Redigerer Urslavisk

'''Urslavisk''' er [[urspråk]]et som er opphav til de senere [[slaviske språk]]ene. Det ble talt før [[600-tallet]]. Som tilfellet er med alle andre urspråk, har man ikke funnet noen skriftlige vitnesbyrd om dette språket; det har blitt rekonstruert ved å benytte den [[den komparative metoden]] på alle attesterte slaviske språk samt andre [[indoeuropeiske språk]].

==Opphav==
[[Fil:Slavic distribution origin.png|thumb|250px|Historisk fordeling av de slaviske språkene. Det store fargelagte området er Praha-Penkov-Kolotsjin-komplekset av kulturer på 500- og 600-tallet, som sannsynligvis samsvarer med spredningen av slavisktalende stammer. Det lille fargelagte området viser kjerneområdet for slaviske elvenavn (etter [[EIEC]] s. 523 ff.)]]
Urslavisk gjennomgikk et [[urbaltoslavisk]] stadium, da det utviklet flere leksikale, fonologiske og morfologiske [[isogloss]]er med dagens [[baltiske språk]], som er de slaviske språkenes nærmeste levende indoeuropeiske slektninger. Et baltoslavisk språkkontinuum utviklet seg i tre forskjellige [[genetisk forhold (lingvistikk)|genetiske]] undergrupper: østbaltisk, vestbaltisk og en dialekt som kom forut for urslavisk. Basert på arkeologiske og [[glottokronologi]]ske kriterier antas det at de urslavisk-talende brøt ut fra det språklige fellesskapet med de andre to gruppene en eller annen gang mellom 1500 og 1000 f.Kr.<ref>Sammenlign Novotná og Blažek (2007) med referanser. «Klassisk glottokronologi» utført av den tsjekkiske slavisten M. Čejka i 1974 daterer det baltoslaviske bruddet til 910±340 f.Kr. I 1994 daterte Sergej Starotsin det til 1210 f.Kr., og en «rekalibrert glottokronologi» utført av Novotná og Blažek daterer det til 1400–1340 f.Kr. Dette stemmer overens med Trziniec-Komarov-kulturen, som strakte seg fra Schlesien til det sentrale Ukraina, og dateres til perioden 1500–1200 f.Kr.</ref>

De urslavisk-talendes opprinnelige hjemland er noe kontroversielt. De eldste gjenkjennelige [[slaviske språk|slaviske]] [[hydronym]]ene (elvenavn) finnes i det nordre og vestlige [[Ukraina]] og i det sydlige [[Belarus]] (se kartet). Dette stemmer godt overens med det faktum at det nedarvede fellesslaviske ordforrådet ikke omfatter detaljert terminologi for naturlige fenomener som forekommer i fjellene eller på steppen, heller ikke for havet, kysten kystfloraen  og -faunanen eller saltvannsfisker. På den annen side omfatter det et velutviklet ordforråd for vannansamlinger (sjøer, elver, sumper) og skoger (løvskog og barskog) i innlandet, samt for trær, planter, dyr, fisk og fugler man finner i den tempererte skogsonen.

Det «egentlige» urslavisk kan rekonstrueres for et tidspunkt omkring 600 e.Kr. Fra et [[typologi]]sk synspunkt var dette språket fortsatt meget likt de baltiske språkene. På denne tiden antas det at urlavisk var temmelig ensartet, ettersom [[onomastikk|onomastiske]] vitnesbyrd og slaviske lånord i andre språk ikke viser noen påviselige regionale forskjeller i 400- og 500-tallets slavisk. Senere, i løpet av den såkalte ''fellesslaviske'' perioden, kom det nydannelser, og enkelte av disse påvirket ikke visse perifere dialekter (for eksempel utviser ikke den [[gammelnovgorodisk dialekt]]en den [[Urslavisk#Progressiv palatalisering|andre palatalisering av velarer]], som alle de andre slaviske dialektene gjorde). Språklig differensiering tiltok fordi de slaviske folkene spredte seg over et stort område, men fellesslaviske lydendringer forekom ennå gjennom minst fire eller fem århundrer. Senere folkevandringer av uralisk- og romansktalende folk dannet geografiske skiller mellom de slaviske dialektene. Den fellesslaviske «lov» som vanligvis angis som den siste er [[Havlíks lov|tapet av svak jer]], som fant sted en gang mellom 900- og 1200-tallet, og da heller ikke fullstendig i enkelte slaviske dialekter. Skrevne dokumenter fra 800-, 900- og 1000-tallet utviser enkelte lokale egenheter. For eksempel er [[Freising-håndskriftene]] skrevet i en dialekt som inneholder fonetiske og leksikalske elementer som er særegne for slovenske dialekter (for eksempel [[rotasisme]], ordet ''krilatec'').

I andre halvdel av [[800-tallet]] ble dialekten som ble talt nord for [[Thessaloniki]], i det [[Makedonia (landskap)|makedonske]] opplandet, grunnlaget for det første skrevne slaviske språket. Dette ble dannet av brødrene [[Kyrillos og Methodios]], som oversatte deler av Bibelen og andre kirkelig bøker. Språket de nedtegnet er kjent under navnet [[gammelkirkeslavisk]]. Gammelkirkeslavisk er ikke identisk med urslavisk, ettersom det ble nedtegnet minst to hundre år etter at urslavisk begynte å brytes opp, og det utviser særegenheter som tydelig skiller det fra urslavisk. Likevel er det fortsatt ganske likt, og at gammelkirkeslavisk og andre slaviske dialekter var [[innbyrdes forståelige språk]] på denne tiden bevises av Kyrillos' og Methodios' misjonsreise til [[Stor-Moravia]] og [[Pannonia]]. Den tidlige [[sørslaviske språk|sydslaviske]] dialekten de brukte i sine oversettelser var åpenbart forståelig for lokalbefolkningen, som talte en tidlig [[vestslaviske språk|vestslavisk]] dialekt.

==Historisk utvikling==
Urslavisk er med i gruppen av [[centum-satem-isoglossen|satem]]-språk blant de indoeuropeiske språkene (sammen med [[indoiranske språk|indoiranske]] språk, [[albansk]] og [[baltiske språk|baltiske]] språk), der [[palatovelar]]e konsonanter ble [[affrikat]]er eller [[frikativ]]er som ble uttalt lenger frem i munnen. I urslavisk ble de tidligere palatovelare [[plosiv]]ene [[koronal]]e frikativer:

* *{{Unicode|ḱ}} → *s
* *{{Unicode|ǵ}} → *z
* *{{Unicode|ǵʰ}} → *z

Andre endringer som er felles med de andre språkene i satem-gruppen er delabialisering av [[labiovelar]]e konsonanter og [[ruki-lydloven]], som i de slaviske språkene førte til at *s gikk over til *x (sannsynligvis med *š som et mellomstadium) etter [[trang vokal|trange vokaler]].

En annen viktig endring er sammenfallet mellom aspiererte og stemte konsonanter:

* *{{Unicode|''bʰ''}} → *{{Unicode|b}}
* *{{Unicode|''dʰ''}} → *{{Unicode|d}}
* *{{Unicode|''gʰ''}} → *{{Unicode|g}}
Etter dette gikk lang og kort *o og *a sammen: som i de baltiske språkene falt kort *o og *a sammen, mens lang *ō og *ā forble forskjellige i baltisk og falt sammen i slavisk. På et eller annet tidspunkt gikk urindoeuropeisk *ə tapt i alle stavelser unntatt den første i et ord, og skillet mellom lange og korte diftonger forsvant.

Etter at urslavisk hadde brutt ut av fellesskapet med baltisk, gjennomgikk det en 2000 år lang stabil periode med bare noen århundres raske endringer før den slaviske språkenheten brøt sammen på grunn av de slaviske folkevandringene i begynnelsen av 500-tallet. Dermed defineres den fellesslaviske perioden av en tidsskala som omfatter de tre palataliseringene og slutter med endringen av *ě til *a i visse kontekster.

==Progressiv palatalisering==
[[Fil:Przeworsk Chernyakhov.png|thumb|right|250px|Øst-Europa på 200-tallet e.Kr.:
{{Legend|#F89765|[[Tsjernjakhov-kulturen]]}}
{{Legend|#50FF50|[[Przeworsk-kulturen]]}}
{{Legend|#FF5050|[[Wielbark-kulturen]] (satt i forbindelse med [[gotere|goterne]])}}
{{Legend|#FFFFA8|en baltisk kultur ([[Aesti]]/[[jotvingisk]]?)}}
{{Legend|#FF50FF|[[Debczyn-kulturen]]}}
{{Legend|#8000FF|[[Romerriket]]}}
]]
Den palataliseringen som antagelig er eldst, blir ofte kalt den «tredje» palataliseringen (heretter kalt progressiv palatalisering) på grunn av forvirring om de eksakte fonetiske omstendighetene som forårsaket den, samt på grunn av former som nominativ entall *otĭ'''c'''ĭ (fra ''*otĭ'''k'''-os''), mot vokativ entall *otĭ'''č'''e (fra ''*otĭ'''k'''-e''), som fikk det til å synes som om den progressive palataliseringen fant sted etter denne første regressive palataliseringen (se under). Imidlertid kan man ved å ta hensyn til og ordne andre diakroniske endringer (slik som det faktum at bakre vokaler ble mer fremre etter palatale konsonanter) på en tilfredsstillende måte forklare de fleste av disse uregelmessighetene, samtidig som man setter den «tredje» palataliseringen før de to andre i tid.

Den progressive palataliseringen foregikk slik: Velare konsonanter ble palataliserte (*k, *g, *x → *{{Unicode|ḱ}}, *{{Unicode|ǵ}}, *{{Unicode|x́}}) når de kom etter en fremre trang vokal (lang eller kort) og sto foran en midtre bakre vokal (lang eller kort) over en [[morfem]]grense. En *n eller *r mellom velaren og den trange vokalen synes ikke å hindre denne palataliseringen. Dessuten må den foregående fremre trange vokalen selv komme etter en konsonant.

Slavisk kontakt med [[germanere|germanske stammer]] (slik som de vandrende [[gotere|goterne]]) omkring 100- eller 200-tallet er det tidligste tidspunktet da den progressive palataliseringen kan ha foregått, ettersom slike lånord som *kuning → kŭnędzĭ («konge») og *pfenning → *pěnędzĭ («penning») reflekterer denne palataliseringen. Etter 800-tallet var palataliseringen antagelig ikke lenger virksom, ettersom [[væring]]ene (*varying-) var kjent som {{Unicode|варѧгъ}} (''varęgŭ'') i den østslaviske språkgrenen (ukrainsk og russisk, uten palatalisering av *g til *z), mens nominativ flertall {{Unicode|варѧ'''з'''и}} (varęzi) og lokativ entall viser at den andre regressive palataliseringen fortsatt var virksom, eller at formene er dannet ved [[analogi]] med andre substantiver som endte på velar konsonant.

==Syllabisk synharmoni==
Etter at den progressive palataliseringen fant sted, oppsto det i den fellesslaviske perioden en tendens til at suksessive segmentalfonemer i en [[stavelse]] assimilerte artikulatoriske egenskaper (først og fremst [[artikulasjonssted]]). En annen tendens, generelt kjent som «de åpne stavelsers lov», markerer begynnelsen på den fellesslaviske perioden. En ordning av fonemene i en stavelse (fra lav til høy [[sonoritet]]) førte til at endekonsonanter falt vekk og at konsonantgrupper ble forenklet (enten ved at de falt vekk eller ved [[epentese]]), [[diftong]]er ble til [[monoftong]]er, nasale konsonanter i slutten av stavelsen ble til nasalering av den forutgående vokalen (*ę og *ǫ), og så videre. Etter disse endringene oppsto det en CV-stavelsesstruktur (konsonant-vokal, segmentene var altså ordnet fra lav til høy sonoritet), og stavelsen ble språkets grunnleggende strukturelle enhet. Slik ble stavelser (ikke bare konsonanten eller vokalen) markert som enten «bløte» eller «harde», ettersom de fleste konsonanter hadde utviklet palataliserte allofoner i bløte stavelser (en situasjon som kalles «syllabisk synharmoni» eller «syllabem».

===Regressive palataliseringer===
:''Hovedartikkel: [[Den første slaviske palataliseringen]]''
Som en utvidelse av systemet med syllabisk synharmoni, ble velarer palatalisert til [[postalveolar]]er forant fremre vokaler (*i, *ĭ, *e, *ę) og *j.

* *k → *č {{IPA|[tʃ]}}
* *g → *ž {{IPA|[ʒ]}} (muligens via {{IPA|[dʒ]}})
* *x → *š {{IPA|[ʃ]}}

Dette var den første regressive palataliseringen. Siden forekom flere vokalendringer: *ū mistet labialiseringen (muligens {{IPA|[ɨ]}}, heretter skrevet <y>, som i moderne [[polsk]]), både *ou og *eu ble *u, og bakre vokaler ble fremre etter palataler (inkludert *j). Dette ble tett fulgt av monoftongisering av diftonger i alle omgivelser.

* *ū → *y
* *ou → *u
* *eu → *u
* *o → *e / J_
* *ŭ → *ĭ / J_
* *y → *i / J_
* *oi → *ei / J_
* *ei → *i
* *oi → *ě
På dette tidspunktet hadde urslavisk det følgende vokalsystemet:

{| class="wikitable"
|-
! rowspan="2"|
! colspan="2"|[[Fremre vokal|Fremre]]
! colspan="2"|[[Sentral vkael|Sentral]]
! colspan="2"|[[Bakre vokal|Bakre]]
|-align="center"
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
!<small>lang</small>
!<small>kort</small>
|-align="center"
![[Trang vokal|Trang]]
| i
| ь/ĭ
| y
| 
| u
|ъ/ŭ
|-align="center"
![[Midtre vokal|Midtre]]
| rowspan=2|ě
| e
| 
|
|
| o
|-align="center"
![[Åpen vokal|Åpen]]
|
|a 
|
|
|}

Urslavisk opererte fremdeles under systemet med syllavisk synharmoni, og fordi det hadde en ny fremre vokal, [[jat]] (muligens en åpen fremre vokal, {{IPA|[æː]}}) gjennomgikk språket den andre regressive palataliseringen, da velarer foran *ě ble palatalisert. Som ved den progressive palataliseringen ble disse til palatovelarer. Snart etter ble palatovelarene fra både den progressive palataliseringen og den andre regressive palataliseringen [[sibilant]]er.

* {{Unicode|ḱ}} → *c ({{IPA|[ts]}})
* {{Unicode|ǵ}} → *dz → *z
* {{Unicode|x́}} → *s/*š

Ved deklinasjonen av substantiver forekom den andre regressive palataliseringen bare i to viktige slaviske stammeklasser: o-stammene (maskuline eller nøytrale konsonantstammer) og a-stammer (feminine eller maskuline vokalstammer). Denne regelen påvirket de maskuline o-stammenes [[paradigme]] på tre steder: foran endelsene i nominativ flertall og i lokativ entall og flertall.

{| class="wikitable"
|-
! colspan="2"|
! «ulv»
! «horn»
! «ånd»
|-
!rowspan="2"|Nominativ||<small>entall</small>
|vlŭ'''k'''ŭ 
|ro'''g'''ŭ 
|du'''x'''ŭ 
|-
!<small>flerrall</small>
|vlŭ'''c'''i
|ro'''z'''i
|du'''s'''i
|-
!rowspan="2"|Lokativ||<small>entall</small>
|vlŭ'''c'''ě
|ro'''z'''ě
|du'''s'''ě 
|-
!<small>flertall</small>
|vlŭ'''c'''ěxŭ
|ro'''z'''ěxŭ
|du'''s'''ěxŭ
|}

==Differensiering blant dialektene==
På dette tidspunktet ble variasjonen mellom dialektene mer synlige. Enkelte dialekter (slik som dem som senere ga opphav til [[gammeløstslavisk]] tillot at den andre regressive palataliseringen virket over en mellomstående *v.

* [[Russisk]]: *gwojzda → *gwězda → zvězda → {{IPA|[zʲvʲɪˈzda]}} («stjerne»)
* [[Polsk]]: *gwojzda → *gwězda → gwiazda → {{IPA|[ˈɡvʲazda]}} («stjerne»)
* [[Tsjekkisk]]: *gwojzda → *gwězda → hvězda → {{IPA|[hvʲezda]}} («stjerne»)
* [[Sydslaviske språk]]: *gwojzda → *gwězda → zvezda → {{IPA|[zvezda]}} («stjerne»)

Den fonetiske realisasjonen av de nyoppståtte sibilantene variererte fra dialekte. Ifølge [[Aleksandar Belić]] var palataliseringenes fonetiske karakter uniform gjennom hele den fellesslaviske perioden, mens de vestslaviske språkene utviklet *š senere gjennom [[analogi]]. I alle dialekter (unntatt [[lekhittisk]]) ble {{IPA|[dz]}} til {{IPA|[z]}}. Den nedenstående tabellen illustrerer forskjellene mellom de forskjellige dialektene hva gjelder fonetisk realisasjon av palataliseringene.

{| class="wikitable"
|-
! colspan="2" rowspan="2"|
! colspan="3"|Progressiv
! colspan="3"|1. regressive
! colspan="3"|2. regressive
|-align="center"
!k 
!g
!x
!k 
!g
!x
!k 
!g
!x
|-align="center"
!colspan="2"|[[Østslaviske språk|Østslavisk]]
|c||z||s||č||ž ||š ||c||z||s
|-align="center"
!colspan="2"|[[Sydslaviske språk|Sydslavisk]]
|c||z||s||č||ž ||š ||c||z||s
|-align="center"
!rowspan="3"|[[Vestslaviske språk|Vestslaviske]]|| Sentralt [[slovakisk]]
|c||z||š ||č||ž ||š ||c||z||s
|-align="center"
![[Lekhittiske språk|Lekhittisk]]
|c||dz||š ||č||ž ||š ||c||dz||š 
|-align="center"
!Other
|c||z||š ||č||ž ||š ||c||z||š
|}

Den urslaviske perioden endte da den syllabiske synharmonien gikk tapt. Den første årsaken var endringen av *ě til *a etter palataler og *j, som førte til kontraster mellom *ča og *ka. Videre ble svak [[jer]] (*ь/ĭ og *ъ/ŭ) forkortet før de falt vekk (se [[Havlíks lov]]), slik at det ble skapt nye lukkede stavelser, og gruppene *tl og *dl gikk tapt overalt unntatt i vestslavisk, idet de ble forenklet til *l eller erstattet av henholdsvis *kl og *gl. På dette tidspunktet hadde fellesslavisk de følgende konsonantene.

{| class="wikitable" cellpadding="4"
|+ '''Konsonanter i sent urslavisk'''
|-
!
!colspan="2"|[[Labial]]
!colspan="2"|[[Koronal]]
!colspan="2"|[[Palatal]]
!colspan="2"|[[Velar]]
|-align="center" 
![[Nasal]]
|colspan="2"| m
|colspan="2"| n
|colspan="2"|&nbsp;
|colspan="2"|&nbsp;
|-align="center"
![[Plosiv]]
|p
|b
|t
|d
|colspan="2"|&nbsp;
|k
|g
|-align="center"
![[Affrikat]]
|colspan="2"|&nbsp;
|c
|(dz)
|č
|&nbsp;
|colspan="2"|&nbsp;
|-align="center"
![[Friativ]]
|
|v
|s
|z
|š
|ž
|x
|
|-align="center"
![[Vibrant]]
|colspan="2"|&nbsp;
|colspan="2"|r
|colspan="2"|&nbsp;
|colspan="2"|&nbsp;
|-align="center"
![[Approksimant]]
|colspan="2"|&nbsp;
|colspan="2"|l
|colspan="2"|j
|colspan="2"|&nbsp;
|}

For mange fellesslaviske dialekter, inkludert de fleste av de vestslaviske, alle de østslaviske unntatt de lengst mot nord, og enkelte av de vestlige sydslaviske, ble *g [[lenisjon|lenisert]] fra en [[stemt velar plosiv]] til en [[stemt velar frikativ]] ({{IPA|[g]}} → {{IPA|[ɣ]}}). Fordi denne endringen ikke var universell, og frodi den ikke fant sted i flere østslaviske dialekter (slik som belarusisk og sydrussisk) før etter at Havlíks lov hadde virket, stiller [[George Shevelov]] spørsmålstegn ved projeksjoner av denne endringen til et tidlig tidspunkt, og postulerer tre uavhengige tilfeller av lenisjon, idet han tidfester den tidligste til før 900 e.Kr. og den siste til begynnelsen av 1200-tallet.

==Lånord==
:''Hovedartikkel: [[Urslaviske lånord]]''
Ordforrådet i urslavisk omfatter også en del [[lånord]] fra språkene hos de forskjellige stammene og folkene de urslavisk-talende kom i kontakt med. Disse var for det meste indoeuropeisk-talende, først og fremst talte de [[germanske språk]] ([[gotisk (språk)|gotisk]] og [[gammelhøytysk]]), [[vulgærlatin]] eller tidlige [[romanske språk|romanske]] dialekter, [[mellomgresk]] eller i mindre grad [[iranske språk|iransk]] og [[keltiske språk|keltisk]].

Mange uttrykk av gresk-romersk opphav vant veien inn i slavisk med gotisk som formidler. Analyser har vist at de germanske lånordene i slavisk viser minst fire distinkte kronologiske lag, og må ha tilflytt urslavisk gjennom en lang periode.

Blant de ikke-indoeuropeiske språkene er det mulig at det har bestått forbindelser med forskjellige [[tyrkiske språk|tyrkiske]] [[avarer|avariske språk]], men rekonstruksjoner er meget upålitelige på grunn av det ringe bevisgrunnlaget og på grunn av de forholdsvis sene nedtegnelsene av både slaviske og tyrkiske språk.

Den eldre litteraturen, samt enkelte eldre [[etymologi]]ske ordbøker, foreslår ofte iransk eller keltisk opphav for alle slaviske ord med uklar etymologi. I virkeligheten møter disse forslagene liten støtte blant lingvister.

==Referanser==
<references/>

==Kilder==
* {{Kilde artikkel|forfatter=Novotná, Petra og Blažek, Vaclav |tittel=Glottochronolgy and its application to the Balto-Slavic languages |publikasjon=[[Baltistica]] |bind=XLII (2) |år=2007 |side=185–210 |url=http://www.leidykla.eu/fileadmin/Baltistika/42-2/04_Blazeko.pdf |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20081031023440/http://www.leidykla.eu/fileadmin/Baltistika/42-2/04_Blazeko.pdf |arkivdato=2008-10-31 }}

==Litteratur==
[[Jooseppi Julius Mikkola]] sitt hovedverk er Urslavische Grammatik i tre deler («Urslavisk grammatikk», 1913–1950).
* Kiparsky, Valentin: ''Russische Historische Grammatik'', 3 bd., 1963, 1967, 1975.
* Schenker, Alexander M.: ''The Dawn of Slavic''. Yale Language Series, 1995.
* Vasmer, Max: ''Russisches etymologisches Wörterbuch''. Heidelberg, 1950–1958.

==Se også==
* [[Baltoslaviske språk]]
* [[Gammelkirkeslavisk]]

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20060207135952/http://www.indoeuropean.nl/ The Indo-European Etymological Dictionary (IEED)] (indoeuropeiske etymologiske ordbøker)
* [http://www.kortlandt.nl/publications/art066e.pdf From Proto-Indo-European to Slavic, Frederik Kortlandt 1983]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Slaviske språk]]
[[Kategori:Urspråk|Slavisk]]