Redigerer Thomas More

{{ Infoboks helgen | 
navn = Thomas More| 
beskrivelse = Politiker, forfatter, martyr| 
bilde = Portrait of Thomas More by Hans Holbein d. J. in the Frick Colllection.jpg| 
bildetekst ={{byline|[[Hans Holbein den yngre]]|type=Malt av}}|
dåpsnavn = Thomas More| 
født = [[7. februar]] [[1478]]| 
fsted = [[London]]| 
død = [[6. juli]] [[1535]]| 
dsted = [[Tower Hill]], London| 
salig = [[9. desember]] [[1886]]| 
hellig = [[19. mai]] [[1935]]| 
anerkjent = [[Den katolske kirke]]| 
fest = [[22. juni]] (med [[John Fisher]])| 
biourl = http://www.katolsk.no/biografi/tmore.htm|{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}
vernehelgen = Advokater, politikere, statsledere| 
kunst = som lordkansler med kjede; med bok eller øks| 
}}
'''Thomas More''' (1478–1535), opphøyd til [[Helliggjørelse|helgen]] av den katolske kirke,<ref>St. [http://savior.org/saints/more.htm «Thomas More, 1478–1535»] {{Wayback|url=http://savior.org/saints/more.htm |date=20191225213323 }}, ''Savior.org''</ref><ref>[http://www.thomasmorestudies.org/rep_canonization.html «Homily at the Canonization of St. Thomas More»] {{Wayback|url=http://www.thomasmorestudies.org/rep_canonization.html |date=20160304125607 }}, ''The Center for Thomas More Studies ved University of Dallas'', 2010, sitat: «Recorded in The Tablet, June 1, 1935, pp. 694–695»</ref> var en [[England|engelsk]] advokat, [[Sosialfilosofi|sosialfilosof]], [[forfatter]], [[politiker]], og [[Renessansehumanisme|renessansehumanist]]. Han var også rådgiver for kong [[Henrik VIII av England]] og [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler av England]] fra oktober 1529 og til 16. mai 1532.<ref>Linder, Douglas O.: [http://law2.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/more/morechrono.html «The Trial of Sir Thomas More: A Chronology»], University Of Missouri-Kansas City (UMKC) School Of Law</ref> Han skrev romanen ''[[Utopia]]'', et litterært verk og sosial-politisk satire, utgitt på latin i 1516, som beskrev det politiske livet til et tenkt idealsamfunn på en øy.

More motsatte seg den [[Protestantisme|protestantiske]] [[reformasjonen]], særskilt [[teologi]]en til [[Martin Luther]] og [[William Tyndale]], som begge oversatte [[Bibelen]] til morsmålet. More motsatte seg også den engelske kongens atskillelse fra [[den katolske kirke]], og nektet å anerkjenne kong [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] som overhode for [[den engelske kirke]] og kongens annullering av sitt ekteskap med [[Katarina av Aragón]] Etter at More nektet å sverge troskap til kongen og hans overherredømme, men plasserte paven som sin øverste herre, ble han dømt for [[forræderi]] og halshogd. Ved sin henrettelse ble det sagt at han sa: «Jeg dør som kongens gode tjener, og for Gud først.»<ref>[https://thomasmorestudies.org/quotes_1.html «About Famous Quotes»] {{Wayback|url=https://thomasmorestudies.org/quotes_1.html |date=20161026102132 }}, ''The Center for Thomas More Studies ved University of Dallas''</ref>

More ble et [[katolsk]] symbol og en helt i den politiske kampen mot engelsk protestantisme, og i 1935 [[Helligkåring|helligkåret]] pave [[Pius XI]] ham som [[martyr]]. [[Pave Johannes Paul II]] erklærte ham i 2000 som «guddommelig beskytter av statsmenn og politikere».<ref name="Apostolic">[http://w2.vatican.va/content/john-paul-ii/en/motu_proprio/documents/hf_jp-ii_motu-proprio_20001031_thomas-more.html ''Apostolic letter issued motu proprio proclaiming Saint Thomas More Patron of Statesmen and Politicians''], 31. oktober 2000 Vatikanet</ref> Siden 1980 har den engelsk kirke minnet More liturgisk som en martyr av reformasjonen.<ref name="Worship">[http://www.churchofengland.org/prayer-worship/worship/texts/the-calendar/holydays.aspx «Holy Days»] {{Wayback|url=http://www.churchofengland.org/prayer-worship/worship/texts/the-calendar/holydays.aspx |date=20181225084824 }}, ''Worship – The Calendar''. Church of England. 2011.</ref> [[Sovjetunionen]] æret ham for den angivelig kommunistiske holdningen angående eiendomsretten som ble uttrykt i ''Utopia''.<ref name="Hailed">King, Margaret L. (2014): [https://books.google.com/?id=a63xAgAAQBAJ&pg=PA157&dq=%22Thomas+More%22+Kremlin#v=onepage&q=%22Thomas%20More%22%20Kremlin&f=false Renaissance Humanism: An Anthology of Sources], Hackett Publishing, ISBN 978-1-62466-146-4, s. 157.</ref><ref name="Senter_Moskva">[http://www.thomasmorestudies.org/g-c1.html «Moscow»] {{Wayback|url=http://www.thomasmorestudies.org/g-c1.html |date=20190115073923 }}, ''The Center for Thomas More Studies at The University of Dallas''. 2010. Sitat: «This monument, suggested by Lenin and built in 1918, lists Thomas More (ninth from the top) among the most influential thinkers "who promoted the liberation of humankind from oppression, arbitrariness, and exploitation.» Det nevnte monumentet er i Aleksanderparken (Aleksandrovskij sad) i nærheten av [[Kreml (Moskva)|Kreml]] i [[Moskva]].</ref><ref name="Afoniya">Afoniya: [https://afoniya.wordpress.com/2013/07/10/on-the-removal-of-a-moscow-statue/ «On the removal of a Moscow statue»], 10. juli 2013. Sitat: «What was known as the Stele of Freedom or the Obelisk of Revolutionary Thinkers has been dismantled apparently to be reinstalled in some months time as a monument to the Romanov Dynasty. This historically symbolic act was carried out on July 2 completely unannounced … The obelisk was one of the most interesting statues historically and ideologically because of the kind of names that it had on the statue. This was not simply a case of Marx, Engels, Lenin. It was (it seems) the first revolutionary monument to be opened after the revolution of 1917 and, in a non-dogmatic spirit, it included the names of anarchists, reformist socialists and even that of Thomas More.»</ref>

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
More ble født i Milk Street den 7. februar 1478 som sønn av [[John More (advokat)|John More]],<ref>Jokinen, A. (13. juni 2009): [http://www.luminarium.org/renlit/morebio.htm «The Life of Sir Thomas More»], ''Luminarium''.</ref> advokat og senere dommer, og hans hustru Agnes (født Graunger). Han var den andre av seks barn. More fikk utdannelse ved St Anthony's School, den gang betraktet som en av de beste skolene i London.<ref>[http://www.biography.com/people/thomas-more-9414278 «Sir Thomas More»], ''The Biography Channel''. 2014.</ref> Fra 1490 til 1492 tjenestegjorde More som [[pasje]] hos [[John Morton (kardinal)|John Morton]], [[erkebiskop av Canterbury]] og rikskansler av England,<ref>Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction». ''Utopia''. Classics. New York: Barnes & Noble, s. xvi</ref> Morton var en entusiastisk tilhenger av hva som den gang ble kalt for «ny læring», noe som var stipendiat for hva som senere ble kjent som «humanisme» eller «London-humanisme», og hadde høyde tanker om den unge Thomas More. Da Morton hadde tro på at More hadde et stort potensial, fikk han den unge gutten nominert for en plass ved [[Universitetet i Oxford]] (enten ved St. Mary's Hall eller Canterbury College, to historiske læresteder).<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More''. New York: Anchor Books, s. 38</ref>

More begynte sine studier ved Oxford i 1492, og fikk en klassisk utdannelse. Han studerte under [[Thomas Linacre]] og [[William Grocyn]], ble dyktig i både latin som gresk. More forlot Oxford etter kun to år under påtrykk av sin for å begynte trening som advokat i London ved New Inn, en av kontorene for Inns of Chancery, kanselliet.<ref name="Rebhorn, Wayne A 2005">Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», ''Utopia'', s. xvii</ref><ref>Harpsfield, Nicholas (1931): ''The Life and Death of Sr Thomas More'', London: Early English Text Society, s. 12–13.</ref> I 1496 ble More student ved Lincoln's Inn, en av stedene til Inns of Court, hvor han ble værende fram til 1502 da han ble skrankeadvokat.<ref name="Rebhorn, Wayne A 2005"/>

=== Åndelig liv ===
I henhold til hans venn, teologen [[Erasmus|Desiderius Erasmus]] av [[Rotterdam]], hadde More alvorlig vurdert å oppgi en juridisk karrière for å gå i kloster og bli munk.<ref>Erasmus, Desiderius: «Letter to Ulrich von Hutten» i: Adams, Robert M. (2010): ''Utopia''. 3. utg., New York: WW Norton & Co., s. 125.</ref><ref>[http://www.thomasmorestudies.org/docs/Erasmus%20to%20Ulrich%20von%20Hutten.pdf «Erasmus to Ulrich von Hutten»] {{Wayback|url=http://www.thomasmorestudies.org/docs/Erasmus%20to%20Ulrich%20von%20Hutten.pdf |date=20160316234515 }} (PDF). ''Biographical Accounts: Erasmus' Letters about More''. The Center for Thomas More Studies.</ref> Mellom 1503 og 1504 bodde More i nærheten av et kloster tilhørende [[karteuserordenen]] i området [[Smithfield (London)|Smithfield]] i London (bygningene heter i dag London Charterhouse), og deltok i munkenes åndelige øvelser. Selv han beundret deres fromhet, besluttet More til sist å forbli lekmann og stilte til valg for parlamentet i 1504. Han giftet seg også året etter.<ref name="Introduction_xxi">Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», ''Utopia'', s. xxi</ref>

Til tross for hans valg å følge en sekulær karriere, fortsatte More med en [[Askese|asketisk]] praksis resten av livet, som å plage seg selv med å bære en hårskjorte direkte huden og tidvis straffet seg selv med [[flagellasjon]], selvpisking, noe som er en ekstrem form for botsøvelse.<ref name="Introduction_xxi"/>

=== Familieliv ===
[[Fil:More famB 1280x-g0.jpg|thumb|Thomas More og hans familie, maleri av Hans Holbein den yngre, 1592.]]
[[Fil:Study for portrait of the More family, by Hans Holbein the Younger.jpg|thumb|Utkast til maleriet Thomas More og hans familie, av Hans Holbein den yngre, ca. 1527.]]
More giftet seg med Jane Colt i 1505.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 118</ref> Hun var fem år yngre enn ham selv, stille og godhjertet.<ref name="Ackroyd_119">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 119</ref> Det var ikke vanlig at kvinner fikk utdannelse, annet enn kunnskap i å stelle hus og hjem, men Erasmus fortalte at More ønsket å gi sin hustru en bedre utdannelse enn hva hun tidligere hadde fått hjemme og underviste henne i musikk og litteratur.<ref name="Ackroyd_119"/> Paret fikk fire barn før Jane døde i 1511: [[Margaret Roper|Margaret]], Elizabeth, Cicely, og John.<ref name="Ackroyd_132">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 132</ref> Han underviste også sine døtre, og Margaret, eller «Megs» som han kalte henne, ble forfatter og oversetter, og ble en av de mest lærde kvinner i 1500-tallets England.<ref>[http://www.projectcontinua.org/margaret-more-roper/ Biography of Margaret More Roper], ''Project Continua''</ref>

More gikk «imot venners råd og vanlig skikk» ved at han innen tretti dager giftet seg på nytt med en av de mange kvalifiserte kvinner i hans omfattende omgangskrets.<ref name="Wegemer">Wegemer, Gerard B. (1995): ''Thomas More: A Portrait of Courage''. Scepter Publishing</ref><ref name="TudorEngland">Wagner, John A.; Schmid, Susan Walters (2011): ''Encyclopedia of Tudor England''. ABC-CLIO, ISBN 1598842994, s. 769–770</ref> Han valgte en rik enke, Alice Harpur Middleton, for å administrere hans husholdning og oppfostre sine små barn.<ref>Maddison, red, (1903): ''Lincolnshire Pedigrees'', London: Harleian Society, s. 5.</ref> More ble ikke forstått som at han hadde hastverk i å gifte seg på nytt grunnet seksuell tiltrekning eller behov, da Alice var sju år eldre enn ham selv, og det er mulig at de ikke hadde seksuell omgang.<ref name="TudorEngland"/> Den korte tiden etter sin første hustrus død var så kort at han måtte søke dispensasjon, men grunnet hans gode omdømme var det ikke noe problem.<ref name="Wegemer"/> Alice More manglet underdanigheten til hans første hustru. Mores venn Andrew Ammonius latterliggjorde Alice som en «krokneset [[Harpyier|harpy]]».<ref>Lawrence, Raymond J. (2007): [https://books.google.com/books?id=KsY4ipSX6OcC&lpg=PA63&dq=%22hook-nosed%20harpy%22&pg=PA63#v=onepage&q=%22hook-nosed%20harpy%22&f=false ''Sexual Liberation: The Scandal of Christendom''], Greenwood Publishing Group, ISBN 978-0-275-99373-3, s. 63</ref> Erasmus kalte derimot deres ekteskap som lykkelig.<ref name="Ackroyd_144">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 144</ref> Hun brakte med seg sin formue, og var kjent for å være glad i dyr, særlig hunder.<ref>[http://www.gliscritti.it/blog/entry/2638 Saint Thomas More. An introduction for visitors to Allen Hall Seminary]</ref>

More fikk ingen flere barn i sitt andre ekteskap, skjønt han oppdro Alices datter fra hennes tidligere ekteskap som sin egen. Han ble også verge for to unge piker: Anne Cresacre, som senere kom til å gifte seg med hans sønn, John More,<ref name="Ackroyd_150">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 150</ref> og [[Margaret Clement|Margaret Giggs]] (senere Clement), som også ble en utdannet kvinne, og det eneste medlemmet av hans familie som ble vitne til hans henrettelse. Hennes datter giftet seg med Mores nevø [[William Rastell]]. Som en kjærlig far skrev More brev til sine barn i de tider han var på juridisk eller forretningsreise, og oppmuntret dem til å skrive ofte til ham.<ref name="Ackroyd_150"/><ref>More, Thomas (1961): ''Selected Letters'', red. Elizabeth Frances Rogers, New Haven and London: Yale University Press, s. xiv</ref>

More insisterte på å gi den samme klassiske utdannelsen som hans sønn fikk, en meget uvanlig holdning på denne tiden.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 146-147</ref> Hans eldste datter Margaret fikk godt omdømme for sin lærdom, særlig ved å være flytende i gresk og latin.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 147</ref> More viste stolt fram sin datters akademiske dyktighet i september 1522 ved å holde opp et brev hun hadde skrevet til biskopen, som var overrasket over at kvinne kunne skrive ren latin, over dens korrekthet, og dens lærdom.<ref>More, Thomas (1961): ''Selected Letters'', red. Elizabeth Frances Rogers, New Haven and London: Yale University Press, s. 152</ref> Mores beslutning i å undervise sine døtre, satte et eksempel for andre adelsfamilier. Selv Erasmus ble positivt innstilt til å gi kvinner undervisning da han ble vitne til hva Mores døtre kunne.<ref name="Ackroyd_149">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 149</ref>

Et portrett av More og hans familie ble malt av [[Hans Holbein den yngre|Holbein]], men det gikk tapt i en brann på 1700-tallet. Mores sønnesønn bestilte en kopi og det eksisterer fortsatt to kopier av de.

=== Tidlig politisk karrière ===
Fra 1510 tjenestegjorde More som den ene av to undersheriffer for [[City of London]], en posisjon med betydelig ansvar og hvor han fikk et omdømme som en ærlig og effektiv offentlig tjenestemann. More ble ''Master of Requests'' i 1514, det vil si en mindre domstol som hørte klagemålene til fattige og tjenere.<ref>Magnusson, Magnus, red. (1990): ''Chambers Biographical Dictionary'', Chambers, s. 1039</ref> det samme året ble han utpekt som medlem av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|Kongelig råd]].<ref name="Rebhorn_xviii">Rebhorn, Wayne A, red. (2005): «Introduction», ''Utopia'', s. xviii</ref> Etter å ha dratt på en diplomatisk reise til [[Tysk-romersk keiser|den tysk-romerske keiser]] [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] i [[Calais]] og [[Brugge]] sammen med [[Thomas Wolsey]], [[erkebiskop av York]], ble More slått til [[ridder]] og fikk i 1521 en høyere posisjon i [[Exchequer|skattkammeret]] som hadde ansvaret for regninger og skatter.<ref name="Rebhorn_xviii"/>

Som sekretær og personlige rådgiver for kong [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] ble More i økende grad innflytelsesrik: han tok imot utenlandske diplomater, gjorde utkast til offentlige dokumenter, og fungerte som en kontaktperson mellom kongen og rikskansler Wolsey. Senere tjenestegjorde More også som ''High Steward'', en akademisk tittel, for universitetene [[Universitetet i Oxford|Oxford]] og [[Universitetet i Cambridge|Cambridge]]. I 1523 ble More valgt som ''Knights of the Shire'', det vil si parlamentsmedlem (MP) for [[Middlesex]] på Wolseys anbefaling, og i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] valgte More som ordstyrer.<ref name="Rebhorn_xviii"/> I 1525 ble More ''Chancellor of the Duchy of Lancaster'', det vil si kansler for hertugdømmet Lancaster og som innebar de utøvende og juridiske ansvaret for det meste av nordlige England.<ref name="Rebhorn_xviii"/>

=== Kansler ===
Etter at Wolsey havnet i unåde hos kongen og fratatt sine posisjoner og besittelser, ble More den som etterfulgte ham som [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]] i [[1529]]. Wolsey hadde blitt anklaget for bevisst å trenert saker, men More sendte ut saker med en uovertruffen hastighet.

=== Kampen mot reformasjonen ===
[[Fil:HouseOfMore.JPG|thumb|Statue av Thomas More på  Sir Thomas More House, motsatt av Royal Courts of Justice, Carey Street, London.]]
More støttet den katolske kirke og så på den protestantiske reformasjonen som kjetteri, en trussel mot enheten til både kirken og samfunnet. Han trodde fast på teologien, argumentasjonen, og kirkelovene, og «hørte Luthers opprop om å ødelegge den katolske kirke som et krigsrop.» <ref name="Wegemer_136">Wegemer, Gerard B. (1995): ''Thomas More: A Portrait of Courage'', s. 136.</ref>

Hans tidligste handlinger mot den protestantiske reformasjonen omfattet å støtte Wolsey å hindre lutheranske tekster og bøker å bli innført i England, spionere på og etterforske mistenkte protestanter, særlig utgivere, og arrestere de som eide, fraktet eller solgte slike tekster. More undertrykte heftig [[William Tyndale|Tyndales]] engelske oversettelse av [[Det nye testamente]].<ref>Loewenstein, David; Mueller, Janel, red. (2002): [https://books.google.no/books?id=J90cWIBoAPcC&pg=PA93&dq=Thomas+More+suppressed+Tyndale+bible&hl=en&sa=X&redir_esc=y#v=onepage&q=Thomas%20More%20suppressed%20Tyndale%20bible&f=false ''The Cambridge History of Early Modern English Literature''], Cambridge University Press, ISBN 0521631564, s. 93, fotnote 36</ref> Bibelen skulle kun være på latin slik at ikke lekfolk kunne tolke tekstene etter eget hode.

Tyndale-Bibelen benyttet kontroversielle oversettelser ved gå til kildene i [[gresk]] og [[hebraisk]] av bestemte ord som More betraktet som kjetterske og opprørske, blant annet benyttet den «den eldre» framfor «prest» for det greske ''presbyteros'', og den benyttet betegnelsen «forsamling» framfor «kirke».<ref>Hiscock, Andrew; Wilcox, Helen, red. (2017): [https://books.google.com/books?id=HCwpDwAAQBAJ&pg=PA547&dq=Thomas+More+suppressed+Tyndale+translation&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwi-683IxqLVAhWD6IMKHavYCO0Q6AEIWjAJ#v=onepage&q=Thomas%20More%20suppressed%20Tyndale%20translation&f=false ''The Oxford Handbook of Early Modern English Literature and Religion''], Oxford University Press, ISBN 019165342X, s. 547.</ref> Han pekte også på en del marginale ord som han hevdet utfordret kirkens lære.<ref name="Guds-bestselger">Moynahan, Brian (2003): ''God's Bestseller: William Tyndale, Thomas More, and the Writing of the English Bible – A Story of Martyrdom and Betrayal'', 1. utg., St Martin's Press</ref> Det var i denne perioden hvor det meste av Mores litterære polemikker skjedde.

Det var ikke nødvendigvis henrettelser som ble resultatet av Mores forfølgelser. Høsten 1530 ble John Tyndale, bror av William Tyndale, og to andre rapportert for å ha spredt Tyndale-Bibelen. More fikk dem arrestert og de tilsto. Den neste markedsdagen måtte de gjennomgå offentlig botsøvelse ved å ri på hester bakfram kledd i jakker som var ’festet tykt’ med forbudte skrifter mens de ble pepret med råtten frukt.<ref name="mack">Guy, John (2. februar 1980): [http://www.historytoday.com/john-guy/sir-thomas-more-and-heretics «More is often thought of as a gentle family man who died for his principles, not as a disciplinarian and burner of heretics...»], ''History Today''</ref>

Det gikk rykter under og etter Mores levetid om forferdelig behandling av kjettere under hans tid som rikskansler. Den folkelige protestantiske polemikeren [[John Foxe]] skrev et historisk verk om kristne martyrer som særlig framhevet lidelsene til engelske protestanter. Hans skrifter var medvirkende i å publisere anklager om tortur i hans populære bok ''Book of Martyrs'' og hevdet at More hadde jevnlig benyttet vold eller tortur i forhørene av kjettere. Senere forfattere som [[Brian Moynahan]] og [[Michael Farris]] siterte Foxe i gjentagelsen av disse anklagene.<ref>Farris, Michael (2007): ''From Tyndale to Madison: How the Death of an English Martyr Led to the American Bill of Rights'', B&H Books</ref> Peter Ackroyd, forfatter av en biografi over More, lister også påstander fra Foxes bok og fra andre før-reformatoriske kilder om at More «bandt kjettere til et tre i hans hage i [[Chelsea]] og pisket dem», at «han så på da ‘nye menn’ ble plassert på [[strekkbenk]]en i [[Tower of London]] og [[tortur]]ert til de tilsto», og at «han var personlig ansvarlig for brenningen av flere ‘brødre’ i [[Smithfield (London)|Smithfield]]».<ref>Ackroyd, Peter (2012): ''The Life of Thomas More''. Knopf Doubleday Publishing Group. ISBN 0307823016</ref> Richard Marius, en annen biograf av More, nedtegnet en tilsvarende påstand om James Bainham, men at «fortellingen som Foxe fortalte om piskingen av Bainham og strekkbenken ved Mores ansvar er generelt betvilt i dag.»<ref name="Marius_406">Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography''. Harvard University Press, ISBN 0674885252, s. 406.</ref> More selv benektet disse anklagene. Han innrømmet at han fengslet kjettere i sitt hus, ''theyr sure kepynge'', som han kalte det, men benektet alle påstander om pisking og tortur, «så hjelp meg Gud».<ref name="Ackroyd_298-299">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 298-299</ref>

More skrev imidlertid i hans ''Apology'' («Unnskyldning») fra 1533 at han kun benyttet fysisk straff på to kjettere: et barn som banket med kjepp foran sin familie for kjetteri angående [[nattverd]]en, og en «mismodige» mann som ble pisket for å ha forstyrret bønnene.<ref>Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography'', Harvard University Press, s. 404</ref> I løpet av den tiden hvor More var rikskansler ble hele seks mennesker brent på bålet for kjetteri. De var Thomas Hitton, Thomas Bilney, Richard Bayfield, John Tewkesbery, Thomas Dusgate, og James Bainham.<ref name="Ackroyd_299-306">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 299-306</ref> Moynahan har hevdet at More var medvirkende til Tyndale ble brent til døde da Mores agenter hadde lenge forfulgt ham, selv det skjedde over et år etter at More døde.<ref>Moynahan, B. (2003): ''William Tyndale: If God Spare My Life'', London: Abacus</ref><ref>Edwards, Brian: [http://www.christianitytoday.com/history/issues/issue-16/tyndales-betrayal-and-death.html «Tyndale's Betrayal and Death»], ''Christian History''</ref><ref name="Heretics">Guy, John (2. februar 1980): [http://www.historytoday.com/john-guy/sir-thomas-more-and-heretics «Sir Thomas More and the Heretics»], ''History Today''</ref> [[Brenning på bål]] hadde lenge vært vanlig straff for kjetteri; omtrent tretti brenninger hadde blitt utført før More ble opphøyd til rikskansler, og brenning fortsatte å bli utført på både katolikker og protestanter under ulike makthavere i påfølgende århundrene.<ref>Guy, John A. (1988): ''Tudor England'', Oxford, s. 26</ref> Ackroyd slår fast at More «godkjente brenning».<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 298</ref> Marius fastholder at More gjorde hva han kunne for å utrydde kjettere, men ikke direkte at More var personlig aktiv i brenningen.<ref name="Marius_406"/>

John Tewkesbury var kjøpmann i lærvarer som ble funnet skyldig av [[John Stokesley]], [[London bispedømme|biskop av London]],<ref>[https://web.archive.org/web/20140417051137/http://ukwells.org/locations/displaylocations/920 «John Tewkesbury (1531)»]. UK Wells. Arkivert fra [http://ukwells.org/locations/displaylocations/920 originalen] den 17. april 2014. Sitat: «Having failed in this the Bishop of London, Stokesley, tried him and sentenced him to be burned.»</ref> for å ha lagret forbudte bøker; han ble dømt til å bli brent på bålet for å nekte å endre seg. More erklærte at han ''«burned as there was neuer wretche I wene better worthy»''.<ref>More, Thomas (1973): ''The Confutation of Tyndale's Answer''. Complete Works. '''8'''. Yale. s. 20.</ref> I hans tid som rikskansler økte antallet kjettere som ble brent på bål dramatisk. I ''The Confutation of Tyndale’s Answer'', hvor More gikk i polemikk med de reformerte, uttalte han seg om disse henrettelsene og karakteriserte eksempelvis brenningen av Thomas Hitton som «djevelens stinkende martyr».<ref>Roberts, Colin; Morris, Peter (2002): ''Pilgrimage, the English Experience from Beckett to Bunyan'', Cambridge University Press</ref><ref>Logan, George M. (2011): [https://books.google.no/books?id=y5rDAyEoHyAC&pg=PA103&lpg=PA103&dq=Thomas+Hitton+%2B+%22the+devil's+stinking+martyr%22&source=bl&ots=F4sUr9RlT4&sig=doDe-WnItxJTiB_oD7GSmR_Q2E4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjevry448_YAhXGCiwKHf1hBcEQ6AEIIjAD#v=onepage&q=Thomas%20Hitton%20%2B%20%22the%20devil's%20stinking%20martyr%22&f=false ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, s. 103</ref> Etter at Richard Bayfield ble henrettet for å ha solgt kjetterske bøker kommenterte More at han var «godt og vel brent».<ref>Logan, George M. (2011): [https://books.google.no/books?id=ooaNmjPgw0sC&pg=PA105&lpg=PA105&dq=%22well+and+worthely+burned%22&source=bl&ots=pUKcXAmWya&sig=0wTZVmr_zetbY08b8HFDUjx4cEE&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjYtfj13s3YAhUDliwKHeLmAmsQ6AEIFDAA#v=onepage&q=%22well%20and%20worthely%20burned%22&f=false ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, s. 105</ref><ref>''European Institute of Protestant Studies'', 27. mai 2002.</ref>

Moderne kommentatorer er delt i vurderingen på Mores handlinger mot religiøse motstandere som rikskansler. En del biografer, inkludert Ackroyd har tatt et relativt tolerant syn på Mores kampanjer mot den protestantiske reformasjonen ved å plassere hans handlinger innenfor det urolige religiøse klimaet på hans tid. Andre har vært mer kritisk, slik som Richard Marius, en amerikansk lærd på reformasjonen, som mener at forfølgelsene var et forræderi av Mores tidligere humanistiske overbevisninger, inkludert Mores nidkjære og godt dokumenterte beslutningspåvirkning på forfølgelsen og utryddelsen av protestanter.<ref>Marius, Richard (1999): ''Thomas More: A Biography'', Harvard University Press, s. 386–406</ref>

En del protestanter har tatt en annen vurdering. I 1980 ble More lagt til den engelske kirkes kalender over helgener og helter av den kristne kirke, til tross for at han var bister motstander av [[Reformasjonen i England|den engelske reformasjonen]] som skapte den engelske kirke. Han ble lagt til sammen med [[John Fisher]], for å bli minnet hver 6. juli (datoen for Mores henrettelse) som «Thomas More, lærd, og John Fisher, biskop av Rochester, reformasjonsmartyrer 1535».<ref name="Worship"/> Pave Johannes Paul II æret More ved å gjøre ham til skytshelgen for statsmenn og politikere i oktober 2000 ved å uttale «Det kan bli sagt at han demonstrerte på en enestående måte verdien av en moralsk overbevisning... selv om, i hans handlinger mot kjettere, reflekterte begrensningene i kulturen på hans tid.»<ref name="Apostolic"/><ref>Shaw-Smith, Scott (2016): ''Executing The Tudors'']. Lulu.com, ISBN 1326872265, s. 16</ref>

=== Oppsigelse ===
Da konflikten mellom pavedømmet og kongen nådde sitt høyeste nivå, fortsatte More å være standhaftig i støtte pavens overherredømme som etterfølger av [[Apostelen Peter|sankt Peter]], og å stå over kongen av England. Parlamentets gjeninnføring av anklagen om ''praemunire'' (lovverk som hadde til hensikt å forebygge inngrep fra fremmede domstoler i den engelske kongens jurisdiksjon)<ref>[https://runeberg.org/nfcb/0070.html Præmunire], ''Nordisk familjebok'', 2. oppl.</ref> i 1529 hadde gjort det til en forbrytelse å støtte i offentligheten eller i posisjon at en autoritet utenfor riket (slik som paven) hadde noen form for lovlig jurisdiksjon som sto over kongens.<ref name="Kelly_xiv-xvi">Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): [https://books.google.com/books?id=oj67cj8f-rIC&pg=PR14&dq=thomas+more+refused+to+support+annulment&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiaw6nhgqLVAhVr0YMKHWpuBTAQ6AEILjAB#v=onepage&q=thomas%20more%20refused%20to%20support%20annulment&f=false ''Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents'']. Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. xiv–xvi</ref>

I 1530 nektet More å signere et brev fra ledende engelske geistlige og aristokrater som ba pave [[Klemens VII]] om å annulere Henriks ekteskap med [[Katarina av Aragón]], og han kranglet også med kongen over kjetterilovene. I 1531 krevde en kongelig forordning om at presteskapet tok en ed på å anerkjenne kongen som øverste leder av den engelske kirke (''Oath of Supremacy''). Biskopene ved sammenkomsten i Canterbury i 1532 var enige om signere eden, men kun under trusselen om ''praemunire'' og kun etter at disse ordene var lagt til: «så langt som Kristi lover tillater». Dette var betraktet som den endelige underkastelsen av presteskapet.<ref>Wegemer, Gerard (1995): [https://books.google.com/books?id=7biywRf8_DsC&pg=PA140&dq=thomas+more+as+far+as+laws+allow&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiDuqemhaLVAhWF4IMKHTJ1D5YQ6AEILjAB#v=onepage&q=thomas%20more%20as%20far%20as%20laws%20allow&f=false ''Thomas More: A Portrait of Courage''], Scepter Publishers, ISBN 188933412X, s. xiv.</ref> Kardinal John Fisher og en del andre i presteskapet nektet å signere. Henrik renset ut de fleste av presteskapet som nektet å føye seg fra framstående posisjoner i kirken. More fortsatte å nekte å signere eden og ville heller ikke støtte annulleringen av kongens ekteskap med Katarina.<ref name="Kelly">Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): [https://books.google.com/books?id=oj67cj8f-rIC&pg=PR14&dq=thomas+more+refused+to+support+annulment&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiaw6nhgqLVAhVr0YMKHWpuBTAQ6AEILjAB#v=onepage&q=thomas%20more%20refused%20to%20support%20annulment&f=false ''Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents''], Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. xiv–xvi</ref> Imidlertid fordømte han ikke åpent kongens handlinger og holdt sine meninger private.<ref name="Utopia">More, Thomas (2010): [https://books.google.com/books?id=lXi7AAAAQBAJ&pg=PT8&dq=thomas+more+++king%27s+good+servant+but+God%27s+first&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjm5s2fvqLVAhVn44MKHb2DCd44ChDoAQg4MAM#v=onepage&q=thomas%20more%20%20%20king's%20great%20matter&f=false ''Utopia''], oversatt av G.C. Richards, William P. Weaver. Broadview Press, ISBN 1460402111, s. 8–9.</ref>

Den 16. mai 1532 gikk More av fra posisjonen rikskansler, men forble i kongens gunst til tross for hans avslag.<ref>Eppley, Daniel (2016): [https://books.google.com/books?id=31uoDQAAQBAJ&pg=PT23&dq=thomas+more+supremacy+as+far+as+the+law+of+Christ+allows&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjan-bs_aHVAhXqyoMKHUbLBccQ6AEILjAB#v=onepage&q=thomas%20more%20supremacy%20as%20far%20as%20the%20law%20of%20Christ%20allows&f=false ''Defending Royal Supremacy and Discerning God's Will in Tudor England''], Routledge, ISBN 1351945793, s. 13.</ref> Årsaken til at han gikk av ble utløst av beslutningen som ble foretatt av sammenkomsten til den engelske kirke, som var under intenst kongelig trussel dagen før.<ref>Logan, George M. red. (2011): [https://books.google.com/books?id=y5rDAyEoHyAC&pg=PA116 ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, ISBN 1139828487, s. 116.</ref>

=== Tiltale, dom og henrettelse ===
[[Fil:London 01 2013 Tower Hill scaffold 5211.JPG|thumb|Stedet ved Tower Hill hvor More ble henrettet ved halshogging.]]
[[File:London 01 2013 Tower Hill scaffold plaque 5214.JPG|thumb|Minneplakett over henrettede ved Tower Hill, blant annet More.]]
I [[1533]] nektet More å være tilstede ved kroningen av [[Anne Boleyn]] som dronning av England. Teknisk sett var ikke dette en handling av forræderi da More hadde skrevet til kongen hvor han tilsynelatende anerkjente Anne som dronning og uttrykte sine ønsker for kongens lykke og den nye dronningens helse.<ref>Ives, Eric W (2004): ''The Life and Death of Anne Boleyn'', s. 47, sitat: «[More wrote on the subject of the Boleyn marriage that] [I] neither murmur at it nor dispute upon it, nor never did nor will. ...I faithfully pray to God for his Grace and hers both long to live and well, and their noble issue too...»</ref> Til tross for dette ble hans avslag på deltagelse bredt oppfattet som en avvisning av Anne, og kong Henrik satte i gang reaksjoner mot ham.

Kort tid etter ble More anklaget for å ha tatt imot bestikkelser, men det ble avvist på grunn av mangel på beviser. Tidlig i 1534 ble More anklaget av [[Thomas Cromwell]], som hadde fungert som kongens førsteminister siden 1532, for å ha gitt råd til [[Elizabeth Barton]], «den hellige jomfru i Kent», en nonne som hadde spådd at kongen hadde ødelagt sin sjel og ville komme til en rask slutt for å ha skilt seg fra [[Katarina av Aragón]]. Det skjedde en måned etter at Barton hadde tilstått, noe som antagelig skjedde ved kongelig press,<ref>Knowles, David (1979): ''The Religious Orders in England''. 3. Cambridge University Press, ISBN 0521295688, s. 188–189</ref><ref>Crawford, Patricia (2014): ''Women and Religion in England: 1500-1720'', Routledge, ISBN 1136097562, s. 29</ref> og det var sagt at det var fortielse av forræderi.<ref>Ackroyd, Peter (2012): [https://books.google.com/books?id=8J9uNOydymUC&pg=PT594&dq=thomas+more+elizabeth+Barton&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiG2u606aLVAhUE5oMKHe2QA78Q6AEIPjAE#v=onepage&q=thomas%20more%20elizabeth%20Barton&f=false The Life of Thomas More], Knopf Doubleday Publishing Group, ISBN 0307823016, s. 342</ref> Barton ble halshogd den 20. april 1534.<ref>Watt, Diane: [http://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-1598;jsessionid=487387A9196CEE9375EC4B6347D7FA37 «Barton, Elizabeth (c. 1506–1534)»], ''Dictionary of National Biography'', Oxford, doi:10.1093/ref:odnb/1598.</ref>

Selv om det var farlig for alle å ha noe å gjøre med Barton, hadde More møtt henne og ble imponert av hennes inderlighet, men han var forsiktig og ba henne om ikke å blande seg inn i statens saker. More ble innkalt for en komité fra det kongelige råd for å svare på disse anklagene om [[forræderi]], og etter hans respektfull svar, synes det som om saken ble oppgitt.<ref>Lee, Sidney (1904): [https://books.google.com/books?id=AMMNAAAAIAAJ&pg=PA48 ''Great Englishmen of the Sixteenth Century'']. London: Archibald Constable, Limited. s. 48.</ref>

Den 13. april 1534 ble More bedt om komme for en komite og sverge sin troskap til den parlamentariske loven [[Act of Succession]] som fjernet kongens eldste datter, [[Maria I av England|Maria]], fra arvefølgen og definerte henne som uektefødt, og gjorde [[Elizabeth I av England|Elizabeth]], hans datter med [[Anne Boleyn]], til tronarving. Å nekte å sverge troskap ble regnet som høyforræderi. More aksepterte parlamentet rett til å erklære Anne Boleyn som den rettmessige dronning av England, men han nektet for «den åndelige gyldigheten av kongens andre ekteskap»,<ref>Logan, George M., red. (2011): [https://books.google.com/books?id=y5rDAyEoHyAC&pg=PA116 ''The Cambridge Companion to Thomas More''], Cambridge University Press, ISBN 1139828487, s. 122</ref> og fastholdt at paven var den øverste leder. Han nektet å sverge troskap til kongens overherredømme over den engelske kirke. I tillegg hadde More offentlig nektet å akseptere kongens annullering av hans første ekteskap. Også John Fisher, biskop av Rochester, nektet å sverge troskap sammen med More.<ref>Elton, Geoffrey Rudolph (1982): [https://books.google.com/books?id=CJZZzoBJOfwC&lpg=PA7&pg=PA1 «The Crown»] i: [https://books.google.com/books?id=CJZZzoBJOfwC&pg=PA7 The Tudor constitution: documents and commentary] (2. utg.). Cambridge, Cambridgeshire: Cambridge University Press, ISBN 0-521-24506-0. OCLC [[oclc:7876927|7876927]], s. 7</ref>

Rettssaken ble holdt den 1. juli 1535 for et panel med dommer som også inkluderte den nye rikskansleren, [[Thomas Audley, 1. baron Audley av Walden|Thomas Audley]], foruten også Anne Boleyns [[Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire|far]], [[George Boleyn, vicomte Rochford|bror]] og onkel.

More, støttet seg på juridisk presedens og det faste utsagnet ''qui tacet consentire videtur'' («den som tier, samtykker»),<ref>Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): ''Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents'', Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. 189</ref> forstått som at han ikke kunne bli dømt så lenge som han ikke uttrykkelig nektet for at kongen var øverste leder for kirken, og han derfor nektet å svare på alle spørsmål om hans mening om emnet.<ref>Kelly, Henry Ansgar; Karlin, Louis W.; Wegemer, Gerard, red. (2011): [https://books.google.com/books?id=oj67cj8f-rIC&pg=PA22&dq=thomas+more+trial+qui+tacet+consentire+videtur&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjmpo_OvKLVAhVB6oMKHeBWDXUQ6AEIKDAA#v=onepage&q=thomas%20more%20trial%20qui%20tacet%20consentire%20videtur&f=false ''Thomas More's Trial by Jury: A Procedural and Legal Review with a Collection of Documents''], Boydell & Brewer Ltd., ISBN 1843836297, s. 22.</ref>

[[Thomas Cromwell]], som nå var blitt den mektigste blant kongens rådgivere, brakte fram riksadvokat [[Richard Rich, 1. baron Rich|Richard Rich]] for å bevitne at More hadde i hans nærvær nektet for at kongen var det lovmessige overhodet av kirken. Dette vitnemålet ble karakterisert av More som svært tvilsomt. Vitnene Richard Southwell og en herr Palmer nektet begge for at de hadde hørt detaljer fra den nevnte samtalen. Det tok juryen kun femten minutter å finne More som skyldig.

Etter at juryens dom var avlevert og før han var dømt, talte More fritt om sin overbevisning at «ingen midlertidig mann kan være overhode av åndeligheten» (ved å ta over rollen til paven). I henhold til William Ropers redegjørelse argumenterte More at ''[[Act of Supremacy]]'' var i motsetning til [[Magna Carta]], til kirkelovene og til Englands lover, og forsøkte således å gjøre hele tiltalen mot seg ugyldig.<ref name="Kelly_xiv-xvi"/> Han ble dømt til døden ved [[hengning, trekking og kvartering]], den vanlige måten å henrette forrædere, men kongen endret straffen til [[halshogging]].<ref>Manning, Anne; Lodge, Edmund (1852): [https://books.google.com/books?id=UMkkAAAAMAAJ&pg=PR13&dq=thomas+more+sentenced+hanged,+drawn+and+quartered&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjWt_m5lqLVAhVM3IMKHaSRCUQQ6AEILjAB#v=onepage&q=thomas%20more%20sentenced%20hanged%2C%20drawn%20and%20quartered&f=false ''The Household of Sir Thomas More''], C. Scribner. s. xiii.</ref>

[[Fil:Nb pinacoteca yeames the meeting of sir thomas more with his daughter after his sentence of death.jpg|thumb|350px|Møtet mellom More og hans datter etter at dødsdommen har falt. Maleri av William Frederick Yeames, 1872.]]
Henrettelsen skjedde den 6. juli 1535. Da han kom for å gå opp trappen til [[skafott]]et var rammeverket tilsynelatende så svak at den truet med å ramle sammen.<ref>MacFarlane, Charles; Thomson, Thomas (1876): [https://books.google.com/books?id=5U0BAAAAQAAJ&pg=PA798 ''The comprehensive history of England, from the earliest period to the suppression of the Sepoy revolt''], Blackie and Son. s. 798.</ref><ref>Bridgett, Thomas Edward (1891): [https://books.google.com/books?id=hdRLAAAAMAAJ&pg=PA434 ''Life and Writings of Sir Thomas More: Lord Chancellor of England and Martyr Under Henry VIII''] (3 utg.). Burns & Oates. s. 434.</ref> More er sitert av flere for å ha sagt til en av bødlene: «Jeg ber deg, mester løytnant, se meg trygt opp...»<ref>Knowles, Elizabeth M. red. (1999): [https://books.google.com/books?id=o6rFno1ffQoC&pg=PA531&dq=thomas+more++executed+++Lieutenant+see+me+safe&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiI9c2sl6LVAhUp4oMKHdq4CL4Q6AEIKDAA#v=onepage&q=thomas%20more%20%20executed%20%20%20Lieutenant%20see%20me%20safe&f=false ''The Oxford Dictionary of Quotations''], Oxford University Press, ISBN 0198601735, s. 531</ref> Oppe på skafottet erklærte More at han døde som «kongens gode tjener, og for Gud først.»<ref>[https://thomasmorestudies.org/quotes.html «Famous Quotes»] {{Wayback|url=https://thomasmorestudies.org/quotes.html |date=20180111163937 }}, ''The Center for Thomas More Studies''</ref><ref>Wegemer, Gerard; Smith, Stephen W., red. (2004): [https://books.google.com/books?id=AQtmzR9TXncC ''A Thomas More Source Book''], The Catholic University of America Press, ISBN 0813213762, s. 357</ref><ref>Hahn, Scott W.; Scott, David, red. (2009): [https://books.google.com/books?id=JQTKJsDReLEC ''Liturgy and Empire: Faith in Exile and Political Theology''], Emmaus Road Publishing, ISBN 1931018561, s. 73. Sitat: «I die the king's good servant, but God's first.» Fotnote 133: «This phrase from Robert Bolt's play 'A Man for All Seasons' ... is an adjustment of More's actual last words: 'I die the king's good servant, and God's first.'»</ref> Etter at More hadde gjort seg ferdig med å sitere salme 51: Miserere mei, Deus, secundum magnam misericordiam tuam. («Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet!»)<ref>Nettbibelen: [https://www.bibel.no/Nettbibelen.aspx?query=hdvbB6ch0X/iBGzg0kR1x0bwR5YYdMB6IYi6bzusH5035GUAuN8vgBkqcq/XPRAu ''Salmenes bok'', 51]</ref><ref>McCarthy, Kerry (2008): [https://books.google.com/books?id=kYGQAgAAQBAJ ''Liturgy and Contemplation in Byrd's Gradualia''], Routledge, ISBN 1135865647, s. 61</ref> knelte han og da skal bøddelen etter sigende ha bedt om tilgivelse, noe More gjorde ved raskt å reise seg og kysse ham.<ref>Weinreich, Spencer J., red. (2017): [https://books.google.com/books?id=kYGQAgAAQBAJ Pedro de Ribadeneyra’s 'Ecclesiastical History of the Schism of the Kingdom of England'], BRILL, ISBN 9004323961, s. 238</ref><ref>[https://books.google.no/books?id=SnxEAAAAcAAJ&redir_esc=y ''A Collection of the most remarkable Trials of persons for High-Treason, Murder, Heresy ...''] '''IV'''. London: T. Read. 1736. s. 94.</ref>

More hadde bedt om at hans adopterte datter Margaret Clement (født Giggs) bli gitt hans hodeløse lik for gravleggelse.<ref>Guy, John (2008): ''A Daughter's Love: Thomas & Margaret More'', London: Fourth Estate, ISBN 978-0-00-719231-1, s. 266.</ref> Hun var det eneste medlemmet av hans familie som var vitne til henrettelsen. Han ble gravlagt i kapellet [[St Peter ad Vincula (London)|St Peter ad Vincula]] ved [[Tower of London]] i en umerket grav. I pakt med vanlig praksis for forrædere ble hans hode plassert på stake over [[London Bridge]] i en måned. Mores datter Margaret klarte senere å redde hodet.<ref>Bridgett, Thomas Edward (1891): [https://books.google.com/books?id=hdRLAAAAMAAJ&pg=PA436&dq=thomas+more++head++buried&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwjHxuGsoaLVAhVL5YMKHQhED9oQ6AEIKDAA#v=onepage&q=thomas%20more%20%20head%20%20buried&f=false ''Life and Writings of Sir Thomas More: Lord Chancellor of England and Martyr Under Henry VIII''], Burns & Oates, s. 436.</ref> Det er antatt at det er lagt i Roper-hvelvet i kirken St. Dunstan's i Canterbury,<ref>[https://books.google.no/books?id=KGc_AQAAMAAJ&pg=PA142&dq=thomas+more++roper+vault+skull&hl=en&sa=X&redir_esc=y#v=onepage&q=thomas%20more%20%20roper%20vault%20skull&f=false ''Journal of the British Archaeological Association'']. '''1'''. British Archaeological Association. 1895, s. 142–144.</ref> kanskje sammen med levningene av Margaret og hennes ektemanns familie.<ref>[http://www.lynsted-society.co.uk/Library/Books/Margaret_Roper_and_head_of_Sir_Thomas_More.html «Lady Margaret Roper and the head of Sir Thomas More»] {{Wayback|url=http://www.lynsted-society.co.uk/Library/Books/Margaret_Roper_and_head_of_Sir_Thomas_More.html |date=20171021151447 }}, ''Lynsted with Kingsdown Society''</ref> Det har også blitt hevdet at kraniet er gravlagt i graven som ble reist for More i Chelsea Old Church.<ref>Bell, Doyne Courtenay (1877): [https://books.google.com/books?id=aGjSAAAAMAAJ&pg=PA88&dq=thomas+more+skull+buried+at&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiM7rCzo6LVAhVB0YMKHZJHDnYQ6AEIKDAA#v=onepage&q=thomas%20more%20skull%20buried%20at&f=false ''Notices of the Historic Persons Buried in the Chapel of St. Peter Ad Vincula: In the Tower of London'']. J. Murray. s. 88–91.</ref>

== Verker ==
More var en framstående akademiker, forfatter, og kritiker. Hans skrifter og lærdom ga ham et omdømme som en av de fremste kristne tenkerne i renessansens Vest-Europa. More var en god venn med den nederlandske humanisten [[Erasmus]] av Rotterdam, som dediserte sitt mesterverk ''[[Dårskapens pris]]'' til More.<ref>John, Guy (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', Oxford, ISBN 978-0007192311, s. 91</ref> Tittelen på verket er et ordspill på Mores navn; dårskap heter ''moria'' på gresk. Erasmus, som hadde en omfattende brevveksling med mange av de fremste akademikere, beskrev ofte More som en eksemplarisk lærd og forsker.<ref>John, Guy (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 91-92</ref> Erasmus og More var samstemte at kirken trengte en reform som kunne gi trosutøvelsen en ny kraft. Begge mente at det beste virkemiddelet var å gå tilbake til de opprinnelige bibeltekstene og de eldste kirkefedrene, og gjennom kritisk lesning og nye oversettelser komme fram til den opprinnelige meningen og ektheten i kirkens lære, samtidig som man kunne renske ut forvrenginger og feiltolkninger.

More og Erasmus gjorde en felles latinsk oversettelse av [[Lukianos av Antiokia]] som ble utgitt i Paris 1506. More forfattet også ''Life of John Picus, Earl of Mirandula'' (1510), hvor hans humanistiske ideal kom tydelig fram.<ref>Guy John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 120</ref>

=== Akademiske og litterære verk ===
==== ''Rikard den tredje'' ====
[[Fil:King Richard III.jpg|thumb|upright|Portrett av [[Rikard III av England|Rikard III]] fra sent på 1500-tallet, utstilt i National Portrait Gallery, London.]]
Thomas More skrev et historieverk om kong [[Rikard III av England|Rikard den tredje]] mellom [[1512]] og [[1519]]. Det ble aldri fullført, men utgitt etter hans død. Verket, ''History of King Richard III'', ble skrevet i to versjoner, både på engelsk og på latin. Begge begynner med at Rikards bror [[Edvard IV av England|Edvard IV]] dør den 9. april 1483, og forteller relativt detaljert om hendelsene i tre urolige månedene som fulgte og som endte med at Rikard ble kronet som konge den 6. juli. Ved dette tidspunktet stopper den latinske versjonen. Den engelske versjonen fortsetter ved fortellingen om de antatte mordene på Rikards befaling av Edvards sønner, de rettmessige arvingene til den engelske tronen. Deretter noen få sider inn i neste episode, avhoppingen av Rikards fremste allierte, hertugen av Buckingham, før framstillingen brått avsluttes.<ref name="Introduction">Logan, George M. (2005): [https://muse.jhu.edu/chapter/414165 «Introduction»], [https://muse.jhu.edu/book/9064 ''The History of King Richard the Third''], Project Muse, Indiana University Press</ref>

Til tross for at verket er ufullført, har den engelske versjonen hatt et høyt omdømme og vært meget innflytelsesrikt. Det var ikke utgitt ved Mores henrettelse i 1535, men fra 1543 ble det utgitt i en rekke populære utgivelser, en del kannibalisert, men ble også utgitt i ''More’s English Works'', 1557.<ref name="Introduction"/> I særdeleshet ble det lest og beundret av [[William Shakespeare]], som benyttet det som sin hovedkilde og historiografiske modell for sitt historiske drama ''Richard III'' (''The Tragedy of King Richard the Third''), utgitt i tidsrommet 1592-1593. Shakespeares ''Rikard III'' er i all vesentlighet Mores ''Rikard III'' og mellom seg etablerte disse to forfatterne hva som fortsatt har blitt stående som den populære forståelsen av [[Rikard III av England]]; en mann som både var fysisk som moralsk deformert, men fast bestemt på å ta tronen uansett hva det måtte koste av menneskeliv.<ref name="Introduction"/>

Verket tilfredsstiller ikke den kritiske standarden av moderne historieskriving, men er karakterisert av å være et produkt av sin tid, forfattet av en humanist fra renessansen. Det er en fargerik, delvis fiktiv biografi, mer bemerkelsesverdig for sine litterære kvaliteter og i overensstemmelse med idealene fra [[antikkens Hellas]] og [[Roma]]. En av Mores seneste biografer, Richard Marius, kaller verket «kanskje det beste han noen gang skrev» til tross for at More også var forfatter av et av de mest innflytelsesrike verk i form av ''Utopia''. Men ''Utopia'' ble skrevet utelukkende på latin, og selv om han som mange andre latinske forfattere i renessansen var bemerkelsesverdig dyktig i dette språket, var det likevel hans andre språk, mens engelsk var hans morsmål. I den engelske versjonen utøvde han det som en annen biograf, Paul Murray Kendall, karakteriserte som «slående vitalitet av ... [sitt] litterære talent.»<ref name="Introduction"/>

==== ''Utopia'' ====
* ''Se hovedartikkel, [[Utopia]]''
[[Fil:Isola di Utopia Moro.jpg|thumb|upright|Illustrasjon til førsteutgaven av Mores ''Utopia'', 1516.]]
Mores mest kjente og mest kontroversielle verk, ''Utopia'', er en roman skrevet på [[latin]]. More fullførte og Erasmus publiserte boken i [[Leuven]] i dagens [[Belgia]]. Det ble oversatt til [[engelsk]] og utgitt i Mores hjemland i [[1551]], 16 år etter at han ble henrettet. Den oversatte utgaven fra [[1684]] er den som mest sitert. More, som også er en egen figur i boken, og fortelleren/den reisende Raphael Hythlodaeus (navnet antyder til både [[erkeengelen Rafael]], og «en som snakker tull» i etternavnets greske mening) diskuterer moderne problemer i [[Antwerpen]], foruten også å diskutere det politiske opplegget på den tenkte øya i landet Utopia (en gresk vits på ''ou-topos'', «intet sted» og ''eu-topos'', «godt sted») mellom seg selv, men også med [[Pieter Gillis]] og [[Hieronymus van Busleyden]]. ''Utopia''s opprinnelige utgave inkluderte også et symmetrisk «utopisk alfabet» som ble utelatt ved senere utgaver, men kan ha vært et tidlig forsøk på [[kryptografi]] eller [[stenografi]]. Det var en form for symboler for å erstatte bokstavene i det romerske alfabetet. Han tenkte seg at folket på øya Utopia ville skrive et eksklusivt, kodet skrift som adskilte dem fra omverden.<ref>[http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/alphabet1/alphabet.html Thomas More's Utopia - the Utopian alphabet] {{Wayback|url=http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/alphabet1/alphabet.html |date=20180116063725 }}, ''British Library''</ref>

George M. Logan har fremmet at Mores ''Utopia'' er et alvorlig verk innen politisk filosofi, til tross for dens vidd og indirekte vesen, og at den legemliggjør Mores gjennomgående sympati for idealene til Erasmus’ kristne humanisme. ''Utopia'' er først og fremst, argumenterer Logan, en leksjon i form av praktiske eksempler i metodikken til gresk teori, både [[Platon]] som [[Aristoteles]]. Det er en metodikk som den i betydelig grad redefinerer og samtidig innebærer en kritikk av de substansielle konklusjonene til både [[Stoisisme|stoiske]] og greske tradisjoner.<ref name="Meaning">Logan, George M. (2014): [https://muse.jhu.edu/chapter/1274308 «Preface»], ''The Meaning of More's Utopia'', Project Muse, Indiana University Press</ref> Boken er således ikke hovedsakelig et normativt verk som omformulerer idealene til den kristne humanisme eller advarer mot radikal idealisme, men utforskning av en særskilt metode for politiske undersøkelser og implikasjonene av denne metoden for normativ teori.<ref>Logan, George M. (2014): [https://muse.jhu.edu/book/33681 ''The Meaning of More's Utopia''], opprinnelig publisert 1983, Project Muse, Indiana University Press</ref>

More benyttet denne romanen for å beskrive en fiktiv stat slik at han fritt kunne diskutere spørsmål som var kontroversielle i samtiden. More baserte ''Utopia''s politiske system på klostersystemets samfunn slik det beskrives i [[Apostlenes gjerninger]] i [[Det nye testamente]].<ref>Guy, John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 183</ref> Utopia foregrep og bidro til grunnlegge utopiske tekster som en litterær sjanger som har fått mange etterfølgere. Tidlige verker som var påvirket av ''Utopia'' var blant annet ''[[New Atlantis]]'' av [[Francis Bacon]], ''[[Erewhon]]'' av [[Samuel Butler (forfatter)|Samuel Butler]], og ''[[Candide]]'' av [[Voltaire]]. Selv om sjangeren bygde på fenomen som var typiske for [[renessansen]], eksempelvis den klassiske romerske [[retorikk]]en og forestillinger om en ideverden som finnes hos [[Platon]], forble sjangeren populær i det minste til og med [[opplysningstiden]],<ref>Crawford, Amy (2009): [http://artsonline.monash.edu.au/wp-content/arts-files/colloquy/colloquy_issue_17_august_2009/crawford(2).pdf ''Historical Optimism: The Use of Utopia in the Enlightenment Era''] (PDF), Monash University</ref><ref>Ousby, Ian (1989): ''The Cambridge Guide to Literature in English'', Cambridge, ISBN 052126751X, s. 684-685</ref> har overlevd i moderne [[science-fiction]].

=== Religiøse skrifter og polemikk ===
[[Fil:Sir Thomas More family's vault in St Dunstan's Church (Canterbury).jpg|thumb|upright|Thomas Mores familiehvelv.]]
I 1520 publiserte den tysk protestanten [[Martin Luther]] tre verker i rask rekkefølge: det politiske ''«[[Til den tyske nasjons kristne adel]]»'' (august 1520), en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like da alle døpte har del av det alminnelige prestedømme; det dogmatiske ''«[[Om kirkens babylonske fangenskap]]»'' (oktober 1520, på latin), som angrip katolsk sakramentslære og reduserte sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd); det etiske ''«[[Om et kristenmenneskes frihet]]»'' (november 1520), som framhevet at Guds nåde kun kan erfares ved troen (''Sola gratia'', ''Sola fide'').<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 225</ref> I disse tekstene fremmet Luther sin lære om frelsen gjennom nåde alene, avviste bestemte katolske praksiser, og angrep overgrep og utskeielser i den katolske kirke.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 225-226</ref>

I 1521 svarte kong Henrik VIII formelt på Luthers kritikk med den latinske avhandlingen ''Assertio Septem Sacramentorum'' (Forsvar av de sju sakramentene). Etter sigende var More involvert i skriveprosessen og bidro til dens framstilling, skjønt graden av hans deltagelse har vært diskutert siden.<ref>[https://bluffkinghal.wordpress.com/2012/03/13/henry-viii-martin-luther-and-defense-of-the-seven-sacraments/ «Henry VIII, Martin Luther and Defense of the Seven Sacraments»], ''A bit of Henry Love''</ref> Teksten ble dedisert til pave [[Leo X]], som viste sin takknemlighet ved å belønne kongen med tittelen ''Fidei Defensor'' (Troens forsvarer) i oktober samme år for at han slått tilbake mot kjetteren Luther. Tittelen ble trukket tilbake etter at Henrik VIII brøt med den katolske kirke på 1530-tallet, men ble gitt på nytt til hans etterkommere av det engelske parlamentet.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 226-227</ref>

Luther svarte på ''Assertio'' med teksten ''Contra Henricum Regem Angliae'' som imøtegikk kongen, og samtidig kom med en del nedsettende karakteristikker av ham.<ref>Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 227</ref> På kongens anmodning skrev More en tilbakevisning: ''Responsio ad Lutherum'', som ble publisert mot slutten av 1523. I denne teksten forsvarte More pavens overherredømme, sakramentene og andre kirketradisjoner. Heller ikke More holdt polemikken i en sivilisert tone, og beskrev Luther blant annet som en «ape», en «drukkenbolt», og en «lusen liten munk».<ref name="Ackroyd_230">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 230</ref>

I prosessen å konfrontere Luther bekreftet Mores teologiske konservatisme. Deretter unngikk han enhver kritisk hentydning av kirkens autoritet.<ref name="Ackroyd_230"/> I 1528 publiserte More ytterligere en religiøs polemikk, ''A Dialogue Concerning Heresies'' (En dialog angående vranglære), som forsikret den katolske kirke var den ene og sanne kirke, etablert av Kristus og apostlene, og bekreftet gyldigheten av dens autoritet, tradisjoner og praksis.<ref name="Ackroyd_279-281">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 279-281</ref> I 1529 førte sirkuleringen av [[Simon Fish]]s ''Supplication for the Beggars'' (Bønn for tiggere), et undergravende skrift som anklaget den katolske kirke for det meste, inkludert forræderi og mord, til More svarte med ''Supplication of Souls'' (Bønn for sjelene). Mores svar, som ble trykket i oktober 1529, kom i to bøker. Mores lange, logikkdrevne svar var ti ganger lengre enn Fishs pamflett på seksten sider.

I 1531, året etter at Mores far døde, utga William Tyndale teksten ''An Answer unto Sir Thomas More’s Dialogue'' som et svar på Mores ''Dialogue Concerning Heresies''. More svarte på denne med rundt en halv million ord: ''Confutation of Tyndale’s Answer''. Dette motsvaret var i formen av en tenkt dialog mellom More og Tyndale og hvor More svarte på hver av Tyndales kritiske anmerkninger mot de katolsk ritene og doktrinene.<ref name="Ackroyd_307-309">Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More'', s. 307–309</ref> More, som verdsatte struktur, tradisjon og orden i samfunnet som sikring mot tyranni og feil, mente heftig at Luthers tenkning og den protestantiske reformasjonen var generelt farlig, ikke bare for den katolsk tro, men for stabiliteten i samfunnet som helhet.<ref name="Ackroyd_307-309"/>

=== Brevskrivning ===
De fleste av de betydelige renessansehumanister var profilerte brevskrivere, og Thomas More var intet unntak. Som med hans venn Erasmus av Rotterdam er det imidlertid bare en liten andel av hans korrespondanse (omtrent 230 brev) som har overlevd. Disse omfatter alt fra personlige brev til offisielle regjeringskorrespondanse (de fleste på engelsk), brev til humanistiske lærde (på latin), flere avhandlinger i brevform, poetiske epistler, brev med innledninger (en del fiktive) til flere av hans egne verker, brev til Mores barn og deres lærere (på latin), og såkalte fengeselsbrev (på engelsk) som han utvekslet med sin eldste datter Margaret mens han satt fengslet i Tower of London i påvente av sin henrettelse.<ref name="Wegemer_136"/> More var også engasjert i en del kontroverser, mest kjent med den franske poeten [[Germain de Brie]], som kulminerte med utgivelsen av de Bries ''Antimorus'' (1519). Imidlertid blandet Erasmus seg inn og avsluttet disputten.<ref name="Guds-bestselger"/>

More skrev også om mer åndelige emner. Blant disse er ''A Treatise on the Passion of Christ''; ''A Treatise to Receive the Blessed Body''; og ''De Tristitia Christi'' (Kristi smerte). More skrev siste mens han satt i [[Tower og London]] og dette manuskriptet ble reddet fra konfiskering ved bestemmelse fra kongen, ved hans datters testamente gikk det til spanske hender via Fray Pedro de Soto, skriftefar til keiser [[Karl V av Det tysk-romerske rike]]. Mores venn Luis Vives mottok det i [[Valencia]] hvor det har forblitt værende i samlingen til museet Real Colegio Seminario del Corpus Christi.

==Helligkåring==
I [[Den katolske kirke]] ble han regnet som martyr siden kort tid etter sin død, men først i [[1886]] ble han formelt saligkåret sammen med [[John Fisher]]. De to ble helligkåret sammen i [[1935]] av pave [[Pius XI]], og feires sammen den [[22. juni]]. I [[2000]] ble han formelt erklært å være [[skytshelgen]] for advokater, politikere og statsledere. More ble opptatt i den anglikanske kirkes kalender over helgener i [[1980]].

== Ettermæle ==
Det faktum at More nektet å komprimere på sine religiøse standpunkter, selv da han ble truet med undergang og død, gjorde ham umiddelbar til en helt blant katolikker.<ref>Brigden, Susan (2002): ''New Worlds, The Rule of the Tudors 1485 - 1603'', New York, ISBN 0-14-20-0125-2, s. 3-4</ref> Selv mange protestanter mente at han ble dømt på falskt grunnlag og at henrettelsen var urettferdig.<ref>Guy, John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and his daughter Meg'', s. 279</ref> Den standhaftighet og mot som More opprettholdt sine meninger og sin verdighet under fengsling, rettssak og henrettelse, bidro til mye av hans posthume omdømme. Hans venn Erasmus forsvarte Mores karakter som «mer ren enn snø».<ref>Boorstin, Daniel J. (1999): [https://books.google.com/books?id=B35joCqtHIwC&pg=PA154 ''The Seekers: The Story of Man's Continuing Quest to Understand His World''], Random House Digital, Inc., ISBN 978-0-375-70475-8, s. 154</ref>

Mens katolske lærde fastholdt at More benyttet [[ironi]] i sitt verk ''Utopia'', og at han forble en ortodoks kristen, har den [[Marxisme|marxistiske]] teoretikeren [[Karl Kautsky]] betraktet boken som en skarp kritikk av den økonomiske og sosiale utnyttelsen av det førmoderne Europa, og More påvirket således den tidlige utviklingen av [[Soaislisme|sosialistiske]] tanker.<ref>Kautsky, Karl (1888): [https://www.marxists.org/archive/kautsky/1888/more/index.htm ''Thomas More and his Utopia'']</ref>

Etter å ha blitt lovprist «som en kommunistisk helt av [[Karl Marx]], [[Friedrich Engels]], og Karl Kautsky» grunnet den [[Kommunisme|kommunistiske]] holdningen til [[eiendom]] i ''Utopia'',<ref>King, Margaret L. (2014): [https://books.google.com/?id=a63xAgAAQBAJ&pg=PA157&dq=%22Thomas+More%22+Kremlin#v=onepage&q=%22Thomas%20More%22%20Kremlin&f=false ''Renaissance Humanism: An Anthology of Sources''], Hackett Publishing, ISBN 978-1-62466-146-4, s. 157.</ref> under [[Sovjetunionen]] ble navnet til Thomas More plassert på niende posisjon fra toppen av Moskvas frihetssøyle (''Obelisken av revolusjonære tenkere''),<ref name="Senter_Moskva"/> ble reist ved Kreml på [[Lenin]]s forslag, og revet den 2. juli 2013 under [[Vladimir Putin]]s tredje presidentperiode. ''Utopia'' inspirerte også sosialistiske idealister som [[William Morris]].<ref name="CatholicEncyclopaedia">[http://www.newadvent.org/cathen/14689c.htm «St. Thomas More»], ''Catholic Encyclopaedia''. 1913. Sitat: «The whole work is really an exercise of the imagination with much brilliant satire upon the world of More's own day. … there can be no doubt that he would have been delighted at entrapping William Morris, who discovered in it a complete gospel of Socialism.»</ref>

== I litteraturen og populærkulturen ==
William Roper (død 1578) var en engelsk advokat og parlamentsmedlem, gift med Mores datter Margaret, og skrev en anerkjent biografi over sin svigerfar. Det var en av de første biografier på moderne engelsk, men først publisert i [[1626]].<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/13183a.htm «William Roper»], ''Catholic Encyclopedia''.</ref>

''Sir Thomas More'' er et skuespill som ble skrevet rundt [[1592]] i et samarbeid mellom [[Henry Chettle]], [[Anthony Munday]], [[William Shakespeare]], og andre. I det ble More framstilt som en klok og ærlig politiker. Det opprinnelige manuskriptet har overlevd som en håndskrevet tekst som viser flere endringer av mange forfattere, foruten også kritisk innflytelse fra Edmund Tylney i den kongelige husholdning hos dronning [[Elizabeth I av England]]. Teksten har blitt utgitt og satt opp på scenen flere ganger.<ref name="long">Long, William B. (1989): ''The Occasion of the Book of Sir Thomas More''. Howard-Hill, T.H. red. ''Shakespeare and Sir Thomas More; essays on the play and its Shakespearean Interest''. Cambridge University Press. ISBN 0 521 34658 4. s. 49–54</ref><ref>Gabrieli, Vittorio. Melchiori, Giorgio, red. (2000): «Introduction» i: ''Sir Thomas More: By Anthony Munday and Others (The Revels Plays)'', Manchester University Press. ISBN 0-7190-1544-8, s. 1</ref><ref name="O'Connor, Gary 2002">O'Connor, Gary (2002): ''Paul Scofield: An Actor for All Seasons'', Applause Books, s. 150.</ref>

På 1900-tallet ble Thomas More framstilt av den agnostiske dramatikeren [[Robert Bolt]] som en tragisk helt i hans stykke ''A Man for All Seasons'' fra 1960. Tittelen er tatt fra hva Robert Whittington skrev om More i 1520:
{{sitat|More is a man of an angel's wit and singular learning. I know not his fellow. For where is the man of that gentleness, lowliness and affability? And, as time requireth, a man of marvelous mirth and pastimes, and sometime of as sad gravity. A man for all seasons.<ref name="CatholicDossier">Sitert i O'Connell, Marvin (mars–april 2002): [http://www.catholiceducation.org/articles/politics/pg0078.html «A Man for all Seasons: an Historian's Demur»] i: ''Catholic Dossier'' '''8'''(2), s. 16–19</ref> «More er en mann med en engels vidd og enestående lærdom. Jeg kjenner ikke hans like. For hvor er mannen av den mildhet, beskjedenhet og vennlighet? Og, som tiden krever, en mann av vidunderlig munterhet og morskap, og tidvis tynget av tristhet. En mann for alle årstider.»}}

I 1966 ble skuespillet filmatisert med samme tittel, på norsk oversatt som ''[[En mann fremfor alt]]''. Den var regissert av [[Fred Zinnemann]], og tilpasset for filmlerretet av dramatikeren selv. Filmen hadde [[Paul Scofield]] i rollen som Thomas More, og som også hadde den på scenen. Han uttalte at det var «den aller vanskeligste figur jeg noensinne har spilt.»<ref name="O'Connor, Gary 2002"/> Filmen vant seks [[Oscar]]-priser, inkludert [[Oscar for beste film|Beste film]] og [[Oscar for beste mannlige hovedrolle|Beste mannlige hovedrolle]]. I 1988 både spilte og regisserte [[Charlton Heston]] en TV-film som gjeninnførte figuren «en vanlig mann» som hadde blitt fjernet fra den prisbelønte filmen fra 1966.

Den katolske [[science-fiction]]-forfatteren [[R. A. Lafferty]] skrev sin roman ''Past Master'' som en moderne utgave av Mores Utopia, som han så på som en satire. I denne romanen reiser figuren Thomas More i tiden til året 2535 hvor han ble gjort til konge av verden Astrobe, kun for å bli halshogd etter å ha styrt i kun ni dager. En figur i romanen sammenlignet More gunstig til bort imot hver eneste betydelig historiske figur: «Han hadde et fullstendig ærlig øyeblikk helt mot slutten. Jeg kan ikke tenke på en eneste annen som noen gang hadde ett.»

[[Karl Zuchardt]]s tyske roman ''Stirb du Narr!'' («Dø din tåpe!»), som handler om Mores strid med kong Henrik, framstiller More som en idealist dømt til å tape i maktkampen med en hensynsløs hersker og en urettferdig verden.

Forfatteren [[Hilary Mantel]] framstiller More som en usympatisk forfølger av protestanter, og er en alliert av [[Habsburgmonarkiet]] i hennes prisbelønte roman fra 2009, ''Ulvetid''. Den er fortalt i perspektivet til [[Thomas Cromwell]], som er hovedfigur i Mantels romanserie fra denne tidsepoken og hvor ''Ulvetid'' er den første.

Litteraturanalytikeren James Wood har i sin essaysamling ''The Broken Estate: Essays on Literature and Belief'' (2010) en kritisk vurdering av More og omtaler ham som «grusom i straff, unnvikende i argument, energisk etter makt, og undertrykkende i politikken.»<ref>Wood, James (2010): [https://books.google.com/books?id=JiI8Kwd6j9AC&pg=PA15 ''The Broken Estate: Essays on Literature and Belief''], New York: Picador, ISBN 978-0-312-42956-0, s. 15.</ref>

Claire Wolfe og Aaron Zelmans sakprosabok ''The State vs. the People: The Rise of the American Police State'' fra 2001 har en sammenlign mellom Mores ''Utopia'' og [[Platon]]s ''[[Staten (dialog)|Staten]]''. Forfatterne er i uvisse om More er ironisk i sin bok eller om han ektefølt fremmet en politistat.

Andre biografer, slik som Peter Ackroyd, har kommet med et mer sympatisk bilde av More som både en sofistikert filosof og en forfatter, foruten også som en nidkjær katolikk som er overbevist om [[den hellige stol]]s autoritet over kristendommen.

Hovedpersonen i [[Walker Percy]]s filosofiske romaner, ''Love in the Ruins'' (1971) og ''The Thanatos Syndrome'' (1987), er «doktor Thomas More», en motvillig katolikk og en etterkommer av den historiske Thomas More.

More er fokuset i [[Al Stewart]]s sang «A Man For All Seasons» fra hans album fra 1978, ''Time Passages''. Det amerikanske bandet [[Far (band)|Far]] har en sang kalt «Sir» med referanser til Thomas More, som finnes på begrensede utgaver og en gjenutgivelse i 2008 av deres album ''Quick'' fra 1994. I tillegg har sangen «So Says I» av indierockebandet [[The Shins]] hentydninger til en sosialistisk fortolkning av Mores ''Utopia''.

Jeremy Northam portretterte More i TV-serien [[The Tudors]] som en fredelig mann, foruten også som en hengiven katolikk og en kjærlig familiemann. Han viste også at More avskydde protestantismen, som brente både Martin Luthers bøker og engelske protestanter som hadde blitt dømt for kjetteri. Portrettet har ahistoriske elementer, slik hele TV-serien har det, ved at More verken personlig førte til eller var tilstede ved Simon Fishs henrettelse ettersom Fish faktisk døde av [[byllepest]] i 1531 før man kunne dømme ham i en domstol, skjønt Mores ''Supplicaton of Souls'', utgitt i oktober 1529, var et svar på Fishs ''Supplication for the Beggars''.<ref>More, Thomas: [https://books.google.com/books?id=30al_tR6_e0C&dq=%22simon+fish%22&printsec=frontcover&source=web&ots=OZx98r1-PW&sig=YXAyizrF6WzrUL_5kpzfbg8-Xfw#PRA1-PA19,M1 ''A Supplicacyon for the Beggers'']</ref><ref>Se Fish, Simon (1990): ''Supplycacion for the Beggar'', 1529, i: Carroll, Gerald L.; Murray, Joseph B.: ''The Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More. Vol. 7''. New Haven: Yale University Press, s. 1–10. Se også Pineas, Rainer (Vinter 1967): "Thomas More’s Controversy with Simon Fish." ''Studies in English Literature, 1500–1900'', '''7'''(1), ''The English Renaissance'', s. 13–14.</ref> Det er faktisk ingen bevis for at More noen gang var tilstede ved henrettelsen av noen kjettere. TV-serien neglisjerte å vise uttalte insistering på at Richard Richs vitnemål om at More bestridte kongens tittel som øverste leder for kirken i England var falsk forklaring.<ref>Parrill, Sue; Robison, William Baxter (2013): ''The Tudors on Film and Television'', McFarland, s. 92</ref>

I 2002 ble Thomas More plassert som nummer 37 i [[BBC]]s avstemning over de hundre største briter.<ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/entertainment/2208671.stm «100 great British heroes»], BBC 21. august 2002</ref>

== Historiske steder ==
=== Westminster Hall ===
En plakett midt på gulvet i Londons [[Westminster Hall]] minnes Mores rettssak for forræderi og fordømmelsen til henrettelsen i den opprinnelige delen av [[Palace of Westminster]].<ref>[http://thomasmorestudies.org/map-near-6.html «Westminster Hall»] {{Wayback|url=http://thomasmorestudies.org/map-near-6.html |date=20161027163538 }}, ''The Center for Thomas More Studies'', 2010.</ref> Bygningen, som huser parlamentet, vil ha vært velkjent for More, som tjenestegjorde i flere perioder som parlamentsmedlem og var ordstyrer i Underhuset før han ble utnevnt som rikskansler

=== Crosby Hall ===
Kronen konfiskerte Mores hjem og eiendom langs Themsen i Chelsea etter at han var henrettet. Crosby Hall, som var en del av Mores bolig i London, ble til sist lokalisert og rekonstruert i Chelsea av konserveringsarkitekt Walter Godfrey i 1910. Den ble ombygd på 1990-tallet, den hvite steinbygningen står midt blant moderne murstrukturer som forsøker å gjenskape stilen til Mores tidligere herrehus på stedet. Crosby Hall er privat eid og lukket for publikum. De moderne strukturene står ved Themsen og inkluderer en inngang som viser Mores våpenskjold, heraldiske dyr og et sitat på latin. Boliggårdene og en park dekker den tidligere hagen. Roper's Garden er parken på toppen av del av Mores hageanlegg. Det er ingen andre levninger av Mores eiendom.

=== Chelsea Old Church ===
[[Fil:Chelsea Old Church 14.JPG|thumb|Thomas Mores statue ved Chelsea Old Church i London.]]
Over en liten park og veien Old Church Street fra Crosby Hall står kirken  Chelsea Old Church, en anglikansk kirke med et sørlig kapell som More bestilte og hvor han sang i kirkekoret. Med unntak av hans kapell ble kirken i stor grad ødelagt under den andre verdenskrig og gjenoppbygd i 1958. [[Kapitél (arkitektur)|Kapitélen]] i middelalderbuen som knytter kapellet til hovedhelligdommen viser symboler assosiert med More og hans kontor. På den sørlige veggen til helligdommen er den grav og gravskrift han reiste for seg selv og sine hustruer. Den gjengir detaljer om hans slekt og hans bedrifter på latin, inkludert hans rolle som fredsmekler mellom kristne nasjoner i Europa foruten en merkelig endret del om hans kjetteri. Da More var tilstede ved nattverden ville forlate stedet ved døren til venstre for den. Han er imidlertid ikke gravlagt her, og heller ikke er det helt sikkert hvem hans familie ble det. Kirken er åpen for offentligheten ved bestemte tider. Utenfor kirken mot Themsen er det en statue av More, gjort av L. Cubitt Bevis og reist i 1969 (se bilde). Den minnes More som en «helgen», «lærd» og «politiker». Baksiden av statuen viser hans våpenskjold. I nærheten, ved Cheyne Row, ærer den katolske kirken Our Most Holy Redeemer & St. Thomas More ham som en martyr.

=== Tower Hill ===
En plakett og en liten hage minnes stedet for den berømte henrettelsen på Tower Hill i London, rett på utsiden av Tower of London, foruten alle de som ble henrettet her, mange som religiøse martyrer eller som samvittighetsfanger. Mores lik, unntatt hans hode, ble uten seremoni gravlagt i en umerket massegrav nedenfor kirken [[St Peter ad Vincula (London)|St Peter ad Vincula]], innenfor murene av Tower of London, noe var skikken for forrædere som ble henrettet ved Tower Hill. Kapellet er tilgjengelig for besøkende ved Tower.

=== St Katharine Docks ===
Thomas More er minnet ved steinplakett i nærheten av St Katharine Docks, rett øst for Tower hvor han ble henrettet. Gaten hvor den er lokalisert ble tidligere kalt for Nightingale Lane, en forvanskning av «Knighten Guild», avledet for den opprinnelige landeiern. Det er nå omdøpt til Thomas More Street i hans ære.<ref>[http://www.exploringeastlondon.co.uk/eel/Stkatharines/Stkatharines.htm#More «St Katharine's Dock»], ''Exploring East London''.</ref>

=== St Dunstan's Church og Roper House, Canterbury ===
[[St. Dunstan's (Canterbury)|St Dunstan's Church]], en anglikansk sognekirke i Canterbury, har Mores hode, rettet av hans datter Margaret Roper, hvis familie bodde i byen Canterbury nedenfor og over gaten til deres sognekirke. En stein umiddelbart til venstre for alteret marker det forseglete hvelvet til familien Roper nedenfor  Nicholas Chapel, i seg selv til høyre for kirkens helligdom eller hovedalteret. St Dunstan's Church har omsorgsfullt undersøkt, bevart og forseglet gravhvelvet. Den siste arkeologiske undersøkelsen avdekket at hodet til More hviler i en nisje adskilt fra andre lik, muligens fra et senere inngrep.<ref>Schulte Herbrüggen, Hubertus (1982): ''Das Haupt des Thomas Morus in der St. Dunstan-Kirche zu Canterbury''. Forschungsberichte des Landes Nordrhein-Westfalen. VS Verlag für Sozialwissenschaften.</ref> Utstilling i kapellet viser de arkeologiske funnene i bilder og skrift. En liten plakett marker det tidligere hjemmet til William og Margaret Roper; et annet hus i nærheten ved navn Roper House er nå et hjem for døve.

== Verker ==
Note: Referansen «CW» henviser til det relevante bindet av ''Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More'' (New Haven & London 1963–1997)

=== Utgitt i løpet av Mores levetid ===
(med dato for utgivelsen)
* ''A Merry Jest'' (ca. 1516) (CW 1)
* ''[[Utopia]]'' (1516) (CW 4)
* ''Latin Poems'' (1518, 1520) (CW 3, Pt.2)
* ''Letter to Brixius'' (1520) (CW 3, Pt. 2, App C)
* ''[[Responsio ad Lutherum]]'' (Svaret til Luther, 1523) (CW 5)
* ''A Dialogue Concerning Heresies'' (1529, 1530) (CW 6)
* ''Supplication of Souls'' (1529) (CW 7)
* ''Letter Against Frith'' (1532) (CW 7)
* ''The Confutation of Tyndale's Answer'' (1532, 1533) (CW 8)
* ''Apology'' (1533) (CW 9)
* ''Debellation of Salem and Bizance'' (1533) (CW 10)
* ''The Answer to a Poisoned Book'' (1533) (CW 11)

=== Utgitt etter Mores død ===
(med sannsynlig dato for komposisjonen) 
* ''The History of King Richard III'' (ca. 1513–1518) (CW 2 & 15)
* ''The Four Last Things'' (ca. 1522) (CW 1)
* ''A Dialogue of Comfort Against Tribulation'' (1534) (CW 12)
* ''Treatise Upon the Passion'' (1534) (CW 13)
* ''Treatise on the Blessed Body'' (1535) (CW 13)
* ''Instructions and Prayers'' (1535) (CW 13)
* ''De Tristitia Christi'' (1535) (CW 14)

== Oversettelser ==
* ''Translations of Lucian'' (mange datoer 1506–1534) (CW 3, Pt.1)
* ''The Life of [[Pico della Mirandola]]'', av Gianfrancesco Pico della Mirandola (ca. 1510) (CW 1)

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
=== Biografier ===
* Ackroyd, Peter (1999): ''The Life of Thomas More''.
* Basset, Bernard, S.J. (1965): ''Born for Friendship: The Spirit of Sir Thomas More''. London: Burns & Oates.
* Berglar, Peter (2009): [https://books.google.com/books?id=5eAN_FrS2o4C ''Thomas More: A Lonely Voice against the Power of the State'']. New York: Scepter Publishers. ISBN 978-1-59417-073-7. (Merk: dette er en oversettelse fra 2009 fra tysk av Hector de Cavilla) av Berglars verk fra 1978, ''Die Stunde des Thomas Morus – Einer gegen die Macht''. Freiburg 1978; Adamas-Verlag, Köln 1998, ISBN 3-925746-78-1)
* Brady, Charles A. (1953): ''Stage of Fools: A Novel of Sir Thomas More''. Dutton.
* Brémond, Henri (1904): – ''Le Bienheureux Thomas More 1478–1535'' (1904) som ''Sir Thomas More'' (1913) oversatt av Henry Child;
** [https://books.google.com/books/about/Sir_Thomas_More.html?id=-RZunQEACAAJ Utgave fra 1920] utgitt av R. & T. Washbourne Limited, OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/1224822 1224822], [https://www.worldcat.org/oclc/749455885 749455885];
** Heftet utgave fra Kessinger Publishing, LLC (26. mai 2006) med ISBN 1-4286-1904-6, ISBN 978-1-4286-1904-3;
** Utgave utgitt på fransk i Paris av Gabalda, 1920, OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/369064822 369064822]
::(Merk: Brémond er jevnlig sitert hos Berglar (2009))
* Chambers, R.W. (1935): ''Thomas More''. Harcourt, Brace.
* Guy, John (1980): ''The Public Career of Sir Thomas More''. ISBN 978-0-300-02546-0.
* Guy, John (2000): ''Thomas More''. ISBN 978-0-340-73138-3.
* Guy, John (2009): ''A Daughter's Love: Thomas More and His Daughter Meg''.
* House, Seymour B. ([2004] 2008): [http://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-19191 «More, Thomas»] i: ''Oxford Dictionary of National Biography'' (online utg.). Oxford University Press. doi:[https://doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F19191 10.1093/ref:odnb/19191]. <small>betalingsmur</small>
* Marius, Richard (1984): ''Thomas More: A Biography''.
* Marius, Richard (1999): [https://books.google.com/books?id=DdAYSzj20t0C ''Thomas More: a biography'']. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-88525-7.
* More, Cresacre (1828): [https://books.google.com/books?id=eGqYcgB7d5IC&pg=PA344 ''The Life of Sir Thomas More by His Great-Grandson''].
* Phélippeau, Marie-Claire (2016): ''Thomas More''. Gallimard.
* Reynolds, E.E. (1964): ''The Trialet of St Thomas More''.
* Reynolds, E.E. (1965): ''Thomas More and Erasmus''.
* Ridley, Jasper (1983): ''Statesman and Saint: Cardinal Wolsey, Sir Thomas More, and the Politics of Henry VIII''. ISBN 0-670-48905-0.
* Roper, William (2003): [http://www.thomasmorestudies.org/docs/Roper.pdf ''The Life of Sir Thomas More (1556)''] {{Wayback|url=http://www.thomasmorestudies.org/docs/Roper.pdf |date=20120608192245 }} (PDF), Wegemer, Gerard B; Smith, Stephen W, red., Center for Thomas More Studies.
* Stapleton, Thomas: [http://www.thomasmorestudies.org/docs/Stapletons_Life_of_TM.pdf ''The Life and Illustrious Martyrdom of Sir Thomas More (1588)''] {{Wayback|url=http://www.thomasmorestudies.org/docs/Stapletons_Life_of_TM.pdf |date=20161229170629 }} (PDF).
* Wegemer, Gerard (1985): ''Thomas More: A Portrait of Courage''. ISBN 978-1-889334-12-7.
* Wegemer, Gerard (1996): ''Thomas More on Statesmanship''.

=== Historiografi ===
* Gushurst-Moore, André (2004): [http://web.ebscohost.com/ehost/pdfviewer/pdfviewer?vid=3&hid=17&sid=5e6fec38-1adb-4244-ae8a-477b55568a87%40sessionmgr12 «A Man for All Eras: Recent Books on Thomas More»]{{død lenke|dato=mai 2018 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Political Science Reviewer'', '''33''', s. 90–143.
* Guy, John (2000): [https://www.questia.com/PM.qst?a=o&d=5001205422 «The Search for the Historical Thomas More»]{{Død lenke}}, ''History Review'': 15+.

=== Primære kilder ===
* More, Thomas (1963–1997): ''Yale Edition of the Complete Works of St. Thomas More'', New Haven and London Amazon links.
* More, Thomas (2010): ''Utopia'', Critical Editions (3. utg.), Logan, George M; Adams, Robert M, red., Norton.
* More, Thomas (2003): ''Saint Thomas More: Selected Writings'', Thornton, John F, red.
* More, Thomas (2001): ''The Last Letters of Thomas More'', da Silva, Álvaro, red.
* More, Thomas (2004): ''A Thomas More Source Book'', Wegemer, Gerald B; Smith, Stephen W, red., Catholic University of America Press.

== Eksterne lenker ==
{{Commons category|Thomas More}}
* [https://web.archive.org/web/20180115002831/https://discovery.nationalarchives.gov.uk/details/c/F71815 «Arkiv materiell knyttet til Thomas More»], ''UK National Archives''.
* [http://www.npg.org.uk/collections/search/person.php?LinkID=mp06288 «Portretter av Thomas More»], ''National Portrait Gallery'', London
* [https://web.archive.org/web/20140110141221/http://thomasmorestudies.org/  The Center for Thomas More Studies] ved Universitetet i Dallas
* [http://www.thomasmorestudies.org/library.html Thomas More Studies database]: inneholder flere av Mores engelske verker, inkludert dialoger, tidlig poesi og brev, foruten også tidsskriftartikler og biografisk materiale
* [https://www.gutenberg.org/author/More,+Thomas,+Saint+(1478%E2%80%931535) «Verker av Thomas More»], ''Project Gutenberg''
* Wood, James: [http://www.luminarium.org/renlit/wood.htm «Sir Thomas More: A Man for One Season»], essay som presenterer en kritisk vurdering av Mores anti-protestantisme
* Kautsky, Karl: [http://www.marxists.org/archive/kautsky/1888/more/ Thomas More and his Utopia], ''Marxists''.
* [http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/moreutopia.html Thomas More and Utopias – a learning resource] {{Wayback|url=http://www.bl.uk/learning/histcitizen/21cc/utopia/more1/moreutopia.html |date=20201107040338 }}, ''British Library''
* Wegemer, Gerard: [http://www.thomasmoreinstitute.org.uk/?q=node/34 Integrity and Conscience in the Life and Thought of Thomas More]
* Herbermann, Charles, red. (1913): [https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/St._Thomas_More «St. Thomas More»], ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company.
* [https://web.archive.org/web/20090605011041/http://www.law.umkc.edu/faculty/projects/FTRIALS/more/more.html Trial of Sir Thomas More], University of Missouri-Kansas City (UMKC) School of Law
* [http://newsaints.faithweb.com/martyrs/England01.htm John Fisher and Thomas More: Martyrs of England and Wales]

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Thomas Wolsey]]|Hva=[[Liste over rikskanslere i Storbritannia|Rikskansler i England]]|Startår=[[1529]]|Sluttår=[[1532]]|Etterfølger=[[Thomas Audley, 1. baron Audley av Walden|Thomas Audley]]}}
{{sluttboks}}

{{Autoritetsdata}}
{{gode nye}}

{{STANDARDSORTERING:More, Thomas}}
[[Kategori:Engelske helgener|Thomas More]]
[[Kategori:Rikskanslere i England]]
[[Kategori:Engelske humanister]]
[[Kategori:Renessansefilosofer]]
[[Kategori:Latinspråklige forfattere]]
[[Kategori:Personer henrettet ved halshogging]]
[[Kategori:Personer fra London]]
[[Kategori:Fødsler i 1478]]
[[Kategori:Dødsfall i 1535]]
[[Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)]]
[[Kategori:Henrettede briter]]
[[Kategori:Henrettede filosofer]]
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*