Redigerer Teorien om at jorden er hul

[[Fil:Halleold.jpg|mini|Astronomen [[Edmond Halley]] (1656–1742) med en prinsippskisse over sin [[teori]] fra 1692 om en hul jord med flere skall utenpå hverandre.]]
[[Fil:Nicolai_klimii_iter1.jpg|mini|Illustrasjon i [[Ludvig Holberg]]s roman 1741]]
[[File:Symzonia_Frontpiece.png|mini|Forsiden av romanen Symzonia 1820]]
'''Teorien om at jorden er hul''' er en [[teori]] fra 1600- og 1700-tallet som hevder at jorden er hul, gjerne assosiert med at jorden har en beboelig indre overflate. Teorien er tilbakebevist ved [[Geologi|geologiske]] undersøkelser og nyere teorier om [[planet]]enes tilblivelse. Teorien er i dag utdatert som reell, men kan fremdeles forekomme i [[pseudovitenskap|pseudovitenskapelig]] sammenheng. Ideen har vært populær blant skjønnlitterære forfattere, og har vært brukt i eventyrfortellinger og [[science fiction]]-romaner.

== Historikk ==
I antikken var eksistensen av underjordiske riker en fast komponent i mange religiøse forestillinger som [[dødsriket]] i [[gresk mytologi]] og [[Svartalvheim]] i [[norrøn mytologi]]. I indisk mytologi er det underjordiske riket kalt [[Patala]]. I tibetansk buddhisme finnes det en underverden kalt [[Shamballa]]. i [[keltisk mytologi]] er [[Tuatha Dé Danann]] et underjordisk folkeferd. I [[gresk mytologi]] er [[Zalmoxis]] et underjordisk vesen.

[[Athanasius Kircher]] var det første som fremsatte en teori om at jorden er hul. Det gjorde han i verket «Mundus subterraneus, quo universae denique naturae divitiae» («Underverdenen med alle sine rikdommer», 1665) der han med utgangspunkt i vulkanutbrudd mener at det foregår noe under overflaten det er verdt å studere nærmere. Gjennom fortellinger fra norske farvann postulerte han at det var en underjordisk forbindelse mellom Norskehavet og Bottenviken.<ref>{{kilde www |url=https://archive.org/details/mundussubterrane00unse/page/n239/mode/2up |tittel=Mundus subterraneus, quo universae denique naturae divitiae |forfatter=[[Athanasius Kircher]] |år=1665 |side=149}}</ref>

[[Edmond Halley]] foreslo i 1691 at jorden besto av et hult skall, om lag 800 km tykt, to konsentriske indre skall, og en sentral kjerne med omtrentlig samme diameter som planetene Venus, Mars og Merkur. Disse skallene ville være adskilt av atmosfærelag. Hver skall ville ha sine egne magnetiske poler, og de ville rotere med forskjellig hastighet. Halley foreslo denne modellen for å forklare avvik i [[kompass]]avlesninger. Han ville samtidig forklare nordlysobservasjoner som en manifestasjon av en indre lyskilde.<ref>{{kilde www |url=https://www.jstor.org/stable/101938?seq=3 |forfatter=[[Edmond Halley]] |tittel=An Account of the cause of the Change of the Variation of the Magnetic Needle; with an Hypothesis of the Structure of the Internal Parts of the Earth |språk=en |publikasjon=Philosophical Transactions of Royal Society of London |bind=195 |år=1692 |side=563-578}}</ref>

Ifølge [[Newtons gravitasjonslov]] er gravitasjonskraften null inne i et sfærisk skall, uavhengig av dets tykkelse, hvis vi ser bort fra effekten av andre masser inni og utenfor skallet. Newton la fram det såkalte [[Newtons skallteorem]] i 1687. Ifølge dette teoremet ville vesener som lever inne i en antatt hul jord ikke oppleve noen tiltrekning mot utsiden, og ville derfor ikke være i stand til å forbli på bakken. De ville befinne seg i en tilstand av nesten fullstendig vektløshet, og bare følt den lille gjenværende tyngdekraften fra jordformens ufullkommenhet, samt tidevannskrefter generert av ytre himmellegemer som månen. Sentrifugalkraften fra jordrotasjonen vil teoretisk trekke dem utover, men effekten ville være neglisjerbar. Halleys teori lar seg derved motbevise.

Til tross for Newtons bidrag, ble Halleys teori gjentatt av John Cleves Symmes Jr. i 1818. Han postulerte at jorden var åpen ved begge polene, ved 78. eller 74. breddegrad, og annonserte etter «hundre modige menn» som kunne være villig til å reise på ekspedisjon for å bekrefte teorien.<ref>{{kilde www |url=http://www.facstaff.bucknell.edu/dgriffin/research/pgeo_2025n05_382-397-griffin.pdf |tittel=Hollow and habitable within: Symmes's theory of Earth's internal structure and polar geography |forfatter=Duane A. Griffin |publikasjon=Physical Geography |år=2004 |bind=25 |side=382−397 |besøksdato=2019-04-19 |arkiv-dato=2010-04-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100401062627/http://www.facstaff.bucknell.edu/dgriffin/research/pgeo_2025n05_382-397-griffin.pdf |url-status=yes }}</ref>

Senere bidrag har vært spekulative.<ref>{{kilde www |url=http://paranormal.about.com/library/weekly/aa011199.htm |tittel=Nazis and the Hollow Earth |forfatter=Stephen Wagner |dato=11. januar 1999 |besøksdato=2010-01-04 |arkiv-dato=2006-02-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060220004526/http://paranormal.about.com/library/weekly/aa011199.htm |url-status=yes }}</ref>

== Litteratur ==
Oppmerksomheten omkring teoriene har vært til inspirasjon for en lang rekke av forfattere. Den tidligste var [[Ludvig Holberg]] som i 1741 fikk publisert romanen «[[Nils Klims reise til den underjordiske verden]]». I fabelform utforsker han ulike samfunnsformer.<ref>{{kilde www |url=http://www.litteraturnu.dk/univers.php?action=read&id=81 |tittel=Ej blot til lyst - Ludvig Holberg NIELS KLIMS UNDERJORDISKE REISE |språk=da |forfatter=Rebekka Byberg |publikasjon=litteraturnu.dk |dato=13. april 2005 |besøksdato=2024-01-29 |arkiv-dato=2015-01-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150111222529/http://www.litteraturnu.dk/univers.php?action=read&id=81 |url-status=yes }}</ref>

[[Giacomo Casanova]] fikk  i 1788 publisert en fantastisk og samfunnskritisk roman, «Icosaméron». Søsknene Edvard og Elisabet dukker opp som 25-åringer, etter å ha vært savnet i åtti år. De har falt inn i jordens indre. Der fant de en [[utopi]] bebodd av fredelige, flerfargede, [[hermafrodittisme|hermafroditiske]] dverger.

I 1820 dukket det opp en roman «Symzonia: A Voyage of Discovery» under pseudonymet «Captain Adam Seaborn». Romanen lå så nær opp til Symmes' idéer at han ble mistenkt for å være verkets forfatter. Sannsynligvis var forfatteren Nathanial Ames.<ref>{{kilde www |url=https://www.jstor.org/stable/364661|forfatter= Hans-Joachim Lang og Benjamin Lease |tittel=The Authorship of Symzonia: The Case for Nathanial Ames |publikasjon=New England Quarterly |dato=juni 1975| side=241−252}}</ref>

[[Edgar Allan Poe]] brukte ideen i romanen «The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket» (1838). Han er også inspirert av det i «MS. Found in a Bottle» og «The Unparalleled Adventure of One Hans Pfaall».

[[Jules Verne]] brukte ideen om flere kilometer dype store huler (og ikke en faktisk hul verden eller det sanne sentrum av jorden til tross for tittelen) i sin roman fra 1864, «Journey to the Center of the Earth». Denne underjordiske verdenen er opplyst av kjemiske reaksjoner i sin indre atmosfære og er befolket av forhistoriske skapninger.

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Pseudovitenskap]]