Redigerer Sosialisme

{{Refforbedre|dato=2019-06}}
{{Politiske Ideologier}}
'''Sosialisme''' (fra [[Latinsk språk|latin]] ''socius'' – følgesvenn, kamerat) er en politisk [[ideologi]] som ønsker at produksjonsmidlene er eid av et fellesskap, enten gjennom det offentlige, staten eller samvirker (eller en kombinasjon av disse). Tilhengere av sosialismen ser økt offentlig og/eller demokratisk engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå hva de ser på som rettferdighet og positiv frihet («rett til»). Sosialismen fremmer styring av økonomien, og er skeptisk til private næringsinteresser og profittmotiver. 

Sosialisme er en bred samlebetegnelse på en rekke ideologier på [[venstresiden]] av den politiske høyre-venstre-aksen. Alt fra [[Kommunisme|kommunister]] på ytterste venstre til noen ganger selv sentrumsorienterte [[Sosialdemokrati|sosialdemokrater]] identifiserer seg med sosialismen som overordnet ideologi. 
[[Fil:Charles_Fourier.jpg|thumb|[[Pierre-Joseph Proudhon]] 1809&ndash;1865 <br />Fransk anarkist.]]

== Tidlige former ==
De tidligste formene for sosialisme anses å være de bevegelsene som siden er kommet til å gå under navnet den [[utopi]]ske sosialisme. Denne politiske tendensen arbeidet ut ifra den forestillingen at sosialistiske enklaver kunne oppbygges innenfor rammene av det [[føydal]]e eller senere det kapitalistiske samfunn. Rettenkende rikmenn eller sammenslutninger av idealister skulle således opprette sosialistiske produksjonfellesskaper eller kollektiver, som så ved sitt eksempel kunne inspirere andre til å følge samme spor. De teoretiske talsmennene for denne strategien var sosialister som [[Charles Fourier]], Claude Henri de Rouvroy de Saint-Simon og [[Robert Owen]]. Noen{{hvem}} regner også [[anarkist]]en [[Pierre-Joseph Proudhon]] til denne retningen.

I ''Report to the County of Lanark'' (''Rapport til amtsadministrasjonen i Lanark'', 1821) hevder den engelske storindustrialisten Owen at bare et brudd med samfunnsutviklingen kan oppheve [[industrialisering]]ens og [[eiendomsrett|privateiendommens]] skyggesider. Han stiller opp et sett prinsipper for et fullstendig samfunnsalternativ hvor ambisjonen er å forene det beste fra den førindustrielle verdens sosiale liv med den nye tids nye [[teknologi]]. Kjernepunktet er kooperative landsbyer som planlegges for mellom tre hundre og to tusen mennesker. Den primære beskjeftigelse skal være [[landbruk]] og [[mat]]produksjon, men også [[håndverk]] og [[industri]]virksomhet er på programmet. Oppdragelse og utdannelse spiller en nøkkelrolle. Owen fastholdt [[opplysningstiden]]s idé om de ytre omstendigheters innvirkning på menneskesinnet og den medfølgende optimistiske tro på at en korrekt oppdragelse ville føre til et godt samfunn.

Owens egne praktiske erfaringer som suksessfull virksomhetsleder gav ham mange tilhengere. Han ble en inspirasjonskilde for mange opposisjonelle som ikke ville vente på effekten av utvidet [[stemmerett]]. Hans anvisninger for en annen måte å organisere et samfunn på forelå blant annet med detaljerte planer for [[arkitektur]]en. I årene som fulgte ble hele seksten Owen-inspirerte storkollektiver grunnlagt i USA og ti i Storbritannia. De mest kjente var New Harmony i [[Indiana]] ([[1825]]–[[1828]]) – det første ikke-religiøse utopiske samfunn i USA – og Harmony Hall i England ([[1839]]–[[1845]]). Både nordamerikansk og engelsk sosialisme har siden vært preget av denne formen for praktiske eksperimenter med politiske øyer i det kapitalistiske samfunn.

Den utopiske sosialisme mistet mye av sin tiltrekningskraft etter hvert som industrialismen slo igjennom og motsetningene mellom [[arbeiderklassen]]s og [[borgerskap]]ets økonomiske interesser ble tydeligere, og arbeiderne begynte å [[fagbevegelsen|organisere]] seg som klasse på tvers av virksomhetene, og i et motsetningsforhold til arbeidsgiverne.

Fra midten av [[1800-tallet]] utviklet [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]] en økonomisk teori om kapitalismens måte å fungere på og en teori om fasene i den historiske utvikling – og om overgangen mellom disse fasene. Disse teoriene er siden kommet til å gå under betegnelsen [[marxisme]]. Marx selv foretrakk å kalle oppfattelsen for den vitenskapelige sosialisme, nettopp for å sette en skillelinje i forhold til den såkalt utopiske sosialisme. Den store forskjellen mellom disse to retningene innen sosialismen er bevisstheten om klasseinteressenes betydning. Marx anså det for naivt å forestille seg at industrifyrstene ville la seg inspirere til å delta i sosialistiske eksperimenter. Enkelte kunne nok la seg lokke til det, men langt de fleste kunne forventes å følge deres klasseinteresse i selv å opprettholde makten overes deres virksomheten, retten til å lede og fordele arbeidet, og retten til virksomhetenes overskudd. Derfor skulle sosialismen vinnes i en kamp mellom arbeiderklassen som hadde objektiv interesse i sosialisme, og arbeidsgiverne, eller borgerskapet, kapitalistene, som omvendt hadde objektiv interesse i å opprettholde kapitalismen – uansett hvor humanistiske eller empatiske disse arbeidsgiverne måtte være. Sosialisme forutsatte [[klassekamp]], mente de sentrale marxistene i denne perioden.

Det betyr dog ikke at de utopiske sosialisters innflytelse ble utslettet av marxismens fremvekst. I sin kritikk av arbeidsfordelingen er Marx tydelig inspirert av den franske sosialisten Charles Fourier. Marx nevner i ''Parisermanuskriptene'' Fouriers kritikk av arbeidets oppsplittede og ensformige karakter. 

På slutten av 1800-tallet delte marxistene seg i to leire. De ''revolusjonære'' mente at overgangen fra et kapitalistisk samfunn hvor [[borgerskap]]et var den herskende klassen, til et sosialistisk samfunn hvor arbeiderklassen hadde makta, måtte skje gjennom en [[revolusjon]]. ''Reformistene'', anført av [[Eduard Bernstein]], mente derimot at arbeiderklassen kunne og burde skaffe seg makt gradvis gjennom utvidelse av stemmeretten og innføring av sosiale og økonomiske reformer.

=== Den russiske revolusjon ===
Den revolusjonære tradisjonen ble etter den russiske revolusjonen i [[1917]] dominert av ideene til [[Vladimir Lenin]]. Mens Marx mente at en sosialistisk revolusjon kun kunne skje i et utvikla samfunn, framhevet Lenin at en sosialistisk revolusjon kunne skje i et tilbakeliggende land som [[Russland]], men at revolusjonen da måtte gjennomføres av et eliteparti av profesjonelle revolusjonære. Etter revolusjonen utviklet denne tradisjonen, som nå tok i bruk begrepet [[leninisme]]n eller [[marxismen-leninismen]] om seg selv, seg til et forsvar for at det kommunistiske elitepartiet også måtte ha en dominerende maktposisjon i den nye staten som ble utviklet. Under [[Josef Stalin]] ble denne tanken brukt til å legitimere undertrykkelse av all opposisjon mot ledelsen i kommunistpartiet, både i og utenfor kommunistpartiet. 

Det finnes også en tendens innenfor revolusjonær marxisme, som særlig har blitt målbåret av [[Rosa Luxemburg]], som er kritisk mot partidiktaturet som ble utviklet i [[Sovjetunionen]] og de seinere kommuniststyrte statene i [[Kina]], [[Øst-Europa]], [[Vietnam]], [[Nord-Korea]] og [[Cuba]].

=== Perioden etter den andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig har det innenfor den reformistiske tradisjonen oppstått et skille mellom [[venstresosialisme|venstresosialister]], som opprettholder marxismens opprinnelige målsetting om å avskaffe kapitalismen og privat eiendom over produksjonsmidler, og mer moderate [[sosialdemokrati|sosialdemokrater]] som i dag framhever [[blandingsøkonomi]]en som en ideell samfunnsform. Samtidig finnes det innenfor den vestlige verden grupper som vil ha et fullstendig brudd med kapitalismen som produksjonsform.

== Sosialistiske partier i Norge==
De partiene i [[Norges politiske system|norsk politikk]] som i dag tilhører den sosialistiske fløyen er [[Sosialistisk Venstreparti]] (SV), [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP) og [[Rødt]].{{tr}} I tillegg omtales gjerne [[Arbeiderpartiet]] som en av de sosialistiske partiene, da som et synonym på [[venstresiden]]<ref>{{kilde www|url=https://snl.no/sosialistiske_partier|tittel=sosialistiske partier|besøksdato=5. august 2020|forfattere=Ole T. Berg|dato=09.10.2015|språk=|utgiver=Store norske leksikon|sitat="[Det er] ett dominerende sosialistisk parti, det sosialdemokratiske ..."}}</ref>

== Kritikk av sosialismen ==
Kritikere av de kollektivistiske tanker som ligger til grunn for sosialismen, omfatter bl.a. individualister, liberalister, og Ayn Rand, som anser det som grunnleggende umoralsk at fellesskapet skal kunne overta privat eierskap fra individet, og viser til at land som har prøvd dette som økonomisk system har opplevd konsekvenser som sult, inflasjon og et lite effektivt miljø som ikke oppmuntrer til innovasjon. {{tr|https://snl.no/sosialistiske_partier=5.}} I tillegg har flere selvutnevnt sosialistiske land en blodig historie; eksempelvis [[Sovjetunionen]] og [[Mao Zedong|Maos]] Kina, hvor millioner av mennesker ble drept eller døde i sosialismens navn.<ref>Jung Chang og Jon Halliday,'' Mao: The Untold Story'' (Jonathan Cape, 2005) s. 3.</ref><ref>
{{kilde artikkel
| url=http://www.cis.org.au/Policy/autumn06/autumn06_10.pdf
| tittel=Mao – The Abhorrent Tyrant and How His Economic Legacy Has Been Overcome
| forfatter=Wolfgang Kasper
| utgiver=Policy
| nummer=1
| volum=22
| år=2006
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20060907171709/http://www.cis.org.au/Policy/autumn06/autumn06_10.pdf
| arkiv-dato=2006-12-07
|url-status=død
}}</ref><ref>Teiwes, Frederick C., og Warren Sun. 1999. ''China's road to disaster: Mao, central politicians, and provincial leaders in the unfolding of the great leap forward, 1955-1959.'' Contemporary China papers. Armonk, N.Y.: M.E. Sharpe. s. 52–55.</ref>

==Referanser==
<references/>

== Se også ==
* [[Demokratisk sosialisme]]
* [[Frihetlig sosialisme]]
* [[Parecon|Deltagerøkonomi]]
* [[Arbeidstidsanvisning]]
* [[Nasjonalsosialisme]]
* [[Nysosialisme]]
* [[Statssosialisme]]
* [[Statskapitalisme]]
* [[Anarkisme]]
* [[Kollektivisme]]
* [[Kibbutz]]
* [[Karl Kautsky]]
* [[Sosialliberalisme]]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Sosialisme| ]]
[[Kategori:Økonomiske ideologier]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]