Redigerer Vestgotere

[[Fil:Visigoth Kingdom.jpg|thumb|Vestgoternes kongedømme rundt 500]]
'''Vestgoterne''', også kalt '''Visigoterne''', var en av de to hovedstammene av [[gotere|goterne]]; den andre var [[østgoterne]]. Begge disse stammene var blant de [[germanere|germanske folk]]ene som brakte uro i [[Romerriket]] i [[folkevandringstiden]]. Etter Romerrikets sammenbrudd spilte vestgoterne en viktig rolle i vest[[Europa|europeisk]] historie gjennom enda to og et halvt århundre. Den [[Spania|spanske]] [[konge]]n regner sin avstamning fra vestgoterne.
==Vestgoterne som «tervingi»==
{{Spanias historie}}Navngivingen av dette folket er problematisk. Kort tid etter [[291]] laget Mamertinus en lovprisende tale om keiser [[Maximian]] (285&ndash;308) hvor han sier at «tervingi, en annen del av goterne» (''Tervingi pars alia Gothorum'') sluttet seg til en gruppe han kalte ''taifali'' for å angripe [[vandalene]] og [[gepidene]]. Begrepet «vandaler» kan ha vært en feilaktig identifisering av «victohali» ettersom historikeren [[Eutropius (historiker)|Eutropius]] rapporterte en gang i tiden [[360]] at [[Dakia]] for tiden var befolket av ''taifali'', ''victohali'' og ''tervingi''. Men hundre år senere hadde begrepet endret seg til ''vesi''. På samme måte ble den andre grenen opprinnelig kalt ''greutungi'', men dette ble snart erstattet av ''[[østgoterne|ostrogothi]]'' («strålende gotere») og fra 390-årene og fremover finnes bare de tidligere begrepene kun gjenværende i episk poesi (''[[Hervors saga]]'').

På [[400-tallet]] var de to grenene kjent som ''vesi'' og ''ostrogothi'' når kildene brydde seg med å spesifisere dem som noe mer enn ''gotere''. Da [[Cassiodorus]] skrev goternes historie tidlig [[500-tallet]] tolket han ''ostrogothi'' som «østgotere» og oppfant begrepet «vestgotere»  for å betegne ''visigothi''. Der var logikk i denne benevningen da ''vesi'' for tiden hersket på [[Den iberiske halvøy]]a (i vest) og ''ostrogothi'' deler av [[Italia]] (i øst). Denne bruken har fortsatt til denne dag, selv om moderne historikere siden [[1970-tallet]] har begynt å bruke samtidige begreper i stedet for Cassiodorus sine tolkninger.

==Tidlig historie==
Vestgoterne dukket for første gang opp i historien som et eget folk i år [[268]] da de sammen med østgoterne invaderte Romerriket og strømmet inn på [[Balkan]]. Denne invasjonen overmannet de romerske provinsene [[Pannonia]] og [[Illyricum]] og truet til og med selve [[Italia]]. Men vestgoterne ble beseiret i et slag den sommeren nær dagens grense mellom Italia og [[Slovenia]] og ble så omringet i [[slaget ved Naissus]] september samme år. I løpet av de neste tre årene ble de drevet tilbake over [[Donau]] i en rekke kampanjer av keiserne [[Claudius II|Claudius II Gothicus]] og [[Aurelian]]. Men de fastholdt sin kontroll over provinsen [[Dakia]] som Aurelian evakuerte i [[271]].

Da de slo seg til i Dakia, konverterte vestgoterne til [[arianisme]], en gren av [[kristendom]]men som trodde at [[Jesus]] ikke var del av noen guddommelig [[treenigheten|treenighet]], men en rent menneskelig person skapt av Gud. Denne troen var i motsetning til hovedstrømmen [[den katolske kirke|katolisismen]] som fikk religiøst [[monopol]] i det [[4. århundre|4.]] og [[5. århundre]]. De iberiske vestgoterne holdt seg til arianismen fram til [[589]] da kong [[Reccared I|Reccared]] førte med seg hele sitt folk over til katolisismen.
===Goterkrigen (377&ndash;382)===
:''Hovedartikkel: [[Goterkrigen 377-382]]''

Goterne forble i Dakia til [[376]] da en av deres ledere, [[Fritigern]], appellerte til den romerske keiseren [[Valens]] om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av [[Donau]]. Her håpet de å finne tilflukt fra [[hunerne]] som manglet evnen til å krysse brede elver med stor styrke. Valens tillot dette og hjalp til med å føre vestgoterne over elven. Men en [[hungersnød]] brøt ut og Roma klarte hverken å skaffe dem maten de var lovet eller land. Åpent opprør fulgte som førte til seks år med plyndring og ødeleggelse gjennom Balkan, en romersk keiser døde og en hel romersk hær ble ødelagt.

[[Slaget ved Adrianopel (378)|Slaget ved Adrianopel]] var den mest betydningsfulle delen av krigen. Valens handlet på en falsk beskjed og var fullstendig uvitende om goternes antall. De romerske styrkene ble slaktet og keiser Valens ble drept under kampene, noe som sjokkerte den romerske verden og til slutt førte til at romerne forhandlet med og lot barbarene slå seg ned på romersk land, en ny trend med langtrekkende konsekvenser for [[Romerrikets fall]].

===Alarik I===
:''Hovedartikkel: [[Alarik I]]''

Den nye keiseren, [[Theodosius I]], inngikk fred med Fritigern i [[382]], og denne freden var hovedsakelig ubrutt til Theodosius døde i [[395]]. Det året steg vestgoternes mest berømte konge, [[Alarik I]], opp på tronen, mens Theodosius ble etterfulgt av sine udugelige sønner, [[Arcadius]] i øst og [[Honorius]] i vest.

De neste 15 årene ble sporadiske konflikter brutt av år med spent fred mellom Alarik og de mektige germanske generalene som kommanderte de romerske arméene i øst og vest og rystet den reelle makten i riket. Etter at den mektige vestlige generalen [[Stilicho]] ble myrdet av Honorius i [[408]] og de romerske [[romersk legion|legionene]] massakrerte familiene til 30 000 barbariske soldater som tjente den romerske hær, erklærte Alarik krig. Da Alarik og hans hær stod ved Romas porter, nektet Honorius fremdeles å gå vestgoterne i møte. Alarik plyndret derfor byen [[24. august]] [[410]]. Selv om Roma ikke lenger i praksis var hovedstaden i det vestlige Romerriket, den hadde blitt flyttet til [[Ravenna]] av strategiske grunner, rystet byens fall rikets grunnvoll.

==Kongedømmet i Akvitania==
Fra [[407]] til [[409]] strømmet [[vandalene]], sammen med sine allierte [[alanerne]] og andre germanske stammer som [[sveberne]], inn på [[Den iberiske halvøy]]a. Som svar på denne invasjonen av det [[Hispania|romerske Hispania]] sikret [[Honorius]] seg vestgoternes hjelp for å ta tilbake kontrollen over territoriet. I [[417]] belønnet Honorius sine vestgotiske [[foederati]]er(forbundsfeller) ved å gi dem land i [[Aquitaine|Akvitania]] hvor de kunne slå seg ned. Dette var trolig gjort i henhold til ''hospitalitas''-reglene for tidligere soldater i hæren. Denne bosetningen dannet kjernen av det fremtidige vestgotiske kongedømmet som til slutt kom til å ekspandere over [[Pyreneene]] og inn på [[Den iberiske halvøy]]a.

Politisk styrke i et karismatisk [[monarki]] avhenger på kongens personlige karakter. Vestgoternes andre store konge, [[Eurik]], samlet de forskjellige stridende fraksjonene blant vestgoterne og tvang i [[475]] de romerske myndighetene til å gi dem full uavhengighet. Da han døde, var vestgoterne det mektigste av de etterfølgerstatene etter det vestlige Romerriket.

På sitt største, før nederlaget deres i [[slaget ved Vouillé]] i [[507]], bestod vestgoternes kongedømme av hele Den iberiske halvøya med unntak av små områder i nord hvor [[baskerne]] klarte å beholde sin uavhengighet, og svebernes kongedømme i nordvest, i tillegg til Akvitania og [[Gallia Narbonensis]] i det som i dag er [[Frankrike]].

==Kongedømmet i Iberia==
[[Fil:Hispania3c.JPG|thumb|right|300px|[[Den iberiske halvøy]] (530&ndash;570)]]Vestgoterne ble snart den dominerende makten i [[Hispania|Iberia]]. De knuste raskt [[alanerne]], og innen [[429]] tvang de [[vandalene]] ut av halvøya inn i [[Nord-Afrika]]. Innen [[500]] kontrollerte vestgoterne nesten hele Iberia med unntak av [[svebere|sveber]]-kongedømmet i nordvest, de nordlige regionene og den sørlige [[Middelhavet|Middelhav]]skysten (en bysantinsk provins). I begynnelsen ble de spanske territoriene styrt fra vestgoternes hovedstad i [[Toulouse]] i det sørlige [[Frankrike]].

I [[slaget ved Vouille|Vouillé]] i [[507]] rev frankerne til seg kontrollen over Akvitania fra vestgoterne. Kong [[Alarik II]] ble drept i slaget, og etter en midlertidig retrett til [[Narbonne]] fikk de vestgotiske adelsmennene hans arving, barnekongen [[Amalarik]], i sikkerhet over Pyreneene. Fra [[511]]&ndash;[[526]] ble vestgoterne og østgoterne gjenforent under [[Teoderik den store]] som hersket fra [[Ravenna]]. Vestgoternes hovedstad flyttet først til [[Barcelona]], så innover i landet til [[Toledo]].

Granada og [[Hispania Baetica]] gikk i [[554]] tapt til styrker fra [[Det bysantinske riket]] som hadde blitt invitert for å hjelpe til med å fastsette en vestgotisk dynastikamp, men som ble værende som et brohode for en «gjenerobring» av vestområdene som var ønsket av keiser [[Justinian I]].

Der var forskjellige syn i Hispania mellom de arianske vestgoterne og deres katolske undersåtter. I den katolske befolkningen på halvøya hadde uenighet ført til [[martyr]]døden for den [[asketisme|asketen]] [[Priscillian]] av [[Avila]], og de følgende generasjonene ble forfulgt da «priscillianistiske» [[kjetteri|kjettere]] ble luket ut. Kort tid etter at [[Leo I (pave)|Leo I]] ble utnevnt til [[pave]], i årene [[444]]&ndash;[[447]], sendte [[biskop]]en Turribius av Astorga i Galicia et skriv til Roma som advarte om at priscillianismen på ingen måte var død, og at til og med biskoper var blant deres tilhengere, og ba om hjelp fra [[Den hellige stol]]. Avstanden mellom partene var uoverstigelige i det [[5. århundre]]. Noe senere utnevnte pave [[Simplicius]] (regjerte [[468]]&ndash;[[483]]) Zeno, den katolske biskopen i [[Sevilla]], som pavens stedfortreder slik at pavens makt kunne utøves av en tettere og mer disiplinert administrasjon. Men Leo intervenerte ved å sende et sett med forslag som alle biskoper måtte signere, noe alle også gjorde.

Som andre steder konfronterte biskoper verdslige militærherrer over territoriets [[hegemoni]]. Men dersom priscillianistiske biskoper nølte med å bli kastet fra sine posisjoner, var en lidenskapelig bekymret del av de kristne samfunnene i Iberia kritiske til det mer ortodokse hierarkiet og ønsket de tolerante arianske vestgoterne velkomne. Vestgoterne avstod fra å blande seg med katolikkene, men var interessert i ro og orden. De arianske vestgoterne var også tolerante overfor [[jødedom|jødene]], en tradisjon som ble husket i tiden etter vestgoterne i [[Septimania]], eksemplifisert av karrieren til [[Ferreol]], biskopen i Uzés (død [[581]]). Vestgoternes forfølgelse av jødene kom først etter omvendelsen til  katolisismen til den vestgotiske kong [[Reccared I]] og den samme [[synode]]n av katolske biskoper som i [[633]] tok vestgotiske adelsmenns rett til å bekrefte valget av en konge, erklærte at alle jøder måtte [[dåp|døpes]]. 

Den [[vestgotisk lov|vestgotiske loven]] (''forum judicum'') som hadde vært del av [[aristokrati]]ets muntlige tradisjon, ble skrevet ned tidlig i det [[7. århundre]] og finnes fremdeles i to separate lovsamlinger som er tatt vare på i [[El Escorial]]. Den går mer i detalj enn en moderne grunnlov vanligvis gjør og avslører en god del om vestgoternes sosiale strukturer.

Den siste arianske vestgotiske kongen, [[Liuvigild]], erobret suevienes kongedømme i [[585]] og nesten hele de nordlige regionene ([[Cantabria]]) i [[574]] og tok tilbake deler av de sørlige områdene som ble mistet til [[Det bysantinske riket|bysantinerne]], og som hans arving erobret fullstendig i [[624]]. Med katoliseringen av de vestgotiske kongene, øket de katolske biskopenes makt til de ved synoden i Toledo i 633 tok rettet til adelsmennene til å velge en konge fra kongefamilien. Kongedømmet overlevde til [[711]] da kong [[Roderik]] (Roderigo) ble drept mens han motsatte seg en invasjon fra sør av [[umayyad]]-[[islam|muslimene]] i [[slaget ved Guadelete]] den [[19. juli]]. Dette markerte begynnelsen på [[den muslimske erobringen av Iberia]] hvor nesten hele halvøya kom under [[islam]]sk styre i [[718]].

En vestgotisk adelsmann, [[Pelayo]], anses som den som begynte den kristne ''[[Reconquista]]'', gjenerobringen, av Iberia i [[718]] da han beseiret umajadene i [[slaget ved Covadonga]] og opprettet [[kongedømmet Asturias]] i den nordlige delen av halvøya. Andre vestgotere som nektet å slutte seg til muslimsk tro eller leve under muslimsk styre, flyktet nordover til [[frankerne]]s kongedømme, og vestgoterne innehadde nøkkelroller i [[Karl den store]]s rike få generasjoner senere.

==Vestgotiske konger==
===Tidlige konger===
{| class="wikitable" border="1" cellpadding="2"
|bgcolor="lightgreen"|'''År'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Konge'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Merknader'''
|-
|[[369]]&ndash;[[380]]
|[[Fritigern]]
|
|-
|[[369]]&ndash;[[381]]
|[[Atanarik]]
|
|-
|}

===[[Balti-dynastiet]]===
{| class="wikitable" border="1" cellpadding="2"
|bgcolor="lightgreen"|'''År'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Konge'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Merknader'''
|-
|[[395]]&ndash;[[410]]
|[[Alarik I]]
|
|-
|[[410]]&ndash;[[415]]
|[[Ataulf]]
|myrdet
|-
|[[415]]
|[[Sigerik]]
|myrdet, tilhørte [[amaliene]]
|-
|[[415]]&ndash;[[419]]
|[[Wallia]]
|
|-
|[[419]]&ndash;[[451]]
|[[Teoderik I av vestgoterne|Teoderik I]]
|mistet livet i [[slaget ved Chalons]]
|-
|[[451]]&ndash;[[453]]
|[[Torismund]]
|
|-
|[[453]]&ndash;[[466]]
|[[Teoderik II av vestgoterne|Teoderik II]]
|
|-
|[[466]]&ndash;[[484]]
|[[Eurik]]
|
|-
|[[484]]&ndash;[[507]]
|[[Alarik II]]
|
|-
|[[507]]&ndash;[[511]]
|[[Gesalek]]
|
|-
|[[511]]&ndash;[[531]]
|[[Amalarik]]
|[[Teoderik den store]] var regent [[511]]&ndash;[[526]]
|-
|}

===Senere konger===
[[Fil:Wamba 01.jpg|thumb|190px|right|Statue i [[Madrid]] av kong [[Wamba]] ([[Alejandro Carnicero|A. Carnicero]], 1750-53).]]
{| class="wikitable" border="1" cellpadding="2"
|bgcolor="lightgreen"|'''År'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Konge'''
|bgcolor="lightgreen"|'''Merknader'''
|-
|[[531]]&ndash;[[548]]
|[[Teudis]]
|
|-
|[[548]]&ndash;[[549]]
|[[Teudigisel]]
|
|-
|[[549]]&ndash;[[554]]
|[[Agila]]
|
|-
|[[554]]&ndash;[[567]]
|[[Atanagild]]
|
|-
|[[568]]&ndash;[[573]]
|[[Liuva I]] 
|
|-
|[[568]]&ndash;[[586]]
|[[Liuvigild]]
|
|-
|[[586]]&ndash;[[601]]
|[[Reccared I]]
|Konverterte til [[den katolske kirke|katolisimen]]
|-
|[[601]]&ndash;[[603]]
|[[Liuva II]]
|
|-
|[[603]]&ndash;[[610]]
|[[Witterik]]
|
|-
|[[610]]&ndash;[[612]]
|[[Gundemar]]
|
|-
|[[612]]&ndash;[[621]]
|[[Sisebur]]
|
|-
|[[621]]
|[[Reccared II]]
|
|-
|[[621]]&ndash;[[631]]
|[[Suintila]]
|
|-
|[[631]]&ndash;[[636]]
|[[Sisenand]]
|
|-
|[[636]]&ndash;[[640]]
|[[Chintila]]
|
|-
|[[640]]&ndash;[[641]]
|[[Tulga]]
|
|-
|[[641]]&ndash;[[649]]
|[[Chindasuinth]]
|
|-
|[[649]]&ndash;[[672]]
|[[Recceswinth]] 
|
|-
|[[672]]&ndash;[[680]]
|[[Wamba]] 
|
|-
|[[680]]&ndash;[[687]]
|[[Erwig]]
|
|-
|[[687]]&ndash;[[701]]
|[[Ergica]]
|
|-
|[[701]]&ndash;[[710]]
|[[Witiza]]
|
|-
|[[710]]&ndash;[[711]]
|[[Roderik]]
|
|-
|}

==Litteratur==
#Bachrach, Bernard S. (1973): «A Reassessment of Visigothic Jewish Policy, 589-711» i: ''American Historical Review'' '''78''', no. 1, s. 11-34.
#Collins, Roger (1989): ''The Arab Conquest of Spain, 710-797''. Oxford: Blackwell Publishers, opptrykk, 1998.
#Constable, Olivia Remie (1997): «A Muslim-Christian Treaty: The Treaty of Tudmir (713)» i: ''Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources'', Olivia Remie Constable (red), Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 37-38
#Constable, Olivia Remie, & Jeremy duQ. Adams (1997): «Visigothic Legislation Concerning the Jews» i: ''Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources'', Olivia Remie Constable (red), Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 21-23. 
#Glick, Thomas F. (1979): [https://archive.today/20120710141038/http://libro.uca.edu/ics/emspain.htm ''Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages: Comparative Perspectives on Social and Cultural Formation'']. Princeton: Princeton University Press
#Heather, Peter (1996): ''The Goths''. Oxford: Blackwell Publishers.
#Kennedy, Hugh (1996): ''Muslim Spain and Portugal: A Political History of al-Andalus''. Harlow, Essex: Longman.
#Mathisen, Ralph W. (1997): «Barbarian Bishops and the Churches ‘''in Barbaricis Gentibus''’ During Late Antiquity» i: ''Speculum'' 72, no. 3, s. 664-697.
#Nirenberg, David (1997): «The Visigothic Conversion to Catholicism» i: ''Medieval Iberia: Readings from Christian, Muslim, and Jewish Sources'', Olivia Remie Constable (red). Philadelphia: University of Pennsylvania Press. s. 12-20
#Rosales, Juratė (2004): ''Los Godos''. Barcelona, Ariel S.A., 2. utg., spansk utgave
#Sivan, Hagith (1987): «On ''Foederati'', ''Hospitalitas'', and the Settlement of the Goths in A.D. 418» i: ''American Journal of Philology'' 108, no. 4, s. 759-772.
#Velázquez, Isabel (1999): «Jural Relations as an Indicator of Syncretism: From the Law of Inheritance to the ''Dum Inlicita'' of Chindaswinth» i: ''The Visigoths from the Migration Period to the Seventh Century: An Ethnographic Perspective'', Peter Heather (red). Woodbridge, Suffolk: Boydell Press, s. 225-259
#Wolf, Kenneth Baxter (red. & overs.) (1999): ''Conquerors and Chroniclers of Early Medieval Spain''. Vol. 9, Translated Texts for Historians. Liverpool: Liverpool University Press.
#Wolfram, Herwig (1988): ''History of the Goths''. Berkeley: University of California Press.

== Eksterne lenker ==
* [http://libro.uca.edu/vcode/visigoths.htm Vestgoternes lov]: tekst. Forordet er skrevet i 1908 og må leses kritisk. På engelsk.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Goterne]]
[[Kategori:Germanske stammer]]