den svenske legasjonen.{{Sfn|Seip|1946|s=546}} Ditleff utarbeidet 30. november 1944 en evakueringsplan som innebar at svenskene skulle forhandle direkte med Himmler og Ditleff foreslo overfor Folke Bernadotte å evakuere sivile norske og danske fanger til Sverige.{{Sfn|Seip|1946|s=550}} 

Da krigen nærmet seg slutten var det en begrunnet frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge Heger og Seip ble de advart om dette blant annet av [[Paul Rosbaud]], spionen med dekknavnet «Griffen». Sjømannsprest Vogt-Svendsen hadde fått opplysninger fra en fange i [[Buchenwald]] om et rundskriv fra Himmler med instruks om å henrette fangene når allierte styrker nærmet seg.{{Sfn|Seip|1946|s=542}}<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kramish, Arnold | utgivelsesår = 1987 | tittel = Griffen: den største spionhistorien | isbn = 8202107431 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061806107 | side = }}</ref> Wanda Heger hadde også et møte med grev [[Folke Bernadotte]] i Berlin. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der.<ref name="Ottosen" /> Wanda Heger og de andre på Groß Kreutz informerte 6. mars de norske fangene i Sachsenhausen om at det pågikk forhandlinger om evakuering i svensk regi.{{Sfn|Seip|1946|s=584}} 

Seip fikk etter personlig tillatelse fra Himmler forlate Tyskland med fly 9. april 1945. Omtrent samtidig reiste Wanda Heger, hennes mor og to søstre til Lübeck for å bli evakuert med båt. Skuespilleren [[Harald Schwenzen]], fysikeren [[Leiv Harang]] og politimester [[Kristian Welhaven]] reiste sammen med familien Hjort fra [[Groß Kreutz]]. Johan og Helge Hjort ble værende i Groß Kreutz blant annet av hensyn til internerte norske offiserer.{{Sfn|Seip|1946|s=594}}

==== De hvite bussene ====
{{se også|De hvite bussene}}
[[File:2015 10 05 weißen Busse 3 Friedrichsruh IMG 3512.JPG|thumb|De hvite bussene ved basen på [[Friedrichsruh slott]] der Wanda Heger arbeidet en periode.]]
Grev Bernadotte greide i første omgang å oppnå at alle nordmenn og dansker i tysk fangenskap skulle samles i en leir, [[Neuengamme (leir)|Neuengamme]]. Ideen til dette kom fra Bjørn Heger. Redningsaksjonen ble gjennomført i regi av [[Svensk Røde Kors]], og aksjonen er i ettertid omtalt som [[De hvite bussene]]. Et stort antall kjøretøy malt hvite med Røde Kors-merker, ble brukt til å samle fanger og transportere disse til Neuengamme. Den detaljerte listen over norske og danske fanger som var samlet på Groß Kreutz, spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten.<ref name="Ottosen" /> 

Transporten fra Sachsenhausen til Neuengamme begynte 16. mars og pågikk til 30. mars. I slutten av mars gikk Himmler med på å sende kvinner, syke og studenter kunne reise til Sverige. Kvinnene i Ravensbrück ble hentet 7. april.{{Sfn|Seip|1946|s=591}} Både Wanda og Bjørn tok del i å lete opp fanger og sørge for at de kom med i transporten. I sluttfasen av krigen oppholdt Wanda Heger og hennes brødre, Bjørn Heger, og sjømannsprestene fra Hamburg seg i [[Friedrichsruh slott]] (i Holstein nær [[Hamburg]]) der De hvite bussene hadde sitt hovedkvarter.{{Sfn|Ottosen|1995|s=126}} Om lag 6000 norske og danske fanger ble i løpet av mars og april 1945 samlet i Neuengamme i Hamburg. Neuengamme var 21. april 1945 tømt for norske og danske fanger, blant de siste som forlot leiren var [[Sverre Løberg]].{{Sfn|Ottosen|1995|s=298}}

Fra Neuengamme ble de norske fangene transportert til [[Ramlösa]] (ved [[Helsingborg]]) i [[Sverige]]. [[Bjørn Egge]] og [[Trygve Bratteli]] var blant de internerte som ble hentet ut.<ref name="Mollekleiv" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-O5vMO.html|tittel=Nekrolog: Wanda Heger|besøksdato=2019-03-03|forfattere=|dato=|fornavn=|etternavn=|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=I Natzweiler klarte hun å spore opp navnene til de norske NN-fangene. Listene ble smuglet ut til Røde Kors i Stockholm og Genève. Da de hvite bussene kom, var 258 av de 504 norske NN-fangene fortsatt så vidt i live og ble funnet. En av dem var Trygve Bratteli.}}</ref> I april reiste Wanda Heger til Ramlösa og arbeidet der med mottak av evakuerte fra kontinentet.<ref name="Jonassen" />

==== Offiserene og videre hjelpearbeid ====
Etter fredsslutningen arbeidet Wanda Heger i ''Norwegian Relief Corps'' i Tyskland, med løytnants grad. Korpset ble ledet av den norske flyveren, major [[Wsevolod Walentinowitch Bulukin]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Stutthof Diaries Collection: For Truth & Honor|etternavn=Jørgensen|fornavn=Tore|utgiver=Friesenpress|år=2022|isbn=9781039108073}}</ref> Oppgaven var å finne norske fanger som fortsatt var i Tyskland og å få disse hjem. Bulukin ledet repatrieringsarbeidet for norske offiserer internert på kontinentet. Bulukin kom til Hamburg 9. mai, dagen etter kapitulasjonen. Sjømannspresten [[Conrad Vogt-Svendsen]] ble utnevnt til kaptein i marinen, mens Johan Hjort og sønnen Helge ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik.{{Sfn|Ottosen|1995|s=145}} 

Sjømannsprestene og gruppen i Groß Kreutz orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Bulukin utrustet transportkolonner for å hente norsk offiserer inkludert [[Otto Ruge]]. Johan og Helge Hjort var med som kjentfolk. I Hamburgs bydel [[Bergedorf]] hadde [[O. Mustad & Søn|Mustad]] en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. Helge Hjort og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.{{Sfn|Ottosen|1995|s=145}} Wanda Heger hadde reist til Stockholm midt i april og kom tilbake i mai for å bidra i letearbeidet.<ref name="Vogt-Svendsen" /> 

[[Sverre Løberg]] kom tilbake til Hamburg i mai og møtte der sjømannsprestene og Wanda og Bjørn Heger som var med Løberg på leting etter nordmenn.{{Sfn|Ottosen|1995|s=299}} Høsten 1945 reiste Wanda og Bjørn Heger hjem til Norge.

==Senere virke og ettertid==
{{sitat|Hun har vist oss alle at et enkeltmenneske kan utgjøre en stor forskjell i kampen for å redde liv. Med fare for sitt eget liv oppsøkte hun fengsler og fangeleirer i krigens Tyskland for å bringe mat og medisiner til fangene. Hun maktet endog å komme frem til norske fanger som var omgitt av det aller største hemmelighold fra naziledelsens side, nemlig NN-fangene i Natzweiler, de politiske forsvinningsfangene.|Minneord av [[Sven Mollekleiv]], [[Astrid Nøklebye Heiberg]] og [[Thorvald Stoltenberg]]<ref name="Mollekleiv">{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/article/ap-RAvE2.html|tittel=Nekrolog: Wanda Hjort Heger|besøksdato=2019-03-03|forfattere=|dato=8. februar 2017|fornavn=Svein|etternavn=Mollekleiv|språk=nb-NO|verk=Aftenposten|forlag=|sitat=}}</ref>|align=right}}
På 1960-tallet utdannet Wanda Heger seg til sosionom og arbeidet deretter for kvinnelige fanger ved [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtveit fengsel]]. Hun ble senere daglig leder for [[Kriminalomsorgen|Kriminalomsorg i frihet]].

Wanda Heger var sekretær i regjeringens Rådgivende utvalg i krigspensjoneringssaker, fram til 1. januar 2006, da utvalget ble nedlagt.<ref>[http://www.regjeringen.no/Upload/AID/publikasjoner/rapporter_og_planer/2007/R2007_holenbarna_delrapport.pdf Delrapport 2007 Arbeids og velferdsdirektoratet] ''Krigspensjon for tidligere huleboere og barn fra Holen skole.''</ref>

I boka ''Hver fredag foran porten'' forteller Wanda Heger om oppholdet i Tyskland og arbeidet for fangene i leirene. Boka er skrevet i samarbeid med [[Guri Hjeltnes]] og vant førsteplass i [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]]s konkurranse for beste dokumentarroman i 1984. Boken deler nordmenn i tysk fangenskap i fem kategorier: krigsfanger, tukthus og fengsel, konsentrasjonsleirer, internerte på grunn av rase eller yrke, og sivilinternerte. Boka ble utgitt på tysk i 1989<ref>''Jeden Freitag vor dem Tor : der Bericht der Frau, die im Deutschland der Jahre 1942 - 1945 vielen skandinavischen Häftlingen in Konzentrationslagern das Leben gerettet und die Rettungsaktion des Grafen Bernadotte ermöglicht hat''. München : Schneekluth, 1989. ISBN 3795111323</ref>, og på svensk i 2019.<ref name="varje">''Varje fredag framför porten''. Lund : Bakhåll, 2019. ISBN 9789177425236</ref>

[[Anders Heger]] ga i 2025 ut en biografi om moren basert blant annet på familiens egne kilder; biografien gjelder tiden til sommeren 1945.<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://www.vg.no/rampelys/i/0VMR76/bauta-over-mor|tittel=For en lesefest! Anmeldelse: Anders Heger: «Wanda»|besøksdato=2025-10-17|dato=2025-10-16|fornavn=Guri|etternavn=Hjeltnes (bokanmelder)|språk=no|verk=VG}}</ref>

== Utmerkelser ==
For sitt arbeid for de norske fangene i [[Tyskland]] fikk Heger en rekke utmerkelser:

* I 1945 mottok hun [[Svensk Røde Kors|Svenska Röda Korsets]] fortjensttegn.<ref>Aftenposten 6. november 1945.</ref>
* I 1985 ble hun og Bjørn Heger utnevnt til riddere av 1. klasse av [[St. Olavs orden]] for humanitært arbeid under og etter krigen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.kongehuset.no/tildelinger.html?tid=28028&sek=27995&q=heger&type=&aarstall=1985|tittel=Tildelinger av ordener og medaljer|besøksdato=2022-05-29|språk=no|verk=www.kongehuset.no}}</ref>
* I 1985 ble Heger også tildelt [[Admiral Carl Hammerichs minnelegat|Kontreadmiral Carl Hammerichs minnelegat]].<ref>Aftenposten 6. mai 1985</ref>
* I 1995 fikk Heger [[Torstein Dales minnepris]], som er [[Norges Røde Kors]]' høyeste utmerkelse.<ref>{{Kilde www|url=https://www.gjengangeren.no/2-2.426-1.709603|tittel=Røde Kors-heder til Horten-kvinne|besøksdato=2021-03-15|dato=2008-08-23|språk=no|verk=Gjengangeren|sitat=Tidligere prisvinnere er blant andre Brita Paus, stifter av Fransiskushjelpen (1980), Jan Egeland (1983), Prof. Leo Eitinger, for hans arbeid med virkninger på ofre etter krig (1984), Wanda Heger, for innsats for norske fanger i Tyskland under krigen (1985), daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg (1991), og Kofi og Nane Annan (2002).}}</ref>
* I 2001 ble Heger tildelt [[Norges Røde Kors Hederstegn]] for sin uegennyttige og modige innsats under farefulle omstendigheter.<ref>Guri Hjeltnes: [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Hun-reddet-norske-fanger-i-tyske-konsentrasjonsleire--Guri-Hjeltnes-614467b.html «Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire»], ''aftenposten.no'', 3. februar 2017.</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/heder-til-wanda-heger-1.520747|tittel=Heder til Wanda Heger|besøksdato=2022-05-26|dato=2001-03-06|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK|sitat=- Wanda Hegers uegennyttige og modige innsats under farefulle omstendigheter viste en humanitær holdning og en ekte Røde Kors-ånd som fortjener påskjønnelse, sier tidligere president i Norges Røde Kors, Bjørn Egge. Han satt selv i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig.}}</ref>

== Litteratur ==
* {{ Kilde bok | forfatter = Heger, Wanda | utgivelsesår = 1984 | tittel = Hver fredag foran porten | isbn = 8205149372 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071301049 | side = }}. Boka er gjenutgitt i 1995 og 2005. Den ble utgitt på tysk i 1989 og på svensk i 2019<ref name="varje"/><ref>{{Kilde www|url=http://flamman.se/a/en-hjaltinna-som-hette-wanda|tittel=Wanda Heger deporterades till Nazityskland – blev spion åt motståndsrörelsen|besøksdato=2022-05-28|dato=2019-10-23|språk=sv|verk=flamman.se|forlag=Flamman|sitat=Under andra världskriget skickades tusentals norrmän till koncentrationsläger i Nazityskland. Nu kommer den norska motståndskvinnan Wanda Hegers memoarer ut på svenska.}}</ref>
*{{ Kilde bok | forfatter = Ottosen, Kristian | utgivelsesår = 1998 | tittel = Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945 | isbn = 8203223044 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029 | ref={{SfnRef|Ottosen1998}} }}
*{{ Kilde bok | forfatter = Seip, Didrik Arup | utgivelsesår = 1946 | tittel = Hjemme og i fiendeland: 1940-45 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042404061 | ref= {{SfnRef|Seip1946}}}}
*de Figuereido, Ivo (2002) ''Fri mann Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie.'' Aschehoug. ISBN 9788203222917
*Haldis Hjort: [http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=71873&a=3 «Krigen i et norsk barn i en tysk landsby»]; ''Tidsskrift for norsk Psykologforening'', 2009
*Heger, Anders: ''Wanda. En familiehistorie'', Cappelen Damm, 2025<ref name=":5" />
== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Språkikon|no|Norsk}} [http://www.abcnyheter.no/livet/2015/07/11/194410120/piken-med-fangelistene Piken med fangelistene] {{Wayback|url=http://www.abcnyheter.no/livet/2015/07/11/194410120/piken-med-fangelistene |date=20150712182432 }} ABC-nyhetene, 11. juli 2015.
* {{Språkikon|no|Norsk}} [https://web.archive.org/web/20070928081504/http://www.hvitebusser.no/Webdesk/netblast/pages/index.html?id=117729 Intervju med Wanda Heger] - Hvitebusser.no

{{Autoritetsdata}}
{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Heger, Wanda Maria}}
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Sosialarbeidere]]
[[Kategori:Personer fra Oslo]]
[[Kategori:Riddere av 1. klasse av St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig]]
{{anbefalt}}