Redigerer Vandaler

[[Image:Vandal alan kingdom 526.png|thumb|300px|Kongeriket til vandalene og [[alanere|alanene]] rundt 526 e.Kr.]]
'''Vandalene''' var et [[germanere|germansk]] folkeslag, som utgjorde en betydelig del av trusselen mot [[Romerriket]] i den såkalte [[folkevandringstiden]]. Vandalene vandret gjennom [[Gallia]] og [[Hispania]] før de dannet et betydelig kongedømme i [[Nord-Afrika]] med hovedstad i [[Saldae]] (dagens [[Béjaïa]]). Herfra dominerte de øyene i det vestlige [[Middelhavet]]. I [[534]] overga den siste vandalkongen seg til romerne,  og etter dette hadde vandalene lite betydning i historien.

Navnet [[Andalucía]] (fra [[al-Andalus]]) er sannsynligvis en [[arabisk]] avledning av det etniske navnet Vandal.

==Opprinnelse==
Vandalene ble først identifisert med [[Przeworsk-kulturen]] i det [[19. århundre]]. Det er kontroverser rundt potensielle forbindelser mellom vandalene og en annen [[germanske stammer|germanske stamme]], kalt [[lugier]]. Noen akademikere tror at enten var lugiene et tidligere navn for vandalene eller vandalene var del av den lugianske føderasjonen.  

Likheter i navn har antydet at hjemlandet til vandalene kan ha vært i [[Norge]] ([[Hallingdal]]), [[Sverige]] ([[Vendel]]) eller [[Danmark]] ([[Vendsyssel]]). Vandalene er antatt å ha krysset [[Baltikum]] inn i det som i dag er [[Polen]] rundt det [[2. århundre f.Kr.]] og slo seg ned i [[Schlesien]] fra rundt [[120 f.Kr.]] [[Gaius Cornelius Tacitus|Tacitus]] stedfestet deres nærvær mellom [[Oder]] og [[Wisła]] i ''Germania'' ([[98]]). Hans identifisering ble bekreftet av senere historikere. Ifølge [[Jordanes]] hadde de og [[ryger|rygene]] blitt fortrengt av [[gotere|goterne]]. Denne tradisjonen støtter identifiseringen av vandalene med Przeworsk-kulturen, siden goternes [[Wielbark-kulturen|Wielbark-kultur]] ser ut til å ha erstattet en gren av denne kulturen.

I [[middelalderen]] var det populært antatt at vandalene var forfedrene til [[polakker|polakkene]]. Denne antagelsen oppstod antagelig av to grunner: For det første ble [[vendere|venderne]] blandet med vandalene og for det andre bebodde både venderne og vandalene i antikkens tid området som senere ble bosatt av polakker. I [[796]] kan en i ''[[Annales Alamanici]]'' finne et utdrag som sier at «[[Pepin av Italia]] reiste til vandalenes region, hvor vandalene kom ut for å gjøre motstand mot ham.» I ''[[Annales Sangallenses]]'' ble det samme raidet (riktignok plassert i [[795]]) oppsummert med en enkel melding: «vandalene ble ødelagt». Dette betyr at tidlige skribenter i middelalderen gav vandalenes navn til [[avarer]].

==Historie==
Vandalene var delt inn i to stammegrupper, [[silingi]] og [[hasdingi]]. Silingiene levde i et område som kalt ''Magna Germania'' i flere århundrer, nå [[Schlesien]]. I det [[2. århundre]] flyttet hasdingiene, ledet av kongene Rhaus og Raptus, sørover og angrep først [[romerriket|romerne]] i det nedre [[Donau]]-området, inngikk så fred og slo seg ned i det vestlige [[Dacia]] ([[Romania]]) og det romerske [[Ungarn]].  

Ifølge [[Jordanes]] kom hasdingiene i konflikt med [[gotere|goterne]] rundt tiden til [[Konstantin den store]]. På den tiden levde vandalene i land som senere ble bebodd av [[gepidene]], hvor de var omringet «''i øst (av) goterne, i vest (av) [[markomannere|markomannerne]], i nord (av) [[hermandurer|hermandurerne]] og i sør Hister (Donau).''» Vandalene ble angrepet av den gotiske kong [[Geberic]] og deres kong [[Visimar]] ble drept. Vandalene migrerte så til [[Pannonia]] hvor de levde de neste seksti årene.

I [[400]] eller [[401]], muligens på grunn av [[hunerne]]s angrep, begynte vandalene sammen med sine allierte (de [[sarmatia|sarmatianske]] [[alanere|alanerne]] og germanske [[svebere|sveberne]]), å bevege seg vestover under kong [[Godigisel]]. Noen av silingiene sluttet seg til dem senere. Rundt denne tiden hadde hasdingiene allerede blitt [[kristendom|kristnet]]. På samme måte som goterne tidligere, adopterte vandalene [[arianisme]]n, en trosretning som var i opposisjon til hovedstrømmen som var trinitariansk kristendom i Romerriket, som senere ble til [[den katolske kirke]] og [[den ortodokse kirke]].

===Gallia===
Vandalene reiste vestover langs Donau uten store problemer, men da de nådde [[Rhinen]], møtte de motstand fra [[frankerne]] som befolket og kontrollerte de romerske regionene i det nordlige [[Gallia]]. {{formatnum:20000}} vandaler, inkludert Godigisel selv, døde i det påfølgende slaget. Allikevel klarte Vandalene med hjelp fra alanerne å beseire frankerne. Den [[20. desember]] [[406]] krysset vandalene den islagte Rhinen for å invadere Gallia. Under Godigisels sønn [[Gunderic]] plyndret vandalene seg vestover og sørover gjennom [[Aquitaine]].

===Iberia===
Vandalene krysset [[Pyreneene]] i [[oktober]] [[409]] og fikk land fra romerne på [[Den iberiske halvøy]] som [[foederati]] i [[Gallaecia]] (i nordvest) og [[Hispania Baetica]] (i sør). Alanerne fikk land i [[Lusitania]] (vest) og regionen rundt [[Karthago Nova]]. Sveberne kontrollerte også deler av Gallaecia. [[Vestgoterne]] som invaderte Iberia før de fikk landområder i [[Septimania]] i det sørlige [[Frankrike]], knuste alanerne i [[416]] og drepte den vestlige alanske kongen, Attaces. Restene av hans folk tilbød senere vandalkongen [[Gunderik]] den alanske kronen. Senere vandalkonger i Nord-Afrika kalte seg ''Rex Wandalorum et Alanorum'' («konge av vandalene og alanerne»).

===Afrika===
Gunderiks halvbror [[Geiserik]] viste seg å bli den store vandalkongen. Han begynte å bygge en vandalsk flåte, og etter at han ble konge, krysset han [[Gibraltarstredet]] i [[429]] og beveget seg østover mot [[Karthago]]. I [[435]] gav romerne dem noe territorium i Nord-Afrika, men likevel falt Karthago til vandalene i [[439]]. Geiserik bygget så opp kongedømmet til vandalene og alanerne til en mektig stat med hovedstad i [[Saldae]]. Han erobret [[Sicilia]], [[Sardinia]], [[Korsika]] og [[Balearene]].

Forskjellen i trosgrunnlaget mellom de [[arianisme|arianske]] vandalene og Romas [[den katolske kirke|katolikker]] eller [[donatister]] var en konstant kilde til spenning i deres afrikanske stat. De fleste vandalkongene, med unntak av [[Hilderik]], forfulgte mer eller mindre katolikkene. Medlemmer av presteskapet ble utvist, klostre ble oppløst og et generelt press ble brukt på katolikker som ikke lot seg kue. Selv om katolisismen sjelden var offisielt forbudt, med unntak av de siste månedene av styret til [[Hunerik]], var konvertering fra vandalenes tro til katolisismen forbudt, og livet var generelt vanskelig for det katolske presteskapet som ble nektet å ha biskoper.

===Plyndringen av Roma===
Vandalene tok [[Roma]] i [[455]] og plyndret byen i to uker fra [[2. juni]]. De forlot byen med utallige verdisaker, inkludert byttet fra [[tempelet i Jerusalem]] som var blitt ført til Roma av [[Titus Flavius Vespasianus|Titus]]. De tok også med seg keiserinnen [[Licinia Eudoxia]] og hennes døtre [[Eudocia]] og [[Placidia]]. De ødela en enorm [[Bysants|bysantinsk]] flåte som ble sendt mot dem innen [[468]].

===Nedgang===
Da Geiserik døde i [[477]], ble hans sønn [[Hunerik]] konge. Huneriks styre var preget av religiøs forfølgelse av [[manikeisme|manikeerne]] og katolikkene. [[Guntamund]] ([[484]]&ndash;[[496]]) forsøkte å skape intern fred med katolikkene. Den vandalske makten hadde vært nedadgående siden Geiserik døde, og Gunthamund mistet store deler av Sicilia til [[østgoterne]] og måtte stå i mot økt press fra [[maurere|maurerne]]. 

[[Hilderik]] ([[523]]&ndash;[[530]]) var den mest katolskvennlige av vandalkongene. Han hadde lite interesse for krig og overlot det til et familiemedlem, [[Hoamer]]. Da Hoamer led nederlag mot maurerne, gjennomførte den arianske fraksjonen i kongefamilien et opprør og [[Gelimer]] ([[530]]&ndash;[[533]]) ble konge. Hilderik, Hoamer og deres slektninger ble kastet i fengsel.

Den bysantinske keiser [[Justinian I]] erklærte krig mot vandalene. Handlingen ble ledet av [[Belisarius]]. Etter å ha hørt at den største delen av den vandalske flåten kjempet mot et opprør i Sardinia, bestemte han seg for å handle raskt og landet i [[Tunisia]] og marsjerte mot Karthago. Sent på sommeren [[533]] møtte kong Gelimer Belisarius 16 km sør for Karthago i [[slaget ved Ad Decimium]]. Vandalene var til å begynne med i ferd med å vinne slaget, men da Gelimers nevø Gibamund falt i slaget, flyktet vandalene. Belisarius tok raskt Karthago, mens de overlevende vandalene kjempet videre. 

[[15. desember]] [[533]] barket Gelimer og Belisarius sammen igjen i [[slaget ved Ticameron|Ticameron]], rundt 32 km fra Karthago. Igjen kjempet vandalene godt, men brøt sammen da Gelimers bror [[Tzazo]] falt i slaget. Belisarius rykket raskt frem til [[Hippo Regius|Hippo]], den nest største byen i vandalenes kongedømme, og i [[534]] overgav Gelimer seg til den romerske erobreren og gjorde slutt på vandalenes kongedømme.

===Vandalenes konger===
{| class="wikitable" border="1" cellpadding="2"
|bgcolor="lightyellow"|'''År'''
|bgcolor="lightyellow"|'''Konge'''
|bgcolor="lightyellow"|'''Merknader'''
|-
|&ndash;[[407]]
|[[Godigisel]] 
|Førte vandalene over [[Rhinen]] og inn i [[Gallia]]
|-
|[[407]]&ndash;[[428]] 
|[[Gunderik]] 
|Førte vandalene over [[Pyreneene]] og inn i [[Hispania]]
|-
|[[428]]&ndash;[[477]]
|[[Geiserik]]
|Førte vandalene over [[Gibraltarstredet]] og etablerte vandalenes kongedømme i [[Nord-Afrika]] med sin hovedstad i [[Karthago]]
|-
|[[477]]&ndash;[[484]]
|[[Hunerik]]
|
|-
|[[484]]&ndash;[[496]]
|[[Guntamund]]
|
|-
|[[496]]&ndash;[[523]]
|[[Trasamund]]
|
|-
|[[523]]&ndash;[[530]]
|[[Hilderik]]
|
|-
|[[530]]&ndash;[[534]]
|[[Gelimer]]
|
|-
|}

==Vandalisme==
[[Verb]]et «vandalisere»<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=vandalisere&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=bokmaal «vandalisere»], ''Bokmålsordboka''</ref> ble en betegnelse for barbarisk plyndring og ødeleggelse. Uttrykket stammer fra den hurtige erobringen kong [[Geiserik]]s hær foretok av Roma i [[455]]. Sannheten er trolig at de ikke skadet byen mer enn andre invaderende styrker. Uttrykket lever videre i [[vandalisme]], som betyr «meningsløs ødeleggelse».<ref>[http://www.etymonline.com/?search=vandal Vandal], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Romerske kilder er ikke konsekvent fiendtlige til vandalene, som i perioder var romernes allierte; men etter [[Gordonopptøyene]] i [[London]] i [[1780]], da tilhengere av fri katolsk trosutøvelse ble angrepet, kalte [[poet]]en [[William Cowper]] den mobben som brente ned lord Manfields [[bibliotek]], for «vandaler». Få år senere, under [[den franske revolusjon]], oppfant en [[biskop]] ordet «vandalisme» som en beskrivelse av den [[Frankrike|franske]], [[Republikk|republikanske]] hærens rasering av offentlige monumenter og bygninger.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', Oslo: Lille Måne, ISBN 978-82-92605-35-6, s. 228.</ref>

==Vandalenes språk==
:''Hovedartikkel: [[Vandalisk språk]]''

Lite vites om det [[vandalisk språk|vandaliske språk]] som var av den [[Østgermanske språk|østgermanske]] [[lingvistikk|lingvistiske]] grenen, nært beslektet med [[gotisk (språk)|gotisk]] (kjent fra [[Ulfilas]]' [[bibel]]oversettelse). Begge er utdødd. Noen spor kan være igjen i andalusisk [[dialekt]], den sørligste gruppen av de [[spansk]]e dialektene som riktignok er mer preget av [[arabisk]] fra de siste [[maurere|maurerne]] ([[711]] til [[1492]]), de første og siste [[islam|muslimske]] herskerne i Iberia.

==Dagens arv==
*Navnet [[Andalucía]] (Spanias sørligste region) stammer muligens fra det etniske navnet «vandal». 
*''Vandals'' er kallenavnet til [[Universitetet i Idaho]]s idrettslag.
*''[[The Vandals]]'' er navnet på et [[punk]]-band fra [[Los Angeles]].

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Norwich, John Julius (1989): ''Byzantium: The Early Centuries'', Knopf
*Westermann, ''Grosser Atlas zur Weltgeschichte''
*[[Pauly-Wissowa]]
* Adam, Brian: [http://www.roman-empire.net/articles/article-016.html ''History of the Vandals'']
* Davidson, Ivor J. (2005): ''A Public Faith'', Chapter 11, ''Christians and Barbarians'', Volume 2 of Baker History of the Church, ISBN 0-8010-1275-9
* Victor av Vita; Victor, John Moorhead, red. (1992): [https://books.google.no/books?id=N_usIGzl5SwC&redir_esc=y ''History of the Vandal Persecution''], Liverpool University Press, ISBN 0-85323-127-3. Skrevet 484 e.Kr..

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Vandaler| ]]
[[Kategori:Folkevandringstiden]]
[[Kategori:Germanske folkeslag]]
[[Kategori:Germanske stammer]]