Redigerer Vestalinnene

[[Fil:Vestal.JPG|thumb|Vestalinne, slik Frederick Leighton tenkte seg henne, cirka 1890.]]
'''Vestalinnene''' ([[latin]]: ''virgines Vestales'') var det kvinnelige presteskapet som tjente [[Vesta]] gudinnen for hjemmets [[ildsted|arne]] i det gamle [[Roma]]. Vesta-kulten var del av [[Romerriket]]s [[statsreligion]], og vestalinnene ble behandlet med stor respekt. Ifølge [[Titus Livius|Livius]] skrev kulten seg fra den [[Myte|mytiske]] tiden under [[Numa Pompilius|kong Numa]] (717-673 f.Kr) og forble en viktig del av romersk liv helt til år [[394]], da den kristne [[keiser]]en [[Theodosius den store]] slukket Vestas hellige ild, og stengte tempelet hennes for godt.<ref>[https://www.ancient.eu/Vestal_Virgin/ «Vestal Virgin», ''ancient.eu]</ref> At kulten var svært gammel, synes å bli bekreftet av [[sagn]]et om [[Rea Silvia|Rhea Silvia]], mor til [[Romulus og Remus]] - der farbroren hennes, Amulius, tvang henne til å bli vestalinne fordi han ikke ville risikere at hun fikk noen mannlige arvinger.<ref>[https://www.ancient.eu/Romulus_and_Remus/ «Romulus and Remus», ''ancient.eu]</ref>

I kong Numas tid var det bare to vestalinner, og [[Plutark]] hevdet at de to første het Gegania og Verenia, fulgt av Canuleia og Tarpeia. Under kong [[Servius Tullius]] ble antallet fordoblet til fire, senere utvidet til seks; og slik forble det, til tempelet ble stengt tusen år senere.<ref>[https://web.archive.org/web/20170214113502/http:/www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml Lefkowitz og Fant: ''Women's life in Greece and Rome: Vestal Virgins. Rome, 7th cent. B.C. (Plutarch, Life of Numa Pompilius'' 9.5-10,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>
[[Fil:Chief Vestal.jpg|thumb|Romersk [[statue]] av en vestalinne med ''suffibulum'' festet med en brosje.]]
== Historie ==
Livius, Plutark og [[Aulus Gellius]] knyttet opprettelsen av Vesta-kulten til kong Numa, og  Livius mente det skjedde i byen [[Alba Longa]].<ref>Titus Livius: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0026%3Abook%3D1%3Achapter%3D20 ''Ab urbe condita'', 1,20, ''perseus]</ref> Aulus Gellius skrev at den første vestalinnen ble tatt fra foreldrene sine og leid vekk av Numa. [[Servius Tullius]] skulle ha økt antallet vestalinner til fire.<ref>Servius Tullius: [http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml ''Life of Numa Pompilius'' 9.5–10] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml |date=20170214113502 }}</ref> Den kristne [[Ambrosius av Milano]] skrev om en sjuende prestinne i [[senantikken]],<ref>[http://www.newadvent.org/fathers/340918.htm «Letter to Emperor Valentianus»], Letter #18, Ambrose. ''Newadvent.org''.</ref> men dette er tvilsomt.<ref>Worsfold, T. Cato ([1934] 1997): ''History of the Vestal Virgins of Rome'', Kessinger Publishing, s. 22</ref> Numa utnevnte også en ''[[pontifex maximus]]'' («øverste brobygger», her: «yppersteprest») som førte tilsyn med vestalinnene. [[Marcus Terentius Varro|Varro]] ga de første navnene Gegania, Veneneia, Canuleia og Tarpeia. [[Den tarpeiske klippe]] er angivelig oppkalt etter Tarpeia.

Vestalinnene fikk stor makt og innflytelse i Roma. Da [[Lucius Cornelius Sulla|Sulla]] satte den unge [[Julius Cæsar]] på sin liste med [[proskripsjon]]er, meklet vestalinnene på Cæsars vegne.<ref>[[Sveton|Suetonius]]: ''Julius Cæsar'', 1.2.</ref> Augustus inkluderte Vestas prestinner i alle viktige seremonier. [[Plinius den eldre]] skrev i sitt verk ''[[Naturalis Historia]]'' (bok 28):<ref>Plinius (1855): [https://books.google.com/books?id=NnRiAAAAMAAJ&pg=PA280 ''The Natural History of Pliny'', 5], s. 280.</ref>
{{sitat|Også i dag er det en generell tro at våre vestalinner har kraft ved å ytre bestemte bønner til å få arrestert rømte fanger, og nagle dem på stedet, om de ikke har dratt hinsides byens område. Om disse meningene en gang ble oppfattet som sannhet, og det ble godtatt at gudene hørte på bestemte [[bønn]]er, eller er påvirket av bestemte ord, da er vi nødt til å konkludere i bekreftelsen av hele spørsmålet.}}

Den bysantinske historikeren [[Zosimus av Konstantinopel]] beskrev hvordan den kristne adelsdamen Serena, en niese av Theodosius som hadde stengt Vesta-tempelet, gikk inn dit, tok et halsbånd fra gudinnens statue og la det rundt sin egen hals.<ref>Zosimus: [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus05_book5.htm ''The New History'', 5:38], transkribert av Roger Pearse. Tertullian.org.</ref> Den siste av vestalinnene kom til og forbannet henne for dette.<ref>Dowling, Melissa Barden (januar-februar 2001): «The Curse of the Last Vestal», ''Biblical Archaeology Society'', Archaeology Odyssey, 4:01.</ref> Ifølge Zosimus ble Serena straffet med [[mareritt]] om sin snarlige død, og snart ble hun domfelt på mistanker om konspirasjon. Den samme halsen som blasfemisk hadde pyntet seg med gudinnens smykke, fikk i stedet [[galge]]ns løkke rundt seg.<ref>Undheim, Sissel (2010): «Innledende essay» i: ''Romersk religion'', Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. LIV</ref>
[[Fil:Temple of Vesta - Hearth 01.jpg|thumb|[[Ildsted|Arnen]] i [[ruin]]en av Vestas tempel ses i forgrunnen.]]
== Vestapresteskapet ==
=== Vestalis Maxima ===
Den fremste av vestalinnene var ''Virgo Vestalis Maxima'' eller ''Vestalium Maxima'' som førte tilsyn med prestinnene, og møtte ved [[pontifikalkollegiet]]. ''Vestalis Maxima'' Occia ledet ifølge [[Tacitus]] vestalinnene i 57 år. Den siste kjent vestalinnen var Coelia Concordia, som gikk av i 394 da keiser Theodosius stengte tempelet.

=== Utvelgelse ===
Vestas prestinner ble hentet fra aldersgruppen 6-10 år, og måtte sverge å leve i [[kyskhet]] i tretti år.<ref>Lutwyche, Jayne (7. september 2012): [http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 «Ancient Rome's maidens – who were the Vestal Virgins?»] {{Wayback|url=http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 |date=20190408055141 }}, ''BBC''</ref> Seremonien for utvelgelse var kjent som ''captio'' («opptak»). ''Pontifex maximus'' førte den utvalgte vekk fra familien med ordene: «''Jeg tar deg, Amata, til vestalinne, for å utføre de hellige ritualer en vestalinne etter loven skal utføre på vegne av det romerske folk...''» Ved ankomst til tempelet var nykommeren i gudinnens tjeneste og under hennes beskyttelse.<ref>Aulus Gellius: [http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml «Vestal Virgins»] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml |date=20170214113502 }}, ''Attic Nights'' 1.12. STOA.org</ref> For å bli opptatt, måtte jenta være lytefri, ha begge foreldrene i live, og være datter av en fribårne. 

Opprinnelig måtte kandidaten være en [[patrisier]], men det ble åpnet opp for [[plebeier]]e, og siden for døtre av [[løysing|frigivne]], siden mange patrisiere var uvillige til å se sine døtre som vestalinner i 30 år.<ref>Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: ''Law and Literature'', '''22'''(3), s. 426-427. Sitat: «The earlier, stricter selection rules were determined by the Papian Law of the 3rd Century BC; they were waived as suitable high-born candidates became hard to find.»</ref> [[Tacitus]] skriver at i år 19 e.Kr. tilbød Fontinus Agrippa og Domitius Pollio hver sin datter som vestalinne. Begge pikene var av god familie; men Pollios datter ble valgt fordi Fontinus Agrippa var [[skilsmisse|skilt]], og dette var uheldig for familiens omdømme.<ref>[http://www.wou.edu/history/files/2015/08/Kathryn-Wagner1.pdf Kathryn Ann Wagner: ''The Power of Virginity'' (s. 4)]</ref> Piken tok så avskjed med foreldrene sine og ble overgitt i ''pontifex maximus''' omsorg. Fra da av var han den eneste mann med noen innflytelse over henne; og den eneste mannen som hadde adgang til vestalinnenes hus. Trolig sørget han også for å ansette [[tjenestejente]]r som kunne orientere ham om deres minste ord og handling.<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 72), [[Lutherstiftelsen]], Oslo 1967</ref> I vestalinnenes hus holdt han en høytidelig tale for henne og ga henne tittelen ''Amata''. Håret hennes ble klippet av og hengt opp i det hellige treet utenfor. Når håret hennes var vokst ut igjen, ble det flettet i seks fletter som ble satt opp i en innviklet frisyre som først ble gjenskapt i 2013.<ref>[http://www.nbcnews.com/id/50417111/ns/technology_and_science-science/#.WJ9hU8LbuUl Pappas, Stephanie: ''Ancient Rome's hairdo for vestal virgins re-created. It's harder than it looks to duplicate the Romans' oldest known hairstyle], ''NBC News Science, 1. september 2013</ref> Romerske bruder kopierte denne frisyren i [[bryllup]]et.<ref>Sextus Pompeius Festus 454 i utgaven til Lindsay, sitert av Wildfang, Robin Lorsch (2006): ''Rome's Vestal Virgins: A Study of Rome's Vestal Priestesses in the Late Republic and Early Empire'', Routledge, s. 54; La Follette, Laetitia (2001): «The Costume of the Roman Bride» i: ''The World of Roman Costume'', University of Wisconsin Press, s. 59–60 (om uoverensstemmelser i frisyrer i en del vestalinners portretter); [https://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=epz7n8uYXQY «Recreating the Vestal Virgin Hairstyle»], video, ''YouTube''.</ref><ref>Pesta, Abigail (6. februar 2013): [https://www.wsj.com/articles/SB10001424127887324900204578286272195339456 ''On Pins and Needles: Stylist Turns Ancient Hairdo Debate on Its Head], [[Wall Street Journal]]</ref>

Vestalinner måtte alltid gå kledd i en gammeldags [[tunika]] av hvit [[ull]]. Ved offerritualer tok de på seg et hvitt slør med [[purpur]]kant, ''suffibulum'', festet på brystet med en [[fibula|brosje]]. Som vestalinner fikk de ikke gå med annen pynt.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 59), forlaget Fontana, London 1970</ref>

De første ti årene som vestalinne var læreår. De neste ti årene praktiserte hun det hun kunne; og de siste ti årene underviste hun nykommere. Som vokter av Vestas flamme, sikret hun ''pax deorum'', [[fredsavtale]]n mellom guder og mennesker. Derfor skulle hun også overholde kyskhetsløftet og delta i den årlige feiringen Vestalia.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Vestal-Virgins «Vestal Virgins», ''Britannica]</ref> 

Etter 30 års tjenestetid kunne vestalinnen trekke seg tilbake og bli erstattet av en ny. Hun var da fri til å gifte seg, om hun så ønsket.<ref>Plutark: [http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml ''Life of Numa Pompilius''] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml |date=20170214113502 }}, 9.5–10, ''Stoa.org''</ref> ''Pontifex maximus'' fungerte som far for bruden og ville typisk sørge for et ekteskap med en adelsmann. Et ekteskap med en tidligere vestalinne var en stor ære.
[[Fil:ninfeo egeria.jpg|thumb|Nymfen Egerias kilde der vestalinnene hentet vannet sitt. Caffarella-parken i Roma.<ref>[https://web.archive.org/web/19991011020918/http://www.romacivica.net/tarcaf/engfra/cafgen_e.htm «Egerias kilde i Caffarella-parken»,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>]]
=== Oppgaver ===
Vestas prestinner hadde som sin fremste oppgave å vokte gudinnens hellige ild; de hentet også vann fra en hellig kilde og laget ''mola salsa'' («malt salt», en slags saltkaker) til rituelt bruk. Alt skulle gjøres med primitive [[redskap]]er, som man brukte i [[forhistorisk tid]]. Vestalinnen fikk ikke drikke vann som var fraktet gjennom rør, men hentet vannet sitt fra [[Nymfe (mytologi)|nymfen]] Egerias hellige kilde og bar det hjem i en leirkrukke på hodet. (I senere tid overlot de til [[tjenestejente]]r å hente det.) [[Plutark]] mente at vestalinnene hadde enerett på vann fra denne kilden; det fikk ikke settes ned på jorden før bruk, så vannkrukkene hadde en spiss bunn som [[kremmerhus]], for å hindre at noen i ren forglemmelse satte dem ned. Vannet ble tømt i en spesiell beholder av [[marmor]]. Når det ble brukt i ritualer, skulle det først renses med salt, som igjen var renset ved å skjæres med [[sag]] av jern og bakes i ovn. ''Mola salsa'' ble laget av de aller første [[aks]]ene fra årets [[emmer]]korn, knust i en morter slik det ble gjort i oldtiden, før [[kvern]]ens tid. ''Mola salsa'' minner sterkt om [[nattverdsoblat]]er.<ref>[http://www.novaroma.org/nr/Mola_salsa «Mola salsa», ''NovaRoma]</ref> 

Tempelets rituelle [[renhold]] med [[sopelime]] var også vestalinnenes oppgave. De pyntet også tempelet med [[laurbær]] som ble skiftet ut en gang i året, til romersk [[nyttår]] som var [[1. mars]], når den hellige ilden skulle tennes igjen på forhistorisk måte, ved å gni et stykke tre mot en annen trebit tatt fra et frukttre, helt til det slo gnister.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 61)</ref> I likhet med [[Pantheon]] hadde Vesta-tempelet et hull i taket, der røyken fra den hellige ilden steg opp til gudene. Sluknet ilden - og det skjedde flere ganger i løpet av tusen år - var dette det verste av alle tenkelige varsler. Skyldtes ikke ulykken våt [[brensel]] eller en voldsom [[regnbyge]], men at vestalinnen var sovnet, ble hun straffet som en [[trell]] ville blitt, med pisking - kledd naken og pisket i mørket av ''pontifex maximus''. Så gjorde de opp ild igjen. Men en gang i året, [[1. mars]], romersk [[nyttår]], fikk ilden slukne av seg selv. Så ble ny ild gjort opp ved å gni to stykker tre mot hverandre. Samme seremonien er kjent hos [[ortodoks jødedom|ortodokse jøder]] i [[Jerusalem]] til [[påske]].<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 73)</ref>

Hvert år i midten av mai ble ''argei'', 24 eller 27 strådukker som minnet om menn med armer og bein bundet, båret ned til [[Pons Sublicius]], den eldste [[bro]]en i Roma. Derfra kastet vestalinnene strådukkene i i Tiberen for å rense byen; ''flaminica dialis'' var sørgekledd.<ref>[https://theodora.com/encyclopedia/a2/argei.html «argei», ''theodora.com]</ref><ref>[[Dionysios fra Halikarnassos]]: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Dionysius_of_Halicarnassus/1B*.html#38.2 ''Antiquitates Romanum''], i.19, 38. Penelope.uchicago.edu</ref><ref>Smith, William (1875): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Argei.html «Argei»] i: ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'', John Murray, London, Penelope.uchicago.edu</ref> Det het seg at disse ''argei'' hadde fått navn etter [[høvding]]ene som angivelig var kommet med [[Herakles]] fra [[Argos]] til Roma, og hadde tatt seg til rette på Kapitolhøyden. [[Dionysios fra Halikarnassos]] kjente skikken fra sin samtid, og hevdet at den ble innstiftet av [[Herakles]] for å roe de innfødte da han avskaffet menneskeofre til [[Saturn (gud)|Saturn]], kanskje en sammenblanding med at Kapitolhøyden tidligere ble kalt «den saturninske høyden».<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Argei.html «argei», ''LacusCurtius]</ref>

Når en romer skrev testamente, deponerte han det hos en venn, i et tempel eller hos vestalinnene. Keiser [[Augustus]] deponerte sitt hos vestalinnene, og etter hans død ble det brakt til [[romerske senat|senatet]].<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Testamentum.html George Long, M.A.,] ''[[Trinity College]]: Testamentum</ref>
[[Fil:Vestal_Palatino_Inv12491.jpg|thumb|Vestalinne fra [[Hadrian]]s tid.]]
[[Fil:INC-3004-r_Ауреус._Ок._43—39_гг._до_н._э._Монетарий_Клодий_Весталий_(реверс).png|thumb|''[[Aureus]]'' med vestalinne, gullmynt fra årene 43–39 f.Kr.]]
=== Palladium ===
På et hemmelig sted gjemte vestalinnene [[Palladium]], en av Roms største helligdommer. Det het seg at det var en liten trefigur av [[Pallas Athene]] som [[Æneas]] angivelig fikk med seg på flukten fra [[Troja]]. Ingen utgravninger har avdekket vestalinnenes skatter; men det er funnet spor etter senere beboere, først keisere og siden [[pave]]r - og to skatter av gull[[mynt]]er, den ene [[angelsaksisk]] og helt sikkert gravd ned da Roma ble plyndret.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 60-62)</ref>

=== Vestalia ===
Første dag i denne [[høytid]]en var [[7. juni]], den eneste dagen i året da Vesta-tempelet stod åpent for andre kvinner. De kom barføtt, og offeret deres til gudinnen var typisk en enkel rett, frembåret på et fat. Selv ofret vestalinnene ''mola salsa'' («malt salt»), en slags saltkaker først omtalt av [[Plautus]] i [[skuespill]]et ''[[Amfitryon (Plautus)|Amfitryon]]'', der saltkakene nevnes som et offer [[Jupiter (gud)|guden Jupiter]] verdsetter. [[Plinius den eldre]] hevder at [[Numa Pompilius|kong Numa]] var den som innstiftet skikken med å ofre saltkaker til gudene.<ref>[https://tavolamediterranea.com/2019/02/07/bread-for-the-gods-mola-salsa/ Farrell Monaco: Bread for the gods: Mola salsa, ''Tavola Mediterranea'' 7. februar 2019]</ref> På Vestalias siste dag, 15. juni, tok bakere og andre som arbeidet med korn, en fridag etter å ha pyntet boder og butikker med blomsterkranser. Kvernsteiner og [[esel|eslene]] som arbeidet i møllene, ble pyntet med kranser av [[fiol]]er. Vestalinnene sørget for å feie opp rusk fra tempelgulvet og fraktet det opp i et smug på [[Kapitolhøyden]], til Porta Stercoraria, før Vesta-tempelet stengte for besøkende igjen frem til neste års Vestalia.<ref>[https://web.archive.org/web/20171107012701/http://www.creatinghistory.com/vestalia-festival-honoring-vesta/ «Vestalia»]</ref> Porta Stercoraria var en port i Kapitol-kleiven (''clivus Capitolinus''), som bare ble åpnet mot et smug (''angiportus'') denne ene dagen i året, 15. juni, slik at avfallet fra Vesta-tempelet kunne kostes ut i Tiberen.<Ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0054%3Aalphabetic+letter%3DP%3Aentry+group%3D3%3Aentry%3Dporta-stercoraria Samuel Ball Platner og Thomas Ashby: ''A Topographical Dictionary of Ancient Rome'', «Porta Stercoraria»]</ref>

=== Privilegier ===
Vestalinner hadde fortrinn som var utenkelige for andre romerske kvinner; de hadde [[stemmerett]] og kunne til og med ha [[eiendom]]. Etter endt tjenestetid mottok vestalinnen en raus [[medgift]] fra [[statskassen]]. Hun stod da fritt til å gifte seg, men få ville si fra seg sin priviligerte, uavhengige posisjon. På teater og [[gladiator]]kamper fikk vestalinner reserverte plasser helt fremme,<ref>[https://www.througheternity.com/en/blog/history/vestal-virgins-in-ancient-rome.html# Alexandra Turney: ''Privilege, punishment and social role of the Vestal Virgins in Ancient Rome,'' 15. desember 2016]</ref> mens andre romerske kvinner hadde de dårligste plassene - bakerst, i lag med utlendinger, fattige og [[trell]]er.<ref>[https://ancienttheatrearchive.com/glossary-term/cavea/ ''Cavea'', setene i et romerske teater]</ref> [[Tolvtavleloven]] ga vestalinner rett til å sette opp testamente og bestemme hvem som skulle arve dem. ([[Cicero]]. de Rep. III.10; Gaius, I.145)<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Testamentum.html George Long, M.A., ''Trinity College: Testamentum]</ref> Sosialt stod en vestalinne bare tilbake for keiserinnen. Bare keiserinnen og vestalinner fikk kjøre i vogn i Romas gater. 

Vestalinner var ukrenkelige, og når de var utendørs, gik [[liktor]]er foran, bærende ''fasces''; og støtte de tilfeldig på en forbryter på vei til sin [[henrettelse]], ble han benådet. Vestalinnen måtte imidlertid avlegge ed på at møtet var et tilfeldig sammentreff som ikke var avtalt. Gikk noen under en vestalinnes [[bærestol]], når hun satt i den, ble han henrettet.<ref>[https://web.archive.org/web/20170214113502/http:/www.stoa.org/diotima/anthology/wlgr/wlgr-religion408.shtml Lefkowitz og Fant: ''Women's life in Greece and Rome: Vestal Virgins. Rome, 7th cent. B.C. (Plutarch, Life of Numa Pompilius'' 9.5-10, hentet fra ''Wayback Machine]</ref> Selv konsuler og magistrater skulle vike og senke ''[[fasces]]'' i vestalinnenes nærvær. Var de stevnet i retten, ble de avkrevd noen ed; og de ble gravlagt innenfor bygrensen.<ref>[https://shs.hal.science/halshs-01826414/document Claudia Beltrão og Patricia Horvat: ''The Name of the Vestal, or When a Vestal is Named'' (s. 176), juni 2018]</ref>
[[Fil:Alessandro Marchesini - Dedication of a New Vestal Virgin - WGA14054.jpg|thumb|300px|En vestalinnes innvielse, slik Alessandro Marchesini tenkte seg det.]]
== Straff ==
Ettersom Romas [[skjebne]] ble knyttet så tett opp til at vestalinnene klarte å holde gudinnens ild brennende, og at de overholdt sitt løfte om kyskhet i de tre tiårene de tjente i tempelet, kom de i krisetider raskt under mistanke for å være skyld i gudenes vrede. Gikk noe virkelig galt, var det lett å legge skylden på vestalinnene. Livius omtaler vestalinnen Oppia, trolig av den plebeiske slekten ''Oppia gens'', selv om det er overraskende at en plebeier kunne bli godtatt som vestalinne så tidlig som i [[483 f.Kr.]]<ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0104:entry=oppia-gens-bio-1 «Oppia gens», ''perseus]</ref> Samme året brøt det ut krig med [[Veii]], og [[Volsci]]. Daglig ble det meldt om dårlige varsler, men prestene klarte ikke å finne årsaken til gudenes vrede, verken i fuglenes flukt eller i offerdyrenes [[innvoller]]. Dermed rettet mistanken seg mot vestalinnene, og særskilt mot Oppia som dermed ble dømt til døden.<ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0151%3Abook%3D2%3Achapter%3D42 Oppias skjebne i Livius: ''Romas historie; perseus]</ref> I [[420 f.Kr.]] kom vestalinnen Postumia i søkelyset. Hun var kvikk og livlig, men slapp med en streng [[reprimande]] fra ''pontifex maximus'' om å oppføre og kle seg med større verdighet.<ref>[http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/romanforum/vestal.html ''Vestal Virgin]</ref>

Etter det katastrofale romerske nederlaget i [[slaget ved Cannae]] i [[andre punerkrig]] («[[Hannibalkrigen]]») i august [[216 f.Kr.]] ble det igjen fokusert på vestalinnene. Da rapportene fra konsulen og prætoren var lest, ble det avgjort at M. Claudius som hadde kommando over flåten stasjonert ved [[Ostia]], skulle overføres til hæren ved Canusium. I Roma hersket [[panikk]] etter påstanden om at ikke mindre enn to vestalinner, Opimia og Floronia, skulle ha gjort seg skyldige i [[utukt]]. L. Cantilius, en [[pontifikat|pontiff]] av lavere rang som hadde forbrutt seg mot Floronia, ble pisket i Comitium av ''pontifex maximus'' til han døde av det. ''[[Decemviri]]'' ble pålagt å konsultere [[de sibyllinske bøkene]], og den gresktalende [[historiker]]en Quintus Fabius Pictor<ref>[https://www.britannica.com/biography/Quintus-Fabius-Pictor «Q. Fabius Pictor», ''Britannica]</ref> sendt til [[oraklet i Delfi]] i [[Hellas]] for å få vite hvilken [[bønn]]er som ville formilde gudene, og hvordan ulykkene skulle ta en ende. I mellomtiden ble merkelige ofringer foretatt i Roma, også menneskeofringer. En [[Gallia|galler]] og gallisk kvinne, samt en greker og en gresk kvinne ble begravd levende under Forum Boarium, senket i en steinkrypt som også tidligere var besmittet av menneskeofringer, en praksis romerne normalt hadde avsky for. Da gudene ble ansett for å være formildet, sendte M. Claudius Marcellus 1&nbsp;500 menn fra Ostia, innkalt til tjeneste i flåten som voktet Roma. Senatet lot M. Junius utnevnes til [[diktator]], og Tiberius Sempronius til ''[[magister equitum]]''.<ref>[https://ebrary.net/140672/history/vestal_virgins Livius: ''Vestals and the Second Punic War, ebrary.net]</ref><Ref>[https://web.archive.org/web/20210928010546/https://cof.quantumfuturegroup.org/events/5620 Livius: ''Romas historie'', bind 5,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>
[[Fil:Denario_di_quinto_cassio_longino_con_il_tempio_di_vesta.jpg|thumb|Vestas rundtempel på en [[denar]] fra 55 f.Kr.]]
Opprinnelig skal en vestalinne som brøt kyskhetsløftet, ha blitt pisket eller steinet i hjel; men Roms femte konge, [[Tarquinius Priscus]], skal ha endret dette. En vestalinne var jo egentlig ukrenkelig, og det var derfor lite ønskelig å spille hennes [[blod]]; så i stedet ble den skyldige begravd levende. [[Begravelse]]r var tillatt innenfor ''pomerium'', Romas bygrense; men den bestemmelsen ble omgått ved at hun i stedet ble levende innemurt i et underjordisk rom på Campus Sceleratus (= Ondskapens mark) innenfor [[bymur]]en ved Porta Collina, der hun omkom av «naturlige årsaker».<ref>[https://www.througheternity.com/en/blog/history/vestal-virgins-in-ancient-rome.html ''Privilege and punishment: the Vestal Virgins in Ancient Rome'', 15. desember 2016]</ref> 

I [[1872]] lokaliserte professor Lanciano krypten til Via Goito, rundt 40 meter fra inngangen til finansdepartementet ikke langt fra [[Termini jernbanestasjon]].<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 74)</ref>
Praksisen brøt forbudet mot å gravlegge noen innenfor bymurene. I kammeret stod en seng og et bord, og vann og brød for noen få dager; slik sett steg hun ned i et møblert rom, ikke et gravkammer. Men når lampen sluknet, lå kammeret i evig mørke.<ref>Smith, Anthon (1846): [https://books.google.com/books?id=PeYRAAAAYAAJ&pg=PA353 ''A school dictionary of Greek and Roman antiquities''], London: Harper, s. 353</ref>

Det gikk en stund rykter om at vestalinnene dyrket [[slange]]r, trolig fordi de hadde kontakt med legekulten for [[Asklepios]] på [[Tiberøya]], og kulten til Bona Dea<ref>[https://www.brooklynmuseum.org/eascfa/dinner_party/heritage_floor/bona_dea «Bona Dea», gudinnen symbolisert med en slange;] [[Brooklyn]] museum</ref> som hadde slangen som sitt [[symbol]].<ref>Kirsti Gulowsen og Olaf Steen: ''Roma'' (s. 73), forlaget Dreyer, Oslo 2016, {{ISBN|978-82-8265-160-8}}</ref> I [[121 f.Kr.]] - da [[Gaius Gracchus]] og hans tilhengere ble myrdet - hadde vestalinnen Licina innviet et alter i Bona Dea-templet. Dette kan ha ligget bak anklagen om brudd på kyskhetsløftet i [[114 f.Kr.]] som også ble rettet mot to andre, Aemilia og Marcia, i [[panikk]]en etter [[Marcus Porcius Cato|Catos]] nederlag i [[Thrakia]].<ref>[https://balkancelts.wordpress.com/2016/11/23/the-struma-massacres-114-bc/ ''The death of legions'', Thrakia 114 f.Kr.]</ref> I tillegg begynte Vestas ild å slukne av seg selv - et sikkert tegn på at en vestalinne hadde brutt kyskhetsløftet - så da et lynnedslag tok livet av Elvia, en jomfru som var ute med hesten sin,<Ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A2008.01.0212%3Asection%3D83 Plutark: ''Quaestiones Romanae, del 83, om Elvias død]</ref> og etterlot kjolen hennes svidd og dradd opp til hoftene, ble vestalinnene Licina, Aemilia og Marcia stilt for retten, og Marcia domfelt.<ref>[https://books.google.no/books?id=gS8hBQAAQBAJ&pg=PT61&lpg=PT61&dq=licina+marcia+aemilia&source=bl&ots=TMARNSascn&sig=aasAEBBabxmX5Xq5HaZgIu3O1p8&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjYne_7gpHXAhViQpoKHc8JBlQQ6AEILjAB#v=onepage&q=licina%20marcia%20aemilia&f=false Eric Berkowitz: ''Sex and Punishment: Four Thousand Years of Judging Desire]</ref> Hun ble bundet og satt i en [[bærestol]], og prester fulgte opptoget gjennom den skrekkslagne mengden. Der snudde prestene seg bort mens Marcia krøp ned en stige til graven sin. Hun fikk med seg en dagsrasjon mat og drikke, og en lampe på ferden. Så ble graven kastet til.<ref>[https://web.archive.org/web/20121001062403/http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 Jayne Lutwyche: ''Ancient Rome's maidens – who were the Vestal Virgins?'' BBC 7 September 2012,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>

Brudd på kyskhetsløftet forekom sjelden.<ref>[https://web.archive.org/web/20121020154948/http://www.1911encyclopedia.org/Vesta «Vesta»], ''Encyclopædia Britannica'' 1911. 1911encyclopedia.org. 21. oktober 2006. Arkivert fra [http://www.1911encyclopedia.org/Vesta originalen] den 20. oktober 2012</ref> 

Vestalinnen Tuccia ble anklaget for å ha brutt sitt [[kyskhet]]sløfte, men i én versjon av historien beviste hun sin uskyld ved å bære hjem vann fra [[Tiberen]] i en sil.<ref>[https://www.museodelprado.es/en/the-collection/art-work/the-vestal-virgin-tuccia/5bf4d9b7-264a-4176-9573-9fa0b3ab5797 «Tuccia», byste] i [[Prado-museet]]</ref>

[[Plinius den yngre]] var overbevist om at Cornelia, som var ''virgo maxima'' og ble gravlagt levende på ordre fra keiser [[Domitian]], var uskyldig i anklagen om brudd på kyskhetsløftet. Han beskrev hvordan hun forsøkte å beholde sin verdighet da hun steg ned i kammeret; løsnet kappen sin da den hengte seg opp, og snudde seg vekk i avsky da [[bøddel]]en tilbød å støtte henne.<ref>Noehden, G.H. (September 1817): [http://universitystory.gla.ac.uk/biography/?id=WH15161&type=P «Some Observations on the Worship of Vesta»] {{Wayback|url=http://universitystory.gla.ac.uk/biography/?id=WH15161&type=P |date=20170212163742 }} i: ''The Classical Journal'', NO XXXI, London: A.J.Valpy. s. 321–333. Essay, del 2, s. 332</ref>

[[Dionysios fra Halikarnassos]] hevdet at de tidligste vestalinnene ved [[Alba Longa]] ble pisket og henrettet for å ha brutt kyskhetsløftet, og at barna deres ble kastet i elven.<ref>Dionysios fra Halikarnassos: ''Antiquitates Romanum'', [https://books.google.com/books?id=NwEMAAAAYAAJ&pg=PA180 utgave fra 1758, s. 180]</ref> Dionysios hevdet også at levende begravelse var en skikk innstiftet av den romerske kongen [[Tarquinius Priscus]] om prestinnen brøt sitt kyskhetsløfte. Etter hans død fant man instruks om dette i [[de sibyllinske bøker]]; og i hans regjeringstid skulle prestinnen Pinaria, datter av Publius, ha utført ofringene uten å være kysk.<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Dionysius_of_Halicarnassus/3D*.html Dionysios fra Halikarnassos: ''Antiquitates Romanum]</ref> Den [[Østromerriket|bysantinske]] historikeren [[Georgios Kedrenos]] fra 1000-tallet hevder som den eneste at [[Numa Pompilius|kong Numa]] innstiftet dødsstraff ved [[steining]] for ukyske vestalinner, før Priscus endret skikken til levende begravelse.<ref>Smith, Anthon (1843): [https://books.google.com/books?id=9e8rAAAAYAAJ&pg=PA1040 ''A dictionary of Greek and Roman antiquities''], New York: Harper&Brothers, s. 1040</ref> Pisking med kjepper ble tidvis benyttet før begravelse, som det skal ha blitt gjort mot Urbinia i 471 f.Kr. Den ene av de to partnerne hennes tok livet av seg; den andre ble pågrepet og pisket som en slave på Forum og deretter henrettet. Straks ble det angivelig slutt på den [[pest]]en som hadde kostet så mange kvinner livet.<ref>[https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Dionysius_of_Halicarnassus/9B*.html Dionysios om Urbinias skjebne, ''LacusCurtius]</ref>

Minucia ble sagt å kle seg vel elegant, og ble fratatt i sine oppgaver i helligdommen. Hun fikk også forbud mot å frigi slaver, slik at myndighetene kunne underkaste dem tortur for å presse frem vitneutsagn mot henne. Et slikt vitnemål, tvunget ut av en slave, endte med at hun ble gravlagt levende.<ref>Titus Livius (Livy): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0026%3Abook%3D8%3Achapter%3D15 ''The History of Rome'', bok 8,15, ''perseus]</ref> 

I [[legende]]n om [[Agnes av Roma|St. Agnes]] fortelles at hun avviste prefektens sønn, og da fikk valget mellom å ofre til Vesta eller bli sendt til et [[bordell]].<ref>[http://www.christianiconography.info/goldenLegend/agnes.htm ''Golden Legend: Life of Saint Agnes]</ref>
[[fil:RomaCasaVestaliDaPalatinoOvest.JPG|thumb|Vestalinnenes hus og Vestas tempel sett fra [[Palatinerhøyden]].]]
[[fil:Casa-vestali.png|thumb|En rekonstruksjon av vestalinnenes hus, tegning av Christian Huelsen (1905).]]
== ''Atrium Vestæ'' ==
''Atrium Vestæ'' («Vestas hus») var vestalinnenes hjem,<ref>Lutwyche, Jayne (7. september 2012): [http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 «Ancient Rome's maidens – who were the Vestal Virgins?»] {{Wayback|url=http://www.bbc.co.uk/religion/0/18490233 |date=20190408055141 }}, ''BBC''</ref> en palasslignende bygning i tre etasjer med femti rom, beliggende like bak det sirkelrunde [[Vestatempelet]] ved den østlige enden av Forum Romanum, mellom ''Regia''  («kongehuset») og foten av [[Palatinerhøyden|Palatin]]. ''Domus publicæ'' hvor ''pontifex maximus'' bodde, lå i nærheten av bygget inntil denne rollen ble overtatt av de romerske keiserne. Helt i øst lå en åpen, hvelvet hall med en statue av [[Numa Pompilius|kong Numa]].

Ovid i ''[[Fasti (Ovid)|Fasti]]''<ref>Ovid: ''Fasti'' 6,249-283</ref> beskrev Vestas rundtempel, hvor dikteren sammenligner tempelet med jorden selv.<ref>Undheim, Sissel, red. (2010): «Vestas rundtempel» i: ''Romersk religion'', Verdens hellige skrifter, ISBN 878-82-525-7254-4, s. 133-34</ref>}} Ruinen av Vesta-tempelet som står der i dag, er rester av det tempelet som ble restaurert i [[191]]. En rekke templer på samme tomten var tidligere brent ned, første gangen da [[Gallia|gallerne]] inntok Roma i [[390 f.Kr.]] I [[241 f.Kr.]], da Caecilius Metellus reddet [[Palladium]] og dermed ble blind (men siden fikk synet [[jærtegn|mirakuløst]] tilbake). I [[210 f.Kr.]] ble tempelet reddet fra å brenne helt ned, takket være innsatsen til tretten slaver, og i [[14 f.Kr.]] ble kultobjektene reddet ut før faren var over. Etter [[Brannen i Roma år 64|den store brannen i år 64]] ble Vesta-tempelet igjen flammenes rov, men snart gjenoppbygd, trolig først av keiser [[Nero]] selv, og siden i 191 av keiserinne [[Julia Domna]].<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/e/gazetteer/places/europe/italy/lazio/roma/rome/_texts/platop*/vesta.html ''Sanctuaries of Vesta'', Platner & Ashby, 1929]</ref>

Fra gamle [[mynt]]er og litterære beskrivelser er det kjent at Vesta-tempelet alltid har vært sirkelrundt, selv om stil og bygningsmaterialer endret seg noe gjennom tidene. Ifølge Ovid havde Vesta-tempelet opprinnelig stråtak og vegger av flettet [[siv]]. Det bekreftes av [[arkeolog]]er at tempelets runde grunnplan skriver seg fra Romas eldste tider, i likhet med den stråtekte «[[Romulus og Remus|Romulus']] hytte»,<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Europe/Italy/Lazio/Roma/Rome/_Texts/PLATOP*/Casa_Romuli.html Romulus' hytte (Platner & Ashby, 1929)]</ref> som stod på Palatin fra Romas [[oldtid]], med årene som nærmeste nabo til marmorpalasser. Tanken om at Roma bare kunne overleve så lenge ilden på Vestas [[alter]] ikke gikk ut, har trolig betydd at ilden ble passet av døtrene til stamme[[høvding]]en, som for sikkerhets skyld oppbevarte ilden i hjemmet sitt. Dette underbygges av at Vesta-tempelet lå ved siden av ''Regia'', som ble tatt for å ha vært boligen til kong Numa.<ref>Georgina Masson: ''The companion guide to Rome'' (s. 58)</ref>

De hyttene som de første latinerne og [[etruskere|etruskerne]] bodde i, var runde og bygd av siv. Da folk gikk over til å bygge av stein, beholdt man den runde grunnplanen, og slik ble Vestas helligdom stående helt til Romerrikets fall, som et minnesmerke i marmor over oldtidens sivhytter. Tre bygninger utgjorde Romerrikets religiøse og moralske tyngdepunkt: Vestas tempel, vestalinnenes bolig (''Atrium Vestae'') og ''Regia'', først antatt å ha vært kongebolig; senere bolig for ''pontifex maximus''.<ref>[https://web.archive.org/web/20051219064338/http://www.ancientworlds.net/aw/Article/634992 Forum Romanum: ''the Temple of Vesta and the Vestal Virgins]</ref> Vestalinnenes hus ble grunntypen for kristne nonneklostre; og [[nonne]]r gikk i kirkens tjeneste etter et ritual som minnet om opptaket i Vestas kult. I ruinen står en rekke statuer av vestalinner; den ene har sløret sitt, ''suffibulum'', lagt over hodet; dette ble gjort bare når Vesta mottok offer. Vestalinnenes [[soverom]] lå opp en trapp. Marmorpalasset deres var iskaldt om vinteren; det er den bygningen på Forum, der først ligger i skygge når solen synker bak Palatin om vinteren. Som fuktsperre fikk vestalinnene bygd dobbelt vegg på den siden av bygget som snur mot Palatin, og et ekstra gulv i alle rom, merkelig løst lagt oppå [[amfora]]er som er skåret over. Mellom disse sirkulerte da varm luft fra sentralvarmeanlegget.<ref>H.V. Morton: ''En reise i Rom'' (s. 70-71)</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Beard, Mary (1980): «The Sexual Status of Vestal Virgins» i: ''The Journal of Roman Studies'', '''70''', s. 12–27.
* Kroppenberg, Inge (2010): «Law, Religion and Constitution of the Vestal Virgins» i: ''Law and Literature'', '''22''' (3), s. 418–439.
* Lanciani, Rodolfo (1898): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Gazetteer/Places/Europe/Italy/Lazio/Roma/Rome/_Texts/Lanciani/LANARD/6*.html#fall_of_a_Vestal «The Fall of a Vestal»], kapittel 6 i ''Ancient Rome in the Light of Recent Discoveries''. Houghton, Mifflin and Company, Boston & New York.
* Peck, Harry Thurston (1898): ''Harpers Dictionary of Classical Antiquities''
* Parker, Holt N. (2004): «Why Were the Vestals Virgins? Or the Chastity of Women and the Safety of the Roman State» i: ''American Journal of Philology'', '''125''' (4), s. 563–601.
* Platner, Samuel Ball; Ashby, Thomas (1929): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0054%3Aalphabetic+letter%3Dfront ''A Topographical Dictionary of Ancient Rome''], London: Humphrey Milford. Oxford University Press, via Perseus
* Wildfang, Robin Lorsch (2006): ''Rome's Vestal Virgins''. Oxford: Routledge, innb., ISBN 0-415-39795-2; uinnb., ISBN 0-415-39796-0.

== Eksterne lenker ==
{{Commons category|Vestals|Vestalinnene}}
* [https://feminaeromanae.org/ListofVestals3.pdf] [[Kronologi]]sk liste over vestalinner
* [http://www.obadja.no/08_vesta_og_nonnene.htm «Vesta og nonnene»,] artikkel av H.M. Trangerud
* [https://web.archive.org/web/20111213071649/http://energilink.tu.no/leksikon/den_evige_ild.aspx «Den evige ild»], ''[[Teknisk ukeblad]]
* [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/SMIGRA*/Vestales.html «Vestales»], ''Smith's Dictionary of Greek and Roman Antiquities
* [http://sights.seindal.dk/sight/173_House_of_the_Vestal_Virgins.html ''House of the Vestal Virgin] {{Wayback|url=http://sights.seindal.dk/sight/173_House_of_the_Vestal_Virgins.html |date=20080308074051 }}

{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens Roma]]
[[Kategori:Romersk mytologi]]