Redigerer Verb

'''Verb''' er en [[ordklasse]] som defineres ut fra morfologiske og syntaktiske egenskaper. Ettersom forskjellige språk har litt forskjellige morfo-syntaktiske kategorier, vil definisjonen av verb variere fra språk til språk. På norsk kan vi definere verb som de ordene som kan bøyes i [[tempus|tider]] som presens, preteritum og infinitiv. Tre eksempler er gitt nedenfor.

{| class="wikitable"
!Infinitiv
|ha
|sykle
|kunne
|-
!Presens
|har
|sykler
|kan
|-
!Preteritum
|hadde
|syklet/sykla
|kunne
|}

Verb er ofte [[kjerne (syntaks)|kjerne]] i et [[predikat]], og alle [[predikat]]er må inneholde et '''verb'''.

== Bøying av verb ==
På norsk har ethvert '''verb''' seks forskjellige former. På andre språk har verbene gjerne mange flere former. For eksempel har italienske verb nesten tjue forskjellige former og på rikt [[agglutinerende språk]] som [[tyrkisk]] kan verbene ha millioner av forskjellige former. De seks norske verbformene er vist nedenfor, for de regelmessige verbene ''spise'' og ''spå'', og det uregelmessige verbet ''gå''. Språk som har relativt mange forskjellige bøyninger av ord kalles ofte for [[syntetisk språk]], og et språk som bruker bøyning relativt lite, slik som norsk, kalles gjerne [[analytisk språk]]. [[Mandarin (språk)|Mandarin kinesisk]] er enda mer analytisk enn norsk, og bruker ingen bøyninger i det hele tatt.

{| class="wikitable"
|+ Noen norske verb og deres morfologiske former
|-
! Imperativ
| spis
| spå
| gå
|-
! Infinitiv
| spise
| spå
| gå
|-
! Presens
| spiser
| spår
| går
|-
! Preteritum
| spiste
| spådde
| gikk
|-
! Perfektum partisipp
| spist
| spådd
| gått
|-
! Presens partisipp
| spisende
| spående
| gående
|-
|}

På norsk er [[stamme (morfologi)|stammen]] av verbet som regel imperativformen: Det er denne som går igjen i alle de andre formene for regelmessige verb.

Siden norsk har relativt få bøyningsendelser må man bruke ''sammensatte'' former, også kalt ''perifrastiske former'' eller ''analytiske former'' for å uttrykke det som kan uttrykkes i ett ord i andre språk. For eksempel finnes det en bøyningsendelse for [[futurum]] i latin (eksempel: ''audiam'' 'jeg kommer til å høre') mens vi på norsk bruker sammensatte former som ''vil høre'' eller ''komme til å høre.''

=== Tider ===
På [[norsk]] er det vanlig å snakke om seks verbtider, eller [[tempus]]: ''infinitiv'' (gjerne med ''å'' foran), ''[[presens]]'' (nåtid), ''[[preteritum]]'' (fortid), ''[[presens perfektum]]'' (''før Perfektum'', fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ''ha'' eller ''være'' i presens eller infinitiv), ''[[preteritum perfektum]]'' (''før Pluskvamperfektum'', fortid, perfektum partisipp med hjelpeverbet ''ha'' i preteritum) og ''[[futurum]]'' (framtid, ''skal'' eller ''vil'' fulgt av infinitiv). Noen av tidene gjør bruk av hjelpeverb i tillegg til en partisipp eller infinitiv. Slike verbtider kalles for ''perifrastiske'' eller «sammensatte» tider. Perifrastiske tider er ikke egentlig å regne som «bøying» av verbet, siden de involverer separate hjelpeverb, snarere enn bøyningsendelser ([[affikser]]).

{| class="wikitable"
|+ Verbets tider
! Verb !! Infinitiv !! Presens!! Preteritum !! Presens perfektum !! Preteritum perfektum !! Presens futurum !! Preteritum futurum
|-
! å kaste
| å kaste || kaster || kastet/kasta || har kastet/kasta || hadde kastet/kasta || skal/vil kaste || skulle/ville kaste
|-
! å smile
| å smile || smiler || smilte || har smilt || hadde smilt || skal/vil smile || skulle/ville smile
|-
! å være
| å være || er || var || har vært || hadde vært || skal/vil være || skulle/ville være
|-
! å sprekke
| å sprekke || sprekker || sprakk || har sprukket || hadde sprukket || skal/vil sprekke || skulle/ville sprekke
|}

[[Presens]] kan ofte tolkes som framtid, slik som i eksemplet nedenfor.
:: Jens kommer i morgen.
Ved spesielle tilfeller, kan [[preteritum]]sformen tolkes uten referanse til fortiden. Et eksempel på det er setninger som denne, der ytringen ofte kan referere til høyst nåtidig snøvær. Slik bruk av preteritum er umulig i andre språk som engelsk.
:: Nå snødde det fælt, du!

=== Modi ===
Ent. modus. På norsk finnes hovedsakelig kun to modi, som er [[indikativ]] og [[imperativ]]. Det tredje moduset er [[konjunktiv]] (''ønskeform''). Konjunktiv finnes i hovedsak i fastfrossede uttrykk, som i ''leve kongen!'' eller i ''herren være deg nådig''. Enkelte ganger brukes preteritum (indikativ) i stedet for presens hvor vi på andre språk ville brukt konjunktiv, som for eksempel i «hvis jeg ''var'' deg».

I [[tysk]] er konjunktiv mer vanlig, hovedsakelig i indirekte tale og i betingede setninger. Det fantes også konjunktiv i [[norrønt]]. Konjunktiv kan for eksempel være ønskende, innrømmende, bydende og oppfordrende.

=== Samsvarsbøyning ===
''[[Perfektum partisipp|Samsvarsbøyning]]'' (også kalt ''kongruens'') betyr at verbalet bøyes i samsvar med subjektet det står til. I [[bokmål]] eksisterer det samsvarsbøyning med verb i tall og i enkelte sterke verb også valgfri bøyning i kjønn, men [[nynorsk]] har obligatorisk samsvarsbøyning i perfektum partisipp i både kjønn og tall (''boka er lesen'', ''brevet'' er ''lese'', mens ''bøkene er lesne'') enda det er valgfritt i enkelte tilfeller.

Språk som praktiserer samsvarsbøying, skiller mellom person og tall: Entall: 1. person ''jeg'', 2. person ''du'', 3. person ''han/hun/det''. Flertall: 1. person ''vi'', 2. person ''dere'', 3. person ''de''. Enkelte språk samsvarsbøyer også etter kjønn (han, hun, det).

Engelsk har samsvarsbøyning i presens, der 3. person entall har endingen -s. Verbet ''to be'' (å være) bøyes fortsatt grundig etter person og tall i både presens og preteritum. Enkelte språk, som for eksempel fransk og tysk har samsvarsbøyning i alle tider.

=== Aktiv og passiv ===
Verb bøyes i aktiv og passiv. Aktiv infinitiv av verbet ''elske'' er ''å elske'', mens passiv infinitiv er ''å elskes''. I aktiv er det subjektet som utfører handlingen (''du elsker meg'', det er ''du'' som elsker), mens i passiv blir handlingen utført på det ''logiske subjektet'' (''jeg elskes av deg'', det er fortsatt du som elsker, men det er ''jeg'' som er subjekt). Passiv kan også uttrykkes ''perifrastisk'', med hjelpverbet ''bli'' (''jeg blir elsket av deg '').

=== Partisipper ===
Partisippformene av verbet er de ''adjektiviserte'' formene, som kan brukes som adjektiv eller adverb.

==== Perfektum partisipp ====
[[Perfektum partisipp]] er perfektumsformen uten hjelpeverbet ''har''. Det brukes oftest som adjektiv:

: Jeg har bare én '''utskrevet''' kladdebok igjen!

: Du er jo helt '''innsmurt''' av søle!

Noen ganger kan man også bruke perfektum partisipp som adverb:

: Han sukker '''utmattet'''.

: Jeg tusler '''nedslått''' mot døra.

==== Presens partisipp ====
[[Presens partisipp]] uttrykkes på bokmål med endingen -ende. Det brukes mye mer på for eksempel engelsk, der det dannes med endingen -ing (''she is sleeping'', ''I saw a boy coming''). Vanligvis brukes dette partisippet som adverb:

: Jeg begynner '''skjelvende''' å gå.

: Han kom '''løpende''' med en beskjed fra læreren.

Men det kan også brukes som adjektiv:

: Den '''syngende''' mannen smilte til meg.

: Jeg strekker en '''skjelvende''' hånd i været.

== Verbtyper ==

=== Intransitive, transitive og ditransitive verb: Valens og tematiske roller ===
==== Valens ====
Verb kan deles inn i klasser etter hvor mange andre [[setningsledd]] eller [[konstituent (grammatikk)|konstituenter]] de krever i tillegg til seg selv. Disse andre setningsleddene kalles for verbets '''argumenter.''' Verb som ''kjøpe,'' ''senke'' og ''miste'' er '''to-verdige''' verb, også kalt '''transitive''' verb, fordi de krever to [[setningsledd]] i tillegg til seg selv. I setningene nedenfor er de to '''argumentene''' uthevet.

:: '''Jens''' mistet '''nøklene sine'''.
:: '''Den nye vaktmesteren''' kjøpte '''et nytt tørkestativ'''.

Verb som bare krever ett '''argument''' kalles '''en-verdige''' eller '''intransitive''' verb. Eksempler på det er ''sovne,'' ''snorke,'' og ''synke.''

:: '''Båten''' sank.
:: '''Jens''' snorker.

Verb som krever tre argumenter kalles '''tre-verdige''' eller '''ditransitive'''. Eksempler på det er ''gi,'' ''anbefale,'' og ''sende''.

:: '''Jens''' anbefalte '''meg''' '''en restaurant'''.
:: '''Læreren''' viste '''David''' '''prøveresultatet'''.

Det finnes ingen verb (i noen språk!) som krever fire eller flere argumenter. Det finnes imidlertid verb som ikke krever ''noen'' argumenter, såkalte '''null-verdige verb.''' Typiske eksempler på det er verb som har med været å gjøre, slik som ''regne'' og ''snø.'' Pronomenet ''det'' i setningen nedenfor er ikke et '''argument''' av verbet ''snø.'' For eksempel, går det ikke an å sette spørsmålstegn ved det, eller å framheve det. Ekte argumenter kan alltid framheves eller settes spørsmålstegn ved. Slike meningstomme uttrykk som ''det'' i setningen nedenfor, kalles ofte for [[ekspletiv]]e [[pronomen]]er.
:: Det snør.
:: Ugrammatisk: *Hva snør?
:: Ugrammatisk: *Det er DET som snør.
:: Ugrammatisk: *DET snør, ikke det.

Mens norsk, engelsk og tysk bruker slike meningstomme subjekter med nullverdige verb (en. «it's raining»; ty. «es regnet»), finnes det mange språk som ikke gjør det. For eksempel blir oversettelsen av «det regner» til henholdsvis italiensk og norrønt:
:: Piove. (italiensk)
:: Rignir. (norrønt)

==== Hvilket argument blir subjekt? Tematiske roller og Thetahierarkiet ====
Med transitive og ditransitive verb er det ikke vilkårlig hvilket argument av verbet som blir subjekt og hvilket som blir (indirekte) objekt. Man kunne for eksempel ikke si at ''En restaurant anbefalte meg Jens'' i samme betydning som ''Jens anbefalte meg en restaurant.'' Det er vanlig å si at [[subjekt]]et i en setning er «den som utfører handlingen» i setningen. I dette tilfellet stemmer det bra, men det finnes mange eksempler der subjektet ikke egentlig kan sies å utføre noen handling. Nedenfor er noen eksempler på det med subjektene uthevet.
:: '''Jens''' erfarte noe nytt.
:: '''Jens''' er død.
:: '''Steinene''' raste ned fra fjellsiden.
Men i mange tilfeller stemmer det altså at subjektet «utfører» en handling. Argumenter som «utfører handlinger» kalles ofte for AGENT i språkvitenskapen, og argumenter som blir utsatt for, eller undergår handlingen kalles ofte for PATIENT. AGENT og PATIENT kalles ofte for '''tematiske roller''' eller '''thetaroller''' og den delen av språkvitenskapen som omhandler thetaroller kalles ofte for Theta Teori.<ref>[http://www.dissonanceresolved.com/artsnight/jeff_gruber.html Gruber, Jeffrey.] {{Wayback|url=http://www.dissonanceresolved.com/artsnight/jeff_gruber.html |date=20070107074108 }} 1965 Lexical Structures in Syntax and Semantics. Ph.D Thesis MIT. Published in 1976 by Elsevier North-Holland, Amsterdam.</ref><ref>[http://web.mit.edu/linguistics/www/chomsky.home.html Chomsky, Noam.] {{Wayback|url=http://web.mit.edu/linguistics/www/chomsky.home.html |date=20070210081306 }} 1981. Lectures on Government and Binding. Dordrecht: Reidel.</ref> PATIENT-roller kan ofte slås sammen med en mer generell thetarolle som kalles THEME: Andre thetaroller et verb kan ha er EXPERIENCER, RECIPIENT, GOAL, og noen andre: Det er foratt diskusjon om nøyaktig hvilke thetaroller som eksisterer og hvordan de skal integreres i grammatisk teori.<ref>[http://www-rcf.usc.edu/~borer/ Borer, Hagit] {{Wayback|url=http://www-rcf.usc.edu/~borer/ |date=20060908143822 }}. 2005. ''The Normal Course of Events. Structuring Sense, Volume II.'' Oxford: Oxford University Press.</ref><ref>[http://www.let.uu.nl/~Tanya.Reinhart/personal/ Reinhart, Tanya] 2002. «The Theta System: An Overview.» ''Theoretical Linguistics'' 28(3), pp. 229–290, 2002.</ref><ref>[http://www.hum.uit.no/a/ramchand/ Ramchand, Gillian] {{Wayback|url=http://www.hum.uit.no/a/ramchand/ |date=20070223062646 }} to appear. [http://ling.auf.net/lingbuzz/@JdOiTCtTsgFrKbBK/lrIEJKKo?5 Verb Meaning and the Lexicon: A First Phase Syntax.] Oxford: Oxford University Press.</ref> Denne artkkelen baserer seg på et relativt «tradisjonelt» inventar av thetaroller. Man kan si at et transitivt verb har to thetaroller. Nedenfor er noen eksempler på verb og deres thetaroller.

{| class="wikitable"
|+ Noen norske verb og deres thetaroller
|-
!
! Valens
! thetaroller
|-
| senke
| transitivt
| AGENT, PATIENT
|-
| synke
| intransitivt
| PATIENT
|-
|(mis)like
| transitivt
| EXPERIENCER, THEME
|-
| gi
| ditransitivt
| AGENT, RECIPIENT, THEME
|-
| få
| transitivt
| RECIPIENT, THEME
|-
|}

Vi kan nå stille vårt spørsmål litt mer presist: Hvis et verb har mer enn en thetarolle, hvilken thetarolle vil bli realisert som [[subjekt]]? Det viser seg at thetarollene er organisert i et hierarki.<ref>[http://linguistics.berkeley.edu/people/fac/fillmore.html Fillmore, Charles J.] {{Wayback|url=http://linguistics.berkeley.edu/people/fac/fillmore.html |date=20061031213403 }} 1968. «Lexical entries for verbs.» Dordrecht, Holland: D. Reidel.</ref> Dette kalles vanligvis for ''det tematiske hierarkiet'' eller ''thetahierarkiet.'' En omtrentlig versjon av dette er vist nedenfor. «AGENT > {EXPERIENCER, RECIPIENT}» betyr at AGENT rollen er ''høyere'' i hierarkiet enn EXPERIENCER og RECIPIENT, mens de to siste rollene er likeverdige.

{| class="wikitable"
|+ Thetahierarkiet.
|-
|  AGENT > {EXPERIENCER, RECIPIENT} > {PATIENT, THEME}
|-
|}

Når argumentene til et verb skal realiseres, vil den thetarollen som er ''høyest'' i thetahierarkiet bli subjekt. Hvis verbet er ditransitivt, vil den ''nest høyeste'' thetarollen bli realisert som indirekte objekt, og den ''laveste'' som direkte objekt. Hvis du ser på verbene i tabellen ovenfor, vil du se at dette stemmer med virkeligheten. Det høyeste argumentet til ''Senke'' i thetahierarkiet er AGENT. Derfor blir AGENT subjekt. Det høyeste argumentet til ''(mis)like'' er EXPERIENCER. Derfor er det dette argumentet som blir subjekt.

==== To typer intransitive verb: Ergative verb og uergative verb ====
Noen norske intransitive verb kan ta hjelpeverbet ''være'' i perfektum, mens andre må ta hjelpeverbet ''ha.''
:: Grammatisk: Båten er '''sunket.'''
:: Ugrammatisk: *Jens er '''snorket.'''
Som nevnt ovenfor tillater nynorsk samsvarsbøyning med perfektum partisipper og deres subjekter, men dette er bare mulig med de verbene som kan ta hjelpeverbet ''være''. Hva er det som kjennetegner de intransitive verbene som kan ta ''være'' som hjelpeverb?

Hvis vi ser nærmere på det intransitive verbet ''synke'', ser vi at det er relatert til det transitive verbet ''senke''. Verb som ''brekke'' kan brukes både som transitivt og intransitivt: ''Oddvar brakk staven'' og ''Staven brakk'' er begge mulige norske setninger. Som transitivt verb, har det en AGENT og en THEME rolle, og som intransitivt har det bare THEME. Dette er akkurat som relasjonen mellom ''synke'' (bare THEME) og ''senke'' (AGENT, THEME). ''Brekke'' kan også ta hjelpeverbet ''være'' i perfektum: ''Staven er brukket.'' Vi ser altså at det ene argumentet til de intransitive variantene tilsvarer ''objektet'' til de transitive variantene.

Slike intransitive verb kalles vanligvis for ''ergative verb'' eller også ''uakkussative verb''. Regelen er altså at ''ergative'' verb, det vil si verb som har et argument som tilsvarer ''objektet'' til et relatert verb, kan ta hjelpeverb ''være'' i perfektum.<ref>[http://www.cog.jhu.edu/faculty/burzio/ Burzio, Luigi.] {{Wayback|url=http://www.cog.jhu.edu/faculty/burzio/ |date=20060901230454 }} 1986. 1986: ''Italian Syntax: A Government-Binding Approach.'' Reidel, Dordrecht</ref> Andre intransitive verb kalles gjerne for ''uergative''' verb.

Dette kan brukes til å forklare hvilke intransitive verb som kan brukes som attributive [[adjektiver]] når de er bøyd i perfektum partisipp. Verb som ''brekke'' kan brukes slik, men ikke verb som ''snorke''.
:: Grammatikalsk: en brukket stav
:: Ugrammatikalsk: *en snorket mann
Hvis vi ser på transitive verb, ser vi at de som regel kan brukes som adjektiv. Når de brukes slik, refererer substantivfrasen til det som ellers ville tilsvare ''objektet'' til verbet. For eksempel refererer følgende substantivfrase til en mann som noen har malt, ikke til en mann som har malt noe.
:: en malt mann
Forklaringen på hvorfor ''snorke'' ikke kan brukes som adjektiv i en substantivfrase er altså at dets ene argument ''ikke'' tilsvarer et objekt. Kort sagt, uergative verb kan ikke brukes som attributive adjektiver.

I andre språk kan dette illustreres på andre måter også. For eksempel i italiensk kan visse deler av [[substantivfrase]]r realiseres av pronomenet ''ne'' som omtrent betyr «av dem.» For eksempel betyr følgende setning at "jeg har kjøpt tre av dem.
:: Italiensk: Ne ho comprati tre. Direkte oversatt til norsk: Av-dem jeg-har kjøpt tre.
Vi ser at pronomenet ''ne'' realiseres separat fra tallordet ''tre''. Slik realisering av deler av substantivfraser som ''ne'' er bare mulig hvis den substantivfrasen det er snakk om er ''objekt.'' For eksempel er følgende setning ugrammatisk i Italiensk, fordi «tre av dem» tilsvarer ''subjektet'' i setningen:
:: Ugrammatikalsk: *Tre ne hanno comprato una machina. Direkte oversatt: «tre av-dem har kjøpt en bil»

Språkforskeren Luigi Burzio viste at noen intransitive verb tillater ''ne''-realisering av deler av deres ene argument, mens andre intransitive verb ikke gjør det. For eksempel tillater verbet ''arrivare'' («ankomme») det, men ikke ''telefonare'' («telefonere»).
:: Grammatikalsk: Ne sono arrivati tre. Direkte oversatt: 'Av-dem er ankommet tre' («Tre av dem er ankommet.»)
:: Ugrammatikalsk: *Ne hanno telefonato tre. Direkte oversatt: `Av-dem har ringt tre' («Tre av dem har ringt»)
Det viser seg også at nøyaktig de verbene som tillater slik ''ne''-realisering, også tar hjelpeverbet ''essere'' «være» i italiensk. Intransitive verb som ikke tillater ''ne''realisering, tar hjelpeverbet ''avere'' «ha».

Vi har altså følgende situasjon: Intransitive verb som tar hjelpeverb ''være'' (i norsk og italiensk) har argumenter som tilsvarer objekter av relaterte verb, og som ellers også oppfører seg som om de var objekter (''ne'' realisering). Verb som tar hjelpeverb ''ha'', derimot, har ett argument som ''ikke'' er relatert til, eller på andre måter oppfører seg som, et objekt. Intransitive verb som har objekt-relatrete argumenter kalles altså for '''ergative''' eller '''uakkusative''' verb, mens intransitive verb som ikke har objektaktige argumenter kalles for '''uergative''' verb.<ref>Alexiadou, Artemis, Elena Anagnostopoulou and Martin Everaert (eds.). 2002. ''The unaccusativity puzzle. Oxford: Oxford University Press.''</ref>

=== Hjelpeverb ===
{{utdypende artikkel|Hjelpeverb}}
Hjelpeverb er verb som brukes sammen med et annet verb for å uttrykke grammatisk informasjon som passiv, tid, modus og så videre I de perifrastiske tidene perfektum og plusskvamperfektum er verbet ''ha ''et hjelpeverb.

[[Modale hjelpeverb]] som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er for eksempel ''kunne'', ''skulle'', ''burde'' og ''ville''. (''Han ville gjøre henne glad'', ''Jeg burde lese mer på leksene mine'', ''Hun kunne spille piano''). Det modale hjelpeverbet «vil» brukes i tiden «futurum», i betydningen: kommer til å.

=== Uselvstendige verb ===
Uselvstendige verb kan ikke stå alene. Man kan ikke si bare ''Jeg er'' eller ''Jeg heter''. Det setningsleddet som står etter et uselvstendig verb, kalles [[predikativ]]. (I setningen ''Jeg er ei jente'' er ''ei jente'' predikativ). Andre uselvstendige verb på norsk er ''å bli'', ''å kalles'' og ''å synes''.

I dialog er det dog mulig å benytte uselvstendige verb.

Eksempel : «-Er det noen i salen som er lege?»

«-Jeg er.»

== Se også ==
* [[Substantiv]]
* [[Adjektiv]]
* [[Ordklasse]]
* [[Predikat]]
* [[Lingvistikk]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [http://www.verbix.com/languages/norwegian.shtml Konjugere norske regelmessige og uregelmessige verb]

{{Ordklasser}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Verb| ]]
[[Kategori:Ordklasser]]