Vis kilden til Vietnamkrigen

{{Infoboks slag
| navn = Vietnamkrigen
| konflikt = [[Den kalde krigen]]
| sted = [[Vietnam]], [[Laos]], [[Kambodsja]]
| dato = [[1. november]] [[1955]]<ref>[http://www.defense.gov/releases/release.aspx?releaseid=1902 Det amerikanske forsvarsdepartementet vedrørende den første drepte amerikaneren, og etableringen av den første «Military Advisory Group»]</ref>/[[desember]] [[1956]]<ref>Tidspunktet knyttes også til når [[Nord-Vietnam]] ga ordre til [[Vietcong]] om å starte militær infiltrasjon av [[Sør-Vietnam]], se Olson, James S. og Roberts, Randy: ''Where the Domino Fell: America and Vietnam, Where the Domino Fell: America and Vietnam 1945–1995'' (5. utg), side 67, Malden, Massachusetts: Blackwell Publishing, 2008 ISBN 978-1-405-18222-5</ref>/[[26. november]] [[1959]]<ref>[http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954–1960] {{Wayback|url=http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm |date=20171019184424 }} The Pentagon Papers (Gravel Edition), Volume 1, Chapter 5, (Boston: Beacon Press, 1971), Section 3, pp. 314–346; International Relations Department, Mount Holyoke College.</ref><br /> til [[30. april]]<ref>[[Saigons fall]] 30. april regnes ofte som krigens avslutning, da dette avsluttet kampene i Vietnam</ref>/ [[15. mai]] [[1975]]<ref>Siste offisielle kamphandling var [[Mayaguez-hendelsen]] [[15. mai]] [[1975]], men denne var mellom [[Røde Khmer]] og [[United States Marine Corps|enheter fra det amerikanske marineinfanteriet]]</ref><br />(aktiv amerikansk deltakelse 1964-1973)
| resultat = Seier til Nord-Vietnam og FNL <br />[[1973]]: Fredsavtale: [[USA]] og andre utenlandske tropper trakk seg ut av [[Vietnam]]<br />[[1975]]: [[Nord-Vietnam]] erobret Sør-Vietnam (se [[Saigons fall]])
| bilde = VietnamMural.jpg
| part1 = {{flagg|Sør-Vietnam}} '''[[Sør-Vietnam]]'''<br /> {{Flagg|USA}} '''[[USA]]'''<br /> {{Flagg|Sør-Korea}} [[Sør-Korea]] <small>(1964-1973)</small><br />{{Flagg|Thailand}} [[Thailand]] <small>(1965-1971)</small><br /> {{Flagg|Australia}} [[Australia]] <small>(1965-1972)</small><br /> {{Flagg|New Zealand}} [[New Zealand]] <small>(1965-1972)</small><br /> {{Flagg|Filippinene}} [[Filippinene]] <small>(1965-1973)</small><br />{{Flagg|Kambodsja|1973}} [[Khmer-republikken]] <small>(1970-1975)</small><br />{{Flagg|Laos|1974}} [[Kongeriket Laos]] <small>(1970-1975)</small> <br />''Støttet av:''<br />{{Flagg|Spania|1977}} [[Spania under Franco|Spania]]<br />{{Flagg|Taiwan}} [[Taiwan]]
| part2 = {{Flagg|Nord-Vietnam}} '''[[Nord-Vietnam]]'''<br />[[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] '''[[FNL]]'''<br />{{Flagg|Laos}} [[Pathet Lao]]<br />[[Fil:Banner of the Communist Party of Kampuchea.svg|22px]] [[Røde Khmer]] <small>(1970-1975)</small><br />{{Flagg|Nord-Korea}} [[Nord-Korea]] <small>(luftstøtte 1967-1968)</small><br />''Støttet av:''<br />{{Flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Kina]] <small>(til 1969)</small><br />{{Flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Sovjetunionen]] <small>(fra 1965)<br />{{Flagg|Cuba}} [[Cuba]]<br />{{Flagg|DDR}} [[Den tyske demokratiske republikk|DDR]]
| kommandant1 = {{flagg|Sør-Vietnam}} [[Ngô Đình Diệm]]<br /> {{flagg|Sør-Vietnam}} [[Nguyễn Văn Thiệu]] <br />{{flagg|Sør-Vietnam}} [[Nguyễn Cao Kỳ]] <br />{{flagg|Sør-Vietnam}} [[Cao Văn Viên]]<br /> {{flagg|Sør-Vietnam}} [[Duong Van Minh]] <br /> {{Flagg|USA}} [[Lyndon B. Johnson]] <br /> {{Flagg|USA}} [[Richard Nixon]] <br />{{Flagg|USA}} [[Robert McNamara]]<br />{{Flagg|USA}} [[Henry Kissinger]]<br />{{Flagg|USA}} [[William Westmoreland]] <br />{{Flagg|USA}} [[Creighton Abrams]] <br /> {{Flagg|Sør-Korea}} [[Park Chung-hee]] <br /> {{Flagg|Sør-Korea}} [[Chae Myung Shin]] <br /> {{Flagg|Sør-Korea}} [[Lee Sae-ho]] <br /> {{Flagg|Kambodsja|1973}} [[Lon Nol]] <br /> {{Flagg|Thailand}} [[Thanom Kittikachorn]] <br /> {{Flagg|Australia}} [[Ted Surong]] <br /> {{Flagg|Australia}} [[Donald Dunstan]] <br /> {{Flagg|New Zealand}} [[Keith Holyoake]] <br /> {{Flagg|Filippinene}} [[Ferdinand Marcos]] <br /> {{Flagg|Laos|1974}} [[Savang Vatthana]] <br /> {{Flagg|Laos|1974}} [[Vang Pao]]
| kommandant2 = {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Hồ Chí Minh]] <br /> {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Le Duan]] <br /> {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Nguyen Chi Thanh]] <br /> {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Võ Nguyên Giáp]] <br /> {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Văn Tiến Dũng]] <br /> {{Flagg|Nord-Vietnam}} [[Lê Trọng Tấn]] <br /> [[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]]  [[Trần Văn Trà]]<br />[[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] [[Hoàng Văn Thái]]<br />[[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] [[Nguyễn Văn Linh]] <br /> [[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] [[Nguyễn Hữu Thọ]] <br /> [[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] [[Trần Độ]] <br /> {{Flagg|Kina}} [[Mao Zedong]] <br />{{Flagg|Kina}} [[Lin Biao]] <br /> {{Flagg|Laos}} [[Souphanouvong]] <br /> {{Flagg|Laos}} [[Phuomi Vongvichit]] <br />[[Fil:Banner of the Communist Party of Kampuchea.svg|22px]] [[Pol Pot]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Leonid Bresjnev]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Rodion Malinovskij]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Andrej Gretsjko]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Anatolij Hiuppinen]]<br /> {{Flagg|Nord-Korea}} [[Kim Il-sung]]
| enhet1 = 
| enhet2 = 
| styrke1 = {{flagg|Sør-Vietnam}} 850&nbsp;000 <br />
{{Flagg|USA}} 536&nbsp;100 <br />
{{Flagg|Sør-Korea}} 50&nbsp;000 <br />
{{Flagg|Australia}} 7&nbsp;672 <br />
{{Flagg|Filippinene}}{{Flagg|Thailand}} 10&nbsp;450 <br />
{{Flagg|New Zealand}} 552 <br />
{{Flagg|Laos|1970}} 35&nbsp;000<br />
{{Flagg|Kambodsja|1973}} 70 000<br />
'''Totalt: 1 560 000'''
| styrke2 = {{flagg|Nord-Vietnam}} 287&nbsp;465 (1968)<ref>Vietnam War After Action Reports, BACM Research, 2009, side 430</ref> <br />
[[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] Ukjent <br />
{{Flagg|Kina}} 170&nbsp;000 (1969) <br />
[[Fil:Banner of the Communist Party of Kampuchea.svg|22px|Røde Khmer]] 70 000 <br />
{{Flagg|Laos}} 6 000 <br />
{{Flagg|Sovjetunionen|1980}} 3&nbsp;000 <br />
{{Flagg|Nord-Korea}} 300-600<br />
'''Totalt: ca. 537 000'''
| tap1 = {{flagg|Sør-Vietnam}} 180 000 - 316 000<br /> {{Flagg|USA}} 58&nbsp;209 <br />{{Flagg|Laos|1970}} 30&nbsp;000 <br />{{Flagg|Sør-Korea}} 5&nbsp;000 <br />{{Flagg|Thailand}} 1&nbsp;351<br />{{Flagg|Australia}} 520 <br /> {{Flagg|New Zealand}} 37<br />'''Totalt: 275 000&ndash;<br />411 000'''
| tap2 = {{Flagg|Nord-Vietnam}}[[Fil:FNL Flag.svg|22px|FNL|border]] 600&nbsp;000&ndash;1,1 millioner (ifølge vietnamesiske kilder)<br /> 
{{Flagg|Kina}} 1&nbsp;446<br />
{{Flagg|Sovjetunionen|1980}} 16 <ref>Dunnigan, James & Nofi, Albert: Dirty Little Secrets of the Vietnam War: Military Information You're Not Supposed to Know. St. Martin's Press, 2000, p. 284. ISBN 0-312-25282-X.</ref> <br /><br />'''Totalt: 601 462&ndash;<br />1 101 462'''
| tap3 = '''Sivile tap:''' <br />
Vietnamesere: Ca. 2 millioner drepte<br />Kambodsjanere: 200&nbsp;000 – 1&nbsp;000&nbsp;000 drepte<br />Laoitter: 20&nbsp;000 – 250&nbsp;000<br />'''Totalt: 2 220 000 - 3 250 000'''
| underskrift = [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL]]-base ved [[My Tho]] i brann, [[8. april]] [[1968]] (nederst t.h)
}}

'''Vietnamkrigen''' (fra siste halvdel av [[1950-tallet]]&ndash;[[1975]]), også kalt '''andre indokinesiske krig''', startet da [[FNL]]-geriljaen som var støttet av [[Nord-Vietnam]], gikk til opprør mot det [[Sør-Vietnam|sørvietnamesiske]] styret for å forene Vietnam under [[kommunisme|kommunistisk]] ledelse. [[Viet Cong]] begynte sannsynligvis sitt felttog med terror og likvideringer mot tjenestemenn under [[Ngô Đình Diệm|Diems]] regime i midten av 1957.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel = Warfare and armed conflicts : a statistical reference to casualty and other figures, 1618-1991|etternavn = Clodfelter|fornavn = Micheal|utgiver = |år = 1992|isbn = 0-89950-544-9|utgivelsessted = Jefferson, N.C.|sider = 1222|kapittel = }}</ref> [[USA]] fryktet gjennom [[dominoteorien]] at dette ville kunne føre til en spredning av [[kommunismen]] over hele [[Sørøstasia]], særlig på bakgrunn av Koreakrigen og den politiske uro i blant annet [[Indonesia]] på denne tiden, hvor kommunistene hadde stor framgang. USA involverte seg derfor etter hvert sterkt på sørvietnamesisk side. I løpet av krigen vokste konflikten, og spredte seg til både Nord-Vietnam i form av en utstrakt amerikansk bombing, og til [[Laos]] og [[Kambodsja]] hvor kommunistiske opprør støttet av Nord-Vietnam fant sted, og hvor sørvietnamesiske enheter, med amerikansk luftstøtte, angrep de nordvietnamesiske forsyningslinjene. 

Til tross for massiv amerikansk støtte til Sør-Vietnam, så ikke konflikten ut til å ta slutt, og i [[1973]] trakk USA seg ut av landet. I [[1975]] ble den sørvietnamesiske hovedstaden [[Saigon]] inntatt av nordvietnamesiske styrker, noe som markerte slutten på krigen. 

Som følge av krigen havnet etter hvert hele det tidligere [[Fransk Indokina]] under sovjetisk innflytelse, noe som dannet en ny frontlinje i [[den kinesisk-sovjetiske splittelsen]] som nylig var oppstått. Krigen førte til anslagsvis fem millioner døde og skadde, hvorav anslagsvis mellom {{formatnum:800000}}<ref name="Hirschman">Charles Hirschman et al.: [http://faculty.washington.edu/charles/new%20PUBS/A77.pdf ''Vietnamese Casualties During the American War: A New Estimate''], Population and Development Review, desember 1995.</ref> og 3,1 millioner<ref>Associated Press, 3. april 1995, «Vietnam Says 1.1 Million Died Fighting For North.»</ref><ref>{{Cite news|title=20 Years After Victory, Vietnamese Communists Ponder How to Celebrate |first=Philip |last=Shenon |url=http://www.nytimes.com/1995/04/23/world/20-years-after-victory-vietnamese-communists-ponder-how-to-celebrate.html |date=23. april 1995 |newspaper=[[The New York Times]] |accessdate=5. januar 2016}}</ref><ref>{{Cite news|title=fifty years of violent war deaths: data analysis from the world health survey program: BMJ |url=http://www.bmj.com/content/336/7659/1482| date=23. april 2008|accessdate=5. januar 2016}}</ref> sivile.

== Andre verdenskrig og tiden etter ==

:''Utdypende artikkel: [[Vietnams historie]] og [[Første indokinesiske krig]]''

Før [[andre verdenskrig]] var [[Vietnam]] en del av kolonien [[Fransk Indokina]]. Under andre verdenskrig beholdt den franske [[Vichy-regimet|Vichy-regjeringen]] kontrollen over Vietnam, og Vichyregimet lot Japan stasjonere soldater i landet.<ref name="historie">{{Kilde www|forfatter=Gunnar Filseth|tittel=Vietnams historie|url=https://snl.no/Vietnams_historie|verk=Vietnams historie|utgiver=[[Store norske leksikon]]|dato=28. desember 2012|besøksdato=14. desember 2015}}</ref> Mot krigens slutt, i mars 1945, gjennomførte japanerne et kupp mot franskmennene. Keiser [[Bao Dai av Vietnam|Bảo Đại]] erklærte den 12. mars at Vietnam var uavhengig av Frankrike og kansellerte alle avtalene med Frankrike. Da japanerne trakk seg ut i august 1945, oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede [[Frankrike]] ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart.

Etter [[andre verdenskrig]] ble den franske handlingslammelsen utnyttet av [[Việt Minh]], ledet av kommunisten [[Hồ Chí Minh]]. Vietnam ble erklært uavhengig fra Frankrike 2. september 1945. I en periode delte Ho Chi Minh regjeringsmakten med ikke-kommunistiske nasjonalister. I mars 1946 ønsket Ho Chi Minh franske tropper tilbake til Nord-Vietnam, noe nasjonalistene protesterte mot. I tillegg hadde Frankrike kontrollen i [[Cochinkina]] og [[Saigon]]-området. I [[1949]] ble en ikke-kommunistisk rivaliserende regjering satt opp i Saigon under navnet [[Staten Vietnam]], ledet av den tidligere keiseren av [[Nguyen-dynastiet]] [[Bảo Đại]]. Frigjøringskampene i [[den første indokinesiske krig]] pågikk frem til [[1954]], da Frankrike led et endelig nederlag ved [[slaget ved Dien Bien Phu]].

Etter at [[Genève-konferansen (1954)|fredskonferansen i Genève]] i [[1954]] avsluttet den første indokinesiske krig, trakk Frankrike seg ut av [[Fransk Indokina]] og Vietnam ble midlertidig delt i to med en [[Demilitarisert sone (Vietnam)|demilitarisert sone]].

Etter Genève-konferansen oppnådde Staten Vietnam full uavhengighet og forlot [[Den franske union]], men ble også avgrenset territorielt til den delen av Vietnam som lå sør for [[Demilitarisert sone (Vietnam)|den demilitariserte sonen]], senere ble kjent som [[Sør-Vietnam]].
{|
|[[Fil:HD-SN-99-02045.JPEG|thumb|left|USS Montague tar med flyktninger sørover fra [[Haiphong]] i august [[1954]]]]

[[Viet Minh]] hadde kontroll over nesten hele det nordlige Vietnam, bortsett fra [[Hanoi]] og et område rundt byen. Samtidig sto det også militære styrker i Staten Vietnam i sør, selv om rundt {{formatnum:90000}} Viet Minh-soldater ble evakuert nordover. Men fortsatt ble mellom {{formatnum:5000}} og {{formatnum:10000}} [[Kaderparti|kadre]] igjen i sør, de fleste av dem med ordre om å endre fokus til politisk agitasjon og politisk virksomhet.<ref name="Pentagon">{{Cite web |url=http://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm |title=Origins of the Insurgency in South Vietnam, 1954-1960 |work=The Pentagon Papers |year=1971 |pages=242–314 |access-date=2010-08-17 |archive-date=2017-10-19 |archive-url=https://web.archive.org/web/20171019184424/https://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent14.htm |url-status=yes }}</ref>

Den første organiserte [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL-virksomheten]], «Saigon-Cholon fredskomite», ble grunnlagt i 1954 for å stå for lederskapet for denne gruppen av kadrene i sør.<ref name="Pentagon" /> Andre navn som slike grupper fikk, indikerte at det var religiøse grupper.<ref name="Pentagon" /> Slike grupper til å fronte motstandsarbeidet ble etter hvert så utbredt at bevegelsens virkelige lederskap forble ukjent til lenge etter at krigen var over, og dette ga grunnlaget for uttrykket «Det ansiktsløse Vietcong».<ref name="Pentagon" />.

Ifølge en usignert erklæring etter at Genève-avtalen ble signert, skulle det holdes fritt valg innen to år og dette valget skulle ligge til grunn for en samling av landet.<ref name=":1">[http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/july/21/newsid_3894000/3894175.stm «1954: Peace deal ends Indo-China war»], ''On this Day'', BBC. Lest 13. desember 2015. Sitat: «elections will be held in 1956 with the aim of creating a unified government».</ref><ref>[http://avalon.law.yale.edu/20th_century/inch005.asp ''Final Declaration of the Geneva Conference on the Problem of Restoring Peace in Indo-China, July 21, 1954''], The Avalon Project, Lillian Goldman Law Library, Yale Law School. Lest 13. desember.</ref> Kravet om valget fremsto likevel som vagt og tidsfristen var ikke nevnt i selve Genève-avtalen som var signert av den franske brigadegeneralen Del Teil og den vietnamesiske hærsjefen Ta Quang Buu<ref>{{Kilde www|url = http://avalon.law.yale.edu/20th_century/inch001.asp|tittel = Indochina - Agreement on the Cessation of Hostilities in Viet-Nam, July 20, 1954|besøksdato = 13.12.2015|forfattere = |dato = |forlag = }}</ref>. Dette hindrer ikke at det ofte står at kravet om valg innen to år var et sentralt punkt i avtalen<ref name=":1" />.

I 300 dager, fram til 18. mai 1955 var grensen mellom nord og sør åpen, slik at folk fritt kunne flytte til den delen av landet de ønsket å bo i. Dette førte til en flyktningstrøm på mellom {{formatnum:800000}} og en million nordvietnamesere fra nord til sør, for en stor del av [[katolikk]]er som fryktet religiøs forfølgelse under kommunistene. {{formatnum:310000}} av disse ble evakuert gjennom [[Operasjon Passage to Freedom]], organisert av [[United States Navy]] i oktober 1954.<ref name="historie" /><ref name="Frankum">{{Cite book|title=Operation Passage to Freedom: The United States Navy in Vietnam, 1954&ndash;55 |last=Frankum |first=Ronald |year=2007 |publisher=Texas Tech University Press |location= Lubbock, Texas |isbn=978-0-89672-608-6 |pages= |url= }}</ref><ref name="prados2005">{{Cite web |url=http://www.vva.org/TheVeteran/2005_01/feature_numbersGame.htm |first=John |last=Prados |title=The Numbers Game: How Many Vietnamese Fled South In 1954? |work=The Veteran |date=Januar 2005 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20060527190340/http://www.vva.org/TheVeteran/2005_01/feature_numbersGame.htm |archivedate=2006-05-27 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2014-04-25 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20060527190340/http://www.vva.org/TheVeteran/2005_01/feature_numbersGame.htm |arkivdato=2006-05-27 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.vva.org/TheVeteran/2005_01/feature_numbersGame.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-12-14 |arkiv-dato=2006-05-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060527190340/http://www.vva.org/TheVeteran/2005_01/feature_numbersGame.htm |url-status=yes }}</ref><ref>Lindholm, Richard: ''Viet-nam, The First Five Years: An International Symposium'', ss. 55-57, Michigan State University Press, 1959.</ref>
|}

== Opptakt til ny krig ==
{{Utdypende|Opptakten til Vietnamkrigen}}
Til tross for Genève-avtalen, sluttet ikke de militære urolighetene i sør. Det var forventet at den sørlige sonen skulle fortsatt være knyttet til Frankrike fram til de angivelige valgene. [[Bảo Đại]] ble imidlertid avsatt av den USA-orienterte statsministeren [[Ngô Đình Diệm]] i [[1955]], som utnevnte seg selv til president i det selvstendige [[Republikken Vietnam]], og fikk denne uavhengigheten legitimert i en folkeavstemning som ble gjennomført under noe tvilsomme forhold. Den sørvietnamesiske regjeringen under Diệm sa nei til å gjennomføre de angivelig planlagte valgene og begrunnet det med at et fritt valg ikke kunne gjennomføres i områdene som tilhørte det nordvietnamesiske undertrykkelsesregimet<ref>{{Kilde www|url = https://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent11.htm|tittel = The Pentagon Papers|besøksdato = 13.12.2015|forfattere = |dato = |forlag = |arkiv-dato = 2015-11-18|arkiv-url = https://web.archive.org/web/20151118022925/https://www.mtholyoke.edu/acad/intrel/pentagon/pent11.htm|url-status = yes}}</ref>. USA støttet opprusting av en [[Sør-Vietnam|sørvietnamesisk]] hær i et forsøk på å stabilisere situasjonen, uten særlig suksess. Den sørvietnamesiske regjeringen slet også med lav folkelig støtte og stadig mer utstrakt [[korrupsjon]].

De siste franske soldatene forlot Vietnam i april 1956.<ref name="HistPlace">{{Cite web|title= The History Place&nbsp;— Vietnam War 1945-1960 |url= http://www.historyplace.com/unitedstates/vietnam/index-1945.html |accessdate = 2010-08-16}}</ref> I mars samme år presenterte kommunistlederen [[Lê Duẩn]], som hadde blitt sendt fra Nord til Sør i 1946, en plan med navnet «Veien til sør» for militær infiltrasjon til de andre medlemmene av [[Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti|politbyrået i Hanoi]].<ref name="Ang16">{{Cite book|first=Cheng Guan |last=Ang |title=The Vietnam War from the Other Side |url=http://books.google.com/?id=4OgLBUXHikIC&printsec= |year=2002 |publisher=[[RoutledgeCurzon]] |isbn=0700716157 |pages= 16}}</ref> I Lê Duẩns plan ble det tatt høyde for at det ville bli en militær konfrontasjon med USA, gitt forholdene under [[den kalde krigen]].<ref name="Ang21">Ang, s. 21</ref>
[[Fil:Enemy situation, early 1964.jpg|mini|Den militære situasjonen i 1964 på et amerikansk kart. Brunt/lys rødt er fjell/høyland. Skraverte områder er amerikanske base-områder]]
[[Viet Cong]] begynte sin kampanje med terror og likvideringer mot tjenestemenn under Diems regime i midten av 1957<ref name=":0" />. Det var samtidig en langsom oppbygging av militær motstand mot det sørvietnamesiske styret til Diệm. Først i [[1959]] besluttet det nordvietnamesiske politbyrået en «Folkets krig» i sør på sin sesjon i januar 1959, og denne beslutningen ble bekreftet av politbyrået i mars.<ref name="HistPlace" /> I mai 1959 ble det etablert en gruppe for å oppgradere og videreutvikle [[Ho Chi Minh-stien]], og de første leveransene ble levert i august samme år.<ref name="prados2006">Prados, John, (2006) ''The Road South: The Ho Chi Minh Trail'' i boka ''Rolling Thunder in a Gentle Land'', red. By Andrew A. Wiest,  Osprey Publishing, ISBN 1-84603-020-X.</ref> Det ble etablert en felles militær kommando, med hovedkvarter i Tây Ninh-provinsen, rett ved grensen til Kambodsja.

== Ny krig ==
[[Fil:Vietcong tunnels-USAR.jpg|mini|Et tverrsnitt av FNLs tunnelsystem, brukt under Vietnamkrigen]]
I september 1959 ble to kompanier fra [[Sør-Vietnams hær]] overfalt og dette var den første militære aksjonen som involverte større enheter.<ref name="Pentagon" /> Aksjonen ble av kommunistene betraktet som begynnelsen av den «væpnede kampen».<ref name="Pentagon" /> En rekke opptøyer som startet i provinsen [[Bến Tre]] i [[Mekongdeltaet]] i januar 1960 etablerte en rekke «frigjorte soner» hvor det ble etablert lokalt FNL-styre.

President [[John F. Kennedy]] sendte de første amerikanske mannskapene i [[1961]], først som rådgivere og instruktører, men senere fikk disse en stadig mer aktiv rolle i selve kampene. I tillegg hadde andre land en mer symbolsk militær tilstedeværelse, uten at de av den grunn slapp unna kamphandlinger og tap.

Amerikanerne mente etter hvert at de hadde satset på feil person gjennom Diệm, og et [[CIA]]-organisert militærkupp 1. november 1963 fjernet ham. Mordet på Diệm førte til økt politisk og militær ubalanse i Sør-Vietnam. Samtidig økte kamphandlingene stadig i styrke, noe som førte til en økende flyktningstrøm inn til de store byene.

Den [[Storbritannia|britisk]]e regjeringen til [[Harold Wilson]] «motsto presset fra USA om å sende styrker til Vietnam».<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=[[PMJ]]|tittel=Back west of Suez|avis=Klassekampen Kalenderen[-spalten] |side=2|dato=22. februar 2016 }}</ref>

== Opptrapping av krigen ==
[[Fil:Vietnamwar.png|right]]Under president [[John F. Kennedy]] ble de første amerikanske militære rådgiverne sendt til Vietnam. Det ble også sendt store mengder militært utstyr i form av panservogner, helikoptre, og håndvåpen. Innen slutten av 1961 var det 2700 amerikanske rådgivere integrert i sør-Vietnams hær<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/64770964|tittel=Triumph forsaken : the Vietnam war, 1954-1965|etternavn=1971-|fornavn=Moyar, Mark,|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|år=|isbn=9780521869119|utgivelsessted=Cambridge|side=144|sider=|kapittel=|oclc=64770964|sitat=}}</ref>. Selv om de i prinsippet ikke skulle direkte delta i kamphandlinger, havnet amerikanerne stadig i skuddvekslinger. Samtidig økte nord-Vietnam og Viet Congs militære slagkraft. 3 amerikanske rådgivere ble drept og 5 helikoptre gikk tapt under [[slaget om Ấp Bắc]] den 2. januar 1963.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/64770964|tittel=Triumph forsaken : the Vietnam war, 1954-1965|etternavn=1971-|fornavn=Moyar, Mark,|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|år=|isbn=9780521869119|utgivelsessted=Cambridge|side=194|sider=|kapittel=|oclc=64770964|sitat=}}</ref> Slaget ga inntrykket overfor verden at sør-Vietnam var i ferd med å tape krigen<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/64770964|tittel=Triumph forsaken : the Vietnam war, 1954-1965|etternavn=1971-|fornavn=Moyar, Mark,|dato=2006|utgiver=Cambridge University Press|år=|isbn=9780521869119|utgivelsessted=Cambridge|side=|sider=203-205|kapittel=|oclc=64770964|sitat=}}</ref>.[[Fil:VietnamkriegPersonen1966.jpg|thumb|right|En del sentrale aktører i 1966: fra v.: [[Lyndon B. Johnson]], [[William Westmoreland]], [[Nguyen Van Thieu]] og [[Nguyen Cao Ky]]]]
[[Fil:Degar troops-US Allies-Vietnam War.jpg|mini|Amerikanske og [[FULRO]]-soldater sammen under Vietnamkrigen]]
Ved årsskiftet 1963-1964 besluttet Nord-Vietnam å utnytte den kaotiske situasjonen i Sør for å trappe opp angrepet mot den sørvietnamesiske regjeringen. Målet var å tilintetgjøre den sørvietnamesiske hæren. Innad renset kommunistpartiet for de moderate medlemmene. Beslutningen om opptrappingen førte til en drastisk økning i antall angrep i Sør<ref>{{Kilde bok|tittel = Hanoi's Road to the Vietnam War, 1954-1965|etternavn = Asselin|fornavn = Pierre|utgiver = University of California Press|år = 2013|isbn = 978-0-520-95655-1|utgivelsessted = Berkeley and Los Angeles, California|sider = 162-205|kapittel = }}</ref>. 

For å hindre at Sør-Vietnam skulle kunne risikere å falle, trappet også USA opp i årene [[1964]]&ndash;[[1966]] med regulære militære enheter som engasjerte seg direkte i kampene. Amerikanerne ble trukket inn i en [[Utmattelseskrig|utmattelses-]] og [[geriljakrig]] mot [[Vietnams folkehær|den nordvietnamesiske hæren]] og geriljabevegelsen [[Front National de Liberté (Vietnam)|FNL]] som ifølge den [[øverstkommanderende]] for FNL, [[Trần Văn Trà]], var en enhetlig militær styrke som tok sine ordre fra [[Politbyrået for det vietnamesiske kommunistparti|politbyrået i Hanoi]].<ref name="Tra">{{Cite web |author= [[Trần Văn Trà]] |title= Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre |url= https://facultystaff.richmond.edu/~ebolt/history398/TranVanTrasCommentsOnTet68_2.html |accessdate= 2010-08-17 |archiveurl= https://web.archive.org/web/20110710014414/https://facultystaff.richmond.edu/~ebolt/history398/TranVanTrasCommentsOnTet68_2.html |url-status=dead }} {{Kilde www |url=https://facultystaff.richmond.edu/~ebolt/history398/TranVanTrasCommentsOnTet68_2.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-10-13 |arkiv-dato=2011-07-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110710014414/https://facultystaff.richmond.edu/~ebolt/history398/TranVanTrasCommentsOnTet68_2.html |url-status=yes }}</ref> Et omfattende nettverk av stier og veier gjennom særlig Laos, men også Kambodsja, den såkalte [[Ho Chi Minh-stien]] sikret forsyningslinjene til de nordvietnamesiske styrkene og FNL i sør.

Et foreløpig klimaks kom ved [[Tết-offensiven]] under den vietnamesiske nyttårsfeiringen [[Tết]] i februar [[1968]] og [[slaget om Huế]] som varte til begynnelsen av mars og [[slaget ved Khe Sanh]] som ikke endte før i april samme år. De nordvietnamesiske styrkene ble til slutt slått tilbake og oppnådde nok ikke de militære målene. Flere i Sør-Vietnam, spesielt de som hadde sittet på gjerdet, tok avstand fra kommunistene.<ref>{{Kilde bok|tittel = The Vietnam War: An Assessment by South Vietnam's Generals|etternavn = Sorley|fornavn = Lewis|utgiver = Texas Tech University Press|år = 2010|isbn = 978-0896726437|utgivelsessted = |sider = |kapittel = The general offensives of 1968-1969}}</ref> Men i Vesten ble Tet-offensiven en stor politisk seier for Nord-Vietnam. Tết-offensiven hadde flyttet krigen inn i byer og i områder som amerikanerne hadde erklært som sikre og det ble nå klart, særlig for den amerikanske opinionen, at krigen ikke ville la seg vinne innenfor de økonomiske, menneskelige og militære midler de var villige til å ofre. I tillegg ble Vietnamkrigen den første krigen med en intens mediedekning, særlig via TV, og krigens redsler kom hjem i de amerikanske stuene. [[My Lai-massakren]], som i et krigshistorisk perspektiv dessverre ikke er så spesiell og ble overskygget av [[Huế-massakren]] i antall drepte, ble allikevel for alle krigsmotstandere i Vesten en symbolsak for meningsløs nedslakting av mennesker i en unødvendig krig. Den politiske belastningen, både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk ble for stor. I [[1969]] ble en av kuppmakerne mot Diệm, [[Nguyen Van Thieu]] president og det ble satset på å vinne folkelig støtte, men uten særlig hell.

== Amerikansk tilbaketrekking ==

President [[Lyndon Johnson]], som nettopp hadde startet primærvalgene som en del av nominasjonsprosessen for det kommende [[presidentvalget i USA 1968]], erklærte at han trakk seg fra presidentvalget, noe som ble forklart med de manglende utsiktene til løsning i Vietnam. Republikanernes [[Richard M. Nixon]] vant valget i 1968, og da han gikk til gjenvalg i [[presidentvalget i USA 1972]] mot [[Det demokratiske parti|demokratenes]] [[George McGovern]], hadde Nixon tatt slagordet ''Peace With Honor'' og vant en overveldende seier. Slagordet indikerte at tanken om militær seier var gitt opp og at det gjaldt å komme seg ut med æren i behold. Da Nixon tiltrådte som president, sto det hele 536&nbsp;100 amerikanske soldater i Vietnam.

Oppfatningen om at militær seier ikke var mulig festet seg da det stadig ble tydelig at Nord-Vietnam, etterhvert sterkt økonomisk og militært støttet av særlig [[Sovjetunionen]], hadde krefter og vilje til å fortsette kampen i uforminsket styrke. Krigen hadde etterhvert endret karakter fra geriljakrig til en mer klassisk konvensjonell krigføring med regulere nordvietnamesiske enheter. I denne situasjonen var [[FNL]]s rolle mer som en politisk overbygning.

Etter at general [[William Westmoreland]]s strategi med [[Utmattelseskrigføring|utmattelseskrig]] mot [[Nord-Vietnam]] viste seg mislykket etter [[Tết-offensiven]] i [[1968]], endret den nye amerikanske øverstkommanderende [[Creighton Abrams]] den amerikanske [[taktikk]]en til beskyttelsen av den sørvietnamesiske befolkningen ved å drive fiendene ut av befolkede områder og å ødelegge fiendens politiske apparater.<ref>[http://books.google.com/books/about/The_Vietnam_War.html?id=WF4JJxywdbEC Lawrence 2008. The Vietnam war. p 132]</ref> Videre førte kritikken etter disposisjonene under [[slaget om Hamburger Hill]] til behov for at styrkene ble disponert på en annen måte.

== «Vietnamisering» ==
Den amerikanske strategien ble videre lagt om til at ansvaret for særlig bakkekampene skulle ivaretas av [[Sør-Vietnams hær]] (ARVN), etter hvert alene. De amerikanske styrkene langsomt ble trukket ut av aktiv kamp og overlot disse til ARVN, noe som særlig ble en realitet under den nordvietnamesiske [[påskeoffensiven]] i 1972. De amerikanske styrkene hovedoppgave ble mer rådgivende, og var trukket helt ut av Vietnam [[29. mars]] [[1973]]. Denne strategien viste seg imidlertid ikke å være tilstrekkelig vellykket, og ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt [[artilleri]] og [[stridsvogn]]er. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra [[geriljakrig]]føring til mer [[moderne krigføring]] i form av en konvensjonell, mekanisert [[manøverkrigføring]], støttet av tungt skyts.

I 1970 ga Nixon en kunngjøring, «I kveld annonserer jeg planer for uttak av ytterligere 150.000 amerikanske soldater som skal være ferdig i løpet av våren neste år. Dette vil gi en samlet reduksjon på 265,500 menn i våre væpnede styrker i Vietnam under nivået som eksisterte da vi overtok 15 måneder siden.»<ref>[http://www.upi.com/Archives/Audio/Events-of-1970/Vietnamization/ 1970 in Review Vietnamization] UPI, besøkt 20. november 2015</ref>

Nixon startet tilbaketrekking av soldater, men bombingen av nordvietnamesisk [[infrastruktur]] og forsyningslinjer via [[Ho Chi Minh-stien]] gjennom [[Laos]] og [[Kambodsja]] fortsatte med uforminsket styrke. Under Abrams ble det amerikanske militære engasjementet redusert fra 535&nbsp;000 soldater i desember 1968 til 30&nbsp;000 soldater mot slutten av 1972. Nixon gjorde store politiske poeng av reduksjonen av den amerikanske militære tilstedeværelsen.

== Fredsavtale 1973 &ndash; amerikanerne ut ==
[[Fil:UH-1D helicopters in Vietnam 1966.jpg|thumb|Amerikanske soldater løper ombord på [[UH-1 Huey]]-helikoptre]]
Allerede i [[1968]] var det gjort forsøk med fredsforhandler i Paris, etter at amerikanerne hadde slått tilbake Tet-offensiven. Men disse forhandlingene strandet blant annet på grunn av de nordvietnamesiske kravene om full bombestans og de amerikanske kravene om nordvietnamesiske tilbaketrekking fra sør. Videre ble disse forhandlingene en sak i den amerikanske presidentvalgkampen, hvor [[Richard M. Nixon]] fryktet at om fredsforhandlingene ble vellykket, ville det styrke hans motkandidat, demokratenes [[Hubert H. Humphrey]]. Nixon overbeviste den sørvietnamesiske presidenten van Thieu at de ville få en bedre avtale med ham som president.

Slik gikk det imidlertid ikke og krigen fortsatte. Men parallelt med kampene foregikk det langdryge og vanskelige [[Paris Peace Accords|fredsforhandlinger i Paris]]. Forhandlingene ble ledet av [[Henry Kissinger]] fra [[USA]] og [[Lê Ðức Thọ]] fra [[Nord-Vietnam]]. Nguyen van Thieu var i utgangspunktet sterkt imot denne fredsavtalen, blant annet fordi den ikke omhandlet tilbaketrekking av de tusener av nordvietnamesiske styrker som sto i Sør-Vietnam. Han mistenkte at kommunistene ikke ville holde avtalen, men bare ønsket en tilbaketrekking av amerikanske styrker. Nixon gav Thieu både trusler og løfter. Nixon truet med at Thieus protest ville føre til "en uunngåelig og umiddelbar slutt på USAs økonomiske og militære assistanse" og at USA ville forhandle uten Sør-Vietnam. Samtidig lovet Nixon at hvis Thieu gikk med på avtalen ville USA slå tilbake mot kommunistene hvis de brøt avtalen. Løftet var tomt tatt i betraktning den amerikanske kongressens motstand mot fortsatt krig. Thieu hadde ikke noe valg og gikk derfor med på avtalen<ref>[http://books.google.com/books?id=nZPtAAAAMAAJ&ved=0CC8Q6AEwAA Willbanks 2008. Abandoning Vietnam: How America Left and South Vietnam Lost Its War. p 184]</ref>
. Kissinger og Thọ ble begge tildelt [[Nobels fredspris]] for 1973 etter dette arbeidet, men sistnevnte takket nei til prisen, fordi han mente at det ikke eksisterte fred i landet.

Etter at Nord-Vietnam hadde forbedret sine militære posisjoner, og også forhandlingsposisjoner etter [[påskeoffensiven]] i 1972, ble det [[27. januar]] [[1973]] oppnådd en fredsavtale og våpenhvile. Med dette trakk amerikanerne ut deres siste operative militære enheter. De første amerikanske krigsfangene ble løslatt av Nord-Vietnam 11. februar og alle amerikanske styrker var ute av landet 29. mars.<ref>{{Cite book| last= Kolko |first= Gabriel |authorlink= Gabriel Kolko |year= 1985 | title= Anatomy of a War: Vietnam, the United States, and the Modern Historical Experience| url= https://archive.org/details/anatomyofwarviet00kolk | page= [https://archive.org/details/anatomyofwarviet00kolk/page/457 457], 461 | location= New York |publisher= Pantheon Books | isbn= 978-0-394-74761-3 |ref= harv }}</ref> Fredsavtalen regulerte ikke den militære situasjonen, men «frøs» denne. Dette medførte at tusenvis av nordvietnamesiske styrker ble stående i Sør-Vietnam, sammen med den væpnede FNL. Det var heller ikke i avtalen definert hvem som kontrollerte hvilke områder. Dette gjorde at våpenhvilen og fredsavtalen var svært skjør.

== Krigens fortsettelse &ndash; til 1975 ==
[[Fil:Vietnamese refugees on US carrier, Operation Frequent Wind.jpg|thumb|Evakuerte vietnamesiske flyktninger på et amerikansk hangarskip under [[Operasjon Frequent Wind]]]]
Paris-fredsavtalen ble imidlertid ikke respektert, og med de siste amerikanske soldatene ute startet [[Nord-Vietnam]] etter en oppbyggingsperiode en storstilt offensiv med tunge våpen, herunder [[stridsvogn]]er. [[ARVN|Den sørvietnamesiske hæren (ARVN)]] hadde ikke mulighet til å stå imot og var angivelig svekket av dårlig moral, [[korrupsjon]] og lav lojalitet overfor en regjering med begrenset folkelig støtte. ARVN hadde som andre hærer både gode og dårlige enheter, og gode og dårlige ledere, men kun sjeldent er gode enheter og ledere beskrevet i eksisterende vestlige historier<ref>{{Kilde bok|tittel = Black April: the fall of South Vietnam, 1973-75|etternavn = Veith|fornavn = George J.|utgiver = Encounter Books|år = 2012|isbn = 978-1-59403-572-2|utgivelsessted = New York|sider = 5|kapittel = }}</ref>.

Amerikanerne var lei av krigen, og ønsket mindre og mindre innblanding. Selv om Nixon hadde lovet Thieu amerikanske represalier dersom kommunistene brøt fredsavtalen, kom ikke denne hjelpen. Nixon var på dette tidspunktet rammet av [[Watergate-skandalen]] og måtte gå av som president i august 1974. Den påtroppende amerikanske presidenten [[Gerald Ford]] ønsket ikke å bli assosiert med krigen og holdt ikke Nixons løfter. Samtidig kuttet Ford også mer og mer på den økonomiske støtten til Sør-Vietnam. I høsten [[1974]] ble det økonomiske bidraget til Sør-Vietnam kuttet fra 1 milliard dollar til 700 millioner dollar. ARVN ble mer svekket av svak koordinering og til dels lav moral, samtidig som Nord-Vietnam, gjennom stadig tettere forbindelser med Sovjetunionen, ble rustet opp militært, særlig med tungt [[artilleri]] og [[stridsvogn]]er. Dette videreførte en prosess som hadde vært gjennom hele krigen, med overgang fra [[geriljakrig]]føring til mer [[moderne krigføring]] i form av en konvensjonell, mekanisert [[manøverkrigføring]], støttet av tungt skyts.

Parallelt med krigen, brøt det også ut kamper med kinesiske styrker om de omstridte [[Paraceløyene]] i januar 1974. [[Slaget om Paraceløyene|Etter blodige kamper]] tok den kinesiske styrkene kontroll over hele øygruppen, etter å ha okkupert deler av øygruppen etter det franske nederlaget i 1954.

{{Utdypende|Saigons fall|Operasjon Frequent Wind}}
Utover vinteren 1974/75 og våren 1975 rykket de nordvietnamesiske styrkene på bred front mot den sørvietnamesiske hovedstaden [[Saigon]]. Den sørvietnamesiske generalen [[Duong Van Minh]] hadde kampklare styrker i [[Mekongdeltaet]], men ønsket å spare byen for et ødeleggende angrep og kapitulerte [[30. april]].

Dette resulterte i en rotete og improvisert evakuering av amerikansk ambassadepersonell, vaktstyrker og andre utenlandske statsborgere, blant annet ved helikopterflyvninger fra ambassadens tak til [[hangarskip]] og skip med [[helipad]].

== Etter krigen ==
[[Fil:South China Sea....A refugee woman cares for three small children on the replenishment oiler USS Wabash, AOR-5.... - NARA - 558538.jpg|thumb|En flyktningkvinne som tar seg av tre barn ble plukket opp fra en liten trebåt sammen med 24 andre flyktninger i [[Sørkinahavet]] [[5. august]] [[1979]]]] 
I motsetning til [[Røde Khmer]] i [[Kambodsja]], gikk ikke seierherrene til blodbad mot sine motstandere etter Vietnamkrigen. Men de som hadde hatt stillinger innen det sørvietnamesiske styret eller militære, samt innflytelsesrike personer innen [[intelligentsia]] og [[Den katolske kirke|kirkelige kretser]] ble sendt på såkalte ''[[Vietnamesiske omskoleringsleire|omskoleringsleirer]]'', som i realiteten var tvangsarbeidsleirer.

Under Vietnamkrigen hadde mange vietnamesere opplevd at den amerikanske tilstedeværelsen ødela viktige vietnamesiske verdier og kulturuttrykk, særlig gjennom [[alkoholmisbruk]]et, [[narkotika]]bruken og [[prostitusjon]]en, som nasjonalistiske vietnamesere hadde sett på med stor skam. De nordvietnamesiske makthaverne var etter erobringen av Sør-Vietnam, tidlig med å gjenopprette disse tradisjonelle verdiene, noe som utvilsomt hadde folkelig støtte.

Det skapte imidlertid visse spenninger da en rekke nordvietnamesiske soldater og partikadre oppdaget at det fiendebildet som var opparbeidet under krigen ikke stemte og at befolkningen ikke var så fattige og undertrykkede slaver for utenlandske imperialister som de hadde blitt framstilt i krigsretorikken. I stedet var det materielle nivået i sør, både med hensyn til mat, klær og andre forbruksvarer, bøker og musikk langt høyere enn hva de var vant til fra Nord-Vietnam. Ganske snart førte [[Kollektivisering|tvangskollektiviseringen]] i landbruket, restriksjoner for mat- og varetransport og overtakelsen av private virksomheter til matmangel og mangel på andre livsnødvendigheter.

Den nordvietnamesiske hæren hadde under krigen en renommé for å nådeløst straffe dem de oppfattet som «forrædere», og det var en frykt for at de ville sette i gang slike represalier også etter krigen. Flere hundre tusen forlot landet, blant annet som [[Vietnamesiske båtflyktninger|båtflyktninger]]. Blant disse flyktningen fantes det folk fra alle lag av befolkningen, men mange av dem som flyktet var folk som hadde støttet det sørvietnamesiske styret eller som fryktet kommunistisk forfølgelse blant annet med religiøst grunnlag.

=== Amerikansk etterspill og analyse ===
USA ble involvert i krigen fra første halvdel av 60-tallet grunnet kommunistfrykten som rådet på denne tiden, hvor man antok at et kommunistparti-styrt Vietnam egentlig bare ville være en [[marionettstat]] for Sovjetunionen og Kina. Da dette viste seg å være helt feil forutsetninger (jamfør neste avsnitt) ble krigen sett på som meningsløs: Hvis Vietnam uansett ikke var en del av enhetlig «blokk» ledet fra Moskva var det [i det store strategiske bildet under den kalde krigen] mindre viktig om man «vant» eller ikke, og de store menneskelige lidelsene og omkostningene gjorde krigen dypt upopulær i den amerikanske opinionen. Ettertidens dom over den amerikanske strategien i Vietnam har ofte vært at «man ikke klarte å forstå motstanderen», mens tankegangen om en samlet kommunistisk blokk fikk nådestøtet da Nixon besøkte Kina og Mao i 1972 hvor det ble kjent for hele verden at Sovjetunionen og Kina hadde skilt lag. Etter Vietnams gjenforening i 1975 oppstod det en rekke grensekriger mellom Vietnam og Kina mot Nord og Kambodsja mot Vest (se [[Den sino-vietnamesiske krig]] og [[Den kambodsjansk-vietnamesiske krig]]) hvor klimakset ble at Vietnam invaderte Kambodsja i 1978 og avsatte [[Røde Khmer]]-regimet.

== Andre lands involvering ==
I utgangspunktet var det nordvietnamesiske kommunistregimets inntreden i konflikten sett på som det mest sentrale fra amerikansk side: USA støttet Sør-Vietnam i krigen for å demme opp for kommunismen. At andre kommunistmakter støttet Nord-Vietnam bygget også opp under oppfatningen av at det var nødvendig å støtte regimet i sør. I senere tid har det imidlertid kommet frem at nordvietnameserne så kampen mot amerikanerne mer som en fortsettelse av sin kamp for uavhengighet fra kolonimaktene enn en kamp for kommunistiske prinsipper.<ref>McNamara, ''Argument Without End'', p. 48.</ref> Denne misforståelsen mellom partene kan ha bidratt til at konflikten trakk ut i tid, siden USAs politiske rådgivere helt klart så konflikten som en del av den kalde krigen.

=== Folkerepublikken Kina ===
I [[1950]] utvidet [[Kina]] sin diplomatiske anerkjennelse av det [[Viet Minh]]-kontrollerte [[Nord-Vietnam]], og sendte våpen og militære rådgivere som støtte i [[Den første Indokina-krigen|kampen]] mot [[Frankrike]]. Imidlertid fryktet kineserne for en amerikansk intervensjon, og oppfordret derfor Viet Minh om å godta en deling ved den 17. breddegrad.<ref>Qiang Zhai, ''China and the Vietnam Wars, 1950–1975'', pp. 54–55.</ref>

Kinas mulighet til å støtte Viet Minh minket når sovjetisk støtte til kineserne minket ettersom [[Koreakrigen]] tok slutt i [[1953]]. Imidlertid økte kinesisk støtte ved begynnelsen av [[60-tallet]], først gjennom matforsyninger som tillot de vietnamesiske styrkene å ikke bruke menneskelige ressurser på jordbruk. Sommeren [[1962]] gikk [[Mao Zedong]] med på å forsyne Hanoi med {{formatnum:90000}} geværer og rifler uten betaling, og i [[1965]] ble kinesiske enheter sendt til [[Nord-Vietnam]] for å reparere skadene forårsaket av den amerikanske bombingen, reparere veier og jernbanelinjer, og utføre andre former for byggearbeid. Dette gjorde at nordvietnameserne kunne bruke flere tropper på selve krigføringen og ferre på reparasjoner.

Forholdet mellom Kina og [[Sovjetunionen]] surnet til når Sovjetunionen invaderte [[Tsjekkoslovakia]] i [[august]] [[1968]]. I oktober krevde kineserne at Nord-Vietnam kuttet båndene med Sovjet, men [[Hồ Chí Minh]] nektet.<ref>Ang, Cheng Guan, ''Ending the Vietnam War: The Vietnamese Communists' Perspective'', p. 27.</ref> Den kinesiske tilbaketrekningen begynte i november, ettersom kineserne forberedte seg på en trefning med Sovjetunionen (som fant sted i mars 1969). Kineserne begynte også å støtte [[Røde Khmer]] som en motvekt mot Vietnam, noe som til slutt skulle føre til krigsutbrudd mellom de tidligere allierte. Den kinesiske tilbaketrekningen var ferdig i juli [[1970]].<ref name="Li p. 206">{{Harvnb|Li|2007|p=206}}</ref>

=== Sør-Korea ===
[[Sør-Korea]] hadde den nest største kontingenten av utenlandske tropper stasjonert i [[Sør-Vietnam]]. De første sørkoreanske troppene ankom i 1964, og større kampbataljoner ankom året etterpå. De sørkoreanske troppene fikk et godt rykte blant allierte tropper, og amerikanske kommandanter skal visstnok ha ansett de koreanske sonene som tryggest.<ref>{{Cite web |url=http://www.talkingproud.us/International061406WhiteHorse.html |title=ROK Army and Marines prove to be rock-solid fighters and allies in Vietnam War |accessdate=3. februar 2008 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20070928035417/http://www.talkingproud.us/International061406WhiteHorse.html |archivedate=2007-09-28 |url-status=dead |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-02-03 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070928035417/http://www.talkingproud.us/International061406WhiteHorse.html |arkivdato=2007-09-28 |url-status=død }}</ref>

Omtrent {{formatnum:320000}} sørkoreanske tropper ble sendt til Vietnam, hvor enhver tjenestegjorde ett år om gangen. På det høyeste var det {{formatnum:50000}} sørkoreanske tropper i Sør-Vietnam i 1968, men i 1973 ble alle troppene trukket ut.<ref>Leepson 1999, p. 209.</ref> Omtrent {{formatnum:5000}} sørkoreanere ble drept og {{formatnum:11000}} skadd i løpet av krigen.

=== Australia og New Zealand ===
[[Fil:RAR Vietnam.jpg|mini|200px|En australsk soldat i Vietnam]]
[[Australia]] og [[New Zealand]] var begge nære allierte av USA, og medlemmer av [[ANZUS]]-alliansen. Begge respektive landene sendte bakketropper til Vietnam, og begge lands tropper hadde erfaringer fra [[Malayakrisa]] og [[andre verdenskrig]]. Begge landenes regjeringer trodde på [[domino-teorien]].

Australia begynte å sende rådgivere til Vietnam i 1962, og kamptropper ankom i 1965.<ref name="Dennis">Dennis et al 2008, pp. 555–558.</ref> New Zealand sendte ingeniører og artilleristøtte, og etterhvert også spesialstyrker og regulære infanterienheter som bidrog side om side med australierne.<ref>McGibbon 2000, pp. 561–566.</ref> Australia hadde på det meste 5,672 tropper i Vietnam, og New Zealand hadde 552. Mer enn 60,000 australiere var i løpet av krigen involvert, hvorav 521 ble drept og over 3,000 skadd. Omtrent 3,000 newzealandere tjenestegjorde i Vietnam i løpet av krigen, hvorav 37 ble drept og 187 skadet.<ref>McGibbon 2000, p. 539.</ref>

=== Filippinene og Thailand ===
Totalt 10,450 [[Filippinene|filippinske]] tropper tjenestegjorde i Sør-Vietnam. De var for det meste aktiv innenfor det medisinske og andre sivile prosjekter.

[[Den kongelige thailandske hær]] var involvert i krigen mellom 1965 og 1971, for det meste i [[Laos]]. Regulære styrker utgjorde et mindretall, mens de fleste troppene var såkalte «frivillige».

=== Sovjetunionen ===
[[Fil:Leonid Brežněv (Bundesarchiv).jpg|200px|thumb|[[Leonid Bresjnev]] var Sovjetunionens leder under Vietnamkrigen.]]
[[Sovjetunionen|Sovjetiske]] skip i [[Sørkinahavet]] gav tidlige advarsler til [[FNL]] ettersom amerikanske fly var innkommende. Dette var svært betydelig, ettersom det gav geriljaene mulighet til å evakuere i god tid og ta med eventuelt utstyr. Dette førte til at amerikanske bombeangrep ofte ødela hele baser uten å ta livet av en eneste militærpersonell.<ref name="Truong p. 168">{{Harvnb|Truong|1985|p=168}}</ref>

Sovjetunionen supplerte [[Nord-Vietnam]] med medisiner, våpen, stridsvogner, fly, helikoptre, artilleri, antiluftskyttsmissiler og annet militært utstyr. Sovjetiske tropper bemannet flere missilbatterier og fly, og totalt 3,000 sovjetiske tropper var delaktig i krigen.<ref name="historicaltextarchive.com.Soviet">{{Cite news|ref = harv|year = 2010|url = http://historicaltextarchive.com/sections.php?action=read&artid=180|title = Soviet Involvement in the Vietnam War|agency = Associated Press|publisher = historicaltextarchive.com|accessdate = 27. mars 2010|last = [[Associated Press|AP]]|url-status = dead|archiveurl = https://web.archive.org/web/20101122204228/http://historicaltextarchive.com/sections.php?action=read&artid=180|archivedate = 2010-11-22|tittel = Arkivert kopi|besøksdato = 2010-03-27|arkivurl = https://web.archive.org/web/20101122204228/http://historicaltextarchive.com/sections.php?action=read&artid=180|arkivdato = 2010-11-22|url-status=død}}</ref>

=== Øst-Tyskland ===
Det østtyske ministeriet for statssikkerhet ([[Stasi]]) supplerte Nord-Vietnam med blant annet teknologi og kompetanse for overvåking av borgere, rekruttering av informanter og produksjon av falske ID-kort for infiltrasjonen til Sør-Vietnam<ref>{{Kilde www|url = http://www.wilsoncenter.org/publication/stasi-aid-and-the-modernization-the-vietnamese-secret-police|tittel = Stasi Aid and the Modernization of the Vietnamese Secret Police|forfattere = Martin Grossheim|dato = |forlag = The Woodrow Wilson International Center for Scholars.}}</ref>.

=== Nord-Korea ===
I 1967 sendte [[Nord-Korea]] en kampflyskvadron til Nord-Vietnam for å støtte det nordvietnamesiske flyvåpenet. Totalt 200 nordkoreanske piloter skal angivelig ha vært delaktig i luftkrigen over Vietnam i løpet av 1968.<ref>Asia Times, 18 August 2006, Richard M Bennett [http://www.atimes.com/atimes/Korea/HH18Dg02.html Missiles and madness] {{Wayback|url=http://www.atimes.com/atimes/Korea/HH18Dg02.html |date=20060923224111 }}.</ref> Ved siden av dette ble to antiluftartilleri-enheter sendt til Vietnam, i tillegg til våpen, ammunisjon og to millioner uniformsett.<ref>Merle Pribbenow, 'The 'Ology War: technology and ideology in the defense of Hanoi, 1967' ''Journal of Military History'' 67:1 (2003) p. 183.</ref> [[Kim Il-sung]] skal angivelig ha bedt pilotene om å «kjempe i krigen som om de vietnamesiske skyene var deres egne».<ref>{{Cite news|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/1427367.stm |date= 7. juli 2001 |title=N Korea admits Vietnam war role |first= Caroline |last= Gluck |publisher=BBC News |accessdate=19. oktober 2006}}; also see {{Cite news|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/696970.stm |date=31. mars 2000 |title=North Korea fought in Vietnam War |publisher=BBC News |accessdate=19. oktober 2006}}; also see {{Cite news|url=http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/1435540.stm| date= 12. juli 2001 |title=North Korea honours Vietnam war dead| publisher=BBC News| accessdate=19. oktober 2006}}</ref>

=== Cuba ===
Omfanget av den [[cuba]]nske involveringen er fremdeles et omdiskutert tema, ettersom regjeringene i både Vietnam og Cuba ikke har gitt ut noe offisiell informasjon om dette. Det er imidlertid blitt rapportert en rekke ganger av amerikanske soldater at cubanske personell var til stede i nordvietnamesiske fangeleirer og deltok i blant annet tortur av amerikanske soldater.<ref>[http://www.aiipowmia.com/testimony/cubanews1.html AII POW-MIA Cuban Torture]  {{Wayback|url=http://www.aiipowmia.com/testimony/cubanews1.html |date=20080515094452 }}. Aiipowmia.com (8 November 1999). Retrieved on 6 August 2010.</ref><ref>[http://www.latinamericanstudies.org/espionage/vecino2.htm Cuban General Lies Repeatedly About Torturing U.S. POWs]. Latinamericanstudies.org (11 December 1978). Retrieved on 6 August 2010.</ref><ref>[http://www.autentico.org/oa09872.php Former U.S. POWs detail torture by Cubans in Vietnam] {{Wayback|url=http://www.autentico.org/oa09872.php# |date=20110513051404 }}. Autentico.org (22 August 1999). Retrieved on 6 August 2010.</ref><ref>[http://www.miafacts.org/rjd_cuban.htm Facts of the Cuban Program] {{Wayback|url=http://www.miafacts.org/rjd_cuban.htm |date=20100707094036 }}. Miafacts.org. Retrieved on 6 August 2010.</ref><ref>[http://www.vvof.org/cuba_res.htm Cuba Program Research Paper]. Vvof.org. Retrieved on 6 August 2010.</ref> Et vitne på dette var blant annet [[John McCain]].<ref>[http://www.msnbc.msn.com/id/23114586/ Castro denies McCain's torture claim – World news – Americas – Focus on Cuba – msnbc.com]. MSNBC (19 April 1959). Retrieved on 6 August 2010.</ref> Det er uomstridt at i det minste en liten cubansk kontingent deltok i krigen, men enkelte har også hevdet å ha bevis på at cubansk militær og ikke-militær involvering utgjorde tusenvis av personell.<ref>[http://www.nationalalliance.org/cuba/benge1.htm Testimony of Michael D. Benge before the House International Relations Committee Chaired by the Honorable Benjamin A. Gilman]  {{Wayback|url=http://www.nationalalliance.org/cuba/benge1.htm |date=20100304063609 }}, 4 November 1999</ref>

== Se også ==
* [[Nordmenn i Vietnamkrigen]]

== Noter og referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20060527034732/http://www.monde-solidaire.org/spip/article.php3?id_article=2295 Article d'André Bouny, président du "Comité International de Soutien aux victimes vietnamiennes de l'Agent Orange et au procès de New York" (CIS)] (fransk)
* [https://web.archive.org/web/20060827110612/http://www.stopusa.be/scripts/texte.php?section=CL&langue3&id=24471 Oversettelse av ovenstående] (engelsk)
* [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3616384.ece Khang Ngoc Nguyen, Thong Van Ta: «Vietnamisering 2.0», kronikk i Aftenposten 21. april 2010]
{{Vietnamkrigen oversikt}}
{{Portal|den kalde krigen}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vietnamkrigen| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Den kalde krigen]]
[[Kategori:Konflikter i 1960-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1970-årene]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Kambodsja]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Laos]]