Redigerer Teofilos

{{Infoboks østromersk keiser}}
'''Teofilos''' ([[gresk]]: Θεόφιλος; født ca. 800–805, død [[20. januar]] [[842]]) var [[Østromerriket|østromersk]] keiser fra [[829]] og fram til sin død i [[842]]. Han var den andre keiseren fra det [[amoriske dynasti]] (også benevnt som det «frygiske»), og den siste keiser som støttet den religiøse retningen [[ikonoklasme]]n. Teofilos ledet personlig hæren i sin livslange krig mot [[araberne]] som begynte i [[831]].

Teofilos var sønn av den bysantinske keiseren [[Mikael II]] og hans hustru [[Tekla (keiserinne)|Tekla]]. Michael II kronet Teofilos som medkeiser i [[822]], kort tid etter at han selv kom på tronen. I motsetning til sin far fikk Teofilos en omfattende utdannelse og viste personlig interesse for kunstartene. Den 2. oktober 829 etterfulgte han sin far som enekeiser.

== Liv og karriere ==
=== Ikonoklasmen ===
Teofilos gjeninnførte ikonoklasmen i samarbeid med patriarken Antonios I Kassymatas og Johannes Hylilas<ref>{{Kilde bok|tittel=The Cambridge Medevial History Volume IV The Byzantine Empire Part I|etternavn=Hussey|fornavn=Joan Mervyn|utgiver=Cambridge University Press|år=1966|isbn=9780521045353|utgivelsessted=Cambridge|sider=102-104|kapittel=Iconoclasm and Imperial Rule|sitat=}}</ref>. Det medførte forbud mot malte [[Ikon (kristendom)|ikoner]], og etterhvert forfølgelse av ikonoduler. Dette ble gjort ved at Teofilos utstedte et edikt i [[832]] som forbød dyrkelse av ikoner.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=A History of Byzantium|etternavn=Gregory|fornavn=Timothy E|utgiver=Wiley-Blackwell|år=2010|isbn=978-1-4051-8471-7|utgivelsessted=|sider=227-229|kapittel=9|sitat=}}</ref> Denne perioden ble ikonoklasmens siste i det Bysantinske imperiet. Da Johannes Hylilas overtok stillingen som patriark i 836 gjenopptok staten forfølgelsen av ikonodulene for fullt, og siktet seg da spesielt inn på munker. To velkjente palestinske munker ved navn Theodore og Theophanes ble brakt til Konstantinopel, der ble ikonoklastiske vers brennmerket i pannen deres. Denne handlingen gav ofrene tilnavnet ''grapoi'', de som ble skrevet på.<ref name=":0" />

=== Interesse for lov og orden ===
Teofilos var også en forkjemper for lov og sivile rettigheter. Han sørget blant annet for å få sin fars medsammensvorne i mordet på Leo V stilt for retten, og henrettet rett etter at han ble keiser.  Teofilos ble ofte sett i bybildet i Konstantinopel, der han oppfordret normale borgere til å komme direkte til han med problemer som omhandlet lov og rett. Teofilos påtok seg også ansvaret for å kvitte seg med urettferdige dommere og administratorer.<ref name=":0" /> Hans omdømme som dommer ble varig, og i den litterære komposisjonen ''Timarion fra 1100-tallet'', en satirisk dialog, er han framstilt som en av dommerne i [[underverden]]. 

=== Krigen mot araberne ===
[[Fil:John the Grammarian as ambassador before Theophilos and Mamun.jpg|thumb|350px|Det bysantinske sendebudet patriarken Johannes I i 829 hos Ma'mun (avbildet til venstre) fra Teofilos (avbildet til høyre)]]
På den tiden han tiltrådte var Teofilos forpliktet til å føre krig mot araberne på to fronter. [[Sicilia]] var på nytt invadert av araberne som tok Palermo etter en beleiring på et år i 831, og etablerte det [[muslim]]ske [[emiratet Sicilia]] og gradvis fortsatte å ekspandere over øya. Invasjonen av [[Anatolia]] av [[abbasidene]]s kalif [[Al-Mamun]] i [[830]] ble møtt av keiseren selv, men bysantinerne ble beseiret og tapte flere festninger. I 831 gikk Teofilos til motangrep ved å føre en stor hær inn i [[Kilikia]] og erobret [[Tarsus]]. Keiseren dro tilbake til [[Konstantinopel]] i triumf, men om høsten ble han beseiret av araberne i [[Kappadokia]]. Et nytt nederlag i den samme provinsen i [[833]] tvang ham til å søke om fred. Han tilbød 100 000 gulldinarer og tilbakelevering av 7000 krigsfanger,<ref>Norwich, John Julius (1992): ''Byzantium: The Apogee'', Knopf, s. 47</ref> en avtale han fikk året etter da Al-Mamun døde.

I løpet av dette pusterommet fra krigen med araberne, sørget Teofilos for bortførelse av bysantinske fanger bosatt nord for [[Donau]] av [[Krum av Bulgaria]]. Denne redningsoperasjonen ble utført med suksess en gang rundt [[836]], og freden mellom [[Bulgaria]] og [[Østromerriket|Det bysantinske rike]] ble raskt bedret igjen. Imidlertid viste det seg umulig å opprettholde noen form for fred med araberne. Teofilos hadde selv gitt asyl for flere flyktninger fra øst i 834, inkludert en [[Persia|perser]] ved navn Nasr,<ref>Sevcenko, I. (1968): «Review of New Cambridge History of the Byzantine Empire» i: ''Slavic Review'', s. 111.</ref> døpt under navnet [[Theofobos]] og som ble gift med keiserens tante Irene og ble en av hans generaler. Etter hvert som forholdet til [[abbasidene]] stadig ble verre, måtte Teofilos forberede seg på en ny krig.

I 837 ledet Teofilos en enorm hær på 70 000 menn mot [[Mesopotamia]], og erobret [[Malatya|Melitene]] og [[Samosata]] (i dag en del av [[Tyrkia]]).<ref>Treadgold, Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society'', Stanford University Press, s. 440</ref> Han tok også Zapetra (Zibatra i Sozopetra), fødestedet til kalif [[Al-Mu'tasim]] og ødela byen. Etter dette dro han på nytt tilbake til Konstantinopel i triumf. Ivrig etter hevn samlet Al-Mu'tasim sammen en stor hær og invaderte på to steder i Anatolia samtidig i [[838]]. Teofilos besluttet å komme med et motangrep på den ene av kalifens to hærer før disse kom sammen. Den 21. juli 838 i [[slaget ved Anzen]] i [[Dazimon]] ledet Teofilos personlig en bysantinsk hær på mellom 25 000 og 40 000 mann mot soldatene ledet av Afshin.<ref>Haldon, John: ''The Byzantine Wars'', s. 83</ref><ref>Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society''. The Stanford Press., s. 441</ref> Afshin klarte å stå imot det bysantinske angrepet og deretter gikk han til motangrep som førte til at han vant hele slaget. De bysantinske overlevende flyktet i uorden. Kalifen kunne fortsette felttoget uforstyrret inn i Anatolia.

Kalif Al-Mu'tasim tok [[Ankara]]. Al-Afshin møtte ham der. Den sammenføyde, fulle hæren fortsatte videre mot [[Amorion]] lengre vest, opphavsstedet for keiserens familie. I begynnelsen var det besluttsom motstand, men senere var det en muslimsk fange som slapp unna og informerte kalifen at det var en seksjon av muren som var kun en fasade. Al-Mu'tasim konsentrerte bombingen av denne seksjonen til muren brøt sammen. Etter heroisk å ha holdt byen i 55 dager ble den erobret av muslimene den 12. eller 15. august 838.

Det samme året, i et forsøk på å imponere kalifen av [[Bagdad]], fikk Teofilos patriark Johannes til å spre 36 000 ''nomismata'' (penger) i Bagdad.<ref>Norwich: ''Byzantium: The Apogee'', s. 43</ref> En gang i 841 sendte [[republikken Venezia]] en flåte på 60 [[galei]]er, hver med 200 menn, for å støtte bysantinerne i å fordrive araberne fra [[Crotone]] i sørlige [[Italia]], men frigjøringsforsøket mislyktes.<ref>Norwich: ''A History of Venice'', s. 32</ref>

Under felttoget i Anatolia var det en del av Al-Mu'tasims fremste generaler som sammensverget seg mot kalifen. Han avdekket dette og mange av generalene ble arrestert, en del henrettet, før han dro tilbake. Al-Afshin synes ikke å ha vært involvert i konspirasjonen, om det noen gang var en sammensvergelse, men han ble avsatt i andre intriger og døde i fengsel våren [[841]]. Kalif al-Mu'tasim ble syk i oktober 841 og døde den 5. januar [[842]].

=== Forholdet til Bulgaria ===
Etter at en tyveårig fredsavtale med [[Bulgaria]] gikk ut i [[836]] angrep Teofilos den bulgarske grense og herjet rundt. Bulgarerne slo tilbake og under ledelse av Isbul nådde de [[Edirne|Adrianopel]] på [[Europa|europeisk]] side, og denne gangen, om ikke tidligere, annekterte bulgarerne Philippopolis ([[Plovdiv]]) og dens omgivelser. Khan [[Malamir av Bulgaria|Malamir]] døde i 836.

Det er kjent at [[Serbia|serberne]], som var bysantinske ''[[foederati]]'', og bulgarerne levde i fred fram til [[839]].<ref name=Bury372> Bury (2008), s. 372</ref> [[Vlastimir av Serbia]] forente flere stammer,<ref>L. Kovacevic & L. Jovanovic (1894): ''Историjа српскога народа'', Belgrade, Bok 2, s. 38-39</ref> og Teofilos ga serberne deres uavhengighet,<ref>Stanojevic, S.  (1910): ''Историjа српскога народа'', Belgrade, s. 46-47</ref> og således anerkjente Vlastimir keiseren overherredømme i navnet.<ref name=Bury372/> Annekteringen av vestlige [[Makedonia (region)|Makedonia]] av bulgarerne endret den politiske situasjonen. Malamir eller hans etterfølger kan ha bli sett på som en trussel i den serbiske sammenslutningen, og de valgte å stanse dem mens de erobret slavisk land.<ref name=Bury372/> En annen årsak kan ha vært at bysantinerne ønsket å bortlede oppmerksomheten slik at de kunne håndtere et [[Slavere|slavisk]] opprør på [[Peloponnes]] i [[Hellas]], i den hensikt at de ville ha sendt serberne for å egge fram en krig.<ref name=IB>''Известия за българите'', s. 42-43</ref> Det er antatt at den raske ekspansjonen over slavernes land fikk serberne til å gå sammen i en stat.<ref name=Bury372/>
 
''Khan'' [[Presian I]]<ref name=Fine108>Fine (1991), s. 108</ref>, styrte i tiden 836–852, invaderte serbisk område i 839 og invasjonen førte til en krig som varte i 3 år og hvor Vlastimir seiret;<ref name=Fine110> Fine (1991), s. 110</ref> Presian fikk ingen territoriale fordeler, ble beseiret og tapte mange av sine menn da serberne hadde en taktisk fordel i fjellene,<ref name=Runciman88> Runciman (1930), s. 88</ref> og bulgarerne ble drevet ut av hæren til Vlastimir.<ref name=IB/> Da Teofilos døde ble også krigen avsluttet, og Vlastimirs forpliktelser overfor Det bysantinske rike ble avsluttet.<ref name=Houtsma199> Houtsma (1993), s. 199</ref>

=== Administrative tiltak ===
Teofilos sørget for at flere provinsielle myntverksteder ble åpnet for å slå bronsemynter til bruk i den lokale handelen. Dette hadde en signifikant positiv effekt på økonomien i imperiet da det ledet til en mye større bruk av monetær økonomi.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=The Oxford Dictionary of Byzantium Volum 3|etternavn=Kazhdan|fornavn=Alexander P|utgiver=Oxford University Press|år=1991|isbn=0-19-504652-8|utgivelsessted=Oxford|sider=2066|kapittel=|sitat=}}</ref> Det var dette trekket som gav Teofilos økonomisk styrke som han trengte for å gjennomføre prosjekter som oppføringen av Sarkel, oppgraderingen av [[Konstantinopel|Konstantinopels]] vegger, samt byggingen av prestisjebygg som palasset ved Bryas og et ''xenon,'' et slags sykehus, ved det [[Det gylne horn|Gyldne Horn]]<ref name=":1" />[[Det gylne horn|.]] Han var også ansvarlig for opprettelsen av tre nye [[Theme (Det bysantinske rike)|themer]]: Paphlagonia og Chaldia i Lilleasia, samt Cherson ved nordsiden av [[Svartehavet]]. Han opprettet også tre nye ''[[kleisourai]],'' defensive distrikter langs østfronten. Disse var mindre strategiske områder, som oftest plassert i flaskehalser langs de mest åpenbare stedene fienden kunne invadere det Bysantinske innlandet. Han fikk også bygget fortet Sarkel ved Donau.<ref name=":0" /> 

Teofilos var også en forkjemper for utdannelse og kultur, og betalte for at Leo Matematikeren skulle forbli i Konstantinopel for å undervise i matematikk, mekanikk, kommunikasjon og litteratur på statens bekostning. Han lot også staten betale for at hans tidligere mentor, Johannes Hylilas kunne drive undervisning på statens bekostning. Teofilos selv var opptatt av arkitektur og var svært opptatt av arabisk kultur, noe som ledet han til å sende ambassadører til Bagdad for å lære om arabisk kultur og arkitektur. Arkitekturen i Konstantinopel ble derfor sterkt påvirket av araberne i perioden Teofilos var keiser.<ref>{{Kilde bok|tittel="Byzantine Science", The Cambridge Medevial History Volum IV The Byzantine Empire Part 2|etternavn=Hussey|fornavn=Joan Mervyn|utgiver=Cambridre University Press|år=1967|isbn=|utgivelsessted=|sider=269-270|kapittel=|sitat=}}</ref>

== Død og ettermæle ==
Teofilos klarte aldri å komme seg etter nederlaget mot araberne. Hans helse ble gradvis dårligere og han døde av [[dysenteri]] den [[20. januar]] [[842]]. Hans person har vært et emne for betydelig diskusjon, en del historikerne har betraktet ham som en av de dyktigste bysantinske keiserne, andre har vurdert ham som høyst ordinær og ikke en særlig betydningsfull hersker. Det er ingen tvil at han gjorde sitt beste for å bekjempe korrupsjon og undertrykkelse blant sine embetsmenn, og administrerte loven med sterk upartiskhet. Hans personlige lederskap i krig med sine soldater indikerer at han var ikke redd for å ta kommandoen og satte sitt eget liv i samme utsatte posisjon som sine soldater.

Til tross for utmattelsen og de store kostnadene som krigen i Asia betydde, og de store summene som han benyttet på byggverker, handel, industri, var rikets finanser meget gode, og det er en anerkjennelse av hans dyktighet i å drive sin administrasjon. Han hadde fått en utmerket utdannelse fra patriarken av Konstantinopel, [[Johannes Hylilas]] (Johannes grammatikeren). Han var personlig en beundrer av musikk og kunst, skjønt hans smak var dog ikke av de fremste, ble det sagt. Han forsterket Konstantinopels murer og bygde et sykehus som fortsatt var i virksomhet da [[Østromerriket]] falt sammen.

== Familie ==
Med sitt ekteskap med [[Theodora (800-tallet)|Theodora]] fikk han syv barn:
* Konstantin, medkeiser fra rundt 833 og fram til hans død en gang rundt 835.
* [[Michael III]], som etterfulgte ham som keiser.
* Maria, som ble gift med ''[[Caesar (tittel)|cæsar]]'' [[Alexios Mousele]].
* Tekla, som ble elskerinne av keiser [[Basileios I|Basileios I makedoneren]]
* Anna
* Anastasia
* Pulcheria

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* {{1911}}
* Muhammad ibn Jarir al-Tabari (1991): ''History'' v. 33 «Storm and Stress along the Northern frontiers of the Abbasid Caliphate», oversatt til engelsk av C. E. Bosworth, SUNY, Albany, 
* Glubb, John Bagot (1963): ''The Empire of the Arabs'', Hodder and Stoughton, London
* ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, 1991.
* Haldon, John (2008): ''The Byzantine Wars''. The History Press.
* Treadgold, Warren (1997): ''A History of the Byzantine State and Society''. The Stanford Press.
* Bury, J. B. (2008): ''History of the Eastern Empire from the Fall of Irene to the Accession of Basil: A.D. 802–867''* . ISBN 1-60520-421-8.
* Fine, John Van Antwerp (1991): ''The Early Medieval Balkans: A Critical Survey from the Sixth to the Late Twelfth Century''. Michigan: The University of Michigan Press. ISBN 0-472-08149-7.
* Runciman, Steven (1930): ''A history of the First Bulgarian Empire''. London: G. Bell & Sons.

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Mikael II]]|Etterfølger=[[Mikael III]]|Dynasti=Amoriske dynasti|Startår=829|Sluttår=842|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Amoriske dynasti]]
[[Kategori:Dødsfall i 842]]