Redigerer Vippepunkt (klima)

[[Fil:Blue Marble Western Hemisphere.jpg|mini|alt=NASA-bilde over den vestlige halvkule.|Ved passering av vippepunkter kan galopperende reduksjon av [[Grønlandsisen]] eller sjøisen i [[Arktis]] forsterke [[global oppvarming]] forårsaket av menneskeskapte [[klimagass]]er. {{byline|Reto Stöckli/[[NASA]]}}]]

Et '''vippepunkt''' i jordens klimasystem er en mekanisme som fører til at [[klima]]et endres fra én stabil tilstand til en annen, om visse terskelverdier overskrides ved [[klimaendring]]. Endringene kan være brå og irreversible og i verste fall føre til [[Konsekvenser av global oppvarming|store endringer av jordens klimasystem]], omfattende skader på de fleste [[Økologi|økologiske systemer]] og [[masseutryddelse]] av arter. Slike klimaendringer kan også vanskeliggjøre opprettholdelsen av [[Sosiale konsekvenser av global oppvarming|avanserte samfunn]]. Kunnskapen om vippepunkter og deres eventuelle konsekvenser er mangelfull, men målet om å begrense den [[global oppvarming]]en til 1,5&nbsp;°C har blant annet til hensikt å unngå at slike terskelverdier overskrides.

Klimasystemets vippepunkter har direkte sammenheng med positive [[tilbakekoblingsmekanisme]]r, selvforsterkende prosesser som forsterker klimaendringene som i første omgang skyldes [[klimapådriv]]. På grunn av global oppvarming er det økt konsentrasjon av [[karbondioksid]] (CO<sub>2</sub>) i atmosfæren (økt [[strålingspådriv]]). Flere av tilbakekoblingsmekanismene forekommer tilnærmet [[Linearitet|lineært]] med [[Keeling-kurven|CO<sub>2</sub>-konsentrasjonen]] og endres derfor relativt sakte, mens de som omtales som vippepunkter, er [[Ikke-lineært system|ikke-lineære]] og endres raskt over kort tid. For eksempel skjer oppvarmingen i [[Arktis]] raskere enn klimaforskerne greier å forutsi, noe som tilskrives vippepunkter. 

Forskere er bekymret for vippepunkter fordi store endringer kan inntreffe om de passeres, og de er samtidig usikre på hvilke verdier dette kan skje for. Spesielt kan konsekvensene bli store om flere vippepunkter passeres etter hverandre. I forbindelse med vippepunkter snakker en også om løpske klimaendringer. Denne hypotesen går ut på at raske, akselererende klimaendringer potensielt kan føre til uopprettelig skade på klimasystemet, noe som gjør det umulig å gjøre tilpasninger til klimaendringene. Dette antas å føre til at klimaet raskt endres til det når en ny stabil tilstand, svært forskjellig fra den tilstanden som har vært de siste tusener år.

== Definisjoner og begrepsavklaringer ==
Klimasystemet er komplekst og består av svært mange dynamiske prosesser. Noen av disse utvikles jevnt etter som visse størrelser endres, mens andre kan endres hurtig om visse terskelverdier overskrides.

[[IPCCs femte hovedrapport]] gir denne definisjonen av vippepunkter: «Komponenter eller fenomener i klimasystemet som vil ha potensial til å krysse kritiske terskelverdier (engelsk: ''critical thresholds'') eller vippepunkter (engelsk: ''tipping points''), der en plutselig eller ikke-lineær overgang til en annen tilstand inntrer».{{sfn|Stocker|2014|p=1114}} Det er også vanlig å benytte begrepet vippepunkter generelt for mekanismer som har sammenheng med jordsystemet, altså samspillet mellom jorden, havet, atmosfæren og livet på jorda.<ref name="PIKA" />

''Plutselige [[klimaendring]]er'' er i IPCCs femte hovedrapport definert som «en storskala endring i klimasystemet som finner sted over noen få tiår eller mindre, vedvarer (eller ventes å vedvare) minst noen tiår, og som forårsaker substansielle forstyrrelser i menneskelige og naturlige systemer».{{sfn|Stocker|2014|p=1114}}

Klimaendringer kan være irreversible, og fenomenet har forskjellige definisjoner. IPCCs femte hovedrapport definerte en endring til å være «irreversible på en gitt tidsskala om tilbakeføringstiden fra denne tilstanden ved naturlige prosesser er signifikant lengre enn tiden det tar for systemet å oppnå den forstyrrede tilstanden».{{sfn|Stocker|2014|p=1114}}

En irreversibel klimatilstand kan karakteriseres på forskjellige måter. Blant annet ved om den har en eller flere stabile tilstander og om dens syklus kan beskrives ved [[hysterese]]. Hysterese vil si at en tilstandsforandring fremkalt av en ytre påvirkning ikke forsvinner når påvirkningen opphører, men først etter at en motsatt rettet påvirkning har virket med en viss styrke. Dette bestemmer igjen om tilstanden er reversibel om [[Klimapådriv|klimapådraget]] blir reversert eller fjernet.{{sfn|Stocker|2014|p=1114}}

== Bakgrunn ==
Begrepet vippepunkter ble introdusert av den tyske klimaforskeren [[Hans Joachim Schellnhuber]] i år 2000. Han innførte begrepet for at politikere og mediafolk lettere skulle kunne forstå denne mekanismen i klimasystemet.<ref name="pnas.org">{{cite journal|author=Kaspar Mossman|year=2008|title=Profile of Hans Joachim Schellnhuber|journal=[[Proceedings of the National Academy of Sciences| PNAS]] |volume=105 |issue=6 |pages=1783–1785 |doi=10.1073/pnas.0800554105}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://archive.sciencewatch.com/dr/nhp/2009/09julnhp/09julnhpLentET/|tittel=New Hot Papers: Timothy M. Lenton & Hans Joachim Schellnhuber |besøksdato= 2014-02-15| forlag=ScienceWatch.com |type=Interview}}</ref> Det bygger på hans studier av [[Ikke-lineært system|ikke-lineær dynamikk]]. Han påpekte eksistensen av slike mekanismer da han var en av de koordinerende forfatterne i arbeidsgruppe II for [[FNs klimapanel#Tredje hovedrapport|IPCCs tredje hovedrapport]] til [[FNs klimapanel]] (2001). Fenomenet går ut på at usammenhengende, irreversible og ekstreme hendelser er forbundet med global oppvarming. Inntil da hadde forskerne i hovedsak antatt at klimaendringer vil være lineære.<ref>{{Literatur |Autor=Joel B. Smith, Hans Joachim Schellnhuber, M. Monirul Qader Mirza |Titel=Vulnerability to Climate Change and Reasons for Concern: A Synthesis |Sammelwerk=IPCC Third Assessment Report – Climate Change 2001 |WerkErg=Working Group II: Impacts, Adaptation and Vulnerability |Verlag=[[Cambridge University Press]] |Datum=2001 |Kommentar=Report |Online=[http://www.grida.no/climate/ipcc_tar/wg2/pdf/wg2TARchap19.pdf PDF]}}</ref>

{{Sitat|De farlige konsekvensene av klimaendringer, kan bare diskuteres i forhold til ikke-lineær oppførsel. Hvis global oppvarming bare hadde gradvis påvirkning over tid, og alt endret seg mer eller mindre lineært, så får du litt mindre hveteproduksjon, men du har litt mer ananasproduksjon – hvem bryr seg? Vi kunne lett tilpasse oss det. Men ser vi tilbake på jordens fortidige geologi og de siste klimaendringene, har det oppstått en rekke veldig plutselige og for det meste irreversible forandringer. Ting blir forandret og varer ved i tusenvis av år, og du kan ikke enkelt endre tilbake til det opprinnelige. Det er det jeg kaller 'vippepunkt-hendelser'.<ref name="pnas.org"/>| ''Hans Joachim Schellnhuber'' | right}}

I februar 2008 ble forskningsartikkelen «Tipping elements in the Earth's climate system» (Vippepunkter i jordens klimasystem) publisert, denne ble i årene 2008 og 2009 den mest siterte artikkelen innenfor [[Geovitenskap|geofag]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.pik-potsdam.de/aktuelles/pressemitteilungen/archiv/2009/kippelemente-bleiben-201eheises201c-thema?set_language=de|tittel=Kippelemente bleiben „heißes“ Thema|besøksdato=2014-01-06|forlag=Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung|arkiv-dato=2014-01-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140106185753/http://www.pik-potsdam.de/aktuelles/pressemitteilungen/archiv/2009/kippelemente-bleiben-201eheises201c-thema?set_language=de|url-status=yes}}</ref> Forskningsarbeidet til artikkelen begynte i oktober 2005. På et arbeidsmøte i Berlin hadde 36 britiske og tyske klimaforskere diskutert konseptet, og mulige vippepunkter i jordens klimasystem ble identifisert. I det følgende året ble 52 andre internasjonale eksperter intervjuet, samt at relevant forskningslitteratur om emnet ble gjennomgått. Ni mulige vippepunkter ble utpekt hvor terskelverdien kan overstiges innen år 2100.<ref name="PIK2008">{{Kilde www |url=https://www.pik-potsdam.de/news/press-releases/archive/2008/tipping-elements-in-the-earths-climate-system?set_language=en |tittel=Tipping elements in the Earth's climate system |besøksdato=25. februar 2019 |forlag=Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung |arkiv-dato=2012-09-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120919172456/http://www.pik-potsdam.de/news/press-releases/archive/2008/tipping-elements-in-the-earths-climate-system?set_language=en |url-status=yes }}</ref> Etter dette har også andre potensielle vippepunkter blitt identifisert.<ref name=TE>{{Kilde www | url=https://www.pik-potsdam.de/services/infodesk/tipping-elements/kippelemente?set_language=en | tittel=Tipping Elements - the Achilles Heels of the Earth System | besøksdato=24. februar 2019 | forlag=Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung | arkiv-dato=2019-09-13 | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190913235916/https://www.pik-potsdam.de/services/infodesk/tipping-elements/kippelemente?set_language=en | url-status=yes }}</ref>

Arbeidsgruppen som Schellnhuber ledet kom i 2008 opp med følgende ni potensielle vippepunkter:<ref name="PIK2008"/>
* smelting av sommeris i [[Arktis]]
* smelting av [[Grønlandsisen]]
* smelting av den vest-antarktiske innlandsisen
* svekkelse av den atlantiske [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjonen]]
* endring i [[El Niño|El Niño-sørlig oscillasjon]] (ENSO)
* sammenbrudd av den indiske [[Monsun|sommermonsunen]]
* endringer i det vestafrikanske monsunsystemet med effekter for [[Sahara]] og [[Sahel]] (med vegetasjonsvekst i Sahara som et positivt vippepunkt)
* [[Avskoging]] av [[Tropisk regnskog|tropisk regnskog]]
* nedgang i [[Boreal barskog|boreale skoger]]

Ifølge ekspertvurderinger er smeltingen av arktisk sjøis og Grønlandsisen den største trusselen for samfunn av disse ni vippepunktene.<ref name="Lenton2008">{{cite journal|author=Timothy M. Lenton|coauthors=Hermann Held, Elmar Kriegler, Jim W. Hall, Wolfgang Lucht, Stefan Rahmstorf, Hans Joachim Schellnhuber|year=2008|title=Tipping elements in the Earth's climate system|journal=[[Proceedings of the National Academy of Sciences|PNAS]]|volume=105|issue=6|pages=1786–1793|doi=10.1073/pnas.0705414105}}</ref>

Senere ble andre vippepunkter identifisert:<ref name="PIKA">{{cite web | url=https://www.pik-potsdam.de/services/infodesk/tipping-elements/kippelemente?set_language=en | title=Tipping Elements - the Achilles Heels of the Earth System | accessdate=4. mars 2019 | publisher=Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung | archive-date=2019-09-13 | archive-url=https://web.archive.org/web/20190913235916/https://www.pik-potsdam.de/services/infodesk/tipping-elements/kippelemente?set_language=en | url-status=yes }}</ref>

* tilbaketrekning av isbreer i [[Tibet]]
* utslipp av [[metan]] fra havet og fra andre lagre av [[Metanhydrat|metanklatrat]] (metanhydrater)
* utslipp av metan (CH<sub>4</sub>) og CO<sub>2</sub> fra [[Permafrost|permafrost-jord som tiner]]<ref>{{kilde www | url=https://www.umweltbundesamt.de/sites/default/files/medien/publikation/long/3283.pdf |tittel=Kipp-Punkte im Klimasystem – Welche Gefahren drohen? | utgiver=Umweltbundesamt |dato=juli 2008 | besøksdato=21. februar 2019 }}</ref><ref>{{kilde www |url=http://wiki.bildungsserver.de/klimawandel/index.php/Kipppunkte_im_Klimasystem#Methanfreisetzung_durch_tauende_Permafrostgebiete_und_Kontinentalschelfe |tittel= Kipppunkte im Klimasystem – Methanfreisetzung durch tauende Permafrostgebiete und Kontinentalschelfe |utgiver=Wiki Klimawandel, Angebot des Climate Service Centers, des Hamburger Bildungsserversund des Deutschen Bildungsservers |besøksdato = 21. februar 2019 }}</ref>
* uttørking av sørvestlige landområder i Nord-Amerika
* svekkelse av havet som [[karbonsluk]]
* ødeleggelse av [[korallrev]]
* kaostilstand for [[jetstrøm]]mer.<ref>{{kilde www| url=https://www.zeit.de/wissen/umwelt/2018-08/klimawandel-erderwaermung-duerre-risiko-klima-forschung-kippelemente/komplettansicht |tittel=Klimawandel: Was, wenn die Welt am 1,5-Grad-Ziel scheitert? – Wieder endet eine Klimakonferenz ohne klares Zugeständnis. Dabei warnen Forscher: Das Klima wird kippen, falls die Welt so weitermacht. Hier noch einmal, was das bedeutet |forfatter =Reimer, Nick og Lüdemann, Dagny | utgiver=www.zeit.de |dato=2018-08-08 | besøksdato=2019-02-10}}</ref>

== Tilbakekoblingsmekanismer forsterker opprinnelig klimapådriv ==
Jordens klimasystem består av mange komponenter som virker sammen på komplekse måter, i tid og rom. På grunn av disse interaksjonene kan ikke oppførselen til systemet forutses ved å se på kun se på enkeltkomponenter.{{sfn|Wuebbles|2017|p=412}}

Et ''[[klimapådriv]]'' er en endring som kan tvinge klimasystemet mot oppvarming eller nedkjøling.<ref>{{citation |author= US NRC |year=2012 |title=Climate Change: Evidence, Impacts, and Choices|url=http://www.scribd.com/doc/98458016/Climate-Change-Lines-of-Evidence|publisher=US National Research Council (US NRC)}}, p.9. </ref> Økte konsentrasjoner av [[Klimagass|drivhusgasser]] er et slikt pådriv. Dette kalles også for et ''[[strålingspådriv]]'' fordi det har sammenheng med atmosfærens [[Jordens strålingsbalanse|strålingsbalanse]]. Per definisjon er et pådriv eksternt i forhold til klimasystemet, mens [[Tilbakekoblingsmekanisme|tilbakekoblinger]] er interne. I hovedsak representerer tilbakekoblinger de interne prosessene i systemet. Noen tilbakekoblinger kan opptre isolert fra resten av klimasystemet, mens andre kan være tett koblet til andre prosesser i systemet, hvilket gjør det vanskelig å si akkurat hvor mye en bestemt prosess bidrar.<ref>[[#Hartmann|Hartmann et al: ''Climate Change Feedbacks'' side 16.]]</ref>

=== Drivhuseffekten ===
{{Hovedartikkel|Drivhuseffekt}}

[[Fil:Greenhouse visible and infrared light.png|mini|upright=1.8|alt=Bilde fra et drivhus som viser kort- og langbølget stråling.|Et drivhus med vegger av glass slipper gjennom det meste av de kortbølgede solstrålene (gule bølger). Disse varmer opp omgivelsene inne i drivhuset, spesielt den sorte jorden og plantene. Disse sender ut langbølget stråling (røde bølger) som i stor grad ikke slipper gjennom glasset, men absorberes og sendes i retur til omgivelsen inne i drivhuset. Dermed oppstår oppvarmingen av omgivelsene og luften.]]

Solstråling består overveiende av [[Elektromagnetisk stråling|kortbølget stråling]] som for en stor del går gjennom atmosfæren og varmer opp jordoverflaten. Den resulterende [[terrestrisk]]e strålingen fra jorden er langbølget, [[infrarød stråling]] ([[varmestråling]]). Denne går opp i atmosfæren hvor en stor del av strålingen blir absorbert av gassene der. I neste omgang vil gassene i atmosfæren emittere (sende ut) denne langbølgede strålingen. En del av den emitterende strålingen fra atmosfæren går ut i verdensrommet, mens en annen del, ved et fenomen kalt [[atmosfærisk tilbakestråling]], stråles tilbake til jorden (varmestråling). Dette er hovedprinsippet bak selve drivhuseffekten.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=51}}

Navnet drivhuseffekt kommer av en analogi til et [[drivhus]], som bare delvis er overførbar til jorden. I et drivhus, se illustrasjon, vil tak og vegger av glass absorbere den langbølgede strålingen fra gulv og vegger, og emittere denne tilbake. I motsetning til i atmosfæren hindrer vegger og tak utstrømning av varme, og inne i drivhuset reduseres luftstrømningene, noe som spiller en rolle i omfordeling av varme. I atmosfæren derimot, er det kraftige luftstrømninger.{{sfn|Barry og Chorley|2003|p=51}}{{sfn|Houghton|2009|p=22}}

=== Pådriv og tilbakekoblingsmekanismer ===
{{Utdypende|Klimapådriv|Tilbakekoblingsmekanisme (klima)}}
[[File:General Feedback Loop.svg|mini|alt=Et blokkdiagram som viser en tilbakekoblingssløyfe.|En tilbakekoblingssløyfe hvor alle utganger av en prosess er tilgjengelige som årsaksinnganger til den samme prosessen. Signalet fra utgangen (Outputs) '''''A''''' blir ført tilbake til inngangen (Inputs) '''''B''''' til prosessen (P) og vil enten forsterke eller svekke utgangssignalet.]]

Tilbakekobling oppstår når utgangen av et system blir sendt tilbake som inngang, som en del av en kjede av [[Kausalitet|årsak og virkning]], som danner en krets eller sløyfe.<ref name=Ford>{{cite book |title=Modeling the Environment |author=Andrew Ford |chapter=Chapter 9: Information feedback and causal loop diagrams |pages=99 ''ff'' |publisher=Island Press |year=2010 |isbn=9781610914253 |url=https://books.google.com/books?id=38PJahZTzC0C&pg=PA99lpg=PA99 |quote=}}</ref> Systemet kan da sies å være «koblet tilbake» i seg selv, slik som illustrasjonen viser. En snakker om ''positive-'' og ''negative tilbakekoblinger''. Positiv tilbakekobling er en prosess som skjer i en tilbakekoblingssløyfe hvor effekten av en liten forstyrrelse på et system fører til en økning av størrelsen (styrken) av den opprinnelige forstyrrelsen.<ref name=zuckerman>{{cite book | title = Human Population and the Environmental Crisis |author1=Ben Zuckerman |author2=David Jefferson |lastauthoramp=yes | publisher = Jones & Bartlett Learning | year = 1996 | isbn = 9780867209662 | page = 42 | url = }}</ref> Det betyr at '''''A''''' produserer mer av '''''B''''' som igjen produserer mer av '''''A'''''.<ref>Keesing, R.M. (1981). Cultural anthropology: A contemporary perspective (2nd ed.) p.149. Sydney: Holt, Rinehard & Winston, Inc.</ref> Et system med negativ tilbakekobling har den motsatte virkningen, der en endring av '''''A''''' produserer mindre av '''''B''''' som igjen produserer mindre av '''''A'''''.<ref name=zuckerman/> Begge konseptene spiller en viktig rolle innen vitenskap og teknologi, ikke minst innenfor [[klimatologi]]. 

Pådriv, tilbakekoblinger og dynamikken i klimasystemet bestemmer hvor mye og hvor fort [[klima]]et endres. Den viktigste positive tilbakekoblingsmekanismen i forbindelse med [[global oppvarming]] er at økt varme øker mengden av [[vanndamp]] i [[atmosfære]]n, som igjen fører til ytterligere oppvarming.<ref>{{Kilde www |url=http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/ch8s8-6-3-1.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-03-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100409130123/http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/ch8s8-6-3-1.html |arkivdato=2010-04-09 |url-status=død }}</ref> Den viktigste negative tilbakemeldingen beskrives av [[Stefan-Boltzmanns lov|Stefan–Boltzmann lov]], som sier at mengden [[energi]] i form av [[varmestråling]] ut fra jorda til [[verdensrommet]] endres med fjerde [[Potens (matematikk)|potens]] av [[temperatur]]en på jordoverflaten. Det vil si at en liten temperaturøkning gir stort utslag i form av [[Stråling|utstråling]] av energi ut i verdensrommet.

De positive tilbakekoblingsmekanismene kan ha akselererende effekter på jordens klima, og dessuten ha irreversible vippepunkter. Ved et tidspunkt kan en liten endring av det globale klimasystemet, selv om det er nokså stabilt, transformeres til en helt annen klimatilstand.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= http://climatica.org.uk/climate-science-information/feedbacks-tipping-points | tittel= Feedbacks & Tipping Points | besøksdato= 24. februar 2019 | utgiver= Climatica | arkiv_url= https://web.archive.org/web/20181022041236/http://climatica.org.uk/climate-science-information/feedbacks-tipping-points | dato= 2019 | arkiv-dato= 2018-10-22 | url-status=død }}</ref> Forenklet sagt har temperaturøkninger i seg selv eskalerende effekt. Effekten er større for en global (middel) temperaturøkning fra 1,5 til 2 °C enn for 0,5 til 1,5 °C, og en økning fra 2 til 2,5 °C gir større virkninger enn for 1,5 til 2 °C. Dette øker sannsynligheten for at vippepunkter påtreffes underveis etter som temperaturen stiger. {{sfn|Hessen|2020|p=173}}

=== Karakteristika for vippepunkter ===
De positive tilbakekoblingene i klimasystemet har potensial til å akselerere det menneskeskapte klimapådrivet (blant annet klimagasser). Under verst tenkelige konsekvenser kan de også endre jordens klimasystem, helt eller delvis over i nye tilstander som er svært forskjellige fra det kjente klimaet. Noen tilbakekoblingsmekanismer og potensielle tilstandsendringer kan modelleres og kvantifiseres, andre kan modelleres eller identifiseres, men ikke kvantifiseres. En regner også med at noen fortsatt er ukjente.{{sfn|Wuebbles|2017|p=412}}<ref>{{Kilde www | forfatter= Hansen, James | url= https://pubs.giss.nasa.gov/docs/2008/2008_Hansen_ha04310w.pdf | tittel= Tipping Point - PERSPECTIVE OF A CLIMATOLOGIST | besøksdato= 22. september 2019 | utgiver= NASA | arkiv_url= | dato = 2009 }}</ref> Modeller treffer sjelden presis for sine prognoser, men likevel fremmer de forståelse for dynamikken i et gitt system.

Sannsynligheten for at slike vippepunkter blir passert og at klimaet dermed går over til nye tilstander, er vanskelig å vurdere. Uansett kan konsekvensene bli store og være alvorligere enn klimamodellene forutsier for tiden frem mot år 2100. Årsaker til dette er at klimamodeller ikke tar med alle komponenter i klimasystemet, eller at de er representert forenklet. Dette gjelder for eksempel [[Platåbre|iskapper]] eller karbonreserver (for eksempel i permafrost). Dessuten tar ikke modellene med alle de interaksjonene mellom slike komponenter som gir selvforsterkende virkninger. En regner derfor med at det kan være muligheter for at klimasystemet kan gjennomgå uventede endringer. Det er konsensus om at desto høyere og raskere global oppvarming skjer, jo større er risikoen for overraskende endringer.{{sfn|Wuebbles|2017|p=412}} Et annet karakteristisk trekk med vippepunkter er at selv om en raskt kan nå vippepunktet som fører til en endring, kan selve endringen til en ny stabil tilstand, ta alt fra tiår til flere hundre år, eller til og med tusen år.{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}}

Ved hjelp av modellering, undersøkelse av [[Paleoklimatologi|paleoklima]] (fortidens klima) og ekspertvurderinger har forskerne pekt ut et antall vippepunkter relatert til atmosfære- og [[Havstrøm|havsirkulasjon]], [[kryosfæren]] (snø og isdekkede områder), [[Karbonkretsløpet|karbonsyklusen]] og [[økosystem]]er.{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}}

== Vippepunkter relatert til kryosfæren ==
[[Fil:AntarcticaDomeCSnow.jpg|mini|alt=Bilde som viser utsyn over Antarktis.|Snøoverflaten ved Dome C Station, [[Antarktis]], er representativ for mesteparten av kontinentets overflate. Bildet ble tatt fra toppen av et tårn, 32 m over overflaten. En overflate som dette reflekterer mye sollys og bidrar til nedkjøling. {{byline|Stephen Hudson}}]]

De [[snø]]- og [[is]]dekkede områdene i [[Arktis]] og [[Antarktis]] har stor betydning for jordens klimasystem. Årsaken til at disse områdene er kalde og at det meste av nedbøren faller som snø, er hovedsakelig solens lave vinkel. I tillegg [[Refleksjon (fysikk)|reflekteres]] mye av [[sollys]]et av den hvite overflaten og går ut i verdensrommet, kjent som [[albedo]]. Dermed har disse hvite områdene, så vel som andre landoverflater dekket av snø, betydning for jordoverflatens energibudsjett og planetens strålingsbalanse. Solstrålene som treffer jordoverflaten på Arktis og Antarktis vil i liten grad bidra til oppvarming av disse regionen. I et system med temperaturforskjeller, som mellom områdene ved ekvator og polene, vil temperaturbalanse alltid opprettholdes. Jordens hav og atmosfæriske sirkulasjoner transporterer store varmemengder mot polene, dette gjør at jorden får utjevnet sine temperaturforskjeller.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url=https://nsidc.org/cryosphere/seaice/environment/global_climate.html | tittel=Environment: Climate | besøksdato= 15. mars 2018 | utgiver= National Snow and Ice Data Center | arkiv_url= | dato = }}</ref><ref name=Ying>{{Kilde artikkel | forfattere = Ying Shi, Xuejie Gao, Jia Wu og Filippo Giorgi | tittel = Changes in snow cover over China in the 21st century as simulated by a high resolution regional climate model | publikasjon = Environmental Research Letters | år = 2011 | bind = 6 | hefte = 4 | sider = | doi = | url = https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/6/4/045401/meta | format= | ISSN = }}</ref>

Konsekvensene av oppvarming av Arktis og Antarktis er blant annet mulige endringer av havstrømmene, jetstrømmene, tining av permafrost og utslipp av klimagasser både fra land og hav, samt økning av havnivået ved smelting av breer og iskapper. Endringer ved polene vil altså kunne få betydning for klimaet på hele jorden.<ref name=PI>{{Kilde www | forfatter= | url= http://www.npolar.no/en/themes/climate/climate-change/global-climate-change/the-climate-in-the-arctic-has-impact-worldwide.html | tittel= The climate in the Arctic has impact worldwide | besøksdato= 16. mars 2019 | utgiver= Norwegian Polar Institute | arkiv_url= | dato = }}</ref> På grunn av vippepunkter kan disse påvirkingene skje hurtigere enn temperaturøkningen alene skulle tilsi.

Is- og snødekket areal av jorden reflekterer mye sollys, men når dette smelter blir fargen mørkere, og mer lys [[Elektromagnetisk absorpsjon|absorberes]]. Om [[isbre]]er smelter helt, avdekkes berggrunnen under som ofte er helt mørk. Det samme skjer om [[sjøis]] smelter og sollyset skinner direkte på det mørke havet. Den mørkere overflaten absorberer mer stråling fra solen, det skjer en oppvarming og dette akselererer i sin tur smeltingen av gjenværende is. Denne mekanismen er kjent som ''is-albedo-tilbakekoblingen'', og er et eksempel på en selvforsterkende prosess der ett og samme fenomen, altså reduksjon av is, fungerer som en driver, samtidig som det er et resultat av temperaturstigning.<ref name=TE />

=== Reduksjon av den arktiske havisen ===
[[Fil:Seaice-extent-past1450y-Nature10581.svg|mini|alt=Graf som viser utviklingen av arktisk sjøis over flere hundre år.|Omfanget av [[arktis]]k [[sjøis]] siden ca. år 560 e.Kr.<ref>{{cite journal|last=Kinnard|first=Christophe et al.|year=2011|title=Reconstructed changes in Arctic sea ice over the past 1,450 years|journal=[[Nature]]|doi=10.1038/nature10581}}</ref>]]

Under påvirkning av global oppvarmingen har temperaturen i [[Arktis]] økt tre ganger mer enn det globale gjennomsnittet. Det har vært en oppvarming på {{nowrap|2 °C}} siden 1970-årene, og havisen om sommeren er blitt redusert med et gjennomsnitt på {{nowrap|40 %}}.<ref>{{cite journal|author=Kristina Pistone|coauthors=Ian Eisenman, [[Veerabhadran Ramanathan]]|year=2014|title=Observational determination of albedo decrease caused by vanishing Arctic sea ice|journal=[[Proceedings of the National Academy of Sciences|PNAS]] |volume=111 |issue=9 |pages=3322-3326 |doi=10.1073/pnas.1318201111}}</ref> I tillegg er tykkelsen av isen i store områder redusert.<ref name="Lenton2008"/>

Den økende andelen isfritt vann på havoverflaten har ført til større absorpsjon av solstråling og dermed en ytterligere oppvarming og smelting av mer is. Dette har gitt en økning av havtemperaturen og redusert isdannelse om vinteren. Etter 1988 har påvirkning på grunn av is-albedo-tilbakekobling vært større enn bidraget fra ytre påvirkninger (blant annet økt lufttemperatur om høsten, vinteren og våren) for reduksjon av is. At denne tilbakekoblingsmekanismen har fått så stor betydning, tyder på at [[Ikke-lineært system|ikke-lineære effekter]] gjør seg gjeldende.<ref>{{cite journal|author=R. W. Lindsay|coauthors=J. Zhang|year=2005|title=The Thinning of Arctic Sea Ice, 1988–2003: Have We Passed a Tipping Point?|journal=Journal of Climate|volume=18|issue=22|pages=4879–4894|doi=10.1175/JCLI3587.1}}</ref>

Flere studier har antydet at isen kan nå et vippepunkt, eller at dette allerede er passert, men på grunn av kort observasjonstid og at det er store årlige og tiårlige variasjoner, er det vanskelig å påvise vippepunkter for den arktiske isen.{{sfn|Stocker|2014|p=1117}}

Modellstudier har vært utført som tyder på at et tap eller oppstykking av den arktiske isen i en varmere verden, ikke vil føre til at den vil forsvinne om verdens klima normaliseres (CO<sub>2</sub>-nivået i atmosfæren kommer tilbake til normale verdier). Noen studier kan tyde på at isfrie årlige forhold i Arktis kan oppstå raskt, men om disse er irreversible eller ikke, ser ut til å avhenge av modellenes kompleksitet og struktur, samt valg av parametre.{{sfn|Stocker|2014|p=1117–1118}} 

[[Fil:Ponds on the Ocean, ICESCAPE.jpg|mini|alt=Bilde av to personer på en stor isflate.|Fotografiet viser forskere som samler vannprøver for å undersøke vannets kjemi og observere kolonier av plankton i vannet og på isens overflate. Når isen ved Nordpolen smelter, blir den mørke havoverflaten eksponert, dermed absorberes mer sollys og farvannene varmes opp. {{byline|Kathryn Hansen/[[NASA]]}}]]

I Klimapanelets femte hovedrapport konkluderes det med at hurtig tap av sjøis i Arktis er sannsynlig i overgangen til sesongvise isfrie forhold. Det er få beviser for at det eksisterer vippepunkter for overgangen fra permanent sjøis til et sesongvist isfritt Arktis, der videre tap av sjøis ikke kan stoppes eller er irreversibelt.{{sfn|Stocker|2014|p=1118}}

=== Smelting av Grønlandsisen ===
[[Fil:Greenland melt pond (7637725834).jpg|mini|alt=Bilde som viser en stor dam med smeltevann på Grønlandsisen.|Smeltevann på [[Grønlandsisen]]. {{byline|NASA}} ]]

Studier av Grønlandsisen i 2010-årene kom frem til at en global temperaturstigning på 2–3 °C vil resultere i passering av et vippepunkt og en fullstendig nedsmelting.<ref name="PIKA" /><ref>{{Kilde www | forfatter= Gertner, Jon | url= https://www.nytimes.com/2015/11/15/magazine/the-secrets-in-greenlands-ice-sheets.html | tittel= The Secrets in Greenland's Ice Sheet | besøksdato= 10. februar 2018 | utgiver= The New York Times | arkiv_url= | dato = 12. november 2015}}</ref> Nyere estimater i 2018 basert på simuleringer med høyere oppløsning, som tar hensyn til [[albedo]] og sterkere [[Tilbakekoblingsmekanisme|tilbakekoblinger]], antyder enda lavere terskeltemperatur. Slike studier viser at en økning på {{nowrap|0,8–3,2 °C}} (med 95 % konfidens) er tilstrekkelig, med en global gjennomsnittlig temperaturøkning 1,6 °C over førindustrielle (altså før [[den industrielle revolusjon]]) verdier, som beste estimat. Det holdes som sannsynlig at Grønlandsisen vil gå over i en tilstand med irreversible istap selv med et scenario for medium–lave CO<sub>2</sub>-utslipp frem til år 2100 (klimapanelets scenario ''RCP4.5'').<ref name=TUOAC>{{Kilde artikkel | forfattere = Overland, James m. fl.| tittel = The urgency of Arctic change | publikasjon = Polar Science | år = 2018| bind = | hefte = | sider = | doi = | url = https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S1873965218301543#!}}</ref>

Årsaken til reduksjon av både areal og volum av Grønlandsisen er økt smelting på grunn av varmere klima. Denne økte smeltingen blir ikke kompensert av økt snøfall om vinteren, samt at smeltingen forsterkes av positive tilbakekoblinger.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

Smeltingen av Grønlandsisen kan være irreversibel, både når det gjelder dens utstrekning (areal) og volum. Dette på grunn av en tilbakekoblingmekanisme knyttet til overflatens høyde over havet. Når iskappen smelter, reduseres dens høyde over havet, dermed blir en stadig større del av isens overflate liggende lavere, og dermed i et varmere klima. Smeltingen øker, og den tilsvarende massebalansen betyr en mindre utbredelse av isen.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

Det er forskning som tyder på at Grønlandsisen kan komme til å reduseres til en mindre isbre enn i dag ved passering av et visst vippepunkt, og at den tilstanden da vil være irreversibel. Hvor lenge denne terskeltemperaturen overskrides og hvor mye, tror en kan være avgjørende for om prosessen er irreversibel. Det kan også være flere slike stabile tilstander for en redusert Grønlandsis. En irreversibel reduksjon antas mest sannsynlig å kunne skje på en tidsskala av flere hundre år.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

En direkte konsekvens av at Grønlandsisen smelter, er økt havnivå. Om hele Grønlandsisen smelter, vil det gi en havnivåstigning på rundt 7 m. Tiden for dette er estimert til å være fra flere hundre til tusen år.<ref name=TE/>

=== Smelting av den vest-antarktiske innlandsisen ===
[[Fil:Surface_slopes_of_Antarctica.png|mini|alt=Diagram som viser gradienter på Antarktis.|Gradienter på iskappen over Antarktis]]

I [[Øst-Antarktis]], som utgjør den største delen av [[Antarktis]], er det ikke forventet noen endringer den første delen av 2000-tallet. Derimot ventes det dyptgripende endringer i Vest-Antarktis. Flere svært store breer på den vest-antarktiske innlandsisen ender i havet. Disse [[Isbrem|ishyllene]] hviler på berggrunn flere hundre meter under havflaten, der grunnen skråner svakt ut mot havet. Fordi sjøvann har blitt oppvarmet siden slutten av 1900-tallet, har dette ført til økt smelting og at brehyllen enkelte steder har trukket seg tilbake. Eksempler er [[Pine Island-breen]] og [[Thwaitesbreen]].<ref name="DOI10.1002/2014GL060140">{{cite journal|author=E. Rignot, J. Mouginot, M. Morlighem, H. Seroussi, B. Scheuchl |year=2014 |month=05 |day=28| title =Widespread, rapid grounding line retreat of Pine Island, Thwaites, Smith, and Kohler glaciers, West Antarctica, from 1992 to 2011|journal=Geophysical Research Letters |volume=41 |issue=10 |pages=3502-3509|doi=10.1002/2014GL060140|id={{ISSN|0094-8276}}}}</ref> Analyser har vist at vippepunktet for fullstendig smelting av Thwaitesbreen sannsynligvis allerede er passert: Det ventes at smeltingen vil skje over en tidsperiode på 200 til 900 år.<ref>{{cite journal|author=I. Joughin, B. E. Smith, B. Medley|year=2014|month=05|day=15|title=Marine Ice Sheet Collapse Potentially Under Way for the Thwaites Glacier Basin, West Antarctica|url=https://archive.org/details/sim_science_2014-05-16_344_6185/page/n71|journal=[[Science]] |volume=344 |issue=6185| pages =735–738 |doi=10.1126/science.1249055|id={{ISSN|0036-8075}}}}</ref> Bidraget til havnivåøkning vil være {{nowrap|3 m}}.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Scambos, T.A. m.fl. | tittel = How much, how fast?: A science review and outlook for research on the instability of Antarctica's Thwaites Glacier in the 21st century | publikasjon = Global and Planetary Change | år = 2017 | bind = 153 | hefte = | sider = 16–34 | doi = 10.1016/j.gloplacha.2017.04.008 | url = }}</ref>

Det at ishyller hviler på berggrunn under havnivå og at disse skråner utover mot havdypet, gjør at abrupte endringer kan skje. Forholdene er slik ikke bare i Vest-Antarktis, men også visse deler av Grønland og Øst-Antarktis. Utglidning av ishyller på grunn av økt temperatur i havet eller i luften, kan også føre til plutselig akselerasjon av isstrøm lenger inn på isbreer. Slike endringer kan være irreversible, ut fra definisjonene nevnt over, på grunn av den svært lange tiden det tar for breer å vokse.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

For fremtidige scenarier med store utslipp av klimagasser ventes det ut fra beregninger med klimamodeller, at det vil skje økt overflatesmelting og tap av is over lange tidsskalaer. Det ventes at det kan være tilbakekoblingsmekanismer mellom klima og isdekket over Antarktis. En forventer endringer i det 21. og 22. århundre der både høyere lufttemperatur, reduksjon av isoverflatens høyde over havet og kalving (ishyller som brekker og farer ut i havet) vil føre til redusert is.{{sfn|Stocker|2014|p=1171}}

=== Utslipp av karbon fra områder med permafrost ===
[[File:Permafrost in Herschel Island 001.jpg|mini|alt=Bilde av tinende permafrost og jordskred.|Permafrost som tiner på Herschel Island i Canada. {{byline|Boris Radosavljevic}}]]

I [[permafrost]] er det lagret [[CO2-ekvivalent|CO<sub>2</sub>-ekvivalent]]er tilsvarende 20 ganger dagens (2014) innhold i atmosfæren. Fordi tilførselen av karbon er en svært langsom prosess ved høye breddegrader, er det lagrede karbonet fra de tidligere geologiske periodene [[pleistocen]] og [[holocen]], hvilket vil si at lagrene er mange tusen år gamle. Risikoen med disse nedfrosne karbonlagrene er at områder med permafrost blir varmere, slik at jordsmonnet tiner og forråtnelsesprosesser starter. Fordi tidsskalaen for dannelse er så stor og en opptining og utslipp av karbon potensielt kan skje raskt, er dette vurdert til å være en irreversibel prosess. Det er flere studier som antyder at områder med permafrost allerede er utsatt for omfattende oppvarming og at opptining allerede skjer.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

Om [[metan]] slippes ut ved tining av permafrost slik som det er potensial for fra de frosne [[Torv|torvområdene]] i Sibir, gir dette en kraftig positiv tilbakekobling. Dette vil i sin tur forsterke den menneskeskapte globale oppvarmingen.<ref>{{Cite journal|pages=1612–1613|issue=5780|title=Climate change. Permafrost and the global carbon budget|date=Juni 2006 |doi=10.1126/science.1128908 |pmid=16778046 |issn=0036-8075 |last1=Zimov |volume=312|last3=Chapin Fs |last2=Schuur |first2=A.| journal= Science| first3=D.|first1=A.}}</ref> Utslipp av andre gasser kan også finne sted ved global oppvarming, men forskningen på slike virkninger er på et tidlig stadium. Noen av disse gassene, slik som [[Dinitrogenoksid|lystgass]] avgitt fra torv, er også en potent klimagass.<ref>{{Cite journal|first1=M. E.| last2=Susiluoto |last3=Lind |first2=S.| first3=S. E.| last5=Elsakov |last6=Biasi| last4=Jokinen |last7=Virtanen |first4=S.| last1=Repo| first5=V. |first6=C. |first7=T. |first8=P. J.|title=Large N2O emissions from cryoturbated peat soil in tundra|journal=Nature Geoscience|volume=2|pages=189|year=2009|doi=10.1038/ngeo434|last8=Martikainen|bibcode=2009NatGe...2..189R|issue=3}}</ref> Av de 1300–1600 [[Tonn|Gt]] karbon som er lagret i permafrost, er det estimert at {{nowrap|5–15 %}} kan komme til å slippe ut i atmosfæren innen år 2100.{{sfn|Wuebbles|2017|p=419}} 

Hvordan utslipp av klimagasser fra mark skjer, vil kunne være avhengig av hydrologiske forhold. Om smeltingen av permafrosten skjer slik at vanndammer og elver oppstår, vil forråtnelse kunne skje med liten tilgang på oksygen. Dermed frigjøres metan. Om derimot tiningen skjer med rikelig tilgang på oksygen vil nedbryting av organisk materiale frigjøre varme. Dette vil i så fall stimulere til økt tining. Dermed regner en med at responsen på varmere klima vil avhenge av mengden av karbon og is i jordsmonnet, samt de hydrologiske forholdene, for eksempel om effektiv drenering skjer. Under gunstige forhold kan tining føre til rask, lokal nedbryting av biologisk materiale i permafrosten slik at CO<sub>2</sub> frigjøres. Kunnskapen om dette er imidlertid ikke stor, og de arktiske områdene regnes for å være kompliserte å beskrive. En regner også med at tining av permafrost tar lang tid,{{sfn|Stocker|2014|p=530}}<ref name="Heimann2008">{{cite journal|title=Terrestrial ecosystem carbon dynamics and climate feedbacks | journal=Nature | date=2008-01-17 |first=Martin| last=Heimann| author2=Markus Reichstein |pmid=18202646 |volume=451|issue=7176 |pages=289–292| doi=10.1038/nature06591 |url=http://www.nature.com/nature/journal/v451/n7176/full/nature06591.html|accessdate=2010-03-15|bibcode=2008Natur.451..289H}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter= James M. Vose, David L. Peterson, and Toral Patel-Weynand | tittel= Effects of Climatic Variability and Change on Forest Ecosystems: A Comprehensive Science Synthesis for the U.S. Forest Sector, Pacific Northwest Research Station | artikkel= | utgivelsesår= 2012 | forlag= U.S. Department of Agriculture, Pacific Northwest Research Station | isbn= | url= https://www.usda.gov/oce/climate_change/effects_2012/FS_Climate1114%20opt.pdf | side= 205 | besøksdato= 2019-09-07 | arkiv-dato= 2017-08-23 | arkiv-url= https://web.archive.org/web/20170823025701/https://www.usda.gov/oce/climate_change/effects_2012/FS_Climate1114%20opt.pdf | url-status=død }}</ref> og at den positive tilbakekoblingen virker over hundrevis av år.{{sfn|Stocker|2014|p=531}}

Simuleringmodeller for landjordens opptak av karbon projiserer at landjorden i nordområdene vil være et karbonsluk ved stigende temperaturer. Imidlertid tar ingen av modellene med forråtnelse av jordsmonnet i områdene med permafrost. Det er dermed mulig at om denne effekten tas med, vil karbonsyklusen i nordområdene endres fra et sluk til en kilde som respons på økende temperatur. Men de mange studiene som er gjort på dette gir vidt forskjellige svar på størrelsen av CO<sub>2</sub>-utslipp som respons på varmere klima.{{sfn|Stocker|2014|p=526}} Kilder til usikkerhet for tilbakekoblingen relatert til karbon i permafrost har å gjøre med forråtnelsesgrad, tidsskalaen nedbrytingen skjer langs, mulige tilbakekoblinger på grunn av redusert tilgang på næringsstoffer og andre usikkerheter.{{sfn|Stocker|2014|p=528}}

Modellstudier antyder at frem til år 2100 vil ikke utslipp av CH<sub>4</sub> og CO<sub>2</sub> fra denne kilden være større enn fra andre biokjemiske tilbakekoblinger.{{sfn|Stocker|2014|p=531}} Klimapanelets femte hovedrapport oppsummerer at forståelse av prosessene som skjer i jordsmonn under og etter at den tiner, er ufullstendig.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

=== Utslipp av metan fra metanklatrat ===
[[Fil:Gashydrat mit Struktur.jpg|mini|alt=Bilde som viser en hånd som holder opp en substans som ligner is.|[[Metanhydrat|Metanklatrat]] er iskrystaller som inneholder [[metan]] (CH<sub>4</sub>).]]

Metanklatrat, også kalt metanhydrater, er en form for is som inneholder store mengder metan (CH<sub>4</sub>) i sin [[krystall]]struktur. Svært store forekomster av metanklatrat har blitt funnet under sedimenter på havbunnen visse steder, spesielt i områder på høye breddegrader og i [[Mexicogolfen]].{{sfn|Stocker|2014|p=1116}} Et plutselig utslipp av store mengder naturgass fra lagre av metanklatrat, en såkalt ''løpsk global oppvarming'', er fremsatt som en hypotese som årsak til både fortidige og muligens fremtidige klimaendringer. Frigivelse av disse metanlagrene er noe som potensielt kan gi stor økning av drivhuseffekten. Det er antatt at dette alene kan øke den globale temperaturen med 5 °C, blant annet fordi metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO<sub>2</sub>. Teorien går også ut på at dette vil påvirke tilgjengelig innhold av [[oksygen]] i atmosfæren. Denne teorien har blitt foreslått for å forklare de alvorligste hendelsene av masseutryddelse på jorden som er kjent som [[Perm-trias-utryddelsen|perm-trias-utryddelse]], eller [[paleocen-eocen-termalmaksimumet]]. I 2008 oppdaget en forskningsekspedisjon fra American Geophysical Union nivåer av metan opp til 100 ganger høyere enn normalt i den [[Sibir|sibirske]] del av Arktis. Dette var sannsynligvis forårsaket av metanklatrater som ble frigitt fra hull i et frosset «lokk» i havbunn med permafrost, rundt utløpet av elven [[Lena (elv i Russland)|Lena]] og området mellom [[Laptevhavet]] og [[Øst-Sibir-havet]].<ref>{{cite journal |last1=Archer |first1=D |year =2007 |title=Methane hydrate stability and anthropogenic climate change|url=http://www.biogeosciences-discuss.net/4/993/2007/bgd-4-993-2007.html|journal=Biogeosciences Discuss|volume=4|issue=|pages=993–1057|doi=10.5194/bgd-4-993-2007}}</ref><ref>{{cite web |url=http://www.independent.co.uk/environment/climate-change/exclusive-the-methane-time-bomb-938932.html|title=Exclusive: The methane time bomb|last=Connor|first=Steve|date= 23. september 2008| publisher=[[The Independent]] | accessdate= 5. mars 2019 }}</ref><ref >{{cite web|url=http://www.independent.co.uk/news/science/hundreds-of-methane-plumes-discovered-941456.html|title=Hundreds of methane 'plumes' discovered|last=Connor|first=Steve|date=25. september 2008|publisher=[[The Independent]]|accessdate=5. mars 2019}}</ref><ref name=new>{{cite journal|author1=N. Shakhova|author2=I. Semiletov|author3=A. Salyuk|author4=D. Kosmach|author5=N. Bel’cheva|title=Methane release on the Arctic East Siberian shelf|journal=Geophysical Research Abstracts|volume=9|pages=01071|year=2007|url=http://www.cosis.net/abstracts/EGU2007/01071/EGU2007-J-01071.pdf?PHPSESSID=e|accessdate=2019-03-15|archivedate=2019-08-07|archiveurl=https://web.archive.org/web/20190807230632/https://www.cosis.net/abstracts/EGU2007/01071/EGU2007-J-01071.pdf?PHPSESSID=e}}</ref>

Smeltingen av permafrosten vil også kunne føre til frigivelse av store mengder metan over flere tiår.<ref name=new/> Samme tendens har også blitt observert i Øst-Sibir.<ref>{{cite web|url=http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=56&ItemID=8482|title=Warming Hits 'Tipping Point'|author=Ian Sample|publisher=Guardian|date=2005-08-11|accessdate=2007-12-30|archiveurl=https://web.archive.org/web/20051106124008/http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=56&ItemID=8482|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=56&ItemID=8482 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2019-09-07 |arkiv-dato=2005-11-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20051106124008/http://www.zmag.org/content/showarticle.cfm?SectionID=56&ItemID=8482 |url-status=yes }}</ref><ref>{{Cite journal|first1=K. A.|title=Methane Hydrates and Global Climate|last1=Kvenvolden|journal=Global Biogeochemical Cycles|volume=2|issue=3|pages=221|year=1988|doi=10.1029/GB002i003p00221|bibcode=1988GBioC...2..221K}}</ref> 
Om metan slippes ut ved tining av permafrost slik som det er potensial for på de frosne [[torv]]områdene i Sibir, gir dette en kraftig positiv tilbakekobling.<ref>{{Cite journal|pages=1612–1613|issue=5780|title=Climate change. Permafrost and the global carbon budget|date=Juni 2006 | doi=10.1126/science.1128908 |pmid=16778046| issn=0036-8075| last1=Zimov |volume=312 |last3=Chapin Fs|last2=Schuur|first2=A.|journal=Science|first3=D.|first1=A.}}</ref> Utslipp av andre gasser kan også finne sted ved global oppvarming, men forskningen på slike virkninger er på et tidlig stadium. Noen av disse gassene, slik som [[Dinitrogenoksid|lystgass]] avgitt fra torv, er også en potent klimagass.<ref>{{Cite journal|first1=M. E.|last2=Susiluoto|last3=Lind|first2=S.|first3=S. E.|last5=Elsakov|last6=Biasi|last4=Jokinen|last7=Virtanen|first4=S.|last1=Repo|first5=V.|first6=C.|first7=T.|first8=P. J.|title=Large N2O emissions from cryoturbated peat soil in tundra|journal=Nature Geoscience|volume=2|pages=189|year=2009|doi=10.1038/ngeo434|last8=Martikainen|bibcode=2009NatGe...2..189R|issue=3}}</ref>

I klimapanelets femte hovedrapport er det fastslått at utslipp av CH<sub>4</sub> fra tining av permafrost og metanklatrat vil kunne bidrag til global oppvarming i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av kraftig økning av utslippene på grunn av rask oppvarming av områder i Arktis. Derimot er utslipp fra metanklatrat estimert til å spille en liten rolle. Oppløsning av CH<sub>4</sub> fra bunnen og overflaten av innsjøer i Øst-Sibir-havet tyder på et visst utslipp, men det er ikke mulig å si om dette er utslipp som alltid har eksistert eller om det er en ny trend. En annen utslippskilde er utslipp av CH<sub>4</sub> fra råtning av sedimenter i innsjøer i Sibir. Dette kan få betydning i fremtiden. Alle estimater rundt dette er veldig usikre, bortsett fra bidrag fra våtmarksområder. Mye forskning blir for tiden (fra 2000) gjort på dette feltet.{{sfn|Stocker|2014|p=508}}<ref name=Oppenheimer>{{Kilde www | forfatter= David Wallace-Wells | url=http://nymag.com/daily/intelligencer/2017/07/michael-oppenheimer-10-percent-chance-we-meet-paris-targets.html | tittel= ‘Personally, I Would Rate the Likelihood of Staying Under Two Degrees of Warming As Under 10 Percent’: Michael Oppenheimer on the ‘Unknown Unknowns’ of Climate Change | besøksdato= 29. juli 2017 | utgiver= Daily Intelligencer – New York Media | arkiv_url= | dato = 13. juli 2017 }}</ref>

Klimapanelets femte hovedrapport oppsummerer at forskning tyder på at det er svært usannsynlig at slike utslipp kan inntreffe før 2100, dette gjelder både fra land og hav. Derimot kan den positive tilbakekoblingen på grunn av global oppvarming, føre til utslipp av metan over tidsskalaer på flere hundre år. På grunn av den svært lange tiden for dannelse av metanklatrat og den korte tiden for utslipp, er dette en irreversibel mekanisme.{{sfn|Stocker|2014|p=1116}}

=== Smelting av isbreer i Tibet ===
Simuleringer der fremtidige CO<sub>2</sub>-utslipp forutsettes å bli middels eller store (RCP4.5 og RCP8.5) har vist plutselig stor smelting av isbreer i Tibet. De store snødekte områdene på og rundt [[Tibetplatået]], har som andre store snødekte områder, betydning for albedo og refleksjon av kortbølget sollys. Området spiller derfor en rolle for atmosfærens termiske- og dynamiske prosesser og dermed fremtidig klima. Reduksjon av is- og snøvolum ser ut til å være betydelig større enn reduksjon av areal dekket av snø per år. En ser fenomenet i sammenheng med økt temperatur, ikke en effekt av endring av is-albedo-tilbakekobling. Imidlertid er det ikke gjort mye forskning på fenomenet.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Drijfhout, Sybren m. fl. | tittel = Catalogue of abrupt shifts in Intergovernmental Panel on Climate Change climate models | publikasjon = Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America | år = 27. oktober 2015 | bind = 112 | hefte = 43 | sider = 5777–5786 | doi = | url = https://doi.org/10.1073/pnas.1511451112 | format= | ISSN = }}</ref><ref name=Ying />

== Vippepunkter relatert til sirkulasjonssystemene ==
I atmosfæren og i havet er det flere markante sirkulasjonssystemer, disse er variable og har sesongmessigere mønstre. Gjennom jordens historie har det vært flere faser av forstyrrelser og endringer av disse systemene. Det er en viss bekymring for at noen av disse kan gjennomgå nye endringer.<ref name=TE/>

=== Svekking av den atlantiske termohaline sirkulasjonen ===
[[Fil:Thermohaline Circulation using Improved Flow Field.ogv|mini|alt=Animasjon med verdenskart som viser den termohaline sirkulasjonen.|Animasjon av den [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjonen]].]]

Den økende smeltingen av arktisk hav- og innlandsis fører til et større tilsig av [[ferskvann]], og de arktiske [[havstrøm]]mene øker hastigheten og får bedre stabilitet. Dette kan påvirke den nord-atlantiske dypvannsstrømmen og til slutt føre til en reduksjon av den [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjonen]]. Et sammenbrudd av denne strømmen, med påfølgende brå klimaendringer, vil trolig være et vippepunkt i en fjern fremtid. Derimot er en nedbremsing av den termohaline sirkulasjonen et mindre alvorlig fenomen, og noe som har robuste prognoser for å kunne skje innen år 2100.<ref>{{cite journal|author=Carlos M. Duarte|coauthors=Susana Agustí, Paul Wassmann, Jesús M. Arrieta, Miquel Alcaraz, Alexandra Coello, Núria Marbà, Iris E. Hendriks, Johnna Holding, Iñigo García-Zarandona, Emma Kritzberg, Dolors Vaqué|year=2012|title=Tipping Elements in the Arctic Marine Ecosystem|journal= Ambio |volume=41|issue=1|pages=44-55|doi=10.1007/s13280-011-0224-7|pmc=3357823}}</ref><ref>{{cite journal|author=Timothy M. Lenton|year=2012|title=Arctic Climate Tipping Points|journal=Ambio |volume=41|issue=1|pages=10-22|doi=10.1007/s13280-011-0221-x|pmc=3357822}}</ref> Stans av den termohaline sirkulasjonen er et eksempel på et vippepunkt som ikke bare handler om omfanget av klimaendringer, men der også hastigheten til klimaendringene kan være avgjørende (engelsk: ''rate dependent'' ''tipping point'').<ref name="lenton2013">{{cite journal|author=Timothy M. Lenton | title=Environmental Tipping Points | journal=Annual Review of Environment and Resources | url= https://www.annualreviews.org/doi/10.1146/annurev-environ-102511-084654 |volume=38 |year=2013 |pages=1–29 |doi=10.1146/annurev-environ-102511-084654}}</ref>

Konsekvenser av redusert styrke eller stans av den termohaline sirkulasjonen er havnivåstigning og kjøligere klima i Europa og nordøstlige deler av Nord-Amerika. En annen konsekvens er svekket opptak av CO<sub>2</sub> i havet, noe som vil forsterke global oppvarming.{{sfn|Wuebbles|2017|p=418}}<ref name=TE/>

I klimapanelets femte hovedrapport ble det sagt at det er «veldig sannsynlig» at den atlantiske termohaline sirkulasjonen vil svekkes i løpet av det 21. århundre, sett opp mot dens styrke i førindustriell tid. Det er estimert en mulig halvering for scenario for store klimagassutslipp (RCP8.5) frem mot år 2100, men det er stor usikkerhet knyttet til estimater for hvor mye den kan komme til å svekkes.{{sfn|Stocker|2014|p=1115}}

=== Forstyrrelser i Sør-Stillehavets klimapendling og forsterkning av El Niño ===
[[Fil:Movement of surface waters during El Nino.jpg|mini|alt=Kart over østlige deler av Stillehavet og vindsystemer.|Noen år er vindsystemene over [[Stillehavet]] mindre kraftig enn normalt. Dette gir svakere vinder slik at kaldt vann ikke trekkes opp til havets overflate, som i neste omgang åpner vei for varmt næringsfattige tropiske farvann. Disse endringene i vanntemperatur og klimatiske forhold er kjent som [[El Niño]].]]

Ulike teorier blir diskutert om hvordan global oppvarming vil kunne påvirke [[El Niño]]. En arbeidsgruppe ledet av den tyske klimaforskeren Mojib Latif studerte dette i 1999. Gruppen kom fram til at økt opptak av varme i havet kan gi en vedvarende senking av [[Termoklin|termoklinen]] (et vannlag i havdypet) i den østlige delen av det ekvatoriale [[Stillehavet]]. Dette kan skje sammen med en større [[amplitude]] (utslag) for El Niño–sørlig oscillasjon og/eller gi hyppigere El Niño-fenomener.<ref>{{cite journal|author=A. Timmermann|coauthors=J. Oberhuber, A. Bacher, M. Esch, M. Latif, E. Roeckner|year=1999|title=Increased El Niño frequency in a climate model forced by future greenhouse warming|url=https://archive.org/details/sim_nature-uk_1999-04-22_398_6729/page/n74|journal=[[Nature]]|volume=398|pages=694-697|doi=10.1038/19505}}</ref>

På bakgrunn av paleoklima-studier (undersøkelser av fortidens klima) har noen forskere funnet at den mest sannsynlige utviklingen er en økning i intensiteten av El Niño-fenomenet, men om det blir en økning i frekvensen er imidlertid usikkert. På samme måte er eksistensen eller lokalisering av et vippepunkt også usikkert. Av vesentlig betydning og selv under gradvise endringer, er det likevel blitt antatt,<ref name="Lenton2008"/> at tørke i [[Australia]] og [[Sørøst-Asia]] kan oppstå og økt nedbør på vestkysten av Amerika, kan bli resultatet. Det er også blitt diskutert om det er en sammenheng mellom El Niño og uvanlig kalde vintre i Europa.<ref name="PIKA"/>

En studie fra 2014 tyder på at ekstreme El Niño-hendelser kan dobles i fremtiden på grunn av klimaendringer. Ved hjelp av 20 klimamodeller for å undersøke mulige endringer av El Niño i løpet av de neste 100 årene, antydet forskerne at ekstreme El Niño-hendelser kan forekomme omtrent hvert tiende år i stedet for hver tjuende. En oppsummering fra 2016 peker på at det er stor usikkerhet og at forskningen så langt har gitt motstridende resultater. På den annen side antydes det at El Niño-hendelser og global oppvarming kan ha vekselvirkninger som gir svært alvorlige endringer.<ref>{{Kilde www | forfatter= Cho, Renee | url= https://blogs.ei.columbia.edu/2016/02/02/el-nino-and-global-warming-whats-the-connection/ | tittel= El Niño and Global Warming—What’s the Connection? | besøksdato= 22. februar 2019 | utgiver= Earth Institute, Columbia University | arkiv_url= | dato = 2. februar 2016}}</ref>

=== Endring av monsunsirkulasjoner ===
[[Fil:The South Asian Monsoon.gif|mini|alt=Animasjon som viser et kart over Asia og vindsystemer.|Visualisering av utbrudd og tilbaketrekning av den sørasiatiske monsunen med påfølgende nedbør gjennom et år.]]

[[Monsun]]er er sesongmessig vind og nedbør, drevet av endring av atmosfæriske sirkulasjonsmønstre og nedbør knyttet til asymmetrisk oppvarming av land og hav.<ref>Trenberth, .K.E., Stepaniak, D.P., Caron, J.M. (2000): «The global monsoon as seen through the divergent atmospheric circulation» i: ''Journal of Climate'', '''13''', 3969-3993.</ref><ref>Zuidema, Paquita & Fairall, Chris (mai 2007): [http://journals.ametsoc.org/doi/full/10.1175/JCLI4089.1 «On Air–Sea Interaction at the Mouth of the Gulf of California»] i: ''Journal of Climate'', '''20''' (9), American Meteorological Society</ref>

Studier har vist at den indiske sommermonsunen kan operere i to stabile tilstander: Foruten den regntunge sommermonsunen, kan en stabil tilstand preget av lite nedbør over [[India]] også inntreffe. Disse studiene antyder at enhver forstyrrelse av [[Jordens strålingsbalanse|strålingsbudsjettet i atmosfæren]] har en tendens til å svekke trykkgradienten som driver monsunene, som igjen gir mulighet til å drive brå overganger mellom disse to regimene.{{sfn|Stocker|2014|p=1119}}

Mange studier basert på koblede hav- og atmosfæremodeller har vist at menneskeskapte klimagasser kan påvirke den indiske monsunen. Det som er påvist er at sommermonsunen ledsages av sterkere nedbør, men samtidig viser noen studier en svekkelse av sirkulasjonen. Klimapådriv på grunn av [[aerosol]]er ser også ut til å spille inn i modellene, ved å gi sterkere nedbør før monsunen, men kan også svekke monsunen og gi et nytt regime med tørrere sommermonsun. Klimapanelets femte hovedrapport konkluderer med at selv om aerosoler i atmosfæren øker regionalt, så vil dette motvirkes av økende atmosfærisk CO<sub>2</sub>-konsentrasjon. At en plutselig overgang til tørr sommermonsun skal kunne skje før 2100 vurderes derfor som usannsynlig.{{sfn|Stocker|2014|p=1119}}

== Vippepunkter relatert til økosystemene ==
Klimaendringer kan forandre hele regioners økosystemer med sitt typiske klima, slik at tilpassede plante- og dyresamfunn endres. Dette kan gi endringer som fører til tining, forråtnelse som gir ytterligere klimagassutslipp, eller etablering av nye planter og trær som representerer et karbonsluk. I varme strøk kan skog komme til å tørke ut og skogbranner bli mer hyppig, noe som gir utslipp av CO<sub>2</sub>.

=== Avskoging av tropiske skoger ===
[[Fil:Terra Indígena Tenharim do Igarapé Preto, Amazonas (40688903980).jpg|mini|alt=Luftfotografi over Amazonasregnskogen.|[[Amazonasregnskogen]] utsettes i dag for hugst og påsatte branner. I fremtiden fryktes det at den kan utsettes for omfattende tørke og påfølgende reduksjon.]]

[[Amazonasregnskogen]] har fått sitt areal redusert med rundt 17 % fra 1970 til 2020. Selv om skogen ikke er vesentlig for produksjon av oksygen (O<sub>2</sub>) til atmosfæren, binder den mye karbon i form av tremasse, og reduksjon har potensial til en betydelig økning av CO<sub>2</sub>-konsentrasjonen.{{sfn|Hessen|2020|p=125}}

Normalt skjer den sterkeste veksten i Amazonasregnskogen i tørkeperioden, når det er sterk varme og akkumulert vann fra grunnen under trekkes opp. Noen studier basert på modellsimuleringer tyder på at lengre tørkesesong i fremtiden kan redusere utbredelsen av regnskogen med 70 %. Dette er prognosert å skje innen år 2100. Samtidig vil det bli en østlig utbredelse av [[caatinga]] (en skogtype). I tillegg til dette har noen modeller vist at det finnes flere likevektstilstander for det tropiske klima-vegetasjonssystemet. Overgangen til nye likevektstilstander kan skje hurtig om tørkeperiodene blir for lange til at vegetasjonen overlever. Det kan imidlertid heller ikke utelukkes at gjødslingseffekten av økt CO<sub>2</sub>-konsentrasjon i atmosfæren, styrker skogens motstandskraft ved tørke.{{sfn|Stocker|2014|p=1117}}

Andre mekanismer gjør seg også gjeldende for Amazonas regnskog: Reduksjon av skogen kan få tørkesesongene til å bli lengre, samt at tørkeperioder øker sjansene for skogbranner. Påsatte skogbranner svekker også regnskogens motstandsdyktighet mot klimaendringer. En teori er at med endret klima kan skogbrann virke som en utløser for overgang fra regnskog til en sesongavhengig skogsvegetasjon. Gjenvekst av vegetasjonen kan da føre til [[Refugium (økologi)|refugier]].{{sfn|Stocker|2014|p=1117}} 

Skogbrann er for øvrig en naturlig prosess som har gunstige virkninger i økosystemene ved at næringsstoffer i vegetasjonen resirkuleres. Branner kan gi store utslipp av CO<sub>2</sub>, men vegetasjonen vokser i løpet av noen år opp igjen og binder opp CO<sub>2</sub>. Dermed anses skogbranner i utgangspunktet å ikke gi større CO<sub>2</sub>-konsentrasjon i atmosfæren. Økt hyppighet av omfattende skogbranner kan på den annen side representere en positiv tilbakekobling fordi det tar lang tid før skogen vokser opp igjen, opptil 100 år, og i noen områder vil det sannsynligvis ikke skje.{{sfn|Hessen|2020|p=172}}

Mulig påvirkning av klimasystemet ved avskoging av tropiske regnskoger er økte klimagassutslipp.{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}} I klimapanelets femte hovedrapport konkluderes det med at kunnskapen om kritiske vippepunkter i forbindelse med klimaendringer for Amazonas' regnskog og andre tropiske regnskoger er liten. At kritiske vippepunkter kan overskrides ved endret nedbørsvolum, kan ikke utelukkes. Det gjenstår å finne ut om regnskog kan få en overgang til en redusert tilstand, som et resultat av kombinerte påvirkninger av gjødslingseffekten av CO<sub>2</sub>, varmere klima, redusert nedbør og endret arealbruk (menneskelig påvirking).{{sfn|Stocker|2014|p=1117}} Prognoser for et mulige vippepunkt for Amazonas' regnskog ligger i intervallet 20–40 % redusert areal.{{sfn|Hessen|2020|p=125}}

=== Endring av vegetasjonsdekket i boreale skoger ===
[[Fil:Нуорунен. Висячее болото.jpg|mini|alt=Fotografi ut over et stort vilmarksområde i Paanajärvi nasjonalpark.|Paanajärvi nasjonalpark i [[Karelia]] i [[Russland]] med [[boreal barskog]]. Spesielt i de sørlige utkantene av områder med denne skogtypen ventes overgang til annen vegetasjon.]]

Det er utført feltstudier og modelleringer basert på [[biokjemi]]ske mekanismer som tyder på at [[Boreal barskog|boreale skoger]] kan tippe over til en tilstand med annen vegatasjonstype på grunn av global oppvarming. Usikkerheten rundt dette var veldig høy da klimapanelet utga sin femte hovedrapport. Usikkerheten har å gjøre med manglende kunnskap om disse økosystemene og plantefysiologi, altså hvordan plantene responderer på oppvarming.{{sfn|Stocker|2014|p=1117}}

En ser for seg at boreale skoger kan utbres mot nord, og at de sørligste deler av de boreale skoger fra å være dominert av [[bartrær]], kan få andre treslag eller en vegetasjon dominert av gress. Den boreale skogen kan bli overtatt av andre planter og urtevekster. Mekanismer for redusert skogsvekst og/eller økt dødelighet for skog, er at områder som normalt har hatt våt skogbunn, får tørrere bakke med varmere klima om sommeren. Dermed vil unge [[stikling]]er med grunne røtter dø på grunn av sommertørke i de øverste jordlagene, noe som påvirker skogens reproduksjonsevne.{{sfn|Stocker|2014|p=1117}}

Andre mekanismer er skader på [[Bartrær|baret]] ved høye temperaturer, flere insekter, [[planteetere]] og skogbranner. Usikkerheten om slike mekanismer dreier seg om styrkeforholdet mellom mange forskjellige faktorer som den eksisterende biomassen, type brann og hyppighet, dybde for tining av permafrost, snømengder og jordsmonnets fuktighet. Dermed er både tilstedeværelsen av vippepunkter og hva som eventuelt påvirker dem usikkert, men ikke mulig å utelukke.{{sfn|Stocker|2014|p=1117}}

En tilbakekoblingsmekanisme relatert til boreale skoger er at nye skoger som erstatter tundra, vil være mørkere enn den opprinnelige vegetasjon. Dermed skjer det en regional oppvarming ved at mer sollys absorberes, som igjen forsterker ekspansjon av ny skogtype. Endringer som kan påvirke klimasystemet er utslipp av klimagasser og endring av albedo.{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}}

=== Ødeleggelse av korallrev ===
[[Korallrev]] er svært følsomme økosystemer som påvirkes av selv små temperaturendringer. Spesielt er korallrev følsomme for havforsuring. Varmere vann er den vanligste årsaken til «bleking av korallrev», som i økende grad har blitt observert de siste årene. Bleking betyr at korallene mister algeorganismene som lever i dem, deretter dør som oftest hele organismen. Selv med en global oppvarming på 2&nbsp;°C ventes det at de fleste av dagens kjente korallrev vil forsvinne. Når et korallsystem først har kollapset, tar det flere tusen år før det bygges opp om forholdene endres.<ref name=TE/>

=== Svekking av havets evne til å ta opp karbon ===
[[Fil:Emiliania huxleyi coccolithophore (PLoS).png|alt=Fotografi fra elektronmikroskop som viser et planteplankton.|mini|[[Emiliania huxleyi]] sett i et elektronmikroskop. Dette planteplanktonet tar opp CO<sub>2</sub> for å produserer organiske molekyler som oppretholder deres livsprosesser. De tar også opp Ca<sub>2</sub>- og HCO<sub>3</sub><sup>-</sup>-ioner for å syntetisere de ytre delen (skjellene) som består av CaCO<sub>3</sub>. I prosessen med å lage CaCO<sub>3</sub> produseres også CO<sub>2</sub>. Som levende organismer er det usikkert hvorvidt coccolithophorene representerer et [[Karbonsluk|nettosluk]] (opptak) eller kilde til CO<sub>2</sub>, men totalt sett representerer de allikevel en av de største kilden til CO<sub>2</sub>-opptak. {{byline|Alison R. Taylor}}]]

Det største ''karbonsluket'' er havet som tar opp CO<sub>2</sub> via mekanismer som har å gjøre med at [[sjøvann]] har evne til å løse opp denne gassen, samt biologiske prosesser der CO<sub>2</sub> inngår.{{sfn|Stocker|2014|p=472}}<ref name=TE/> Havet har hatt en økende evne til å ta opp CO<sub>2</sub>, slik at den økende mengde av gassen i atmosfæren har ført til økende opptak.<ref name=Prentice1213>{{Kilde artikkel | forfattere = Prentice, Iain Colin, Williams, Siân og Friedlingstein, Pierre | tittel = Biosphere feedbacks and climate change | publikasjon = Grantham Institute Briefing paper | år = juni 2015 | bind = | hefte = 12 | sider = | doi = | url = https://www.imperial.ac.uk/media/imperial-college/grantham-institute/public/publications/briefing-papers/Biosphere-feedbacks-and-climate-change-Briefing-Paper-No-12v2.pdf}}</ref>

Ifølge [[Le Chateliers prinsipp]] vil den kjemiske likevekten for jordens karbonkretsløp endres som en respons på menneskeskapte CO<sub>2</sub>-utslipp. Imidlertid er havets fremtidige hastighet med å ta opp CO<sub>2</sub> usikker og vil bli påvirket av en forventet lagdeling forårsaket av oppvarming og eventuelt endringer i havets [[Termohalin sirkulasjon|termohaline sirkulasjon]]. Med andre ord vil en svekkelse av havstrømmene påvirke havets kapasitet som karbonsluk, også kalt ''karbonpumpe''.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Jansen, Malte F. | tittel = Glacial ocean circulation and stratification explained by reduced atmospheric temperature | publikasjon = Grantham Institute Briefing paper | år = 2016 | bind = 114 | hefte = 1 | sider = 45–50 | doi = 10.1073/pnas.1610438113 | url = https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5224371/ }}{{Død lenke|dato=april 2019 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>{{Kilde artikkel | forfattere = C. Heinze, S. Meyer, N. Goris, L. Anderson, R. Steinfeldt, N. Chang, C. Le Quéré, og D. C. E. Bakker | tittel = The ocean carbon sink – impacts, vulnerabilities and challenges | publikasjon = Earth System Dynamics | år = 2015 | bind = 6 | hefte = | sider = 327–358 | doi = 10.5194/esd-6-327-2015 | url = https://www.earth-syst-dynam.net/6/327/2015/esd-6-327-2015.pdf | url-status=død | arkivurl = https://web.archive.org/web/20171202063130/https://www.earth-syst-dynam.net/6/327/2015/esd-6-327-2015.pdf | arkivdato = 2017-12-02 }}</ref>

Når CO<sub>2</sub> løses opp i sjøvann, skjer det en kjemisk reaksjon der det i siste instans dannes [[hydrogenkarbonat]] (HCO<sub>3</sub><sup>-</sup>). Dette uorganiske karbonet blir til ioniske salter, hvorav størstedelen er [[kalsiumkarbonat]] (Ca<sub>2</sub>CO<sub>3</sub>). Ca<sub>2</sub>CO<sub>3</sub> er uoppløselig, og blir til bunnfall. Imidlertid er det mange organismer i havet som bruker Ca<sub>2</sub>CO<sub>3</sub> som byggesteiner, for eksempel koraller, skalldyr og plankton. Effekten av opptak av CO<sub>2</sub> er at havets [[pH|pH-verdi]] øker og havet blir surt, en prosess kjent som [[havforsuring]].<ref name=Riebeek>{{Kilde www | forfatter= Riebeek, Holli | url= https://earthobservatory.nasa.gov/Features/OceanCarbon/ | tittel= The Ocean’s Carbon Balance | besøksdato= 23. juli 2017 | utgiver= Earth Observatory, NASA | arkiv_url= | dato = 30. juni 2008 }}</ref><ref name=Ocean>{{Kilde www | forfatter=  | url= https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/oceansicerocks/oceanchemistry.html | tittel= Ocean Chemistry – ACS Climate Science Toolkit | besøksdato= 24. juli 2017 | utgiver= American Chemical Society | arkiv_url= https://web.archive.org/web/20200222042943/https://www.acs.org/content/acs/en/climatescience/oceansicerocks/oceanchemistry.html | dato=  | arkiv-dato= 2020-02-22 | url-status= yes }}</ref>

Jo varmere overflaten av havet blir, desto vanskeligere blir det for vinden å skape turbulens og omrøring som får vann fra dypere lag til overflaten. Havet blir på grunn av dette roligere og lagdeling oppstår. Når tilgangen på friskt karbonatrikt vann reduseres, fører dette til CO<sub>2</sub>-metning av de øvre lagene av sjøvannet. Effekten av dette er reduserte livsbetingelser for planteplankton, dermed reduseres også CO²-opptaket fra [[fotosyntese]]n i planteplankton.<ref name=Riebeek/> 

I tillegg til vind som lager turbulens og omrøring i havet, er havstrømmene også med på å føre vann fra havdypet opp til overflaten. Men til forskjell fra vinden, er dette sirkulasjoner som skjer på spesielle geografiske steder. Karbonet som blir med strømmen ned mot havbunnen blir også oppløst, dermed er de store havstrømmene del av den uorganiske karbonpumpen.<ref name=Riebeek/><ref name=Ocean/>

Effekten av oppvarming og at havet allerede har tatt opp mye CO<sub>2</sub>, ventes å være redusert kapasitet for opptak av CO<sub>2</sub> i havet. Dette kan gi en positiv tilbakekobling i klimasystemet.<ref name=Prentice1213/>

== Andre mulige vippepunkter ==
Den øst-antarktiske iskappen inneholder det meste av verdens frosne reservoar av ferskvann. Dette området er stabilt, men det er store områder (fordypninger) som kan ha en topografi som tyder på ustabile forhold for isen. En forskningsartikkel fra 2014 peker på at det er en «relativt liten kork – en kant av is på den øst-antarktiske kysten som holder isbreen innenfor på plass». Denne vurderes til å kunne utløse en selvoppholdende prosess med utløp av store ismasser, mye likt prosessen på den vest-antarktiske delen.<ref name="PIKA"/>

[[Jetstrøm|Polare jetstrømmer]] er hurtige [[Sonal strøm|sonale luftstrømmer]] som strekker seg over midlere breddegrader i en høyde av 7–12 kilometer på [[den nordlige halvkule]] og [[Den sydlige halvkule|sørlige halvkule]]. Disse skiller kalde arktiske luftmasser fra den varmere luften i de tempererte områdene mot ekvator. Luftmassebevegelsen på grunn av jetstrømmer ser ut til å bli redusert. Om deres bølgebevegelser kan bli mer stasjonære, kan det gi vedvarende værsystemer som varer i flere uker. Dette kan igjen føre til langvarige ekstreme værforhold, enten det gjelder kuldeperioder, varmebølger, flom eller tørke.<ref name="PIKA"/> Flere ekstreme værforhold oppstod på vinteren i årene 2009–2010 og 2010–2011. Det var uvanlig høye temperaturer i Arktis, noe som sammenfalt med kaldt vær og snøfall i Kina, USA og Europa. Slike ekstreme værforhold oppstår på grunn av den tilfeldige og uforutsigbare oppførselen til værsystemene, og årsakene er derfor vanskelige å spore. Ikke desto mindre kan de store endringene siden år 2000 i Arktis ha bidratt til det ekstreme været. Slike endringer i værmønstre vil ha vidtgående implikasjoner, for eksempel kan de true global matproduksjon.<ref name=PI/>

Sørvestlige deler av Nord-Amerika har vært utsatt for redusert nedbør på grunn av en nordlig utvidelse av den [[Subtropisk klima|subtropiske]] tørre sone. Hav- og atmosfæriske sirkulasjonsmønstre gir nedbør i regionen og har likheter med monsunsystemene andre steder på jorden. Dermed kan det eksistere et vippepunkt som en eller annen gang overskrides. Dette kan gjøre at den sørvestlige delen av Nord-Amerika brått går over til et regime med enda mer tørke.<ref name="PIKA"/>

Rundt halvparten av de menneskeskapte CO<sub>2</sub>-utslippene tas opp av havet og landjordens vegetasjon. Noen forskere har sett på om landjorden vil fortsette å ta opp store mengder CO<sub>2</sub>, altså om en påvirkning av karbonsyklusen kan forventes. Det er gjort undersøkelser for å avdekke om endrede nedbørsmønstre, for eksempel veksling mellom tørke og flom eller langvarig tørke, vil påvirke karbonsyklusen. Endringene er sett i lys av at denne typen vær vil bli mer intenst og forekomme hyppigere på grunn av klimaendringer. Spesielt har det vært fokusert på jordfuktighet og hvordan økosystemer vil respondere på blant annet tørke. I en studie er det funnet at jordoverflatens opptak av CO<sub>2</sub> vil kunne reduseres i et varmere klima med tørrere jordsmonn. Dette på grunn av at biomassen i form av blant annet vegetasjon, røtter og planterester i jordsmonnet tar opp og lagrer mye karbon, og om fotosyntesen stopper opp ved tørke stanser denne prosessen. Under tørkeperioder, derimot, mister jorden karbon. En tror at dette kan få stor betydning for reduksjon av jordsmonnets evne til å fungere som karbonsluk rundt år 2050 og senere. På grunn av redusert CO<sub>2</sub>-opptak er det mulig jordsmonnet isteden blir en netto kilde til CO<sub>2</sub>-utslipp etter denne tiden.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://www.sciencedaily.com/releases/2019/01/190123131700.htm | tittel= Climate change tipping point could be coming sooner than we think | besøksdato= 28. februar 2019 | utgiver= ScienceDaily | arkiv_url= | dato = 23. januar 2019}}</ref><ref>{{Kilde www | forfatter= Dunne, Daisy | url= https://www.carbonbrief.org/climate-changes-impact-on-soil-moisture-could-push-land-past-tipping-point | tittel= The impact of climate change on soil moisture could push the land past a “tipping point” – turning it from a net carbon “sink” to a source of CO2, a study finds. | besøksdato= 28. februar 2019 | utgiver= CarbonBrief | arkiv_url= | dato = 23. januar 2019}}</ref>

== Vekselvirkninger og kaskader ==
[[Fil:Climate-tipping-points-interactions-no.svg|mini|alt=Verdenskart med piler og symboler som viser hvordan vippepunkter kan utvikle seg.|Interaksjoner mellom noen vippepunkter (&#x2295;: øker sannsynligheten for sammenheng &#x2296;: mindre sannsynlighet, &#x2296;/&#x2295;: effekt i begge retninger, nettoeffekten er usikker)<ref name="kriegler2009"/>]]

Mellom de forskjellige vippepunktene kan det være vekselvirkninger. Utløsning av et vippepunkt kan øke sannsynligheten for videre utvikling for andre vippepunkter. Det motsatte kan også tenkes, altså at muligheten for ytterligere utvikling av andre vippepunkter reduseres. For noen interaksjoner er retningen av påvirkningen, altså høyere eller lavere sannsynlighet for samvirkninger ukjent. Det er også fare for [[Dominoeffekt|dominoeffekter]], ved at det eksisterer gjensidig forsterkende tilbakekoblinger for noen interaksjoner.<ref name="kriegler2009">{{Literatur |Autor=Elmar Kriegler, Jim W. Hall, Hermann Held, Richard Dawson und Hans Joachim Schellnhuber |Titel=Imprecise probability assessment of tipping points in the climate system |Sammelwerk=Proceedings of the National Academy of Sciences |Datum=2009-03-31 |DOI=10.1073/pnas.0809117106}}</ref><ref>{{Literatur |Autor=Juan C. Rochal, Garry Peterson, Örjan Bodin, Simon Levin |Titel=Cascading regime shifts within and across scales |Sammelwerk=Science |Datum=2018-12-21 |DOI=10.1126/science.aat7850}}</ref> Denne risikoen taler for en stabilisering av klimaet på under 1,5 °C. Dette ut fra en [[Nytte-kostnadsanalyse|nytte-kostvurdering]] av optimal klimapolitikk.<ref>{{Literatur |Autor=Yongyang Cai, Timothy M. Lenton und Thomas S. Lontzek |Titel=Risk of multiple interacting tipping points should encourage rapid CO<sub>2</sub> emission reduction |Sammelwerk=Nature |Datum=2016-03 |DOI=10.1038/nclimate2964}}</ref> En svakhet med klimamodeller er at småskala vippepunkter ofte ikke er tatt med, dette til tross for at slike vippepunkter kan utløse storskala endringer.<ref name="lenton2013"/>

=== Mekanismer for kaskaderende virkninger ===
I 2018 ble det publisert en artikkel i det amerikanske vitenskapstidsskriftet ''[[Proceedings of the National Academy of Sciences]]'' (PNAS), der en forskergruppe hadde gjennomgått relevante studier vedrørende vippepunkter og mulig avhengighet mellom dem. Tabellen nedenfor viser noen potensielle biofysiske vippepunkter for selvforsterkende tilbakekoblinger i klimasystemet som kan ha ''kaskaderende virkninger'' (engelsk: ''Tipping Cascades''). Hver av dem er delt inn i tre kategorier avhengig av estimert temperaturgrense, se tabell. En kaskadering kan inntreffe om den globale temperaturen når det lavere temperaturintervallet rett over henholdsvis den midterste eller nederste kategorien. Disse vippepunktene sammen med noen av de [[tilbakekoblingsmekanisme]]ne som ikke har vippepunkter, som for eksempel gradvis svekkelse av karbonslukene, kan representere et pådriv mot enda høyere globale gjennomsnittstemperaturer. Dette igjen kan aktivere vippepunkter i den midtre og øverste kategorien. For eksempel kan vippepunktet for smelting av [[Grønlandsisen]] utløse en svekkelse av den atlantiske omveltningsirkulasjonen, gi havnivåstigning og oppvarming av [[Sørishavet]] som igjen øker istapet fra den [[Øst-Antarktis|øst-antarktiske]] innlandsisen.<ref name=Traj>{{Kilde artikkel | forfattere = Steffen, Will m.fl. | tittel = Trajectories of the Earth System in the Anthropocene | publikasjon = PNAS | år = 2018 | bind = 115 | hefte = 33 | sider = 8252-8259 | doi = 10.1073/pnas.1810141115 | url = https://www.pnas.org/content/suppl/2018/07/31/1810141115.DCSupplemental }}</ref>

{|class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:left"
|+Jordsystemets tilbakekoblingsmekanismer som kan akselerere klimaendringer. Temperatur er gjennomsnittlig global økning siden førindustriell tid.<ref name=Traj/> 
! Temperatur !! Mulig vippepunkt
|-
| bgcolor=#F2F2CE | 1–3&nbsp;°C || bgcolor=#F2F2CE | Smelting av iskappen på Grønland, slutt på arktisk sjøis om sommeren, tilbaketrekking av alpine isbreer og smelting av vest-antarktiske innlandsis.
|-
| bgcolor=#F2E0CE | 3–5&nbsp;°C || bgcolor=#F2E0CE | Reduksjon av boreale skoger, endringer i El Niño–sørlige oscillasjon, svekkelse av den atlantiske termohaline sirkulasjonen, avskoging i tropisk regnskog, kollaps av den indiske sommermonsunen, påvirkning av jetstrømmer (sonale luftstrømmer).
|-
| bgcolor=#F2CECE | > 5&nbsp;°C || bgcolor=#F2CECE | Mulig smelting av den øst-antarktiske innlandsisen, og slutt på dannelse av arktisk sjøis om vinteren, områder med permafrost tiner.
|}

Hvis vippepunktene i den første kategorien først utløses, kan dette sammen med temperaturstigning og gradvis biofysiske tilbakekoblinger utløse ytterligere vippepunkter. Dette truer risikoen for en kaskade som fører klimaet ukontrollert og irreversibelt over i et mye varmere klima med forhold som ligner på [[miocen]] (varm periode for 5,3 millioner år siden). Det ville da være umulig å stabilisere jordens klima i et område som ligner det nåværende [[holocen]]. Holocen er for øvrig kjennetegnet av et temperaturområde med endringer rundt ± 1 °C, hvor menneskelige avanserte kulturer har utviklet seg. Selv om målet om en temperaturøkning på 1,5–2 °C oppfylles i henhold til [[Parisavtalen]] fra 2015, ville det være en risiko for at ytterligere kraftig oppvarming kunne skje.<ref name=Traj/> Et ekstremt tilfelle i så måte er såkalt ''løpsk drivhuseffekt''.

Sosiale systemer kan også respondere på global oppvarming, og forskere mener at det kan tenkes vippepunkter for menneskelig oppførsel relatert til dette. Eksempler er opinionsendiringer og politiske skifter, teknologiske endringer, massemigreringer ([[klimaflyktning]]er) og oppbygging av konflikter. Slike sosiale vippepunkter kan redusere klimaendringer ved globale avtaler om utslippsreduksjoner, teknologiske løsninger og klimatilpasninger.<ref>{{Kilde www | forfatter= | url= https://phys.org/news/2016-07-climate-society.html | tittel= Climate tipping points: What do they mean for society? | besøksdato= 25. februar 2019 | utgiver= phys.org | arkiv_url= | dato = 11. juli 2016}}</ref>{{sfn|Hessen|2020|p=171}}

=== Løpsk drivhuseffekt ===
[[Fil:Venuspioneeruv.jpg|mini|alt=Fotografi av planeten Venus.|Havet på [[Venus]] kan ha fordampet på grunn av ''løpsk drivhuseffekt''.]]

Begrepet ''løpsk drivhuseffekt'' har flere betydninger. I det minst ekstreme tilfellet innebærer det at den globale oppvarmingen utløser ukontrollerbare forsterkende tilbakekoblinger, for eksempel smelting av iskapper og utløsning av [[metan]] fra klatrater. I sin mest ekstreme betydning forstås forhold som på [[Venus]], der all [[karbon]] i jordskorpen oppløses i atmosfæren. Under slike forhold vil det oppstå en overflatetemperatur på flere hundre grader. Dette vil i så fall være en irreversibel klimatilstand.<ref name="Hansen et al 2013">{{cite journal|last=Hansen|first=James|date=September 2013|title=Climate sensitivity, sea level and atmospheric carbon dioxide|journal=Royal Society Publishing|volume=371|doi=10.1098/rsta.2012.0294|url=http://rsta.royalsocietypublishing.org/content/371/2001/20120294| issue=2001| display-authors=etal |pages=20120294 |arxiv=1211.4846 |bibcode=2013RSPTA.37120294H |pmc=3785813}}</ref>

Mellom disse to ekstremene er «fuktig drivhus», som oppstår hvis klimapådrivet er stort nok til å gjøre [[vanndamp]] (H<sub>2</sub>O) til en vesentlig komponent av [[Jordens atmosfære|atmosfæren]].<ref>{{cite journal |last=Kasting |first=JF | year=1988 |title=Runaway and moist greenhouse atmospheres and the evolution of Earth and Venus. |journal= Icarus |volume=74 |issue=3 |pages=472–494 |bibcode= 1988Icar...74..472K |doi= 10.1016/0019-1035(88)90116-9 |pmid=11538226|arxiv=}}</ref> I prinsippet kan en ekstrem fuktig atmosfære føre til ustabilitet slik at vanndamp hindrer utstråling av all absorbert solenergi mot jorden, noe som resulterer i svært høy overflatetemperatur og fordampning av havet.<ref>{{cite journal |last= Ingersoll |first=AP |year=1969 |title=Runaway greenhouse: a history of water on Venus|journal=J. Atmos. Sci. |volume=26 |pages=1191–1198 |bibcode=1969JAtS...26.1191I| doi= 10.1175/1520-0469(1969)026<1191:TRGAHO>2.0.CO;2 |pmid=|arxiv=|id=|url=http://journals.ametsoc.org/doi/abs/10.1175/1520-0469(1969)026%3C1191%3ATRGAHO%3E2.0.CO%3B2}}</ref> Simuleringer tyder imidlertid på at menneskeskapte klimagasser ikke kan føre til ustabilitet og en løpsk drivhuseffekt.<ref name="Hansen et al 2013"/>

Hypotetisk mulige nivåer av menneskeskapt klimapådriv kan gi en moderat løpsk drivhuseffekt. Om atmosfærens CO<sub>2</sub>-nivå økes 8–16 ganger ville dette øke den globale gjennomsnittstemperaturen med {{nowrap|16–24 °C}}, med mye større oppvarming ved polene. Det vil smelte all is og muligens også tine metanklatrater og forårsake ytterligere karbonutslipp fra [[torv]] og [[Tropisk regnskog|tropiske skoger]]. En slik oppvarming ville gi et «moderat fuktig drivhus», der vanndampen i atmosfæren øker til rundt {{nowrap|1 %}} av dens masse. Hvis et slik pådriv helt og holdent skyldes CO<sub>2</sub> fra forbrenning av fossile energikilder, vil naturlige forvitringsprosesser fjerne den ekstra atmosfæriske CO<sub>2</sub>-gassen i løpet av {{nowrap|10 000}}–{{nowrap|100 000}} år. Dette vil skje i god tid før havet blir betydelig redusert ved at hydrogen lekker ut i verdensrommet. Dermed vil tilstander på jorden som ligner dem på planeten Venus, kreve et stort og langsiktig klimapådriv som er lite sannsynlig. Noe slikt vil dermed ikke kunne skje før solen intensiverer sin utstråling noen titalls prosent, noe som ventes å skje først om to milliarder år.<ref name="Hansen et al 2013"/>

Så ekstreme forhold som begrepet løpsk drivhuseffekt innebærer, har forskere anslått til usannsynlige, men heller ikke utenkelig.{{sfn|Hessen|2020|p=175}} Allikevel har klimaforskeren [[James Hansen]] antydet at de samlede gjenværende fossile energikilder er store nok til å kunne gjøre det meste av jorden ubeboelig. Hansen skriver «... de store klimaendringene som vil oppstå ved å brenne all fossile energikilder vil true menneskenes biologiske helse og overlevelse, noe som gjør en strategi kun basert på [klima-] tilpasning utilstrekkelig.»<ref name="Hansen et al 2013"/> Han har også antydet lignende ting i boken ''Sannheten om den kommende klimakatastrofen og vår siste sjanse til å redde menneskeheten''. Andre klimaforskere er tvilende til så alvorlige konsekvenser, spesielt på grunn av uenighet om det finnes tilstrekkelig store fossile energireserver på jorden. Imidlertid mener en at det er mulig at forbrenning av alle tilgjengelige reserver vil gjøre dagens sivilisasjon umulig,<ref>{{Kilde www | forfatter= Kunzig, Robert | url=https://news.nationalgeographic.com/news/2013/13/130729-runaway-greenhouse-global-warming-venus-ocean-climate-science/ | tittel= Will Earth's Ocean Boil Away? | besøksdato= 3. mars 2019 | utgiver= National Geographic | arkiv_url= | dato = 30. juli 2013}}</ref> eller i alle fall endre de fleste økosystemer og gi omfattende masseutryddelse av arter.<ref>{{Kilde www | forfatter= Cockburn, Harry 
| url= https://www.independent.co.uk/environment/climate-change/climate-change-burning-all-fossil-fuels-could-cause-global-mass-extinction-a7047761.html | tittel= What burning all remaining fossil fuels would do to the planet | besøksdato= 3. mars 2019 | utgiver= The Independent | arkiv_url= | dato = 25. mai 2016}}</ref>

=== Klimapanelets oppsummering av kunnskapen om vippepunkter ===
Tabellen nedenfor viser en oppsummering av mulige vippepunkter i klimapanelets femte hovedrapport. Dette er en oppsummering av mulige brå eller irreversible endringer som er omtalt i forskningslitteraturen før 2014.{{sfn|Stocker|2014|p=1115}}

{| class="wikitable"
|+Oppsummering i klimapanelets femte hovedrapport om kunnskap relatert til mulige brå og irreversible mekanismer i klimasystemet.{{sfn|Stocker|2014|p=1115}}
! Endring i klimasystemkomponenten !! Potensial for plutselig endring !! Irreversibel selv om pådriv reverseres !! Sannsynlighet for endring i det 21. århundre for vurderte scenarier
|-
| Kollaps av den atlantiske termohaline sirkulasjonen || Ja || Ukjent || Svært usannsynlig med store endringer (høy konfidens)
|-
| Smelting av iskapper || Nei || Irreversibelt i årtusener || Helt usannsynlig at enten Grønland eller Vest-Antarktis-isen vil gå fullstendig i oppløsning (høy konfidens)
|-
| Områder med permafrost tiner og avgir karbon || Nei || Irreversibelt i årtusener || Mulig at permafrost blir en netto kilde til atmosfæriske drivhusgasser (lav konfidens)
|-
| Frigivelse klatrat metan || Ja || Irreversibelt i årtusener ||Svært usannsynlig at metan fra klatrater vil gi katastrofale utslipp (høy konfidens)
|-
| Reduksjon av tropiske skoger || Ja || Reversibelt over årtusener || Lav konfidens for prognoser for sammenbrudd av store områder med tropisk skog
|-
| Reduksjon av boreal skoger || Ja || Reversibelt over århundrer|| Lav konfidens for prognoser for sammenbrudd av store områder med boreal skoger
|-
| Slutt på arktisk sjøis || Ja || Reversibelt over noen år eller årtier || Sannsynlig at arktisk hav blir nesten isfritt i september før år 2050 ved scenarier med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (medium konfidens)
|-
| Langvarig tørke || Ja || Reversibelt over noen år eller årtier || Lav konfidens for fremskrivninger av endringer i frekvens og varighet av langvarig tørke
|-
| Monsun-sirkulasjoner || Ja || Reversibelt over noen år eller årtier || Lav konfidens for fremskrivninger av at monsunsirkulasjon skal kollapse
|}

Klimapanelet omtaler vippepunkter som ''storskala singulære hendelser'', og forklarer dette som «komponenter i det globale jordsystemet som antas å ha risiko for å nå kritiske vippepunkter under klimaendringer, og som kan resultere i, eller være forbundet med store skifter i klimasystemet.» Klimapanelets spesialrapport vedrørende konsekvenser av en global oppvarming på 1,5 °C nevner spesielt de fire potensielle vippepunktene relatert til smelting av den vest-antarktiske isen og Grønlandsisen (kryosfæren), [[termohalin sirkulasjon]] (havstrøm), ekstremvær i forbindelse med El Niño-sørlige oscillasjon og mulig svekkelse av [[Sørishavet]] som karbonsluk ved varmere klima.{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}}

I klimapanelets femte hovedrapport fra 2014 ble det sagt at risikoen for disse hendelsene var moderat ved temperaturøkninger mellom 0,6 og 1,6 °C over førindustrielle nivåer. Videre var risikoen forventet å bli høy med temperaturøkning mellom 1,6 og 4,6 °C. Klimapanelets spesialrapport vedrørende konsekvenser av en global oppvarming på 1,5 °C vurderte imidlertid risikoene som noe større,{{sfn|Wuebbles|2017|p=417}} blant annet advares det mot å passere denne grensen på grunn av risikoen for å passere vippepunkter.<ref name=HF>{{Kilde www | forfatter= Harvey, Fiona | url= https://www.theguardian.com/environment/2018/oct/09/tipping-points-could-exacerbate-climate-crisis-scientists-fear | tittel= 'Tipping points' could exacerbate climate crisis, scientists fear | besøksdato= 25. februar 2019 | utgiver= The guardian| arkiv_url= | dato = 9. oktober 2018}}</ref> 

Forskere omtaler vippepunkter som «kjente ukjente» (engelsk ''known unknowns''), fordi store endringer kan inntreffe om de passeres, men at grenseverdiene for at dette skal skje er usikre. Samtidig er det klimaforskere som mener at klimapanelet legger for liten vekt på vippepunkter, dette fordi disse kan gi så store konsekvenser. Konsekvensene kan bli store om flere vippepunkter utløses etter hverandre, og jordens klimasystem utsettes for noe i retning av en løpsk oppvarming.<ref name=HF/>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{cite journal|author=Timothy M. Lenton | coauthors = Hans Joachim Schellnhuber | year = 2007 |title=Tipping the scales | journal = Nature Reports Climate Change | volume = 1 | month =11 | day=22 | doi=10.1038/climate.2007.65}}
* {{cite journal|author=Timothy M. Lenton | coauthors = Hermann Held, Elmar Kriegler, Jim W. Hall, Wolfgang Lucht, Stefan Rahmstorf, Hans Joachim Schellnhuber | year = 2008 |title=Tipping elements in the Earth's climate system | journal = [[Proceedings of the National Academy of Sciences|PNAS]] | volume = 105 | issue = 6 | pages=1786–1793 | doi=10.1073/pnas.0705414105 | url=http://www.pnas.org/content/105/6/1786.full.html}}
* {{cite journal|author=[[Hans Joachim Schellnhuber]] | year = 2009 |title=Tipping elements in the Earth System | journal = PNAS | volume = 106 | issue = 49 | pages=20561–20563 | doi= | url=http://www.pnas.org/content/106/49/20561.full}}
* Anthony D. Barnosky, m. fl.: ''Tipping point for planet earth – how close are we to the edge?'' Thomas Dunne Books, New York 2016, ISBN 978-1-250-05115-8.
* {{Kilde bok
 | ref= ST
 | forfatter= Stocker, T. Thomas., m.fl.
 | redaktør= 
 | utgivelsesår=2014
 | artikkel=
 | tittel= Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change 
 | bind=
 | utgave=
 | utgiver = Intergovernmental Panel on Climate Change
 | utgivelsessted= Cambridge og New York
 | isbn=
 | id=
 | språk=engelsk
 | kommentar=
 | url=http://www.ipcc.ch/report/ar5/wg1/
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= WU
 | forfatter= 
 | redaktør= Wuebbles, Donald J., m.fl.
 | utgivelsesår= 2017
 | artikkel=
 | tittel= Climate Science Special Report: Fourth National Climate Assessment, Volume I 
 | bind=
 | utgave=
 | utgivelsessted= Washington, DC, USA
 | forlag= U.S. Global Change Research Program
 | isbn=
 | doi = 10.7930/J0J964J6
 | id=
 | språk= engelsk
 | kommentar=
 | url= https://science2017.globalchange.gov/
 }}
* {{kilde bok
 | tittel=Atmosphere, Weather and Climate
 | forfatter=Barry, Roger G. og Chorley, Richard J. 
 | forlag=Routledge
 | utgivelsesår= 2003
 | utgave = Åttende
 | sted=London, Storbritannia
 | isbn= 0-203-44051-X
}}
* {{kilde bok
 | tittel=Global warming – The Complete Briefing
 | forfatter=Houghton, John
 | forlag=Cambridge University Press
 | utgivelsesår= 2009
 | utgave = Andre
 | sted=
 | isbn= 978-0-521-70916-3
}}
* {{Kilde bok
 | ref=Hessen
 | forfatter= [[Dag O. Hessen|Hessen, Dag O.]]
 | tittel= Verden på vippepunktet – Hvor ille kan det bli?
 | artikkel=
 | utgivelsesår= 2020
 | forlag= Res Publica
 | sted = Oslo
 | isbn= 9788282262019
 | url= https://respublica.no/produkter/verdenpavippepunktet/
}}

== Eksterne lenker ==

* [https://energiogklima.no/to-grader/ekspertintervjuet-nar-tipper-det-over/ «Ekspertintervjuet: Når tipper det over?»], fra nettstedet energiogklima.no
* [http://www.regimeshifts.org/item/index.php?option=com_fabrik&view=list&listid=4&calculations=0&resetfilters=0&Itemid=7&isMambot=1 Oversikt over vippepunkter ved globale klimaendringer] ''Stockholm Resilience Center''
* [https://interactive.carbonbrief.org/impacts-climate-change-one-point-five-degrees-two-degrees/?utm_source=web&utm_campaign=Redirect The impacts of climate change at 1.5C, 2C and beyond] {{Wayback|url=https://interactive.carbonbrief.org/impacts-climate-change-one-point-five-degrees-two-degrees/?utm_source=web&utm_campaign=Redirect |date=20190401045946 }}

{{Klimaendringer_og_global_oppvarming}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Geovitenskap]]
[[Kategori:Klimaendringer]]
[[Kategori:Klimatologi]]
{{utmerket}}