Redigerer Ut av Eden

{{kursiv tittel}}
'''''Ut av Eden''''' (engelsk ''Out of Eden'') er en bok om menneskenes historie etter at de forlot [[Afrika]]. Boka er skrevet av [[Stephen Oppenheimer]] og ble utgitt i [[London]] i 2003. Den er utgitt i [[USA]] med tittelen ''The Real Eve'' (''Den virkelige Eva'') i 2004.

Boka baserer seg i stor grad på [[genetikk]], som støttes opp med vurderinger basert på [[naturhistorie|naturhistorisk]]e undersøkelser og tolkninger, [[språkvitenskap]] og [[arkeologi]]ske funn. Det er særlig [[mitokondrielt DNA]] som drøftes, men konklusjonene underbygges også av undersøkelser av [[Y-kromosom]]er.

Boka bygger på [[Discovery Channel]]-dokumentarfilmen ''The Real Eve'' fra 2002.

Boka beskriver Oppenheimers forsøk på å fortolke en del hovedpunkter i menneskenes historie. Andre forskere har andre forslag til hvordan utviklingen har vært, så dette temaet vil være gjenstand for vitenskapelige diskusjoner i mange år før en eventuelt oppnår noe som likner på [[konsensus]].

Nedenfor gjengis en del hovedpunkter slik Oppenheimer ser utviklingen av menneskenes utbredelse utenfor Afrika.

''Se også artikkelen [[Tidlige menneskelige folkevandringer]].''

== Forhistorien ==
Boka starter med at det i Afrika for 100-200&nbsp;000 år siden levde flere moderne mennesker med ulike grupper av mitokondrielle DNA og Y-kromosomer spredd over kontinentet.

Mennesker hadde en utvandring ut av Afrika til [[Levanten]] i en gunstig klimatisk periode for omkring 125&nbsp;000 år siden, men døde ut da klimaet endret seg igjen for om lag 90&nbsp;000 år siden.

En del afrikanere levde på nordøstkysten av Afrika, i hovedsak dagens [[Eritrea]], [[Somalia]] og [[Etiopia]]. Noen levde av det de kunne fange, fiske og høste av sjømat langs strendene. Oppheimer kaller dem strandloffere (engelsk ''beachcombers'').

== Utvandringen fra Afrika til Jemen ==
[[Fil:Red Sea2.png|thumb|right|200px|Kryssing av Rødehavet fra Afrika til Jemen]]
For om lag 85&nbsp;000 år siden var det [[istid]] på jorda. [[Isbre]]ene bandt opp store mengder vann og vannstanden var ca 100m lavere enn i dag. Stredet ble da svært lite, og mennesker har krysset stredet over til [[Jemen]]. Hele Nord-Afrika var sammen med [[Midtøsten]] ørken, og uframkommelig for mennesker.

Det har trolig vært en gruppe, men på grunn av [[genetisk drift]] ble bare en kvinne (med haplogruppe L3, som Oppenheimer kaller Eva) og en mann (med haplogruppe M168, som Oppeheimer kaller Adam), stammor og stamfar til alle som senere bosatte seg utenfor Afrika. Eva var stammor til [[haplogruppe]]ne M og N. Adam var stamfar for haplogruppene C, D/E (også kalt YAP) og F.

Når mange mennesker med haplogruppe M i dag finnes i Nordøst-Afrika mener Oppenheimer at det var tilbakeflytting fra Midtøsten og tilbake til Afrika på et langt senere tidspunkt.

== Strandlofferne ==

Når en først hadde krysset stredet var veien åpen langs kysten til resten av Asia, Australia og Amerika. Ifølge Oppenehimer "spiste" noen grupper seg framover av mat langs strendene, mens andre slo seg ned der det var rikelig med sjømat. Utvandrerne har trolig hatt utseende som likner på dagens østafrikanere.

Det er gjort funn av moderne mennesker flere steder i [[Sentral-Asia]] som er eldre enn et kraftig [[vulkan]]utbrudd fra [[Tobavulkanen]] på [[Sumatra]] for 74&nbsp;000 år siden. Funnene lå under asken, og en har da en sikker minimumsdatering på hvor langt menneskene var kommet før vulkanutbruddet. Noen steder er det likevel ikke åpenbart om det var moderne mennesker eller andre menneskearter som brukte redskapene.

I dag mener Oppenheimer at en finner spor etter disse første utvandrerne – [[loffer]]ne – flere stedet og de har klare [[negroid]]e trekk. Det er på øyer i [[Pakistan]], i [[Andamanene]], [[aeta]]folket på [[Filippinene]], [[aboriginene]] i [[Australia]], noen mindre grupper i [[Japan]] og kanskje [[Ildlandet]] i [[Argentina]]. Aboriginene i Australia er den mest kjente av disse gruppene.

== Bosetningen i Sentral-Asia og Sørøst-Asia==
Fra Jemen har en etter hvert flyttet langs kysten til dagens Iran, og så østover til [[Pakistan]] og [[India]] og videre til [[Sørøst-Asia]]. [[Persiabukta]] var på denne tiden fastland, slik at en ikke trengte å dra til dagens [[Irak]].

De fleste øyene vest for [[Bali]] i [[Indonesia]] var koblet sammen til et stort fastland på grunn av lav vannstand. De fleste menneskene har på denne tiden bodd på kyststripen fra Jemen til Sørøst-Asia, som nå er langt under havflaten.

En har arkeologiske funn etter moderne mennesker som er under vulkanasken fra Tobavulkanen (74.000 år siden) i India, [[Sørøst-Asia]] og [[Papua Ny-Guinea]].

== Bosetningen i Kina og Sibir ==
Ved lavere vannstand var det stort område i Øst-Asia som var landfast. Japan er nå en øy, men var lenge en del av fastlandet. Sibir og Alaska var forbundet med hverandre.

Steppene i Kina og Sibir var godt jaktterreng i mange tusen år. I den siste istiden ble deler av [[steppe]]ne omdannet til ørken. Folk fra steppene trakk mot kystene, og noen nordover mot Alaska. I Sør-Kina er de eldste funnene etter mennesker for 69&nbsp;000 år siden.
Noen av de eldste funnene etter mennesker i Sibir er ved [[Bajkalsjøen]], for omkring 40&nbsp;000 år siden.

Ved gjenerobringen av steppene etter at istidene fra ca 13&nbsp;000 år siden var det menneskegrupper med mongolske trekk som ble de dominerende i området. Hvorfor denne gruppen ble den dominerende viser Oppenheimer til at det er mange teorier om. Oppenheimer mente at de kom fra Sørøst-Asia og flyttet nordover.

== Bosetningen av Australia ==
På grunn av vannstanden var det bare et mindre strede mellom Indonesia og Australia, og denne strekningen har trolig vært krysset av mennesker for omkring 65&nbsp;000 år siden. De eldste spor etter mennesker i Nord-Australia mener Oppenheimer er kring 60&nbsp;000 år gamle.

Når havnivået siden økte ble Australia isolert, og befolkningen utviklet seg uavhengig av Sørøst-Asia.

== Bosettingen av Europa ==
Klimaet ble bedre for om lag 50&nbsp;000 år siden, noe som gjorde ferdsel mulig fra Persiabukta til Europa. Havnivået var steget kraftig. Persiabukta var igjen en bukt, og mennesker bosatte seg i de fruktbare dalene i Irak.

Fra Irak har mennesker dratt til [[Kaukasus]] og [[Lilleasia]], og derfra inn i Europa. De første spor etter mennesker i Europa er om lag 47&nbsp;000 år gamle.  En gruppe har også dratt til Levanten.

I Europa har menneskene møtte menneskearten [[neandertal]]ere, som de etter hvert ukonkurrerte, og døde ut for om lag 27&nbsp;000 år siden. Oppenheimer mener at det i Europa foregikk en stor forbedring av steinredskaper og våpen i forhold til det andre mennesker og det neandertalere brukte på denne tiden, og at disse innovasjonen var en viktig grunn til at neandertalerne forsvant.

I siste istid (10&nbsp;000 – 19&nbsp;000 år siden) har menneskene søkt tilflukt i [[Sør-Europa]] og [[Øst-Europa]], før de igjen dro nordover etter istiden. Hovedgruppene bodde i [[Spania]], [[Rivieraen]], [[Italia]], [[Balkan]] og [[Ukraina]]. Sju ulike mitokondriegrupper overlevde i Europa på denne tiden.

== Bosetningen av Amerika ==
Oppenheimer argumenterer i hovedsakelig ut fra genetiske studier at [[Amerika]] ble bosatt i flere bølger via [[Alaska]] for mer enn 22&nbsp;000 år siden. Oppenheimer viser til området omkring Bajkalsjøen, Sør-Kina og Japan som de mest sannsynlige hjemlandene for gruppene.
 
Ved istidens maksimum (19&nbsp;000 – 13&nbsp;000 år siden) var muligheten for å komme til Amerika fra [[Sibir]] borte. Innbyggerne har søkt tilflukt i hovedsak i [[Sør-Amerika]]. Når istiden ble slutt har de igjen flyttet nordover og bosatt seg i [[Nord-Amerika]].

Han argumenter også at det er større spredning i språkgrupper i Sør-Amerika enn i Nord-Amerika, og at det derfor har bodd mennesker der vesentlig lengre enn i nord.

== Bosettingen i Nord-Afrika ==

Fra Spania har mennesker krysset stredet ved [[Gibraltar]], og bosatt seg i [[Marokko]].

Fra Levanten har en bosatt seg nord i dagens [[Egypt]].

Fra bosetningene i Marokko og Egypt mener så Oppenheimer at resten av [[Nord-Afrika]] ble befolket.

== Litteratur ==
*Stephen Oppenheimer: ''Out of Eden, The peopling of the world'', London, 2003.

== Eksterne lenker ==
* En visuell gjennomgang av hovedpunktene i boka kan en se her: http://www.bradshawfoundation.com/journey/

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Genetikk]]
[[Kategori:Arkeologiske publikasjoner]]