Redigerer Stakk (landbruk)

[[Fil:Romanian hay.jpg|thumb|Høystakk fotografert i [[Romania]]]]
En '''stakk''' er en såteformet stabel med [[høy]], [[korn]], [[blad|lauv]] eller [[torv]], i Norge vanlig brukt i det førindustrielle jordbruket.  En forstavelse kan karakterisere innholdet i stakken, som i en '''høystakk''', '''kornstakk''', '''lauvstakk''' eller '''torvstakk'''. Prosessen med å lage en stakk er kalt «stakking» eller «å stakke», lokalt også «å stekkja».<ref name=IA>{{Kilde bok| forfatter=Ivar Aasen| utgivelsesår=2003| tittel=Norsk Ordbog| utgave=Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| isbn=82-521-5928-1}}</ref><ref name=TO/>

Det [[norrønt (språk)|norrøne]] ordet «stakkr» har antagelig opphav i «stake», midtstangen som ofte ble brukt i en stakk.<ref name=NYN>{{Kilde bok| redaktør=Marit Hovdenak, Laurits Killingbergtrø, Arne Lauvhjell, Sigurd Nordlie, Magne Rommetveit, Dagfinn Worren | utgivelsesår=1986| tittel=Nynorskordboka| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| side=683| isbn=82-521-2165-9}}</ref>  Dette ordet har igjen gitt opphavet til det engelske «stack», verb for å stable/lagre eller substantiv for en stabel.<ref name=WE>{{kilde www|tittel=Stack|url=https://www.merriam-webster.com/dictionary/stack |utgiver=Merriam-Webster Dictionary| besøksdato=2020-11-28}}</ref> Fra engelsk har vi igjen fått ordet [[stakk (datastruktur)|stakk]] brukt om en lagringsstruktur i dataprogrammer.  Ordet «[[stakk (klesplagg)|stakk]]» brukt om et skjørt har antagelig et annet opphav, i det norrøne ordet «stakkr» for skinn.<ref name=NYN/>

Mange ulike ord er brukt om stakker, og lokal bruk og uttale kan variere.  Ivar Aasen definerer en ''hjelm'' (''kjelm'', ''tjelm'') som en kornstakk med et lite tak eller dekke,<ref name=IA/> men det kan også brukes mer generelt om en høystakk eller en torvstakk.<ref name=SE1/> En ''rauk'' (''røyk'', ''ruk''. ''røykling'', ''røkling'') er en liten stakk, og ordet kan brukes både om korn, lauv og torv.<ref name=IA/>  I noen området, for eksempel Østerdalen og Valdres, er ordet ''kuv'' brukt om en liten stakk av høy eller lauv.<ref name=SE1/> 
En liten kornstakk kan kalles ''hatt'' (Toten), ''krøys'' (Sogn) og ''skruv'' (Jæren).<ref name=IA/>  ''Torvseter'' er brukt som et alternativt ord for torvstakk.<ref name=NH1/>

== Høystakker i utmarka ==

[[File:Stakk.jpg|thumb|Snitt gjennom utmarks-høystakk]]
I eldre landbruk var det vanlig å slå grasvekster i [[utmark]]a. Graset ble vanligvis oppbevart i [[utløe]]r eller plassert i en stakk, til tørking og oppbevaring. Transport hjem til gården ble
typisk utført om vinteren på snøføre.  [[Fjellslått|Slåtten]] i utmarka var ofte en svært viktig del av gårdsdriften, og stakking i utmarka har vært vanlig over storparten av landet.<ref name=SE1>{{kilde bok|tittel=Sæterbruket i Noreg|forfatter=Lars Reinton|bind=II|forlag=Aschehoug & Co|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1957|side=173ff|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042301016 }}</ref>

Stakkene i utmarka ble plassert på et tørt sted, gjerne slik at den var vanskelig å nå for dyr på leit etter mat. Mange steder ble en steinring brukt til å avgrense og beskytte stakken.<ref name=EBD1/><ref name=ROG>{{Kilde bok| redaktør=Rannveig Bog, Andreas Ropeid, N.H.Tuastad| forfatter=| utgivelsesår=1970| tittel=Rogaland i manns minne| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| side=81ff| kommentar=Fra Nasjonalforeningens landskonkurranse for eldre}}</ref><ref name=GSU>{{Kilde bok| forfatter=Hallvard M. Hoftun| utgivelsesår=1981| tittel=Gamle Suldal| utgivelsessted=| forlag=Suldal kommune| side=166ff}}</ref>
Ringen kunne typisk være 3-4 meter i diameter.  I midten ble det satt opp en ''stakkstang'' (''stakkstaur, stakkstake, stakkstøstong''<ref name=SE1/>, ''sneis''<ref name=TF1>{{kilde bok|forfatter=Harald E Folden|tittel=Til fjells i fortidens fotefar|forlag=Gyldendal Norsk Forlag|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1992|isbn= 82-05-20580-9|url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100807005 }}</ref>) til støtte for høyet, 3-4 meter lang. 
Stangen ble støttet opp av steiner og kanskje også av skråstilte stokker; det var viktig at stakkstangen stod stødig og rett.  For å løfte høyet opp fra bakken, la en i bunnen av stakken la greiner og ris av bjørk eller einer (''undergjerdsris''<ref name=ROG/>, ''onnebur'', ''stakkstongved'',<ref name=SE1/>,
''skog''<ref name=UT1>{{kilde bok|forfatter=Magnus Sandberg|tittel=Utmarka gror att|utgivelsesår=1999|utgivelsessted=Dokka|forlag=Gjølberg Interbok|isbn=82-995139-0-1|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060408005  }}</ref>).

På toppen sto en kvinne eller mann med oppgave å tråkke ned graset rundt stanga.  Det var viktig at graset ble trødd jevnt ned, så ikke stakken med tiden kom til å helle til en av sidene.
Når tråkkeren til slutt skulle ned, kunne en kaste et tau diagonalt over stakken. En person på bakken holdt igjen, mens tråkkeren brukte tauet til å klatre ned på motsatt side.<ref name=ROG/>  En annen brukt måte var at tråkkeren la en vidjekvist rundt toppen av stakkstanga, som støtte for å komme ned.<ref name=NS1/>

I store stakker kunne lag med greiner og kvist også legges inne i stakken, for å gi lufting og for å hjelpe til med å holde stakken sammen (''krake''<ref name=IA/><ref name=SE1/>, ''midtskog''<ref name=UT1/><ref name=NS1>{{kilde bok|tittel=Årbok nr 14 for Norsk skogbruksmuseum|redaktør=Tore Fossum|utgivelsesår=1996|forlag=Norsk Skogbruksmuseum|isbn=82-90660-18-9|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015110608161  }}</ref>).  Det kunne være flere slike lag inne i stakken.  Greiner og kvist kunne også stikkes inn på sidene, for å hindre dyr i å beite av stakken.  Bjørkekvister kunne også brukes for å binde sammen stakken (''vindverjer, værbånd'').<ref name=TF1/>

For å hindre at væte trengte ned langs stanga og fikk graset til å råtne, la en ofte torv på toppen, kanskje også never. Torva ble lagt med grassida ned. Noen steder brukte en hardpakket høy på toppen, holdt sammen av greiner. I mindre stakker kunne en la være å bruke stakkstang, slik at en lettere unngikk at høyet råtnet.<ref name=SE1/> 

Stakken skulle helst ha form som et egg, smal oppe, men også tatt inn litt nede.  Denne forma gjorde at vannet rant av.  Rivene ble brukt for å jevne stakken til slutt.<ref name=NS1/> 

[[File:Stakktuft.jpg|thumb|Stakktuft, Suldal i Rogaland]]
En typisk stakk er i Rogaland oppgitt til å inneholde 12-15 bører med høy, enkelte ganger ned til sju eller opp mot 20 bører.<ref name=EBD1/><ref name=ROG/><ref name=GSU/>  Ei bør med tørt høy kan regnes som om lag 40 kilo.  En flink slåttekar kunne slå tre bører på en dag.<ref name=ROG/><ref name=MV>{{Kilde bok| forfatter=Magnus Våge| utgivelsesår=1959| tittel=Erfjord bygdebok| utgivelsessted=Stavanger| forlag=Erfjord kommune| side=436ff}}</ref>  På en kjelke kunne en få om lag tre bører, mens et hestelass kunne være 6-10 bører. En regnet seks bører for å kunne vinterfore en sau og 36 bører for ei ku.<ref name=RH>{{kilde bok|forfattere=Roy Høibo|tittel=Utløer som valfag|publikasjon=Fra bygd og by i Rogaland 1978/79|sider=11-20|år=1979|forlag=Rogaland Folkemuseum|isbn=82-90271-02-6}}</ref>

Frakt av tørt høy på sommerstid var vanligvis alt for tungvint, og frakten ble utført på vinterføre. Dette var et viktig og tidkrevende arbeid. Transporten kunne bli utført på svært mange forskjellige måter. Ofte ble hest og slede brukt, dragslede eller meieslede.  I nedoverbakke kunne en bruke en ''reist'', en ring laget av bjørkegreiner eller jern, festet under sleden for å bremse.  Var terrenget for ulendt, måtte en greie seg med håndemakt og kjelke.  Var det bratt, kunne en også lage høyballer med nett eller kvister rundt og trille disse.<ref name=RH/> Arbeidet vinterstid var ikke ufarlig, og fortellinger om dødsulykker er ikke uvanlig.  Men arbeidet kunne også være trivelig i godt vær: Fra Nord-Møre er det eksempel på at en kjørte både 30 og 50 hester og karer i følge for å få høyet hjem fra fjellet.<ref name=MR2>{{Kilde bok| forfatter=Jon Tvinnereim| utgivelsesår=1992| tittel=Fylkeshistorie for Møre og Romsdal| utgivelsessted=Oslo| forlag=Det Norske Samlaget| bind=2| side=55f| isbn=82-521-3804-7}}</ref> Ved kysten ble høyet noen steder ført hjem i båt.

Bruk av stakker kan føres tilbake til forhistorisk tid.<ref name=TO>{{Kilde bok| forfatter=Tor Obrestad| utgivelsesår=2004| tittel=Den lengste historia.  Rogaland  10000 f.Kr - 1350 e.Kr.| utgivelsessted=Stavanger| forlag=Wigestand forlag|side=114f| isbn=82-91370-88-5}}</ref> Antagelig har driftsforma vært i bruk i Norge før [[landnåmstiden]], for islandske sagaer omtaler bruken.<ref name=SE1/>

Forhøstingen i utmarka forsvant gradvis i første halvdel av 1900-tallet, med innføring av kunstgjødsel og mer effektiv dyrking av gårdsarealet. I Erfjord i Rogaland er det omtalt bruk av en stakk i utmarka så seint som i 1952.<ref name=EBD1>{{Kilde bok| forfatter=Ernst Berge Drange| utgivelsesår=2004| tittel=Erfjord. Gardar og folk| bind=II| utgivelsessted=Bergen| forlag=Vigmostad & Bjørke| side=696| isbn=82-419-0334-0| kommentar=Utgitt av Suldal kommune}}</ref>  Den dag i dag viser stakktufter i hei og utmark spor etter tidligere slåttevirksomhet og stakkdrift.  

== Kornstakker ==

Kornet kunne i eldre landbruk bli skåret med en sigd og etter skjæring settes i en stakk for tørking.  

På Jæren er ei ''skru(v)'' brukt om en kornstakk med 12 kornband.<ref name=JB>{{Kilde bok|utgivelsesår=1981|tittel=Jærboka|redaktør=Kåre Arnstein Lye|isbn=82-7096-100-0|forlag=Norsk Oikos|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091738002 |side =45 }}</ref>

{{Sitat|Da de kom frem til garden ved Foss, sto Hallvard bonde oppe på en kornstakk og ladet korn, gardskarene bar kornet til ham.|Orknøyingenes saga}}

== Lauvstakker ==

Også lauv og kvist kunne bli samlet i utmarka og lagret til dyrefõr, for så å bli transportert hjem om vinteren.  Lauv, kvist og greiner kunne være viktig tilleggsfôr om vinteren, spesielt dersom høyslåtten sviktet. Greiner med lauv ble samlet i ''(lauv)kjerv'', det vil si bunter med et [[vidje]]bånd rundt midten. På en middels gård kunne det brukes 4-6000 kjerv.<ref name=DHS1>{{kilde www|url=http://www.dhs.museum.no/bilde/kjerv-og-lauvrauk |tittel=Kjerv og lauvrauk |utgiver=De Heibergske Samlinger |besøksdato=2020-11-02}}</ref> De fleste lauvtresortene kunne brukes til fôr, og også furu og einer kunne brukes.<ref name=HSF1>{{kilde www|url=http://kulturlandskapsnettverk.museum.no/sites/kulturlandskap.museum.no/files/vedlegg/3/lauvingsrapport_0.pdf |tittel=Bruk av lauv og lauvtrefõr i Norge |utgiver=Høgskolen i Sogn og Fjordane |besøksdato=2020-11-02}}</ref>
Alm, ask, osp, rogn og selje ble betraktet som de beste sortene, ofte gitt til kyrne.  Bjørk, eik, hassel, hegg, lind og or ble gitt til sauene.  Lauvkjerrene kunne bli lagret i utløer, men også ute i stakker eller ''lauvrauk''. Det var viktig at lauet ikke myglet og heller ikke ble for tørt, slik at bladene falt av under transporten.

Et ''tjug'' ble brukt som mål for 20 kjerver.  Et godt dagsverk for en kvinne og en mann sammen var å lage 18 tjug.  Et ''lauvhundre'' var seks tjug eller 120 kjerver, det vil si at en brukte et «stort» hundre. En stakk kunne romme ti lauvhundre (1200 kjerver) og den mindre rauken kunne ha fra 100 til 1000 kjerver, men størrelsene varierte. En bør med lauv kunne være to tjug.

En ''raukstø'' var en plass der en satte opp lauvrauk.  Vanligvis hadde en ikke stakkstang i midten.  I bunnen la en de tykkeste greinene, som først var kvistet (''stylk'', skate'').  Deretter la en fire kjerv i kors, med overlapp i sentrum, slik at rauken ble høyest på midten.  Så la en kjerv i mellom disse, slik at rauken ble sirkelformet i bunn.  Kjervene ble alltid lagt med toppen inn mot midten. Hvert lag ble trukket litt utover, slik at kjervene skrånet lett utover, for at regnvannet skulle renne av.  

Rauken skulle være avrundet på toppen.  Til slutt bandt en sammen to og to bjørkegreiner med spisse ender, og disse ble satt ned i rauken for å holde den sammen.  Rauken måtte være fast i formen, for å hindre dyr
i å beite av stabelen.  Sidene kunne bli kledd med einer, for å hindre dyra å komme til.  

== Torvstakker ==
[[fil:Torv - no-nb digifoto 20151125 00085 NB MIT FNR 08989.jpg|thumb|Torvstakker på Sortland i 1950. {{Byline|Mittet}}]]
[[Fil:Kielland-Torvmyr.jpg|thumb|Kitty Kielland: ''Torvmyr'' (1882).  Jæren]]
I områder med lite ved har det lenge vært vanlig å bruke torv til brensel.<ref name=KHV1>{{Kilde bok| redaktør = Nils Georg Brekke| forfatter=| utgivelsesår=1993| tittel=Kulturhistorisk vegbok Hordaland| utgivelsessted= Bergen| forlag=Hordaland Fylkeskommune|side=292| isbn=82-7326-026-7 }}</ref>  Ved sparsom lufttilgang omdannes en myr til ''brenntorv'', med et høyt innhold av humus og karbon.<ref name=FB>{{Kilde bok| redaktør=Chr. A.R. Christensen, Jon Lid| utgivelsesår=1951| tittel=Familieboka| utgivelsessted=Oslo| forlag=H. Aschehoug & Co| bind = VI| side=253| isbn=}}</ref>  Torv ble skåret i myrer i fra lange snitt som kunne være flere meter dype.  Store flak ble hentet opp og lagt til tørk på myra.  Ved tørking kunne torva bli hard som kull.  

Etter at torva var blitt tilstrekkelig tørr, kunne den bli lagret i stakker eller i små utløer.  Torvstakkene kunne være i mange fasonger og størrelser.  Fra Namdalen er det omtalt stakker som var runde i bunn, 
med diameter rundt 1,5 meter og høyde 2 meter.<ref name=NH1/>   Torvene i bunn sto på kant, tett i tett i en sirkel.<ref name=AH1>{{kilde bok|forfatter=Anton Einen|tittel=Sogeskrift for Askvoll kommune |bind=Nr.7|utgivelsesår=1994|forlag=Askvoll sogenemnd|isbn=82-991605-1-0|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2016062981002_001 }}</ref> Deretter ble torvene lagt med flatsiden ned, først i midten og så utover.  De ytterste måtte helle svakt utover, slik at regnvannet kunne renne av. Legging av en torvstakk var en kunst, og oppgaven med å lage stakken ble gjerne gitt til den mest erfarne.

Om vinteren frøys yttersida av torvstakken til is, men tok en vekk noen ytre torver, fant en tørr torv under.<ref name=AH1/>

I kyststrøk på Vestlandet var det vanlig å spa torv helt fram til etter andre verdenskrig.  I 1943 ble det produsert 2,3 millioner kubikkmeter torv i Norge, mens i 1950 var produksjonen falt til 1,2 millioner kubikkmeter.<ref name=FB/>

Torvstakker er også kalt ''torvseter''.<ref name=NH1>{{kilde bok|redaktør=Kolbjørn Gåsvær|tittel=Årbok for Namdalen historielag|utgivelsesår=1980|forlag=Namdalen historielag|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2018110181234_001}}</ref>  På Jæren sa en også ''røyk'' (dialekt ''råig'').<ref name=IS1>{{kilde bok|forfatter=Inge Særheim|tittel=Nåbn i Hå''|forlag=Hå kommune|isbn=82-991039-2-4|side=30|utgivelsesår=1984}}</ref>
Stakkene opptrer i flere av [[Kitty Kielland]]s malerier fra Jæren.

{{sitat|De brune lyngheier strakte seg tungsindig inn mellom fjellene.  Torvstakkene sto mørke og alvorlige opp av jorden, som kjempestore, hensovende bikuber|[[Bernhard Folkestad]], ''Blå jul'' (1923)<ref name=AH1/>}}

== Alvedanser ==
Et særmerket spor etter høy- eller kornstakker er ''alvedanser'':  Dette er spor etter grøfting som er utført rundt en stakk, vist som en fordypning i terrenget, mest synlig om vinteren når graset er beitet ned.<ref name=TO/>   Formen kan være rund, firkantet eller som en hestesko.  Størrelsen kan være fra 2,5 til 3 meter i diameter og opp til større anlegg på 12 x 9 meter.  Alvedansene kan finnes enkeltvis, men også i grupper på opp til 12-13 i lag.  Sammen med alvedansene finner en ofte også andre kulturspor, som gjerder og rydningsrøyser.

Navnet «alvedans» viser til at fordypningen kan være spor etter [[alv]]er, mytiske vesen som holder dans om nettene.  

Alvedanser finnes i hovedsak på Låg-Jæren, i områder med kystlynghei.  Flest registreringer er gjort i Hå kommune, men en har også funnet enkelt alvedanser på Rennesøy, i Gjesdal og ved Egersund. Mange er arkeologisk undersøkt, med blant annet pollenanalyse. Grøftingen rundt høystakkene kan gå tilbake så langt som til folkevandringstiden, 400-550 e.Kr.    

== Stedsnavn knyttet til stakker ==

Mange stedsnavn har sammensetninger med «stakk», fordi stedet har hatt tilknytning til stakking eller fordi en terrengformasjon ser ut som en stakk.  Dette gjelder for eksempel de følgende gårdsnavnene<ref name=ET1>{{Kilde bok|forfatter=Olav Veka| utgivelsesår=2000|tittel =  Norsk etternamnleksikon|isbn =82-521-5432-8|utgivelsessted = Oslo|forlag=Det Norske Samlaget }}</ref><ref name=SE1/>

* [[Løvstakken]]  (Bergen i Hordaland)
* Stakkeland (Kvinesdal i Agder)
* Stakkenes (Troms)
* [[Stakkestad]] (Tysvær i Rogaland)
* Stakkland (Vindafjord i Rogaland)
* Stakknes (Surnadal i Møre og Romsdal, Vindafjord i Rogaland) 
* Stak(k)srud (Odalen i Hedmark).

Det norrøne ''hjalmr'' («hjelm, stakk») kan ha gitt opphav til navn i forbindelse med stakking, og slike navn finnes over hele landet.
Eksempler er:<ref name=ET1/> <ref name=SE1/><ref name=SAER>{{kilde bok|forfatter=Inge Særheim |tittel=Stadnamn i Rogaland |forlag=Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke |utgivelsesår=2007 |utgivelsessted=Bergen |isbn= 978-82-7674-879-6}}</ref>

* Hjelmevold (Ulvik i Hordaland)
* Kjelmen  (Eigersund i Rogaland)
* Tjelmeland (Etne og Sand i Rogaland)
* [[Tjensvoll]] (Stavanger i Rogaland)
* Torvkjelmen (Lund i Rogaland)

Også ''rauk'' har blitt brukt i navnsettinger:<ref name=ET1/>

* Rauk (Nes i Buskerud)
* Røkeberg (Eiker i Buskerud)
* Røyken (Buskerud)
* Ryk (Våle i Vestfold)

Det norrøne ordet ''kleggi'' kunne i tillegg til å bety insektet klegg, også bety høystakk.  Denne betydningen er sannsynligvis opphavet til flere navn.<ref name=ET1/><ref name=STF64>{{Kilde bok |utgivelsesår = 1964| tittel = Stavanger Turistforenings årbok 1963: Stedsnavn i fjellet |utgivelsessted = Stavanger |forlag = Aktietrykkeriet i Stavanger |url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013081305035 |side =35f }}</ref>

* Kleggen (fjelltopp nær Lysebu i Rogaland)
* Kleggetveit (Evje i Agder)
 
== Se også ==

* [[Rauk]] - et restfjell med såteform

== Referanser ==

<references/>

== Eksterne lenker ==

* [http://dhs.museum.no/bilde/kornstakk De Heibergske Samlinger] {{Wayback|url=http://dhs.museum.no/bilde/kornstakk |date=20201208212529 }} Bilde av kornstakk.  Besøkt 27. november 2020.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Landbruk]]  
[[Kategori:Landbrukshistorie]]