Redigerer Ulefoss

{{Infoboks tettsted
|navn = Ulefoss
|bilde = Ulefoss hovedgaard utsikt.jpg
|bildetekst =
|kommune = [[Nome]]
|fylke = [[Telemark]]
|areal = {{areal norske tettsteder|3072}}
|befolkning = {{tettsted|3072}}
|befolkningsår = {{tettsted|år}}
|postnummer =3830 Ulefoss (tidl. 3745)
|preposisjon = på
| breddegrad = 59.283333
| lengdegrad = 9.266667
}}
'''Ulefoss''' er et [[tettsted]] og [[administrasjonssenter]]et i [[Nome]] kommune i [[Telemark]]. Tettstedet har navn etter Ulefossen der [[Eidselva (Nome)|Eidselva]] løper ut i [[Norsjø]].

[[Ulefos Hovedgaard]] har vært i familien [[Aall]]s eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av [[Telemark Museum]]. Ulefoss er et gammelt industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, [[Ulefos Jernværk|Ulefos Jærnverk]]. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, [[Cappelen (slekt)|Cappelen]] og [[Aall]]. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs [[Bandak]]vassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området.

Navnet ble på 1400- og 1500-tallet skrevet ''Wolufos'', ''Wluefos'', ''Wllffoß'' og ''Vlefos''. Det er usikkert hva som er betydningen av førsteleddet i navnet.<ref name="Rygh">
 {{Kilde bok
  | forfatter= Oluf Rygh
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1914
  | artikkel=
  | tittel= Norske Gaardnavne
  | bind=7
  | utgave=
  | utgivelsessted=Kristiania
  | forlag=Fabritius
  | side=172–173
  | isbn=
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://www.dokpro.uio.no/perl/navnegransking/rygh_ng/rygh_visetekst.prl?s=n&Vise=Vise&KRYSS120693@27448=on
 }}
</ref>

== Geografi ==
Tettstedet ligger på sørvestsiden av [[Norsjø]] (15 moh.), på begge sider av den 11 m høye Ulefossen. De geologiske forholdene består opp til ca. 150 moh av marin leire og sand. Det meste av dette er dyrkbar mark. Høyere enn dette er det et skogbevokst grunnfjellsterreng. Området har også interessante forekomster av [[rombeporfyr]].

Eidselva og Norsjø var hovedpulsåren i lokalsamfunnet helt tilbake til den første bosettingen. Avhengigheten av vassdraget tok ikke slutt før utbyggingen av veinettet, og de mulighetene for motorisert vare- og persontransport dette senere ga. Landskapet omkring Ulefoss’ sentrum er dominert av jord- og skogbruksnæringer. Dette er områder som også i dag ligger i tilknytning til Norsjø eller den vestlige delen av [[Skiensvassdraget]], dvs. [[Eidselva (Nome)|Eidselva]]. I det spredt bebodde [[Landsmarka]], øst for Ulefoss, er næringsgrunnlaget skogbruk, bortsett fra det som hentes inn ved pendling. Jakt og fritidsfiske foregår i betydelig utstrekning i hele Nome kommune.

== Samfunn ==
Nome kommune er et resultat av en kommunesammenslåing av [[Lunde (Nome)|Lunde]] og [[Holla]] (Ulefoss) i [[1964]]. Nome og Ulefoss ligger i grensesonen mellom regionene [[Midt-Telemark]] og Grenland. Ulefoss er politisk og institusjonelt knyttet til Midt-Telemark gjennom regionrådet og det interkommunale samarbeid mellom Bø, Sauherad og Nome. Kulturelt og geografisk har Ulefoss likevel stor nærhet og sterke relasjoner til Skien og Grenland.

''[[Kanalen (avis)|Kanalen]]'' er lokalavis for Ulefoss med hovedkontor på stedet.

Ulefoss er et gammelt industrisamfunn med sagbruksdrift fra 1400-tallet og gruve- og jernverksdrift fra 1600-tallet.<ref>http://www.varden.no/article/20080207/ORDETFRITT/462144326{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Jordbruksnæringen dominerer omlandet og [[Søve videregående skole]] (tidligere Telemark Landbruksskole) er lokalisert på stedet.

Ulefoss og omegn tilsvarer Holla kirkesogn som omfatter [[Holla kirke]] (oppført 1868), [[Romnes kirke]] (oppført ca. år 1100) og [[Holla kirkeruin]] (egentlig Holden gamle kirke, antatt oppført omkring 1100). [[Frelsesarmeen]], [[Jehovas vitner]] og [[Pinsebevegelsen]] er også representert med egne forsamlinger i bygda.

Skolekretsen på Ulefoss omfatter Ulefoss skole (1. til 7. klasse) og Holla ungdomsskole. Høsten 2009 ble Fen og Helgen skoler nedlagte, og elevene herfra ble overført til Ulefoss skole. Høsten 2011 startet Helgen Montessoriskole opp for 1. til 7. klasse. [[Telemark fylkesbibliotek]] ligger på Ulefoss.

[[Riksvei 36]] går like utenfor Ulefoss sentrum med tilknytning sørøstover til [[Grenland]] og nordvestover gjennom [[Bø i Telemark]] til [[Seljord]]. Reiseavstanden til Grenland er ca. 30 minutter med bil eller buss, og noe kortere den andre veien mot Bø. [[Fylkesvei 359|Riksvei 359]] går fra Ulefoss vest-nordvestover via Lunde mot Bø i Telemark.  Ulefoss mangler jernbane. [[Lunde stasjon]], ca. 11 km fra Ulefoss, også i Nome kommune, er nærmeste jernbanestasjon ([[Sørlandsbanen]]).

== Bandak–Norsjøkanalen ==
[[Fil:Ulefoss sluser.jpg|thumb| Vrangfoss sluser, Bandak–Norsjøkanalen]]
[[Bandak–Norsjøkanalen]] er øvre, vestlige del av [[Telemarkskanalen]]. Den binder [[Vestvannene]] sammen med [[Norsjø]]. Bandakkanalen har tre [[sluse]]anlegg i [[Holla]]-delen av [[Nome]]: [[Ulefoss sluser]] med tre kammer, [[Eidsfoss sluser]] med to kammer, og [[Vrangfoss sluser]] med fem kammer.

Ulefoss har, med sin beliggenhet, alltid vært et knutepunkt for trafikken mellom de indre og ytre deler av fylket. Folk og varer reiste vannveien der det gikk an, men transporten måtte, mellom Saltevje i Flåbygd, ovenfor Lunde, og Ulefoss, for en stor del gå over land. Dette gjaldt ikke minst eksporten av brynestein fra Eidsborg ved Dalen, en eksportindustri allerede fra 600-tallet. Den moderne, organiserte innlandsskipsfarten forsterket knutepunktstatusen fra [[1852]], da hjuldamperen [[DS «Statsraad Stang»]] ble satt i trafikk mellom [[Fjærekilen]] sør i Norsjø og [[Hiterdal]], dvs. [[Heddal]] og [[Notodden]]. Fra Ulefoss kunne man da ta hesteskyss til [[Strengen]], nederst i [[Flåvatn]], og hjuldamperen [[DS «St. Olaf»]] videre herfra til [[Dalen]]. Tømmerfløting foregikk på vassdraget, men før Bandakkanalen ble bygget, var etappen Lunde - Ulefoss et kjempeproblem, som kostet både liv og økonomi.

Kanaliseringen foregikk i to omganger. Først ble [[Norsjø–Skienkanalen]] bygget (perioden 1854-61). Den forbinder [[Norsjø]] (15,3 moh.) med [[Skienselva]] og havet. Deretter bygdes Bandak-Norsjøkanalen (1887–1892). Den åpnet vannveien fra Dalen ved Bandak (72 moh.) til Norsjø. Kanalene har vært viktige turistattraksjoner fra de ble bygget. Spesielt Bandakkanalen fikk fart på turismen, ved siden av at den ble markedsført som en snarvei fra øst til vest i Norge. Bandakkanalen ble av reisemagasiner omtalt som «Verdens 8. underverk» da den ble åpnet.

Som transportåre for mennesker, varer, dyr og tømmer hadde Bandak–Norsjøkanalen og Norsjø–Skienkanalen svært stor betydning frem til vegbygging og motorisert veitransport etter hvert overtok. Nedgangen for kanalene begynte alt i tiden fra Første verdenskrig, inntil Bandakkanalen etter Annen verdenskrig etter hvert mistet sin rolle som kommersiell transportåre. Tømmerfløting gjennom slusene i Bandakkanalen opphørte omtrent 1980. På samme tid opphørte driften ved Gulnes kvartsbrudd på Bandaks sørbredd, og dermed lekter- og båttransporten til Borgestad fabrikker. Og samtidig sluttet Essos lille røde tankbåt å gå med oljeprodukter inn til Dalen.

Norsjø–Skienkanalen beholdt sin status som transportåre for industrien på Notodden og Ulefoss, samt for tømmerfløting, frem til 1990-tallet. Siste tømmerslep i Norge gikk fra Notodden til Skien i 2005. Da hadde tømmerfløtning pågått i mer enn 1000 år, i organisert form i mer enn 350 år.

Kanaltrafikken preges i dag av småbåter, i noe varierende antall fra år til år. Men viktigst er trafikken med kanalbåtene [[MS «Victoria»]] og [[MS «Henrik Ibsen»]], som fra ca. 20. mai til slutten av september går på Telemarkskanalen, fra Skien til Dalen i Tokke kommune. Avstikkeren inn Sundkilen til Kviteseidbyen tas på en del av avgangene. [[MS «Telemarken»]] går i rute i samme sesong mellom Akkerhaugen og Lunde.

MS «Victoria» har vært i kanaltrafikk i Telemark siden [[1882]], og er således 10 år eldre enn Bandakkanalen.

Telemarkskanalen består av i alt 18 slusekammer, og er 105 km lang. Fra Bandak til havnivå er høydeforskjellen på i alt 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss, rett nord for Ulefoss, som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m, noe som gjør Vrangfoss til Norges nest største sluseanlegg. Når det gjelder løftehøyde, er imidlertid [[Brekke sluser]] i [[Haldenkanalen]] større, med sine 26,6 m.

==Historie==

===  Et industrisamfunn ===
[[Fil:August Cappelen - Foss i nedre Telemark.jpg|thumb|Foss i nedre Telemark<br />''Maleri av [[August Cappelen]]'']]
[[fil:Fensfeltet 01.jpg|thumb|Detaljkart av [[Fensfeltet]] med bergartene angitt. Søve gruver er tegnet inn som svart sirkel.]]

Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, med en av Nordens eldste industribedrifter, [[Ulefos Jernværk|Ulefos Jærnverk]], lokalisert ved Eidselvas utløp i [[Norsjø]]. Rettighetene til vannkraften fra Ulefossen er delt mellom de to familiene som har vært dominerende i tettstedets historie, [[Cappelen (slekt)|Cappelen]] og [[Aall]]. Vannkraften var, sammen med mulighetene for å fløte tømmer og frakte varer langs [[Bandak]]vassdraget (Telemarkskanalen), utgangspunktet for den tidlige industrialiseringen i området. På 1500-tallet var det [[oppgangssag]]ene, drevet av kraft fra et vannhjul, som muliggjorde foredling av massivt tømmer til blant annet byggmaterialer. På [[1600-tallet]] startet også utvinningen av jernmalm fra det vulkanske [[Fensfeltet]] noen kilomenter lenger sør. Dermed var grunnlaget for [[Ulefos Jernværk|Ulefos Jærnverk]] (tidl. Holden Jærnverk) lagt. Ulefos Jernværk ble etablert så tidlig som i 1657, men sagbrukene på begge sider av elven, drevet på basis av privilegier gitt av danskekongen, har en historie helt tilbake til 1500-tallet. Jærnveket har hatt en rekke ulike eiere, bl.a. slekten [[Løvenskiold]], som satt som eiere i perioden 1726–1833. Verket og eiendommene ble i [[1835]] kjøpt av Diderik [[Cappelen (slekt)|Cappelen]] fra Skien og har siden vært eid av hans etterkommere i familien Cappelen

[[Fil:Kumlokk_Kristiansand.png|thumb|left|200 px|[[Kumlokk]] fra Ulefos. ''(Foto: Kjetil Lenes)'']] 
Det mineralrike [[Fensfeltet]], få kilometer fra Ulefossen, skaffet malm til jernverket. Også gruvedriften her ble, i merkantilistisk tradisjon, drevet på basis av privilegier fra Kronen. I den tidlige fasen ble produksjonen av jern gjennomført ved hjelp av trekull, produsert blant annet av de lokale bøndene. Senere ble energien fra fossen utnyttet, først til produksjonen av jern så til smelteprosessen. Familien Cappelen eier i dag Ulefos Jernværk (siden 1835), i tillegg til kraftverkene [[Ulefoss kraftverk|Ulefoss]] og [[Vrangfoss kraftverk|Vrangfoss]] og store skogeiendommer.<ref>Skjold, Dag Ove: Ulefos Jernværk. 1657–2007, Telemark, 2007</ref> Familien Aall sitter også på skogeiendommer, og drev frem til 1960-tallet storstilt verkstedsindustri på det som kalles Sagsiden av Ulefossen. Restene av denne verkstedsindustrien ble spredt på andre eiere og deler av den omfattende dørproduksjonen videreføres i dag av Ulefos Brug (tidligere [[Aall-Ulefos Brug]]). I tillegg holder karosserifabrikken Istrail Ulefoss AS (tidligere Ulefoss Karosserifabrikk) til i Aall-Ulefos’ gamle verkstedslokaler.

Krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet, kan sies å ha vært både prematur og samtidig i forhold til krisen som rammet verft- og verkstedsindustriene i Norge på slutten av 1960- og særlig på 1970-tallet, og som blant annet førte til en omlegging av den direkte intervensjonalistiske industripolitikken [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]] hadde ført etter krigen. Denne formen for industripolitikk fikk et skudd for baugen med konkursene i [[Tandbergs Radiofabrikk|Tandberg Radio]] og krisen i Rekstenrederiet (jfr. [[Hilmar Reksten]]). Det er imidlertid forsket lite på krisen som rammet Aall-Ulefos på 1960-tallet.<ref>Furre, Berge: Vårt hundreår: Norsk historie 1905–1990, Oslo, 1993</ref>

=== Gruvedriften på Ulefoss ===
I perioden fra [[1650]] til [[1929]] ble det utvunnet jernholdig [[dolomitt]] til Ulefos Jernværk i Fensfeltet. Nedleggelsen av gruvedriften i 1929 utløste en langvarig krise i ulefossamfunnet, og et stort antall gruvearbeidere ble stående uten arbeid. I en periode fra 1953 til 1965 ble det brutt [[søvitt]] og [[dolomitt]] i [[Søve gruver]] for utvinning av [[grunnstoff]]et [[niob]] ved [[Norsk Hydro]] på [[Herøya]]. Under [[andre verdenskrig]] hadde den tyske okkupasjonsmakten startet opp med gruvedrift i Søvefeltet, rett ved Ulefoss og de gamle malmgruvene i [[Fensfeltet]] (Søve gruver). Målet var å utvinne niob til [[legering]] i Tysklands terrorraketter [[V1]]- og [[V2]]. Over 200 mann hadde sitt arbeid i og rundt gruvene ved fredslutningen i [[1945]].<ref>Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.</ref> Utvinningen av niob kom likevel ikke i ordinær drift i løpet av krigen.<ref>Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien [[1995]].</ref> Og i [[1947]] ble driften avviklet og anleggene revet. Ny driftet startet opp fra [[1951]]. Det statseide Norsk Bergverk A/S holdt driften gående frem til [[1965]].<ref>VG 05.05.1953 S. 5: "Mange interesserte i vår krigsviktige niob"</ref> Denne gangen var det den amerikanske romfartsindustrien som etterspurte niob. Driften baserte seg da også på en avtale med USA der prisen på niob ble fastsatt lang over markedsnivå frem til [[1957]].<ref>VG, 14.11.1963, side 7</ref> Bakgrunnen for dette var amerikanernes ønske om å bygge opp store lagre av potensielle og antatt verdifulle mineraler.<ref>VG, 15.08.1955, side 8</ref> Etter hvert som lagrene ble fylt opp, og andre produksjonsanlegg utvidet sin drift, falt prisen på metallet utover på 1950-tallet. Prisen på niob dumpet i 1963 og utløste følgelig avviklingen av Norsk Bergverks drift i 1965 og en ny krise i gruvesamfunnet på Ulefoss. Mer enn hundre mann mistet arbeidet i perioden fra 1963 til 1965. Ved nedleggelsen i 1965 stod 40 mann uten jobb.<ref>VG 30.03.1965 S. 5: "Styret foreslår full stans ved Søve Gruver snarest"</ref><ref>VG, 13.08.1965, s. 3</ref> I dag eies rettighetene til drift i de gamle gruvefeltene hovedsakelig av familien Cappelen og [[Søve videregående skole]].

===Thoriumforekomst på Ulefoss===
Det radioaktive grunnstoffet [[thorium]] finnes i [[Fensfeltet]] utenfor Ulefoss.<ref>www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/24/464347.html; {{kilde www |url=http://www.forskning.no/artikler/2007/februar/1170335473.8 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-11-24 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20071010063718/http://www.forskning.no/Artikler/2007/februar/1170335473.8 |arkivdato=2007-10-10 }}</ref> Ulike næringsinteresser har kommet på banen og [[muting|mutet]] områder der det antas å være thorium-forekomster. Bakgrunnen for den økte interessen er kjennskapen til ny teknologi som på sikt kan gjøre det mulig å benytte thorium i fremstillingen av renere former for [[kjernekraft|atomkraft]]. Teknologien er i dag bare tilgjengelig på et teorietisk plan, og [[Jens Stoltenbergs andre regjering|regjeringen Stoltenberg]] vedtok å ikke utrede mulighetene for satsing på thoriumsenergi i Norge.<ref>{{kilde www |url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/tema/fornybar-energi/Thorium-utvalget.html?id=468376 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-11-24 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20091102153530/http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/tema/fornybar-energi/thorium-utvalget.html?id=468376 |arkivdato=2009-11-02 }}</ref>

==Klasse, kultur og struktur==
=== Godseierkultur ===
[[Fil:Ulegaard.jpg|thumb|Ulefos Hovedgård]]
[[Ulefos Hovedgaard]] har vært i familien [[Aall]]s eie fra 1775, men herregården ble på 1960-tallet overtatt av en stiftelse og administreres i dag av [[Telemark Museum]].<ref>{{kilde www |url=http://www.telemark.museum.no/museum/ulefos-hovedgaard.asp?aid=8711&gid=4340 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-02-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070822014759/http://telemark.museum.no/museum/ulefos-hovedgaard.asp?aid=8711&gid=4340 |arkivdato=2007-08-22 }}</ref> Hovebygget regnes for å være [[napoleonstiden]]s arkitektoniske hovedverk i Norge. Bygget ligger på et høydedrag nord for Ulefoss sluser, eller det som kalles Sagsiden av Eidselva. Bygningene ble oppført i [[1807]] (etter en byggeperiode på ca. 5 år) av godseier [[Nils Aall|Niels Aall]], bror av [[Jacob Aall]] på [[Næs Jernverk]] ved Tvedestrand, og var i utgangspunktet sommerresidens for familien Aall.

På sørsiden av Eidselva ligger den gamle herregården [[Holden hovedgård|Holden]] med et fredet, privat parkanlegg som bla. inneholder et minnesmerke over maleren [[August Cappelen]] utført av [[Dyre Vaa]] (1952). Gården har fra [[1835]] tilhørt familien [[Cappelen (slekt)|Cappelen]] som også eier [[Holla]] Gård, Telemarks største gårdsbruk, Ulefos Jernværk og vannkraftrettigheter i området. I tillegg ligger det ubebodde slottet Koinor i Holdenparken. Hovedhuset på Holden var opprinnelig en lang, lav bygning fra ca. 1730 oppført i slaggsten fra Jernværket. Hovedbygningen ble ombygd og utvidet i 1850-årene. Det var verkseier Severin Diderik Cappelen som da fikk iverksatt en stor ombygging, etter planer utarbeidet av byarkitekt [[Hother Bøttger]] i Skien. Hovedbygningen har nå tre fløye. Gårdsplassen er flankert av hovedfløyen på nordsiden i to etasjer og stallfløyen på sørsiden. Taklinjen mot gården er sammenhengende og ligger ni meter over grunnen i alle tre fløyer. Mot nord har hovedbygningen en stor terrasse ut mot parken.

=== Paternalisme ===
Verks- og godseiernes tilstedeværelse har hatt sosial og kulturell betydning for utformingen av ulefossamfunnet på mange plan. De tette båndene mellom bønder/arbeidere og godseierne fra 1600-tallet fikk sin konkrete og formelle utforming ved bruken av tvangsarbeid ([[hoveri]]) i forbindelse med brenselproduksjon til jernverket fra 1600-tallet. I tillegg kommer det relativt store – i norsk sammenheng – antall [[leilending]]er på gårdene til familiene Cappelen og Aall. Utover dette har uformelle herredømmerelasjoner preget samfunnet, illustrert ved de prangende godsene på den ene siden og de enkle arbeiderbrakkene og husmannsplassene på den andre. Det kan imidlertid ikke ha vært tale om [[føydalisme]] på Ulefoss, selv om enkelte føydale trekk var tilstede. Etter industrialiseringen på 1600-tallet er det mer presist å beskrive de utstrakte avhengighetsbåndene mellom leilending, arbeider og godseier som [[paternalisme]]. Samfunnets øverste far (pater) og velgjører, gods- og brukseieren, holdt sin hånd over arbeidsselgerne i bytte mot arbeidernes lojalitet gjennom plikter og lydighet. Både politisk og kulturelt. Mønstret ble tydelig under storflommen på Ulefoss i [[1860]] og senere gjennom arbeidernes moderat linje ved stortings- og lokalvalg helt opp til 1940-tallet. Vannmassene fra elven truet i 1860 jernverket, men takket være innsatsen fra bydefolket, som i samlet flokk bygget en voll mot elva, ble verket reddet. Lokalbefolkningens oppofrelse ble deretter belønnet av Severin Diderik Cappelen som fikk oppført en ny kirke i [[1867]] ([[Holla Kirke]]). Et annet trekk ved paternalismen har vært at kapitalen aldri har blitt upersonlig i bygda, den har alltid vært nært knyttet til ett eller flere navn. En forutsetning for kollektiv handling i arbeiderbevegelsen var nettopp at slike personlige bånd forsvant og at kapitalen gikk fra å være et konkret individ til en forestilling om ideologi, det vil si [[kapitalisme]]n.<ref>Kjeldstadli, Knut: "En historie om klasseorganisering og industrikapitalisme", Arbeiderhistorie 2005</ref> Dette kan være med på å forklare hvorfor arbeiderne på Ulefoss ikke ble radikalisert i perioden før og etter [[første verdenskrig]], slik tilfellet var ved de nyere industribyene i Norge.<ref>Olstad, Finn: Arbeiderklassens vekst og fall. Hovedlinjer i 100 års norsk historie, Oslo, 1991</ref>

Den tidlige industrialiseringen, med sagbruk (frem til 1970-tallet), jernverk (i dag smelteverk) og gruvedrift (i nesten 300 år til 1920-tallet og igjen fra 1942 til 1965<ref>Gerhard Hedlund: NIOB – Romfartsmetallet fra Ulefoss, Skien 1995.</ref>), har gitt Ulefoss et sosiokulturelt særpreg. Den tidlige proletariseringen av ulefossamfunnet ført da heller aldri til politisk radikalisering, slik tilfellet var blant arbeiderne i de nylig industrialisert byene Notodden, [[Rjukan]] samt i noe grad i [[Grenland]] i første halvdel av 1900-tallet.<ref>Bull, Edvard d.e.; Arbejderbevegelsens stilling i de tre nordiske land 1914–1920, Kristiania 1922, utgitt på ny i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1/1976, Oslo. 
Bull, Edvard; "Arbeiderkultur og borgerlig kulturimperialisme", utgitt på nytt i TFAH nr. 1, Oslo 1986.</ref> Et forhold det er forsket mindre på er [[rallar]]enes betydning som mulige radikaliserende kraft i forbindelse med de omfattende anleggsarbeidene ved byggingen av [[Telemarkskanalen]].

=== Arbeiderkultur ===
Ulefossamfunnet er til tross for tre arkitektonisk ekstravagante slott, mer enn noe preget av arbeiderkultur. Sentrumsområdet er dominert av røde arbeiderbrakker satt opp av familien Cappelen på 1800-tallet og fremover. På nordsiden av sentrumskjernen ligger [[Øvre Verket]], en klynge fredede arbeiderboliger fra 1700- og begynnelsen av 1800-tallet.<ref>http://www.ovreverket.no/Historien/cid/133/{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Området omfattet opprinnelig flere boliger enn de som er bevart, samtidig som en lignende bebyggelse ved det som ble kalt Nedre Verket er revet. En konsekvens av at familien Cappelens arbeiderboliger var rødmalte har vært at svært få ”selveiende” arbeidere har oppført eller malt sine hus i rødt på stedet. Dette gjelder fortsatt i 2010. På Lanna, langs Eidselva, ligger den gamle sentrumskjernen. Her er de fleste boligene oppført med små verksteds- eller butikklokaler i førsteetasje. Det var her de "små, men frie holdt til" som den lokale visesangeren [[Bernt Solvoll]] synger i sin ode til Lanna. Her lå også [[Folkets Hus]] (Arbeidern), med kino og forsamlingslokaler. "Folkets hus”-institusjonen ble avviklet i forbindelse med byggingen av Ulefoss Samfunnshus på 1970-tallet. [[Ulefoss og omegn arbeiderforening]] (UOA), som eide Arbeidern, er en av landets eldste arbeiderorganisasjoner. UOA hadde opprinnelig en tilknytning til partiet [[Venstre]], noe som er symptomatisk for den modererende paternalismetradisjonen.<ref>{{kilde www |url=http://www.a-arkiv.telemarksnett.no/glimtfra.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-11-24 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070803152155/http://www.a-arkiv.telemarksnett.no/glimtfra.htm |arkivdato=2007-08-03 }}</ref> Sentrum ligger i dag på området kalt Ringsevja-Øra og forflyttet seg gradvis fra Lanna i retning Ringsevja fra 1950- og 60-tallet. Sentrumsmoderniseringen ble rammet da riksveien ble lagt om. Med byggingen av [[Ulefoss Sentret]] ved inngangen til 1990-tallet startet en ny forskyving av sentrum fra Ringsevja mot det drenerte og utfylte myrområdet på [[Øra]] rett ved den nye riksveien. Klemt mellom det fremvoksende handelssentrumet i Bø og grenlandsområdet, kombinert med presset fra en den nye servicekapitalismen, måtte imidlertid de fleste selvstendige håndverkere og handelsfolk på Lanna og Ringsevja gi opp sin virksomhet fra 1970-tallet.

Bygda kalles gjerne «Trillebårbyen»<ref>http://www.telemarkskanalen.no/kanalweb/Dokumentbase.nsf/.XAppWPLookupNewsByUniversalID/DC9CB81661B5687CC1256CFC004B9BB5</ref> med henvisning til den utstrakte bruken av dette «transportmidlet» på starten av 1900-tallet, da handelen blomstret som følge av det yrende folkelivet Telemarkskanalen brakte med seg. Ulefossinger er også kjent for å ha brukt trillebår når de fraktet fyringsved hjem fra Verket i tidligere tider. Arbeiderne ved familien Cappelens jernverk og/eller sagbruk fikk kappved til fyring som del av det paternalistiske forholdet mellom verkseier og arbeider (se ovenfor). Det som er verdens antatt største trillebår i jern står utstilt ved det vernede arbeiderstrøket [[Øvre Verket]] på Ulefoss.

=== Klassestruktur ===
Ulefoss er fortsatt et industrisamfunn. Antallet personer ansatt i industrien, enten på Ulefoss, eller som pendlere til Grenland og andre steder, ligger i dag over landsgjennomsnittet. Antallet personer med høyere utdanning ligger på den andre siden et stykke under landsgjennomsnittet. I dag er imidlertid Nome kommune største arbeidsgiver i området, i tillegg har det vært en vekst i deler av småborgerskapet, som følge av at større bedrifter (Aall-Ulefoss) er splittet opp, og lokaler der større virksomheter holdt til er overtatt av mindre verksteds- og anleggsfirmaer. Veksten i private servicenæringer og leverandører til den tradisjonelle industrien på Ulefoss har vært mindre enn ved lignende samfunn som [[Årdal]], Notodden, Rjukan eller Grenland. Dette har sin årsak i at det industrielle miljøet relativt sett er lite, samtidig som miljøet har vært dominert av tradisjonelle, gamle næringer som sagbruk og jernverk. Samtidig har verkstedindustrien som ble grunnlagt av familien Aall vist seg levedyktig i nye former og under nye eiere. Men det sosiale mellomsjiktet er fortsatt marginalt, noe som demonstrerer at Ulefoss fortsatt er et klassedelt samfunn, preget av manuelt arbeidende mennesker på den ene siden og overdådig rikdom hos et lite mindretall på den andre. [https://www.holla-historielag.no/info/ Holla historielag] har de siste tiårene hatt fokus på å dokumentere arbeidernes levekår og bevaringen og fredningen av Øvre Verket har vært et forsøk på å bevare kunnskapen om arbeidernes liv og levnet i et unikt arbeidersamfunn.

== Fritidstilbud og frivillighet==
Den største ideelle foreningen på stedet er [[Ulefoss Sportsforening]] (USF), stiftet i 1895. De har undergrupper for fotball, håndball og ski, og har også anlegg for tennis og sandvolleyball. USF drifter også en egen lysløype og et omfattende nettverk av skiløyper ved Landsmarka.

Ulefoss Skolekorps har lange tradisjoner i bygda og marsjerer først i både 1. og 17. mai-togene hvert år, i tillegg eksisterer fortsatt seniorkorpset Ulefoss Musikkorps som bistår skolekorpset både med opplæring og ved ulike opptredener.

Det frivillige foreningslivet omfatter dessuten et aktivt historielag (Holla Historielag), Holla Jeger- og fiskerforening, Nome Røde Kors, Ulefoss Atletklubb, Holla Pensjonistlag, Holla Skytterlag, Nome Veteranvogn Forening og Ulefoss rotaryklubb. Ulefoss Hallen (1995), som ligger i tilknytning til Ulefoss Samfunnshus, er det sentrale samlingspunktet for bygdas frivillige lag og foreninger, men også for det kommunale kulturtilbudet, med Kino og forsamlingslokaler.

Deler av festivalen [[Viser ved kanalen]] arrangeres hvert år på Ulefoss og i Lunde.

==Kjente personer fra Ulefoss==
* [[Niels Aall]]  (1769–1854), [[brukseier]] og politiker
* [[Diderik von Cappelen]] (1795–1866), jernverkseier
* [[August Cappelen]] (1827–1852), [[kunstmaler]]
* [[Martin Gunnar Knutsen]] (1918–2001) politiker og motstandsmann, formann i [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]] 1975–1982
* [[Sverre Fehn]] (1924–2009), arkitekt
* [[Synnøve Strigen]] (1934–2020), skuespiller
* [[Gudny Dahlen]] (1942-), visesanger/trekkspillmusiker
* [[Inge Grødum]] (1943-) avistegner ([[Aftenposten]]) og illustratør
* [[Bernt Solvoll]] (1955-), gitarist, vise- og countrysanger
* [[Erland Dahlen]] (1971-), trommeslager/perkusjonist
* [[Magne Sturød]] (1979-), fotballspiller
* [[Linn-Jeanethe Kyed]] (1981-), serieskaper og manusforfatter
* [[Gunhild Herregården]] (1989-), fotballspiller

==Referanser==
<references/>

==Eksterne lenker==
* [http://www.sove.vgs.no/ Søve videregående skole] {{Wayback|url=http://www.sove.vgs.no/ |date=20081207071227 }}
* [https://web.archive.org/web/20060111064410/http://www.viservedkanalen.no/vvk/ Viser ved kanalen]
* [https://www.holla-historielag.no Holla Historielag]
{{Tettstedstatistikk|3072}}
{{Autoritetsdata}}

{{anbefalt}}

[[Kategori:Tettsteder i Telemark]]
[[Kategori:Bandak–Norsjøkanalen]]
[[Kategori:Bosetninger i Nome]]