Redigerer Televerkets forskningsinstitutt

[[Fil:Per_%C3%98vregard_TELE_1996_3_065_01.jpg|thumb|[[Per Øvregard]] var generaldirektør i Televerket da TF startet sin virksomhet i 1968.]]
[[Fil:KnudtzonNic74.jpg|thumb|[[Nic. Knudzon]] startet opp TF høsten 1967.]]
[[Fil:Isfjord_radio_on_Svalbard_seen_from_west.jpg|thumb|Isfjord Radio på [[Svalbard]], med antenner for geostasjonær satellitt-kommunikasjon som TF-forsker [[Odd Gutteberg]] bidro til å utvikle her i 1974.]]
[[Fil:Simonsen mobile 1980s NO IMG 8657 telemuseet fetsund.JPG|thumb|Bærbar mobiltelefon i skulderveske, fra [[Simonsen Elektro]], 1981. Bedriften fikk utviklingskontrakt fra TF for å utvikle terminaler til [[Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) | NMT]], men ble utkonkurrert av svenske [[Ericsson]] og finske [[Nokia]].]]
[[Fil:Standard Telefon og Kabel TELE 2013 03 014 05.jpg|thumb|En viktig hensikt med TF var å styrke Televerkets kompetanse som innkjøper av utstyr og systemer fra elektronikkprodusentene. Her overleverer [[STK]]s direktør Fredrik Thoresen (venstre) en digital telefonsentral til Televerkets generaldirektør [[Kjell Holler]] (høyre) i 1986.]]
[[Fil:Hesjedal Oddvar 04.JPG|thumb|Oddvar Hesjedal var direktør ved TF fra 1995, og fram til overflyttingen til Fornebu i 2001.]]
[[Fil:Berit_Svendsen_(cropped).JPG|thumb|[[Berit Svendsen]] forsket på utviklingen av [[ISDN]] i TF på slutten av 1980-tallet, og var 2001-2003 øverste leder for forskningsavdelingen.]]

'''Telegrafverkets forskningsinstitutt''' ('''TF'''), senere '''Televerkets forskingsinstitutt''', ble etablert på slutten av 1967 under direktør [[Nicolay Heinrich Knudtzon|dr. Nic Knudtzon]]. Siden 1946 hadde den teletekniske forskningen nesten utelukkende skjedd ved [[Forsvarets forskningsinstitutt]] (FFI), mens Telegrafverket ikke prioriterte egen forskning de første tiårene etter krigen. Det endret seg med digitaliseringen og styrkingen av den industripolitiske tekningen i siste halvdel av 1960-tallet, og TF fikk som sentral oppgave å tildele forsknings- og utviklingskontrakter til norsk elektronikkindustri. Instituttet tok tidlig fatt i forskningen på digital transmisjon og digitale datatjenester, inspirert av initiativtakernes forskningsopphold i [[USA]]. Blant de viktigste prosjektene TF drev fram, inngår både automatisk mobiltelefoni ([[Nordisk mobiltelefonsystem (NMT)|NMT]]), digital mobiltelefoni ([[GSM]]), og bruk av [[satellittkommunikasjon]] i innenlands tale- og datasamband.

Instituttet holdt til på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] hvor det samarbeidet nært med FFI. Det var seks ansatte ved starten i 1967 og 11 fra januar 1968. TF vokste til om lag 300 forskere på 1990-tallet.<ref name="Televerkets forskningsinstitutt">Halvor Bothner-By, [https://snl.no/Televerkets_forskningsinstitutt Televerkets forskningsinstitutt] - ''Store norske leksikon (SNL''. Besøkt 27. oktober 2017.</ref> Televerkets forskningsinstitutt ble omdannet til [[Telenor#Forskning|Telenor FoU]] fra 2001, senere omdøpt til ''Telenor R&I''.

==Teleforskningens bakgrunn og forhistorie==
Telegrafverket knyttet tidlig til seg telefaglig kompetanse for å foreta gode telefaglige valg ved utbyggingen av telegraf- og telefoninettet, og velge mest hensiktsmessig utstyr. Men ''Telegrafstyrets tekniske avdeling'', ledet fra 1900 til 1931 av [[Sivert Rasmussen Abild]], foretok ikke selv noen videre forskning - avdelingens mål for Telegrafvesenet var å ligge teknisk lang framme, men ikke i front.<ref>Harald Espeli, ''det statsdominerte teleregimet'', Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2, Gyldendal norsk forlag 2005, side 97-99.</ref> Mellomkrigstidens hovedoppgave var å støtte automatiseringen av telefonsentralene, og styrke de mangelfulle regionale og internasjonale linjeforbindelsene mellom landsdele og til utlandet. Det skjedde viktige nyvinninger med utvikling av fjernskriveren og radiorøret, og Norge lå langt framme i automatiseringen av nettet, men det norske fagmiljøet var ikke drivende for selve den tekniske utviklingen. Det var bare ett professorat i svakstrømsteknikk i hele landet fra 1923 og fram til krigen, og i kontrast til det svenske telegrafverkets omfattende egenutvikling av telemateriell, var det norske Telegrafverkets teknikere var praktisk orientert.<ref>Espeli, 2005, side 118.</ref>

Det telefaglige miljøet ble betydelig styrket i [[London]] under andre verdenskrig, da en håndfull høyt kvalifiserte svakstrømsingeniører deltok i ''Forsvarets overkommandos teknisk-vitenskapelige utvalg (FOTU)'' som støttet britenes utvikling av militær radiokommunikasjon og radar. Etter krigen gikk enkelte inn i Telegrafverket eller [[Simrad]], mens kjernemiljøet gikk inn i et nystartede radioteknisk forskningsmiljø i Forsvaret som i 1946 fikk navnet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det nye forskningsmiljøet vakte ingen synlig interesse fra verken [[Norges tekniske høyskole|NTH]] eller [[Universitetet i Oslo]], men FFI ble etter hvert et stort forskningsinstitutt og landets ledende televitenskapelige miljø. Telegrafverket var fortsatt lite interesserte i å bygge opp spisskompetanse på dette nivået. Til tross for forsvarsminister [[Jens Christian Hauge]]s ambisjon om at FFI også skulle drive industriutvikling, ble det de militære behov for samband, signaletterretning og kryptologi under den kalde krigen som ble drivende for FFIs teleforskning.<ref>Espeli, 2005, side 349-350, 255-362.</ref>

Utover 1950-tallet ble Forsvarets teletekniske virksomhet meget stor, knyttet til både signaletterretning, Loran-C og Forsvarets Fellessamband (FFSB), noe som holdt oppe en omfattende vitenskapelig forskning og utvikling ved FFI. Historikeren Harald Espeli har bedømt at Telegrafvesenets ledelse var for konservativ til å se mulighetene som lå i tilbudet om å stå for oppbyggingen av det militære nettet, samtidig som fagkonflikter med Forsvaret gjorde et tettere samarbeid mulig.<ref>Espeli, 2005, side 269-370, og side 493.</ref> Staten definerte heller ikke telenettet som noen prioritert oppgave i gjenoppbyggingen av infrastrukturen i etterkrigstiden.<ref>Espeli, 2005, side 490.</ref> Forskere ved NTH tok i 1958 til orde for at Telegrafverket måtte utvikle et sivilt forskningsmiljø, men telegrafdirektør Rynning-Tønnessen uttalte internt at han nektet å la seg «rive med av den forskerpsykose som er allminnelig».<ref>Espeli, 2005, side 420.</ref> Det som presset fram sterkere krav om et sivilt forskningsmiljø ved Televerket, var de stadig mer politiserte konfliktene omkring valg av leverandør til linje- og terminalutstyr for telefoni og kringkasting. De norske utstyrsprodusentene [[Nera]] og [[Simrad]] konkurrerte med svenske [[L M Ericsson]] og tyske produsenter om å levere til Telegrafverket, og i 1965 åpnet Regjeringen for å ta i bruk den amerikanske modellen med kombinerte forsknings- og utviklingskontrakter (FOU-kontrakter) som ledd i offentlige anskaffelser, for å støtte oppbyggingen av en norsk elektronikkindustri. Etaten var fortsatt nølende, Telegrafstyrets tekniske avdeling bygde riktignok ut ''Telegrafstyrets driftslaboratorium'' fra 1962, men det forble utstyrsindustrien selv som satte de tekniske spesifikasjonene for utstyr uten at Telegrafverket som kjøper stilte noen tung faglig motekspertise eller stilte særskilte krav til leverandørene.<ref>Espeli, 2005, side 419-421.</ref>

Forskningssjef [[Helmer Dahl]] ved FFI stod sentralt i utviklingssamarbeidet med Nera og tok til orde for å få etablert sivil teleteknisk forskning under Telegrafverket gjennom et utvalgsarbeid initiert av industriminister [[Kjell Holler]] i 1961 («Elektronikkutvalget»)<ref name="snl.no">Halvor Bothner-By, [https://snl.no/Televerkets_forskningsinstitutt Televerkets forskningsinstitutt] -¨''Store norske leksikon (SNL''. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>. FFI-direktør [[Finn Lied]] foreslå i 1965 gjennom ''Hovedkomiteen for norsk forskning'' en samlokalisering av Telegrafverkets utviklingsmiljø med FFI på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] utenfor Oslo.<ref>Lars Thue, ''Nye forbindelser'', Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3, Gyldendal norsk forlag 2005, side 106-107.</ref> Også [[Jens Christian Hauge]] og Helmer Dahl var aktive påvirkere for å få etablert et forskningsinstitutt.<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/> Historikeren Lars Thue konkluderer at opprettelsen av forskningsmiljøet i stor grad ble presset fram fra Regjeringen og FFI. Det var misnøye med hvordan Telegrafvesenet vanskjøttet ansvaret for å stimulere norsk leverandørindustri, særlig Nera. Både Kjell Holler og Finn Lied hadde stor innflytelse i Arbeiderpartiet og satt fra 1968 i Telegrafverkets styre. Mer direkte ble modellen med FoU-kontrakter og statlige støttefond  utløsende for vedtaket i 1967 om å opprette Televerkets forskningsinstitutt etter inspirasjon av FFI, for å støtte bruken av et statlig utviklingsfond for anskaffelsesforholdet mellom Televerket og utstyrsindustrien.<ref>Thue, 2005, side 102, 107 og 129.</ref>

== Digitalisering og grunnleggelsen av TF==

På 1960-tallet foregikk det en rivende teknisk utvikling, først og fremst gjennom [[digitalisering]]en av telenettene hvor overføring av informasjon via frekvensmodulerte svingninger ble avløst av pulskodemodulert overføring av binær-kodet informasjon. Televerket var også aktive i utviklingen av [[mobiltelefoni]] og åpnet i 1966 et av verdens første landsdekkende mobilnett, [[OLT]]. Norske teleingeniører holdt seg orientert om utviklingen av digital overføringsteknologi. FFI-ingeniøren [[Nic. Knudzon]]s forskningsopphold ved [[Massachusetts Institute of Technology|MIT]] i 1948 - hvor han studerte under [[Norbert Wiener]] og som første nordmann ble gjort kjent med [[transistor]]en. Teleingeniørene [[Bjarne Hisdal]] og [[Bjørn Rørholt]] studerte samtidig fysikk og digitalteknikk ved [[Harvard University]]. I USA var [[AT&T]] Bell Laboratories en pådriver innen forskningen på pulskodemodulasjon, som Hisdal beskrev på norsk i 1950 uten at Telegrafvesenet tok beskrivelsen av de teletekniske bruksmulighetene på alvor.<ref>Thue, 2005, side 107-108.</ref> Nic Knudsson og datamaskinforskeren Bjørn Rørholt gikk etter studiene inn i FFI, hvor de arbeidet med praktisk utbygging av [[radiolinje]]-samband samtidig som de holdt seg oppdatert på dataområdet. Samtidig innledet Telegrafverket også et økende samarbeid med [[Norsk regnesentral]], som i 1965 foretok de første norske overføringer av data mellom datamaskiner via telenettet i 1963 og 1965, ved hjelp av [[modem]] fra L M Ericsson.

Nic Knudzon ble i april 1967 tilsatt som den første sjef for Televerkets forskningsinstitutt. Det skjedde i en krisetid for etaten, som gikk gjennom ytre framskyndet omorganisering og fornyelse etter en rekke av tekniske problemer og tregheter i teletilbudet. I en periode i 1969 brøt telefonnettet sammen i [[Oslo]], med ringvirkninger utover i landet. I januar 1968 ble telegrafdirektør Leif Larsen avløst av [[Per Øvregard]] som direktør for det nyorganiserte [[Televerket]]. Det var seks ansatte i 1967, 11 ved inngangen til 1968, og 20 ansatte (hvorav 11 forskere) ved inngangen til 1969.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1968.Low_.pdf Årsrapport 1968] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 14. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>
De første årene holdt TF til i leide lokaler i [[Forsvarets forskningsinstitutt]], og fra romjulen 1973 i egne lokaler på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]]. Arbeidsprogrammet ble fastsatt av Telegrafstyret i desember 1967, og det ble satset på tre forskningsområder - datatransmisjon, pulskodemodulasjon, og svitsjng.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1967.Medium.pdf ''Årsrapport 1967] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 8-9. Besøkt 27. oktober 2017.</ref> Men etter et år var oppgavene utvidet til også å utforske [[satellittkommunikasjon]], [[akustikk]] og «kretsteknikk, og det ble inngått et 3-5-årig forskningsprogram sammen med [[NTH]] i Trondheim om utvikling av dataprogramstyrte telefonsentraler.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1968.Low_.pdf Årsrapport 1968] - ''Telegrafverkets forskningsinstitutt'', hos Norsk telemuseum, side 17 og 29. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>»

[[Halvor Bothner-By]] var blant forskerne som ble satt til å drive langsiktig teknologiforskning, og så i 1969 for seg at på 
:''«lang sikt er det spørsmål om å skaffe kommunikasjon for et integrert offentlig informasjonssystem av enormt omfang, der abonnentene kan sende inn, hente ut eller få behandlet ønskede informasjoner innen teknikk og vitenskap, produksjon, handel og øvrig næringsliv, og annen menneskelig informasjonsvirksomhet, fra et nett av samarbeidende datasentraler».''<ref>Telegrafverkets forskningsinstitutt, ''Årsrapport 1968'', side 64. Gjengitt i Thue (2005), side 100.</ref>

Instituttsjef Knudzon så for seg at nummerskiven ble avløst av tastetelefoner, og en videre utvikling med bilde- og dataoverføring over telefon som en «hjemmenes datasentral», i tillegg til fjernsynsoverføring via [[Satellitt-TV|satellitt]] hvor fjernsynsapparatene kan «gjøres store og flate som malerier». Alt sammen med stadig økende krav til overføringskapasitet i telenettet, hvor pulskodemodulasjon og bruk av «glassfiberrør» ville gjøre seg gjeldende.<ref>Thue, 2005, side 118-119.</ref>

Halvor Bothner-By ble forskningsleder for pulskodemodulasjon og digitalisering, mens [[Ole Petter Håkonsen]] ble forskningsleder for mobilteknologi og satellittkommunikasjon.

==Bidrag til digitalisering, mobilnett og satellittkommunikasjon ==

TF fikk etter hvert en sentral rolle som Statens bindeledd til norsk industri og forskningsmiljøer som [[Det norske Veritas]], [[ELAB]] og [[SINTEF]], bundet sammen av ordningen med statlige forsknings- og utviklingskontrakter. Det næringspolitiske målet bak denne rollen var å styrke norsk tele- og elektronikkindustri. Et viktig utviklingstrinn basert på forskning sammen med NTH, var innføringen av datastyrte digitale telefonsentraler (DSM) fra 1972. Forskningsmessig var TF særlig aktivt i utviklingen av digital teknologi på 1970-tallet, anført av Halvor Bothner-By, men med den stadig mer omfattende utviklingen av digitalt utstyr ble også leverandørselskapenes egen forskning og utvikling viktigere. [[STK]] utviklet i 1968 sin egen norske forskningsavdeling for å øke sjansen til å få kontrakter fra Televerket.<ref>Thue, 2005, side 120, 123-124, og 130-131.</ref>

Samtidig flyttet forskningen seg over til et videre felt, herunder de økonomiske sidene ved valg og innkjøp av telesystemer og utstyr. Forskningssjef Ole Petter Håkonsen var blant pionerene som bidro til å anse telenettet som et helhetlig, integrert system med alt det innebar av driftsutfordringer og muligheter.<ref>Thue, 2005, side 126.</ref> En viktig effekt av digitaliseringen var at telenettene måtte være i stand til å samvirke med hverandre, noe som gjorde utviklingen avhengig av teknisk [[standardisering]]. Nic. Knudzon så fra starten muligheter for fulldigitalisering av telenettet, hvor ikke bare overføringen, men også svitsjing og signalering var pulskodemodulert. Gjennom å delta i det internasjonale arbeidet med standardisering fikk TF en rolle og påvirkning i arbeidet med å forme utstyrstilbudene fra produsentene. I Norge tildelte TF studiekontrakter til utstyrs- og elektronikkindustrien for å utvikle løsninger for pulskodet transmisjon utover 1970-tallet. Men da overgangen til digitaliserte sentraler og svitsjer startet på 1980-tallet tok ikke TF noen viktig rolle, i stedet satset instituttet på arbeid med selve datatjenestene som skulle tilbys over nettet. Dessuten innledet TF på 70-tallet utforskning av muligheten for å gjøre dataoverføring via et separat, særlig tilpasset datanett i stedet for over telefoninettet, sammen med [[Norsk Data]], Norsk Regnesentral, og de ledende elektronikkselskapene i Norge.<ref>Thue, 2005, side 130-132.</ref> TF bisto [[NORSAR]] i deres tilknytning til [[ARPANET]] - den første tilknytningen utenfor Nord-Amerika til det som etter hvert ble [[Internett]].<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/> Et norsk linjesvitsjet, heldigitalt datanett ble åpnet for kommersiell bruk i 1974, mens et tilsvarende nordisk nett (Datex) ble etablert i 1981. Televerkets forskningsinstitutt videreførte utviklingarbeidet med å ta til orde for et integrert, fulldigitalt nett for både tale og datatjenester, men nådde ikke fram internt i Televerket.<ref>Thue, 2005, side 142-144.</ref>

Et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske landene som startet i 1969, og hvor TF bidro aktivt, var utviklingen av spesifikasjonene for det automatiske, analoge mobilsystemet NMT (Nordisk Mobiltelefon. I 1980 hadde det gamle, manuelle mobilnettet OLT hele 29 130 abonnenter, og automatisering var derfor nærliggende.<ref>Thue, 2005, side 152-153.</ref> I perioden fra 1981 og fram til GSM ble lansert i 1993, var NMT enerådende både i de nordiske landene og noen andre europeiske land, så som Nederland og Sveits. NMT var verdens første mobilsystem som var designet for å håndtere internasjonal [[roaming|gjesting]] (tidligere betegnelse: ''roaming''), samt å opprettholde samtalen når mobilterminalen beveget seg fra en radiocelle til en annen (''handover''). I 1980 fikk det norske selskapet Simonsen Elektro AS utviklingskontrakt på brukerterminaler (håndsett) til mobilnettet, etter tekniske spesifikasjoner utarbeidet på TF.

I 1982 var Televerket ved TF blant initiativtakerne til å starte arbeidet med spesifikasjoner for et felleseuropeisk mobilkommunikasjonssystem. Arbeidet ble organisert som et prosjekt i en egen gruppe - ''Groupe Spécial Mobile (GSM)'' - i CEPT (senere ETSI), med Thomas Haug fra Sverige som formann. Når det gjelder innsats og deltakelse i internasjonale prosjekter, er TFs GSM-aktivitet en av de største i instituttets historie. Ca. 15 forskere var i perioder direkte involverte i noen av de etter hvert tallrike arbeidsgruppene i GSM. Forskere fra TF ble valgt som gruppeformenn for aktivitetene rundt nettstruktur og –funksjonalitet, talekoding og SMS, og en forsker fra TF deltok i GSMs permanente kjerne i Paris.

TF satte også ut spesielle oppgaver til høyskole- og universitetsmiljøer; en av disse var ELAB i Trondheim. Etter oppdrag fra TF utviklet ELAB laboratorieutstyr som ble benyttet i en test i Paris i 1986 for å sammenlikne spektrumeffektiviteten til systemer basert på forskjellige teknologier. I denne testen ble ELABs utstyr best. Før testen ble gjennomført, hadde GSM besluttet at det videre arbeidet med GSM-standarden skulle baseres på den teknologien som kom best ut i Paris-testen. Tyskland og Frankrike gikk imidlertid imot dette og ville i stedet basere systemet på den bredbåndsløsningen som tysk og fransk industri langt på vei hadde realisert. Problemet var imidlertid at denne løsningen ikke ville kunne realiseres i Storbritannia fordi det ikke ville være plass til to operatører i det frekvensbåndet som var allokert for GSM. Floken måtte løses på politisk topplan mellom Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og resultatet var at smalbåndsløsningen ble valgt, men at Frankrikes kandidat til modulasjonsmetode, GMSK, skulle legges til grunn i GSM-spesifikasjonene.<ref>Stephen Temple : “The Political History of GSM – inside the mobile revolution” (2010).</ref>

Videre engasjerte TF seg sterkt i samarbeidet om satellittkommunikasjon som resulterte i etablering av en felles-nordisk jordstasjon for [[Intelsat]] ved [[Tanumshede]] i [[Sverige]] i 1971. Televerkets forskningsinstitutt bidro til videre forskning og uttesting av satellitt for langdistanse datakommunikasjon for oljeinstallasjonene i [[Nordsjøen]] og bosetningen på [[Svalbard]]. Dette ble først løst ved å leie kapasitet hos [[Intelsat]], men særlig Svalbard-samfunnet var vanskelig å dekke, og TF-forsker [[Odd Gutteberg]] ledet arbeidet med å prøve ut satellittkommunikasjon i områdene mot den nordlige grensen for satellittdekning.<ref>Thue, 2005, side 489-490.</ref> Den 14. juli 1974 foregikk den første samtalen fra [[Isfjord Radio]] via satellitt til Televerket i Oslo, via jordstasjonen i Tanumshede. Prosjektet fikk navnet ''[[Norsat]]'', og Televerket bygde egen jordstasjon på [[Eik]] i Rogaland i 1976. Norge ble dermed det første europeiske landet som etablerte satellitt for innenlands kommunikasjon.<ref>Thue, 2005, side 491.</ref> Senere la liberalisering av TV-markedet grunnlaget for anskaffelsen av en norsk kommunikasjons-satellitt (Thor-1) i 1992, med påfølgende etablering av [[Telenor Satellite Broadcasting]] som drifter de geostasjonære fjernsyns- og kommunikasjonssatellittene i THOR-klassen.

Da Nic Knudzon forlot TF i 1991 bestod instituttet av 270 ansatte på Kjeller og i [[Tromsø]], hvorav 210 var forskere med universitetsgrad.<ref>[http://alumni.telenorkulturarv.no/wp-content/uploads/TF-%C3%85rsrapport-1991.Low_.pdf Årsrapport 1991] - ''Teledirektoratets Forskningsavdeling'', hos Norsk telemuseum. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>

==Liberalisering og nye oppgaver==

Fra 1980-tallet ble telemarkedet liberalisert med innføring av konkurranse, i fastnettet fra 1987 og i mobilnettet fra [[NetCom]] siden våren 1993. Televerket ble omgjort til aksjeselskap i 1995 med børsnotering fra 2000. Etter delprivatiseringen ble forskningen betydelig redusert i omfang og innretning - den tekniske forskningen ble overlatt til akademia og utstyrsprodusentene, mens TF konsentrerte seg mer om forskningen på tjenester, kundeadferd, markedsregulering, og andre ikke-tekniske aspekter av digital kommunikasjon. Innføringen av konkurranse gjorde kundeatferd, prismodeller, tjenester, organisasjon og markedsregulering til egne forskningsfelt som Televerket følte et behov for å utforske. I tillegg til at mer av det tekniske utviklingsarbeidet ble gjort hos de store globale utstyrsprodusentene, skjedde det også en intern forskyvning av kompetanse gjennom vekst i Telenors teknologiavdeling, som ikke var forskningsdrevet. I denne forbindelsen fikk også tekniske forskere i FT anledning til å ta med seg resultater og nyvinninger inn i egne selskaper. På denne måten ble selskaper som [[Opera Software]] (1995), [[Conax]] og [[AeroMobile]] stiftet av TF-forskere. I 1998 ble den øvrige programvareutviklingen skilt ut fra TF og samlet i en ny enhet, ''Telenor Telecom Software''.

I 1993 ble den første norske nettsiden publisert av Televerkets forskningsinstitutt. Den ble innlemmet i [[Nasjonalmuseet]]s samlinger i 2022.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/hva-har-vaermeldinger_-royksopp-og-spill-til-felles_--1.16004490|tittel=Nå kan du se Vidar Theisens værmeldinger på museum|besøksdato=2022-07-10|dato=2022-06-12|forfatter=Alexander Frediksen-Sylte=NRK|språk=nb-NO|utgiver=NRK}}</ref><ref>[https://www.wiumlie.no/1993/multitorg/om/ Kort om MultiTorg-prosjektets historie]</ref>

Ved delprivatiseringen av Televerket i 1995 ble Statens ansvar for televitenkaplig forskningsforvaltning overført til [[Norges forskningsråd]].<ref name="snl.no"/><ref name="TF Kjeller Alumni">[http://alumni.telenorkulturarv.no/ TF Kjeller Alumni] - ''Norsk telemuseum''. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>

Instituttet flyttet fra Kjeller til [[Telenor]]s nye hovedkvarter på [[Fornebu]] i november 2001, og fikk da nytt navn ''Telenor R&I''.  [[Berit Svendsen]] overtok ledelsen av den rene forskningen som bestod av 300 forskere i 2001, og ble redusert til om lag 230 forskere i 2009. TF ble gradvis nedbemannet og spesialisert med utbygging av lokale avdelinger i [[Trondheim]] basert på det omfattende samarbeidet med NTH, foruten den allerede eksisterende telemedisinske avdelingen i Tromsø.<ref name="TF Kjeller Alumni"/> I en kortere periode var en egen forskningsavdeling for anvendt forskning og utvikling i Asia bemannet i [[Kuala Lumpur]] i [[Malaysia]]. I en viss grad ble reduksjonen av TF kompensert med mer formalisert samarbeid med universiteter og høyskoler.<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/> Televerket bidro direkte til oppbyggingen av et forskningssenter for teleøkonomi ved [[Norges Handelshøyskole]] i [[Bergen]], samt det som ble [[Nasjonalt senter for telemedisin]] ved [[Universitetssykehuset i Nord-Norge]].

Nyere forskningsfelt på 2000-tallet omfatter maskinlæring, [[kunstig intelligens]], [[5G]] og applikasjonstjenester.

Det foreligger ikke noen formell oppløsning av Televerkets forskningsinstitutt (TF), men som begrep kan instituttet sies å ha opphørt ved overflyttingen til Fornebu i 2001.<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/>

==Direktører ved TF==
*Telegrafverkets forskningsinstitutt
**[[Nicolay Heinrich Knudtzon|dr. Nic Knudtzon]] 1967 – mars 1992
*Televerkets forskningsinstitutt
** dr. [[Karl Klingsheim]] april 1992 – mai 1995
*Telenor Research and Development
** M.sc. [[Oddvar Hesjedal]] mai 1995 – 2001
** M.sc. [[Berit Svendsen]] 2001-2003
*Telenor Research & Innovation
** dr. [[Hans Christian Haugli]] 2003 - 2009
** M.BA [[Morten Karlsen Sørby]] (Research Agenda: [[Dagfinn Myhre]]) 2009 - 2012
* Telenor Research
** dr. [[Bjørn Taale Sandberg]] 2012 -

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
*{{Kilde bok
| forfatter= Collet J.P.;Lossius B.J.H.
| utgivelsesår= 1993
| tittel= Visjon Forskning Virkelighet, Televerkets forskningsinstitutt 25 år
| forlag= Televerkets forskningsinstitutt
| isbn= 82-423-0268-5
}}
*{{Kilde bok
| forfatter= Espeli Harald
| utgivelsesår= 2005
| tittel= Det statsdominerte teleregimet, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2
| forlag= Gyldendal
| isbn= 82-05-33444-7
}}
*{{Kilde bok
| forfatter= Thue Lars
| utgivelsesår= 2005
| tittel= Nye forbindelser, Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3
| forlag= Gyldendal
| isbn= 82-05-33445-5
}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tidligere norske statlige myndigheter]]
[[Kategori:Norske forskningsorganisasjoner]]
[[Kategori:Telenor]]