Redigerer Stat

[[File:Westfaelischer Friede in Muenster (Gerard Terborch 1648).jpg|thumb|En stat er en<!-- selvstyrt organisasjon eller--> politisk enhet som bestemmer over et<!-- bestemt--> geografisk område der den har voldsmonopol og en struktur med [[forvaltning]] og annet<!-- som kreves--> som gir nødvendig kontroll. En [[nasjon]] er<!-- derimot løsere og --> videre definert, ofte som en [[folkegruppe]] med felles språk, kultur og historie, eventuelt opphav. I en [[nasjonalstat]] utgjør de fleste innbyggerne en språklig, kulturell og historisk enhet. Den banebrytende [[fredsavtalen i Münster]] i 1648 avsluttet trettiårskrigen og innførte ideen om nasjonalstater ved å fastsette grenser og anerkjenne staters suverenitet.{{byline|type=Kunstner|Gerard Terborch, 1648}}]]
En '''stat''' er en politisk enhet med styrende [[institusjon]]er og med [[suverenitet]] over et bestemt landområde. En stat innehar [[autoritet]] til å definere [[Lov (jus)|lov]]er og regler som styrer folket i ett eller flere [[samfunn]] innenfor enheten. Den har indre og ytre [[suverenitet]] over et bestemt [[territorium]] som oftest er definert av [[folkeretten]]. Ifølge [[Max Weber]]s innflytelsesrike definisjon har en stat monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler. Dette følger av at staten inkluderer institusjoner som [[væpnede styrker]], [[statsforvaltning|statsforvaltning (statsadministrasjon)]] eller statlig [[byråkrati]], [[domstol]]er og [[politi]].

I dagligtale brukes ''land'', ''stat'' og ''[[nasjon]]'' ofte synonymt. Innen [[Føderasjon|føderalstat]]er brukes begrepet stat også om [[delstat]]er, som ikke selv innehar suverenitet, men som er underordnet autoriteteten til en større føderal stat slik som tilfellet er i [[Tyskland]] og [[USA]].

Selv om begrepet i vanlig bruk ofte omfatter alle former for offentlige organer og offentlig styre – historiske eller moderne – innehar det moderne statssystemet en rekke kjennetegn som først ble befestet i [[Vest-Europa]] fra begynnelsen av [[1600-tallet]]. Siden slutten av [[1800-tallet]] har hele verdens beboelige landområder vært oppdelt i stater. Før dette fantes det ganske store landområder som enten ikke var gjort krav på, ikke var befolket, eller var befolket av [[nomader]] som ikke hadde organisert seg i det vi i dag oppfatter som stater. Landområder som ikke ble oppfattet som befolket eller ''tilhørte'' noen annen stat ble omtalt som [[Terra nullius]], og var i utgangspunktet fritt for enhver å tilegne seg. I dag finnes det mer enn 200 stater i verden og et stort flertall av dem er representert i [[FN|De forente nasjoner]], og det er ikke lenger noen ''Terra nullius'' på [[Jorden]].

På slutten av [[1900-tallet]] ledet en kombinasjon av utviklingstrekk som [[globalisering]] av verdensøkonomien, økt mobilitet av personer, varer og [[Kapital (økonomi)|kapital]] og framvesten av mange internasjonale institusjoner til at staters handlingsfrihet ble endret, om ikke innskrenket. Likevel fortsetter stater å være de grunnleggende politiske enehetene i verden, slik de har vært det siden [[1700-tallet]]. Staten blir derfor fortsatt ansett å være det mest sentrale begrepet i studiet av [[politikk]], og begrepsdefinisjonen er fortsatt gjenstand for intens vitenskapelig debatt. [[Politisk sosiologi|Politiske sosiologer]] i tradisjonene til både [[Karl Marx]] og [[Max Weber]] foretrekker vanligvis en bred definisjon som retter oppmerksomheten mot maktapparatets rolle.

== Begrepsavklaring ==
I dagligtale brukes ofte ordene «land», «nasjon» og «stat» som [[synonym]]er, men som definerte begreper skilles de fra hverandre:{{tr}}

* et land er et geografisk område
* en [[nasjon]] er en gruppe mennesker som deler et sett kulturtrekk
* en ''stat'' er et sett med styrende institusjoner med suverenitet over et bestemt landområde

En [[nasjonalstat]] er en stat bygd opp omkring en nasjon.

== Folkerettslig definisjon ==
For at noe skal regnes som en stat i [[folkerett]]slig forstand må fire vilkår være oppfylt. For det første må staten ha et noenlunde fast avgrenset [[territorium]]. Dette kan være fastlagt gjennom grensetraktater med tilgrensende stater, eller gjennom [[Sedvanerett|sedvane]]. For det andre må staten ha en [[befolkning]] av en viss størrelse. Det er noe usikkert hvilke krav som stilles, men det må antas at befolkningen må være såpass stor at den er i stand til å «fornye seg og opprettholde statens virksomhet gjennom lengre tid».<ref>{{Kilde bok | forfatter= Carl August Fleischer | utgivelsesår= 2000 | tittel= Folkerett | utgave=7 | utgivelsessted=Oslo | forlag=Universitetsforlaget | isbn=82-00-45285-9}}(side 63)</ref> For det tredje må staten ha en form for sentralisert statsstyre, som opprettholder en viss rettsorden. Kravene som stilles her er imidlertid ikke spesielt strenge, og det at statsstyret mister kontrollen gjennom et visst tidsrom gjør ikke at statusen som stat faller bort umiddelbart. Dersom situasjonen vedvarer over lengre tid vil situasjonen imidlertid kunne stille seg annerledes. Det fjerde og kanskje viktigste vikåret er at staten må ha en viss [[uavhengighet]], eller [[suverenitet]] i forhold til andre stater. Det er en formell uavhengighet som kreves. At et land i stor grad er avhengig av et annet økonomisk og militært fratar det ikke karakteren av å være en stat. Vilkåret må ses i sammenheng med det tredje vilkåret om statsstyre. Forutsetningen er at statsstyret har en reell bestemmende myndighet såvel lovgivningsmessig som administrativt. 

Er disse fire vilkårene oppfylt vil man ha å gjøre med en stat i rettslig forstand, uavhengig av om andre stater har anerkjent statsdannelsen. Anerkjennelse av andre stater er en politisk markering uten rettslig betydning. Det er således ikke tvilsomt at [[Taiwan]] rettslig sett er en stat, selv om den har blitt anerkjent av svært få andre stater, noe som skyldes frykt for negative reaksjoner fra [[Folkerepublikken Kina]]. Anerkjennelse vil dog ha praktisk betydning i form av muligheten til å inngå samarbeid og internasjonale avtaler med andre stater.

==Statsformer gjennom tidene==
En stat kan historisk sett sees som en utvidelse av høvding- eller klanmakt over et større område, normalt med en eller flere byer, hvor en sentral makthaver eller makthavere innkrever skatter, sørger for offentlige tjenester og mobiliserer innbyggerne til [[krig]]. Sosiologen [[Charles Tilly]] har argumentert for at staten vokste frem nettopp grunnet dens overlegenhet i å føre krig.<ref>Tilly, Charles (1990). Coercion, Capital, and European States, AD 990-1990. Cambridge, Mass., USA: B. Blackwell. ISBN 1557863687</ref> Stater har minst flere tusen innbyggere, og den sentraliserte makten utøves på tvers av slektskapsbånd. Selv om stater erstattet tidligere slektsbasert lojalitet og identitet, ble statenes styrende eliter paradoksalt nok rekruttert nettopp utfra tilhørighet til visse slekter eller familier ([[kongefamilie]]r).

Arkeologen [[Gordon Childe]] (1950) mente stater vokste frem som en følge av den muligheten til spesialisering og overskudd som fulgte av overgangen til jordbruk. Dette synet står sterkt, selv om stater oppstod i Mesopotamia først omkring 3500 f.Kr, det vil si drøye 7&nbsp;000 år etter  introduksjonen av jordbruk. Og det finnes også eksempler på stater som ikke bygger på jordbruk, som middelalderens mongolske stater.

Historikeren [[Karl Wittfogel]] (1957) mente statsdannelsene fulgte av den sentraliseringen av makt og ressursoverskudd som var nødvendig for å kunne beordre store arbeider med oppdemming og irrigasjon av elver for jordbruksformål. Hans studier av samfunnene rundt [[Huang He]] i [[Kina]] syntes å bekrefte hypotesen, men studier i [[Mesopotamia]] har vist at [[irrigasjonsanlegg]] ofte hadde et lokalt, [[statsløshet|statsløst]] utspring (Adams 1966). Andre har hevdet at stater oppstod for å beskytte veksten i byenes handel med luksusvarer (Rathje 1971) eller at maktkonsentrasjonen gjennom stater fulgte naturlig av behovet for å forsvare ressurser gjennom krig (Carneiro 1970). 

Kombinasjonen av flere faktorer er den mest sannsynlige forklaringen på hvorfor stater plutselig oppstod i Mesopotamia fra om lag 3500 før Kristus.

===Staten i den klassiske oldtiden===
I Midtøsten starter statsdannelsen omkring 3500 f.Kr i [[Mesopotamia]], om lag 3200 f.Kr også i det sørlige [[Egeerhavet]] og [[Egypt]]. På samme måte som jordbruk oppstod også stater uavhengig flere steder på kloden, uten impulser fra hverandre. Statsdannelsene i Nord-[[Kina]] fra 2000 f.Kr eller i [[Amerika]] fra om lag 1500 f.Kr var ikke inspirert av modeller andre steder. Det eldste kjente eksempel på lovverk har vi fra [[Hammurabi]] (Mesopotamia).

I den vestlige verden begynner statens historie i [[antikkens Hellas]]. I den klassiske [[oldtiden]] fantes ulike statsformer som den hellenistiske kongen og hans militærapparat og den romerske keiseren med sitt aristokrati. Før [[500-tallet|det fjerde århundret e.Kr.]], i de [[Polis|greske bystatenes]] epoke, ble frie medlemmer av samfunnet i noen bystater som [[Athen]] tildelt borgerretter og hadde mulighet til [[demokrati|demokratisk deltakelse]]. Det 'athenske demokratiet' forsvant seinere som følge av erobring og kolonisering. Dette ledet til at arvelig [[monarki]] var blitt regelen innen [[Aleksander den store]]s tid.

[[Antikkens Roma]] stod i motsetning til dette ved at [[direkte demokrati]] ikke ble introdusert. Staten utviklet seg i stedet fra et [[Det romerske kongedømme|monarki]] til en [[Den romerske republikk|republikk]] som ble styrt av [[Romerske senatet|det romerske senatet]] dominert av det romerske aristokratiet. Mens de greske bystatene bidro til utviklingen av [[direkte demokrati]], bidro Roma til utviklingen av [[romerretten]] og skillet mellom den private og offentlige sfære.

===Statssystemet i Føydal-Europa===

Oppløsningen av [[Vestromerriket]] medførte at keiserriket ble oppdelt og makten over de ulike delene tilfalt nye herrer med politiske, juridiske og militære roller som tilsvarte organiseringen av økonomien. Tidlig i [[middelalderen]] ble makten i de vesteuropeiske statene oppdelt i en [[føydalisme|føydalstruktur]] der autoritet var nært knyttet til besittelse av eiendom. Kongen satt øverst i maktstrukturen og staten ble definert ut fra landområdene han hadde makt over.

Statssystemet i det føydale Europa var en ustabil blanding av overhøyhet og salvede konger. Selv om monarken formelt satt på toppen av et hierarki av fyrster, var han ikke en eneveldig konge med ubegrenset makt. Forholdet mellom lensherrene og monarkene var i stedet preget av varierende grad av gjensidig avhengighet, særlig på grunn av mangelen på et sentralisert [[skattesystem]]. Dermed var monarken avhengig av lensherrenes samtykke i viktige spørsmål. Som følge av føydalsamfunnets legale grunnlag og den [[Den romersk-katolske kirke]]s krav om å være en lovgivende makt på linje med sekulære myndigheter, er ikke forståelsen av 'den moderne stat' et godt grunnlag for å forstå politikk i den føydale middelalderen.

===Den «moderne stat»===
Fremveksten av den «moderne stat» som en offentlig makt som utgjør den høyeste politiske autoritet innen et bestemt territorium assosieres med Vest-Europas gradvise institusjonelle utvikling fra slutten av [[1400-tallet]] som kulminerte i fremveksten [[Diktatur|av diktatur]] og [[kapitalisme]].

Etter hvert som [[Europa]]s dynastiske stater – [[England]] under [[Huset Tudor|Tudorene]], [[Spania]] under [[Huset Habsburg|Habsburgerne]] og [[Frankrike]] under [[Huset Bourbon|Bourbonene]] – igangsatte en rekke tiltak for å sentralisere politisk og økonomisk kontroll, fremviste de i økende grad institusjonelle trekk som kjennetegner den «moderne stat». Denne maktsentraliseringen innebar at en gradvis klargjøring av politiske grenser, etter hvert som de europeiske monarkene beseiret eller absorberte andre maktkilder som Kirken og lavadel. I stedet for føydalstyrets fragmenterte styringssystem med ofte uklare territorielle grenser fikk man store, enhetlige stater med omfattende kontroll over klart avgrensede landområder. Den prosessen ledet frem til de sterkt sentraliserte og i økende grad byråkratiske formene for [[enevelde]] på [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]], da de grunnleggende kjennetegnene ved det moderne statssystemet tok form. Dette var kjennetegn som faste profesjonelle hærstyrker, et sentralisert skattesystem, [[diplomati]]ske bånd med permanente [[ambassade]]r og utviklingen av en statlig økonomisk politikk – [[merkantilisme]].

Kulturell og nasjonal homogenisering spilte en viktig rolle i fremveksten av det moderne statssystemet. Siden enevoldstida har stater i stor grad blitt organisert på et [[nasjon]]alt grunnlag. Det er imidlertid viktig å holde begrepene ''stat'', ''[[nasjon]]'' og ''[[nasjonalstat]]'' fra hverandre. Selv for de mest [[etnisitet|etnisk]] homogene samfunn er det sjelden i fullstendig overensstemmelse mellom stat og nasjon. Dette er noe av bakgrunnen for at stater ofte fremmer [[nasjonalisme]] i ulike former ved å vektlegge felles symboler og nasjonal identitet.

Det var i den samme historiske perioden at begrepet ''stat'' først ble introdusert i politisk diskurs. Den politiske betydningen av begrepet ''stat'', som viser til et lands politiske organisering og regjeringsform, vokste ut av det engelske ordet ''state'' - tilstand. Denne betydningen skriver seg i alle fall tilbake til 1538.<ref>http://www.etymonline.com/index.php?search=state&searchmode=none</ref> Dette understreker statens foranderlige karakter, og bryter med konvensjonell lærdom i studiet av [[internasjonal politikk]] der statssystemet rutinemessig tidfestet til [[Westfalerfreden]] i [[1648]], som markerte slutten på [[tredveårskrigen]].<ref>de Carvalho, Benjamin (2005): «Den westfalske fetisj i internasjonal politikk. Om den suverene stat og statssystemets opprinnelse». i ''Internasjonal Politikk'' no.1, 2005</ref> Dette er kjent som [[det westfalske systemet]]. Selv om opprinnelsen er omstridt blir [[Niccolò Machiavelli]] ofte kreditert som den første til å bruke begrepet for å referere til en territoriell suveren myndighet i ''[[Fyrsten]]'' fra [[1532]]. Det var imidlertid ikke før på de britiske tenkerne [[Thomas Hobbes]]` og [[John Locke]]s tid at en fullstendig redegjørelse for særtrekkene ved suverenitet ble framlagt.

I dag bygger den mest innflytelsesrike definisjonen på den moderne stat på [[Max Weber]]s bok ''Politik als Beruf'' (''Politikk som yrke''). Weber vektla statens monopol på legitim bruk av fysisk makt. Hvis ikke noen sosiale institusjoner gjorde krav på en slikt legitimt voldsmonopol innen et bestemt territorium ville man på kort tid få en tilstand av anarki. Som svar på spørsmålet om hvorfor de styrte adlyder viste Weber til denne styringsstrukturens legitimering. Han presenterte  en tredelt klassifisering av autoritetstyper. De tre [[idealtype]]ne legitimering av lydighet er [[tradisjonell autoritet]], [[karismatisk autoritet]] og [[legal-rasjonell autoritet]].

Siden Webers tid har det kommet en omfattende litteratur om prosessene som formet den «moderne stat». Marxistiske forskere forfekter at dannelsen av stater hovedsakelig kan forklares på bakgrunn av [[samfunnsklasse]]nes interesser og kamper, mens ikke-marxister – ofte i Webers eller [[Emile Durkheim]]s tradisjon – vektlegger på aktører utenom klassestrukturen. Et annet spørsmål vedrørende statenes framvekst har vært hvorvidt dette best kan forstås på bakgrunn av hvert enkelt lands interne dynamikk og konflikter, eller som resultat av internasjonale dynamikker slik som [[krig]], [[imperialisme]] eller økonomisk dominans. Marxister argumenterer vanligvis for at det er et avdekkbart historisk mønster i fremveksten av [[kapitalisme|kapitalistiske]] stater, og relaterer dannelsen av stater i [[Vesten]] med fremveksten av kapitalisme.

==Staten i moderne politisk tenkning==
Politiske teoretikere som [[Thomas Hobbes]], [[John Locke]], [[Jean-Jacques Rousseau]], og [[Robert Nozick]] har behandlet spørsmål relatert til statens ideelle og faktiske rolle.

Fremveksten av det moderne statssystemet var nært beslektet med endringer i politisk tenkning, særlig angående en endret forståelse av legitim statlig makt. [[Opplysningstiden|Opplysningsfilosofenes]] krav om at offentlig autoritet skal ha sitt grunnlag i fornuften undergravde eneveldets begrep om «konge av Guds nåde» og bidro til å intensivere kravet om å flytte suverenitet fra monarken til folket. Denne ideen ble klarest formulert i Rousseaus teori om [[folkesuverenitet]].

==Se også==
* [[Statssjef]]
* [[Styreform]]
* [[Styresmakt]]
* [[Vasallstat]]
* [[Liste over stater]]
* [[Liste over ikke-anerkjente stater]]

==Referanser== 
<references/>

== Litteratur ==
*Andreas Osiander: ''The States System of Europe, 1640-1990.'' Oxford: Oxford University Press (1994)
*Theda Skocpol: ''States and Social Revolutions: A Comparative Analysis of France, Russia and China.'' Cambridge: Cambridge University Press (1999)
*Hendrik Spruyt: ''The Sovereign State and its Competitors.'' Princeton: Princeton University Press (1994)
*Charles Tilly: ''Coercion, Capital and European States AD 990-1992.'' Massachusetts: Blackwell (1995)
*Max Weber: ''Makt og byråkrati: Essays om politikk og klasse, samfunnsforskning og verdier.'' Oslo: Gyldendal (1995)

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Land| ]]
[[Kategori:Statsvitenskap]]
[[Kategori:Statsrett]]
[[Kategori:Folkerett]]
[[Kategori:Samfunnsgeografi]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]