Redigerer Statsrådssaken

[[Fil:Riksretten 1884.png|thumb|300px|[[Riksrett (Norge)|Riksretten]] i 1884. Tegning av [[Lorentz Norberg]].]]
'''Statsrådssaken''' var en [[politisk]] strid i [[Norge]] om hvorvidt [[statsråd]]ene skulle ha plikt til å møte i [[Stortinget]]. I tråd med [[Maktfordelingsprinsippet|maktens tredeling]] skulle ikke regjeringen styres av eller svare til Stortinget. Likevel ble det på forskjellige tidspunkter foreslått av embetsmenn og stortingsrepresentanter at det beste var om regjeringen skulle forklare sin politikk for Stortinget.

Saken ble diskutert fra 1821, og dukket opp igjen på 1830- og 1850-tallet. Klimaks for perioden var fra 1872 til 1884, da Stortinget sto mot regjeringen, ofte personifisert i kampen mellom [[Johan Sverdrup]] (Stortinget) mot [[Frederik Stang]] (regjeringen). Utfallet ble at regjeringen, da ledet av [[Christian Selmer]], ble stilt for [[riksrett (Norge)|riksrett]], og fra da av ble det praksis at regjeringen måtte ha støtte i Stortinget. 

Dette var innføring av [[parlamentarismen]] i praksis, selv om det tok flere år før den var helt innarbeidet som [[konstitusjonell sedvanerett]] i Norge.<ref>Mardal, Magnus A.; Dørum, Knut: «statsrådssaken» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 19. oktober 2023 fra [https://snl.no/statsr%C3%A5dssaken]</ref>
==Bakgrunn==
[[Fil:Jonas Anton Hielm - norwegischer Politiker.jpg|miniatyr|[[Jonas Anton Hielm]] så for seg statsrådssaken som en utvikling mot parlamentarisme.]]
I 1821 ble det for første gang foreslått at statsrådene skulle «etter Storthinges indbydelse at deltage i debatterne over Lovforslag», men det fikk bare seks stemmer.<ref name="førstegang">[http://www.nb.no/nbsok/nb/08911b08b755612508df6904ea8ab355?index=8#427 Dokument No 76 1872 Den norske Regjerings Indstilling angaaende Negdelse av Sanktion m. B. paa Storthingets Beslutning om Staatsraadernes Deltagelse i Storthingets forhandlinger] - Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 427)</ref> [[Christian Magnus Falsen]] fremmet i 1824 et forslag om at statsråder skulle møte i Stortinget ved å forandre på Grunnlovens §62.<ref name="førstegang" /> Stortinget avviste det av flere grunner. En av dem var at det ble sett på som et forsøk fra kongemakten å ''minske'' Stortingets makt, da statsrådene var kongens tjenere.<ref>Side 323, Magnus Jensen: ''Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager'' fra ''Norges Historie'' av Andreas Holmsen og Magnus Jensen, Gyldendal, Oslo, 1949</ref> En annen var at det på den tid var en stor skepsis mot grunnlovsendring, og samtlige forsøk på å forandre [[Grunnloven]] ble nektet.<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/stortinget-og-unionen-med-sverige/i-unionen/striden-om-grunnloven/ Striden om Grunnloven] - Stortinget.no, lest 21. august 201</ref>

I 1833 kom en kongelig proposisjon som liknet de tidligere, med forskjellen at statsministeren ikke ble nevnt blant statsrådene, og at forhandlingene skulle holdes for åpne dører. Den ble avslått mot 16 stemmer.<ref name="samme sted">Dokument No 76 1872 Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428). Ettersom tittelen på regjeringlsederen i Christiania skiftet navn først i 1873, kan statsminister peke til Norges statsminister i Stockholm.</ref> Deretter kom en ny kongelig proposisjon i 1842 som inkluderte både statsminister og stattholder, og gjalt både åpne og lukkede møter, med mindre Stortinget ønsket ikke å ha dem til stede. Også et privat forslag ble fremsatt i noe mer detaljert form som tok for seg hvilket statsråd som skulle møte. Proposisjonen ble forkastet med 73 motstemmer (det var 100 seter i Stortinget). Det andre forslaget ble bifalt, men i 1845 ble saken tatt opp på nytt med konklusjonen at den var i strid med Grunnlovens ordlyd, og den ble forkastet.<ref name="samme sted" /> I 1845, 1851, 1854, 1857 og 1860 kom flere forslag og proposisjoner, som alle enten ikke ble bifalt eller som oppnådde simpelt flertall, og ikke 2/3 flertall, som grunnlovsendringer krever.<ref>Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428-29)</ref> Allerede på slutten av 1830-tallet argumenterte [[Frederik Stang]] og [[Anton Martin Schweigaard]] med at dette ville gi statsrådene en mulighet til å oppklare misforståelser mellom regjeringen og Stortinget.<ref>Side 323-324, Jensen</ref>

Lovforslaget om å få statrsåder til å stille i Stortinget fikk støtte av en av opposisjonslederne, [[Jonas Anton Hielm]], allerede på 1830-tallet. Han så at dette kunne utvikle seg i retning av parlamentarisme. Hielm fikk imidlertid liten støtte.<ref>Side 324, Jensen</ref> En viktig gruppe av opposisjonen var bøndene, som på den tiden ble ledet av Ole Gabriel Ueland.<ref>{{Kilde bok|url=http://www.nb.no/nbsok/nb/f2bdc254d5e20b54151305137129fd55.nbdigital?lang=no#347|tittel=Den vanskelige frihet: 1814-1851|forfatter=Sejersted|fornavn=Francis|forlag=Cappelen|år=|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|sider=344|kapittel=Kompetansestrid og nasjonalfølelse. Grunnlovskonservatisme|sitat=Kompetansestriden var en strid mellom kongen og embetsmennene.|utgivelsesår=1995}}</ref> Bøndene var i konflikt med embetsmennene, men Ueland var forsiktig med saker han ikke kjente til de fulle konsekvensene av. Han og bøndene stemte derfor konsekvent imot forslagene om å la statråder møte i Stortinget. Da Hielm døde i 1848, tok Johan Sverdrup over som bindeledd mellom bondeopposisjonen og radikalere fra byene. Sverdrup var enig med Hielm, men på det daværende tidspunkt og utover på 1850-tallet brukte Sverdrup mer tid på å samle opposisjonen, delvis ved å forstå deres tankesett og delvis ved å få dem til å samles om en rekke saker.<ref>Side 299-302, Jensen</ref> Sverdrup lyktes å samle deler av bondeopposisjonen, men [[Søren Jaabæk]] stemte imot flere av sakene Sverdrup ville ha gjennomført fordi han var imot å bruke penger, og blant annet ville en jury i straffesaker bli i dyreste laget for Jaabæk.<ref>Side 302-303, Jensen</ref> Det var først i november 1868 at Jaabæk gikk med på at opposisjonen skulle stille under Sverdrups ledelse.

==Statsrådssaken==
Statrådssaken begynte for alvor i 1872, da det første forslaget om at statsråd skulle møte i Stortinget ble fremsatt av en samlet opposisjon. Samtidig var også dette tiden da stattholderstriden begynte å nærme seg sin avslutning.

===Stattholderstriden og unionsrevisjonismen (1859-1873)===
I 1859 døde [[Oscar I]], og [[Karl IV]] ble ny konge av Norge og av Sverige. Han hadde spilt en ikke ubetydelig rolle i å sikre at [[Christian Birch-Reichenwald]] ble ny førstestatråd.<ref>Side 38, [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070600022 «To kulturer en stat 1851-1884»] (bind 11) av Hans Try i ''Norges Historie'' av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)</ref> Birch-Reichenwald og Karl IV planla hvordan han skulle gi Norge i [[morgengave]], en innrømmelse i en sak som Norge lenge hadde ønsket, at [[stattholder]]-tittelen skulle avskaffes. Dette skulle være innledningen på et nærmere forbund mellom de to landene. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. Birch-Reichenwald utsatte overleveringen av Stortingets vedtak til Karl IV var tilbake i Sverige og til svenske politikere hadde fått høre om vedtaket. Det medførte at en rekke svenske politikere reagerte med sterk uvilje. Flere svenske politikere krevde en unionsrevisjon, og at stattholderembetet ikke kunne avvikles før revisjonen var vedtatt satt igang. Siden stattholderposisjonen bare var nevnt i [[Norges Grunnlov]], ikke i [[Riksakten]], betydde det at unionsrevisjonskomiteen ville kunne få medråderett over grunnloven.<ref>Side 42-44, Try</ref> Stortinget avviste i en enstemmig adresse skrevet av Schweigaard, [[Jørgen Aall (1806–1894)|Jørgen Aall]] og delvis Sverdrup det svenske kravet om medråderett over Norges Grunnlov, og dessuten også kravet om en unionsrevisjon.<ref>Side 46, Try</ref>

Birch-Reichenwald ble i desember 1861 erstattet av Frederik Stang etter at Birch-Reichenwald og Norges statsminister i Stockholm [[Georg Sibbern]] hadde en sterk uenighet om hvor vidt regjeringen hadde tatt hensyn til den politiske realitet i Sverige da de valgte å utsette å overlevere Stortingets vedtak.<ref>Side 38-41, Try</ref> Frederik Stang fikk dermed som oppgave å lede den norske 
regjeringen. Blant hans oppdrag var å finne en løsning på unionsrevisjonen. I møte med Sveriges statsminister (formelt «Justitiestatsminister») [[Louis Gerhard De Geer]] forfattet Stang en uttalelse som var vag og med vekt på likestilling mellom landene i 1863. Stortinget godtok denne. Selve nedsettelsen av den norske komiteen ble først gjennomført i 1865, og den leverte sitt forslag i 1867.<ref>Side 48-50, Try</ref> Først i 1871 ble forslaget fra unionsrevisjonen tatt opp i Stortinget. I begynnelsen vakte det ikke stor interesse, men den andre dag holdt [[Ketil Motzfeldt]] et innlegg der han angrep forslaget hardt. Johan Sverdrup fortsatte angrepet mot forslaget i over to timer. Konklusjonen for Sverdrup var at unionen ikke var noe mer enn fellesskap i kongehus og fred og krig. Forslaget ville ifølge Sverdrup skape en bindende avtale for Norge som Sverdrup ikke var klar for. Forslaget falt med 92 stemmer mot og 17 stemmer for.<ref>Side 318-322, Jensen</ref>

===Vetostrid===
{{Utdypende artikkel|Vetostriden}}
Stortinget vedtok en grunnlovsendring om at statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget i 1872, men regjeringen frarådde [[Oscar II|kongen]] å sanksjonere (godkjenne) vedtaket. Fram til 1880 vedtok tre ulike storting et likelydende vedtak om statsrådenes møterett, men hver gang nektet unionskongen [[Oscar II]] å sanksjonere lovvedtaket. Denne striden ble senere kjent som [[vetostriden]], og striden var om hvorvidt kongen bare skulle ha ''[[utsettende veto]]'' eller om kongen i tillegg skulle ha ''[[absolutt veto]]''.

Den 9. juni 1880 vedtok Stortinget med 74 mot 40 stemmer<ref name=Myhre2012>{{Kilde bok| ref= | forfatter= [[Jan Eivind Myhre]]| redaktør= | utgivelsesår= 2012| artikkel=| tittel= Norsk historie 1814–1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon| bind=| utgave=| utgivelsessted=[[Oslo]]| forlag=[[Det Norske Samlaget]]| side=16| isbn=978-82-521-7443-4| id=| språk=[[Norsk]]| kommentar=| url=}}</ref> å innarbeide statsrådenes møteplikt i Norges Grunnlov, etter at kongen (i praksis regjeringen) hadde nektet å godkjenne vedtaket for tredje gang 25. mai 1880. Opposisjonsleder Johan Sverdrup hevdet at Stortingets beslutning var gyldig, men kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre [[parlamentarisme]], og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge.

==Riksrett==
Sverdrup og hans tilhengere planla å reise [[riksrett (Norge)|riksrett]] mot regjeringen for ikke å rette seg etter det de anså for å være en gyldig grunnlovsendring. Men de forholdt seg taktisk, og ventet til etter [[Stortingsvalget 1882|valget i 1882]]. Sverdrup og hans tilhengere forventet da å fylle opp så mange plasser i Stortinget at de kunne kontrollere både [[Odelstinget]] (hvis rolle var å bestemme om det var grunn til å reise tiltale eller ikke) og [[Lagtinget]] (hvis rolle var å dømme i riksrettssaker sammen med dommere fra [[Høyesterett]]). I stortingsvalget fikk venstresiden over 60 prosent av stemmene, noe som ga dem 83 mandater og riksrettsflertall. [[Christian Selmers ministerium]] ble stilt for Riksretten 23. april 1883. Formelt sett var det kongen som hadde nektet å godkjenne vedtakene om statsrådenes møteplikt, men det var reelt sett regjeringens avgjørelse og kongen kunne dessuten ikke stilles for retten. Rettssaken ble langvarig, blant annet på grunn av spørsmål om [[habilitet]], men til slutt falt dommen 27. februar 1884, hvor statsrådene i Selmers regjering ble dømt til tap av sine embeter, og dermed regjeringsmakten, og pengebøter. Etter regjeringens avgang utnevnte kongen først selv en ny [[Christian Schweigaards ministerium|regjering]] under ledelse av [[Christian Schweigaard]], men uten tillit i Stortinget kunne ikke regjeringen sitte. Den 1. juli 1884 sanksjonerte kong Oscar så loven om statsrådenes møteplikt i Stortinget. Kongen utnevnte opposisjonsleder Johan Sverdrup, som hadde tillit i Stortinget, til ny statsminister i Norge 26. juni 1884.<ref name=Myhre2012 /> Fra dette tidspunkt har parlamentarismen blitt regnet som innført i Norge, selv om den først 20. februar 2007 ble skrevet inn i Grunnloven.<ref>{{Kilde www|url = http://www.stortinget.no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/|tittel = Parlamentarismen i utvikling|besøksdato = 2013-11-14|utgiver = [[Stortinget]]|dato = 2009-10-01}}</ref>

==Ettervirkninger==
Etter riksrettssaken mistet Venstre tilhengere og ble splittet. Tidligere var mange blitt samlet i Venstre fordi de var enige med Sverdrups linje når det gjaldt parlamentarismen. Etter at parlamentarismen var innført så de at de seg i mellom hadde vel så mange motsetninger som felles interesser. Stortinget stod ikke lenger samlet bak [[Johan Sverdrups regjering]], og i 1889 stilte [[Høyre]] [[mistillitsforslag]]. Sverdrup og hans regjering gikk av, og ble erstattet av [[Emil Stangs første regjering]]. Høyre, de tidligere motstanderne av parlamentarismen, tok altså selv systemet i bruk, og dermed fikk [[parlamentarisme]]n et gjennombrudd også i praksis.

Valget i 1882 regnes som det første partivalget i Norge, med Venstre (Sverdrup-tilhengere) og [[Høyre]] (embetsmenn).{{tr}} Selv om partiene ikke ble etablert formelt før i 1884, ble begrepene allerede da brukt.

== Se også ==
*[[Johan Sverdrup]]
*[[Parlamentarisme#Parlamentarisme i Norge|Parlamentarisme]]

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [http://www.stortinget.no/om_stortinget/forfatningen/parlamentarismen.html Nettsidene til Stortinget om parlamentarismen]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk politisk historie]]
[[Kategori:Politikk i 1850-årene]]
[[Kategori:Politikk i 1884]]