Redigerer Wales’ historie

[[Fil:Marloes Sands Dusk Wales UK 2004.png|thumb|300px|Marloes Sands, Pembrokeshires nasjonale kystpark i Wales.]]	
[[Fil:Oxwich Castle 5.jpg|thumb|300px|Ruinene av festningen [[Oxwich Castle]] fra 1500-tallet ved halvøya Gower i Wales.]]
'''Wales' historie''' begynner med ankomsten av mennesker til området for tusener av år siden. [[Neandertalere]] levde i det som i dag er [[Wales]], eller ''Cymru'' på [[walisisk]], for minst 230 000 år siden mens [[Menneske|homo sapiens]], som dagens moderne menneske nedstammer fra, kom for rundt 29 000 år siden.<ref>Davies, J. A.: ''History of Wales'', ss. 3–4.</ref> Imidlertid dateres fortsatt beboelse av moderne mennesker fra perioden etter den siste [[istid]]en for rundt 9000 år f.Kr., og Wales har mange levninger fra [[Mesolitikum|meolitisk]], [[neolittisk tid|neolittisk]], og [[bronsealderen]]s tid. I løpet av [[jernalderen]] var området, som hele [[Storbritannia (øy)|øya Storbritannia]] sør for [[Firth of Forth]], dominert av [[britonere]] og [[brytoniske språk]], det som ettertiden har karakterisert løselig som [[keltere]].<ref name="KochBritons">Koch, ss. 291–292.</ref> [[Romerriket|Romerne]], som begynte sin erobring av Britannia i år [[43]], drev krigføring i hva som i dag er nordøstlige Wales i år [[48]] mot en folkestamme kalt [[dekeanglere]], og fikk total kontroll over regionen kjent som den [[Romersk Britannia|romerske provinsen Britannia]] med deres seier over [[ordovikere]] i år [[79]]. Romerne forlot øya på [[400-tallet]], noe som åpnet døren for [[angelsaksere]] til å invadere og bosette seg. Deretter begynte den brytoniske språkene og kulturen å flises opp, og flere særskilte grupper og folk ble dannet. Det walisiske folket var den største av disse gruppene, og er generelt diskutert uavhengig fra andre overlevende brytonisketalende folk etter [[1000-tallet]].<ref name="KochBritons"/>

[[Fil:Cantrefi.Medieval.Wales-no.jpg|thumb|left|Kart over [[cantref]]i i middelalderens Wales.]]
Et antall kongedømmer ble dannet i tiden etter at romerne trakk seg ut av Wales. Mens den mest mektige herskeren var anerkjent som «konge av britonene» (senere ''Tywysog Cymru'': leder eller fyrste av Wales), og en del herskere strakte sin kontroll over andre walisiske territorier og inn vestlige [[England]], var det ingen av dem som greide å forene Wales i lengre tidsrom. Gjensidig ødeleggende kamper og stridigheter og ytre press fra de engelske og senere av de [[Normannere|normanniske]] erobrerne førte til at de walisiske kongedømmene gradvis kom inn under hælen på den engelske krone. I [[1282]] førte dødsfallet til [[Llywelyn den siste]] til erobringen av fyrstedømmet Wales av kong [[Edvard I av England]]; senere fikk arvingen til den engelske monarken tittelen «[[Prince of Wales|Fyrste av Wales]]». Waliserne startet flere opprør mot det engelske styret, det siste betydningsfulle ble ledet av [[Owain Glyndŵr]] tidlig på [[1400-tallet]]. På [[1500-tallet]] gjennomførte kong [[Henrik VIII av England]], selv av walisisk avstamming, [[Laws in Wales Acts 1535–1542]], en rekke lover som innlemmet walisiske lover i engelske og innførte engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike. Under engelsk autoritet ble Wales en del av [[Kongeriket Storbritannia]] i [[1707]] og deretter [[Storbritannia|Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland]] i [[1801]]. Dog beholdt waliserne sitt språk og kultur til tross for tung engelsk dominans. Utgivelsen av den første walisiske oversettelsen av ''[[Bibelen]]'' av [[William Morgan (Bibeloversetter)|William Morgan]] i [[1588]] ble meget betydningsfullt for å fremme walisisk som et litterært språk.<ref name="Morgan">Davies, John (red.) (2008): ''The Welsh Academy Encylopaedia of Wales''. Cardiff: University of Wales Press. Side 572. ISBN 978-0-7083-1953-6.</ref>

[[1700-tallet]] så begynnelsen på to endringer som i stor grad kom til å påvirke Wales; den walisiske [[Metodisme|metodistisk]] fornyelse, noe som førte til at landet religiøst sett vendte seg mot en økende grad vekk fra [[Den engelske kirke]], og [[den industrielle revolusjon]]. I løpet av [[1800-tallet]] opplevde særlig sørøstlige Wales en rask industrialisering og en dramatisk vekst i befolkningsantallet som et resultat av en eksplosjon i kull- og jernindustrien.<ref name="Williams174">Williams G.A.''When was Wales?'' Side 174</ref> Disse industriene fikk nedgang på [[1900-tallet]] mens nasjonale følelser og interesse i selvbestemmelse vokste. [[Labour Party]] (Arbeiderpartiet) erstattet [[Liberal Party]] (Det liberale partiet) som den dominerende politisk kraft på 1940-tallet mens nasjonalistpartiet Plaid Cymru fikk framdrift å [[1960-tallet]]. I en folkeavstemning i [[1997]] godkjente walisiske velgere overgangen av regjeringsansvaret til en [[Nasjonalforsamlingen for Wales|nasjonalforsamling for Wales]], som første gang kom sammen i [[1999]].

== Forhistoriske Wales ==
{{Britisk historie}}
De tidligste kjente menneskelige levninger som er blitt avdekket i dagens Wales er en kjeve av en neandertaler som ble funnet ved det [[Paleolitikum|paleolittiske]] (steinalder; fra [[gresk]] ''paleos'' = gammel, ''lithos'' = stein) funnstedet [[Bontnewydd]] i dalen til elven [[Elwy]] i nordlige Wales. Eieren av dette kjevebeinet levde for rundt 230 000 år siden i [[paleolitikum|tidlig paleolitikum]].<ref name="jewels 1">[http://www.gtj.org.uk/en/small/item/GTJ27306/ «Gathering the Jewels»] {{Wayback|url=http://www.gtj.org.uk/en/small/item/GTJ27306/ |date=20110605011851 }}. Early Neanderthal jaw fragment, c. 230,000 years old. ''Culturenet Cymru''. 2008</ref><ref name=Davies3>Davies, J ''A History of Wales'', s. 3.</ref> «Den røde frue av Paviland», et menneskeskjelett farget i rød [[oker]], ble oppdaget i [[1823]] i en av kalksteinshulene i Paviland på [[Gowerhalvøya]] ved [[Swansea]] i sørlige Wales. Til tross for navnet var skjelettet av en ung mann som levde for rundt 29 000 år siden ved slutten av perioden [[paleolitikum|sen-paleolitikum]].<ref>[http://www.channel4.com/news/articles/science_technology/red+lady+skeleton+29000+years+old/979762 ''Red Lady skeleton 29,000 years old''] {{Wayback|url=http://www.channel4.com/news/articles/science_technology/red+lady+skeleton+29000+years+old/979762 |date=20091219161548 }} www.channel4.com</ref><ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 4</ref> Han er betraktet som den eldste kjente seremonielt begravde i Vest-Europa. Skjelettet ble funnet sammen smykkesteiner gjort av elfenbein og sjøskjell og et [[mammut]]kranium.

[[Image:BrynCelliDdu3.jpg|thumb|left|Bryn Celli Ddu, en sen neolittisk kammergrav på [[Anglesey]]]]
Etter den siste istiden fikk Wales grovt sett den form som landet har i dag ved rundt 8000 f.Kr. og ble befolket av [[Mesolitikum|mesolittiske]] [[jegere og samlere]]. Det er antatt at de tidligste jordbrukssamfunnene oppsto rundt 4000 f.Kr., og markerte begynnelsen på den neolittiske tid. Denne tiden så konstruksjonen av mange [[Megalittisk monument|kammergraver]], særlig [[dysse]]r eller [[dommerring]]er (steinsettinger). Blant de meste kjente eksemplene av megalittiske graver finnes [[Bryn Celli Ddu]] og [[Barclodiad y Gawres]] på [[Anglesey]],<ref>Lynch, F.: ''Prehistoric Anglesey'', ss.34-42, 58</ref> [[Pentre Ifan]] i [[Pembrokeshire]], og [[Gravkammeret i Tinkinswood]] i [[Vale of Glamorgan]].<ref>[http://www.valeofglamorgan.gov.uk/enjoying/visit_the_vale/attractions/historic/tinkinswood.aspx «Tinkinswood»] {{Wayback|url=http://www.valeofglamorgan.gov.uk/enjoying/visit_the_vale/attractions/historic/tinkinswood.aspx |date=20180915155231 }}. www.valeofglamorgan.gov.uk.</ref>

Redskaper av metall var i bruk i Wales en gang rundt 2500 f.Kr., innledningsvis av [[kobber]] og deretter av [[bronse]]. Klimaet i den tidlige bronsealder (ca. 2500-1400 f.Kr.) er antatt å ha vært varmere enn det er i dag da det er mange levninger fra denne perioden som er funnet i landskap som i dag er nakent, forblåst oppland. Sen bronsealder (ca. 1400-750 f.Kr.) utviklet mer avanserte utstyr av bronse. Mye av kobberet som ble benyttet i produksjonen av bronse kom sannsynligvis fra kobbergruven i [[Pen y Gogarth]] (''Great Orme''), en kalksteinsodde på nordkysten av Wales, i nærheten av Llandudno i [[Conwy]], hvor forhistorisk utvinning av metall ble gjort i stor stil fra midterste bronsealder.<ref>Lynch, F.: ''Gwynedd'', ss. 39-40</ref>

De tidligste jernredskaper som er funnet i Wales er et sverd fra Llyn Fawr ved hodet av dalen og elven Rhondda. Det er antatt at sverdet kan dateres til rundt 600 f.Kr.<ref>Davies, J. A.: History of Wales, s. 19</ref> I den britiske jernalderen ble det bygget bygdeborger og oppmurte borganlegg og disse er særlig tallrike i Wales, eksempelvis [[Pen Dinas]] i nærheten av [[Aberystwyth]] og [[Tre'r Ceiri]] på halvøya [[Lleyn]] (Llŷn). Et særlig betydningsfullt funn fra denne perioden ble gjort i [[1943]] ved [[Llyn Cerrig Bach]] på [[Anglesey]] da [[Royal Air Force|det britiske flyvåpenet]] begynte å grave i bakken for å bygge et forsvarsanlegg. Det skjulte depotet besto av våpen, skjold, stridsvogner sammen med tøyler og seletøy, og slavelenker og redskaper. Mange av disse hadde med hensikt blitt brutt i stykker og det synes som det hadde vært en form for [[votivgave]].<ref>Lynch, F.: ''Prehistoric Anglesey'', ss.249-277</ref>

Tradisjonelt har historikerne ment at de påfølgende bølgene av nye innvandrende eller invaderende folkegrupper førte med seg nye og forskjellige kulturer til området og hovedsakelig erstattet den tidligere befolkningen, og hvor den siste bølgen var keltisktalende folk. Imidlertid har en del [[forskning]] på [[genetikk]] i befolkningen gitt inntrykk av dette ikke er riktig. I to nyere bøker har [[Bryan Sykes]] og [[Stephen Oppenheimer]] argumentert for at hoveddelen av dagens moderne walisiske befolkning (og den britiske befolkningen som helhet) nedstammer fra innvandrere fra [[Den iberiske halvøy]] i løpet av den meolittiske tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de neolittiske tidsaldrene.<ref>Special report: [http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 «Myths of British ancestry»] {{Wayback|url=http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 |date=20200912063300 }} av Stephen Oppenheimer, ''Prospect Magazine'', oktober 2006 utg. 127</ref> Introduksjonen av keltiske språk i bronsealderen må derfor ha vært resultatet av innvandring av mindre skala, og at keltisk fikk sin utbredelse av andre årsaker, eksempelvis som det universelle handelsspråk man nødvendigvis måtte kunne.<ref>Det er mulig at [[Keltiske språk|keltisk]] var et felles handelsspråk, et ''lingua franca'', som etterhvert blandet seg med innfødte språk, skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne i de ulike regioner i Storbritannia snakket er ukjent, men var antagelig preget av keltisk innflytelse, Armit: ''Celtic Scotland''. Side 23-24.</ref>

== Wales under Romerriket ==
[[Fil:CymruLlwythi.PNG|right|thumb|Folkegrupper og stammer innenfor grensene til dagens Wales på den tid da romerne invaderte. Nøyaktige grenser er kun antatte.]]
Da [[Romerriket|romerne]] invaderte [[Storbritannia (øy)|Britannia]] i [[43]] ble alle folk i sørlige Britannia referert til som [[britonere]], og snakket et [[brytoniske språk]]. Området som utgjorde dagens Wales var delt i en rekke ulike folkestammer hvor [[silurene]] i sørøstlige Wales og [[ordovikene]] i sentrale Wales var de største og mektigste.<ref>Cunliffe, B.: ''Iron Age communities in Britain'', ss. 115–118.</ref> Disse to stammene var de som utgjorde den sterkeste motstanden mot den romerske invasjonen.

Det første angrepene på de walisiske stammene ble gjort under legaten [[Publius Ostorius Scapula]] en gang i [[48]], fem år etter at Britannia ble invadert, ledet av [[Aulus Plautius]], under keiser [[Claudius]]. Ostorius angrep først [[dekeanglere|dekeanglerne]] i nordøst, som synes å ha overgitt seg uten å ha gitt større motstand.<ref>Davies, J. A.: ''History of Wales'', s. 28.</ref> Han brukte deretter flere år på å angripe silurene og ordovikene. Deres motstand ble ledet av en høvding som romerne kalte for [[Caratacus]]<ref>Basert på historisk lingvistikk og kildekritikk har man kommet fram til at navnet på dets originale brytonisk kan ha vært ''*Caratācos'', uttalt ''Karatakos'', noe som dokumentert i navnene ''Caradog'' på walisisk og ''Carthach'' på irsk.</ref> som hadde flyktet fra sørøstlige England da det ble erobret av romerne. Han ledet først silurene, deretter dro han til området til ordovikene, hvor han ble beseiret av Ostorius i år [[51]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 53.</ref> Caratacus flyktet deretter til [[brigantene]], men deres dronning overleverte ham til romerne. Han ble deretter sendt til [[Roma]] som krigsbytte, men ble senere benådet.

Silurene ble imidlertid ikke underkastet romerne og førte en effektiv [[gerilja]]krig mot de store organiserte romerske styrkene. Da Ostorius døde var denne stammen fortsatt ikke beseiret eller erobret, og etter hans død vant de en seier over den romerske [[Legio II Augusta]]. Det ble ikke gjort ytterligere forsøk på å utvide den romerske kontrollene i Wales før i guvernørtiden til [[Gaius Suetonius Paulinus]] som angrep Wales lengre nord og erobret den store øya [[Anglesey]] i [[60]] eller [[61]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 55.</ref> Imidlertid ble han tvunget til oppgi denne offensiven for å møte den plutselig trusselen fra opprøret til [[Boudicca]], dronning av en stamme i dagens [[Norfolk]] i England. Silurene ble til slutt underkastet av [[Sextus Julius Frontinus]] i en rekke av hærtokt som ble avsluttet en gang rundt år [[78]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 57.</ref> Hans etterfølger, [[Gnaeus Julius Agricola]], tvang ordovikene til å underkaste seg og gjenerobret Anglesey i begynnelsen av år [[79]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 58.</ref>

[[Image:Caerleon Amphitheatre.jpg|thumb|right|Levninger av et romersk [[amfiteater]] ved Caerleon.]]
[[Fil:DevaMinervaPlan(bq).jpg|thumb|left|En modell som viser hvordan den romerske festningen og bosetningen i Chester antagelig så ut.]]
Under romersk innflytelse oppsto en romersk-britisk kultur. Romerne okkuperte hele det området som er kjent som Wales hvor de bygget romerske veger og romerske festninger, startet gullgruver og førte handel, men deres interesse for området var begrenset på grunn av stedets geografi med utilgjengelige fjell og daler, og begrensete jordbruksland. De fleste romerske levninger er militære i sitt vesen. Området var kontrollert av romerske baser med legioner i [[Deva Victrix|Deva]] ([[Chester]]) og [[Isca Augusta|Isca]] ([[Caerleon]]), med veger som knyttet disse basene til festninger med støttetropper som [[Segontium]] ([[Caernarfon]]) og [[Moridunum (Carmarthen)|Moridunum]] ([[Carmarthen]]). Kun en by er kjent som romerne grunnla i Wales, [[Venta Silurum]] ([[Caerwent]]), skjønt festningen ved Moridunum (Carmarthen) ble senere erstattet av en sivil bosetning.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', ss. 31, 34</ref> Dagens Wales er antatt å ha vært en del av den romerske provinsen [[Britannia Superior]] og senere av provinsen [[Britannia Prima]], som også omfattet hovedsakelig det meste av [[Sørvest-England]].<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', ss. 39</ref>

== Helgenes tidsalder ==
[[Image:Clonard RC Church St Finian 02 Detail 2007 08 26.jpg|thumb|upright|left|Sankt David avbildet som lærer av [[Finnian av Clonard|sankt Finnian]] i et glassmaleri på [[Clonard (Meath)|Clonard]]i Irland.]]
Da de romerske garnisonene i Britannia ble trukket tilbake i [[410]] ble de ulike britiske statene etterlatt til å styre seg selv. Bevis på en fortsatt romersk innflytelse etter at de romerske legionene dro er gitt av en stein med inskripsjoner fra [[kongedømmet Gwynedd]] som er datert til mellom slutten av [[400-tallet]] og midten av [[500-tallet]]. Steinen minnes en viss ''Cantiorix'' som er beskrevet som borger (''cives'') av Gwynedd og en fetter av magistraten Maglos (''magistratus'').<ref>Lynch, F.: ''Gwynedd'', s. 126.</ref> Det kom en betydelig innvandring fra [[Irland]] i området [[Dyfed]] i sørvestlige Wales hvor det er funnet mange steiner med inskripsjoner på [[Ogham-skrift]].<ref>Davies, J.: ''A History of Wales'', s. 52.</ref> [[Kristendom]]men ble innført i Wales, og den såkalte «helgenes tidsalder» (tilnærmet [[500]]-[[700]]) ble markert av etableringen av [[kloster]]bosetninger over hele landet, og av religiøse ledere som helgenene [[David av Wales|David]], [[Illtud]] og [[Teilo]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', ss. 143-159</ref>

En av grunnene for at romerne trakk seg ut fra Britannia var presset som kom på Romerrikets militære ressurser ved at [[barbar]]iske stammer trykket mot grensene i øst. Disse stammene, inkludert anglere og saksere, som senere ble engelske, greide ikke å komme seg inn i Wales, unntatt muligens langs [[Severndalen]] så langt som til [[Llanidloes]].<ref>[http://www.ucl.ac.uk/tcga/tcgapdf/capelli-CB-03.pdf Chromosome survey: ''A Y Chromosome Census of the British Isles'']; Graden av utskiftning av befolkningen på De britiske øyer knyttet til kulturelle endringer har blitt omfattende diskutert. Nyere forskning har demonstrert at sammenligninger av genetisk variasjon på De britiske øyer og på det europeiske kontinent kan illustrere demografiske prosesser i De britiske øyers historie.</ref> Imidlertid erobret de gradvis østlige og sørlige Britannia. I [[slaget ved Chester]] i [[616]] ble styrkene til [[kongeriket Powys]] og andre britiske kongedømmer beseiret av northumbrianerne under ledelse av kong [[Æthelfrith av Northumbria|Æthelfrith]], og hvor kong [[Selyf ap Cynan]] var blant de døde. Æthelfrith massakrerte også munkene fra [[Bangor, Wales|Bangor]], som hadde samlet seg for å be for en walisisk seier. Krigen skyldtes nok delvis ønsket om å få tak i [[Edwin av Northumbria|Edwin av Deira]], som hadde søkt tilflukt i Wales etter å ha blitt beseiret av Æthefrith, men det hadde også en strategisk betydning å hindre kontakt mellom waliserne og britene fra [[Strathclyde]]. Det har blitt foreslått at dette slaget endelig avskår landforbindelsen mellom Wales og kongedømmene i [[Hen Ogledd]] («Det gamle nord»), de brytonsktalende regionene av hva som i dag er sørlige Skottland og nordlige England, inkludert [[Rheged]], [[Kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]], [[Elmet]] og [[Gododdin]], hvor gammelwalisisk også ble snakket.<ref>Rickard, J.: [http://www.historyofwar.org/articles/battles_chester.html ''Battle of Chester, c.613-616''], (9. september 2000)</ref> Fra 700-tallet og framover var Wales uten tvil det største av de tre gjenværende brytonisktalende områdene i Britannia, de andre to var Hen Ogledd og [[Cornwall]].

[[Image:Cadfan.JPG|thumb|250px|right|Gravsteinen til kong [[Cadfan ap Iago]] av Gwynedd (død ca. 625) i kirken Llangadwaladr]]
Wales var selv inndelt i en rekke adskilte kongedømmer hvor de største av disse var [[Kongedømmet Gwynedd|Gwynedd]] i nordvestlige Wales og [[kongeriket Powys|Powys]] i østlige Wales. Gwynedd var det mektigste av disse kongedømmene på [[500-tallet|500-]] og [[600-tallet]] under herskere som [[Maelgwn Gwynedd]] (død [[547]])<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 131.</ref> og [[Cadwallon ap Cadfan]] (død [[634]]/[[635]])<ref>Maund, Kari: ''The Welsh kings'', s. 36.</ref> som i en allianse med [[Penda av Mercia]] var i stand til å lede sine soldater så langt nord som til [[Northumbria]] og kontrollerte området for en tid. Etter Cadwallons død i et slag det påfølgende året var hans etterfølger [[Cadafael ap Cynfeddw]], også alliert med Penda av Mercia mot Northumbria. Men deretter ble Gwynedd, som andre walisiske kongedømmer, hovedsakelig opptatt av forsvarskrig mot den voksende makten til kongeriket [[Mercia]].

== Tidlig middelalder ==
[[Image:CymruMap.PNG|thumb|left|upright|Middelalderens kongedømmer i Wales er vist innenfor grensene til dagens Wales og er således ikke fullstendig.]]
[[Image:De Offa Dyke.JPG|thumb|right|En seksjon av Offas dike.]]
[[Kongeriket Powys]] var det som lå lengst øst av de største kongedømmene i Wales og som fikk mest press fra de engelske i [[Cheshire]], [[Shropshire]] og [[Herefordshire]]. Dette kongedømmet strakte seg opprinnelig østover og inn områder som i dag er England, og dets gamle hovedstad, [[Pengwern]], har blitt forsøkt ulikt identifisert som dagens [[Shrewsbury]] eller på et sted nord for [[Baschurch]].<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 64.</ref> Disse områdene ble erobret av kongeriket [[Mercia]]. Det ble bygget en stor og omfattende jordvoll kjent som [[Offas dike]] (på walisisk ''Clawdd Offa'') ved grensen mellom England og Wales og ligger langs hele grensestrekningen, fra elven [[Dee (Wales)|Dee]] i nord til elven [[Wye]] i sør, et strekk på omkring 240&nbsp;km. Tradisjonelt anses den for å ha vært reist av kong [[Offa av Mercia]] på [[700-tallet]], men flere deler av vollen antas riktignok å ha eldre opprinnelse. Denne vollen kan både ha vært et forsvarsverk og samtidig markerte en grense som det var felles enighet om.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', ss. 65-66.</ref>

At en enkelt mann hersket over hele Wales i løpet av denne perioden var sjeldent. Dette har blitt tilskrevet systemet med [[arv]] som ble praktisert i Wales. Alle sønnene mottok en lik del av deres fars eiendom, inkludert barn utenfor ekteskap, og det førte til en oppsplitting av territorier. Imidlertid forordnet [[walisisk lov]] dette systemet med deling av land generelt, ikke for kongedømmer hvor det var en bestemmelse for en ''edling'' (eller arving) for kongedømmet skulle velges, vanligvis av kongen selv. Enhver sønn, legitim eller illegitim, kunne bli valgt som edling og skjedde ofte at skuffede kandidater utfordret den valgte arving.<ref>For en diskusjon av dette, se Stephenson: ''Governance of Gwynedd'', ss. 138-141</ref>

[[Fil:Wales 844-78 (Rhodri the Great).svg|thumb|right|Kart over omfanget av Rhodri den stores erobringer{{legend|#87de87|Gwynedd, Rhodri den stores fyrstedømme }}
{{legend|#ffb380|Kombinert til danne Morgannwg}}]]
Den første som hersket over en betydelig del av Wales var [[Rhodri Mawr]] (''Rhodri den store''), opprinnelig konge av [[Gwynedd]] i løpet av [[800-tallet]] og som var i stand til å strekke sitt styre til Powys og [[Ceredigion]].<ref>Maund, Kari: ''The Welsh kings'', ss. 50-54</ref> Ved hans død ble hans rike delt mellom hans sønner. Hans sønnesønn, [[Hywel Dda]] (''Hywel den gode''), dannet kongedømmet [[Deheubarth]] ved å slå sammen en rekke småkongedømmer i sørvest og greide å favne det meste av Wales ved år [[942]].<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 337.</ref> Han er tradisjonelt blitt knyttet til kodifisering av walisisk lov ved et råd som han sammenkalte i [[Whitland]]. Loven fra da av har tradisjonelt blitt kalt for «Hywels lov». Han fulgte en fredspolitikk med de engelske. Ved hans død i [[949]] var hans sønner i stand til holde på kontrollen over Deheubarth, men tapte Gwynedd til den gamle kongefamilien for dette kongedømmet.<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', ss. 343-4.</ref>

Fra før [[500-tallet]] og framover var det en del utvandring fra [[Irland]], fra Laigin ([[Leinster]]) til nordlige Wales og fra [[Munster]] til sørlige Wales. Irlendere slo seg også ned i [[Cornwall]] og [[Devon]] på samme tid.<ref>[[Seán Duffy|Duffy, Seán]] (red.): ''Atlas of Irish History''. 2. utg. Gill & Macmillian.  1997, 2000. Side 18-19.</ref> Det er en del gravsteiner i nordvestlige Wales som er blitt knyttet til irsk bosetning. Irlenderne brakte med seg skikken med å nedtegne slekt og stammetilhørighet som de hadde beholdt etter kristendommen. En gang rundt [[480]] vant [[Cadwallon Lawhir ap Einion|Cadwallon Llawhir]] en seier over irske bosetninger ved [[Trefdraeth]] i sørvestlige Anglesey, og i tiden etter kan det ha skjedd en kulturfusjon mellom irlenderne og waliserne. Den walisiske kirke ble påvirket av den irske og sistnevnte ble påvirket av klosterbevegelsen som nådde sørlige Wales rundt 480, og nordlige Wales rundt 500.<ref>Dugdale, D. S.: ''Manx Church Orgins'', Llanerch, 1998. ISBN 1-86143-067-1. Side 30-31.</ref>

[[Fil:Hywel Dda at Cardiff City Hall.jpg|thumb|upright|left|Skulptur av Hywel den gode som fikk skrevet ned og fastlagt de walisiske lovene.]]
Wales kom på denne tiden inn under økende angrep fra [[viking]]er, hovedsakelig [[Danmark|danske]], i perioden mellom [[950]] og [[1000]]. [[Gudrød Haraldson]] tok ifølge ''[[Brut y Tywysogion]]'' to tusen fanger fra [[Anglesey]] i [[987]], og kongen av Gwynedd, [[Maredudd ab Owain]] er rapportert for å ha reddet mange av sine undersåtter fra [[slaveri]] ved å betale danene en stor løsesum.<ref>Lloyd, J. E. ''A History of Wales'', ss. 351-352.</ref>

Vikinger nevnes i walisiske annaler så tidlig som [[852]], referert til som ''Llychlynwyr'', eller «folket fra fjordene», men deres tilstedeværelse i Wales er ganske dunkel i motsetning til [[Skottland]] og England hvor de har etterlatt seg et bredt preg på språket og i stedsnavn. Det er ikke mange [[arkeologi]]ske spor, unntatt på Anglesey hvor det også finnes noen få norrøne stedsnavn.<ref>Selve navnet Anglesey kan være av norrøn opprinnelse, ''Onguls-ey'', jfr. Richards, Julian: ''Blood of the Vikings'', 2001. Side 96.</ref> Ved klosteret [[Penmon-klosteret|Penmon]] på Anglesey er det funnet spor fra norrøn tilstedeværelse. Det synes som om det var en del spredt norrøn bosetning langs kysten av sørlige Wales og nord på Anglesey.<ref>Richards, Julian D.: Viking Age England.Tempus 2000, 2004. Side 18 (kart)</ref> At det var annen kontakt mellom nordmenn og walisere enn krigføring vises i den walisiske kongen [[Gruffudd ap Cynan]]; hans mor ''Ragnaillt'' (Ragnhild?) av [[Dublin]] var av norrøn avstamming (barnebarn av [[Sigtrygg Silkeskjegg]]), og han gikk selv inn i en allianse med den norske konge [[Magnus Berrføtt]].<ref>Richards, Julian: ''Blood of the Vikings'', 2001. Side 100-101.</ref>

[[Gruffydd ap Llywelyn]] var den neste hersker som greide å forene det meste av de walisiske kongedømmene under hans styre. Opprinnelig en konge av Gwynedd, men ved [[1055]] var han hersker over bortimot hele Wales og hadde tatt deler av England langs grensen. Imidlertid ble han beseiret av [[angelsaksere]]n [[Harald II Godwinson]] i [[1063]] og ble drept av sine egne menn. Hans områder ble igjen delt inn i de tradisjonelle kongedømmene.<ref>Maund, Kari: ''The Welsh kings'', s. 87-97</ref>

== Den normanniske invasjon ==
[[Fil:Dinefwr Castle.jpg|thumb|300px|Festningen Dinefwr Castle var hovedsetet til dynastiet Dinefwr. Den tidligste bevarte delen av det nåværende festningen kan ha vært bygd av Rhys eller hans sønn, Rhys Gryg.]]
Da [[normannerne]] erobret England i [[1066]] var den dominerende herskeren i Wales [[Bleddyn ap Cynfyn]] og som var konge av Gwynedd og Powys. Som ved romerne tidligere, etter at England var erobret sto Wales for tur. Den innledende normanniske suksess var i sør hvor [[William FitzOsbern, 1. jarl av Hereford|William Fitz Osbern]] hadde tatt [[Gwent]] før [[1070]]. Ved [[1074]] hadde styrkene til [[Roger de Montgomerie, 1. jarl av Shrewsbury|Roger de Montgomerie]] herjet [[Deheubarth]].<ref name="ReferenceA">Davies, R. R.: ''Conquest, coexistence and change'', ss. 28–30.</ref>

Drapet på Bleddyn ap Cynfyn i [[1075]] førte til walisisk borgerkrig, noe som ga normannerne anledningen til å erobre landområder i nordlige Wales. I [[1081]] ble [[Gruffydd ap Cynan]], som akkurat hadde vunnet Gwynedds trone fra [[Trahaearn ap Caradog]] i [[slaget ved Mynydd Carn]], lokket til et møte med jarlene av Chester og Shrewsbury; [[Hugh d'Avranches, 1. jarl av Chester|Hugh d'Avranches]] og Roger de Montgomerie. Da den walisiske kongen kom til møtet ble han øyeblikkelig grepet og kastet i fengsel, og deretter ble det meste av Gwynedd erobret av normannerne.<ref name="ReferenceA"/> I sør gikk [[Vilhelm Erobreren]] selv inn i [[Dyfed]] og reiste festninger ved [[St David's]] og [[Cardiff]].<ref>''Political Chronology of Wales'', s. 4-5.</ref> [[Rhys ap Tewdwr]] av Deheubarth ble drept i [[1093]] i [[Brycheiniog]] og hans kongedømmet ble erobret og deretter del ut til forskjellige normanniske herredømmer.<ref>Lloyd, J.E.: ''A History of Wales'', s. 398.</ref> Den normanniske erobringen av Wales synes da bortimot fullført.

[[Fil:RhysapG.png|thumb|150px|left|Avbildning som feilaktig har blitt tilskrevet Rhys ap Gruffydd i [[St David's katedral]]]]
I [[1094]] kom det et større walisisk opprør mot det normanniske styret, og gradvis ble områder erobret tilbake. [[Gruffydd ap Cynan]] greide etterhvert å bygge opp et sterkt kongedømme i Gwynedd. Hans sønn, [[Owain Gwynedd]], alliert med [[Gruffydd ap Rhys]] av Deheubarth, vant en knusende seier over normannerne i [[slaget ved Crug Mawr]] i [[1136]], og kunne deretter overta [[Ceredigion]]. Owain etterfulgte sin far på Gwynedds trone det påfølgende året og styrte fram til sin død i 1170.<ref>Maund, Kari: ''The Welsh kings'', ss. 162-171.</ref> Han var i stand til å dra fordel av [[Det engelske kaos under Stefan|uroen i England]] på denne tiden da [[Stefan av England|Stefan av Blois]] og [[Maud av England]] kjempet intenst om den engelske trone. Han kunne således strekke grensene til Gwynedd lengre mot øst enn noen gang tidligere.

[[Fil:StDavidsCathedral.jpg|thumb|St. Davids katedral sett fra vokterhuset, kjent som Porth-y-Twr]]
Kongedømmet Powys hadde også en sterk hersker på denne tiden i [[Madog ap Maredudd]]. Sa han døde i 1160 døde hans arving, Llywelyn ap Madog, kort tid etter, og Powys ble delt i to og aldri siden forent.<ref>Lloyd, J.E. ''A History of Wales'', ss. 508-509.</ref> I sør ble [[Gruffydd ap Rhys]] drept i [[1137]], men hans fire sønner, som alle styrte Deheubarth etter hverandre, greide etterhvert å vinne tilbake det meste av deres bestefars kongedømme fra normannerne. Den yngste av de fire, [[Rhys ap Gruffydd]] (''Lord Rhys'' eller ''Herre Rhys'') styrte fra [[1155]] til [[1197]]. I [[1171]] møtte Rhys [[Henrik II av England]] og kom til en overenskomst med ham. Avtalen gikk ut på at Rhys måtte betale en tributt, men fikk bekreftelse på at hans erobringer var hans egne og ble senere gitt tittelen ''justiciar av Sør-Wales''. Owain Gwynedds død førte til at Gwynedd ble delt mellom hans sønner mens Rhys gjorde Deheubarth til det dominerende kongedømme i Wales for en tid.<ref>Lloyd, J. E.: ''A History of Wales'', s. 536</ref>

Rhys holdt en festival for poesi og sang ved hans hoff i [[Cardigan, Ceredigion|Cardigan]] i jula [[1176]]. Det er generelt anerkjent som den første dokumenterte ''[[Eisteddfod]]''.

[[Fil:Caernafon Wards.jpg|thumb|[[Caernarfon Castle]], en av de mest fryktinngytende av Edvard I av Englands walisiske festninger.]]
Ut av maktkampen i Gwynedd steg til slutt en av de største walisiske lederen, [[Llywelyn ab Iorwerth]], også kjent som ''Llywelyn Fawr'' (Llywelyn den store). Han var enehersker av Gwynedd i [[1200]]<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', ss. 108-109</ref> og ved hans død i [[1240]] var han i praksis hersker over det meste av Wales.<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', s.124</ref> Llywelyn plasserte sin «hovedstad» og base i [[Garth Celyn]] på nordkysten med utsikt over [[Menaistredet]] (''Afon Menai''). Hans sønn [[Dafydd ap Llywelyn]] fulgte ham som hersker av Gwynedd, men kong [[Henrik III av England]] tillot ham ikke å arve sin fars posisjon andre steder i Wales.<ref>Lloyd, J. E.: A History of Wales, s.693</ref> Henrik invaderte Gwynedd i 1241, og tvang for en tid Dafydd til underkastelse. En ny krig brøt ut i [[1245]] og utfallet var fortsatt ikke avklart da Dafydd døde brått i sitt kongelige hjem Garth Celyn og Gwynedd var uten en arving tidlig i [[1246]]. Llywelyn den stores andre sønn, [[Gruffydd ap Llywelyn Fawr|Gruffydd]], hadde blitt drept da han forsøkte å flykte fra sitt fangenskap i [[Tower of London]] i [[1244]]. Gruffydd etterlot seg fire sønner, og etter en periode med indre maktkamp mellom tre av disse endte med at den som tok makten var [[Llywelyn ap Gruffydd]] (også kjent som ''Llywelyn den siste leder'').

[[Fil:Llywelyn5.jpg|thumb|right|Llywelyn-monument ved Cilmeri]]
[[Montgomery-traktaten]] i [[1267]] bekreftet at Llywelyn hadde kontrollen, direkte og indirekte, over den største delen av Wales. Imidlertid var Llywelyns krav i Wales i direkte konflikt med [[Edvard I av England]]s maktinteresser, og den engelske kongen gikk til krig i [[1277]]. Llywelyn måtte søke en overenskomst, og [[Aberconwy-traktaten]] begrenset i stor grad hans autoritet. Krigen brøt ut på nytt da Llywelyns bror [[Dafydd ap Gruffudd]] angrep festningen [[Hawarden Castle]] [[palmesøndag]] [[1282]]. Den 11. desember 1282 ble Llywelyn lurt inn i et møte i festningen ved [[Builth Wells]] av ukjente ''marchere'' (engelske grenseherrer), og hvor han selv ble drept og hans hær deretter knust. Hans bror Dafydd ap Gruffudd fortsatte en stadig mer håpløs motstandskamp. Han ble tatt til fange i juni 1283 og ble deretter henrettet ved [[hengning, trekking og kvartering]]. I praksis ble Wales Englands første [[koloni]] inntil landet ble endelig og formelt lagt inn under England ved [[Laws in Wales Acts 1535–1542]], noe som innlemmet walisiske lover i de engelske og som innførte engelsk administrasjon i Wales i den hensikt å skape et enhetlig rike.

== Wales i senmiddelalderen ==
[[Fil:SDJ Harlech Castle Gatehouse.jpg|left|thumb|[[Harlech Castle]] var en festning av en rekke som ble bygget av [[Edvard I av England|Edvard I]] for å konsolidere sin erobring.]]
Etter å ha godkjent [[Rhuddlan-statuttene]] som begrenset de walisiske lovene lot kong Edvard I oppføre en ring av imponerende steinfestninger som sørget for at Wales var militært sikret, og han kronet sin erobring ved å gi tittelen «[[fyrste av Wales]]» til sin sønn og arving i [[1301]].<ref>Davies, R. R.: ''Conquest, coexistence and change'', s. 386.</ref> Wales ble effektivt en del av England selv dets folk talte et annet språk og hadde en annen kultur. Engelske konger utpekte en walisisk rådsforsamling, tidvis ledet av den engelske krones arving. Dette rådet var normalt plassert i [[Ludlow]], i dag en del av England, men på den tid fortsatt et omdiskutert grenseområde i [[Welsh Marches]]. [[Walisisk litteratur]], hovedsakelig poesi, fortsatte imidlertid å blomstre, og hvor lavadelen overtok fra de walisiske fyrstene som patroner av poetene. [[Dafydd ap Gwilym]] som blomstret på midten av [[1300-tallet]] er betraktet som en av de største walisiske poetene.

Et antall walisiske opprør ble utløst, blant ett som ble ledet av [[Madog ap Llywelyn]] i 1294-1295,<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', s. 159.</ref> og ett av [[Llywelyn Bren]], herre av [[Senghenydd]], i 1316-1318. På 1370-tallet planla den siste representanten av den mannlige linjen av det herskende huset i Gwynedd, [[Owain Lawgoch]], to ganger en invasjon av Wales med fransk støtte. Den engelske regjeringen svarte på trusselen med å sende en agent som snikmyrdet Owain i [[Poitou]] i [[1378]].<ref>Moore, D.: ''The Welsh wars of independence'', s. 164-6</ref>

I [[1400]] gikk en walisisk adelsmann, [[Owain Glyndŵr]] (eller Owen Glendower), til et opprør mot kong [[Henrik IV av England]]. Owain greide å påføre de engelske styrkene en rekke nederlag og i noen få år kontrollerte han det meste av Wales. En del av hans bedrifter var blant annet å holde det første walisiske parlament ved [[Machynlleth]] og legge planer om å grunnlegge to universiteter. Til slutt greide kongens styrker igjen å skaffe seg kontroll over Wales og opprøret døde ut, men Owain selv lot seg aldri ta til fange. Hans opprør førte til et stort oppsving i walisisk identitet og nasjonalisme, og ble i omfattende grad støttet av det walisiske folk over hele landet.<ref>Moore, D.: ''The Welsh Wars of Independence'', ss. 169-185.</ref>

[[Fil:Henry7England.jpg|160px|right|thumb|Henrik Tudor, den senere kong Henrik VII av England, var selv av walisisk herkomst.]]
Som et svar på opprøret til Glyndŵr vedtok det engelske parlamentet ''Penal Laws'' (''Straffelovene'') i [[1402]]. Disse forbød walisere fra å bære våpen, fra å ha posisjoner og fra å oppholde seg i befestede byer. Disse forbudene var også rettet mot engelskmenn som var gift med walisiske kvinner. Lovene var virksomme etter opprøret, skjønt i praksis ble de gradvis oppmyket.<ref>Davies, J. A.: History of Wales, s. 199.</ref>

Under borgerkrigstidstilstanden i England som kalles for [[rosekrigene]] og som begynte i [[1455]] gjorde begge de engelske posisjonene omfattende bruk av walisiske soldater. De fremste figurene og stridsherrene i Wales var [[William Herbert, 1. jarl av Pembroke (1423–1469)|William Herbert]] (barnebarn av [[Dafydd Gam]]) som støttet [[huset York]], og [[Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford|Jasper Tudor]] som støttet [[huset Lancaster]]. I [[1485]] gikk Jaspers nevø [[Henrik VII av England|Henrik Tudor]] i land i Wales med en mindre hærstyrke for å fremme sitt krav på den engelske krone. Henrik Tudor var av walisisk avstamming, og regnet fyrster som [[Rhys ap Gruffydd]] blant sine forfedre, og hans sak fikk derfor stor støtte i Wales. Han beseiret kong [[Rikard III av England]] i [[slaget ved Bosworth Field]] med en hær som besto av mange walisiske soldater og tok deretter den engelske tronen som kong Henrik VII av England.<ref>Williams, G.: ''Recovery, reorientation and reformation'', ss. 217-226</ref>

Under hans sønn [[Henrik VIII av England]] ble lovene [[Laws in Wales Acts 1535-1542]] vedtatt. Disse integrerte walisisk og engelsk lovgivning, oppløste det walisiske lovsystemet, og forbød walisisk språk fra enhver offisiell rolle eller status. Lovene ga også den første presise definisjonen av grensene mellom England og Wales, og tillot medlemmer som representerte valgkretser i Wales til å bli valgt til det engelske parlamentet.<ref>Williams, G.: ''Recovery, reorientation and reformation'', ss. 268-273</ref> De forbød også enhver juridisk skjelning mellom walisisk og engelsk, slik at de implisitt opphevet de tidligere ''Straffelovene av 1402'', skjønt dette ble ikke gjort formelt.<ref>Davies, J.: ''A History of Wales'', s. 233</ref>

== Fra unionen til den industrielle revolusjon ==
[[Image:BpWilliamMorgan.jpg|thumb|left|Biskop William Morgan oversatte ''Bibelen'' til walisisk i 1588]]
Etter Henrik VIIIs brudd med [[Roma]] og paven fulgte Wales i store trekk England i å akseptere [[Den anglikanske kirke|anglikanismen]], skjønt et antall katolikker var aktive i å motsette seg dette og produserte en del av de tidligste bøker trykket med walisisk språk. I [[1588]] produserte [[William Morgan (Bibeloversetter)|William Morgan]] den første fullstendige oversettelsen av ''[[Bibelen]]'' på walisisk.<ref name=Morgan/><ref>Williams, G.: ''Recovery, reorientation and reformation'', ss. 322-323</ref> ''[[Morgans Bibel]]'' var en av de mest betydningsfulle bøker i Wales' historie og på lik linje med den innflytelse som ''[[Kong James' bibel]]'' fikk på det engelske språk. Utgivelsen Morgans Bibel økte utbredelsen av walisisk språk og walisisk litteratur.<ref name=Morgan/>

Wales var overveiende rojalistisk i [[Trekongekrigen]] tidlig på [[1600-tallet]], men det var en del kjente unntak som [[John Jones Maesygarnedd]] og [[Puritanisme|puritanske]] skribenten [[Morgan Llwyd]].<ref>Jenkins, G. H.: ''The foundations of modern Wales'', s. 7</ref> Wales var en viktig kilde for menn til fylle hærene til kong [[Karl I av England]],<ref>Jenkins, G. H.: ''The foundations of modern Wales'', s. 5-6</ref>, slik tilfellet også hadde vært for tidligere engelske konger, men ingen slag foregikk i Wales. I den [[andre engelske borgerkrig]] (1648–1649) gikk ubetalte parlamentariske soldater i [[Pembrokeshire]] over på motsatt side tidlig i [[1648]].<ref>Davies, J.: ''A History of Wales'', s. 280</ref> Oberst [[Thomas Horton]] beseiret rojalistopprørerne i [[slaget ved St. Fagans]] og opprørslederne overga seg til [[Oliver Cromwell]] den 11. juli etter å ha holdt den to måneder lange [[beleiringen ved Pembroke]].

Skole og utdannelse i Wales sto lavt i Wales på denne tiden, og det eneste tilgjengelig var på engelsk mens flertallet av befolkningen snakket kun walisisk. I [[1731]] begynte [[Griffith Jones]] omreisende skoler i [[Carmarthenshire]], underviste på et sted for rundt tre måneder før skolen ble flyttet til et annet sted. Undervisningen ble holdt på walisisk, og da Griffith Jones døde i [[1761]] hadde rundt beregnet 250 000 mennesker lært å lese i over hele Wales.<ref>Jenkins, G. H.: ''The foundations of modern Wales'', ss. 370-377</ref>

[[Image:'Cyfarthfa Ironworks Interior at Night', by Penry Williams, (1825).jpg|right|thumb|På innsiden av jernverket Cyfarthfa Ironworks om natten, av Penry Williams, (maleri, 1825)]]
På 1700-tallet kom også den walisiske metodist fornyelsen, ledet av [[Daniel Rowland]], [[Howell Harris]] og [[William Williams Pantycelyn]].<ref>Jenkins, G. H.: ''The foundations of modern Wales'', ss. 347-50</ref> Tidlig på 1700-tallet brøt walisiske [[Metodisme|metodister]] ut fra [[Den anglikanske kirke]] og etablerte deres egne kirkesamfunn, i dag [[Den presbyterianske kirke i Wales]]. Dette førte til styrking av andre ikkekonformistiske trosretninger, og på midten av 1800-tallet var Wales hovedsakelig ikkekonformistisk i sitt religiøse liv. Dette hadde betydelig effekt på walisisk språk da hovedspråket i disse kirkene var walisisk. [[Søndagskole]]ne, som ble et betydelige trekk ved walisisk dagligliv, bidro til lesekyndighet for folk flest, noe som var viktig for språkets overlevelse da walisisk ikke ble undervist i de ordinære skolene.

Ved slutten av 1700-tallet kom [[den industrielle revolusjon]] med full kraft, og de store kildene til [[jernmalm]], [[kalkstein]], og store mengder av [[kull]] i sørøstlige Wales betydde at det ble snart etablert [[jernverk]] og kullgruver, eksempelvis [[Cyfarthfa Ironworks]] og [[Dowlais Ironworks]] ved [[Merthyr Tydfil]].

== 1800-tallet ==
Tidlig på 1800-tallet ble deler av Wales sterkt preget av industrialiseringen. Jernverk ble reist i South Wales, fra sør mot [[Brecon Beacons]], særlig rundt den nye byen [[Merthyr Tydfil]], med jernproduksjon som senere spredde seg vestover til innlandet i [[Neath]] og [[Swansea]] hvor steinkull allerede ble utvunnet. Fra [[1840-tallet]] spredde kullgruvene til dalene i [[Aberdare]] og [[Rhondda]].<ref>Williams G. A.: ''When was Wales?'', s. 183</ref> Dette førte igjen til hurtig befolkningsvekst i disse områdene.<ref name="Williams174"/>

[[Fil:RebeccaRiots.gif|thumb|right|300px|En tolkning av Rebeccaopprørene, ''Illustrated London News'' 1843]] 
De sosiale effektene av industrialiseringen førte til bitre sosiale konflikter mellom walisiske arbeiderne og de overveiende engelske eierne. I løpet av 1830-tallet var det to bevæpnede opprør, et i Merthyr Tydfil i [[1831]],<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 366-7</ref> og [[Chartistbevegelsen|chartistopprøret]] i [[Newport]] i [[1839]], ledet av [[John Frost (Chartist)|John Frost]].<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 377</ref> [[Rebeccaopprørene]], som skjedde mellom [[1839]] og [[1844]] i [[South Wales]] og [[Mid Wales]] hadde sin opprinnelse på landet. De var en protest ikke bare mot de høye tollavgiftene som måtte bli betalt ved de lokale bomveiene, men også mot tap av jordbruksland.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', ss. 378-382</ref>

Delvis som et resultat av disse forstyrrelsene ble en regjeringsoppnevnt undersøkelse utført om forfatningen på utdannelsesystemet i Wales. Undersøkelsen ble gjennomført av tre engelske kommisjonærer som ikke talte eller forsto ett ord walisisk og måtte stole på hva vitner fortalte, mange av dem angelikanske prester. Deres rapport, utgitt i [[1847]] som «Rapporter fra kommisjonærene av undersøkelsen på forfatningen av utdannelsen i Wales», konkluderte at walisere var uvitende, late og umoralske, og det var på grunn av walisisk språk og walisisk frikirkebevegelse. Dette skapte en rasende reaksjon i Wales hvor denne affæren ble kalt for «[[Blåbøkenes forræderi]]»<ref>''Treachery of the Blue Books'', se Davies, J.: ''A history of Wales'', ss. 390-391</ref>

[[Fil:David Lloyd George.jpg|thumb|David Lloyd George]]
[[Sosialismen]] fikk raskt grobunn i industriområdene i sørlige Wales i den siste delen av århundret, fulgt av den økende politiseringen av den religiøse, nonkonformistiske frikirkebevegelsen. Den første parlamentsmedlemmet for [[Labour Party]] – Arbeiderpartiet, [[Keir Hardie]], ble valgt som juniormedlem av den walisiske valgkretsen [[Merthyr Tydfil]] og [[Aberdare]] i [[1900]].<ref>Morgan, K. O.: ''Rebirth of a nation'', ss. 46-47</ref> Som med mange andre europeiske nasjoner begynte de første bevegelsene for nasjonal selvstendighet på 1880- og 1890-tallet med dannelsen av ''[[Cymru Fydd]]'', ledet av politikere fra [[Det liberale parti (Storbritannia)|Det liberale parti]] som [[T. E. Ellis]] og [[David Lloyd George]].<ref>Morgan, K. O.: ''Rebirth of a nation'', ss. 113-118</ref>

En annen bevegelse som fikk økt omfang i løpet av 1880-tallet var kampanjen for [[Statskirke|atskillelse av kirke og stat]]. Mange følte at siden Wales nå var hovedsakelig nonkonformaistisk i religion var det upassende at Den engelske kirke skulle være den offisielle kirke i Wales. Kampanjen fortsatte ut århundret og inn i det nye, og med den kom ''Forordningen om den walisiske kirke'' i [[1914]], men som ikke kom i kraft før i [[1920]], etter at [[den første verdenskrig]] var avsluttet.<ref>Morgan, K. O.: ''Rebirth of a nation'', s. 183</ref>

1800-tallet førte med seg en enorm utvidelse av befolkningen da Wales, som resten av Storbritannia, hadde høy fødselsrate. I 1801 levde det noe over 587 000 mennesker i Wales, mens det ved 1901 hadde økt til over 2 012 000.<ref>[http://www.statistics.gov.uk/census2001/bicentenary/pdfs/wales.pdf 200 years of the Census in...WALES] '''[[Office for National Statistics]]</ref> Den mest betydelige befolkningsøkningen skjedde i industriområdene – [[Denbighshire (historisk)|Denbighshire]], [[Flintshire (historisk)|Flintshire]], [[Monmouthshire (historisk)|Monmouthshire]] og [[Glamorganshire]]. Århundet opplevde en overgang fra et samfunn hovedsakelig preget av jordbruk (rundt 80 prosent levde utenfor urbane områder i 1800) til å bli et hovedsakelig urbanisert, industrialisert samfunn (i 1911 levde kun rundt 20 prosent utenfor urbane områder).

== 1900-tallet ==
[[File:Coal lumps.jpg|thumb|Utvinningen av kull sto sentralt i industrialiseringen av Wales.]]
På begynnelsen av århundret ga Wales fortsatt i stor grad politisk støtte til Det liberale partiet, særlig da David Lloyd George ble statsminister for Storbritannia under [[den første verdenskrig]]. Imidlertid vant Labour stadig økt tilslutning, og i årene etter krigen ble de liberale erstattet som de dominerende partiet i Wales, spesielt i industridalene i South Wales.<ref>Morgan, K.O.: ''Rebirth of a nation'', s. 272</ref>

Det nasjonale partiet [[Plaid Cymru]] ble dannet i [[1925]], men dets vekst var i begynnelsen svak og partiet fikk få stemmer ved parlamentsvalg.<ref>Morgan, K.O.: ''Rebirth of a nation'', s. 206-208</ref> I [[1936]] ble en treningsleir og flyplass for [[Royal Air Force|RAF]] i [[Penyberth]] i nærheten av [[Pwllheli]] brent av tre medlemmer av Plaid Cymru – [[Saunders Lewis]], [[Lewis Valentine]], og D. J. Williams. Det var en protest ikke bare mot at militærleiren ble opprettet, kjent som «bombeskolen», men også mot ødeleggelsen av et historisk hus i Penyberth for å gi plass for leiren. Denne aksjonen og den påfølgende fengslingen av de tre gjerningsmennene ga Plaid Cymru betydelig oppmerksomhet, i det minste i de walisisktalende områdene.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 592-3</ref>

I tiden etter [[den andre verdenskrig]] havnet mange av de tradisjonelle industriene, særlig kullindustrien, i en nedgang. Antallet ansatte i kullfeltene i South Wales, som hadde sitt høydepunkt i [[1913]] på over 250 000 mennesker, falt til rundt 75 000 på midten av [[1960-tallet]] og var nede i 30 000 i [[1979]].<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 533</ref> I [[1966]] oppsto [[Aberfankatastrofen]] da en fylling med kull raste ned og begravde en skole. 144 mennesker ble drept, de fleste av dem barn. .<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 629</ref> Tidlig på [[1990-tallet]] var det kun en eneste dyp sjakt som fortsatt var i virksomhet i Wales. Det var en tilsvarende nedgang i stålindustrien, og walisisk økonomi, som i andre utviklingsamfunn, ble i økende grad avhengig av den ekspanderende servicesektoren.

Wales ble offisielt de-annektert fra England innenfor Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland ([[Storbritannia]]) i [[1955]] hvor begrepet «England» ble erstattet av «England og Wales», og [[Cardiff]] ble proklamert som Wales' hovedstad. .<ref>«Cardiff as Capital of Wales: Formal Recognition by Government». ''The Times''. 21. desember 1955.</ref> Walisisk nasjonalisme ble først en betydelig sak i løpet av den andre halvparten av 1900-tallet. I 1962 ga Saunders Lewis en radiotale under tittelen ''[[Tynged yr iaith]]'' («Språkets skjebne») hvor han forutså at [[walisisk]] ville dø ut om ikke drastiske endringer ble gjort. Dette førte til dannelsen av [[Cymdeithas yr Iaith Gymraeg]] (Det walisiske språksamfunn) det samme året.<ref>Morgan, K.O.: ''Rebirth of a nation'', s. 382-383</ref> Nasjonalismen vokste særlig etter [[Tryweryndalen]] ble oversvømmet i [[1965]] da landsbyen [[Capel Celyn]] ble lagt under vann i den hensikt å konstruere et [[vannreservoar]] for [[Liverpool]]. I 1966 vant [[Gwynfor Evans]] setet i [[Carmarthen]] for Plaid Cymru ved et suppleringsvalg, partiets første plass i parlamentet.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 667</ref>

[[Fil:YaleWrexhamWelcome.jpg|thumb|upright|left|Tospråklig skilt foran Yale College of Wrexham]]
Et annet svar på oversvømmelsen av Capel Celyn var dannelsen av politiske grupper som [[Free Wales Army]] og [[Mudiad Amddiffyn Cymru]] (MAC – Welsh Defence Movement, Den walisiske forsvarsbevegelsen). I årene som førte fram til innsetting av [[Charles, fyrste av Wales|prins Charles]] som [[fyrste av Wales]] i [[1969]], var disse gruppene ansvarlige for et antall bombeeksplosjoner som ødela vannledninger, skattekontorer og lignende symboler på autoritene. To medlemmer av MAC, George Taylor og Alwyn Jones, «Abergele-martyrene», ble drept av en hjemmelaget bombe i [[Abergele]] dagen før innsettingsseremonien.

Plaid Cymru fikk økt gevinst i valgene i [[1974]] med tre seter i parlamentet. Det var økt støtte for [[devolusjon]] (hjemmestyre) innenfor Labor og et lovforslag ble foreslått på slutten av 1976.<ref>Morgan, K.O.: ''Rebirth of a nation'', s. 399-403</ref> En folkeavstemning over dannelsen av en lovforsamling for Wales i [[1979]] førte til at flertallet stemte imot.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 677</ref> Den nye konservative regjeringen som ble valgt i 1979 hadde gitt løfte om å etablere en walisisk fjernsynskanal, men innrømmet i september 1979 at løftet ikke ville bli innfridd likevel. Dette førte til en kampanje fra Plaid Cymru om ikke å betale fjernsynslisensen og [[Gwynfor Evans]] annonserte i dramatiske vendinger i [[1980]] at han ville sulte seg til døde om ikke en walisiskspråklig fjernsynskanal ble etablert. I september 1980 ga regjeringen beskjed om at fjernsynskanalen likevel ville bli etablert, og [[S4C]] ble opprettet i november 1982.<ref>Davies, J.: ''A history of Wales'', s. 680</ref> ''Forordningen om walisisk språk av 1993'' ga walisisk lik status med engelsk i Wales i den offentlige sektor.<ref>[http://www.opsi.gov.uk/acts/acts1993/Ukpga_19930038_en_1.htm Full text of the Welsh Language Act 1993]</ref>

[[Fil:UK, Wales, Population Density.PNG|thumb|upright|Befolkningstetthet i Wales.]]
I mai [[1997]] ble en Labour-regjering valgt under løftet om å innføre institusjoner for selvstyre i Skottland og Wales. I en folkeavstemning på slutten av 1997 om saken ga flertallet sin tilslutning, men kun med en liten majoritet.<ref>[http://www.electoralcommission.org.uk/referendums/wales1997.cfm www.electoralcommission.org.uk: The 1997 Referendum]</ref> Den walisiske forsamling ble opprettet i [[1999]] (som en konsekvens av ''Forordningen om Wales av 1998'', og ga makt til avgjøre hvor regjeringsbudsjettet for Wales ble benyttet og administrert.

I løpet av 1900-tallet hadde befolkningstallet i Wales økt fra litt over 2 012 000 i 1901 til 2,9 millioner i 2001, men prosessen var ikke lineær – 430 000 mennesker forlot Wales mellom 1921 og 1940 på grunn av den økonomiske depresjonen på 1930-tallet.<ref>Morgan, K.O.: ''Rebirth of a nation'', ss. 229-231</ref> Engelsk innvandring ble en betydelig faktor det første tiåret på 1900-tallet med rundt 100 000 mennesker fra England. I denne tiden bosatte innvandrerne seg stort sett i de ekspanderende industriområdene og bidro til [[anglisering]]en i deler av sørlige og østlige Wales. Andelen av befolkningen i Wales som var i stand til å snakke walisisk falt akkurat under 50 prosent i 1901 til 43,5 prosent i 1911, og fortsatte å synke til det laveste på 19,9 prosent i 1981. I løpet av århundret hadde det vært en markant økning av befolkningen som ble født utenfor Wales, i 2001 var 20 prosent av waliserne født i England, 2 prosent i [[Skottland]] eller [[Irland]], og 3 prosent født utenfor Storbritannia.<ref>[http://webarchive.nationalarchives.gov.uk/20040118055735/http://www.statistics.gov.uk/CCI/nugget.asp?ID=445 Results of the 2001 Census: Country of birth (www.statistics.gov.uk)]</ref> Mens de fleste nykommere bosatte seg i industriområdene tidlig på 1900-tallet, var den høyeste andelen av mennesker født utenfor Wales funnet i [[Ceredigion]], [[Powys]], [[Conwy]], [[Denbighshire]] og [[Flintshire]].

== På 2000-tallet: selvstyre ==
[[Fil:Wales Millennium Centre.jpg|thumb|right|''Wales Millennium Centre'' – Det walisiske årtusensenter, [[Cardiff Bay]]]]

Resultatene av folketellingen for år 2001 viste en økning av antallet innbyggere som snakket walisisk til 21 prosent av befolkningen fra 3 år og eldre,  sammenlignet med 18,7 prosent for 1991, og tilsvarende 19,0 prosent for 1981. Dette er sammenfallende med mønsteret av stødig tilbakegang som ble indikert av folketellingene fra 1900-tallet.<ref>[http://www.statistics.gov.uk/cci/nugget.asp?id=447 Results of the 2001 Census from www.statistics.gov.uk]</ref>

I [[Cardiff]] ble Millennium Stadium (walisisk ''Stadiwm y Mileniwm''), åpnet i 1999 som Wales' nasjonalstadion, hovedsakelig brukt til rugby og fotball.<ref>[http://www.millenniumstadium.com/3473_3514.php Millennium Stadium website]  {{Wayback|url=http://www.millenniumstadium.com/3473_3514.php |date=20080513173339 }}</ref> Det ble fulgt av [[Wales Millennium Centre]] som ble åpnet i [[2004]] som et senter for kulturelle hendelser, først og fremst [[opera]]. Den nye walisiske bygningen for folkeforsamlingen, som har navnet ''Senedd'', ble fullført i februar 2005 og ble offisielt åpnet på Sankt Davids dag (walisisk ''Dydd Gŵyl Dewi Sant''), fastedagen for Wales skytshelgen [[David av Menevia|den hellige David]].<ref>[http://www.publicinformation.wales.gov.uk/scripts/viewnews.asp?NewsID=581 The New National Assembly for Wales Senedd opened on St David’s Day]  {{Wayback|url=http://www.publicinformation.wales.gov.uk/scripts/viewnews.asp?NewsID=581 |date=20070311002727 }} National Assembly for Wales, Public Information page.</ref>

I 2006 fikk ''Regjeringsforordningen for Wales'' kongelig samtykke, noe som betydde at fra mai 2007 ville dronningen ha ny lovbestemt tittel som «Hennes majestet i retten av Wales» (''Her Majesty in Right of Wales'') og ville for første gang utpeke walisiske statsråder og signere walisiske bekjentgjøringer i rfolkeforsamlingen. Den ga også bestemmelse for en framtidig folkeavstemning for å spørre det walisiske folk om samtykke til at den walisiske forsamlingen fikk lovgivende makt, det vil si opprette virkelige walisiske lover.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* ''Brut y Tywysogyon or The Chronicle of the Princes. Peniarth Ms. 20 version'', red. og overs. T. Jones [Cardiff, 1952]
* ''Annales Cambriae.  A Translation of Harleian 3859; PRO E.164/1; Cottonian Domitian, A 1; Exeter Cathedral Library MS. 3514 and MS Exchequer DB Neath, PRO E'' (ISBN 1-899376-81-X)
* Cunliffe, Barry (1987): ''Iron Age communities in Britain''' (Routledge & Kegan Paul, 2. utg.) ISBN 0-7100-8725-X
* Davies, John (1994): ''A History of Wales'' (Penguin Books) ISBN 0-14-014581-8
* Davies, R. R. (1987): ''Conquest, coexistemce and change: Wales 1063-1415'' (Clarendon Press, University of Wales Press) ISBN 0-19-821732-3
* Jenkins, Geraint H. (1987): ''The foundations of modern Wales, 1642-1780 '' (Clarendon Press, University of Wales Press) ISBN 0-19-821734-X
* Lloyd, John Edward (1911): ''A history of Wales: from the earliest times to the Edwardian conquest'' (Longmans, Green & Co.)
* Lynch, Frances (1995): ''Gwynedd'' (''A guide to ancient and historic Wales'' series) (HMSO) ISBN 0-11-701574-1
* Lynch, Frances (1970) ''Prehistoric Anglesey: the archaeology of the island to the Roman conquest'' (Anglesey Antiquarian Society)
* Maund, Kari (2006): ''The Welsh kings: warriors, warlords and princes'' (Tempus) ISBN 0-7524-2973-6
* Moore, David (2005) ''The Welsh wars of independence: c.410-c.1415'' (Tempus) ISBN 0-7524-3321-0
* Morgan, Kenneth O. (1981): ''Rebirth of a nation: Wales 1880-1980 '' (Oxford University Press, University of Wales Press) ISBN 0-19-821736-6
* Remfry, P.M. (2003): ''A Political Chronology of Wales, 1066 to 1282'' (ISBN 1-899376-75-5)
* Stephenson, David (1984): ''The governance of Gwynedd'' (University of Wales Press) ISBN 0-7083-0850-3
* Williams, Glanmor (1987): ''Recovery, reorientation and reformation: Wales c.1415-1642'' (Clarendon Press, University of Wales Press) ISBN 0-19-821733-1
*Williams, Gwyn A. (1985): ''When was Wales?: a history of the Welsh'' (Black Raven Press) ISBN 0-85159-003-9

== Eksterne lenker ==
* [http://www.rcahmw.gov.uk Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales]
* [https://web.archive.org/web/20071119123113/http://www.gtj.org.uk/ Gathering the Jewels], nettsted for walisisk kulturhistorie
* [http://www.bbc.co.uk/wales/history/ BBC History – Wales]
* [http://www.ngfl-cymru.org.uk/ Welsh History – National Grid for Learning]
* [https://web.archive.org/web/20080108141241/http://www.infobritain.co.uk/Wales.htm Info Britain – Wales]

{{Europeisk historie}}

{{portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Wales' historie| ]]
[[Kategori:Storbritannias historie]]