Redigerer Southern Cross-ekspedisjonen

[[Fil:Borchgrevink Hut.jpg|thumb|300px|Southern Cross-ekspedisjonens leirhytter ved Kapp Adare, midt i en pingvinkoloni.{{Byline| Kuno Lechner|1992}}]]
[[Fil:Antarctica - Location of the Ross Sea.png|thumb|300px|alt= Outline map of continental Antarctica also showing parts of Australia, New Zealand, South America and South Africa. Various landmarks on the continent and in the surrounding oceans are labelled.|Kart over Antarktis som viser området der Southern Cross-ekspedisjonen drev utforskning (rødt rektangel). Kapp Adare ligger i nedre høyre hjørne av rektangelet, Rossbarrieren ligger midt i rektangelet.]]

'''Southern Cross-ekspedisjonen''' (offisielt '''British Antarctic Expedition 1898–1900''') var den første britiske [[oppdagelsesreise]]n i [[den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning]] og en forløper for de mer berømte ekspedisjonene til [[Robert Falcon Scott]], [[Ernest Shackleton]] og [[Roald Amundsen]]. Det var den norskfødte, halvt engelske utforskeren og skolemesteren [[Carsten Borchgrevink]] som hadde ideen til ekspedisjonen, som var den første som gjennomførte en overvintring på [[Det antarktiske kontinent|det antarktiske fastlandet]]. Ekspedisjonen var også den første som seilte til [[Rossbarrieren]] siden [[James Clark Ross]] oppdaget den i 1839–43, og den første som foretok ilandstigning på barrieren. Ekspedisjonen var dessuten banebrytende i bruk av hunder og sleder i [[Antarktis]].

Southern Cross-ekspedisjonen var finansiert av den britiske forleggeren [[George Newnes]]. Avreisen skjedde i august 1898 med [[DS «Southern Cross»]], og Borchgrevinks mannskap tilbrakte vinteren 1899 ved [[Kapp Adare]], helt nordvest i [[Rosshavet]]. Her gjennomførte de et omfattende vitenskapelig program, men mulighetene for nærmere utforskning av innlandet var sterkt begrenset av det fjellrike terrenget med mange isbreer rundt leiren. I januar 1900 forlot de Kapp Adare i «Southern Cross». De utforsket så Rosshavet etter samme rute som Ross hadde fulgt 60 år tidligere. Etter å ha nådd isbarrieren ble en gruppe på tre mann de første til å foreta en sledeferd på barriereoverflaten. De nådde 78°50'S, [[Farthest South|det sørligste punktet]] til da nådd av mennesker.

Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen kjølig mottatt av det etablerte geografimiljøet i London, som var fornærmet over at den hadde kommet dets egen [[Discovery-ekspedisjonen|Discovery-ekspedisjon]] i forkjøpet. Det ble også ytret kritikk av Borchgrevinks lederegenskaper og det begrensede vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen. Til tross for sin banebrytende virksomhet i Antarktis oppnådde aldri Borchgrevink samme heltestatus som Scott og Shackleton, og Southern Cross- ekspedisjonen ble snart overskygget av dramatikken som omga disse og andre av tidens oppdagelsesreisende. Roald Amundsen anerkjente imidlertid at Borchgrevinks ekspedisjon hadde forsert de største hindrene for å ta seg fram på [[det antarktiske kontinent]]et og åpnet opp for påfølgende ekspedisjoner.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Carsten Borchgrevink.jpg|thumb|alt= Head and shoulders portrait of a man with receding hair, heavy moustache, looking left from the image. He wears a high white collar, black necktie, dark waistcoat and jacket.|Ekspedisjonslederen [[Carsten Borchgrevink]]]]

[[Carsten Egeberg Borchgrevink]] var født i Oslo av engelsk mor og norsk far. I 1888 emigrerte han til [[Australia]], der han blant annet arbeidet som landmåler i [[Queensland]], før han takket ja til et tilbud om en lærerstilling i [[New South Wales]].<ref
name="Vogt32" /> I 1894 deltok han i en antarktisekspedisjon finansiert av [[Svend Foyn]]. Den hadde som hovedformål å kartlegge muligheten for [[hvalfangst]] i [[Sørishavet]]. Ekspedisjonen ble ledet av [[Henrik Johan Bull]] i hvalskuta [[DS «Antarctic» (1871)|«Antarctic»]] og nådde Kapp Adare helt vest i Rosshavet. En gruppe bestående av blant andre Bull og Borchgrevink gikk i land og hevdet å være de første mennesker til å sette fot på det antarktiske kontinentet, uvitende om britiske og amerikanske selfangere som hevdet å ha gått i land på [[Antarktishalvøya]] i 1821.<ref name="Vogt20" /><ref name="Headland129" />

De gikk også i land på [[Possession Islands]] i Rosshavet, der de la igjen en melding i en metallboks på [[Foyn Island]] som bevis på sitt besøk.<ref name="SouthPole1" /> Borchgrevink var overbevist om at Kapp Adares beliggenhet, med en stor pingvinkoloni som gav enkel tilgang til ferskt kjøtt og spekk, var egnet som base for en fremtidig overvintringsekspedisjon og utgangspunkt for undersøkelser av [[Antarktika]]s indre.<ref name="anta-canterbury-intro" /><ref name="Preston14" />

Fast bestemt på at han ville lede en slik ekspedisjon selv, brukte Borchgrevink de neste tre årene til å forsøke å skaffe økonomisk støtte i Australia og England. Norsk støtte var umulig fordi [[«Fram»]]-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe.<ref name="NPH" /> Til tross for noe oppmuntring fra [[Royal Geographical Society]] (RGS), som han talte for på dets internasjonale kongress i 1895, var innsatsen i begynnelsen resultatløs.<ref name="SouthPole1" /> RGS jobbet i det skjulte med egne planer om en stor nasjonal antarktisekspedisjon{{#tag:ref|Dette materialiserte seg etter hvert i [[Discovery-ekspedisjonen]], ledet av [[Robert F. Scott]]|group=n}} og var selv på finansieringsjakt, og Borchgrevink ble av presidenten i RGS, [[Clements Markham]], sett på som en påtrengende utlending og konkurrent.<ref name="Preston14" /> Borchgrevink klarte imidlertid omsider å overtale forleggeren [[George Newnes]] til å dekke hele kostnaden ved ekspedisjonen, om lag £{{Formatnum:40000}} (£{{Formatnum:3300000}} i 2010-verdi).<ref name="Jones59" /><ref name="IMW" /> Denne donasjonen gjorde Markham og RGS rasende, da beløpet ville vært tilstrekkelig til å få deres eget prosjekt på bena.<ref name="SouthPole1" /> Newnes' forretningsrival [[Alfred Harmsworth]] støttet for øvrig Markhams ekspedisjon.<ref name="Fiennes36" />

Newnes satte følgende betingelse: Borchgrevinks ekspedisjon måtte seile under britisk flagg og under navnet ''The British Antarctic Expedition''. Borchgrevink hadde ingen problemer med å akseptere dette, selv om bare to av ekspedisjonens medlemmer var britiske.<ref name="Jones59" />{{#tag:ref|Et annet medlem av landgruppen, [[Louis Bernacchi]], var australier; resten var alle skandinaver.|group=n}} Dette forsterket Markhams fiendtlighet og forakt,<ref name="Crane74" /> som refset RGSs bibliotekar [[Hugh Robert Mill]] for å ha vært til stede ved Southern Cross-ekspedisjonens lansering.<ref name="Jones59" /> Der hadde Mill i gripende ordelag utbrakt en skål for ekspedisjonens suksess og kalt det «en skam for menneskelig virksomhet» at det var deler av jordkloden mennesket ennå ikke hadde forsøkt å nå. Han håpet at denne skammen ville bli gjort slutt på gjennom «gavmildheten til Sir George Newnes og motet til Hr. Borchgrevink».<ref name="Borchgrevink25" />

== Organisering ==

=== Ekspedisjonens formål ===
Borchgrevinks ekspedisjon hadde både kommersielle, vitenskapelige og geografiske mål. Han overveide å etablere et selskap for å utvinne de store [[guano]]forekomstene han hadde observert på sin reise i 1894–95, men dette ble det ikke noe av.<ref name="anta-canterbury-intro" /> I en rekke taler i vitenskapelige selskaper poengterte han hvor mye arbeid som kunne bli utført av en overvintrende ekspedisjon, inkludert muligheten til å fastlegge posisjonen til [[den magnetiske sydpolen]].<ref name="SouthPole1" /> Vitenskapsmennene som Borchgrevink plukket ut til ekspedisjonen, var relativt uerfarne, men de dekket et bredt spekter av vitenskapelige disipliner: [[magnetisme]], [[meteorologi]], [[biologi]], [[zoologi]], [[taksidermi]] og [[kartografi]].<ref name="anta-canterbury-equip" /> Borchgrevink håpet også at ekspedisjonens vitenskapelige bedrifter kunne forsterkes av sledeferder og geografiske oppdagelser, og kanskje et forsøk på å nå [[Sydpolen|den geografiske sydpolen]].<ref name="anta-canterbury-intro" /> Uten kjennskap til Antarktikas geografi var han intetanende om at leirens beliggenhet ved Kapp Adare ville utelukke omfattende undersøkelser av kontinentets indre.<ref name="ForgottenEx" /><ref name="Crane74" />

=== Fartøy ===
[[Fil:SS_Southern_Cross,_Derwent_River,_1898.jpg|thumb|right|Ekspedisjonsskipet [[DS «Southern Cross»]]]]
{{Hovedartikkel|DS «Southern Cross»}}
Borchgrevink kjøpte inn den dampdrevne [[ishavsskute|ishavsskuta]] «Pollux», bygget ved [[Colin Archer]]s verft, som ekspedisjonsskip.<ref name="Borchgrevink10" /> Archer hadde konstruert og bygd [[Fridtjof Nansen|Nansens]] skip [[«Fram»]], som i 1896 hadde vendt tilbake uskadet fra sin drift i isen under Nansens forsøk på å nå [[Nordpolen]].<ref name="Jones63" /> Skipet ble kjøpt av skipsreder O.B Sørensen i Arendal.<ref>[http://www.agderposten.no/kultur/den-ukjente-polfareren-fra-arendal-1.2291974 Den ukjente polfareren fra Arendal] {{Wayback|url=http://www.agderposten.no/kultur/den-ukjente-polfareren-fra-arendal-1.2291974 |date=20180410202127 }}, Agderposten, 6.april.2018</ref> «Pollux», som Borchgrevink umiddelbart døpte om til «Southern Cross»,<ref name="ForgottenEx" /> var [[bark (skip)|barkrigget]], 146 fot (44,5 meter) lang og med en tonnasje på 521 [[bruttotonn]].<ref name="Borchgrevink10" /> Motorene ble konstruert etter Borchgrevinks spesifikasjoner og installert før fartøyet forlot Norge.<ref name="Borchgrevink10" /> Markham sådde tvil om skutas sjødyktighet (kanskje for å hindre Borchgrevinks avreise),<ref name="Preston16" /> men «Southern Cross» viste seg å innfri alt som ble krevet av henne i det antarktiske farvannet. I likhet med mange av de historiske polarskutene hadde hun et kort liv etter ekspedisjonen;<ref name="Ships" /> hun ble solgt til Newfoundland Sealing Company, og i april 1914 forliste hun med hele mannskapet på 173 under en storm utenfor [[Newfoundland]].<ref name="Paine131" />

=== Personell ===
[[Fil:Newnes-Spy-1894.jpg|mini|upright|alt= Drawing of a heavily-bearded man, hands in pockets, wearing a black tailed coat, striped trousers, waistcoat and watch chain.|Karikatur av Sir George Newnes]]
Landgruppen på ti som skulle overvintre ved Kapp Adare, besto av Borchgrevink, fem forskere, en ekspedisjonslege, en kokk som også virket som assistent, og to hundekjørere. Borchgrevink valgte først ut bare nordmenn, men dette kunne ikke Newnes akseptere.<ref name="Vogt38" /> Derfor ble to engelskmenn og en australier med som medlemmer av den vitenskapelige staben. [[Tasmania|Tasmanieren]] [[Louis Bernacchi]], som hadde studert magnetisme og meteorologi ved [[Melbourne Observatory]], hadde egentlig blitt utvalgt til å delta på [[Adrien_de_Gerlache#Belgica-ekspedisjonen|den belgiske antarktisekspedisjonen]] 1897–99 (Belgica-ekspedisjonen). Han hadde imidlertid blitt etterlatt i Australia, ettersom ekspedisjonsskipet [[«Belgica»]] unnlot å anløpe [[Melbourne]] på reisen sørover.<ref name="Borchgrevink13" /> Bernacchi reiste da til London og sikret seg en plass i Borchgrevinks vitenskapelige gruppe.<ref name="Borchgrevink13" /> Hans opptegnelser fra Southern Cross-ekspedisjonen ble utgitt i 1901. De tegnet et kritisk bilde av deler av Borchgrevinks lederskap, men forsvarte det vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen.<ref name="Crane74" /> I 1901 returnerte Bernacchi til Antarktis som fysiker på Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott.<ref name="Crane108" /> En annen av mannskapet kom også til å delta på Discovery-ekspedisjonen, som kaptein på avløsningsskipet [[DS «Morgenen»|«Morning»]]. Det var engelskmannen [[William Colbeck]],<ref name="Crane232" /> en erfaren sjømann med løytnants grad i [[Royal Naval Reserve]].<ref name="Borchgrevink13" /> Som forberedelser til Southern Cross-ekspedisjonen tok Colbeck et kurs i magnetisme ved [[Kew Observatory]] i London.<ref name="Borchgrevink13" /> 

Sjefszoolog [[Nicolai Hanson]] hadde et kort studieopphold ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Kristiania]] bak seg, mens assisterende zoolog Hugh Blackwell Evans var en prestesønn fra [[Bristol]] som hadde tilbrakt tre år på en kvegfarm i Canada, og som også hadde deltatt på en selfangstekspedisjon til [[Kerguelen]].<ref name="ForgottenEx" /> Ekspedisjonens lege, [[Herluf Kløvstad]], kom fra en stilling ved et sinnssykeasyl i Bergen.<ref name="Borchgrevink13" /> Overvintringsgruppens øvrige medlemmer var Anton Fougner, forskningsassistent og altmuligmann; Kolbein Ellefsen, kokk og assistent; og de to samene [[Per Savio]] og Ole Must, som var hundekjørere.<ref name="ForgottenEx" /> Savio og Must, henholdsvis 21 og 20 år gamle, var de yngste deltakerne i gruppen.<ref name="ForgottenEx" /> Borchgrevink beskrev senere Savio som «anerkjent for sin lojale natur, djervhet og intelligens».<ref name="Borchgrevink13" />

Fartøybesetningen under kaptein [[Bernhard Jensen]] besto av 19 norske sjøfolk og en svensk stuert. Jensen var en erfaren ishavsskipper og hadde deltatt sammen med Borchgrevink på «Antarctic» i 1894–95.<ref name="Borchgrevink13" />

Utvalget av ekspedisjonsmedlemmer kan tyde på at Borchgrevink ikke fullt ut forsto hvor avgjørende dette kunne være for resultatet av en ekspedisjon av denne typen.<ref name="Vogt38" /> Han la mer vekt på å plukke ut menn som hadde godt humør og som han mente ville være i stand til å samle inn pålitelige data, fremfor erfarne vitenskapsfolk som kunne gjennomført mer inngående feltstudier og publisert omfattende vitenskapelige arbeider.<ref name="Vogt38" />

== Ekspedisjonen ==

=== Reisen sørover ===
«Southern Cross» seilte fra London den 23. august 1898 etter å ha fått overlevert [[Union Jack]] av [[Georg V av Storbritannia|hertugen av York]], den fremtidige Kong George V.<ref name="Borchgrevink22" /> I tillegg til ekspedisjonens besetning, utstyr og proviant hadde skipet med sibirske sledehunder. Det var første gang hunder skulle bli benyttet på en antarktisk ekspedisjon.<ref name="anta-canterbury-equip" /> Etter en siste proviantering i [[Hobart]] på [[Tasmania]] seilte «Southern Cross» mot Antarktis den 19. desember.

Kapp Adare ligger på 170 grader øst. William Colbeck mente – etter å ha studert tidligere ekspedisjoner – at det sannsynligvis ville bli enklere å trenge gjennom pakkisen ved 180 grader. Borchgrevink var imidlertid av en annen oppfatning. Han var redd for at vestavinden ville drive dem enda lenger østover i forhold til bestemmelsesstedet. Han bestemte derfor å krysse Sørishavet langs 150. lengdegrad.<ref name="Vogt70">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 70–71</ref>

På årets siste dag nådde de ytterkanten av pakkisen, mye tidligere enn Borchgrevink hadde regnet med. Dagen etter ble hundene luftet på isen, og flere av mannskapet benyttet anledningen til å ta seg en skitur. Den videre fremdriften gikk langsomt, til tross for at kaptein Jensen utnyttet det som var av åpne [[råk]]er. Den 12. januar fikk de [[Ballenyøyene]] i sikte, men det var ikke mulig å nærme seg på grunn av tykk is i farvannet rundt dem. Ti dager senere, 22. januar, satte en kraftig storm inn, og isen begynte å pakke seg ytterligere sammen. Det var overhengende fare for at «Southern Cross» ville bli skrudd ned av isen, og sleder og proviant ble klargjort i tilfelle skuta måtte forlates. Etter noen nervepirrende timer slapp imidlertid isen taket. Det ble gjort målinger som viste at skipet, som fremdeles var innefrosset, beveget seg sakte mot nordøst – i stikk motsatt retning av Kapp Adare. Først den 11. februar sprakk isen opp tilstrekkelig til at de kunne starte motoren og sette kursen østover. Ved 180. lengdegrad ble kursen satt sørover, og ikke lenge etter var «Southern Cross» gjennom isbeltet og på vei inn i Rosshavet ved 71. breddegrad. [[Kapp Adare]] kom til syne 16. februar, og dagen etter ankret «Southern Cross» opp nær land.<ref name="Vogt74">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 74–78</ref>

Ekspedisjonen hadde brukt lenger tid enn både Ross og Kristensen på å krysse isbeltet,<ref name="Vogt78">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 78</ref> og det er bred enighet blant polarforskere om at Borchgrevinks valg av kurs spilte en avgjørende rolle for utfallet av ekspedisjonen: tiden de tapte kunne ha vært benyttet til å finne et overvintringssted som var bedre egnet som utgangspunkt for sledeturer innover kontinentet.<ref name="Vogt268">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 268</ref>

=== «Camp Ridley» ved Kapp Adare ===
[[Fil:Adare Peninsula map.jpg|thumb|Kart over Adarehalvøya mellom Rosshavet og Robertsonbukta. Kapp Adare ligger lengst nord på halvøya]]
Kapp Adare ble oppdaget av [[James Clark Ross]] under hans antarktisekspedisjon fra 1839 til 1843. Ved neset ligger et langt [[Fjære|strandbelte]], der Bull og Borchgrevink steg i land i 1895. Dette strandbeltet er hjemsted for en av de største koloniene med [[adeliepingvin]]er i Antarktis. Borchgrevink hadde i 1895 uttalt at «på dette spesielle stedet er det rikelig med plass for hus, telt og forsyninger».<ref name="anta-canterbury-intro" /> Overfloden av pingviner ville gi tilgang både på vinterrasjoner og fyringsolje.<ref name="Preston14" />

Lossingen startet samme dag, den 17. februar.<ref>[http://avtrykk.no/i-kamp-med-isfjell-og-pingviner I kamp med isfjell og pingviner] på ''Avtrykk.no'', Besøkt 17.06.2016</ref> Først ble de 75 hundene sendt i land<ref name="ForgottenEx" /> sammen med sine samiske oppassere, og de to ble dermed de første til å tilbringe en natt på det antarktiske kontinentet.<ref name="anta-canterbury-arrival" /> I løpet av de neste tolv dagene ble resten av utstyret og forsyningene fraktet i land, og to prefabrikerte hytter i furu fra [[Strømmen Trævarefabrik]] i Norge ble oppført.<ref>{{Kilde www |url=http://www.norgesglemteoppdager.org/ |tittel=Den glemte ekspedisjonen |besøksdato=2010-03-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100514011734/http://www.norgesglemteoppdager.org/ |arkivdato=2010-05-14 |url-status=død }}</ref> Den ene skulle fungere som mannskapsbrakke, den andre som lager.<ref name="anta-canterbury-buildings" /> Dette var de første bygningene som ble reist på kontinentet. En tredje hytte ble satt opp av reservematerialer og skulle tjene som magnetisk observatorium.<ref name="Preston14" />

«Boligkvarteret» hadde stusselig med plass for ti mann og virket heller ikke særlig solid – Bernacchi beskrev det senere som «4,5 ganger 4,5 meter, surret fast med tau til den steinete grunnen».<ref name="Crane153" /> Hundene ble holdt i en kennel stablet opp av lagerkasser.<ref name="anta-canterbury-buildings" /> Den 2. mars var leiren ferdig etablert. Den ble døpt «Camp Ridley» etter pikenavnet til Borchgrevinks mor,<ref name="SouthPole1" /> og hertugen av Yorks flagg ble heist. Samme dag avgikk «Southern Cross» til Australia for å tilbringe vinteren der.<ref name="anta-canterbury-arrival" />

Inne i hytta var to små rom innredet som [[mørkerom]] og [[taksidermi|prepareringsrom]]. I oppholdsrommet slapp sollys inn gjennom et dobbelt glassvindu med skodder og gjennom en liten, firkantet rute høyt på den nordre gavlveggen. Sovekabiner ble installert langs ytterveggene, og et bord og en ovn tok opp plassen i midten av hytta.<ref name="anta-canterbury-buildings" />

=== Den første rekognoseringen ===
Det var bare få uker igjen før vinteren ville sette inn for alvor, og det var derfor viktig å foreta prøveturer med sledene for å teste utstyret og bli kjent med de nærmeste områdene. Den 22. april la Borchgrevink, Fougner, Bernacchi og Savio ut på den første sledeturen på [[havis]]en i [[Robertsonbukta]] med 20 hunder og proviant for 20 dager. Den første natten blåste det opp til storm, og morgenen etter var isen i bukta brutt opp. Fra sin teltplass på en liten strand omgitt av høye klipper ble Savio og Fougner sendt ut i en seilduksbåt for å hente hjelp, mens Borchgrevink og Bernacchi snart ble fortvilte vitner til at bukta fyltes av issørpe og isflak, som var til stor fare for de to i båten. Ved å hugge trinn i isen som dekket klippene, var de etter mye anstrengelse i stand til å komme seg til toppen av klippene. De fikk etter hvert øye på sine to kamerater som hadde berget seg inn på en liten strand, og som nå også arbeidet seg oppover fjellsiden. Etter flere dagers livsfarlig slit kom de seg omsider helskinnet tilbake til leiren.<ref name="Vogt91">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 91–96</ref> Alle de tjue hundene ble skylt på havet under stormen, men én av dem dukket opp i fin form på Kapp Adare flere uker senere.<ref name="Vogt105">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 105</ref>

I tillegg til denne mislykkede sledeturen ble det fanget forsøkseksemplarer av fugler og fisker og slaktet [[seler]] og pingviner for føde og olje. Utendørsaktivitetene ble kraftig avkortet, da den antarktiske vinteren for alvor satte inn i midten av mai.<ref name="SouthPole1" />

=== Den antarktiske vinteren ===
[[Fil:Drawing in Carstens Borchgrevink hut c.jpg|thumb|alt= A wooden planked wall on which can be seen a stylised drawing of a woman's head and other ornamental shapes and objects|Tegning av Kolbein Ellefsen, på veggen over køya hans i hytta på Kapp Adare{{Byline|Mila Zinkova}}]]
Da vinteren begynte å feste grepet, ble mennene i økende grad innesperret i den ubekvemme forlegningen. Dette var en stor prøvelse; Bernacchi skrev om økende kjedsomhet og irritasjon: «Offiserer og menn, ti av oss til sammen, erfarte at humøret ble tynnslitt.»<ref name="Crane153" /> I denne perioden ble det klart at Borchgrevink manglet de lederegenskapene en slik situasjon krevde. Han var, som Bernacchi skrev, «i mange henseende (...) ikke en god leder».<ref name="Crane74" /> Polarhistorikeren [[Ranulph Fiennes]] skriver at det rådet et «demokratisk anarki», der møkk, uorden og passivitet hørte til dagens orden.<ref name="Fiennes43" />

Borchgrevink var ingen erfaren vitenskapsmann, og hans manglende kompetanse med instrumenter og observasjontaking var til stor bekymring for flere i gruppen.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Imidlertid maktet de å opprettholde et program med vitenskapelige observasjoner. Fysisk trening ble gjennomført utenfor hytta når været tillot det, og Savio lagde en improvisert sauna i snøskavlen langs hytta. Det ble også arrangert en konsert med lysbilder, sanger og høytlesing.<ref name="anta-canterbury-life" /> I denne perioden var det to hendelser som nær hadde fått en dødelig utgang; i den første ble et stearinlys forlatt brennende ved siden av en køye, og det tok fyr i hytta, som fikk store skader. Ved et annet tilfelle ble tre mann nesten kvalt av kullos, mens de sov.<ref name="SouthPole1" />
[[Fil:William Colbeck - Southern Cross Expedition 1899.jpg|thumb|left|William Colbeck foran det magnetiske observatoriet]]

Gruppen var godt utstyrt med en rekke basismatvarer – smør, te og kaffe, sild, sardiner, ost, suppe, hermetisk innmat, plumpudding, tørkede poteter og grønnsaker.<ref name="anta-canterbury-life" /> Det ble imidlertid klaget på at det ikke var tatt med noen luksusvarer. Colbeck noterte at «all hermetisert frukt beregnet på overvintringen var enten spist opp på reisen eller etterlatt ombord».<ref name="anta-canterbury-life" /> Det var også mangel på tobakk. Til tross for at den opprinnelige tobakksbeholdningen var på et halvt tonn, hadde bare skråtobakk blitt tatt med i land.<ref name="anta-canterbury-life" />

Zoologen, Nicolai Hanson, ble syk i løpet av vinteren. Den 14. oktober døde han, tilsynelatende av en tarmlidelse, og han var dermed det første mennesket som ble begravet på det antarktiske kontinentet. Graven ble sprengt ut i isen ovenfor leiren.<ref name="anta-canterbury-burial" /> Bernacchi skrev: «Der midt iblant dyp stillhet og fred finnes det ingenting som kan forstyrre den evige søvn bortsett fra sjøfugler i flukt».<ref name="ForgottenEx" />

=== Yorkøya ===
Da det gikk mot vår, gjorde gruppen seg klar for mer ambisiøse ferder innover land med bruk av hunder og sleder. Innerst i Robertsonbukta oppdaget de en øy som de kalte [[Duke of York Island]] etter ekspedisjonens beskytter.<ref name="Borchgrevink6" /> Yorkøyas geologi ble grundig undersøkt, og de etablerte en framskutt base som utgangspunkt for forsøk på å nå [[Mount Sabine]] i [[Admiralitetsfjellene]] i sør. Basen besto av utstyr og et stort proviantdepot som var fraktet over isen fra Kapp Adare. I tillegg bygde de en liten hytte av skiferstein som husly.<ref name="Vogt130">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 130–135</ref>

Fra toppen av Yorkøya kunne Borchgrevink observere to isbreer i sør. Disse gav han navnene [[Dugdalebreen]] og [[Murraybreen]]. Breene var skilt av en fjellrygg, som fikk navnet [[Geikielandet]]. Denne fjellryggen var målet for den første sledeferden fra Yorkøya. I flere dager undersøkte de området opp til en høyde av 1800 meter, og selv i den høyden oppdaget de ulike [[lav]]arter. De fant også fjær og eggeskall, som tydet på at de hadde funnet hekkeplasser for [[ispetrell]]en.<ref name="Vogt136">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 136–138</ref> Videre framdrift sørover med hundesleder var imidlertid ikke mulig, så omfanget av den videre utforskningen begrenset seg til kystlinjen av Robertsonbukta.<ref name="ForgottenEx" />

=== Utforskning av Rosshavet ===
«Southern Cross» var tilbake ved Kapp Adare fra Australia den 28. januar 1900.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Borchgrevink startet på oppgaven å rigge ned basen og overføre materiell til skipet, men etter noen dager avbrøt han dette arbeidet, og 2. februar kastet de loss for Rosshavet.<ref name="anta-canterbury-depart" /> Vitnesbyrd om en hurtig og uryddig avreise fra Kapp Adare var tydelige da området ble besøkt av medlemmer av Discovery-ekspedisjonen to år senere. [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]] skrev: «...hauger av avfall over alt, og et berg av proviantkasser, døde fugler, seler og hunder, sledeutstyr (...) og det himmelen må vite.»<ref name="Wilson" />

[[Fil:Ross Ice Shelf 1997.jpg|thumb|alt= Dark sea in the foreground extends to a long ice ridge that stretches across the picture|Kanten av Rossbarrieren, der Borchgrevink gikk i land i 1900]]
Første stoppested var [[Foyn Island]] i øygruppen [[Possession Islands]], der en metallboks etterlatt av Bull og Borchgrevink i 1895 ble gjenfunnet.<ref name="SouthPole1" /> De fortsatte videre sørover langs kysten av Victoria Land og oppdaget flere øyer. Én av disse kalte Borchgrevink opp etter Sir Clements Markham, uten at æresbevisningen førte til at han endret sin fiendtlige innstilling til ekspedisjonen.<ref name="Borchgrevink6" /><ref name="Huxley25" /> «Southern Cross» seilte videre til [[Rossøya (Antarktis)|Rossøya]] og forsøkte å gå i land ved [[Cape Crozier]], ved foten av [[Mount Terror]]. Der var Borchgrevink og kaptein Jensen nær ved å drukne i en flodbølge forårsaket av [[Iskalving|kalving]] fra isbarrieren.<ref name="SouthPole1" /> De fulgte samme rute østover langs barrieren som [[James Clark Ross|Ross]] hadde seilt seksti år tidligere, og fant viken der han nådde sin sørlige rekord.<ref name="Preston13" /> Observasjoner viste at barrierekanten hadde trukket seg om lag 50 kilometer sørover siden den gang, noe som innebar at de allerede hadde passert rekorden til Ross.<ref name="SouthPole1" /> Borchgrevink ville forsøke å komme seg i land på barrieren og fant en plass der iskanten var lav nok til at en ilandstigning var mulig.<ref name="Amundsen25" /> Den 16. februar gikk han, Colbeck og Savio i land med hunder og sleder og tok seg opp til barriereoverflaten. De gjennomførte en marsj noen kilometer sørover til et punkt de kalkulerte til å ligge på 78°50'S, en ny sørlig rekord.<ref name="Preston14" /> De var de første menneskene som hadde gått på isbarrieren, og for dette høstet de Amundsens anerkjennelse: «Vi må innse at ved å stige opp på barrieren, åpnet Borchgrevink veien mot sør og fjernet det største hinderet for de påfølgende ekspedisjonene».<ref name="Amundsen25" /> Ti år senere etablerte Amundsen under sin vellykkede [[Fram-ekspedisjonen|sydpolsekspedisjon]] leiren [[Framheim]] like i nærheten .<ref name="Amundsen167" />

På den videre reisen nordover stoppet «Southern Cross» på [[Franklin Island]] utenfor kysten av Victoria Land og gjennomførte en rekke magnetiske målinger. Disse antydet at posisjonen til den magnetiske sydpolen som forventet lå i Victoria Land, men lenger nordvest enn tidligere antakelser.<ref name="SouthPole1" /> Ekspedisjonen satte deretter kursen hjemover. De krysset den [[sørlige polarsirkel]]en 28. februar, og 1. april sendte de telegram fra [[Bluff]] på New Zealand med melding om at de var vendt tilbake i god behold.<ref name="ForgottenEx" />

== Etterspill ==
[[Fil:MountMelbourne.jpg|thumb|left|alt= Distant view over an ice-covered sea of a conical mountain|Ved foten av Mount Melbourne i Victoria Land fant Borchgrevink «en glimrende leirplass».]]
Ekspedisjonen fikk en kjølig mottakelse da «Southern Cross» ankom England i juni 1900.<ref name="Stonehouse40" /> I geografiske kretser bar man fortsatt nag til Borchgrevink for at han klarte å skaffe støtte fra Newnes, men uansett var offentlighetens interesse først og fremst rettet mot Scotts forberedelser til Discovery-ekspedisjonen, som skulle reise ut året etter.<ref name="SouthPole1" /> Borchgrevink fremholdt at hans ekspedisjon hadde vært svært vellykket, og uttalte at: «Den antarktiske region kan komme til å bli et nytt [[Klondike-gullrushet|Klondike]]» – gjennom muligheten for fiske, selfangst og mineralutvinning.<ref name="anta-canterbury-results" /> Han viste at det var mulig å overvintre i Antarktis og gjorde en rekke geografiske oppdagelser. Disse inkluderte øyer i Robertsonbukta og i Rosshavet, samt ilandstigninger på Franklin Island, [[Coulman Island]], Rossøya og Rossbarrieren.<ref name="Borchgrevink6" /> Kartleggingen av kyststrekningen langs Victoria Land resulterte i «den viktige oppdagelsen (...) av Southern Cross Fjord, så vel som den glimrende leirplassen ved foten av [[Mount Melbourne]]».<ref name="Borchgrevink6" /> Han mente at det viktigste de hadde oppnådd, var bestigningen av isbarrieren og reisen til «det sørligste punkt noe menneske hadde vært».<ref name="Borchgrevink6" />

I 1901 ble Borchgrevinks bok om ekspedisjonen, ''First on the Antarctic Continent'', publisert. Den engelske utgaven kan i stor grad ha blitt formulert av Newnes' journalister, og den ble kritisert for sin journalistiske stil og skrytende tone.<ref name="adb" /><ref name="Huxley25" /> Forfatteren, «kjent for verken beskjedenhet eller taktfullhet»,<ref name="Preston16" /> la ut på en foredragstur i England og Skottland, men mottakelsen var generelt laber.<ref name="SouthPole1" /> De øvrige ekspedisjonsmedlemmene hadde av Newnes blitt ilagt en karantenetid på seks måneder fra Borchgrevinks utgivelse før de kunne publisere sine egne bøker. Bernacchi overholdt fristen da han på tampen av 1901 utga ''To The South Polar Regions'', der han i liten grad berørte konfliktene som oppsto mellom ekspedisjonsdeltakerne.<ref name="Vogt211">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 211</ref> Hans dagboknotater, som ble utgitt i 1998 av barnebarnet Janet Crawford i boken ''That First Antarctic Winter'', viser imidlertid til fulle konfliktene som oppsto mellom Borchgrevink og hans menn.<ref name="Vogt10">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 10</ref><ref name="Vogt211" /> I 1905 utkom Borchgrevinks norske utgave av ekspedisjonsberetningen, ''Nærmest Sydpolen Aaret 1900'', en utvidet versjon av den engelske boken.<ref name="Vogt242">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 242</ref>

Hugh Robert Mill uttalte at mens de vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen var mer beskjedne enn forventet, mye på grunn av at notatene til Hanson hadde forsvunnet på mystisk vis, var ekspedisjonen «interessant som et flott stykke vitenskapelig arbeid».<ref name="anta-canterbury-results" />{{#tag:ref|British Museum ga i 1902 ut en 300-siders rapport med det materialet som ble berget av Hansons arbeid|group=n}} De meteorologiske og magnetiske forholdene i Victoria Land var blitt registrert gjennom et helt år, posisjonen til den magnetiske sydpolen var beregnet, og prøver av kontinentets flora, fauna og geologi var samlet inn. Borchgrevink påsto også å ha oppdaget nye insektarter og dyrearter som lever på grunt vann, og han mente å kunne bevise at enkelte var «bipolare», dvs. arter som lever nær både i nord- og sydpolområdene.<ref name="Borchgrevink1" />

Det tok lang tid før geografimiljøene i Storbritannia og ellers i verden ga ekspedisjonen formell anerkjennelse. Borchgrevink fikk medlemskap i Royal Geographical Society, senere fulgte andre æresbevisninger og medaljer fra Norge, Danmark og USA,<ref name="adb" /> men ekspedisjonens meritter fikk ingen utbredt anerkjennelse. Markham holdt fram med sine angrep på Borchgrevink og beskrev ham som utspekulert og prinsippløs.<ref name="Riffenburgh56" /> Amundsens varme hyllest var en enslig anerkjennende røst. Scotts biograf David Crane formodet at dersom Borchgrevink hadde vært en britisk marineoffiser, ville hans ekspedisjon ha blitt mottatt annerledes i Storbritannia, men «en norsk sjømann/skolemester ville aldri bli tatt seriøst».<ref name="Crane74" /> En forsinket anerkjennelse kom i 1930, lenge etter Markhams død, da Royal Geographical Society tildelte Borchgrevink selskapets æresmedalje «Patron's Medal». RGS innrømmet at Southern Cross-ekspedisjonen i sin tid ikke fikk den anerkjennelsen pionerarbeidet fortjente, og at størrelsen på problemene ekspedisjonen overvant var blitt undervurdert.<ref name="SouthPole1" />

== Noter og referanser ==
;Noter
<references group="n" />
;Referanser
<references>

<ref name="adb">{{Cite web|title= Borchgrevink, Carsten Egeberg (1864&ndash;1934)|url= http://www.adb.online.anu.edu.au/biogs/A070353b.htm|publisher = Australian Dictionary of Biography Online Edition|accessdate= 10. mars 2010}}</ref>

<ref name="ForgottenEx">{{Cite web|title= Norges glemte oppdager|url= http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/|publisher= Antarctic Heritage Trust|accessdate= 10. mars 2010|archiveurl= https://web.archive.org/web/20140110224905/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/|url-status=dead}} {{Kilde www |url=http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-03-10 |arkiv-dato=2014-01-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140110224905/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/ |url-status=unfit }}</ref>

<ref name="SouthPole1">{{Cite web|title= Antarctic Explorers &ndash; Carsten Borchgrevink|url= http://www.south-pole.com/p0000087.htm|publisher= www.south-pole.com|accessdate= 10. mars 2010}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-intro">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition – Introduction|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/intro.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2017-04-06|archive-url= https://web.archive.org/web/20170406130700/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/intro.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-equip">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition – Equipment and Personnel for the Expedition|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/equip.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2012-02-14|archive-url= https://web.archive.org/web/20120214154656/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/equip.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-arrival">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition – Arrival at Cape Adare|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/arrival.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2012-02-14|archive-url= https://web.archive.org/web/20120214154712/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/arrival.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-buildings">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition – The First Buildings on the Continent|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/buildings.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2010-06-02|archive-url= https://web.archive.org/web/20100602090631/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/buildings.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-depart">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition - Departure of the Expedition|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/depart.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2012-02-14|archive-url= https://web.archive.org/web/20120214154735/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/depart.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-life">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition - Life at Camp Ridley|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/life.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2010-06-02|archive-url= https://web.archive.org/web/20100602090654/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/life.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-burial">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition - First burial on the continent|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/burial.html|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2012-02-14|archive-url= https://web.archive.org/web/20120214154716/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/burial.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="anta-canterbury-results">{{Cite web|title= The Southern Cross Expedition - Results|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/results.html|publisher= |accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2010-06-02|archive-url= https://web.archive.org/web/20100602090742/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/results.html|url-status= yes}}</ref>

<ref name="IMW">{{Cite web|title= Measuringworth|url=  http://www.measuringworth.com/uscompare/|publisher= The Institute for the Measurement of Worth|accessdate= 19. august 2008}}</ref>

<ref name="Ships">{{Cite web|title= Ships of the Polar Explorers|url= http://www.coolantarctica.com/Antarctica%20fact%20file/History/antarctic_ships/fram.htm|publisher= Cool Antarctica|accessdate= 10. mars 2010}} Skjebnen til «Nimrod» og «Aurora»</ref>

<ref name="Amundsen25">[[#refAmundsen1976|Amundsen]], s. 25–26</ref>
<ref name="Amundsen167">[[#refAmundsen1976|Amundsen]], s. 167–68</ref>
<ref name="Borchgrevink1">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 1</ref>
<ref name="Borchgrevink6">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 6–7</ref>
<ref name="Borchgrevink10">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 10–11</ref>
<ref name="Borchgrevink13">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 13–19</ref>
<ref name="Borchgrevink22">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 22</ref>
<ref name="Borchgrevink25">[[#refBorchgrevink1901|Borchgrevink]], s. 25</ref>
<ref name="Crane74">[[#refCrane2005|Crane]], s. 74–75</ref>
<ref name="Crane108">[[#refCrane2005|Crane]], s. 108</ref>
<ref name="Crane153">[[#refCrane2005|Crane]], s. 153</ref>
<ref name="Crane232">[[#refCrane2005|Crane]], s. 232–33</ref>
<ref name="Fiennes36">[[#refFiennes2003|Fiennes]], s. 36–37</ref>
<ref name="Fiennes43">[[#refFiennes2003|Fiennes]], s. 43</ref>
<ref name="Headland129">[[#refHeadland2009|Headland]], s. 129–132</ref>
<ref name="Huxley25">[[#refHuxley1977|Huxley]], s. 25</ref>
<ref name="Jones59">[[#refJones2003|Jones]], s. 59–60</ref>
<ref name="Jones63">[[#refJones2003|Jones]], s. 63</ref>
<ref name="Paine131">[[#refPaine2000|Paine]], s. 131</ref>
<ref name="Preston13">[[#refPreston1997|Preston]], s. 13</ref>
<ref name="Preston14">[[#refPreston1997|Preston]], s. 14–16</ref>
<ref name="Preston16">[[#refPreston1997|Preston]], s. 16</ref>
<ref name="Riffenburgh56">[[#refRiffenburgh2004|Riffenburgh]], s. 56</ref>
<ref name="Stonehouse40">[[#refStonehouse2002|Stonehouse]], s. 40</ref>
<ref name="Vogt20">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 20</ref>
<ref name="Vogt32">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 32</ref>
<ref name="Vogt38">[[#refVogt2008|Vogt]], s. 38–39</ref>
<ref name="Wilson">[[#refWilson1973|Wilson]], s. 93–95 (9. januar 1902)</ref>
<ref name="NPH">[[#refNPH|Næss]], s. 124</ref>
</references>

== Litteratur ==
=== Kilder til artikkelen ===
* {{Kilde bok|ref= refAmundsen1976 |forfatter= [[Roald Amundsen|Amundsen, Roald]]|tittel= The South Pole: Vol. I|forlag= C. Hurst & Co|utgivelsesår= 1976|utgivelsessted= London|isbn= 0-903983-47-8|språk= engelsk}}
* {{Kilde bok|ref= refBorchgrevink1901 |forfatter = [[Carsten Borchgrevink|Borchgrevink, Carsten]]|tittel= First on the Antarctic Continent|url= http://books.google.co.uk/books?id=aMRgMxzhEI8C&pg=PA24&lpg=PA24&dq=Southern+Cross+Expedition&source=web&ots=VRxj1EM4Dl&sig=OxChuy-HeNPhHXJA0kMm3n26jio&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=8&ct=result#PPP1,M1|forlag = George Newnes Ltd|utgivelsesår= 1901|språk= engelsk}}
* {{Kilde bok|ref= refCrane2005 |forfatter= Crane, David|tittel= Scott of the Antarctic|forlag= HarperCollins|utgivelsesår= 2005|utgivelsessted= London|isbn= 0-00-715068-7|språk= engelsk}}
* {{Kilde bok|ref= refFiennes2003 |forfatter= [[Ranulph Fiennes|Fiennes, Ranulph]]|tittel = Captain Scott|forlag= Hodder & Stoughton|utgivelsesår= 2003|utgivelsessted= London|isbn= 0-340-82697-5|språk= engelsk}}
* {{Kilde bok| ref= refHeadland2009 | forfatter= Headland, Robert K. | redaktør= | utgivelsesår= 2009 | artikkel= | tittel= A Chronology of Antarctic exploration | bind= | utgave= | utgivelsessted=London | forlag=Quaritch | side= | isbn=978-0-9550852-8-4 | id= | språk= | kommentar= | url=}}
* {{Kilde bok|ref= refHuxley1977 |forfatter= Huxley, Elspeth|tittel= Scott of the Antarctic|forlag= Weidenfeld and Nicolson|utgivelsesår= 1977|utgivelsessted= London|isbn= 0-297-77433-6}}
* {{Kilde bok|ref= refJones2003 |forfatter= Jones, Max|tittel= The Last Great Quest|forlag= Oxford University Press|utgivelsesår= 2003|utgivelsessted= Oxford|isbn= 0-19-280483-9}}
* {{Kilde bok|ref= refNPH |redaktør=Drivenes, E.-A. og Jølle, H.D.|forfatter= Næss, Atle|tittel= Norsk polarhistorie|bind=I|artikkel=De tre store|forlag= Gyldendal|utgivelsesår= 2004|utgivelsessted= Oslo|isbn= 82-05-32654-1}}
* {{Kilde bok|ref= refPaine2000 |forfatter= Paine, Lincoln P.|tittel= Ships of Discovery and Exploration|forlag= Mariner Books|utgivelsessted= Boston|utgivelsesår= 2000|isbn= 0-39-598415-7}}
* {{Kilde bok|ref= refPreston1997 |forfatter= Preston, Diana|tittel= A First Rate Tragedy|forlag= Constable & Co.|utgivelsessted= London|utgivelsesår= 1997|isbn= 0-09-479530-4}}
* {{Kilde bok|ref= refRiffenburgh2004 |forfatter= [[Beau Riffenburgh|Riffenburgh, Beau]]|tittel= Nimrod|forlag= Bloomsbury Publications|utgivelsesår= 2004|utgivelsessted= London|isbn= 0-7475-7253-4}}
* {{Kilde bok|ref= refStonehouse2002 |forfatter= Stonehouse, B. (red.)|tittel= Encyclopaedia of Antarctica and the Southern Oceans|forlag= John Wiley|utgivelsesår= 2002|utgivelsessted= New York|isbn= 0-471-986-658}}
* {{Kilde bok|ref= refVogt2008|forfatter= [[David Vogt (arkeolog)|Vogt, David]]|tittel= Vår glemte polarhelt - Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898–1900|forlag= Aschehoug|utgivelsesår= 2008|utgivelsessted= Oslo|isbn= 978-82-03-29138-8}}
* {{Kilde bok|ref= refWilson1973 |forfatter= [[Edward Adrian Wilson|Wilson, Edward A.]]|tittel= Diary of the Discovery Expedition|forlag= Blandford Press|utgivelsesår= 1973|utgivelsessted= London|isbn= 0-7137-0431-4}}

=== Øvrig litteratur ===
* Baughman, T.H. (1994) ''Before the heroes came: Antarctica in the 1890s'', University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-1228-3
* Bernacchi, L.C. (1901) ''To the South Polar regions'', Hurst & Blackett, London. 
* Borchgrevink, C.E. (1905) ''Nærmest Sydpolen'', Kristiania.
* Crawford, Janet (1998) ''That First Antarctic Winter: The Story of the Southern Cross Expedition of 1898-1900 as Told in the Diaries of Louis Charles Bernacchi'', John Wiley & Sons.
* Gramsborg, Per (1992) «The first man to have set foot on the Antarctic continent». I: ''The Norseman'', nr. 2-92 . 
* Isachsen, Bjørn O. (2004) «Carsten Borchgrevink og de glemte polferdene mot Antarktis» I: ''Historie'', nr. 1-04.
* Walsøe, Jan O. (2012) ''Veivisere under Sydkorset'', Sophie Borchgrevink Nordrum og Ivar O. Nordrum, Fåvang.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20140110224905/http://www.norgesglemteoppdager.org/norwegian/no_forgotten-explorer/ Norges glemte oppdager] Antarctic Heritage Trust
* [http://www.ra.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4374 –Men Borchgrevink var først] Riksantikvaren
* {{Språkikon|en}} [https://web.archive.org/web/20100307164039/http://www.nzaht.org/AHT/HistoryCapeAdare/ The British Southern Cross Expedition 1898 - 1900] New Zealand Antarctic Heritage Trust
* {{Språkikon|en}} {{Cite web|title= The Southern Cross Expedition (1898–1900)|author= Harrowfield, David|url= http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/|publisher= University of Canterbury|accessdate= 10. mars 2010|archive-date= 2010-05-13|archive-url= https://web.archive.org/web/20100513192123/http://www.anta.canterbury.ac.nz/resources/sth_cross/|url-status= yes}}

{{Antarktisekspedisjoner}}
{{Portal|Antarktis}}


{{Utmerket}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antarktisekspedisjoner]]
[[Kategori:Norsk polarhistorie]]
[[Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet]]
[[Kategori:1898 i Storbritannia]]
[[Kategori:Vitenskap i 1898]]
[[Kategori:Vitenskap i 1899]]
[[Kategori:Vitenskap i 1900]]
[[Kategori:1890-årene i Antarktis]]
[[Kategori:1900 i Antarktis]]