Redigerer Svein Tjugeskjegg

{{Infoboks monark
| navn=Svein Tjugeskjegg
| tittel=Konge
| land=Danmark og England
| bilde=Sweyn.jpg
| bildetekst=Svein Tjugeskjegg som dekor i ''Swansea Guildhall'' i [[Swansea]] i Wales (ferdig 1934)
| navn2=Svein Haraldsson
| regjerte=Danmark: [[986]]–1014<br />England: [[1013]]–1014
| født=ca. 960
| fsted=
| død=[[3. februar]] [[1014]]
| dsted=[[Lincoln (England)|Lincoln]], [[England]]
| far=[[Harald Blåtann]]
| mor=[[Tove av Danmark|Tove]]
| ektefelle = [[Świętosława av Polen|Gunhild av Polen]]<br />[[Sigrid Storråde]]
| barn =Santslaue<br /> 
* [[Gyda Sveinsdatter]]
med Gunhild av Polen:
* [[Knut den mektige]]
* [[Harald Sveinsson]]
med [[Sigrid Storråde]]:
* [[Estrid Sveinsdatter]]
}}
'''Svein Tjugeskjegg''' ([[Norrønt (språk)|norrønt]]: ''Sveinn tjúguskegg''; [[dansk]]: ''Svend Tveskæg''), født ca. [[960]], død [[3. februar]] [[1014]] var konge av [[Danmark]] i tiden 986–1014 og konge av [[England]] fra slutten av [[1013]] og til sin død i 1014. Han hevdet også overherredømme av [[Norge]] [[1000]]–1014, men mest i navnet da Norge stort sett styrte seg selv.

På slutten av [[986]] eller tidlig i [[987]] gjorde Svein opprør mot sin far kong [[Harald Blåtann]], og erobret kongetronen i Danmark. Harald ble fordrevet i landflyktighet og døde kort tid etter i november 986 eller 987.<ref name="Oxford">Sawyer, P.H. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/26830?docPos=1 «Swein (Sveinn Haraldsson, Sveinn Tjúguskegg, Swein Forkbeard) (d. 1014), king of England and of Denmark»], ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. doi:[https://doi.org/10.1093%2Fref%3Aodnb%2F26830 10.1093/ref:odnb/26830] ''betalingsmur''</ref> Sammen med [[Olav Tryggvason]] herjet Svein fra 994 flere ganger England med store vikingflåter, og de tvang kong [[Æthelred II av England|Æthelred II]] til å betale store pengesummer i [[danegeld]]. Senere sluttet Svein seg til Olavs fiender og deltok i [[slaget ved Svolder]] hvor Olav ble drept. Svein kunne deretter konsentrere seg om å angripe England, og i 1013 erobret han hele landet. Han ble den første danske konge av England etter flere års anstrengelser, men døde noen uker senere.

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
[[Fil:Sweyn Forkbeard coin.jpg|thumb|250px|Mynt med Svein Tjugeskjegg, preget i 995; dette er en av de tidligste kjente myntene med latinsk inskripsjon som ble framstilt i Skandinavia, basert på angelsaksiske modeller og gjort av en angelsaksisk myntsmed (obv.: ''ZVEN REX AD DENER'' «Svein, konge av [eller blant] danene», rev.: ''GOD-WINE M-AN D-NER'' «Godwin, myntsmed blant danene»).<ref>
Bolton, Timothy (2009): ''The Empire of Cnut the Great: Conquest and the Consolidation of Power in Northern Europe in the Early Eleventh Century'',  [https://books.google.ch/books?id=CV-1H24C_MwC&pg=PA162#v=onepage&q&f=false s. 162].
Hybel, Nils; Poulsen, Bjørn (2007): ''The Danish Resources c. 1000-1550: Growth and Recession'', [https://books.google.ch/books?id=J_evCQAAQBAJ&pg=PA86#v=onepage&q&f=false s. 86]</ref>]]
[[Historiografi]] kilder om Sveins liv er ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' (hvor hans navn staves som ''Swegen''),<ref>''The Anglo-Saxon Chronicle''. Manuskriptene [http://asc.jebbo.co.uk/c/c-L.html C] {{Wayback|url=http://asc.jebbo.co.uk/c/c-L.html |date=20110726221008 }}, [http://asc.jebbo.co.uk/d/d-L.html D] {{Wayback|url=http://asc.jebbo.co.uk/d/d-L.html |date=20140419043900 }}, og [http://asc.jebbo.co.uk/e/e-L.html E] {{Wayback|url=http://asc.jebbo.co.uk/e/e-L.html |date=20090212153114 }}. Redigert av Tony Jebson</ref> [[Adam av Bremen]]s ''[[Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum]]'' fra 1100-tallet, og [[Snorre Sturlason]]s ''[[Heimskringla]]'' (sagaene om de norske kongene) fra [[1200-tallet]].<ref>Howard, Ian (2003): [https://books.google.com/books?id=jzXp1yYjq94C&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''Swein Forkbeard's Invasions and the Danish Conquest of England, 991– 1017''], Woodbridge: Boydell Press, ISBN 0-85115-928-1, s. 7–8</ref> Motstridende redegjørelser om Sveins senere liv opptrer også i [[Encomium Emmae|''Encomium Emmæ Reginæ'']], en [[latin]]sk ''encomium'' (lovtale) av hans sønn [[Knut den mektige|Knut]] på vegne av hans dronning [[Emma av Normandie]], sammen med ''Chronicon ex chronicis'' av [[Florence av Worcester]], en annen forfatter fra 1000-tallet.

På [[dansk]] blir han kalt for ''Svend Tveskæg'' og på [[engelsk]] ''Sweyn Forkbeard''. Tilnavnet «Tjugeskjegg», som brukes i ''[[Heimskringla]]'', kommer ikke av at skjegget hans var delt, for han hadde sannsynligvis ikke fullskjegg. Tilnavnet kommer fra det [[norrønt|norrøne]] ordet ''tjúgu-skegg'' på grunn av hans lange overskjegg eller mustasjer som hang ned og som lignet på en [[høygaffel]]. Tilnavnet var sannsynligvis i bruk allerede i hans levetid.

Svein preget mynter med sitt eget bilde som den første danske konge og inskripsjonen lød: ''Zven, Rex ad Dener'', som kan oversettes til «Svein, konge av danene». Sveins far, [[Harald Blåtann]], var den første regjerende konge i Skandinavia som ble døpt og aksepterte kristendom i sitt rike en gang tidlig eller på midten av 960-tallet. I henhold til Adam av Bremen ble Svein døpt og gitt det kristne navnet «Otto» (til ære av den tyske konge [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]]).<ref>Adam av Bremen, ''Gesta II.3''. Red. Schmeidler, overs. Tschan, s. 56</ref> Det er motstridende kilder for å identifisere Sveins mor.<ref name="Oxford"/> Adam av Bremen identifiserer henne som «Gunhild», men en del moderne forskere har kommet fra til navnet [[Tove av Danmark|Tove]] fra vestlige [[Vendland]].<ref>[http://www.denstoredanske.dk/Danmarks_geografi_og_historie/Danmarks_historie/Danmark_f%C3%B8r_Reformationen/Svend_1._Tvesk%C3%A6g?highlight=Svend%20Tvesk%C3%A6g «Svend 1. Tveskæg»], ''Den Store Danske''.</ref> Svein selv giftet seg med en kvinne som er vanskelig å identifisere med nøyaktighet da kildene er motstridende. Hun var enken etter Erik Seiersæl, konge av Sverige, og Snorre Sturlason hevder blant annet at hun het [[Sigrid Storråde]], men motstridende sier han et annet sted at Svein var gift med med Gunnhild av Vendland, datter av Burislav. Andre er i samsvar med det sistnevnte og omtaler henne som en søster av hertug [[Bolesław I av Polen]],<ref name="Oxford"/> som moderne forskning har identifisert som [[Świętosława av Polen|Świętosława]].<ref>Jasienica, Paweł (2009): Ostatnia z rodu, Pruszyński i S-ka, Warszawa, s. 113.</ref> Det er også mulig at Svein var gift med to ulike kvinner, Gunnhild og Sigrid, som senere kilder har blandet sammen.

===Opprør mot Harald Blåtann===
Harald Blåtann fikk sønnen Svein med en kvinne ved navn [[Gunhild (ca. 965)|Gunhild]], eller eventuelt en annen kvinne, også kalt for Gunnhild, men som moderne forskning har identifisert som [[Tove av Danmark|Tove]].<ref>Heiberg, Steffen (2004): ''Danske dronninger i tusind år'', København : Gyldendal, 3.utg., ISBN 87-02-02946-4, s. 17</ref> I noen gamle kilder opptrer Svein som en illegitim sønn av Harald Blåtann og ble oppfostret av den mytiske vikinghøvdingen [[Palnatoke]], jarl av [[Jomsborg]].{{tr}} Selv om det ikke er blitt bevist, er det blitt hevdet at Svein ikke arvet kongedømmet etter sin far, men at han gjorde opprør og nedkjempet og drepte ham i et slag.{{tr}} Det er kanskje ikke riktig, men det er indikasjoner på at Harald Blåtann ikke frivillig ga opp kronen for sønnen.{{tr}} Det eneste som vi vet med sikkerhet er at Svein kom på tronen etter farens død i 986 eller 987.{{tr}}

[[Snorre Sturlason|Snorre Sturlasson]] skriver i ''[[Heimskringla]]'' at Svein ville ha halvparten av kongsmakten, noe Harald Blåtann nektet.{{tr}} Svein gikk da sammen med [[Jomsvikingene]] til fosterfaren Palnatoke til strid mot faren.{{tr}} Det ble et voldsomt slag som gamlekongen vant, men han fikk sår som han døde av og Svein ble dermed likevel konge.{{tr}}

Den [[Tyskland|tyske]] kirkehistorikeren [[Adam av Bremen]] var sterkt kritisk til Svein og hevder i verket ''Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum'' fra siste halvdelen av [[1000-tallet]] at Svein ble avsatt av den svenske kongen [[Erik Seiersæl]] som deretter styrte Danmark inntil han døde i [[994]] eller [[995]].{{tr}} Dette blir ikke betraktet som sannsynlig av dagens historikere, som peker på at Adam siterte en annenrangs kilde.{{tr}} Historikerne mener at Svein regjerte på samme tid som [[Olof Skötkonung]], som Svein var alliert med mot Olav Tryggvason.{{tr}} Olof var videre den første konge av det som tilsvarer hele Sverige, unntatt [[Skåne]], mens Erik Seiersæl styrte en region rundt [[Uppsala]].{{tr}} Adams skrifter kan bli lest i lys av Adams forsøk på å framheve Harald Blåtann som en [[helgen]]kandidat, i motsetningen til sønnen Svein som han hevdet var en [[hedning]].{{tr}} Det siste kan gjerne være riktig, ettersom de store flertallet av befolkningen i de tre nordiske landene fortsatt ikke var kristne.{{tr}}

Ifølge Adam ble Svein straffet av [[Gud]] for sitt opprør og for å ha forvoldt farens død.{{tr}} For dette måtte han tilbringe «fjorten år» som landsforvist. Dette er nok en bibelsk referanse fra en kristen forfatter.{{tr}} Adam skriver at Svein ble skydd av alle, men fikk til slutt søke tilflukt i [[Skottland]].{{tr}} Den skotske kongen var øyensynlig kjent i det kristne [[Europa]] som hedning og morder. Adams uhistoriske hensikt var nok å vise at Svein hørte til blant hedninger og dets like, og ikke kunne regjere et kristent land før han aksepterte Kristus som sin frelser.{{tr}}

=== Religion ===
[[Fil:Swen Widlobrody ubt.jpeg|thumb|350px| Svein Tjugeskjegg framstilt av illustratøren [[Lorenz Frølich]] omkring 1883-1886 som dekor på [[Frederiksborg slott]] i Danmark,  inspirert av [[Bayeux-teppet]] fra 1000-tallet.]]
Om Svein var hedning eller ikke var neppe et vesentlig spørsmål for andre enn Adam av Bremen.{{tr}} Svein selv var sannsynligvis realpolitiker nok til å holde seg til den religionen som passet den politikken han førte.{{tr}} Svein vervet prester og biskoper fra England framfor fra erkebispedømmet i [[Bremen]].{{tr}} Det kan være årsaken for [[Adam av Bremen]]s tilsynelatende fiendtlighet i hans nedtegnelser.{{tr}} Tallrike konverterte prester av dansk opprinnelse fra [[Danelagen]] levde i England mens Svein hadde få forbindelser til Tyskland eller prester derfra.{{tr}} Som følge av den [[Angelsaksisk|angelsaksiske]] kirkelige innflytelsen i hans rike kunne han avvise [[erkebiskopen]] av Hamburg-Bremen.{{tr}} Ettersom tyske biskoper var en integrert del av den [[Sekulær|sekulære]] staten, kan Sveins forkjærlighet og begunstigelse av den [[Angelsaksisk kristendom|angelsaksiske kirke]] ha vært en politisk begrunnelse.{{tr}} Han søkte å forhindre enhver trussel mot sin uavhengighet fra tyske konger.<ref name="lund_39-40">Lund, Niels (1986): «The armies of Swein Forkbeard and Cnut: leding or li(th)» i: ''Anglo-Saxon England'' 15 (1986), s. 39–40</ref><ref>Birgit Sawyer, et al., red. (1987): ''The Christianization of Scandinavia: report of a symposium held at Kungälv, Sweden 4-9 August 1985'', [[Kungälv]]: Viktoria Bokforlag, ISBN 91-86708-04-X, s. 80.</ref>

Svein Tjugeskjegg var nok også oppmerksom på at om erkebiskopen av Hamburg-Bremen fikk fotfeste i Danmark ville den tyske keiseren [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]] ikke være langt unna.{{tr}} Hans [[Slavisk|slaviske]] naboer i sørøst, arvefiendene [[Slavere|slaverne]], var allerede underlagt [[Det tysk-romerske rike]].{{tr}} Svein hadde ingen grunn til å ønske det samme for Danmark.{{tr}}

===Striden med Norge===
Både før og etter Svein ble konge herjet han i [[viking]]. I begynnelsen var han også alliert med norske [[Olav Tryggvason]] i England og kunne ved selvsyn se at nordmannen var en veldig slåsskjempe og grusom og ondskapsfull som fiende.

I henhold til Snorre Sturlason var det Svein Tjugeskjegg som tok initiativ til å sende en stor dansk invasjonsflåte til Norge i [[986]] for få den norske herskeren [[Håkon Sigurdsson|Håkon jarl]] avsatt og drept. I [[Slaget ved Hjørungavåg|slaget som sto i Hjørungavåg]] gikk danskene på et tungt nederlag den første gangen Norge som samlet nasjon hevdet sin selvstendighet mot Danmark i krig.

Den danske hæren var forsterket med de fryktede jomsvikingene, ledet av [[Sigvalde jarl]], høvding av [[Jomsborg]] etter Palnatoke. Et sagn, som Snorre gjentar, sier at Svein ble tatt til fange av Sigvalde, ført til Jomsborg og tvunget til å slutte fred med venderkongen [[Bolesław I av Polen|Boleslaus den tapre]]. Nødtvungent gikk Svein med på avtalen. Sigvalde jarl var allerede gift med Boleslaus’ datter Astrid. Avtalen ble sikret ved at Svein ble gift med [[Świętosława av Polen|Gunnhild]], en annen av Boleslaus’ døtre, og Boleslaus selv ble gift med [[Tyra Haraldsdatter]], Svein søster. Med Gunnhild fikk Svein sønnene [[Harald Sveinsson]] og [[Knut den mektige|Knut Sveinsson]].

I Norge ble Olav Tryggvason konge i [[995]] etter at han var blitt kristen, hvilket ikke hadde gjort ham mildere, snarere tvertimot. I henhold til ''[[Olav Tryggvasons saga]]'' forsøkte han å fri til den svenske adelskvinnen [[Sigrid Storråde]], men da hun ikke vil skifte tro slår han henne i ansiktet og kaller henne «en hedensk hund».<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Tryggvasons saga, kap. 61</ref> I [[Polen]] satt Sveins søster Tyra Haraldsdatter og mislikte sterkt at hun var blitt giftet bort til en gammel konge som i tillegg er «hedning». Hun flyktet derfra og helt til Norge hvor møtte Olav Tryggvason og sørget for å gifte seg med ham.

I Danmark fikk Svein Tjugeskjegg høre at avtalen med den polske kongen er blitt brutt og at søsteren i tillegg har gått til sengs med hans gamle våpenbror fra tiden i England. Svein har i mellomtiden giftet seg med Sigrid Storråde som kong Olav hadde forkastet, og i henhold til Snorre egger Sigrid Svein Tjugeskjegg ved å si at norskekongen har ligget med søsteren hans ''«uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.»''<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Tryggvasons saga, kap. 98</ref> I Norge drev Tyra med sitt eget renkespill og egget kong Olav ved å håne ham at han ikke tør stille opp mot Svein Tjugeskjegg. Olav blir rasende, ruster til [[leidang]] og sier: ''«Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.»''<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Tryggvasons saga, kap. 92</ref>

Den personlige striden mellom Svein og Olav som ble framprovosert av de to dronningene Sigrid og Tyra, er nok en litterær konstruksjon fra Snorres side, men resultatet er uansett at Olav Tryggvason i år [[1000]] falt i [[slaget ved Svolder]]. En av de som kjempet mot ham var sønnen til Håkon jarl, [[Eirik Håkonsson]]. Han var blitt gift med datteren til Svein, [[Gyda Sveinsdatter]], og i henhold til Snorre ble det et godt vennskap mellom Eirik og Svein. Eirik oppnådde det han ønsket ved å bli Norges reelle hersker, selv om landet formelt er underlagt kong Svein.

Snorre nevner for øvrig at Sveins første hustru Gunnhild av Polen ble syk og døde slik at han kunne gifte seg med svenske Sigrid Storråde.<ref>Snorre Sturlason: ''Heimskringla'', Olav Tryggvasons saga, kap. 91</ref> Det er nok feil for andre kilder vitner at Gunnhild dro til [[Vendere|Vendland]] eller Polen og ble der til Svein døde i [[1014]] og at hun da vendte tilbake til Danmark for å være sammen med sønnen.<ref>Gustav Storm (1900), fotnote 126 til 1900-utg. av Olav Tryggvasons saga.</ref> Med Sigrid fikk Svein datteren [[Estrid Sveinsdatter]] som senere ble gift med [[Ulf Torgilsson|Ulf Thorgilsson jarl]] (se nedenfor).

=== Invasjon av England ===
[[Fil:Sweyn Forkbeard.jpg|thumb|Svein (Suanus rex) invaderer England n 1013 (detalj fra miniatyr fra 1200-tallet.]]

''Chronica Joannis Wallingford'' (eller ''Krøniken til John av Wallingford''),<ref>British Library Manuscripts Catalogue: [http://searcharchives.bl.uk/primo_library/libweb/action/display.do?doc=IAMS040-001101724 ''Cotton MS Julius D VII''] {{Wayback|url=http://searcharchives.bl.uk/primo_library/libweb/action/display.do?doc=IAMS040-001101724 |date=20230117072104 }}</ref> framstilt i tidsrommet ca 1225–1250, har nedtegnet Sveins deltagelse i angrep mot England i tiden 1002–1005, 1006–1007, og 1009–1012, motivert delvis som hevn for [[massakrene på Sankt Brictiusdagen]] av daner og norrøne folk i England den 13. november 1002.<ref>[http://www.information-britain.co.uk/famdates.php?id=121 «St Brice's Day Massacre], ''Information Britain''</ref> Massakrene ble beordret av  Æthelred II i 1002 som et desperat grep mot indre trusler, men i henhold til et veldokumentert tradisjon var Sveins søster Gunnhild en av ofrene da hun sammen med andre søkte inn i en kirke i Oxford som ble brent ned. I henhold til historikerne [[Frank Stenton]] (1971) og Mike Ashley (1998) er det høyst sannsynlig at Sveins invasjon var motivert av hevn for dette.<ref name="stenton_380">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 380</ref><ref>Ashley, Mike (1998): ''British Monarchs; A complete genealogy, gazetteer and biographical Encyclopaedia of the Kings and Queens of Britain'', Robinson Publishing, s.483. Sitat: «Probably his [Æthelred's] worst decision was the St. Brice's day massacre on 13 November 1002...he ordered the killing of every Dane who lived in England, except the Anglo-Danes in the Danelaw. The massacre brought back to English shores the Danish commander Swein, whose sister and brother-in-law had been killed in the massacre.»</ref> Niels Lund (1986) argumenterer at det var underordnet og at den fremste motivasjonen var antagelig muligheten for utbytte.<ref name="lund_39-40"/>

Svein drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003–1004. Han kommanderte danske ressurser fra [[Jylland]], [[Skåne]] og øyene rundt. Han var forbundet med lederne i Jomsborg og den svenske kongen var hans allierte. Han hadde likevel ikke nok mannskap til å erobre hele England, men trengte lengre inn i innlandet enn noen gang tidligere. Det første året hadde den normanniske [[reeve]] tilhørende dronning [[Emma av Normandie]] forrådt den befestede byen [[Exeter]] til danene, og kunne deretter herje over [[Wessex]] så langt som til [[Wilton]] og [[Salisbury]] før de vendte seg mot kysten.<ref name="stenton_380"/> I 1004 gikk de land i [[East Anglia]] og herjet Norwich. For å unngå videre katastrofer gikk stormennene i området inn i fredsforhandlinger, og underveis i disse forlot hæren skipene og kom seg over landet for å angripe [[Thetford]]. Dagen etter ble de gitt motstand av en hær raskt samlet av den ledende høvdingen i området, Ulfkell Snilling (etternavnet har betydning «tapper»). Angelsakserne tapte slaget, men danene fikk så store tap at de ble kun reddet fra katastrofe ved at Ulfkells ordre om å ødelegge danenes skip ikke ble utført.<ref name="stenton_381">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 381</ref> En hungersnød i 1005, som var utstrakt over hele est-Europa i 1005,<ref>Tombs, Robert (2015): ''The English and Their History'', Penguin, s. 38</ref> tvang Svein til å seile tilbake til Danmark.

Ytterligere angrep kom sommeren 1006 hvor danene okkupert havnebyen [[Sandwich (England)|Sandwich]] og herjet bredt i sørøst og unngikk å gå i kamp med en styrke som ble utkalt fra hele Wessex. Om høsten trakk de seg tilbake til øya [[Isle of Wight]], og midt på vinteren dro hæren ut på et angrep gjennom Hampshire og Berkshire til [[Reading (Berkshire)|Reading]], og deretter krysset over til Wallingford. Ved dette tidspunktet var de rundt 95&nbsp;km fra kysten. Istedenfor å komme seg tilbake til skipene dro de dristig i stor bue langs Ridgeway, en [[oldtidsvei]], beskrevet som Storbritannias eldste vei,<ref>Johnson, Ben: [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-Ridgeway/ «The Ridgeway»], ''Historic UK''</ref> stoppet for å angripe Cuckhamsley Knob som ligger langs veien, og beseiret den lokale militsen i nærheten av [[Avebury]]. Deretter dro de forbi Winchester og til kysten. Tidlig i det nye året mottok de danegeld på 36 000 pund for å forlate England, noe de også gjorde.<ref name="stenton_381"/>

Det gikk to år før det kom nye angrep, men i 1009 kom en hær som antagelig var den største siden Æthelred II var blitt konge. Den første var ledet av [[Torkjell Høge]], bror av [[Sigvalde jarl]], høvding av [[Jomsborg]], og venn av Svein gjennom mange år. Den andre og største delen var ledet av Torkjells bror Hemming og av en annen høvding ved navn Eilaf, hvis bror [[Ulf Torgilsson]] som Svein senere lot gifte seg med sin datter [[Estrid Sveinsdatter|Estrid]], og ble således i slekt med den gamle danske kongehuset.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 382</ref> I løpet av de første seks månedene gjorde de ikke mer enn å herje og plyndre de områdene som allerede hadde vært herjet av deres forgjengere, men folket i [[Canterbury]] og i østlige [[Kent]] overrakte dem 3000 pund for å kjøpe seg fred. London holdt stand, men Oxford ble brent ned. Våren 1010 forlot flåten kysten av Kent og gikk i land i East Anglia hvor Ulfkell Snilling ledet forsvaret. I en hard kamp ble angelsakserne slått tilbake. En kronikør som skrev det påfølgende året hevdet at danene hadde herjet hele eller deler av femten fylker i de seksten månedene siden de kom til landet. Det er uklart hva som skjedde i løpet av våren og sommeren, men i september ble Canterbury tatt og erkebiskop [[Ælfheah av Canterbury|Ælfheath]] ble tatt til fange. De ble betalt 48 000 pund for fred, men danene krevde ytterligere penger for Ælfheath, noe han nektet å betale.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 383</ref> For dette ble han brutalt drept, noe som opprørte Torkjell Høge, som det ble sagt hadde tilbudt alt sitt bytte, unntatt sitt skip, for erkebiskopens liv, men forgjeves.<ref>Løsepenger for Ælfheath og Torkjells tilbud, er kun kjent fra den tyske kronikøren [[Thietmar av Merseburg]], ''Chronicon'', viii, kap. 42-43</ref><ref name="Stenton_384">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford, s. 384</ref> Denne hendelsen kan forklare det bemerkelsesverdige faktum hvorfor Torkjell gikk i tjeneste hos Æthelred med 45 skip mens resten av den danske hæren seilte hjem.<ref name="Stenton_384"/>

Historikeren [[Simon Keynes]] mener det er usikkert om Svein støttet de siste invasjonene, men «uansett hva som er tilfelle, han var rask i å utnytte det sammenbrudd som Torkjells hær hadde vært årsak til.»<ref name="Keynes">Keynes, Simon (2001): «Swein Forkbeard» i: Lapidge, Michael; Blair, John; Scragg, Donald: ''The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England''. London: Blackwell Publishing, ISBN 0-631-15565-1, s. 437</ref> Sammenbruddet i det angelsaksiske forsvaret sammen med de store materielle tapene i årene mellom 1009 og 1012 hadde utvilsomt ført til et tap av moral og tap av tillit til kong Æthelred i alle samfunnslag.<ref name="Stenton_384"/> Svein hadde samlet enorme summer av danegeld gjennom tidligere angrep i England, og det gjorde ham i stand til å rekruttere en stor hær. I 1013 er han rapportert for personlig lede sine styrker i fullskala invasjon av England,<ref>Blair, Peter Hunter (2003): [https://books.google.com/books?id=9eN87VsPaw0C&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''An Introduction to Anglo-Saxon England''] (3. utg.). Cambridge University Press, ISBN 0-521-53777-0, s. 98.</ref> muligens også motivert i raseri over sin gamle venn Torkjells «forræderi» ved å gå i tjeneste hos fienden.<ref name="Stenton_384"/>

Den nær samtidige ''[[Peterborough-krøniken]]'' (en del av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'') hevdet at:

{{sitat|før august måned kom kong Svein med sin flåte til [[Sandwich (England)|Sandwich]]. Han dro meget raskt mot [[East Anglia]] og inn i munningen av [[Humber]], og deretter oppover langs [[Trent (England)|Trent]] til han kom til [[Gainsborough]]. Jarl [[Uhtred den modige|Uchtred]] og hele [[Northumbria]] bøyde seg raskt for ham, det samme gjorde folket i [[Kongedømmet Lindsey|kongeriket Lindsey]], deretter folkene i [[De fem burgher i Danelagen|de fem burgher]]. Han ble gitt gisler fra hver [[shire]]. Da han forsto at alle folkene hadde underkastet ham, krevde han at hans hær skulle bli gitt forsyninger og hester; han dro sør med hoveddelen av invasjonshæren, men en del av den, foruten gislene, var [i Gainsborough] med hans sønn [[Knut den mektige|Knut]]. Etter at han kom over på [[Watling Street]], dro de til Oxford, og byborgerne bøyde seg snart for ham og ga ham gisler. Derfra dro de til [[Winchester]], og folket der gjorde det samme, deretter [dro hæren] østover til London.<ref>[http://omacl.org/Anglo/ ''The Anglo-Saxon Chronicle'']. Everyman Press: London, 1912. Oversatt av James Ingram (London, 1823) og J.A. Giles (London, 1847). Online Medieval and Classical Library Release #17. Oversatt til norsk av Wikipedia for anledningen</ref>}}

London hadde klart å stå imot Sveins angrep, men byen var nå alene, isolert i en nasjon som hadde overgitt seg. Svein Tjugeskjegg ble akseptert som konge over England etter at Æthelred II flyktet til [[Normandie]] på slutten av 1013. Med tillatelse fra [[Witenagemot]], «rådet for de vise menn», underkastet London seg og overga byen til Svein, og han ble erklært som konge på første juledag.

=== Konge av England ===
[[Fil:Sveinn Haraldsson (British Library Cotton MS Tiberius B I, folio 151r).jpg|thumb|Svein ''cyning'' (konge), utsnitt fra C-versjon av ''Den angelsaksiske krønike''.]]
Svein hadde sitt hovedkvarter i [[Gainsborough]] i [[Lincolnshire]] og begynte å organisere sitt store kongedømme. Han rakk å gjøre Eirik Håkonsson til jarl over [[Northumbria]] før han døde den [[3. februar]] [[1014]] i grevskapet [[Lincoln (England)|Lincoln]] etter å ha styrt England i kun fem uker, angivelig døde han av slag. Man vet ikke når han ble født, men det antas at han var i femtiårene da han døde.

Svein Tjugeskjeggs lik ble [[balsamert]] i et kloster i England i 1014.<ref>Øystein, Morten (2013): ''Jakten på Olav den hellige'', Oslo: Spartacus forlag, ISBN 978-82-430-0565-5, s. 74.</ref> Han skal ha blitt begravet i katedralen [[York Minster]], men ble senere fraktet til Danmark og gravlagt i [[Roskilde domkirke]].<ref>[http://denstoredanske.dk/Dansk_Biografisk_Leksikon/Monarki_og_adel/Konge/Sven_1._Tvesk%C3%A6g «Svend 1 Tveskæg»], ''Dansk biografisk leksikon''</ref> Det er også mulig at Svein ble begravet i [[Lund domkirke]]. Her ble det foretatt arkeologiske utgravinger i [[1980-årene]], og man fant spor etter en eldre trekirke fra omkring 990. I denne ble det funnet en tom grav, og det er mulig at Sveins lik ble begravet i denne kirken, for så å bli overført til den senere steinkirken som ble bygget rundt 1030.<ref>[http://www.medievalhistories.com/sweyn-forkbeard/ «Sweyn Forkbeard»], ''Medieval Histories''.</ref>

I Danmark ble han etterfulgt av sin eldste sønn Harald Sveinsson. I England erklærte den danske hæren sin troskap til hans yngre sønn Knut som konge. Men i mellomtiden hadde Æthelred kommet tilbake fra Normandie og gjenopptok styringen ved å erklære for sine landsmenn at «alt var tilgitt». Han samlet en hær som marsjerte nordover. Den unge og uerfarne Knut valgte å ikke møte hæren i kamp og seilte til Danmark. Sveins sønn Knut ble nødt til å gjenerobre England for å kunne fortsette farens verk. Det skjedde året etter.

Moderne forskere har spekulert i om Svein kan ha dødd av [[Brugadas syndrom]], en arvelig hjertefeil,<ref>[http://www.aftenposten.no/norge/Dansk-lege-Hjertefeil-tok-livet-av-mange-generasjoner-konger-22332b.html «Danske lege: Hjertefeil tok livet av mange generasjoner konger»], ''Aftenposten'' 1. november 2015</ref> se artikkelen ''[[Teorien om hjertefeil hos danske konger]]''.

== Barn ==
Svein hadde minst åtte barn med [[Sigrid Storråde]] og/eller [[Świętosława av Polen|Gunnhild av Vendland]] (Świętosława):
*[[Harald Sveinsson|Harald]]
*[[Knut den mektige|Knut]]
* Gyda
*Gunnhild
*Santslaue, nonne i England
*Tyra
*[[Estrid Sveinsdatter|Estrid]]
* Navnløs datter

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* Sturlasson, Snorre (2003): ''Snorres kongesagaer'', Gyldendal 2003
* Lund, Niels (1997): ''Harald Blåtands Død'', Roskilde Museums Forlag, 1997.
* Ashley, Mike (1998): ''British Monarchs'', Robinson Publishing, 1998.
* Sandqvist, Sven (1985): ''La mort du roi Souvain : le dix-neuvième conte du recueil intitulé Le Tombel de chartrose''. Almqvist & Wiksell ISBN 91-7402-156-7
* Howard, Ian (2003): ''Swein Forkbeard's invasions and the Danish conquest of England 991-1017''. Boydell. ISBN 0-85115-928-1
* Liljensøe, Jørgen (1989): ''Svend Tveskæg''. Branner og Korch. ISBN 87-411-5580-7 (''egnet for barn)
* Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', Oxford
* ''Sangen om slaget ved Maldon : og andre kilder til Sven Tveskægs og Olav Tryggvessons kampe i England i 990erne''. Oversat med indledning og noter af Niels Lund. København: Museum Tusculanum / Selskabet til Historiske Kildeskrifters Oversættelse, 1991 ISBN 87-7289-157-2

== Eksterne lenker ==
* {{Commons category|Sweyn Forkbeard}}
* [http://www.pase.ac.uk/jsp/persons/CreatePersonFrames.jsp?personKey=8859 «Swein 1»] {{Wayback|url=http://www.pase.ac.uk/jsp/persons/CreatePersonFrames.jsp?personKey=8859 |date=20171229052231 }}, ''Prosopography of Anglo-Saxon England''

{{startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Harald Blåtann]]|Hva=[[Liste over Danmarks monarker|Konge av Danmark]]|Startår=[[986]]|Sluttår=[[1014]]|Etterfølger=[[Harald Sveinsson]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Ethelred II av England|Ethelred II den rådville]]|Hva=[[Liste over britiske monarker|Konge av England]]|Startår=[[1013]]|Sluttår=[[1014]]|Etterfølger=[[Ethelred II av England|Ethelred II den rådville]]}}
{{Verv|Forgjenger=[[Olav Trygvason]]|Hva=[[Liste over Norges monarker|Konge av Norge]]|Startår=[[1000]]|Sluttår=[[1014]]|Etterfølger=[[Olav Haraldson]]}}
{{sluttboks}}

{{anbefalt}}

{{Portal|Danmark}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Danske monarker]]
[[Kategori:Engelske monarker]]
[[Kategori:Dansker fra vikingtiden]]
[[Kategori:Fødsler på 900-tallet]]
[[Kategori:Dødsfall i 1014]]