Redigerer Tjukke Bertha

{{Infoboks artilleriskyts
|navn = Tjukke Bertha
|navn2=
|over=
|overklasse=
|bilde= Dicke Bertha.Big Bertha.jpg
|bildetekst= «Tjukke Bertha» i kamp
|byline=
|type= Tung [[haubits]], [[beleiringsmaskiner|beleiringskyts]] 
|opprinnelse= {{flagg|Tyskland|1914}} [[Tyskland]]
|utvikler=[[Krupp (konsern)|Krupp]]
|produsert=12
|antall= 
|tjenestetid=
|brukere= {{flagg|Tyskland|1914}} Tyskland
|konflikter= [[Første verdenskrig]]
|vekt=43 tonn
|løp=
|løpslengde=5,04 meter
|kaliber=419mm (42 cm)
|granat=
|granatvekt=HE; 820 kg
|lukkemekanisme=Kilemekanisme
|skuddtakt=
|munningshastighet=400 m/s
|rekkeviddemaks=12,5 km
|rekyl=
|understell=
|elevasjon=+40° til +75°
|sideretting=
|comcat=
|commons=
|endcomment=
}}
[[Fil:Musee-de-lArmee-IMG 0984.jpg|thumb|280px|Modell av «Tjukke Bertha»]]
'''Tjukke Bertha''' ([[tysk]] ''Dicke Bertha'') var et oppnavn på en modell av [[haubits]] med 42&nbsp;cm [[kaliber]] som første gang ble brukt under [[første verdenskrig]] og var en av denne krigens mer kjente våpen. «Tjukke Bertha» under det offentlige navnet '' 42 cm M-Gerät Kurze Marine-Kanone'' ble utviklet av [[Krupp (konsern)|Krupp-konsernet]] for de tyske styrkene. Hovedfunksjonen til våpenet var å bekjempe [[fortifikasjon]]er og andre forsvarsanlegg. Tjukke Bertha var virkningsfull mot eldre anlegg, men viste seg å ha problemer mot de nyere befestningene.

==Navn==
Haubitsen var designet og utviklet av Krupp-arsenalets designdirektør Fritz Rausenberger og hans forgjenger, direktør Dräger. 
Navnet «Tjukke Bertha» er en respektløs henvisning til [[Krupp (konsern)|Kruppkonsernets]] daværende eier [[Bertha Krupp von Bohlen und Halbach]], hustru til [[Gustav Krupp von Bohlen und Halbach]], som på denne tiden var konsernets leder. («Dicke» som betyr tykk eller stor på tysk, er angivelig ikke en henvisning til fru Krupps fysikk.<ref>Terry Crowdy, s. 137</ref>)
De fleste kilder aksepterte denne opplysningen, men ikke samtidig{{Klargjør}} ettersom haubitsvåpenet hadde fått flere kallenavn i tillegg.<ref>Willy Ley, s. 13-20</ref>
Det meste kjente kallenavnet ble adoptert av militære i [[ententemaktene]], som henvisning til meget store artillerivåpen benyttet av det tyske militæret under krigen, som jernbanekanonen «Langer Max» og den store langdistansekanonen «[[Pariskanonen]]». Men begrepet ''Dicke Bertha'', eller «Big Bertha» på [[engelsk]], sikter tradisjonelt til 42&nbsp;cm M-Gerät haubitsvåpenet.

Den offisielle betegnelsen på haubitsen var ''42 cm kurze Marinekanone 14 L/12 in Räderlafette'' eller ganske enkelt ''M-Gerät'' («M» for ''Minenwerfer'') som betegnet et skyts som avfyrte en meget stor eksplosivgranat på en høy kurvebane på en kort avstand. Den første ''Minenwerfer'', 25&nbsp;cm sMW morteren introdusert i 1910, var lite annet enn et kortløpet morterløp med rekylsystem mer lik et kanonskyts enn et [[Morter|bombekasterskyts]]. For artilleriingeniørene var det store 42&nbsp;cm kortløpete haubitsskytset en forstørret versjon av det nye konseptet, med tanke på funksjonen.<ref name="«Big Bertha», s. 16">«Big Bertha», s. 16</ref>

==Historie==
Opprinnelsen bak det sværkalibrerte beleiringsskytset kom av observasjoner under [[den russisk-japanske krig]]en 1904-1905, da det japanske beleiringstrenet tok i bruk 28-cm haubitser fra kystartilleriet mot de russiske fortifikasjoner rundt [[Port Arthur (Kina)|Port Arthur]]. Dette var nytt ettersom man hadde hittil trodde det ikke var mulig å transportere tyngre artilleristykker med større kalibre enn 20&nbsp;cm som del av beleiringstyrkens arsenalet. Tyskerne og østerrikerne som noterte denne nyheten, mente sværkalibrerte våpen kan fraktes inntil det fiendtlige festningsanlegget.

Den tyske interessen skyldes et langvarig syn på en videreutvikling av beleiringsskytset i møte med nyere fortifikasjoner siden 1880-årene, da Generalfeldmarschall [[Helmuth von Moltke|von Moltke]] forlangte en løsning på noe han kalte «festningsdilemmaet», ettersom nye og permanente fortifikasjoner av moderne konstruksjon ble oppført i Frankrike, Belgia og Russland som vil tvinge angriperen til å investere disse. Store strategiske beliggenheter ble befestet med ''ringfestninger'' med grupper av gjensidige fortifikasjoner som kunne fungere som en del av en forsvarslinje med støttepunkter for forsvarsstyrkene i møte med en angriper. Det vil ikke lenge være mulig å omgå disse, og nyere konstruksjonsmidler som betong gjorde eldre beleiringskyts utdatert, samtidig som man må bekjempe fortenes egne artilleri.

Oppgaven for det tyske ''Fußartillerie'' (fotartilleriet) hadde blitt uoppnåelig i møte med disse ringfestningene, ettersom man hadde ikke annet enn 15&nbsp;cm og 20&nbsp;cm skyts.<ref>«Big Bertha», s. 6</ref> Sværkalibrerte skyts måtte dermed utvikles som svar på «festningsdilemmaet». Det japanske eksemplet om hvordan man kunne transportere svære morterskyts rett fra kystartilleriet til landskapet mot de russiske forsvarsverkene rundt byen Port Arthur, gav tyskerne en eventuell løsning på dilemmaet. Den nye generalfeltmarskalken, [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|von Moltke den yngre]] i [[1906]] informerte ''Artillerieprüfungskommission'' (artilleritestkommisjonen, APK) og generalstaben om å studere hvordan man kunne ødelegge de sterkeste belgiske og franske fortifikasjoner.<ref>«Big Bertha», s. 9-10</ref>
===Beddingsskyts===
[[Fil:42 cm Gamma Mörser AWM A02560.jpeg|thumb|250px|left|Gamma-Gerät, forgjengeren for M-Gerät skytset. Som beddingskyts hvilte det på et solid fundament av betong, som bygges i løpet av en uke.<ref>Jäger, s. 45</ref>]]
Dermed begynte den berømte tyske kanonfabrikken [[Krupp (konsern)|Krupp]] et prosjekt i 1906 for å oppnå den størst mulige mobiliteten med det største kaliberet, og bygde en serie av enkelte tunge morterskyts og haubitsskyts fra 28&nbsp;cm til 30,5&nbsp;cm. Dette var blitt mulig gjennom viktige erfaringer høstet under byggingen av kystforsvarsmortere (''Küstenmörser''), som 30,5&nbsp;cm Beta-Gerät introdusert i 1897. Denne «kystforsvarsmorteren» var egentlig et kamuflert beleiringsskyts som var gitt en feilaktig betegnelse, ''schwerer Kürstenmörser L/8'', ettersom morteren var konstruert for en begrenset mobilitet. 9 Beta-Gerät morterskyts var bygd i 1897 til 1906.<ref>«Big Bertha», s. 7</ref>

En ny variant av 30,5&nbsp;cm Beta-Gerät haubitsen fra 1897 ble utviklet i 1908 som ''30,5 cm Beta-Gerät 09'', men APK ønsket større ødeleggelseskraft og ba derfor Krupp om å bygge et større skyts kapabelt til å knuse moderne fortifikasjoner. Først undersøkte kanondesignerne mulighetene for et våpen med 35&nbsp;cm i kaliberet, men hoppet over til 42&nbsp;cm med betydelig større sprengladning for å oppfylle kravene fra APK. Den første designen var et kortløpet haubits som ikke var annet enn en forstørret versjon av Beta-Gerät 09 våpenet, med et kanonløp på L/16 (løpet var 16 kalibrer lang).<ref>Jäger, s. 46</ref>
Dette våpenet fikk betegnelsen ''Gamma-Gerät'' i 1911. Istedenfor den vanlige [[kilemekanisme]]n som lukkemekanisme valgte Krupp å bruke ''[[skruemekanisme]]'', som i Storbritannia og Frankrike.

Gamma avfyrte tungkaliber granater opptil 1,160&nbsp;kg i vekt. Som en ''Bettungsgeschütz'' («beddingskyts») var skytset montert på en stillestående vogn plassert ovenpå et betongfundament, med en samlet vekt på 150 tonn. Det måtte transporteres i deler fordelt på ti jernbanevogner - seks for selve skytset og fire for beddingen. Forflyttingen av stykket og forberedelsesarbeidet var dermed meget ressurskrevende. Derfor bad APK Krupp om en mer mobil versjon av dette våpenet. Til da hadde prosjektet vært mer basert på beddingskytskonseptet, der et fundament måtte skapes for utplassering av skytset med sin vekt. Den eldre 30,5&nbsp;cm Beta-Gerät på 30 tonn måtte deretter hvile på et solid fundament, som forstørres i takt med vektøkningen.

Det ble bygd ni ''30,5 cm L/8 Beta-Gerät'', to ''30,5 cm L/16 Beta-Gerät 09'' og ti ''42 cm L/16 Gamma Gerät'' beddingskyts fra 1897 til 1918. Det var fem tilgjengelige Gamma-Gerät skyts ved krigsutbruddet i 1914.<ref name="«Big Bertha», s. 15">«Big Bertha», s. 15</ref>

===Minenwerfer===
[[Fil:25cmMinenwerferAWM2003-2.jpg|thumb|215px|right|25 cm Minenwerfer.]]
De store beddingskytsene som var under utvikling som respons på «festningsdilemmaet», fikk en rival i 1907 med et helt nytt konsept utviklet av ingeniørkommisjonen som hadde vært ansvarlig for fortifikasjonskunsten, i samarbeid med Krupps konkurrenten [[Rheinmetall|Rheinische]], småstørrelsesskyts for kortavstandsbombardement med sværkalibrerte høyeksplosive granater. Disse var egentlig en nedskalaversjon av det tradisjonelle morterskytset med rekylsystem og riflede løp. Dette konseptet fikk sin egne tekniske betegnelse for deres tiltenkte funksjon, ''Minenwerfer'' eller «minekaste», ettersom man mere lobbet en [[mine]] på befestninger og forsvarsverk.<ref>Jäger, s. 68</ref>

Det første våpenet som var utviklet og deretter introdusert, var 25&nbsp;cm ''schwerer Minenwerfer'' med en HE-granat på 97&nbsp;kg, selv om selve stykket hadde en vekt på bare 955&nbsp;kg under transport. Den korte rekkevidden på knapt 1,050 meter ble ikke et stort ulempe i møte med de belgiske og franske fortene, og fant et nytt bruksområde som skyttergravvåpen utover krigsårene. Stilt mot beddingsskytset med alle ulemper det hadde med hensyn til mobilitet ble minenwerfer-våpenet meget forlokkende for APK som da ønsket en liknende ''minenwerfer'', bare større og bedre. Sjefdesigneren hos Krupp, professor Rausenberger, ønsket istedenfor å forstørre Minenwerfer-våpenet inn i en mer konvensjonell design. Deretter fikk det nye våpenet som var under planlegging i 1911-1912, betegnelsen ''Minenwerfer Gerät'' eller forkortet til M-Gerät.<ref>Jäger, s 50-51</ref>
===Lavettskyts===
Allerede i 1907 hadde ingeniørene i Krupp studerte bruk av ''Räderlafette'' (hjullavett) for forflytting på veiunderstell og solid grunn, og med en serie av ''in Räderlafette'' (i.R) skytsene i 28&nbsp;cm til 30,5&nbsp;cm kaliber som ble bygd i 1907-1912, hadde man skaffet seg betydelig ekspertise som ble tatt i bruk etter 1911.<ref name="«Big Bertha», s. 15"/> Denne serien av enkelskytsene var ''28 cm L/12 i.R'', ''28 cm L/14 i.R'' og ''30,5 cm Beta i.R''. Den siste av de tre haubitser med en vekt på 24 tonn kunne deles inn i tre biter for transport og settes sammen på nytt på mindre enn fire timer, ble en naturlig forgjenger for det nye våpenet.<ref name="«Big Bertha», s. 16"/> Siden 1904 hadde man fått en teknisk løsning fra [[Italia]] på problemet med at tunge skyts synker ned i bløt eller upreparerte grunn, rektangulære blokker montert på hjulen for å ha større bakkekontakt og vektfordeling. Den tyske betegnelsen er ''Radgürtel''.<ref>Jäger, s. 48</ref>

Bare få måneder etter APK og Krupp var enig om spesifikasjoner for det nye skytset ble det første designutkastet utarbeidet. Da hadde erfaringene fra beddingskytsserien og lavettskytsserien smeltet sammen i designen som ble akseptert for produksjon.

Det første eksemplet ble beordret den 15. juli 1912 og deretter levert i desember 1913, da hadde APK valgt å bestille et annet eksempel allerede i februar 1913. Den første haubitsen ble demonstrert for keiser [[Wilhelm II]] i mars 1914, noe som gjorde et stort inntrykk på ham. Det andre eksemplet ble levert i juni 1914.<ref name="Jäger, s. 51">Jäger, s. 51</ref> Produksjonen av M-Gerät haubitsvåpenet betyr at alle tidlige i.R haubitser forbli på prototypefasen. Alle tre prototyper ble adoptert av den tyske hæren under den første verdenskrigen for operativ tjeneste.
== 42 cm M-Gerät ==
Det nye haubitsvåpenet var i stand til å forflytte seg på landveg i motsetning til forgjengeren, og hadde en egne [[affutasje]] av konvensjonell konstruksjon med to svære hjul. Det var meget forskjellig fra Gamma-Gerät med et kortere og lettere kanonløp ned til L/12 i kaliberlengde og tynnere løpevegg, som kunne skyte ut en granat på omtrent 830&nbsp;kg. Lukkemekanismen for det nye våpenet i sluttstykket var ikke skruemekanismen som tidligere, men kilemekanismen som normal praksis for det tyske artillerivåpenet.

Ved fullstendig montasje etter omtrent seks timer vil stykkvekten medregnet affutasjen være på 43 tonn, og trengte ikke å settes ned i en bedding. Istedenfor ble det lagt ned spesielle «matter» (kalles ''Rohrmatten'') av stål som hjulene hvilt på, sammen med en massiv spadebrems på «ankeret» der blokksvansen sluttet, som tillatt begrenset sideretting opptil 4° av hver side. En plattform ble reist over blokksvansen for at besetningen skal kunne komme til sluttstykket, med en hånddrevet kran for å heise opp ammunisjon. På eldre i.R skytsene ble ammunisjon førte oppover blokksvansen på en skinnegang. Til forskjell fra både i.R og M-Gerät skytsene hadde Gamma en innbygd heis for ammunisjon.<ref>«Big Bertha», s. 12, s. 16, s. 20-21</ref>

For at våpenet ikke skulle kjøre seg fast på bløt grunn, ble hjulene bekledt med ''Radgürteln'', brede blokker montert på hjuloverflatene for større bakkekontakt og dermed mindre lastbelastning. Det var bare mulig å transportere haubitsen med motortrekk, for dette formålet utviklet Krupp og Daimler en traktor, men andre trekkekjøretøyer var også brukt. Under transport ble våpenet brutt ned i fem deler underveis på en vanlig landveg. Hver vogn hadde en vekt på mellom 16 og 20 tonn.<ref>«Big Bertha», s. 18</ref> På gode veger kan en traktor med en trekkekraft på 80 hestekrefter trekke en vogn på 7&nbsp;km/t hastighet, i senere tid ble hjulene modifiserte med hjulblokker for ferd på mykere grunn.<ref>«Big Bertha», s. 19</ref>

Ved avfyring vil stykket ha en vekt på 42,6 tonn, være ti meter langt, 4,7 meter bredt og 4,5 meter høyt med et 5,04 meter langt kanonløp og et massiv skjold som skulle beskytte haubitsbesetningen mot munningseksplosjonen. Munningsflammen som kom ut etter granaten var utskutt, er så massiv at den får eksplosjonslignende virkninger, så besetningen måtte beskyttes med dette skjoldet. Prisen som måtte betales for mobiliteten i forhold til Gamma-Gerät var en reduksjon på 30 % i skuddvidde fra 14&nbsp;km til 9,3&nbsp;km, mindre treffsikkerhet og mindre ødeleggelseskraft. Det ble mulig å avfyre en granat hver sjuende eller åttende minutt.<ref>«Big Bertha». s. 18</ref>

Det hydropneumatiske rekylsystemet besto av to store regeneratorer montert ovenpå kanonløpet forbundet med sluttstykket, og to rekylsylindre med lufttank på undersiden av kanonløpet, som hvilte på tappleiet i affutasjen. Rekylkreftene ble motarbeidet med en væskeblanding og komprimerte luft, men også ved å ha en massiv spadebrems dels begravd i solid grunn. Rekylsystemet var en fortsettelse fra Gamma-Gerät, men med spadebremsen som erstatning for beddingen.<ref>«Big Bertha», s. 12, s. 20-21</ref>

Tre type ammunisjon ble utviklet for det tyske beleiringsskytset - ''Panzergranate'' (pansergranat), ''Langgranate'' og ''kurze Haubengranate'' (kort granat med ballistisk topp). Pansergranaten var designert for å penetrere betongvern og jern eller stålpanser, men vist seg lite effektiv mot armert betong. Langgranatene er egentlig ikke annet enn sværkalibrerte høyeksplosive granater (HE) med mindre prosjektilvekt og et brannrør som kan omstilles for direkte virkning som dyp penetrering før detonasjon. Et krater etter et direktetreff kan bli 6 meter dypt og 9 meter bredt, ved dyp penetrering kan granaten tvinge seg opptil 12 meter jord og betong. Kortgranatene med halvparten av vekten for langgranaten var utviklet for størst mulig rekkevidde.<ref>«Big Bertha», s. 22</ref>

==I tjeneste==
[[Fil:German mortar shell. 420 M.M.JPG|thumb|right|Denne 42 cm granaten ble funnet på [[Beograd|Beograd festning]] etter bombardementet av den serbiske hovedstaden i oktober 1915.]]
Bare to operative M-Gerät haubitser var tilgjengelige ved utbruddet av den første verdenskrigen, sammen med to ekstra kanonløp og affutasjer som var under produksjon ved dette tidspunktet. De to M-Gerät haubitsene ble flyttet til den nyopprettede Kurze Marine Kanone Batterie (KMK) No. 3 som egne batteri, i tillegg til to andre batterier oppstilt med 4 Gamma-Gerät, og en ekstra Gamma-Gerät som ble operativ flere uker inn i krigen og dannet sitt eget «halv-batteri». KMK No. 3 var brukt for å ødelegge de belgiske fortene på [[Liège]], [[Namur]] og [[Antwerpen]], og de franske fortene på [[Maubeuge]] og andre steder i nordlige Frankrike. Tjukke Bertha viste seg å være meget effektiv i møtet med eldre festningskonstruksjoner som de belgiske fortene bygd i 1880-årene av Brialmont, som falt etter få dager med beskytning.

Det første skuddet av en M-Gerät ble avfyrt den 12. august mot Fort Pontisse ved utkanten av Liège.<ref name="Jäger, s. 51"/> I løpet av ett døgn ble det avfyrt 51 42&nbsp;cm granater, med 36 direktetreff på fortet, som overga seg.<ref>«Big Bertha», s. 26</ref>
Den mest spektakulære suksessen var mot Fort Loncin i det samme området, da et direkte treff på et ammunisjonsmagasin ødela festningsanlegget den 15. august. Det skulle vise seg at oppbyggingen av den belgiske festningskonstruksjonen var dårlig, blant annet var det ikke brukt stålforsterkning utover lag etter lag av [[betong]].<ref>Jäger, s. 55-57</ref>

''Dicke Bertha'' ble legendarisk for begge parter under krigen og deretter som et resultat av suksessen mot de belgiske fortene i Liège-området. Den tyske pressen var entusiastisk over nyhetene om våpenet og resultatene som var oppnådd med dette, og erklærte dette for å være et ''«Wunderwaffe»'' - «mirakelvåpen». Senere, under det tyske angrepet i februar 1916 som innledet [[slaget ved Verdun]], kom det fram at våpenets effektivitet ikke var nok mot nyere festningskonstruksjoner med [[armert betong]]. Bare Fort Vaux ble alvorlig skadet under kampene, blant annet ved å ødelegge vannlagringen - noe som tvang garnisonen til å overgi seg til de tyske soldatene. Fort Moulainville var truffet med 339 42&nbsp;cm haubitsgranater, uten å bli slått ut av funksjon under kampene.<ref>«Big Bertha», s. 44</ref>

Kontrabatteri-ild fra fiendtlige batterier utgjorde en alvorlig trussel for de tyske beleiringsskytsene som ikke kunne flytte seg fra sine posisjoner, som i dager med klarvær kunne bli avslørt av karakteristiske og massive røyksøyler ved avfyring. Dermed ble det brukt røyklegging og falske etterlikninger for å lede bort oppmerksomheten, siden tok man i bruk forskjellige former for [[kamuflasje]] mot luftrekognosering. Avstanden mellom haubitsene i batteriet ble større utover krigen, etter fire år var den øket fra 80 meter til 1 kilometer.<ref>«Big Bertha», s. 24-25</ref>
I august 1917 ved byen [[Oostende]] ble et batteri bombardert av flere krigsskip som ødela det ene haubitsskytset og skadet det andre.<ref>«Big Bertha», s. 45</ref>

Til sammen ble 12 M-Gerät haubitser bygget, foruten de to tilgjengelige eksemplarene ved krigsutbruddet ble 10 andre eksemplarer bygget som et resultat av krigen. Mellom 18 og 20 kanonløp skulle ha blitt bygd for det tyske artillerivåpenet. Etter hvert utover krigsårene ble kanonløpene skadet, blant annet på grunn av feil ammunisjon. Senere ble affutasjen fra Tjukke Bertha brukt som lavett for et L/30 30,5&nbsp;cm kanonløp for å ha større rekkevidde for sine granater. Disse ble kjent som ''Schwere Kartaune'' eller ''Beta-M-Gerät''.

==Overlevende eksempler==
To Tjukke-Bertha haubitser ble erobret av det amerikanske US Army ved slutten på krigen. Det hendt i november 1918, da batteriet KMK 5 på Spincourt overga seg til de amerikanske styrkene ved [[Verdun]]. Begge M-Gerät haubitsene ble fraktet over til USA i 1920 for utprøving på Aberdeen Proving Ground, den amerikanske hærens prøvingsområdet. Det ene skytset ble montert sammen mens det andre forble oppdelt på sine fem transportvognene.

Skytset som hadde blitt montert sammen, ble senere utstilt på museet United States Army Ordnance Museum. Men dessverre ble det skrotet i 1943. Det andre skytset ble også skrotet i 1950-årene. Dermed finnes det ikke lenge eksempler av 42&nbsp;cm M-Gerät haubitser.

Seige påstander om bruk av Tjukke-Bertha under den andre verdenskrigen er basert på en misforståelse, ettersom det var faktisk en Gamma-Gerät som overlevd på Krupp-arsenalets egne prøvingsområde ved [[Meppen]]. Dette våpenet ble satt i operativ tilstand på nytt av Krupp, og sendt til den tyske hæren som tok det i bruk under [[slaget om Sevastopol]] i 1942 sammen med mye større skyts som [[Mörser Karl]] og [[Schwerer Gustav]]. Dette våpenet forsvant etter returen fra østfronten.<ref>«Big Bertha», s. 47</ref>
==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Herbert Jäger, ''German Artillery of World War One'', Crowood Press, 2001, ISBN 1-86126-403-8
* M. Romanych & M. Rupp, ''42 cm «Big Bertha» and German siege artillery of World War I'', Osprey Pub., 2013, ISBN 978-1-78096-017-3
* Terry Crowdy, ''Military Misdemeanors: Corruption, Incompetence, Lust and Downright Stupidity'', Osprey Pub., 2007, iSBM 978-1-84603-148-9
* Willy Ley. ''German Siege Guns of the Two Worlds Wars, Journal of Coastal Artillery'', feb. 1943
== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20160211061042/http://www.panzer-archiv.de/geschuetze/deutschland/dickeberta/dickeberta.htm Artikel Panzer-Archiv.de]
* [https://web.archive.org/web/20100411012940/http://www.waffenhq.de/panzer/dickeberta.html Artikel WaffenHQ.de]

{{Portal|første verdenskrig}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Artilleri fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Krupp]]
[[Kategori:Kanoner]]
[[Kategori:Tysk artilleri]]