Redigerer Slaveri

{{Omdf|Slave|elven|Slave (elv)}}
{{Omdf|Slaver|folkegruppemedlemmet|Slavere}}[[Fil:Proclamation esclavage.jpg|thumb|Proklamasjon fra Victor Hugues om forbud mot slaveri på øya [[Guadeloupe]] i [[Vest-India]], [[1. november]] [[1794]].]]
'''Slaveri''', eller '''[[trell]]dom''', er når et menneske innehar [[Rettsvitenskap|juridisk]] eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens [[arbeidskraft]] og til å selge den andre personen videre. Disse rettighetene vil ofte være knyttet sammen med andre rettigheter, som for eksempel retten til å mishandle slaven uten straffeansvar. Da en eier sjelden er interessert i å ødelegge egen eiendom, er slik mishandling oftest motivert av ønsket om å skremme andre slaver.<ref>[http://images.google.com/hosted/life/l?imgurl=becaecff8e7e667b&q=1860s+US+Civil+War+source:life&ei=VAEsSd_3NIqUxAHwyK3OAg&sig2=wslL5IOL3qp9_drBSOlIkA&usg=__Q3xxyVZu1esZvhnlu0lTlA7Zcto=&prev=/images%3Fq%3D1860s%2BUS%2BCivil%2BWar%2Bsource:life%26start%3D126%26ndsp%3D18%26hl%3Dno%26sa%3DN Rear view of former slave revealing scars on his back from savage whipping]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Betegnelsen slaveri har også blitt brukt blant annet i Danmark og Norge om en avstraffelsesmetode, det vil si hardt straffarbeid. Uttrykket brukes også innen [[zoologi]] om eksempelvis [[maur]] som stjeler [[puppe]]r fra andre maurtuer og setter dem i arbeid når de klekkes.

== Slaveriets historie ==
=== Antikken ===
<!--[[Fil:Geromeslavemarket.jpg|thumb|«Slavemarkedet» (''Le Marché aux esclaves''){{Byline|type=Maleri|[[Jean-Léon Gérôme]] ca. 1866}}]]-->
<!--[[File:Roman marble slab, mid 2nd century AD, World Museum Liverpool.jpg|thumb|[[Romersk]] marmorrelieff fra 100-tallet evt. som viser slaver som frakter vin i [[amfora]]er.{{byline|Fra utstilling i [[World Museum Liverpool]]}}]]-->
[[File:Mines_1.jpg|thumb|Slaver i [[den greske antikken]] i gruvearbeid i [[Lávrio]].]]
Slaveri har vært vanlig i de fleste kjente [[sivilisasjon]]er. Både i [[antikken]]s [[Hellas]] og [[Romerriket]] var slaveri ansett som en nødvendighet, som også for en del slaver innebar bedre kår enn det frihet ville gi. De kunne oppnå privilegier av sin eier, til og med bli adoptert, mens fattigdom kunne innebære sult og få muligheter. [[Aristoteles]] uttalte at «En slave er en eiendel med en [[sjel]]», og at «bruken av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser». I første bok av ''Politikken'' slår han fast at «menneskeheten er delt i to: Herrer og slaver, eller om man vil, [[greker]]e og [[barbar]]er» . Det høres ut som han mente at enhver som ikke var gresk, kunne – eller til og med ''burde'' – fanges og gjøres til slave. Imidlertid bemerket han at noen (ikke minst [[stoiker]]ne) hevdet at «en herres makt over slaver er mot [[natur]]en», og at skillet mellom herre og slave bare var et påfunn av loven, og derfor urettferdig. Slike utsagn var betydningsfulle på 1500-tallet, da man anså at Aristoteles kunne gi rett svar på alt. [[Platon]] sammenlignet slaven med kroppen, herren med sjelen. Han ville gjerne gjøre slutt på at grekere kunne holdes som slaver, men motsatte seg ikke at utlendinger var slaver. [[Sofist]]en [[Alkidamas]]<ref>http://openlibrary.org/b/OL22582301M</ref> krevde at [[sparta]]nerne satte nabofolket messenianerne fri, og mente at skillet mellom en fri og en slave var naturstridig.<ref>Hugh Thomas: ''The slave trade'' (s.28), forlaget Simon & Schuster, New York 1997, ISBN 0-684-81063-8</ref>
<!--[[fil:Boulanger Gustave Clarence Rudolphe The Slave Market.jpg|thumb|left|''[[Le marché aux esclaves]]'' ('Slavemarkedet') malt av [[Gustave Boulanger]].]]-->
Kynikerne hevdet at en slave beholdt sin frie sjel, selv om han var underlagt sin herres vilje, og [[Diogenes]] uttalte at den som gjorde seg avhengig av en annens tvungne arbeid, var den egentlige slaven. Men slike sofistikerte betraktninger hjalp jo ikke slavene.  Romerne skilte mellom en ''servus'' (slave) og en ''colonus'' (leilending). En slave hadde status som ''res'' (en ting) og kunne verken skrive [[testamente]], vitne i en sak eller anmelde noe. Imidlertid kunne en slave straffes om han gjorde en forbrytelse, noe som beviser at romerne selv innså at slaver ikke var «ting» – i så fall kunne de jo ikke blitt straffet. [[Seneca den eldre|Seneca]] skrev at slaveri var en kroppslig affære; sjelen forble fri.

[[File:Mosaique echansons Bardo.jpg|thumb|[[Romersk]] mosaikk fra 100-tallet e. Kr., funnet i [[Dougga]] i Tunisia, som viser to slaver med vinkanner, typiske slaveklær og halskjede med amulett mot [[det onde øyet]].]]

[[Cicero]] mente at all ulikhet, som for eksempel slaveri, kunne forklares med forfall, og skrev i ''De Republica'' at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis folket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Verken han eller andre romerske skribenter vurderte muligheten av å avskaffe slaveriet; for dem dreide saken seg om at slaver ikke skulle utsettes for overgrep eller grusomhet. Keiser [[Hadrian]] beskyttet ved lov, slaver mot drap og fysiske overgrep fra eieren. Keiser [[Antoninus Pius]] rettferdiggjorde sine humane lover om behandling av slaver med at disse lovene også var i slaveeierens interesse. For øvrig erklærte han at det ikke skulle stilles spørsmål ved herrens makt over sine slaver. Stoikere og kristne satte heller ikke spørsmål ved eksistensen av slaveri; men særlig stoikerne var kritiske til hva slaveri forårsaket. Stoikeren [[Epiktet]], som selv var født som slave, lurte på om frigivning var til fordel for ''alle'' slaver; men han var også opptatt av den onde påvirkningen det kunne ha på folk å eie andre.<ref>Hugh Thomas: ''The slave trade'' (s. 29)</ref>

De mytologiske og moralske tekstene i [[Bibelen]] nevner slaveri mange steder. For eksempel forteller ''[[Det gamle testamentet]]'' om den jødiske profeten [[Moses]] som ledet sitt folk ut av trelldommen i [[det gamle Egypt|Egypt]] og dermed grunnla den israelittiske nasjonen. Jødene hadde selv slaver, og [[Moseloven]] skiller mellom kvinner, menn og ulike folkegrupper. I ''[[Andre Mosebok]]'' tillater [[Gud]] [[Hebreere|hebraiske]] fedre å selge døtrene sine som slaver for alltid, mens hebraiske menn kan selge seg selv som slaver for en periode på seks år for å betale gjeld.<ref>[http://www.bibel.no/Nettbibelen?submit=Vis&parse=2+Mos+21%2c7-11&type=and&book2=-1&searchtrans= Andre Mosebok, kapittel 21]</ref> I ''[[Tredje Mosebok]]'' tillates imidlertid [[israelittene]] å kjøpe mannlige slaver fra nabofolkene og la dem gå i arv til barna som så kan eie slavene for alltid.<ref name="Tredje Mosebok">[http://www.bibel.no/Nettbibelen?submit=Vis&parse=3+Mos+25%2c45&type=and&book2=-1&searchtrans= Tredje Mosebok Kapittel 25, vers 45]</ref> Loven tillater også eierne å pryle slavene hardt, men gjør det straffbart å drepe. For øvrig ble barn av slaver født inn i trelldom. Bibelens syn på slaveri har siden vært sterkt omdiskutert, der [[kristne]] både har forsvart og fordømt slaveriet ut fra egne bibeltolkninger.<ref>[http://www.apollon.uio.no/artikler/2008/kirken-slaveriet.html Forskningsmagasinet ''Apollon'' 2008: «Kirken velsignet slaveriet»]</ref>

{{sitat|Vil du få deg en slave eller en slavekvinne, skal dere kjøpe dem av folkeslagene som bor rundt omkring dere. Dere kan også kjøpe slaver av de fremmede som holder til hos dere, og av etterkommerne deres som bor hos dere og er født i landet. Dere kan eie dem, og dere kan la dem gå i arv til barna deres etter dere, så de kan eie dem for alltid. Dere kan bruke dem som slaver. Men blant dine brødre israelittene må ingen være som en hard hersker mot andre.|Vers 44-46 i [[Tredje Mosebok]]s kapittel 25 i Det gamle testamentet i Bibelen, det vil si fra [[Moseloven]] som Gud ga til sitt utvalgte folk israelittene.<ref name="Tredje Mosebok"/>}}
{{sitat|: Dere som er slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer. Vis ærlig og oppriktig respekt, på samme måten som dere ærer og er lydige mot [[Kristus]]. Pass på at dere alltid gjør jobben dere skal, også når ingen ser dere. Vær tjenere for Kristus, slik at dere gjør [[Gud]]s vilje av et helt hjerte. Arbeid hardt og med godt humør, som om dere gjorde det for Herren Jesus og ikke for mennesker.|[[Apostelen Paulus]]' råd til slaver i hans [[Paulus' brev til efeserne|brev til efeserne]] i Det nye testamentet i Bibelen<ref>[http://www.bibel.no/Nettbibelen?submit=Vis&parse=Ef+6%2c+5-7&type=and&book2=-1&searchtrans= Efeserbrevet 6, 5-7]</ref>}}

{{sitat|Annen Mosebok 2:16 Den som bortfører et menneske og selger ham, eller om han blir funnet som fange i hans hånd, han skal sannelig dø.

Timoteus 1:8-10 Men vi vet at loven er god dersom noe  bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for (…) menneskerøvere, (…) og alt annet som er imot den sunne lære, efter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er meg betrodd./>}}

=== Nyere tid ===
[[Fil:Slave sale poster.jpg|thumb|Plakat som annonserer salg og utleie av slaver (St. Helena, 1829)]]
[[Fil:Official_medallion_of_the_British_Anti-Slavery_Society_(1795).jpg|thumb|right|''«Am I Not A Man And A Brother?»'', «Er jeg ikke et menneske og en bror?», symbol på antislaveri og abolisjonisme fra 1700-tallet.]]

Slaver fra sørlige etiopiske områder som kaffa og jimma ble ført nordover til det osmanske Egypt og også til havner ved Rødehavet for eksport til Arabia og Persiabukta. I 1838 ble det anslått at 10 000 til 12 000 slaver ankom Egypt årlig ved hjelp av denne ruten. Et betydelig antall av disse slavene var unge kvinner, og europeiske reisende i regionen registrerte å se et stort antall etiopiske slaver i den arabiske verden på den tiden. Det er anslått at 5000 etiopiske slaver passerte gjennom havnen i Suakin alene hvert år, på vei til Arabia, og la til at de fleste av dem var unge kvinner som endte opp med å bli prostituert av sine eiere.

I Go Paramount-høvdingdømmene i det 19. århundre besto så mye som tre fjerdedeler av befolkningen av slaver. Blant Ashanti og Yoruba ble en tredjedel slaver. I det 19. århundre besto over halvparten av befolkningen av slaver blant Duala i Kamerun, Ibo og andre folk i nedre Niger, Kongo og Kasanje-riket og Chokwe i Angola.

Blant noen av de forskjellige islamske berbiske tuaregene i Sahara og Sahel fortsatte slaveriet i hvert fall frem til 1975. Andelen slaver varierte fra rundt 15 prosent blant Adrar til kanskje 75 prosent blant Gurma. I Senegambia, mellom 1300 og 1900, besto omtrent en tredjedel av befolkningen av slaver. I Sierra Leone i det 19. århundre var nær halvparten av befolkningen slaver.

I 1841 var det anslagsvis åtte millioner eller ni millioner slaver i India, hvorav mange var jordbruks- eller bygningsslaver – det vil si slaver som var knyttet til landet de jobbet på, men som likevel kunne bli fremmedgjort fra det. Malabar hadde den største andelen slaver, om lag 15 prosent av den totale befolkningen. De agrestiske slavene var opprinnelig underkuede samfunn. Resten av slavene ble rekruttert individuelt ved kjøp fra forhandlere eller foreldre eller at sultende solgte seg selv, og de kan klassifiseres som husholdningsslaver.

Slaveriet i det hinduistiske India ble komplisert av slaveeiernes rituelle behov for å vite opprinnelsen til slavene sine, noe som forklarer hvorfor de fleste av dem var av innfødt opprinnelse.

Slaveri ble også utbredt i andre deler av Asia. En fjerdedel til en tredjedel av befolkningen i enkelte områder i Thailand og Burma (Myanmar) var slaver i det 17. til det 19. århundre og i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.

I våre dager kjenner de fleste i vesten best til slaveri fra europeisk [[koloni]]historie. Gjennom slavehandelen med [[Afrika]] ble anslagsvis {{Nowrap|11,5 millioner}} afrikanere fraktet over [[Atlanterhavet]]. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, men de fleste historikere anslår et antall rundt 9,5&nbsp;millioner<ref>kom fram [http://au.encarta.msn.com/encyclopedia_761595721/Atlantic_Slave_Trade.html msn.com/encyclopedia: Atlantic_Slave_Trade]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>[http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/6445941.stm bbc.co.uk: «Quick guide: The slave trade»]</ref> ble solgt som slaver til både [[Sør-Amerika|Sør-]] og [[Nord-Amerika]]. Det store behovet for slaver i koloniene oppstod etter at sykdommer fra Europa nærmest utraderte de innfødte ([[Amerikanske urfolk|amerikansk urbefolkning]]). Men tilfelle er også at Isabella, den spansk dronningen, forbød slaveri av urbefolkningen med mindre de var fiendtlige eller kannibalistiske. Urbefolkningen ble styrt til å være undersåtter av kronen. Columbus ble forhindret fra å selge dem i Sevilla, og de som allerede var solgt, ble sporet, kjøpt fra sine kjøpere og løslatt.

Det er antatt at det totalt ble fraktet {{Nowrap|9,5 millioner}} slaver fra Afrika (her holdt utenfor arabisk frakt):<ref>Portal, det norske samlaget 2003, s. 190 på bildet</ref>
* 38 % av slavene til portugisisk [[Brasil]], 
* 16 % til spansk [[Amerika]] og spansk [[Karibia]],
* 40 % til De karibiske øyer (nederlandsk, fransk, britisk),
* 4 % til britisk Nord-Amerika, 
* 2 % til Europa og Asia.

Rundt 17 millioner østafrikanere antas å ha blitt solgt som slaver av de arabiske slavehandlerne. Den såkalte transatlantiske slavehandelen der europeere førte afrikanere til Amerika, er den som i nyere tid er best kjent. Men i virkeligheten var den arabiske slavehandelen i Øst-Afrika betydelig verre. 

Åtte millioner afrikanere ble fraktet fra Øst-Afrika til Marokko eller Egypt via den transsahariske ruten. Totalt ni millioner mennesker ble deportert til Rødehavet eller Det indiske hav. 

Arabiske slavehandlere transporterte afrikanere fra dagens Kenya, Mosambik, Tanzania, Eritrea, Etiopia og andre deler av Øst-Afrika til Irak, Iran, Kuwait, Somalia, Tyrkia og andre deler av Midtøsten og Sør-Asia over Det indiske hav (hovedsakelig Pakistan og India). I motsetning til den transatlantiske slavehandelen, leverte arabiske slavehandlere afrikanske slaver til den muslimske verden, som på sitt høydepunkt strakte seg over tre kontinenter fra Atlanterhavet til Det fjerne østen.

Tre av fire slaver omkom før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene. 

Den arabiskdominerte slavehandelen i Øst-Afrika var størst på 1800-tallet, hvor cirka 1,5 million afrikanere ble tatt som slaver.

Slaveri har vært praktisert i nesten alle kulturer. Dette gjaldt også i Afrika før kolonisatorenes ankomst. Etniske grupper som Yao, Maku og Marava kjempet mot hverandre i det sentrale Øst-Afrika, mens hele folk på kontinentet handlet med mennesker de hadde tatt til fange i konflikter.

Som et resultat kom arabiske slavehandlere over allerede eksisterende institusjoner som hjalp til med å anskaffe slaver for deres mål. På Zanzibar blomstret slavehandelen. Araberne lette etter slaver for å transportere til Midtøsten eller for å jobbe med nellikavlinger.

Slaveri var også en del av forskjellige afrikanske kulturer. Når det gjaldt eksport, var stammeafrikanere de viktigste aktørene. Fordi mange afrikanske samfunn manglet fengsler, ble folk som ble tatt til fange solgt.

=== Kampanjen og forbudet mot slaveri ===

Fra 1750-årene ble slaveri og slavehandel angrepet fra mange hold, først og fremst fra kvekere, metodister og opplysningstidens filosofer.

Fordømmelsen av slaveriet regnes av noen for å stamme fra [[Rousseau]]s tanker om likeverd, og diskusjoner rundt slaveri og slavehandel verserte i både [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] fra [[1760]]. Av andre regnes det for å stamme fra de kristne tankene om likeverd og rettferdighet. Sachsenspiegel som ble skrevet i 1120, den mest innflytelsesrike tyske lovsamlingen fra middelalderen, fordømmer slaveri som et brudd på menneskets likhet med Gud. Før dette igjen forbyr «The Council of London» i 1002 slavehandel: «La ingen heretter våge å engasjere seg i den beryktede virksomheten, som er utbredt i England, med å selge mennesker som dyr. Disse tankestrømmene og endringene i synet på hva det vil si å være et menneske, førte til en stor politisk bevegelse i [[Europa]] og [[Amerika]], den såkalte [[abolisjonisme]]n. De som på den tiden forsvarte slaveriet, var selv preget av kolonistisk tankegang, og hadde velstand å tape dersom det ble endret.

Samtidig var det den europeiske koloniseringsbevegelsen i andre halvdel av det 19. århundre som satte en stopper for slaveri i mange deler av Afrika, Øst-Asia og Sørøst-Asia.

Den britiske «imperialistiske frigjøringen» kan tilskrives den voksende kraften til den filantropiske bevegelsen og den dobbelrolle skifte i det britiske imperiets fokus, geografisk fra vest (Karibia) til øst (India), og økonomisk fra proteksjonisme til laissez-faire.

Det britiske trekket i 1807 for å avskaffe slavehandelen hadde en umiddelbar innvirkning på juntaene som kjempet for uavhengighet i spansk Amerika. 
==== Abolisjonismen ====
I det [[Vest-Europa|vestlige Europa]] og [[Nord-Amerika|Nord-]] og [[Sør-Amerika]] var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov på midten av [[1500-tallet]], og fortsatte særlig i [[opplysningstiden]] på 1700-tallet. [[Storbritannia]] forbød å ta nye slaver fra 1807 og hele slaveriet i [[det britiske imperiet]] i [[1833]]. [[Det franske koloniriket]] fulgte etter med samme forbud femten år senere, mens slaveri først ble forbudt i [[USA]] så sent som i [[1865]] med det 13. tillegg til [[USAs grunnlov]]. Før den tiden hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå disse målene.

I 1274 nevner Norges Landslov bare tidligere slaver, noe som antyder at slaveriet ble avskaffet i Norge. I 1792 vedtok [[Danmark-Norge]], som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. I realiteten var dette bare en privatisering av handelen, da forbudet i første omgang gjaldt den dansk-norske stats handel. Samme lov åpnet derimot for både privat og utenlandsk slavehandel i danske havner i en tiårig overgangsperiode. Dermed økte antallet slaver fraktet mellom danske havner frem mot det fullstendige forbudet i 1802. En regner med at omtrent {{formatnum: 85000 }} slaver ble fraktet av dansk-norske skip, hvorav {{formatnum: 30000 }} de siste {{Nowrap|10 år.}} Selve slaveriet ble forbudt i danske kolonier først i 1848, og mye illegal handel fant sted fra 1802 til 1850.

I 1807 ble det vedtatt at britiske skip ikke lenger kunne frakte slaver. I 1833 ble slaveriet forbudt i de britiske kolonier, og Frankrike fulgte etter i 1848. Slaveri ble forbudt i USA i 1865 og i Brasil i 1888.

Tyrkia underskrev i 1890 [[Brussels Conference Act]] for å redusere slaveriet. Først i 1964 ble forbud mot slaveri tatt inn i deres eget lovverk.

=== Andre forhold ===

[[Kaukasuskrigene|Russisk erobring av Kaukasia]] førte til avskaffelse av slaveriet på 1860-tallet og erobringen av de sentralasiatiske islamske khanatene [[Bukhara-khanatet|Bukhara]], [[Samarkand]] og [[Khiva-khanatet|Khiva]] på 1870-tallet. Et beryktet slavemarked for fangede russiske og persiske slaver var sentrert i Khanatet Khiva fra det 17. til det 19. århundre. På begynnelsen av det 21. århundre holdt [[tsjetsjenere]] og [[ingusjere]] russiske fanger som slaver eller under slavelignende forhold i fjellene i det nordlige [[Kaukasus]].

[[Kina]] inkluderte i lov fra 1909 som vedtatt i 1910, forbud mot slaveri selv om praksisen fortsatte til minst 1949.<ref name="ChImp">Rodriguez, Junius. "[https://books.google.com/books?id=ATq5_6h2AT0C&pg=PA146 China, Late Imperial] {{Webarchive|url=https://web.archive.org/web/20140817072244/http://books.google.com/books?id=ATq5_6h2AT0C&pg=PA146 |date=2014-08-17 }}". ''The Historical Encyclopedia of World Slavery'', Vol. 1, p. 146. ABC-CLIO, 1997. {{ISBN|0-87436-885-5}}.</ref> Men fremdeles er anslagsvis 3 388 400 mennesker ofre for moderne slaveri (0,25 % av befolkningen), ifølge 2016 GSI. Tilsvarende andel i Nord-Korea er 4,37 % av befolkningen ifølge 2016 GSI, som lever i moderne slaveri – den høyeste andelen, men ikke antall, i verden.

I 2003 innførte [[Niger]] straff mot slaveri. [[Tsjad]] innførte straff mot slaveri i 2017. Mauritania var det siste landet i verden som forbød slaveri i 1981. Det var ikke før i 2007 at regjeringen, som sto overfor internasjonalt press, vedtok en lov som ville straffeforfølge slaveeiere{{Trenger referanse}}. I Sudan er ikke slavehold tatt inn i deres nye straffelov.{{Trenger referanse}}

{{Utdypende artikkel|Abolisjonisme}}

=== Frakt av afrikanske slaver ===
{{Hovedartikkel|Den transatlantiske slavehandelen}}
Etter at afrikanske slaver var tatt eller kjøpt, ble de lenket sammen slik at de ikke kunne rømme. De ble tvunget til å marsjere til kysten, der de ble solgt til europeiske slavehandlere, tatt om bord i [[slaveskip]] og fraktet over Atlanterhavet. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet så tett sammen at de knapt kunne bevege seg. De var fortsatt lenket sammen. Jo flere slaver på et skip, jo bedre lønnet det seg for slavehandleren. Et typisk slaveskip var på to til tre dekk, slik at man skulle få plass til flest mulig. Det var mørkt, lite luft og mangel på toaletter, og den lille mengden mat og vann de ble tildelt, var svært dårlig. Det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. En slik tur tok bortimot ti uker, og mange fikk sykdommer som følge av de dårlige forholdene. Mannskapet var redd for at det skulle oppstå [[epidemi]]er, og kastet derfor syke og døde slaver over bord. De som overlevde, ble ofte skilt fra familiene sine og solgt videre rundt til forskjellige slavehandlere.

For ledelsen var slavene mer verd enn mannskapet, og ved knapphet på mat, fikk de mat før mannskapet. [[John Newton]], som var kaptein på et slaveskip, og dessuten kjent for senere å ha skrevet 280 [[salme]]r, deriblant «[[Amazing Grace]]», «Glorious things of thee are spoken» og «How sweet the name of Jesus sounds» etter at han fikk en religiøs oppvåkning og forlot slavehandelen, forteller i sin loggbok at han på en reise brukte åtte måneder på å fylle opp skipet med slaver, men på grunn av den høye dødeligheten under overfarten, gav frakten ingen fortjeneste om ikke skipet var fullastet. Hvis man ankom Karibia i desember når sukkerhøsten tok til, var prisen på slaver høyere, men til gjengjeld bød årets siste tre måneder på de verste værforholdene i [[Atlanterhavet]]. Han beskriver sjøfolkenes fortvilte forsøk på sykdomsforebyggelse: «De skrubbet rommene, røykte deretter skipet med [[tjære]], [[tobakk]] og [[svovel]] i to timer, og vasket etterpå med [[eddik]].» Salmedikteren skrev om slavene som strøk med, at de «dør», hvorimot de hvite sjøfolkene som strøk med, «forlater denne verden».

På sin første reise dro Newton ut med en 30-manns besetning, hvorav 7 døde i løpet av triangelreisen. Dette gir en høyere dødelighet enn blant slavene, noe som ble påregnet, siden hvite var mindre motstandsdyktige mot tropesykdommer.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 34-36)</ref> Av datidens offentlige skipsregistre fremgår det at gjennomsnittlig dødelighet for mannskapet på slaveskip var i overkant av 20 %.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 113)</ref> Men på en transport fraktet John Newton 218 slaver, hvorav hele 62 omkom under overfarten.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 32)</ref> Ved ankomst til Vestindia fikk slavene de første tre årene større matrasjoner og lettere arbeidsoppgaver som en tilvenning til slavetilværelsen. Like fullt døde nærmere en tredjedel i løpet av disse tre første årene. De som overlevde, ble ansett som klare for det hardeste arbeidet.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 79)</ref>

Hva gjelder den arabiske transport av slaver fra øst til Nord-Afrika, døde et større antall. Ifølge vitenskapelige bevis{{Hvilke}} omkom omtrent tre av fire slaver før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene.{{Trenger referanse}}

[[SS «Fredensborg»|«Fredensborg»]] er det best kjente dansk-norske [[slaveskip]]et.
{{Utdypende artikkel|Dansk-norsk slavehandel}}

==== Sukkerslavene i Karibia ====
På 1700-tallet var sukker [[Storbritannia]]s viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn [[bomull]]sslavene i Sørstatene<ref>{{Kilde avis|tittel=The Barbaric History of Sugar in America|url=https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html,%20https://www.nytimes.com/interactive/2019/08/14/magazine/sugar-slave-trade-slavery.html|avis=The New York Times|dato=2019-08-14|besøksdato=2023-05-02|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Khalil Gibran|etternavn=Muhammad}}</ref>. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i [[sump]]mark med mye malaria[[mygg]], og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i [[kobber]]kjeler, ble ofte skåldet under arbeidet. Sukkerrørene måtte umiddelbart til møllen når de hadde gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem [[lungebetennelse]].

Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen [[brems]]er, så det lå en [[øks]] klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte [[arm]]en av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene – alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk [[helvete]]. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på {{Nowrap|£ 15.}} Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 80-81)</ref>

Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. [[Protein]] fikk de bare i form av [[sursild]] og salt [[torsk]] som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. [[Mytteriet på Bounty]] fant sted under kaptein [[William Bligh]]s tokt for å hente [[brødfrukt]] fra [[Tahiti]] til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes på grunn av mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet ''Brødfrukt Bligh'' samt tusen [[guinea]]s fra den lovgivende forsamling på [[Jamaica]]. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 83-84)</ref>

Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde [[menopause]] før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. [[Statistikk]] viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den [[anglikanske kirke]], med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i [[Vestindia|britisk Vestindia]], hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare {{formatnum: 670000 }} overlevende.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 84-85)</ref> Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia [[1. februar]] [[1793]], oppbrakte [[Royal Navy]] franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og [[mulatt]]ene blant de franske mannskapene som [[krigsfanger]]. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene''  (s. 271)</ref>

Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers [[Haiti]]) led [[Napoleon]] større tap enn ved [[Waterloo]], og den franske [[statskassen]] ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den [[franske revolusjon]] hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første [[gasskammer]] ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen [[Toussaint L'Ouverture]] isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i [[Jurafjellene]]. Der døde Toussaint [[7. april]] [[1803]] etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i [[Louisiana]] slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne [[1. januar]] [[1804]] proklamere republikken Haiti.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 332-34)</ref>

==== Trelldom og slaveri i Norden ====
{{Hoved|Trell}}
Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i [[Norge]] og [[Skandinavia]]. I [[vikingtiden]] benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i [[Europa]]. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra [[Baltikum]] til [[Konstantinopel]], og de tok slaver på [[Irland (øy)|Irland]] og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på [[Island]] røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop [[Øystein Erlendsson]] et brev der han lyste i [[bann]] alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre ved å sjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7</ref>

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år [[1000]]. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den [[England|engelsk]]e [[Domesday Book]] fra [[1086]] oppgir at 9 % av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig [[middelalder]] ble [[prest]]ene ofte rekruttert blant trellene. [[Gulatingsloven]] fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 84), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>

Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt [[hals]]en. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet ''frihals'', som i kristen [[terminologi]] ble til ''frelse''. Vedkommende skulle feire med et frelses[[øl]]. Som [[løysing]] var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 20)</ref> Før [[Alltinget]] på Island var opprettet i [[930]], ble bonden på gården Blåskog øst for [[ting (forsamling)|ting]]et på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.<ref>Jon Vidar Sigurdsson: ''Det norrøne samfunnet'' (s. 60-61)</ref>

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror [[Erling Skjalgsson]] på [[Sola]] i et uår, fikk han først avslag fordi kong [[Olav den hellige]] hadde innført forbud mot korneksport fra [[Vestlandet]] på grunn av den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.<ref>Sverre Bagge: ''Mennesket i middelalderens Norge'' (s. 36), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5</ref>

Mellom 3000 og 4000 nordmenn ble tatt til slaver av nordafrikanske pirater, kanskje flere. De fleste norske slavene var sjøfolk, de kom hovedsakelig fra Bergen, Norges handelssentrum. De ble kapret på Middelhavet fra rundt 1600 fram til 1800-tallet.

=== Slaveri som straffarbeid i Danmark-Norge ===
[[File:Fredriksten4122.JPG|thumb|160px|Anstalter for [[straffarbeid]] ved festningene [[Fredriksten festning|Fredriksten]], [[Fredrikstad festning|Fredrikstad]], [[Kongsvinger festning|Kongsvinger]], [[Akershus festning|Akershus]], [[Bergenhus festning|Bergenhus]], [[Trondheim festning|Trondheim]] og [[Vardøhus festning|Vardøhus]] ble tidligere kalt «slaverier». Bildet viser slave i «helt fangejern» utstilt i Fredriksten festning i Halden, der det var slike fanger fra omkring 1700 til 1845.<ref>[http://www.deltakfestival.no/fakta/slavene.html Slavene på Fredriksten festning] {{Wayback|url=http://www.deltakfestival.no/fakta/slavene.html |date=20100920171808 |df=iso }}</ref> {{Byline|Ida Heen Hansen, 2009}}]]
Som kolonimakt arvet Danmark-Norge to impulser til dobbeltmonarkiets slaveri i moderne tid – den gamle norrøne trelletradisjonen, og den nyere slavehandelen fra koloniene i [[Vest-Afrika]] og til plantasjekoloniene i [[Karibia]]. I moderne tid artet det hjemlige slaveriet seg i form av straffarbeid («arbeid i jern»), også kjent som festningsslaveriet. I hele dobbeltmonarkiets periode fra [[1500-tallet]] til [[1814]] bestod slaveriet – i [[Norge]] til andre halvdel av [[1800-tallet]]. Det hadde et militært utgangspunkt, formalisert gjennom [[Christian IV]]s krigsartikler av [[1625]]. Vi kjenner i Norge til dødsdom over to rømte straffanger fra ''Bergenhus Slaveri'' i [[1669]],<ref>Olav Risøen Nagell, ''Militære straffer og straffemetoder i eldre tid'', Fredrikstens festnings Venner, 1997, side 6-7, side 15.</ref> men det militære slaveriet er utvilsomt langt eldre enn dette. Videre inneholder [[Christian V]]s krigsartikkelsbrev av [[1683]], som ble opphevet først i [[1867]], detaljerte opplysninger om straffemetodene for rømte og kriminelle soldater, med instrukser for bruk av halsjern, fotjern og kroppsjern, sistnevnte med en vekt av 25–30&nbsp;kg.<ref>Kjell Ivar Antonsen, ''Fredriksten festnings slaveri 1739-1845'', Foreningen Haldens Minder, 1985, side 9.</ref>

Etter Christian Vs norske lov av [[1687]] skulle menn idømt arbeid i jern sendes til [[Bremerholms orlogsverft]] i [[København]].<ref name="Kjell Ivar Antonsen 1985">Kjell Ivar Antonsen, ''Fredriksten festnings slaveri 1739-1845'', Foreningen Haldens Minder, 1985, side 5.</ref> Forbrytelsene var ofte tyveri og rømning, mens alvorligere forhold stort sett medførte dødsstraff. Fra [[1739]] ble det forordnet at norske straffanger skulle sone som festningsslaver ved nærmeste norske festning. Dette markerte slaveriets begynnelse på norsk jord, med [[Fredriksten festning|Fredriksten]], [[Bergenhus festning|Bergenhus]] og [[Akershus festning|Akershus]] som de viktigste slavefestningene.<ref name="Kjell Ivar Antonsen 1985"/> Ved [[Kielfreden]] i [[1814]] var det ti slaver på [[Fredriksten festning]] i [[Halden|Frederikshald]], og innen ti år var dette tallet tidoblet til 100 festningsslaver; tallet steg til 215 slaver i [[1833]]. Først i [[1842]] ble kakstryking (pisking av fangene) formelt avskaffet i [[Norge]]. I [[1845]] ble festningsslaveriet nedlagt på Fredriksten, og slavene overført til Akershus festning. Der bestod soning og arbeid i jern i ennå en tid før det ble avskaffet.

== Europeere som slaver ==
===Nord-Afrika===
Mens europeere fraktet mennesker fra [[Afrika]] til Nord- og Sør-[[Amerika]], gikk handelen også motsatt vei. Også europeere ble fra [[1500-tallet|15-]] til [[1800-tallet]] ranet fra sine hjem så langt nord som [[Island]] og [[Færøyene]] av [[barbareskpirat]]er for å havne i slaveri i [[Midtøsten]] og det nordlige Afrika. På 1500-tallet ble ca. 300 mennesker tatt som slaver på [[Lanzarote]]. [[Korsar]]en Mourad Reis som overfalt Island, var trolig egentlig fra [[Haarlem]] og het opprinnelig Jan Jansz.<ref>Jens Riise Kristensen: ''Barbariet tur retur'' (s. 25-6), forlaget Ørby, ISBN 87-89797-17-5</ref> Han gikk i nordafrikansk tjeneste, og satte i [[1627]] kursen for Bessastaðir på Island, der den danske konsul Holger Rosenkrands hadde satt ut tre bevæpnede danske skip på vakt, og oppbygd en skanse av blant annet avskårne [[torsk]]ehoder. Islendingene måtte se slekt og venner bli ført om bord i båter, og sammen med resten av tyvgodset bli rodd ut til det marokkanske handelsskipet. Reis' flåte fortsatte til [[Vestmannaeyjar]] ved hjelp av en veiviser, islendingen Thorstein. Bare på [[Heimaey]] ble 242 tatt som slaver og mer enn 30 drept ved det plutselige angrepet.<ref>Jens Riise Kristensen: ''Barbariet tur retur'' (s. 33-6)</ref> Skrekken satt i lokalbefolkningen så lenge at en eldre kvinne på Vestmannaøyene i et fjernsynsprogram etter år 2000 fortalte hvordan hun som barn ble vist en særlig fluktrute hun skulle følge, om tyrkerne kom tilbake.<ref>Jens Riise Kristensen: ''Barbariet tur retur'' (s. 41)</ref>

Fra år [[1500]] til ca. 1830 var rundt en million europeere og nordamerikanere slaver eller gisler i Afrika.<ref>[http://www.levendehistorie.no/levende/boktips/hvite_slaver_i_afrika levendehistorie.no: hvite_slaver_i_afrika] {{Wayback|url=http://www.levendehistorie.no/levende/boktips/hvite_slaver_i_afrika |date=20080528014931 }}</ref> Den mest kjente av de europeiske slavene var [[Miguel Cervantes]]. Av de europeerne som ble slaver, var kanskje det norske antallet på rundt {{Nowrap|3 000 – 4 000.<ref>[http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/05/15/466255.html dagbladet.no/magasinet: «Tok tusenvis av nordmenn som slaver»]</ref>}}

===Amerika===
Bare i løpet av 1750- og 1760-tallet ble minst tre tusen britiske borgere fanget og holdt som slaver av nordamerikanske indianere.

===India===
Mer enn 20 % av de britiske soldatene som var stasjonert i [[India]], ble mot slutten av 1700-tallet fanget og holdt som slaver.

Størst oppmerksomhet fikk piratenes fanger.

===Frikjøp av europeiske slaver===
I [[1751]] møtte mer enn tusen mennesker opp i [[Covent Garden]]-teateret i London for å se på en gruppe utmagrede, solbrente landsmenn som nettopp var løskjøpt etter nesten fem års slaveri i [[Marokko]], for anledningen iført fillene og lenkene de bar under fangenskapet. En tid satt også [[jarl]]en av Inchquin fanget i [[Algerie]], uten at dette hindret ham i senere å bli guvernør på hjemlandets største slaveøy, Jamaica.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 250)</ref>

== Muslimske slaver ==
[[Johanitterordenen]], også kjent som [[hospital]]sbrødrene, slo seg på slaveri i [[korstog]]sområdene. Johanitterne drev store [[sukker]][[plantasje]]r og -[[raffineri]]er i [[Det hellige land]].

[[Cistercienser]]ne drev store gårder og var særlig kjent for oppdrett av strids[[hest]]er til korstogene. I [[Portugal]] drev cistercienserne [[jern]]utvinning ved hjelp av [[muslim]]ske slaver.

Hvis slavene gikk over til [[kristendom]]men, måtte de settes fri, så slaveeierne både i Det hellige land og i [[Spania]] sørget for at [[misjonær]]er ikke fikk forkynne for dem. I første halvdel av 1200-tallet befalte derfor [[pave]]n at alle slaver skulle ha adgang til [[Gud]]s ord, men at de ikke skulle settes fri selv om de lot seg døpe.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 99), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 978-82-02-26321-8</ref>

==Se også==
* [[Abolisjonisme]] (kampanjen mot slaveriet)
* [[Menneskehandel]]
*[[Dansk-norsk slavehandel]]
* [[Svensk slavehandel]]
* [[Slaveri i antikkens Hellas]]
* [[Trekantfart]]
* [[Handelskompani]]
* [[Handelsfort i Ghana]]
* [[Christiansborg (fort)]]
* [[Gullkysten]]
* [[Dansk Vestindia]]
* [[Føydalisme]]
* [[Slaveopprøret på St. Jan i 1733]]
* [[Moderne slaveri]]
* [[Straffarbeid|Tvangsarbeid]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==

* World Heritage Encyclopedia. (2006, May 19). ''Trans-Saharan Slave Trade''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.coursehero.com/study-guides/atd-tcc-worldciv2/transsaharan-slave-trade/|tittel=TransSaharan Slave Trade|besøksdato=2022-09-25|dato=2006-05-19|verk=www.coursehero.com}}</ref>
* BBC World Service. (n.d). ''The East African Slave Trade''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bbc.co.uk/worldservice/africa/features/storyofafrica/9chapter3.shtml|tittel=The Story of Africa : The East African Slave Trade|besøksdato=2022-09-25|verk=www.bbc.co.uk|forlag=BBC World Service}}</ref>
* Fröhlich, S. (2019, August 22). ''East Africa’s forgotten slave trade''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/east-africas-forgotten-slave-trade/a-50126759|tittel=East Africa's forgotten slave trade|besøksdato=2022-09-25|dato=2019-08-22|fornavn=|etternavn=|språk=en-GB|verk=DW.COM|forlag=Deutsche Welle}}</ref>

== Eksterne lenker ==

* New African. (2018, March 27). Recalling Africa’s harrowing tale of its first slavers – The Arabs – as UK Slave Trade Abolition is commemorated. Retrieved from from https://newafricanmagazine.com/16616/
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/05/15/466255.html «Muslimenes handel med hvite slaver» (Dagbladet 15. 5. 2006)]
* [http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/01/05/487901.html Vår tids slaver (Dagbladet 5. 1. 2007)] 
* [http://www.slavevoyages.org The Transatlantic Slave Trade Database], en portal til data om trekantfartens og den transatlantiske slavefartens historie (engelsk)]
* [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1322-slavehandelen-og-slaveriet.html Slaveri hjemme og ute], om [[dansk-norsk slavehandel]], artikkel hos Norgeshistorie.no
*www.histoire.com
* [https://www.nb.no/items/88f342c5bbf037e80c0240d30fd8c501?page=3&searchText=Lind%C3%A5sprosjektet%20rapport Tore Iversen (1997): Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen.]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Slaveri| ]]
[[Kategori:Samfunn]]
[[Kategori:Etikk]]
[[Kategori:Afroamerikansk historie]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]