Redigerer Vikingtiden i Norge

{{Norges historie}}
'''Vikingtiden''' i [[Norge]] regnes [[arkeologi]]sk sett fra ca. 800 til ca. 1050. [[historie|Historisk]] sett regnes den mer spesifikt fra angrepet på [[Lindisfarne]] i [[793]] til [[slaget ved Stamford Bridge]] i [[1066]].

Selv om det første vikingangrepet i [[England]] fant sted i [[Portland (øy)|Portland]] i [[789]], er det imidlertid med [[plyndring]]en av [[kloster]]et på [[Lindisfarne]] i [[793]] at vikingene for alvor dukker opp i [[Europa|europeisk]] historie. Produksjonsnivået økte i [[landbruk|jordbruket]] fordi [[jern]]et ble tatt i bruk og det ble fort mangel på dyrkbar jord. Mange valgte å utvandre og den enkleste måten å skaffe seg inntekter var ofte plyndring. Vikingene skaffet seg fort et dårlig rykte blant samtidens [[kristendom|kristne]] europeere. Men vikingtiden var også preget av handel, ikke bare i Europa, men også med blant annet [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] og [[Abbasidene|Bagdad-kalifatet]].

[[Rikssamlingen]] var også en grunn til den sterke utvandringen. Kongenes makt økte, og de gjorde krav på skatter og avgifter. Mange ville heller prøve lykken utenlands enn å leve i ett kongedømme.

Norske vikinger var mest aktive i [[vikingtiden#Nordveg|nordveg]] og [[vikingtiden#Vesterveg|vesterveg]]. Nye områder ble bebygd nordover norskekysten, vestover til [[Island]], [[Færøyene]], [[Shetland]], [[Orknøyene]], [[Skottland]] og [[Irland (øy)|Irland]]. Senere også [[Grønland]] og [[Vinland]] ([[Amerika]]).

== Den tidligste kristne påvirkning ==
[[Fil:Vikingenes ferdesveier og bosetninger.png|250px|thumb|left|Vikingenes ferdesveier og bosetninger]]
Funn under utgravninger av [[Kaupangen i Skiringssal]] tilsier at det allerede på [[800-tallet]] ikke bare var kontakt mellom nordmenn og de kristne deler av Europa, men at det fantes en liten kristen befolkning i landet. I alle fall fra [[700-tallet]] av hadde nordmennene støtt på den nye religion som røvere, handelsmenn og leiesoldater, og som innvandrere til [[Orknøyene]] og [[Hebridene]], [[Irland (øy)|Irland]], [[England]] og [[Frankrike]]. I Frankrike later det til at nordboerne forholdsvis snart sluttet seg til den lokale religionen, og [[Rouen]] ble et møtested mellom kristendommen og besøkende nordmenn som så bragte inntrykk og impulser med seg nord- og hjemover igjen.

== Småriker og tingområder ==
Før [[9. århundre|800-tallet]] dukket mindre samfunnsdannelser opp rundt i Norge. Bygdene rundt [[Trondheimsfjorden]] samlet seg til ett tingfellesskap (''þrændalog''), hvor hovedtinget sannsynligvis satt på [[Frosta]]. I de sørligere områdene ble det dannet mindre tingfellesskap og også små kongedømmer.

På 800-tallet begynte smårikene å skaffe seg inntekter gjennom plyndringstokter og handel. Det oppstod et stabilt kongedømme i [[Vestfold]]&ndash;[[Oppland|Vestoppland]] med tilknytning til [[ynglingeætten]] i [[Uppsala]]. [[Kaupangen i Skiringssal]] i Vestfold vokste til å bli et handelssted med internasjonal kontaktflate. Vestfold var agrarøkonomisk sett det rikeste området i landet, og utover 800-tallet vokste deres makt. Det var også rike områder i [[Trøndelag]], men de manglet en felles, permanent ledelse. Det vokste heller ikke frem noen samlet ledelse over smårikene på [[Vestlandet]].

I de kongelige frankiske annaler for året 813 omtales Vestfold som «ytterst mot nordvest» i det danske kongedømmet. Maktsentrene i Borre og Kaupang kan derfor ha ligget under dansk kontroll eller innflytelse på denne tiden. Dette har også blitt brukt som dokumentasjon på at Vestfold omfattet Agder i vikingtiden. Også [[Ottar fra Hålogaland|Ottars]] beretning plasserer områdene rundt i Oslofjorden innenfor dansk herredømme.<ref>Brandlien, Bjørn i ''Klassekampen'', 5. oktober 2015, s. 11.</ref>

== Et gårds- og ættesamfunn ==
Bosettingen i Norge var knyttet til gården, og derved til utnyttelse av [[landbruk|jorda]] og [[kystfiske]]. Norges antatt største tettbebyggelse i denne perioden var [[kaupangen i Skiringssal]], med en antatt befolkning på 400-600 personer.

Gården var hjem og arbeidsplass for en hierarkisk ordnet gruppe mennesker, med husbonden øverst. Gårdens befolkning ellers bestod av hans familie, frie gårdsarbeidere og [[slaveri|treller]]. 

Forholdet til døde forfedre var en integrert del av livet på gården, og [[gravhaug]]er lå i nærheten av gårdsanlegget. Det varierte utvalget av gjenstandstyper fra hverdagslivet som er funnet ved utgraving av gravhauger tyder på at man oppfattet livet etter døden som en form for videreføring av dette livet. Det er mulig at det ble ofret til, eller «vist respekt overfor», forfedre gjennom ritualer.

[[Norrøn mytologi|De nordiske gudene]] ble dyrket i varierende grad. Antagelig var særlig [[Frøy]], som rådde over fruktbarhet og grøde, en aktet gud blant den jevne jordbruker.

== Kunst og gjenstandskultur ==
De gjenstander som ettertiden kjenner som kunstgjenstander fra vikingtiden, var ikke «kunst» i noen moderne forstand, men alminnelige bruksgjenstander med ulik grad av bearbeiding og visuelle uttrykk. Graden av bearbeiding kunne variere med velstand hos eieren, og med bruksformålet. Blant de gjenstandene som er bevart finnes gudeskulpturer, [[votivgave]]r – for eksempel i form av [[gullgubbe]]r, [[sverd]] og sverdskjefter, beltespenner, [[brosje]]r, spenner, ringer og armbånd, drikkebeger, [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøyler]], sporer, [[skjold (beskyttelse)|skjold]] og [[stridsøks]]er.

Motivet på skjoldene var hentet fra de mest populære fortellingene i gude- og heltediktene: [[Odin]]s kamp mot [[Fenrisulven]], [[Tor]]s kamp mot [[Midgardsormen]], og [[Sigurd Fåvnesbane]]s bedrifter. 

Det fantes i noen grad [[tekstilvev|vevde]] tekstiler i form av [[billedvev|billedtepper]], i det minste er det funnet slike i [[Oseberghaugen]], men tekstiler brytes raskere ned enn metallgjenstander, og det er neppe mulig å si hvor utbredt slike tekstiler var. Tekstilene fra Osebergfunnet var dekorert med scener fra norrøne [[heltesagn]].

På [[Gotland]] er det funnet [[billedstein]]er, med dekorasjoner som skal representere et minne om en avdød. Tilsvarende steiner er ikke funnet i Norge. Steinene har ornamentale border, og motiv fra heltesagn som gjenspeiler gravgavene. Skipsavbildninger forekommer så å si alltid på disse steinene. 

Gjenstander i flere materialer, både tre, stein og metall, var dekorert med [[dyreornamentikk]] i ulike former. Denne ornamentikken er behørig studert, og er inndelt i utviklingsfaser eller stilperioder som brukes til datering. Ornamentikken omfattet [[bladranke]]r, [[drage]]r, hundeansikt, [[gripedyr]] og [[løve]]r.

== Harald Hårfagre ==
{| cellpadding="2" cellspacing="5" style="float:right; border:1px solid #8888aa; background-color:#eee"
|style="border-bottom:1px solid #ccccff; background:#ccccff;"|<small>'''<div style="text-align:center">Regenter i perioden:<br /></div>'''</small>
|-
|<small>872&ndash;931: [[Harald Hårfagre|Harald I Hårfagre]]</small>
|-
|<small>931&ndash;933: [[Eirik Blodøks|Eirik I Blodøks]]</small>
|-
|<small>933&ndash;960: [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon I den gode]]</small>
|-
|<small>960&ndash;970: [[Harald Gråfell|Harald II Gråfell]]</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>''<div style="text-align:center">Under dansk styre:</div>''</small>
|-
|<small>''970&ndash;995: [[Håkon Sigurdsson|Håkon Ladejarl]]''</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>995&ndash;1000: [[Olav Tryggvason|Olav I Tryggvason]]</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>''<div style="text-align:center">Under dansk styre:</div>''</small>
|-
|<small>''1000&ndash;1012: [[Svein Håkonsson|Svein]] og [[Eirik Håkonsson|Eirik]] Ladejarler ''</small>
|-
|<small>''1012&ndash;1015: [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]]''</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>1015&ndash;1028: [[Olav den hellige|Olav II den hellige]]</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>''<div style="text-align:center">Under dansk styre:</div>''</small>
|-
|<small>''1028&ndash;1030:  [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]]''</small>
|-
|<small>''1030&ndash;1035: [[Svein Knutsson]]''</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|<small>1035&ndash;1047: [[Magnus den gode|Magnus I den gode]]</small>
|-
|<small>1045&ndash;1066: [[Harald Hardråde|Harald III Hardråde]]</small>
|-
|style="border-top:1px solid lightgrey;"|
|-
|style="border-bottom:1px solid #ccccff; background:#ccccff;"|<small>'''<div style="text-align:center">se også: <br />[[liste over Norges monarker|liste over norske regenter]]<br /></div>'''</small>
|}
Det er vanskelig å gi en nøktern framstilling av den historiske skikkelsen [[Harald Hårfagre]]. Sagatekstene om ham, særlig de yngste (deriblant Heimskringla), er fulle av motstridende opplysninger og en god del som uten videre må karakterisere som vandre- og opphavssagn. Historieforskningen har imidlertid i hovedsak fulgt sagaenes opplysninger, riktignok ofte i et svært kritisk lys.

Ut fra denne bakgrunnen har det vært vanlig å se på Harald Hårfagre som konge av Vestfold. Han forsterket sin makt gjennom samarbeid med [[Håløygætten|håløygjarlene]] som nå fikk fotfeste i Trøndelag som [[Ladejarlene|ladejarler]], og [[Møre]]jarlene, som vant en dominerende stilling på Nordvestlandet og på [[Orknøyene]]. Dette samarbeidet oppsto primært for å trygge handelsveiene langs kysten av Vestlandet. De småkongene som motstod den økende makten til Vestfoldskongen ble slått en etter en. Kong Eirik av Hordaland og Kong Sulke av Rogaland samlet, med andre småkonger, sammen en hær for å stå imot Harald. [[Slaget i Hafrsfjord]] (ca. 872) er tradisjonelt sett på som en av de viktigste hendelser i norsk historie. Slaget ble vunnet av Harald og han kunne nå bli kalt konge av hele Norge.

Reelt var kongedømmet under direkte kontroll av kong Harald kun på Sør-Vestlandet, mellom [[Sognefjorden]] og [[Tromøy]]a. Jarlene på Møre og i Trøndelag fikk for det meste styre sine egne områder uavhengig av kongen, mens Østlandet ble delt mellom Haralds mange sønner. Det oppstod en kamp mellom kong Haralds arvinger om hvem som skulle overta kongedømmet etter Haralds død. Kongedømmet falt nesten fra hverandre, men tanken om et rikskongedømme hadde vunnet frem i befolkningen.

Historikeren [[Claus Krag]] har i flere arbeider gått imot denne oppfatningen. Ved nøye kritisk gjennomgang av hele sagalitteraturen og de samtidige kildene (skaldekvadene – særlig ''Ynglingatal'' og ''Haraldskvadet'') har han kommet fram til andre resultater:

Ifølge Krag var Harald født på Østlandet. Faren hette Halfdan, og var kanskje identisk med [[Halvdan Svarte]]. Harald kom tidlig til morfaren i Sogn, der han ble fostret opp, og arvet riket etter morfaren. Han er etter Krags syn en ren vestlandskonge, og at han begynte tidlig å utvide riket. Før slaget i Hafrsfjord var han tydeligvis anerkjent som overkonge i store deler av Vest-Norge. Slaget sto altså mellom Haralds vestnorske styrker og en alliert hær av ryger, egder og en avdeling danske elitesoldater. Etter seieren i Hafrsfjord måtte taperne anerkjenne Harald som overkonge, og riket hans strakte seg nå fra [[Rygjarbit]] i Kragerø til Nordfjord. 

Harald var nå sterk nok til å forhandle med de som satt med makten på nordsiden, nemlig jarlene på Møre og Lade. De kom til enighet og gikk inn i en slags føderasjon der Harald ble anerkjent som overkonge. Fra litt før 900 har altså Harald hatt overherredømme over hele kystnorge fra Hålogaland i nord til [[Grenland]] i sørøst. 

Sannsynligvis har småkongene i østlandsområdet – iallfall i de kystnære strøk hatt nære handelsforbindelser med kontinentet over Danmark. Det er derfor mest trolig at de i den utstrekning de anerkjente noen overherre holdt seg til danekongen. En støtte for denne teorien finnes i beretningen om at kong [[Harald Klakk]] av Danmark en gang på begynnelsen av 900-tallet måtte utruste en straffeekspedisjon for å slå ned et opprør blant vestfoldingene. En skal også legge merke til at sagaene er eksplisitte på å regne opp Harald Hårfagres fem [[kongsgårder]]. De ligger alle på Vestlandet, mellom Ryfylke og Nordhordland.

Sagaene regner opp mange sønner etter Harald Hårfagre – mistenkelig mange. Krag mener dette har årsak i forhold lenge etter Haralds død. For en som søker kongemakt vil det være helt nødvendig å legitimere dette ved å vise til sin avstamning. I en tid uten folkeregister vil det være mulig å påberope seg slik avstamning uten at det har full forankring i realiteter. I vikingtid og tidlig middelalder er det masser av eksempler på dette. Sannsynligvis er mange av de «sønnene» sagaene regner opp enten fiktive personer, eller de har lite eller intet med Hårfagreætten å gjøre. Det er bare to som uomtvistelig må være sønnene til Harald; Eirik og Håkon.

== Håkon den gode ==
[[Eirik Blodøks]] var Haralds eldste sønn og den som ble utpekt av sin far til å bli overkonge over [[Hårfagreætta|Hårfagreætten]]. Men han ble slått av [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon]], en sønn av kong Harald som var oppfostret hos kong [[Adalstein av England|Adelsten]] av [[England]]. Eirik måtte rømme landet da Håkon kom tilbake til Norge for å ta kongemakta. Han var dårlig likt på grunn av sin rå framferd, med plyndringer og herjinger. Håkon fikk derfor støtte fra de norske høvdingene.

Håkon fikk tilnavnet «den gode» fordi han samarbeidet nært med bøndene. Da hans forsøk på å innføre kristendommen til Norge ble møtt med motstand valgte Håkon å respektere folkets vilje. Han sa aldri fra seg den kristne tro, men [[Snorre Sturlason|Snorre]] forteller at han deltok i blot for å vise velvilje til hans undersåtter. Håkon var den første kristne konge av Norge.

Håkon gjorde store forandringer i hvordan riket ble styrt; Han innførte nye [[lagting]]: [[Gulatinget]] og [[Frostatinget]]. I de gamle lagtingene hadde alle frie menn rett til å møte, i det nye systemet møttes representanter fra distriktene, utnevnt av årmennene på [[bygdeting]]et. Håkon opprettet også et [[leidang]]system, hvor bøndene langs kysten var forpliktet til å skaffe langskip og mannskap. Flåten skulle stå i kongens tjeneste og være utrustet for to måneders innsats. Kongens nye ordninger styrket riket, men det skulle vise seg at kongedømmets styrke var sterkt knyttet til kongen selv. Da Håkon ble drept i [[slaget ved Fitjar på Stord|slaget ved Fitjar]] i [[961]] stod det norske kongedømmet fortsatt på utrygg grunn.

== Ladejarlene ==
Eirik Blodøks' sønner hadde dannet en [[allianse]] med danskekongen [[Harald Blåtann]], og det var de som nå truet Håkon den gode. Avtalen gikk ut på at Eiriks sønn [[Harald Gråfell]] og hans brødre skulle overta Norge som underkonger av danekongen. Selv om Haralds hær ble beseiret i [[slaget ved Fitjar på Stord|slaget ved Fitjar]] fikk kong Håkon banesår. Og Håkon erklærte ved sitt dødsleie at [[Eirikssønnene]] skulle få overta riket hans og ba dem om å gjøre fred med hans frender. Harald Gråfell dro så til Norge, tok kongsnavn og forsonte seg med de andre høvdingene i landet.

Men det tok ikke lang tid før Eirikssønnene higet etter mer makt. Da Harald og hans brødre gikk til kamp mot [[ladejarler|ladejarlene]] som styrte [[Vestlandet]], [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] og drap [[Sigurd Håkonsson Ladejarl]], tok danekongen parti med ladejarlene. Harald ble kalt tilbake til [[Danmark]] og drept. Styret av landet ble så gitt til ladejarlen [[Håkon Sigurdsson]]. Disse hendelsene førte til det lange uvennskapet mellom ladejarlene og [[Hårfagreætta|hårfagreætlingene]].

Stormennene i Trøndelag og [[Hålogaland|Håløygaland]] så den sentrerte norske kongemakten som inntrengende, og ønsket heller å være underlagt en utenlandsk konge. Håkon jarl fikk nå styre landet som jarl under [[Harald Blåtann]] og senere hans sønn [[Svein Tjugeskjegg]]. Etter at Håkon slo de danske [[jomsvikingene]] i [[slaget ved Hjørungavåg]] i 986 kunne de operere så å si fritt uten innblandinger fra kongen. Men to hårfagreætlinger ved navn Olav skulle nå ta opp kampen mot jarlene og det danske overherredømmet. De hadde begge opparbeidet seg rikdommer gjennom vikingtokter og kunne kjøpe seg støtte fra norske høvdinger. 

Håkon jarl nektet å føye seg da kong Harald prøvde å innføre kristendommen i Norge og han tok etterhvert mer og mer kontroll over styringen av landet og ble sterkt mislikt av stormennene i [[Trøndelag]]. Så da [[Olav Tryggvason]] kom til Trøndelag med en hær i [[995]] støttet høvdingene opp rundt Olav. Dette førte til at Håkon måtte flykte og gjemme seg under en grisebinge på gården Rimol i [[Melhus]]. Der ble han drept av sin gode venn og trell, [[Tormod Kark]]. Olav klarte aldri å fullstendig sikre grepet over landet, og hans forsøk på å utrydde den [[norrøn mytologi|gamle religionen]] ble ikke godt mottatt. Håkon Ladejarls sønner dannet en allianse med [[Danmark|danekongen]] Svein Tjugeskjegg og [[Sverige|sveakongen]] [[Olof Skötkonung]], og deres hær møtte kong Olav ved [[Slaget ved Svolder|Svolder]], år [[1000]]. Olav måtte se seg slått av overmakten og druknet under flukten.

Etter slaget ved Svolder delte seierherrene landet mellom seg. Olof sveakonge fikk fire fylker i [[Trøndelag]], begge [[Møre]]ne, [[Romsdal]] og [[Ranrike]]. Dette riket ga han til [[Svein Håkonsson|Svein jarl]] som skattkonge. [[Eirik Håkonsson|Eirik jarl]] fikk fire fylker i [[Trøndelag]], [[Hålogaland]], [[Namdalen|Namdal]], [[Fjaler]], [[Sogn og Fjordane]], [[Hordaland]], [[Rogaland]], [[Agder]] sør til [[Lindesnes (halvøy)|Lindesnes]], [[Romerike]] og [[Hedmarken|Hedemarken]]. Svein danekonge fikk igjen [[Viken (historisk område)|Viken]].

== Olav den hellige ==
15 år senere kom den andre Olav til Norge, [[Olav den hellige|Olav Digre]]. Danekongen og Eirik Jarl var opptatt med krigstokter i [[England]], så Olav møtte relativt liten motstand. Han ble straks tatt til konge av høvdingene i [[Oppland]], tok [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]] til fange og slo [[Svein Håkonsson|Svein Håkonsson ladejarl]]s hær ved [[Nesjar]]. Olav ble den første kongen siden Harald Hårfagre som kontrollerte hele landet, han konsoliderte samlingsverket slik at motkreftene stort sett ble satt ut av spill. Konsolideringen av samlingen skyldes først og fremst [[kristendom]]men og dennes hierarkisk-ordnede kulturorganisasjon, kirken. Politisk, religiøst og økonomisk betydde kirkens samvirke med kongedømmet etablering av et permanent statsgrunnlag.

Kristendommen ble endelig tingtatt som landets religion. Olav nøyde seg ikke med at folk individuelt tok dåpen, han ville lovfeste kristendommen i landet. En gang i [[1020-årene]], trolig i [[1024]], holdt han og biskop [[Grimkjell]] ting ved [[Moster gamle kirke]] på [[Bømlo]]. Her ble en rekke kristenrettsbestemmelser vedtatt. Kristenlovene var riksgyldige, og Olav la også til rette for oppbyggingen av en kirkeorganisasjon. 

Olavs voldelige framferd mot sine motstandere, både kristne og andre som ikke hadde latt seg døpe, skaffet ham mange fiender blant høvdingene i Opplandene og Trøndelag. Flere fiender fikk han gjennom de økonomiske reformene han brakte til landet. Han innførte en riksdekkende styringsordning med [[lendmann|lendmenn]] og [[årmenn]]. Han forsterket sin [[hird og hirdmenn|hird]] og ga visse personer innenfor denne spesielle funksjoner. Han satte igang omfattende konfiskasjoner av sine motstanderes eiendommer og kontroll over utenrikshandelen.
[[Fil:stiklestad.jpg|300px|thumb|Olav den helliges fall ved Stiklestad 1030]]
Svein Tjugeskjeggs sønn, [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]], benyttet seg av misnøyen blant de norske stormennene, og kjøpte seg en allianse mot kong Olav. I [[1028]] sjøsatte han en stor hær mot Norge, og kong Olav ble tvunget til å flykte. Danekongen Knut plasserte sin søstersønn [[Håkon Eiriksson|Håkon Eiriksson Ladejarl]] til å regjere Norge, men både han og hans etterfølgere, den engelske [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton|Alfiva]] og Knuts unge sønn [[Svein Knutsson|Svein]], ble dårlig likt av nordmennene. Deler av folket gled samtidig tilbake mot hedendommen. 

Da Olav vendte tilbake fra [[Gardarike]] (Russland) i [[1030]], var det for å gjenerobre et kongedømme fra en hersker som også var kristen. Knut hadde vært på pilegrimsferd til Roma i [[1027]], og hadde ifølge en engelsk kilde også grunnlagt et kloster på [[Munkholmen|Nidarholm]] ved Trondheim. Men Olavs visjon var ikke desto mindre å samle Norge under seg som et ''kristent'' rike. 

Da Olav Haraldson falt på [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]], var det mot en hær bestående av både hedenske og kristne stridsmenn. Etter slaget smuglet Olavs venner liket hans bort fra slagmarken, og han ble begravd i en sandmæl ved [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]]. Senere ble kisten flyttet til kirkegården ved Klemenskirken i Nidaros-kaupangen. Det oppstod tidlig rykter om helbredelser og andre mirakler, for ett år etter slaget ble kisten gravd opp igjen. Kongens lik lå da i kisten uten tegn på forråtnelse. Biskop Grimkjell lyste ham da hellig, og han ble fra svært tidlig av betraktet som martyr.

Olavs død og helligkåring markerer det viktigste og mest avgjørende skillet i Norges kristning; fra nå av var kristendommens endelige seier i folket sikret.

== De siste vikingkongene ==
Etter Olav gjorde også en annen hårfagreætling et mislykket forsøk på å erobre landet. Det var Trygve Olavsson, sønn av [[Olav Tryggvason]], i [[1033]].{{tr}}

De norske høvdingene reiste seg etterhvert opp mot danskene, i [[1035]] ble de kastet ut og [[Magnus den gode]], Olav Digres sønn, ble valgt til konge. Olav den helliges martyrdød ved [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]] i 1030 hadde ført til en opphøyet status for hans etterkommere. 

Stormennene fant ut at de best kunne ivareta sine politiske og åndelige ambisjoner ved å støtte rikssamlingen, og i tiden etter 1030 vokste støtten til kongemakten. Selv de som satt i opposisjon til kongen valgte nå å gjøre det gjennom kongedømmet som institusjon, og Magnus ble opphøyet til konge over landet uten store indre stridigheter. I den første tiden av hans regjering ble mye av styret av Opplandene gitt tilbake til småkongene der, men dette ble tilbakeført ved [[Harald Hardråde]]s blodige oppgjør i [[1060-årene]]. Etter opplendingenes underkuelse ble dette området også endelig fullstendig integrert i kongedømmet.

Magnus og Knut den mektiges sønn, [[Hardeknut]], lå stadig i stridigheter, de var begge ute etter å erobre den andres rike. Knut ble tvunget til å komme til enighet med Magnus på grunn av hans halvbror [[Harald Harefot]]s handlinger som regent i England. Knut og Magnus ble enige om en avtale som skulle gjøre den av de som levde lengst til arving av den andres rike. Slik ble Magnus konge av Danmark, da Knut døde i [[1042]].

I [[1045]] kom Olav Digres halvbror Harald Sigurdsson tilbake til Norge. Han ble tvunget til å flykte etter [[slaget ved Stiklestad]], og hadde tjent som kommandant i den bysantinske keiser [[Mikael IV]]s [[væring]]-garde. Han hadde tjent seg store skatter, og da han fikk høre om at hans nevø, Magnus, hadde blitt tatt til konge, dro han til hjemlandet for å kreve en del av kongeriket. De ble enige om å dele rikdommene og makta. På sitt dødsleie i [[1047]] ga Magnus Norge til Harald, og Danmark til sin jarl, [[Svein Estridsson]].

Kong Harald gjorde, på tross av Magnus sin vilje, krav på Danmark, men hans forsøk på invasjon mislyktes. Etter [[Edvard Bekjenneren]]s død i [[1066]] hevdet Harald at han hadde blitt lovet den engelske tronen av den avdøde kongen. Han seilte over til England for å heve sin rettmessige arv, men ble drept av [[Harald II av England|Harold Godwinsons]] hær ved [[slaget ved Stamford Bridge|Stamford Bridge]]. Harald Hardråde regnes som den siste vikingkongen av Norge, og med hans fall avsluttes vikingtiden som historisk epoke.

== Se også ==
*[[Kaupang]]
*[[Middelalderen]]
*[[Mytiske norske konger]]
*[[Oseberghaugen]]
*[[Rikssamlingen]]
*[[Stavkirke]]
*[[Viking]]
*[[Vikingtiden]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*{{Kilde bok|forfatter=Gunnes, Erik|utgivelsesår=1976|tittel=Rikssamling og kristning (Norges historie 2: ca.800 - 1177)|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|}}
*{{Kilde bok|forfatter=Krag, Claus|utgivelsesår=1994|tittel=Hvem var Harald Hårfagre? (Rikssamlingen og Harald Hårfagre)|utgivelsessted=Kopervik|forlag=Karmøy kommune}}
*{{Kilde bok|forfatter=Krag, Claus|utgivelsesår=1995|tittel=Vikingtid og rikssamling 800-1130 (Norgeshistorien bd.2)|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug}}

==Eksterne lenker==
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/ ''800–1050: Vikingtid''], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/hus-og-hjem/0803-den-mangfoldige-vikingtidsgarden.html ''Den mangfoldige vikingtidsgården''], artikkel hos Norgeshistorie.no om hverdagslivet i vikingtidens Norge
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/kommunikasjon-og-kunnskap/0809-vikingenes-vakre-verden.html ''Vikingenes vakre verden''], artikkel hos Norgeshistorie.no om kunst og kultur i vikingtidens Norge
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/mennesker/0801-treller-bonder-og-elite.html ''Treller, bønder og elite''], artikkel hos Norgeshistorie.no om lagdelingen av samfunnet i vikingtiden
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/artikler/0818-seid-vikingenes-mektige-trolldomskunst.html Seid - vikingenes mektige trolldomskunst], artikkel hos Norgeshistorie.no
* [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/mennesker/0819-vikingtidens-kvinner-og-menn.html Vikingtidens kvinner og menn], artikkel hos Norgeshistorie.no
* [http://wayback.vefsafn.is/wayback/20070910175442/http%3A//www.heimskringla.no/original/heimskringla/index.php Heimskringla eða Sögur Noregs konunga]

{{Emner om Norge}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vikingtiden i Norge| ]]
[[Kategori:Norges historie etter periode]]
[[Kategori:Arkeologiske perioder]]