Redigerer Sofistene

[[Fil:Salvator_Rosa_-_Démocrite_et_Protagoras.jpg|thumb|[[Demokrit]] og [[Protagoras]].]]
'''Sofistene''' (av gresk ''sophistēs'', «en mester innenfor sitt fag»; en [[visdom|vis]] eller forstandig mann<ref>[https://www.etymonline.com/word/sophism «sophism», ''etymonline]</ref>) var en gruppe greske tenkere og [[visdom|vismenn]] som fra rundt 450 f.Kr. virket som [[lærer]]e i [[antikkens Hellas]], særlig i samfunnsspørsmål, diskusjon, [[retorikk]], [[rettsvesen]] og [[moral]].<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 66</ref> En senere betydning af ordet «sofist» er «en person som med veltalenhet og spissfindige argumenter prøver å overtale og overbevise noen».<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=sofister «sofister», ''danske ordbog]</ref> På grunn av sin slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er sofistene blitt sammenlignet med dagens [[tabloid]]journalister.<ref name="Næss, Arne 1967">Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 67</ref>

Sofistene var oftest [[demokrati]]sk innstilt; og det er blant sofistene vi finner de svært få grekere som tok til orde mot [[slaveri]].<ref>Tollefsen, Syse og Nicolaisen: ''Tenkere og ideer'' (s. 58), forlaget Gyldendal, Oslo 2002, {{ISBN|82-417-0966-8}}</ref>
[[Fil:NAMA_Loutrophoros_Polystratos.jpg|thumb|Sofistene tok til orde mot [[slaveri]]. Gravurne med en skjegget [[trell]] som holder sin herres skjold og [[hjelm]]. Nasjonalmuseet i Athen.]]
== Sofister i oldtidens Hellas ==
Det greske ordet ''sophos'' eller ''sophia'' betyr siden [[poet]]en [[Homer]]s dager «vis» («klok») eller «visdom» («klokskap»), og ble opprinnelig benyttet om noen med særlig kunnskap innenfor et felt, f.eks [[håndverk]]. En vognfører, skulptør eller soldat kunne kalles ''sophoi'' på sitt felt. Gradvis fikk ordet betydningen visdom generelt, særlig kjennskap til menneskelige affærer, som innenfor [[politikk]], [[etikk]] eller  husholdshåndtering. Denne tolkningen tilskrives de greske [[De sju vise|syv vise]] på 600- og 500-tallet f.Kr. (som [[Solon]] og [[Tales fra Milet]]), og det er slik [[Herodot]] forstår ordet.

På andre halvdel av 400-tallet f.Kr. gjorde «sofister» seg gjeldende, særlig i [[Athen]], omreisende lærere og [[intellektuell]]e som underviste i ulike emner, diskuterte kulturen og språkets vesen og benyttet retorikk for å fremme sitt syn på saker. «Sofister hadde imidlertid en viktig ting til felles: uansett hva de hevdet å vite eller ikke vite, hadde de karakteristisk en stor forståelse for hvilke ord som ville underholde eller imponere eller overtale et publikum.»<ref>Plato Protagoras, introduksjon av N. Denyer, p1, Cambridge up, 2008</ref> Dette ga dem ord for å være ryggesløse, og på 1930-tallet kalte filosofen [[Jacques Maritain]] sofismen «''ikke et system av idéer, men et giftig tankesett''». [[Platon]] tok som den første i bruk ordet ''rhêtorikê''; selv kalte sofistene sin lære ''[[logos]]'' («ord»).<ref>[https://iep.utm.edu/gorgias/ «Gorgias», ''InternetEncyclopediaPhilosophy]</ref> Noen sofister skal ha gitt uttrykk for at de kunne svare på alle spørsmål, men da de i dag er kjent hovedsakelig gjennom sine motstanderes skrifter, særlig Platons og [[Aristoteles]]', er det vanskelig å få et uhildet syn på deres praksis og meninger.

[[Arne Næss]] hevdet at før sofistenes tid var det karakteristisk for [[magi]]sk-[[mytologi]]sk tankegang å unnlate å tenke seg til begrunnelser. I gresk filosofi før sofistene «finner man forsøk på å gi grunner og imøtegå mulige innvendinger. Men stort sett gikk filosofene frem i tilsynelatende naiv tillit til sine evner».<ref name="Næss, Arne 1967"/> Sofistene skapte et skille ved å ta opp til diskusjon nedarvede vaner og påbud. De forlangte en <u>begrunnelse</u> for tanker og handlinger, «ut fra allmenne sannheter, eller, i mangel av slike, ut fra vilkårlig ansatte premisser (konvensjoner)».<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 69</ref>

Sofistene underviste mot betaling, slik lærere gjør i dag. Viktigheten av taleførhet i Athens selskapsliv førte til at dyktige lærere kunne ta seg svært godt betalt. At sofistene stilte spørsmål ved gudenes eksistens og roller, og gransket himmelens og jordens vesen, fikk tradisjonsbundne kretser til å føle seg truet. Også Sokrates ble ansett som sofist;<ref>Aristophanes' «Clouds»; Aeschines 1.173; Diels & Kranz, ''Die Fragmente der Vorsokratiker'', 80 A 21</ref> han ble siktet for gudløshet og også dømt til døden for dette. Slik kan Sokrates sies å være den første og eneste som noen gang er [[henrettelse|henrettet]] for å være en sofist.<ref>[https://www.mdpi.com/2076-0787/11/6/153 Noburu Notomi: ''Socrates and the Sophists: Reconsidering the History of Criticisms of the Sophists]</ref>

[[Protagoras]] regnes som den første eller den eldste av sofistene. [[Gorgias]] kom til Athen fra [[Sicilia]] i 427 f.Kr. og blendet athenerne med sin blomstrende talekunst; det er mye hans fortjeneste at [[attisk gresk]] vant slik utbredelse som [[skriftspråk]].<ref>Tranøy, Knut Erik: «Gorgias» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 28. mai 2024 fra [https://snl.no/Gorgias]</ref> Andre kjente talere var Prodikos, [[Hippias]], [[Thrasymachos]], Lykofron, Kallikles, Antifon og Kratylos. Arne Næss nevner at [[Demokrit]] ikke passer inn i skjemaet, kanskje en generasjon yngre enn den eldste (Protagoras), men like opptatt av naturvitenskapelige som samfunnsvitenskapelige emner. Flere av de eldste tenkerne, som [[Heraklit]], var sterkt opptatt av samfunnet.<ref name="Næss, Arne 1967"/>

Motsatt sofistene tok Sokrates ikke betalt for sin filosofiske undervisning, «sokratisk utspørring» (det vil si «den sokratiske metode», skjønt [[Diogenes Laertios]] skrev at sofisten Protagoras var den som oppfant metoden<ref>Jarratt, Susan C. (1991): ''Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured''. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press, s. 83</ref><ref>Sprague, Rosamond Kent (2001): ''The Older Sophists'', Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)., s. 5</ref>) Hans holdning til sofistene var at de på ingen måte var opposisjonelle; i en dialog hevdet Sokrates faktisk at sofistene var bedre [[pedagog]]er enn han selv,<ref>Guthrie, W. K. C. (1969): ''History of Greek Philosophy'', bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 399</ref> og satte en av sine disipler i lære hos en sofist.<ref>Guthrie, W. K. C. (1969): ''History of Greek Philosophy'', bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 401</ref>

Platon, den mest berømte av Sokrates' disipler, framstiller i flere dialoger Sokrates som en motstander av sofismen. Disse tekstene setter sofistene i et lite flatterende lys, men det er uklart hvor nøyaktig eller rettferdig Platons fremstilling er. Protagoras og Prodikos skildres positivt i dialogen ''Protagoras''. 

Den samtidige [[komedie]]forfatteren [[Aristofanes]] var kritisk til sofistene. I sitt stykke ''Skyene'' [[parodi]]erte han Sokrates ved å presentere ham som en typisk sofist (som i tillegg underviser i [[kosmologi]]).<ref>[https://philpapers.org/rec/ZUCTST Catherine Zuckert: ''The Socratic turn]</ref>

Ugo Zilioli<ref>Waterfield, R. (2009): [http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1468-2265.2009.00484_1.x/full ''Protagoras and the Challenge of Relativism: Plato's Subtlest Enemy'']. Ved Ugo Zilioli. ''The Heythrop Journal'', '''50''': 509–510. doi: 10.1111/j.1468-2265.2009.00484_1.x</ref> er blant forskerne som hevder at sofister stod for et relativistisk syn på erkjennelse og kunnskap. Imidlertid kan dette involvere det greske ordet  ''doxa'', «kulturelt delt oppfatning», heller enn «individuell mening». Deres filosofi inneholdt kritikk av [[religion]], lov og etikk. Selv om mange sofister virket like fromme som sine samtidige, var andre [[ateist]]er eller [[agnostiker]]e, slik som Protagoras og [[lyriker]]en Diagoras av [[Melos]], beryktet da han gikk så langt som å røpe hva som foregikk under [[de eleusinske mysterier]] - og attpåtil latterliggjorde dem, noe som førte til at han ble domfelt i Athen.<ref>[https://books.google.no/books?id=NryvDAAAQBAJ&redir_esc=y «Diagoras av Melos»]</ref>

Platon er hovedsakelig ansvarlig for synet på «sofisten» som en pengegrisk lærer, som ved fiffig bruk av talekunst og tvetydig språk får snakket andre rundt. Slik fremstår sofisten uten interesse for sannhet og rettferdighet, bare opptatt av å snakke seg til makt og innflytelse. Sokrates, Platon og Aristoteles utfordret sofismens filosofiske grunnlag, men en del af sofistenes taler er bevart, noe som gjør det lettere å bedømme dem ut fra deres egne ord. I de fleste tilfeller kommer vår kunnskap om dem fra fragmentariske [[sitat]]er, mange formidlet av Aristoteles som sammen med Platon bidro til å gi et dårlig inntrykk av dem. Fra [[romersk]] tid fikk «sofist» betydning som «lærer i retorikk», «en offentlig taler». [[Libanios]], [[Himerios]], Aelius Aristides fra [[Smyrna]] (117 - ca 180 e.Kr., kjent for sine taler og foredrag,<ref>[https://www.loebclassics.com/view/LCL533/2017/volume.xml «Aelius Aristides», verker]</ref> og den berømte [[sakfører]]en Fronto (ca 95—166 e.Kr.)<ref>[https://www.oxfordreference.com/display/10.1093/oi/authority.20110803095836630 «Fronto», ''oxfordreference]</ref> fra [[Hadrian|keiser Hadrians]] tid, var sofister i denne betydningen.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget
* Blackwell, Christopher (28. februar 2003): [http://www.stoa.org/projects/demos/home?greekEncoding=UnicodeC ''Demos: Classical Athenian Democracy''] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/projects/demos/home?greekEncoding=UnicodeC |date=20120716195302 }}. The Stoa: a Consortium for Scholarly Publication in the Humanities. 
* Guthrie, W. K. C. (1969): ''History of Greek Philosophy'', bind III. Cambridge: Cambridge University Press
* Jarratt, Susan C. (1991): ''Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured''. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press.
* Kerferd, G.B. (1981): ''The Sophistic Movement'', Cambridge University Press, Cambridge, UK (ISBN 0-521-28357-4).
* Rosen, Stanley (1983): ''Plato's 'Sophist', The Drama of Original and Image'', Yale University Press, New Haven, CT.
* Sprague, Rosamond Kent: ''The Older Sophists'', Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)

== Eksterne lenker ==
{{Wiktionary|sophistry}}
* [http://classics.mit.edu/Plato/sophist.html Plato's Dialogue: Sophist]

{{Filosofi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens filosofi]]