Redigerer Vicente Aleixandre

{{Infoboks forfatter
| fsted = [[Sevilla]], [[Spania]]
| død = {{Dødsdato og alder|1984|12|14| 1898| 4| 26 }}
| dsted = [[Madrid]], [[Spania]]
| beskjeftigelse = [[Poet]]
}}
{{Nobelpristaker| type=Nobelprisen i litteratur| år=1977}}
'''Vicente Aleixandre''', fullt navn '''Vicente Pío Marcelino Cirilo Aleixandre y Merlo''' (født [[26. april]] [[1898]] i [[Sevilla]] i [[Spania]], død [[14. desember]] [[1984]] i [[Madrid]]) var en [[Spania|spansk]] [[poet]]. Han ble tildelt [[nobelprisen i litteratur]] i 1977 «for en nyskapende diktning som illustrerer den menneskelige tilstand i kosmos og i dagens samfunn samtidig som det representerer mellomkrigstiden store fornyelse av den spanske poesiens tradisjoner».<ref>{{Kilde www|url=http://www.svenskaakademien.se/nobelpriset/nobelpriset-i-litteratur-pristagarna|tittel=Nobelpriset i litteratur - Pristagarna|besøksdato=2016-12-11|forfattere=|dato=|verk=|forlag=Svenska Akademien|sitat=för en nyskapande diktning som belyser människans villkor i kosmos och i dagens samhälle samtidigt som den företräder mellankrigstidens stora förnyelse av den spanska poesins traditioner}}</ref> 

Aleixandre tilhørte den innflytelserike poetgenerasjonen ''[[Generasjon 27]]'' sammen med blant andre [[Federico García Lorca]], [[Jorge Guillén]], [[Rafael Alberti]] og [[Luis Cernuda]] og var tidlig påvirked av [[surrealisme]]n. [[Den spanske borgerkrig]] innebar en forandring av hans poesi til et enklere billedspråk.{{tr}} Han ble i 1949 innvalgt i [[Det spanske akademi]].

== Liv og virke==
=== Bakgrunn ===
Vicente Aleixandre y Merlos var sønn av en lokomotivfører i Sevilla og tilbragte barndomsårene i [[Málaga]]. Fra 1909 bldde han i Madrid, der han også studerte juss og økonomi. I 1922 ble han ved [[Ateneo de Madrid|Ateneo]] i Madrid kjent med [[Rafael Alberti]].

På denne tiden hadde han et lidenskapelig forhold til skuespillerinnen Carmen de Granada.{{tr}} Han reiste gjennom Portugal, England, Sveits og Frankrike. I det stille begynte han å skrive sine første dikt. Sitt opprinnelige forehavende å bli kjøpmann måtte han oppgi av helsegrunner.{{tr}}

=== Forfatterskap ===
Aleixandre debuterte som dikter i 1928 med ''Ambito'' («Omkrets») som den siste av de store dikterne i [[Generasjon 27]] og var da sterkt påvirket av dikterbrødrene [[Jorge Guillén]] og [[Pedro Salinas]].{{tr}} 

Først med den helt surrealistiske ''Espadas como labios'' («Sverd som lepper») fant han i 1932 sin egenart, og den fremtreder enda tydeligere i 1935 i ''La destruccion o el amor'' («Forintelsen eller kjærligheten») og prosadiktene ''Pasion de la tierra'' («Jordens lidelse»).{{tr}} De mangetydige, surrealistisk pregede, billedbesatte diktene fortsetter langt inn i Aleixandres senere diktning, selv om stilen ble noe forenklet fra 1940-tallet.{{tr}}

[[Den spanske borgerkrig]] innebar for Aleixandre en nesten tiårig taushet. Hans sympatier var på den republikanske siden, men en sykdom som hadde rammet ham i ungdommen og lammet kroppen tvang ham til å forbli i Spania i et slags «indre eksil», mens de fleste av hans diktervenner gikk i eksil. Han hyllet den av fascistene myrdede [[Federico Garcia Lorca]] i en [[elegi]] i 1936. Den ble publisert først i 1953 og da uten dedikasjon, men innebyrden stod klart for alle.{{tr}} I samlingen ''Poemas de la consumacion'' i 1968 publiserte Aleixandre nok en hyllest til Garcia Lorca, «Den begravde», og da med den myrdede vennens navn nevnt, noe som ble ansett som en modig handling idet militærdiktatoren [[Francisco Franco]] fortsatt var ved makten.{{tr}}

Allerede i diktsamlingen ''Mundo a solas'' («Verden for ensomme») som ble fullbyrdet i 1936 men utgitt i 1950, hadde Alexandre forenklet sin stil. I samlingen som markerer hans lyriske gjenkomst i 1944 ''Sombre del paraiso'' («Paradisets skygge») søkte han seg tilbake til sitt livs urkilder, barndomsverdenen og naturen. Han klarte å beherske sin sykdom, overvinne mistrøstigheten og finne en ny tro på «det vanskelige menneskelige liv».{{tr}}

«Comunicacion», menneskelig kommunikasjon, ble et nøkkelord i Aleixandres siste store diktsamlinger ''Historia del corazon'' («Hjertets historie») i 1954 og ''En un vasto dominio'' («I et vidstrakt område») i 1962.{{tr}} Også hans siste store diktsamling ''Poesia superrealista'' («Superrealistisk poesi») i 1971 preges av en sinnlig konkretisering blant filosofiske utsvevelser og billedberusende drømmesekvenser.{{tr}} I 1975 utkom hans siste bok ''Dialogos del conoceimiento'' («Innsiktens dialoger»).

== Referanser ==
<references />

{{Nobelprisvinnere i litteratur 1976-2000}}


{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Aleixandre, Vicente}}
[[Kategori:Spanske forfattere]]
[[Kategori:Spanskspråklige forfattere]]
[[Kategori:Spanske nobelprisvinnere]]
[[Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)]]
[[Kategori:Personer fra Madrid]]
[[Kategori:Personer fra Málaga]]
[[Kategori:Personer fra Sevilla]]
[[Kategori:Fødsler i 1898]]
[[Kategori:Dødsfall i 1984]]