Redigerer Sufisme

{{Refimprove|dato=2019-11}}
'''Sufisme''', eller '''''taṣawwuf''''' (Arabisk: الْتَّصَوُّف‎; personlig substantiv: صُوفِيّ‎ ''ṣūfiyy'' / ''ṣūfī'', مُتَصَوّف‎ ''mutaṣawwuf''), er [[mystisistisk]] retning innen [[islam]] som også omtales som«de indre dimensjonene av islam» eller «mystikkens fenomen i islam». Sufismen har blitt karakterisert som «verdier, rituell praksis og læresetninger som ble etablert på den tid da Allah gjorde levemåten til muslimene fullkommen», det vil si ved den islamske tros tilblivelse. Sufismens tilhengere mener at den «representerer det grunnleggende og ytterst viktigste og sentrale» i islam.{{Trenger referanse}} De som praktiserer ''tasawwuf'', blir kalt «sufis» (arabisk flertall: صُوفِيَّة‎ ''ṣūfiyyah''; صُوفِيُّون‎ ''ṣūfiyyūn''; مُتَصَوُّفََة‎ ''mutaṣawwufah''; مُتَصَوُّفُون‎ ''mutaṣawwufūn'').

Historisk sett har sufiene tilhørt til flere ''ṭuruq («retninger»).'' En sufi er en ''wali'' («Allahs venn») som har forbindelse til en rekke kjeder av andre ''walis'' («Allahs venner») som når helt opp til muslimenes profet, Muhammed. De som følger disse Allahs venner og dem selv møter sammen i åndelige sammenkomster (''majalis''), som kalles ''zawiyas'', ''khanqahs'' eller ''tekke''. De strever etter å oppnå tilstanden ''ihsan'' («fullkommen tilbedelse»), som forklart i en ''hadith'': «Ihsan er å tilbe Allah som om du ser Ham; hvis du ikke klarer å merke at du ser Ham, så merk at Han kan sannelig se deg.» Den åndelige lederen Rumi sa: «Sufiene holder seg fast til Muhammed, som Abu Bakr.» Sufiene anser Muhammed som ''al-Insān al-Kāmil'', den primære fullkomne personligheten som er et eksempel på Allahs moral, og anser ham som deres leder og primære spirituelle veileder. 

== Etymologi ==
En teori tolker begrepet ''sufi'' som en avart fra det greske ordet ''sophia'' («visdom»). Den mest kjente forklaringen på begrepet fører det tilbake til ordet ''Suf'' (صوف), det arabiske ordet for [[Ull (tekstil)|ull]]. En antar da at det er avledet av den enkle drakt som tidlige [[Muslimer|muslimske]] [[asket]]er bar.<ref>Haddad, Gibril Fouad: [http://www.livingislam.org/k/si_e.html ''Sufism in Islam''], LivingIslam.org.</ref> Imidlertid bar ikke alle sufier drakter av ull. En annen [[etymologi]]sk forklaring foreslår at roten av ordet sufi er det arabiske ordet ''safa'' (صفا), i betydningen renhet. Denne forklaringen understreker sufismens fokus på åndelig renhet. Ytterligere en forklaring går på at ordets opprinnelse kommer fra «Ashab al-Suffa» («Fellesskapet på verandaen») eller «Ahl al-Suffa» («Folket på verandaen»), som var en gruppe muslimer under regimet til profeten [[Muhammed]] som tilbrakte mye av sin tid i bønn på [[veranda]]en til profetens [[moske]].

== Sufismens historie ==
Det har vært antydet{{av hvem}} at sufisme har røtter i førislamsk mystikk, men sufisme regnes av den muslimske majoriteten som en integrert del av islam som kan føres tilbake til profeten Muhammed. Bortimot alle tradisjonelle sufi-skoler sporer sine «sanad» eller «lenker av overføring» tilbake til profeten, enten via hans fetter og svigersønn [[Imam Ali ibn Abi Talib]] eller kalif [[Abu Bakr|Abu Bakr Alsiddiq]]. Fra deres synsvinkel ble den esoteriske lære gitt dem som hadde direkte kontakt med Allahs ånd, og deretter videreført fra lærer til elev gjennom århundrene.

Spesialiserte forskere på Midtøsten mener at sufismen i alt vesentlig var et resultat av at islam utviklet seg i en mer mystisk retning. Eksempelvis har [[Annemarie Schimmel]] antydet at sufismen i sine første stadier ikke var annet enn en foredling av islamsk mystikk (forening med Allah). [[Louis Massignon]] har uttrykt at «Det er fra Koranen, konstant sitert, meditert, og opplevd, at sufismen har oppstått, i sin opprinnelse og utvikling.»<ref>Massignon, Louis (1954): ''Essai sur les origines du lexique technique de la mystique musulmane''.  Paris: Vrin, s. 104.</ref>

=== Sufismens store lærde ===
Sufismen spredte seg gjennom hele Midtøsten, spesielt i områdene som tidligere lå inn under [[Østromerriket|bysantinsk]] innflytelse og kontroll. Denne perioden var preget av en praksis der en lærling (''murid'') overga seg selv til åndelig veiledning til en mester eller lærd (''shaykh'' eller ''pir'').

Tankeskoler ble utviklet, opptatt av emner som mystisk opplevelse, teknikker for å kvitte seg med sine lavere begjær, kjærlighet til Allah, og tilnærming til Allah gjennom utviklingsstadier (''maqaam'') og tilstander (''haal''). Skolene ble grunnlagt av reformatorer som følte at sufismens lære og kjerneverdier ble nedvurdert av et materialistisk samfunn.

[[Uwais al-Qarni]], [[Geber|Jabir ibn Hayyan]], [[Al-Hasan al-Basri|Hasan Ul-Basri]] og [[Sayid Ibn Ul Mussib]] blir ansett som de første mystikerne blant «Taabi'een» i islam. [[Rabia al-Adawiyya]] (også kalt Rabia Basri) var en prominent kvinnelig sufi hvis lære kjennetegnes av kjærlighet og lidenskap for Allah. [[Junayd al-Baghdadi]] var blant sufismens første teoretikere og opptatt av ''fanaa'' og ''baqaa'', det å utslette seg selv i guddommelig nærvær og oppnåelse av en ny åndelig klarhet.

=== Formaliseringen av sufismens filosofer ===
[[Abu Hamid Ghazali|Imam Ghazalis]] avhandling, «Rekonstruksjonen av religiøs vitenskap» og «Lykkens alkymi», argumenterte for at sufismen stammet fra [[Koranen]] ved å gjøre den kompatibel med hovedstrømmen i islamske tanker og teologi. Det var rundt år [[1000]] at den første sufiske litteraturen i form av veiledninger, avhandlinger, foredrag og poesi ble utviklet som kilde til sufistisk tenkning og meditasjoner.

=== Sufismens spredning ===
Fra [[1200]] til [[1500]] opplevde sufismen økt aktivitet i ulike deler av den islamske verden. Denne perioden blir ansett som den '''klassiske perioden'''. Hytter og herberger ble snart ikke bare steder for å huse sufielever, men også steder for å praktisere sufisme.

Spredningen av noen sufilinjer begynte i sentrale muslimske sentre som [[Bagdad]] i [[Irak]] og videre til [[Persia]], [[Pakistan]], [[India]], [[Nord-Afrika]] og det muslimske [[Spania]]. Det var mange forsøk på å forene sufismen med andre islamske vitenskaper, som [[sharia]], [[fiqh]] og lignende. Fra denne tid stammer også de sufiske brorskapene, ''turuq''.

De mest framstående sufimestere gjennom tidene er [[Abdul Qadir Jilani]], grunnleggeren av [[Qadiriyya|Qadiri-ordenen]], [[Rumi]], grunnleggeren av [[Mawlawiya|Mevlevi-ordenen]], [[Sahabuddin Suhrwardi]], grunnleggeren av [[Suhrwardi-ordenen]], og [[Moinuddin Chishti]], grunnleggeren av [[Chishti-ordenen]], [[Shah Naqshband]], grunnleggeren av [[Naqshbandi]]-ordenen og Haji Bektash Veli samt Yunus Emre, grunnleggere av Bektashi-ordenen.

I nyere tid har sufismen blitt influert av moderne vitenskap og filosofi. Sufismen er også blitt endret gjennom møtet med [[Vesten]]. Eksempel på  sufimestre som har blitt populære i vesten er [[Inayat Khan]] og Idries Shah. Blant de mer ortodokse sufier idag finner vi sjeik [[Nuh Ha Mim Keller]], sjeik [[Habib Ali Jifri]], [[Mufti Taqi Usmani]] og [[Muhammad Alawi al-Maliki]]. Den mest innflytelsesrike er sjeik [[Nazim Haqqani Adil|Nazim Al-Haqqani]] som holder til på Kypros.<ref>{{Kilde www|url=https://books.google.no/books?id=B4M_oJBXb10C&pg=PA148&lpg=PA148&dq=worlds+most+sufi+master+nazim+adil+haqqani&source=bl&ots=gzzwIKA9qq&sig=U3HJaJIa6E_qtIXEX21H71EZQcY&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwjFhIW8pPLdAhVCBSwKHRP0Ct0Q6AEwFnoECAgQAQ#v=onepage&q=worlds%20most%20sufi%20master%20nazim%20adil%20haqqani&f=false|tittel=Luis Lazaro quote|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=|sitat=}}</ref>

== Se også ==
* [[Esoterisk fortolkning av Koranen]]

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* al-Kubaisi, Walid (1998): «Sufismen som første skritt i den norsk-arabiske kulturdialogen». i: ''Materialisten'', nr 2/3 – 1998
* [[Farid ud din Attar]] (2002): ''[[Fuglenes forsamling]]''; oversatt av [[Arne Ruste]] ; innledende essay av [[Kari Vogt]]. bokklubben. ISBN 82-525-4361-8
* Eggen, Nora S. (2004): «Islamsk mystikk og sufisme» i:'' Religion og livssyn'', nr 2 – 2004
* [[Mawlānā Jalāl-ad-Dīn Muhammad Rūmī|Rumi]] (2003): ''[[Sivfløytens sang]] : og andre dikt fra Mathnawi''; utvalg og innledende essay av Kari Vogt ; gjendiktet av Arne Ruste. Bokklubben, ISBN 82-525-5194-7
* ''Sufismen : hjertets alkymi''. Cappelen, 1994. ISBN 82-02-14806-5 (''gavebok/poesi'')
*  Vikør, Knut S. (1984): «Mystikk og politikk – eit problemfelt for historisk forskning» I: ''Historisk tidsskrift'', nr 1 – 1984
* Abo Mahi. «[http://noor92publications.no/?book_categories=andelig-fullkommenhet-al-i%e1%b8%a5san]», Noor 92 Publications, 2011. ISBN 978-82-998540-5-4

== Eksterne lenker ==
* [http://forskning.no/religionshistorie/2008/02/islams-mystiske-understrom «Islams mystiske understrøm»], ''Forskning.no 8. mars 2006
{{Filosofi}}
{{Islam}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Sufisme| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]