Redigerer Van Allen-beltene

<!-- [[Fil:Van Allen radiation belt no.svg|thumb|Illustrasjonen viser et tverrsnitt av Van Allen-beltene]]
-->
[[Fil:Radiation_belts4.jpg|thumb|Illustrasjon av det indre og ytre strålingsbeltet rundt jorden.]]
'''Van Allen-beltene''', eller '''jordens strålingsbelter''', er to [[torus]]formede belter med elektrisk ladede partikler, hovedsakelig [[proton]]er og [[elektron]]er, som er fanget av [[Jorden#Magnetfelt|jordens magnetfelt]].

Det indre strålingsbeltet ble påvist 31. januar 1958 ved hjelp av [[geigerteller]]en ombord på den første [[USA|amerikanske]] satellitten, [[Explorer I]]. Det består for det meste av [[proton]]er med energi opp mot 600 [[MeV]]<ref name="ASSL">{{Kilde bok
| forfatter= Leonty I. Miroshnichenko
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Radiation Hazard in Space
| forlag=Kluwer Academic Publishers
| side=8
| isbn=978-1402015380
}}</ref>, og befinner seg mellom 700 og 6&nbsp;000 km over jordoverflaten. Protonene i det indre strålingsbeltet oppstår når [[kosmisk stråling]] kolliderer med atomer i atmosfæren.

Det ytre strålingsbeltet strekker seg fra omtrent 15&nbsp;000 til 25&nbsp;000 km over jordoverflaten. Det består hovedsakelig av [[elektron]]er, og varierer i intensitet etter [[solvind]]forholdene. Partiklene i det ytre beltet inkluderer også [[ion]]er, for det meste [[proton]]er, men også en liten prosentandel [[alfapartikkel|alfapartikler]] og [[oksygen]]ioner.

Van Allen-beltene er oppkalt etter den amerikanske fysikeren [[James Van Allen]], som ledet utviklingen av de vitenskapelige instrumentene på satellittene [[Explorer I]] og [[Explorer III]]. Det er påvist tilsvarende strålingsbelter rundt andre planeter og himmellegemer som har magnetfelter sterke nok til å fange opp romplasma.

==Betydning for romfart og satellitter==
===Den søratlantiske anomali===
[[Fil:ROSAT_SAA.gif|thumb|350px|Utstrekningen av den søratlantiske anomali (560 km høyde)<ref>{{kilde www|url=http://heasarc.gsfc.nasa.gov/docs/rosat/gallery/misc_saad.html|tittel= ROSAT SAA|besøksdato=30. januar 2008}}</ref>]]
Van Allen-beltene ligger symmetrisk med jordens magnetiske akse. Siden denne ikke er sammenfallende med rotasjonsaksen, er strålingen fra det indre strålingsbeltet sterkest i området rundt Sør-Atlanterhavet og svakest nord i Stillehavet. Dette innebærer blant annet at satellitter som går i en bane over «den søratlantiske anomali» er ekstra utsatt for stråling.

[[Hubble-teleskopet]] var opprinnelig utstyrt med seks gyroskoper, hvorav bare fire var beregnet for bruk ved observasjoner og de to resterende var reserver. Bare ett år etter oppskytningen i [[1990]] var to av gyroskopene satt ut av spill, delvis på grunn av økt stråling over den søratlantiske anomali. Idag er bare to av gyroskopene i drift, og Hubble-teleskopet utfører på grunn av den økte risikoen for strålingsskader ikke observasjoner når det passerer dette området.

==Menneskeskapte strålingsbelter==
[[Fil:Operation_Dominic_Starfish-Prime_nuclear_test_from_plane.jpg|thumb|right|Starfish Prime]]
[[9. juli]] [[1962]] utførte [[Amerikas forente stater|USA]] den kjernefysiske prøvesprengningen [[Starfish Prime]] høyt oppe i atmosfæren. Prøvesprengingen fant sted 400 km over [[Johnston Atoll|Johnston Island]] i [[Stillehavet]], og frigjorde energi tilsvarende 1,4 [[megatonn]] [[Trinitrotoluen|TNT]]. Enkelte av [[betapartikkel|betapartiklene]] som oppstod etter sprengingen kolliderte med andre partikler i atmosfæren, og skapte et glødende lys på himmelen.

==Referanser==
<references/>

==Eksterne lenker==
* [http://www.romsenter.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=50901 50 år siden Van Allen-beltene ble oppdaget] – [[Norsk romsenter]]
* [http://www.phy6.org/Education/Iradbelt.html Radiation belts] –
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Astronomi]]
[[Kategori:Geomagnetisme]]
[[Kategori:Artikler i astronomiprosjektet]]