Redigerer Slanger

{{Omdab|Slange}}
{{Taksoboks
| bilde=Snakes Diversity.jpg
| bildetekst=
| norsknavn=slanger, <br />ormer
| vitenskapsnavn=Serpentes
| autor= [[Carl von Linné|Linnaeus]]
| autorår= [[Vitenskapsåret 1758|1758]]
| synonymer=Ophidia
| regnum = [[Dyreriket]]
| phylum = [[Ryggstrengdyr]]
| classis = [[Krypdyr]]
| ordo = [[Skjellkrypdyr]]
}}
{{Taksoboks-gruppe
| artstall=3 619<ref name="The Reptile Database"/>
| utbredelse=alle verdensdeler, unntatt [[Antarktis]]
| habitat=[[terrestrisk]], [[marin]]t, [[limnisk]]
}}
* [[ormeslanger]]
* [[Alethinophidia]]
{{Taksoboks-slutt}}

'''Slanger''' (Serpentes) er en [[Gruppe (biologi)|gruppe]] skjellkledde [[krypdyr]] som kjennetegnes ved at de mangler synlige [[Lem (kroppsdel)|lemmer]]. De er en suksessrik gruppe med over {{nowrap|3 600}} [[art]]er,<ref name="The Reptile Database"/> og verdensomspennende utbredelse. [[Øgler]] og [[ormeøgler]] er de nærmeste slektningene, og de tre gruppene utgjør til sammen [[skjellkrypdyr]]ene.

Mennesker betrakter ofte slanger med frykt, og denne frykten virker dypt iboende på tvers av [[kultur]]er. Trolig har mennesker, og mange andre dyr, opparbeidet en [[instinkt]]iv frykt fordi slanger kan være giftige. Samtidig blir slanger beundret for vakre farger og grasiøse bevegelser. For [[biolog]]er er slanger spesielt interessante, ettersom de har en rekke [[fysiologi]]ske tilpasninger som ikke har sidestykke hos andre dyr. 
 
== Utbredelse ==
[[Fil:World.distribution.serpentes.1.png|thumb|left|Slangenes utbredelse i sort. [[Havslanger]] i blått.]]
Slanger finnes på alle [[kontinent]]er unntatt [[Antarktis]]. De fleste [[art]]ene lever likevel i [[Tropisk klima|tropiske]] og [[Subtropisk klima|subtropiske]] strøk, og ingen finnes i polområdene. De marine [[Havslanger|havslangene]] forekommer i de varme delene av [[Det indiske hav]] og [[Stillehavet]]. Hvis en ser bort fra havslangene, så har ikke slanger samme evne til å krysse vide havstrekninger som mange øgler har. Flere store øyer mangler derfor slanger, for eksempel [[Island]], [[Irland]] og [[New Zealand]].

De nordligste slangene finnes i [[Nord-Europa]], der tre arter når 60° nord. Det er de samme tre artene som også finnes i [[Norge]]: [[hoggorm]], [[buorm]] og [[slettsnok]]. Hoggormen er verdens nordligste slange, og finnes i Norge i hvert fall nord til [[Nordland]]. I [[Sverige]], [[Finland]] og [[Russland]] går arten mye lenger nord, helt opp til 68°.<ref name="arnold02"/> Det finnes også et ubekreftet funn fra [[Sør-Varanger]], som i tilfelle henger sammen med den finske og russiske bestanden.

I [[Nord-Amerika]] finnes [[Strømpebåndsnoker|strømpebåndsnokene]] til 56° nord i [[Canada]]. Det er også usikre funn på samme breddegrad i [[Alaska]]. Den sørligste arten er antakelig [[Amerikanske lanseslanger|lanseslangen]] ''Rhinocerophis ammodytoides'', som finnes sør til 47° i [[Patagonia]]. Høyderekorden tilhører sannsynligvis [[snok]]en ''Thermophis baileyi'', som lever mer enn 4000 meter over havet i [[Tibet]].

== Beskrivelse ==
[[Fil:Snake skeleton.jpg|thumb|Slangeskjelettet skiller seg fra alle andre landlevende [[virveldyr]]]]
[[Fil:Snake-anatomy.svg|thumb|left|Slangenes anatomi:<br /> '''1''' [[spiserør]] <br />'''2''' [[luftrør]] <br />'''3''' trakélunge <br />'''4''' rudimentær venstre [[lunge]] <br />'''5''' høyre lunge <br />'''6''' [[hjerte]] <br />'''7''' [[lever]] <br />'''8''' [[magesekk]] <br />'''9''' luftsekk <br />'''10''' [[galleblære]] <br />'''11''' [[bukspyttkjertel]] <br />'''12''' [[milt]] <br />'''13''' [[Fordøyelsessystem|tarm]] <br />'''14''' [[testikler]] <br />'''15''' [[nyre]]r {{Byline|Skisse|Uwe Gille}}]]
Slanger er kjent for at de mangler lemmer, har en todelt tunge, og at de ikke blunker, men alle disse trekkene ved kroppsbygningen finnes også hos ulike grupper av øgler. De viktigste [[Morfologi (biologi)|morfologiske]] trekkene som er unike for slangene, er oppbygningen av [[ryggrad]]en og [[skalle]]n.

[[Skjelett]]et er sterkt omdannet i forhold til andre [[landlevende virveldyr]]. [[Skulder]] og forlemmer er helt forsvunnet. Alle nålevende slanger mangler [[korsbein]], men noen har bevart rester av [[bekken]] og baklemmer. Ryggraden er forlenget, og består av mellom 120 og 320 [[ryggvirvler]]. Til hver ryggvirvel er det festet et par [[ribbein]]. [[Hale]]n er forholdsvis kort, og halevirvlene har ikke ribbein. Hver ryggvirvel er forbundet med den foregående virvelen med hele ti leddflater. Dette danner et sterkt, men smidig system, som sammen med sterke [[muskler]], gjør det mulig for slangene å bevege seg uten lemmer.<ref name="whithers"/>

[[Tann|Tennene]] er som regel lange, tynne og krumme for å kunne holde på byttet, og transportere det innover i munnen. Giftslanger har egne gifttenner, der plassering og oppbygning varierer mellom de ulike gruppene. Slanger kan ikke tygge, eller rive i stykker byttet, så det må svelges helt.

Den opprinnelige [[Diapsider|diaspside]] skallen har mistet begge kinnbuene. Quadratum-beinet kan derfor bevege seg svært fritt. Kjevebeinene er festet med elastiske [[ledd]]. Disse bygningstrekkene, samt at det ikke finnes noe skulderbelte, gjør det mulig for slanger å svelge store byttedyr.
 
Inne i kroppen, under muskler og ribbein, har slanger de samme indre [[organ]]er som andre virveldyr, men de er modifisert i størrelse og plassering. Hos de fleste artene er den venstre [[lunge]]n redusert, eller forsvunnet. Den venstre [[nyre]]n ligger etter den høyre, og hos hannslanger ligger også [[testiklene]] etter hverandre. Noen slanger har en trakélunge, som er nyttig hvis den egentlige lungen klemmes sammen når et stor bytte svelges.

De minste slangene er [[falske ormeslanger]] fra [[De små Antiller]] i [[Slekt (biologi)|slekten]] ''Leptotyphlops'' med en totallengde på omtrent {{Nowrap|10 cm}}.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=S.B. Hedges
| tittel=At the lower size limit in snakes: two new species of threadsnakes (Squamata: Leptotyphlopidae: ''Leptotyphlops'') from the Lesser Antilles
| publikasjon=Zootaxa
| utgivelsesår=2008
| nummer=1841
| side=1&ndash;30
| url=http://www.mapress.com/zootaxa/2008/f/zt01841p030.pdf
| issn=1175-5334}}</ref> Den lengste nålevende arten er antakelig [[nettpyton]] ({{Nowrap|8,7 m}}). Det finnes usikre rapporter om lengre [[anakonda]]er, og anakondaen er kraftigere bygd, og blir utvilsomt tyngre enn pytonene.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=J.C. Murphy og R.W. Henderson
  | utgivelsesår=1997
  | tittel=Tales of Giant Snakes: A Historical Natural History of Anacondas and Pythons
  | forlag=Krieger Pub. Co.
  | isbn=0-89464-995-7}}</ref>

Slangene er ikke de eneste lemmeløse virveldyr. Blant skjellkrypdyrene har flere grupper mistet lemmene, som ormeøgler, [[finnefotøgler]], [[blindøgler]], og mange [[stålormer]] og [[skinker]]. Alle lemmeløse øgler har i motsetning til slangene beholdt skulderbeltet. [[Ormepadder|Ormepaddene]] er en lemmeløs gruppe av [[amfibier]]. I Norge finnes det en lemmeløs øgle, [[stålorm]]en.

Det [[Genetikk|genetiske]] grunnlaget for slangenes spesielle kroppsbygning er [[mutasjon]]er i [[Hox-gen]]ene. Denne gruppen av gener finnes hos alle [[Metazoa|flercellede dyr]], og regulerer kroppsbygningen langs lengdeaksen. Genene Hox&nbsp;a10/c10 stopper dannelse av ribbein hos øgler, men hos slanger er de slått av så det dannes ribbein langs hele ryggraden. Genene Hox&nbsp;a13/d13 stopper lengdeveksten til kroppen, men er svekket hos slanger, så kroppen kan bli langstrakt. Hox-genene er uvanlig fleksible hos alle skjellkrypdyr, og det kan være forklaringen på at så mange ulike grupper har mistet lemmene.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=N. Di-Poï m.fl.
| tittel=Changes in Hox genes' structure and function during the evolution of the squamate body plan
| publikasjon=Nature
| utgivelsesår=2010
| nummer=464
| side=99&ndash;103
| doi=10.1038/nature08789
| issn=1476-4687}}</ref>

=== Hud ===
[[Fil:Eastern Green Mamba.jpg|thumb|En [[grønn mamba]] som nettopp har skiftet hud]]
Det ytterste laget av [[Epidermis|overhuden]] består av [[Keratin|β-keratin]], som danner et sterkt lag som beskytter mot ytre skader, og hindrer uttørking av kroppen. Huden er dekt med skjell som er fortykkelser i keratinlaget, og som er en integrert del av overhuden i motsetning til [[fiskeskjell]]. Det er en vanlig misforståelse at slanger har en slimet og fuktig hud. Slangenes hud er tørr, selv om skjellene gjør at huden er glatt og skinnende.

Etter hvert som den ytterste huden blir utslitt, vokser det fram en ny hud på innsiden. Slangene vrenger av seg hele den gamle huden på en gang, i motsetning til de fleste øgler som skifter huden i deler.

Skjellene overlapper hverandre som takstein, unntatt på hodet. Overflaten til skjellene kan være både glatt, med kjøl, eller kornet. De fleste slanger har brede og ekstra glatte skjell under buken, som er til hjelp når de beveger seg. Antall, form og størrelse på skjellene er svært viktige kjennetegn for å skille ulike arter av slanger fra hverandre. Slanger har i motsetning til mange øgler aldri beinplater (osteodermer) under skjellene.

Keratin er i seg selv [[gjennomsiktig]], men huden kan ha alle farger, unntatt blått og grønt, på grunn av [[pigment]]er i de indre hudlagene. Blå farge er en [[strukturfarge]], som dannes ved [[interferens]] i skjellene. Grønn farge oppstår når gul farge fra indre hudlag [[Subtraktiv fargeblanding|blandes]] med blått i skjellene.

Mange ufarlige slanger i [[Amerika]] har røde, gule og svarte tverrstriper, og ligner på de giftige [[Korallslanger|korallslangene]]. Fargetegningene gir sannsynligvis de ufarlige slangene en ekstra beskyttelse mot [[Predasjon|predatorer]]. Dette fenomenet kalles [[mimikry]], og er mest kjent blant [[insekter]].<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=E.D. Brodie III og F.J. Janzen
| tittel=Experimental studies of coral snake mimicry: generalized avoidance of ringed snake patterns by free-ranging avian predators
| publikasjon=Funct.&nbsp;Ecol. 
| utgivelsesår=1995
| bind=9
| nummer=2
| side=186&ndash;190
| jstor=2390563
| issn=0269-8463}}</ref>

=== Stoffskifte ===
Alle slanger er [[vekselvarm]]e. Det vil si at [[kroppstemperatur]]en er avhengig av temperaturen i omgivelsen. Mange arter soler seg for å øke kroppstemperaturen. Slanger som lever i tempererte strøk, ligger i [[dvale]] om vinteren. En fordel med å være vekselvarm, er at behovet for næring er lavere, ettersom forbrenningen under hvile ligger på 10&ndash;20&nbsp;% av det som er vanlig hos fugler og pattedyr med tilsvarende kroppsstørrelse.

=== Sanser ===
[[Fil:AD2009Aug07 Natrix natrix 06.jpg|thumb|left|[[Buorm]] med utstukket tunge {{Byline|Ernie Kohl}}]]
[[Fil:The Pit Organs of Two Different Snakes.jpg|thumb|Infrarøde sansegroper hos [[pytonslanger|pyton]] (øverst) og [[klapperslanger|klapperslange]] (nederst). Røde piler markerer gropene, svarte piler markerer nesebor.]]
Det mest kjente [[sans]]eorganet hos slangene er den er tynne og todelte [[Tunge|tunga]], som har form omtrent som en Y. Den plukker opp [[Luktesans|duftmolekyler]] fra lufta og bakken, og brukes også som føleorgan. Slangene stikker tunga ut med spillende bevegelser, og fører den deretter inn i munnen så duften kan analyseres av [[Jacobsons organ]]. En åpning foran i munnen gjør at tunga kan beveges ut og inn, uten at slangen trenger å gape.

Hos [[ormeslanger]] kan [[Øyet|øynene]] bare brukes til å skille mellom lys og mørke. Mange dagaktive arter som lever på marka, eller oppe i trær, har derimot svært skarpt [[syn]], men kan ha vanskelig for å se ting som ikke beveger seg. Øynene er dekket av gjennomsiktige skjell i stedet for øyelokk. Dette gjør at slangenes øyne alltid er åpne, og at de aldri blunker.

Øynene og [[synssenteret]] i [[hjerne]]n hos slanger har flere unike bygningstrekk, noe som antakelig skyldes at slangenes forfedre var gravende, og hadde et redusert syn. Når de vendte tilbake til et liv over jordoverflaten, måtte øynene utvikles på nytt med de reduserte øynene som utgangspunkt. [[Strålelegeme]]t (''corpus ciliare'') er blitt til en stiv ring. [[Akkommodasjon (øyet)|Fokusering]] skjer ved at linsen beveges fram og tilbake i forhold til [[netthinne]]n, i stedet for at linsen strekkes.<ref name="whithers" />

I netthinnen skilles det, som hos andre virveldyr, mellom to typer lysfølsomme celler. [[Staver]] fungerer godt ved lav lysstyrke, men kan ikke skille mellom farger. [[Tapper]] fungerer bare ved høy lysstyrke, og har flere fotopigmenter som har maksimal følsomhet ved ulike [[bølgelengde]]r, slik at tappene kan gi fargesyn.

Hos slanger har tappene en særpreget oppbygning, ettersom de er nyutviklet fra staver. En skiller også mellom doble og enkle tapper, slik at slanger har tre typer fotoreseptorer. Slanger har i motsetning til øgler og de fleste andre dyr aldri små oljedråper i tappene som beskytter mot skade fra [[Ultrafiolett stråling|ultrafiolett lys]]. Disse dråpene mangler forøvrig også hos [[placentale pattedyr]], som antakelig mistet dem i en periode av utviklingen da de utelukkende var nattaktive.

Ormeslangene har bare rester av staver, medlemmene i [[hoggormfamilien]] har både tapper og staver, og dagaktive [[snoker]] har bare tapper. Dagaktive slanger har en rund [[pupill]], og en gul linse som reduserer [[kromatisk aberrasjon]]. Nattaktive arter har derimot en avlang, vertikal pupill, og klar linse.

En studie av øynene til strømpebåndsnoken ''Thamnophis sirtalis'' viser at denne arten ikke har staver, men både enkle og doble tapper. Det er tre typer fotopigmenter med maksimal følsomhet for henholdsvis bølgelengdene {{Nowrap|554 [[Nanometer|nm]]}}, {{Nowrap|482 nm}} og {{Nowrap|360 nm}}. Den laveste bølgelengden ligger i det ultrafiolette  området, og kan ha betydning for å finne [[feromon]]spor.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=A.J. Sillman m.fl.
| tittel=The photoreceptors and visual pigments of the garter snake (''Thamnophis sirtalis''): a microspectrophotometric, scanning electron microscopic and immunocytochemical study
| publikasjon=J.&nbsp;Comp.&nbsp;Physiol.&nbsp;A
| utgivelsesår=1997
| bind=181
| nummer=2
| side=89&ndash;101
| pmid=9251253
| issn=1432-1351}}</ref>

Slanger har verken [[ytre øre]] eller [[trommehinne]], men [[hørsel]]en er likevel en viktig sans for dem, og det [[indre øre]]t er bygd opp som hos andre landlevende virveldyr. [[Sneglehuset]] er forbundet til underkjeven, og når underkjeven ligger på bakken kan slangen oppfatte vibrasjoner med en [[amplitude]] helt ned til én [[ångstrøm]]. Slangen kan også skille mellom vibrasjoner som oppfanges av venstre og høyre side av kjeven, så retning til lydkilden kan bestemmes.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=P. Friedel, B.A. Young og J.L. van Hemmen  
| tittel=Auditory localization of ground-borne vibrations in snakes
| publikasjon=Phys. Rev. Lett.
| utgivelsesår=2008
| bind=100
| nummer=4
| doi=10.1103/PhysRevLett.100.048701
| issn=1079-7114}}</ref>

Egne sanseorganer som registrerer [[infrarød stråling]] finnes hos noen slangegrupper. De er blitt utviklet flere ganger, én gang hos [[Gruveslanger|gruveslangene]], og i flere tilfeller hos [[Boaslanger|boa-]] og [[Pytonslanger|pytonslangene]]. Gruveslangene har en stor sansegrop på hver side av hodet, mens pyton- og boaslangene har tre eller flere sansegroper langs overleppen. Disse organene reagerer på varmestråling med bølgelengde 5&ndash;30&nbsp;µm, og er så følsomme at de kan registrere temperaturforskjeller mindre enn {{Nowrap|0,001 °C}}. Sansegropene har et tett nettverk av [[kapillar]]er som regulerer temperaturen. Informasjonen går til synssenteret der den slås sammen med signaler fra øynene til et bredspektret bilde. Sansen brukes til å jakte på nattaktive, varmblodige [[pattedyr]], men er også nyttig for å regulere kroppstemperaturen.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=G.S. Bakken og A.R. Krochmal 
| tittel=The imaging properties and sensitivity of the facial pits of pitvipers as determined by optical and heat-transfer analysis
| publikasjon=J. Exp. Biol.
| utgivelsesår=2007
| bind=210
| nummer=16
| side=2801&ndash;2810
| doi=10.1242/jeb.006965 
| issn=1477-9145}}</ref><ref>{{Kilde artikkel
  | forfatter=R.C. Goris
  | tittel=Infrared organs of snakes: an integral part of vision
  | publikasjon=J.&nbsp;Herpetol. 
  | utgivelsesår=2011
  | bind=45
  | nummer=1
  | side=2&ndash;14
  | doi=10.1670/10-238.1
  | issn=0022-1511}}</ref>

== Atferd ==
=== Bevegelser ===
[[Fil:Sidewinder death valley.jpg|thumb|Spor etter en siderullende klapperslange i [[Death Valley]] {{Byline|Mila Zinkova}}]]
Tapet av lemmene har ikke ført til at slangene har vanskelig for å ta seg fram. De beveger seg raskt både på marka, underjordisk, i vannet, og oppe i trær. Slangene har flere måter å bevege seg på.

Den langsomste bevegelsesmåten er å bevege seg i rett linje ved flytte grupper av bukskjell samtidig. Skjellene løftes opp fra bakken, og settes ned lengre fram, slik at kroppen blir løftet etter. Ribbeina bidrar ikke til bevegelsen. Denne måten å bevege seg på brukes av store, kraftig bygde slanger som pytonslanger, [[boaslanger]] og [[hoggormfamilien|hoggormer]] for å snike seg innpå byttet. Noen slanger vrir kanten av bukskjellene for å få feste når de klatrer oppover trestammer og bergvegger.

De vanligste måtene å komme seg fram på omfatter at kroppen buktes vekselvis til venstre og høyre i en bølge som går bakover kroppen. Kroppen presses mot uregelmessigheter på underlaget, og skyves framover. På denne måten flytter slanger seg på marka, og klatrer i trær. Tilsvarende bevegelser brukes også til å svømme. Havslangene kan snu buktingen slik at de svømmer baklengs, og har i tillegg en hale som er flatklemt fra siden for å gi framdrift i vannet.

En spesiell bevegelsesmåte som er utviklet fra sideveis bukting, er siderulling. Da skifter buktingene på hver side på å ha kontakt med bakken, mens buktingene på den andre siden er løftet opp. Dette fører til at slangen beveger seg på skrå av sin lengderetning. Denne metoden brukes på ensartede underlag der slangen ikke kan skyve fra mot uregelmessigheter. Slanger som lever i [[Ørken|sandørkener]], som [[hornhoggorm]] og noen [[klapperslanger]], beveger seg slik, men metoden brukes også av snoker som ferdes på [[mudderflate]]r.

I [[regnskog]]ene i [[Sørøst-Asia]] lever de glideflyvende snokene i slekten ''Chrysopelea''. De skaper en bæreflate ved å klemme flat kroppen, og ved å bukte seg under glideflukten. Slik kan de glidefly opptil {{Nowrap|100 m}} mellom trærne.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=J.J. Socha, T. O'Dempsey og M. LaBarbera
| tittel=A three-dimensional kinematic analysis of gliding in a flying snake, ''Chrysopelea paradisi''
| publikasjon=J. Exp. Biol.
| utgivelsesår=2005
| bind=208
| nummer=10
| side=1817&ndash;1833
| doi=10.1242/jeb.01579
| issn=1477-9145}}</ref>

Trekkspillbevegelse, der framdelen av kroppen skytes fram, før resten trekkes etter, brukes når slanger skal bevege seg i trange underjordiske ganger. Lignende bevegelser brukes også til å klatre i trær der stamme og greiner er for glatte til at sideveis bukting kan brukes.

=== Ernæring ===
[[Fil:B39.jpg|thumb|Snoken ''[[Oxyrhopus trigeminus]]'' sluker en øgle med hodet først]]
Alle slanger er rovdyr, som fanger og dreper andre dyr, og det finnes ingen planteetende arter. Vanlige byttedyr er øgler, andre slanger, små pattedyr, [[fugler]], [[egg]], [[fisk]], [[snegler]] og insekter. Hvis en ser bort fra ormeslangene, så tar alle slanger bytter som er ganske store i forhold til sin egen kroppsstørrelse, og det går lang tid mellom måltidene. Tilpasninger i skallen og [[stoffskifte]]t gjør dette mulig. Desto større slangen er, desto større bytte kan den ta. Pytonslanger svelger [[antiloper]], [[hjortedyr]], [[gris]]er, og til og med [[krokodiller]]<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.msnbc.msn.com/id/9600151/
 |tittel=msnbc - Gator-guzzling python comes to messy end
 |besøksdato= 2010-04-06
 |utgivelsesdato=2005-10-05}}</ref> og [[malayabjørn]]er.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=G.M. Fredriksson
| tittel=Predation on sun bears by reticulated python in East Kalimantan, Indonesian Borneo
| publikasjon=The Raffles Bulletin of Zoology
| utgivelsesår=2005
| bind=53
| nummer=1
| side=165&ndash;168
| url=http://rmbr.nus.edu.sg/rbz/biblio/53/53rbz165-168.pdf
| issn=0217-2445
| url-status=død
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20070811101110/http://rmbr.nus.edu.sg/rbz/biblio/53/53rbz165-168.pdf
| arkivdato=2007-08-11
}}</ref>

De fleste slanger er generalister, som eter alle dyr de klarer å fange. Men det finnes også spesialiserte arter; [[kongekobra]] tar for eksempel stort sett bare andre slanger, og [[afrikaeggsnok]] eter egg.

Giftslanger dreper byttet med det giftige bittet. Andre slanger kveiler seg rundt byttet, som ikke dør av knusning, men av [[kvelning]]. Små pattedyr dør raskere enn forventet, og det kan tenkes at døden ikke skyldes kvelning, men økt [[blodtrykk]].<ref>{{Kilde artikkel
 |forfatter=B.R. Moon 
 |tittel=The mechanics and muscular control of constriction in gopher snakes (''Pituophis melanoleucus'') and a king snake (''Lampropeltis getula'') 
 |publikasjon=J. Zool., Lond. 
 |utgivelsesår=2000 
 |bind=252 
 |nummer=1 
 |side=83&ndash;98 
 |url=http://www.ucs.ull.edu/~brm2286/Moon_2000_constriction.pdf 
 |issn=1469-7998 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110720085653/http://www.ucs.ull.edu/~brm2286/Moon_2000_constriction.pdf 
 |arkivdato=2011-07-20 
}}</ref> Denne metoden er mest kjent fra boa- og pytonslangene, men brukes også av andre, for eksempel slettsnok. En tredje måte å drepe byttet på er å svelge det helt, mens det ennå lever.

Slanger er i stand til å drepe og svelge bytter med en kroppsvekt større enn sin egen. Når byttet skal [[Fordøyelse|fordøyes]], kan [[Celleånding|forbrenningen]] øke 40 ganger, og de indre organene, inkludert [[hjerte]]t, kan øke 40&ndash;100&nbsp;% i størrelse. [[Protein]]ene som deltar i [[Celleånding#Aerob cellånding|aerob forbrenning]] hos slangene er helt unike. Disse proteinene dannes i [[Mitokondrium|mitokondriene]], og mitokondrielt [[DNA]] ser ut til å ha gjennomgått en rask og omfattende endring tidlig i slangenes utvikling.<ref name="castoe08"/>

=== Forplantningsbiologi ===
[[Fil:Python molurus bivittatus-Hatchling.jpg|thumb|[[Tigerpyton]] som klekkes]]
I [[paringstid]]en finner hannslangene hunnene ved å følge et duftspor fra analkjertelen hos hunnen. Hannene utkjemper rituelle kamper for å få pare seg med hunnene. Kampen foregår ofte ved at de løfter sitt eget [[hode]], samtidig som de prøver å trykke ned [[hode]]t og [[nakke]]n på motstanderen.

Slangene har [[indre befruktning]], og hannen fører den såkalte ''[[hemipenis]]en'' inn i hunnens [[Kloakk (zoologi)|kloakkåpning]]. Hannslanger har to hemipeniser, men under paringen brukes bare en hemipenis om gangen. Utseende på dette organet er et viktig bygningstrekk for å skille forskjellige arter. 
  
De fleste slanger legger [[egg]] med et mykt, [[pergament]]aktig skall. Antall egg i kullet varierer mye. Ormeslangene legger bare 2–8 egg, mens nettpytonen normalt legger 20–40 egg og kan legge opptil 104 egg. Eggleggende arter legger eggene på et sted som har rett temperatur og fuktighet. Det kan for eksempel være i råtne trestammer, i sandjord, eller under en stein. Det er ofte begrenset utvalg av gode plasser for egglegging, så flere hunner legger egg på samme sted.

Mange arter beholder eggene i kroppen helt fram til klekking, så ungene fødes levende. Dette kalles [[ovovivipari]] og er en fordel i kaldt klima ettersom eggene da kan utnytte hunnens kroppstemperatur mens de utvikles. Et eksempel er slettsnoken som føder levende unger. Den lever i Nord- og [[Mellom-Europa]] og i fjellene i [[Sør-Europa]]. Den nære slektningen [[hagesnok]] lever i lavlandet i Sør-Europa og legger egg. Ovovivipari forekommer hos nesten alle arter av boaslanger, havslanger, australske giftsnoker og hos medlemmene i hoggormfamilien.

Noen få arter har utviklet seg et steg videre og er [[Vivipari|vivipare]]. Det vil si at den ufødte ungen får næring fra kroppen til mora gjennom en primitiv [[morkake]] (''placenta''), og ikke bare fra plommesekken. Dette gjelder blant annet de nordamerikanske strømpebåndsnokene og [[Amerikanske vannsnoker|vannsnokene]], og noen australske giftsnoker.

Enkelte bestander av den ovovivipare [[aspishuggormen]] har utviklet seg i retning av [[Semelparitet og iteroparitet|semelparitet]], og de fleste hunnene dør etter å ha formert seg bare én gang. Reproduksjonen er belastende for kroppen, og gravide hunner må sole seg mye og er ekstra utsatt for predatorer. I noen områder kan det derfor være en fordel å bruke kroppens ressurser på å få fram ett stort kull i stedet for flere små.

Hos pytonslangene kveiler hunnen seg om eggene, og blir hos dem helt til de klekkes. Den indiske [[tigerpyton]]en er en av de få pytonene som også forekommer i tempererte strøk, og hunnene hos denne arten trekker sammen musklene i en slags [[skjelving]]. Dette øker kroppstemperaturen, slik at eggene blir ruget fram. Omsorg for eggene er ellers svært sjeldent hos slanger, og det er ingen arter som passer på ungene etter at de er klekket.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=W.-E. Engelmann og F.J. Obst
| utgivelsesår=1984
| tittel=Snakes: Biology, Behaviour and Relationship to Man
| artikkel=The courtship and mating of snakes 
| side=67–75
| forlag=Croom Helm
| isbn=0-7099-0939-X}}</ref><ref>{{Kilde bok
| redaktør=D.A. Aldridge og D.M. Sever
| utgivelsesår=2011
| tittel=Reproductive Biology and Phylogeny of Snakes
| forlag=CRC Press
| isbn=9781578087013}}</ref>

== Giftslanger ==
[[Fil:ViperaBerusFang.JPG|thumb|Gifttennene er synlige hos denne [[hoggorm]]en, som biter i en hanske. {{Byline|Piet Spaans}}]]
[[Fil:Snake Milking.jpg|thumb|En slange «melkes» for å fremstille [[antiserum]] {{Byline|Barry Rogge}}]]
Giftslangene produserer [[gift]] i modifiserte [[spyttkjertler]] på hver side av hodet under og bak øyet. Giften brukes for å drepe, eller lamme byttedyr, og sprøytes inn i byttet via spesielle gifttenner. Selv om giften hovedsakelig brukes til jakt, er den også nyttig når slangen skal forsvare seg.

De omtrent 600 artene av giftige slanger utgjør ingen taksonomisk gruppe, og en har derfor antatt at slangegift er blitt utviklet flere ganger hos de [[Avanserte slanger|avanserte slangene]]. Alle medlemmer av følgende [[Familie (biologi)|familier]] er giftige: [[giftsnoker]] (inkludert havslanger), [[jordvipere]] og hoggormfamilien. Hos snokene finnes det både giftige og ikke-giftige arter. Nyere forskning tyder på at alle slanger, og mange øgler, produserer litt gift i spyttkjertlene, eller at de i hvert fall har [[pseudogen]]er for giftproduksjon. Giftslangene skiller seg ut ved å ha utviklet denne egenskapen i ekstrem retning.<ref name="fry06"/>{{dl}}

=== Gifttennene === 
Gifttennene sitter alltid i overkjeven, men oppbygning og plassering varierer. Hos giftige snoker sitter giftennene langt bak i munnen, og kan ha en fure som giften kan renne i (''opisthoglyf''). Hos giftsnokene er furen lukket til en rør, og gifttennene sitter framme i munnen (''proteroglyf''). Artene i hoggormfamilien har også hule gifttenner framme i munnen, men hos dem er gifttennene lengre, og de kan bøyes opp mot ganen når de ikke er i bruk (''solenoglyf''). Tennene hos slanger uten gifttenner betegnes som ''aglyfe''. Blant de ulike artene av jordvipere finnes alle fire typer av tenner.

Bak hver gifttann sitter det en reservetann, som overtar når den gamle tanna er utslitt. Kanalen som fører gift fra giftkjertelen må samtidig flytte seg. Giften presses ut ved hjelp av muskler som klemmer på giftkjertlene. Spyttekobraene kan sprute gift ut av tennene framover mot øynene og ansiktet til en angriper. Giftinnsprøytningen er viljestyrt, og giftslanger biter ofte «tørt» når formålet er å skremme, slik at giften ikke brukes opp.

=== Giftsammensetning === 
Slangegift er en blanding av proteiner, [[enzymer]], [[cellegift]]er, nervegifter og koagulerende stoffer. Blandingen varierer mellom ulike grupper og arter av slanger. Etter virkemåten kan en skille mellom tre typer giftstoffer: ''hemotoksiske'' (virker på [[Blodets kretsløp|hjerte- og karsystem]], for eksempel ved å forårsake [[hemolyse]]), ''[[Nervegift|nevrotoksiske]]'' (virker på hjernen og det øvrige [[nervesystemet]]), og ''[[Cytotoksisitet|cytotoksiske]]'' (bryter ned cellevev rundt bittet). Nesten all slangegift inneholder enzymet [[hyaluronidase]], som hjelper giftstoffene med å trenge raskt inn i kroppsvevet.

=== Giftens virkning ===
Den sterkeste slangegiften finnes hos giftsnokene. Havslangene er avhengig av hurtigvirkende gift, så byttet ikke forsvinner i mørkt og grumset vann. Tennene hos medlemmene i hoggormfamilien er så effektive til å føre store mengder gift inn i byttet, at det ikke er nødvendig med like sterk gift. Å lage en liste over de giftigste slangene byr på en del metodiske problemer, og har liten praktisk nytte. Mengden gift i et bitt varierer mellom artene, og har naturligvis stor betydning for hvor farlig slangen er.

Den [[australsk]]e [[Herpetologi|herpetologen]] Bryan Grieg Fry har sammenstilt målinger av giftighet fra flere kilder. Gift fra ulike slanger er injisert i [[Husmus|mus]], og dosen der halvparten dør ([[LD50|LD<sub>50</sub>]]) er målt. Her er det to feilkilder; for det første kan det tenkes at mus i forhold til kroppsstørrelsen tåler mer eller mindre av ulike typer gift enn mennesker. Den andre utfordringen er å finne en måte å injisere giften på som tilsvarer et slangebitt. Hvis en ser på injeksjon under huden ([[subkutan]]), så er den australske [[Taipaner|innlandstaipanen]] (''Oxyuranus microlepidotus'') den giftigste slangen.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=B.G. Fry m.fl.
| tittel=Effectiveness of snake antivenom: species and regional venom variation and its clinical impact
| publikasjon=Toxin Reviews
| utgivelsesår=2003
| bind=22
| nummer=1
| side=23–34
| doi=10.1081/TXR-120019018
| issn=1556-9551}}</ref> Andre forskere mener at [[Belchers havslange]] (''Hydrophis belcheri'') er den giftigste arten.

Når slangegift kommer inn i kroppen til dyr eller mennesker, vil [[immunforsvar]]et produsere [[antistoff]]er for å stanse forgiftningen. [[Antiserum]] (antivenom, antivenin) mot slangebitt produseres ved at små doser slangegift injiseres i for eksempel [[hest]]er, [[sau]]er, [[geit]]er eller [[kanin]]er. Deretter kan serumet utvinnes fra blodet til dyret, og brukes til behandling av slangebitt. Den [[Romerriket|romerske]] dikteren [[Lucan]] omtaler så tidlig som i {{Nowrap|60 e.Kr.}} immunitet mot slangebitt hos den afrikanske stammen Psylli. Noen dyr som ofte jakter på slanger, tåler høye doser av slangegift. Dette gjelder blant annet [[piggsvin]], [[honninggrevling]], [[sekretærfugl]] og [[manguster]].

== Slangebitt hos mennesker ==
[[Fil:Number of snake envenomings (2007).svg|thumb|Antall bitt av giftslanger i ulike verdensdeler.<ref name="kastu08"/>]]
[[Fil:Daboia russelii A Chawla01.jpg|thumb|[[Russells hoggorm]] er en av de slangene som dreper flest mennesker. {{Byline|Abhinav Chawla}}]]

=== Forekomst ===
Ingen slanger jakter på mennesker, og de angriper ikke før de blir skremt. Hvis en ser bort fra de store kvelerslangene, så er ikke-giftige slanger ufarlige for mennesker. De kan bite, men tennene gjør liten skade, selv om det er en viss [[infeksjon]]sfare i såret.

Bitt av giftslanger er derimot et alvorlig helseproblem. [[Verdens helseorganisasjon]] antok i 2019 at på verdensbasis blir cirka 2,7 millioner mennesker bitt av slanger hvert år, og mellom 81 000 og 138&nbsp;000 dør på grunn av slangegift.<ref>{{Kilde www|url=http://www.who.int/snakebites/disease/en/|tittel=WHO {{!}} What is snakebite envenoming?|besøksdato=2019-05-25|verk=WHO}}</ref> En studie fra 2008 har et lavere estimat på mellom 20&nbsp;000 og 94&nbsp;000 dødsfall i året, og det er tall herfra som brukes i resten av dette avsnittet.<ref name="kastu08" /> En må likevel være klar over at også den sistnevnte studien har en del mangler.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=David A. Warrel
| tittel=Snake bite
| publikasjon=The Lancet
| utgivelsesår=2010
| bind=375
| nummer=9708
| side=77&ndash;88
| doi=10.1016/S0140-6736(09)61754-2
| issn=0140-6736}}</ref> De fleste bittene skjer i land med varmt klima, der det er mange slanger, og en stor del av befolkningen arbeider med jordbruk. I [[utviklingsland]] prøver de fleste først [[Alternativ behandling#Andre land og kulturer|tradisjonell behandling]], før de eventuelt oppsøker en lege som driver med vestlig [[medisin]].

I [[Europa]] er hoggormene i slekten ''Vipera'' de eneste giftige slangene, og slangebitt forekommer relativt sjeldent. De farligste bittene forårsakes av de storvokste artene i Sør-Europa, og en antar at 48&ndash;128 mennesker i Europa dør hvert år av hoggormbitt. I [[Nord-Afrika]] og [[Midtøsten]] lever det flere arter i hoggormfamilien som er farligere enn de europeiske, og i tillegg finnes det her potensielt farlige giftsnoker, som [[egyptisk kobra]] og [[ørkenkobra]]. Likevel forekommer farlige slangebitt forholdsvis sjeldent, og stikk av [[skorpioner]] er vanligere.

Situasjonen i [[Nord-Amerika]] minner om Europa med få slangebitt, bortsett fra at klapperslangene overtar hoggormenes plass. I [[USA]] er det bare omtrent fem dødsfall i året på grunn av klapperslangebitt. [[Mokasinslanger]] biter ofte mennesker, men sjelden med dødelig resultat. I [[Mellom-Amerika|Mellom-]] og [[Sør-Amerika]] er derimot bitt av giftslanger vanlig, og årlig dødstall er mellom 540 og 2300. De farligste slangene her er klapperslangen ''Crotalus durissus'' og lanseslangene ''Bothrops atrox'' og ''B. asper''. Korallslangene har en farlig gift, men de er sky, og biter sjelden mennesker.

Helsevesenet er dårlig utbygd i de fleste [[afrika]]nske land sør for [[Sahara]], og statistikken over slangebitt er derfor mangelfull. Slangebitt er vanlig, og forekommer både i jordbruksområder, og inne i storbyer. [[Nattvipere]]n ''Causus maculatus'' er aggressiv, men ufarlig, og biter mange i [[banan]]plantasjer. Farlige arter er [[svarthalset spyttekobra]], [[grønn mamba]], [[svart mamba]], [[gabonviper]], [[puffadder]] og flere [[efaner]]. I denne verdensdelen finnes det også farlige snoker, som [[boomslange]]n. Dødeligheten antas å ligge mellom 3500 og 32&nbsp;000 tilfeller i året.

Antall slangebitt varierer mellom de ulike delene av [[Asia]]. I [[Øst-Asia]] er farlige bitt relativt sjeldne, og forårsakes i tilfelle av ulike gruveslanger. [[Sør-Asia]] er derimot det området i verden som har flest dødsfall på grunn av giftslanger.  Her er [[befolkningstetthet]]en stor, mulighet for medisinsk behandling mangler ofte, og det finnes mange giftige slangearter. Flest mennesker drepes av [[Russells hoggorm]], [[efan]], og i [[Sørøst-Asia]] gruveslangen ''Calloselasma rhodostoma''. Andre farlige arter er [[indisk kobra]] og [[vanlig krait]]. Her lever også verdens største giftslange, kongekobraen, men den holder seg stort sett unna bebygde områder. En antar at det totale antallet dødsfall på grunn av slangebitt for hele Asia ligger mellom 15&nbsp;000 og 58&nbsp;000 i året.

De australske giftsnokene har svært sterk gift, men i dette landet er det er få dødsfall på grunn av slangebitt. Her er helsevesenet forberedt på slangebitt, og har motgift lett tilgjengelig. Befolkningstettheten er liten, og slanger og mennesker kan unngå hverandre. Havslangene har en vid utbredelse, og er svært giftige. Likevel er farlige bitt sjeldne, ettersom de har små gifttenner, og er lite aggressive.

=== Virkning på kroppen og behandling ===
Virkningen av et giftslangebitt varierer avhengig av mange faktorer, som slangeart, hvor mye gift som ble injisert, hvilken kroppsdel som ble bitt, og helsetilstanden til offeret. Frykten som kommer av at en er blitt bitt, fører til [[kvalme]] og [[svimmelhet]]. Giften kan også utløse et [[anafylaktisk sjokk]].

Slangegift er alltid en blanding av en rekke ulike stoffer, og det er vanskelig å sette opp generelle regler for hvordan virkningen varierer mellom ulike grupper av giftslanger. En kan likevel si at bittet til de fleste giftsnoker virker sterkest på nervesystemet. Musklene lammes, og i verste fall stopper pusten, slik at offeret kveles. Bitt fra disse artene medfører som regel lite [[smerte]] og opphovning. Giften virker så raskt at mange dør før de har fått medisinsk behandling. Spyttekobraenes gift kan føre til [[blindhet]], om en får den på øynene.

Artene i hoggormfamilien har derimot et bitt som fører til sterk smerte, og hevelse og misfarging av huden. Giften virker på blodet slik at [[Blodplater|blodplatene]] ikke koagulerer, og offeret kan hoste opp blod, blø neseblod, og ha blod i urin og avføring. Andre giftstoffer fører til [[nekrose]], som kan gjøre det nødvendig med [[amputasjon]] av kroppsdelen som er bitt. Det tar lengre tid å dø av et farlig bitt, så pasienten har større sjanse til å komme seg tidsnok til lege. Rester av nekrotisert vev i blodet kan føre til akutt [[nyresvikt]], som må behandles med [[dialyse]].

Hvis en blir bitt av en slange, må en alltid oppsøke lege. Førstehjelp består hovedsakelig av å holde pasienten i ro, spesielt den legemsdelen som er blitt bitt. En må ikke prøve å fjerne giften ved å skjære i såret, eller suge på bittstedet. Det er uenighet blant fagfolk om en trykkbandasje kan begrense spredning av giften.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=B.J. Currie, E. Canale og G.K. Isbister
| tittel=Effectiveness of pressure-immobilization first aid for snakebite requires further study
| publikasjon=Emergency Medicine Australasia
| utgivelsesår=2008
| bind=20
| nummer=3
| side=267&ndash;270
| doi=10.1111/j.1742-6723.2008.01093.x
| issn=1742-6731}}</ref> Den eneste effektive behandling er å raskest mulig injisere [[antiserum]] intravenøst. [[Allergi]]ske reaksjoner på grunn av antiserumet er vanlig, og kvalifisert medisinsk personell må utføre behandlingen.

== Evolusjon og fossiler ==
[[Fil:Eupodophis descouensi Holotype hind leg.jpg|thumb|''Eupodophis descouensi'' <br />Bakbeina er markert med rødt]]
[[Fil:Messelophis ermannorum 02.jpg|thumb|''Messelophis ermannorum'' <br />Dvergboa fra den tyske [[Messelgruven]] ([[eocen]])]]
=== Opprinnelse ===
Slangene stammer fra øgler, eller i hvert fall en gruppe som stod øglene nær. Både [[varaner]], ormeøgler og blindøgler har vært foreslått som slangenes nærmeste slektninger. Det er nå påvist at evnen som noen skjellkrypdyr har til å produsere gift, oppstod allerede i overgangen mellom [[trias]] og [[Jura (geologi)|jura]] for omtrent 200 millioner år siden. Skjellkrypdyr som kan produsere gift, samles i gruppen [[Toxicofera]], som omfatter [[Iguania]], [[Anguimorpha]] og slanger.<ref name="vidal09" /><ref name="fry06" />{{dl}}

Det er av flere grunner vanskelig å studere slangenes [[evolusjon]]. Det er funnet få [[fossil]]er, og de som er funnet består som regel bare av spredte ryggvirvler. [[Mitokondrielt DNA]] hos slangene har utviklet seg annerledes enn hos andre dyr, og er vanskelig å bruke som molekylær klokke.<ref name="castoe08" /><ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=Y. Kumazawa
| tittel=Mitochondrial genomes from major lizard families suggest their phylogenetic relationships and ancient radiations
| publikasjon=Gene
| utgivelsesår=2007
| bind=388
| nummer=1&ndash;2
| side=19&ndash;26
| doi=10.1016/j.gene.2006.09.026
| issn=0378-1119}}</ref>

Det er to konkurrerende teorier om hvordan slangene utviklet sine særtrekk. Den første teorien ble foreslått av [[Edward Drinker Cope]] allerede i 1869. Ifølge denne teorien har slangene en periode levd i havet, og mistet lemmer og øyelokk som en tilpasning til et slikt liv. Tilhengere av denne teorien peker ofte på de utdødde [[Mosasaurer|mosasaurene]] som slangenes nærmeste slektninger. Teorien støttes av at de eldste slangefossilene tilhører marine arter, og av flere likhetstrekk mellom øynene til slanger og akvatiske virveldyr.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=C.L. Caprette m.fl.
| tittel=The origin of snakes (Serpentes) as seen through eye anatomy
| publikasjon=Biol. J. Linn. Soc
| utgivelsesår=2004
| nummer=81
| side=469&ndash;482
| url=http://www.kingsnake.com/aho/pdf/menu3/rickshine/originofsnakes.pdf
| doi=10.1111/j.1095-8312.2003.00305.x
| issn=1095-8312}}</ref> Et argument mot denne teorien er at varanene antas å være nære slektninger av mosasaurene, men genetiske studier viser at slanger og varaner ikke er nært beslektet.

Den andre teorien har for tiden flest tilhengere. I den hevdes det at slangenes forfedre levde et underjordisk liv, og at kroppsbygningen er en tilpasning til dette. Gravende øgler har også reduserte, eller manglende, lemmer, og en langstrakt kropp. Tilpasning til et underjordisk liv kan også forklare at øyelokkene, og det ytre øret er forsvunnet. Det er likevel usikkert om slangenes forfedre var gravende, eller om de bare brukte huler som andre dyr hadde gravd ut.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=N. Vidal og S.B. Hedges
| tittel=Molecular evidence for a terrestrial origin of snakes
| utgivelsesår=2004
| bind=271
| nummer=Suppl. 4
| side=S226&ndash;S229
| doi=10.1098/rsbl.2003.0151
| issn=1471-2954}}</ref>

Den nålevende øglen [[øreløs varan]], er delvis gravende og delvis akvatisk, og minner på flere måter om slanger. Likhetene skyldes antakelig [[konvergent evolusjon]], men arten kan gi et bilde av hvordan slangene oppstod.

=== Fossiler ===
Fra begynnelsen av sen [[Kritt (geologi)|kritt]] er det kjent flere fossile slanger med bakbein. ''Eupodophis'' fra [[Libanon]], og ''Haasiophis'' og ''Pachyrhachis'' fra [[Vestbredden]], er alle funnet i marine avsetninger fra cenomanium.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=J.-C. Rage og F. Escuillié
| tittel=The Cenomanian: stage of hindlimbed snakes
| publikasjon=Carnets de Géologie
| utgivelsesår=2003
| url=http://paleopolis.rediris.es/cg/CG2003_A01_JCR-FE/index_uk.html
| issn=1634-0744
| besøksdato=2010-04-02
| arkiv-dato=2010-06-29
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100629210517/http://paleopolis.rediris.es/cg/CG2003_A01_JCR-FE/index_uk.html
| url-status=død
}}</ref> Den litt yngre ''Najash rionegrina'' fra Patagonia i [[Argentina]] levde derimot på land, og er den eneste kjente slangen med korsbein.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=S. Apesteguía og H. Zaher
| tittel=A Cretaceous terrestrial snake with robust hindlimbs and a sacrum
| publikasjon=Nature
| utgivelsesår=2006
| nummer=440
| side=1037&ndash;1040
| doi=10.1038/nature04413
| issn=1476-4687
}}</ref>

De fossile slangene som er kjent fra slutten av sen kritt, mangler bakbein, for eksempel ''Dinilysia'' fra coniacium i Patagonia. Mange arter fra kritt og [[paleogen]] føres til [[Madtsoiider|madtsoiidene]]. Denne utdødde familien hadde en vid utbredelse i [[Gondwana]], og er også funnet i Europa. Alle de nevnte artene har [[Plesiomorfi|opprinnelige]] trekk, som ikke finnes hos nålevende slanger, og betraktes som tidlige grener på slangenes stamtre.

De utdødde familiene Palaeopheidae og Nigerophiidae regnes til den nålevende gruppen [[Alethinophidia]]. Begge disse familiene hadde en vid utbredelse fra cenomanium i kritt til sen [[eocen]], og ser ut til å ha levd i havet. Også mulige representanter for nålevende familier, som boaslanger og [[falske korallslanger]], er kjent fra kritt. [[Kritt-paleogen-utryddelsen|Masseutryddelsen]] i overgangen mellom kritt og paleogen, da blant annet [[Dinosaurer|dinosaurene]] forsvant, rammet også slangene, spesielt de store artene.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=N.R. Longrich, B.-A. S. Bhullar og J.A. Gauthier
| tittel=Mass extinction of lizards and snakes at the Cretaceous–Paleogene boundary
| publikasjon=Proc. Natl. Acad. Sci. USA
| utgivelsesår=2012
| bind=109
| nummer=52
| side=21396–21401 
| doi=10.1073/pnas.1211526110 
| issn=1091-6490}}</ref>

Ikke alle fossile slanger lar seg plassere i nålevende grupper. Dette gjelder blant annet to arter fra [[USA]], ''Tuscahomaophis'' fra sen paleocen i [[Mississippi]], og ''Goinophis'' fra sen [[oligocen]] i [[Nebraska]].<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=J. Holman
  | utgivelsesår=2000
  | tittel=Fossil Snakes of North America: Origin, Evolution, Distribution, Paleoecology (Life of the Past) 
  | forlag=Indiana University Press
  | isbn=978-0253337214}}</ref>

Noen utdødde slanger var større enn de nålevende, som ''[[Gigantophis garstini]]'' og ''Palaeophis colossaeus'' fra eocen. Den største kjente fossile slangen er ''[[Titanoboa cerrejonensis]]'' fra [[paleocen]] i [[Colombia]]. Totallengden til denne arten er beregnet til {{Nowrap|13 m}}, og vekten til {{Nowrap|1135 kg}}.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=J.J. Head m.fl.
| tittel=Giant boid snake from the Palaeocene neotropics reveals hotter past equatorial temperatures
| publikasjon=Nature
| utgivelsesår=2009
| nummer=457
| side=715&ndash;717
| doi=10.1038/nature07671
| issn=1476-4687
}}</ref>

De første avanserte slangene tilhører den utdødde familien Russellophiidae som forekom fra cenomanium i kritt til sen eocen. En annen utdødd familie av avanserte slanger er Anomalophiidae som bare er kjent fra tidlig eocen. Den første snoken dukker opp i sen eocen,<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=J.-C. Rage m.fl.
| tittel=Early Eocene snakes from Kutch, Western India, with a review of the Palaeophiidae
| publikasjon=Geodiversitas
| utgivelsesår=2003
| bind=25
| nummer=4
| side=695&ndash;716
| url=http://www.mnhn.fr/publication/geodiv/g03n4a6.pdf
| issn=1638-9395
| besøksdato=2010-04-14
| arkiv-dato=2012-02-21
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120221235530/http://www.mnhn.fr/publication/geodiv/g03n4a6.pdf
| url-status=død
}}</ref> men giftsnoker og hoggormer er derimot først kjent fra [[miocen]]. Mangfoldet av [[avanserte slanger]] har utviklet seg forholdsvis nylig, i [[koevolusjon]] med [[Smågnagere|smågnagerne]], som er de viktigste byttedyrene. Havslangene og de australske giftsnokene er en ung gruppe, som har utviklet i løpet av de siste ti millioner år.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=K.L. Sanders m.fl.
| tittel=Molecular phylogeny and divergence dates for Australasian elapids and sea snakes (hydrophiinae): evidence from seven genes for rapid evolutionary radiations
| publikasjon= J. Evolution. Biol.
| utgivelsesår=2008
| bind=21
| nummer=3
| side=682&ndash;695
| doi=10.1111/j.1420-9101.2008.01525.x 
| issn=1420-9101}}</ref>

== Systematikk ==
Slangene utgjør en godt definert [[naturlig gruppe]], men det er ikke enighet om slektskapsforholdene innenfor gruppen. I linneansk [[Biologisk systematikk|systematikk]] regnes slangene som underordenen Serpentes (eller Ophidia). Nærmeste overordnede gruppe er [[Orden (biologi)|ordenen]] Squamata (skjellkrypdyr).

Det har vært vanlig å dele slangene i tre infraordener: ormeslanger, primitive slanger og avanserte slanger. Det har vist seg at primitive slanger er en [[parafyletisk gruppe]], noe en ikke ønsker i [[Fylogenetisk nomenklatur|fylogenetisk systematikk]]. Der blir nålevende slanger delt i to grupper, ormeslanger og Alethinophidia. Avanserte slanger er en [[delgruppe]] av Alethinophidia, og omfatter over 80 prosent av slangeartene.

Antall familier av slanger varierer mellom de ulike oversiktene. Boaslanger, pytonslanger, [[mudderslanger]], [[spisshodepyton]] og [[jordpyton]] blir ofte slått sammen til en stor familie av kvelerslanger med det vitenskapelige navnet Boidae. Den store snokefamilien med 1850 arter er sikkert [[parafyletisk]], og det finnes flere forslag for å splitte den i naturlige grupper. Noen skiller av praktiske årsaker havslangene ut i en egen familie, selv om det er klart at de hører til midt i giftsnokene. Tidligere ble gruveslangene ofte plassert i en egen familie, men de fleste regner dem nå til hoggormfamilien.

Følgende [[Stamtre (evolusjon)|stamtre]] bygger på en studie av morfologi og [[Molekylærgenetikk|molekylære data]] hos nålevende og utdødde arter publisert av Lee ''et. al.'' i 2007.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=M.S.Y. Lee m.fl.
| tittel=Phylogeny of snakes (Serpentes): combining morphological and molecular data in likelihood, Bayesian and parsimony analyses
| publikasjon=Systematics and Biodiversity
| utgivelsesår=2007
| bind=5
| nummer=4
| side=371&ndash;389
| doi=10.1017/S1477200007002290   
| issn=1478-0933}}</ref> Utdødde taxa er merket med et kors (†). Vidal & Hedges publiserte i 2009 en [[Fylogenetikk|fylogenetisk]] studie der de hevder at evnen til å gape høyt (makrostomi) er en opprinnelig egenskap hos Alethinophidia. Dette får betydning for posisjonen til [[Dvergboaer|dvergboaene]], som ifølge Vidal & Hedges danner gruppen Amerophidia sammen med [[falsk korallslange]].<ref name="vidal09" />

{{Clade| style=font-size:85%;line-height:85%
| label1 = &nbsp;&nbsp;&nbsp;'''slanger'''&nbsp;&nbsp;&nbsp;
  | 1 = {{Clade
    | 1 = ''Pachyrhachis'' †
    | 2 = {{Clade
      | 1 = ''Haasiophis'' †
      | 2 = [[madtsoiider]] †
      | 3 = ''Dinilysia'' †
      | label4= &nbsp;&nbsp;&nbsp;moderne&nbsp;slanger&nbsp;&nbsp;&nbsp;
      | 4 = {{Clade
        | label1= [[ormeslanger]]
        | 1 = {{Clade
          | 1 = [[falske ormeslanger]]
            | 2 = {{Clade
              | 1 = [[primitive ormeslanger]]
              | 2 = [[ekte ormeslanger]]
             }}
           }}
        | label2 = &nbsp;&nbsp;&nbsp;[[Alethinophidia]]&nbsp;&nbsp;&nbsp;
        | 2 = {{Clade
          | 1 = [[falsk korallslange]]
          | 2 = {{Clade
            | 1 = {{Clade
              | 1 = [[valseslanger]]
              | 2 = {{Clade
                | 1 = [[skjoldhaler]]
                | 2 = [[dvergvalseslanger]]
               }}
             }}
            | label2 = &nbsp;&nbsp;&nbsp;Macrostomata&nbsp;&nbsp;&nbsp;
            | 2 = {{Clade
              | 1 = [[dvergboaer]]
              | 2 = {{Clade
                | 1 = [[mudderslanger]]
                | 2 = [[spisshodepyton]]
                | 3 = [[pytonslanger]]
               }}
              | 3 = [[bolyeriaslanger]]
              | label4 = [[avanserte slanger]]
              | 4 = {{Clade
                | 1 = [[vorteslanger]]
                | 2 = [[Colubroidea]]
               }}
              | label5 = &nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;Booidea&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;&nbsp;
              | 5 = {{Clade
                | 1 = [[Ungaliophiinae|Ungaliophiidae]]
                | label2 = &nbsp;&nbsp;&nbsp;[[boaslanger]]&nbsp;&nbsp;&nbsp;
                | 2 = {{Clade
                  | 1 = Erycinae
                  | 2 = [[jordpyton]]
                  | 3 = Boinae
                 }}
               }}
             }}
           }}
         }}
       }} 
     }}
   }}
 }}

== Slanger og mennesker ==
{{Refforbedreavsnitt}}
:''Se også: [[Slange (symbol)]]''
[[Fil:Snake in basket.jpg|thumb|left|Slangetemming ([[kobraslanger|kobra]]) i [[India]]. {{Byline|Gregor Younger}}]]
[[Fil:Linteau Musée Guimet 25973.jpg|thumb|En flerhodet [[naga]] fra [[Angkor]]]]
[[Fil:Hugo van der Goes 009.jpg|mini|[[Adam og Eva]] fristes av slangen i paradiset]]
[[Fil:Snakehandling.png|thumb|[[Pinsevenner]] i en gruveby i [[Kentucky]] i 1946 {{Byline|Russell Lee (1903–1986)}}]]
[[Menneske]]t utviklet seg i tropisk Afrika, i et miljø med store kvelerslanger, og mange giftslanger, og frykten for slanger ser ut til  være medfødt hos mennesker og andre [[primater]]. Frykten er ikke viljestyrt, og kan virke irrasjonell. Å se et bilde av en slange kan være nok til å utløse fysiologiske reaksjoner, som økt puls og svette i håndflatene.<ref>{{Kilde artikkel
 |forfatter=A. Öhman og S. Mineka 
 |tittel=The malicious serpent: snakes as a prototypical stimulus for an evolved module of fear 
 |publikasjon=Psychological Science 
 |utgivelsesår=2003 
 |bind=12 
 |nummer=1 
 |side=5&ndash;9 
 |url=http://www.psych.utoronto.ca/~peterson/psy334/Ohman%20A%20Malicious%20Serpent%20Current%20Directions%202003.pdf 
 |doi=10.1111/1467-8721.01211 
 |issn=1467-9280 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20050310232310/http://www.psych.utoronto.ca/~peterson/psy334/Ohman%20A%20Malicious%20Serpent%20Current%20Directions%202003.pdf 
 |arkivdato=2005-03-10 
 |url-status=død 
}}</ref> Eksperimenter med små barn viser at både barn og voksne oppdager slanger raskere enn ufarlige objekter.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=V. LoBue og J.S. DeLoache
| tittel=Detecting the snake in the grass: attention to fear-relevant stimuli by adults and young children
| publikasjon=Psychological Science
| utgivelsesår=2008
| bind=19
| nummer=3
| side=284&ndash;289
| url=http://www.faculty.virginia.edu/deloache/Detecting%20Snakes%20in%20the%20grass%20%282008%29.pdf
| doi=10.1111/j.1467-9280.2008.02081.x
| issn=1467-9280
}}{{Død lenke|dato=mai 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Det er blitt hevdet at primatene utviklet bedre syn, og en større hjerne for lettere å kunne oppdage slanger.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=L.A. Isbell
| tittel=Snakes as agents of evolutionary change in primate brains
| publikasjon= J.&nbsp;Hum.&nbsp;Evol.
| utgivelsesår=2006
| bind=51
| nummer=1
| side=1&ndash;35
| doi=10.1016/j.jhevol.2005.12.012
| issn=0047-2484}}</ref> Mennesker og andre primater har vært både bytte, predatorer og konkurrenter for slangene.<ref>{{Kilde artikkel
| forfatter=T.N. Headland og H.W. Greene
| tittel=Hunter–gatherers and other primates as prey, predators, and competitors of snakes
| publikasjon=Proc. Natl. Acad. Sci. USA
| utgivelsesår=2011
| doi=10.1073/pnas.1115116108
| issn=1091-6490}}</ref> Med bakgrunn i dette kan en forstå både menneskers frykt og avsky for slanger, og at de opptrer som gudeaktige skapninger i [[mytologi]]en hos mange folkeslag.

Forestillingen om [[drage]]r forekommer over nesten hele verden, og må være svært gammel. Dragen kan være en sammensmeltning av slange, [[ørn]] og [[store kattedyr]], altså de tre predatorene som [[Primater|aper]] frykter mest. Funn av fossile dinosaurer har antakelig hatt mindre betydning for utvikling av myten.<ref>{{Kilde www
 |url            = http://www.forskning.no/artikler/2009/desember/238344
 |tittel         = forskning.no - Dragemysteriet
 |besøksdato    = 2010-05-24
 |forfatter      = Marianne Nordahl
 |forfatter_url  = http://www.forskning.no/32/192364
 |utgivelsesdato = 2010-01-03
 |url-status    = død 
 |arkivurl       = https://web.archive.org/web/20130916220408/http://www.forskning.no/artikler/2009/desember/238344
 |arkivdato      = 2013-09-16
}}</ref>

I mytologien til de [[Australsk mytologi|australske aboriginene]] spiller [[Regnbueslangen]] en viktig rolle. Den fjærkledde slangen [[Quetzalcoatl]] var en mektig gud i flere [[Mesoamerika|mellomamerikanske indianerkulturer]]. I [[hinduistisk]] og [[buddhistisk]] mytologi finnes det en gruppe av gudeaktige slanger, kalt ''naga''. I [[oldtidas Egypt]] symboliserte [[uraeusslange]]n kongemakt og guddommelig beskyttelse.

[[Fåvne]] og [[Midgardsormen]] er kjente slanger fra [[norrøn mytologi]]. Etter [[Balder]]s død ble [[Loke]] straffet ved å bli bundet fast i en hule. En orm drypper gift på hodet hans, men kona Sigyn samler opp giften i et kar. Når hun må tømme karet, drypper det på Loke, og han vrir seg i smerte og forårsaker [[jordskjelv]]. [[Sjøorm]]er er store slangeaktige [[fabeldyr]] som lever i vann, og troen på dem holdt seg lenge.

I [[Antikkens Hellas]] var slangen hellig. En mente at slangen ble født på nytt når den skiftet hud, og at den derfor var udødelig. Slik ble slangen forbundet med legeguden [[Asklepios]]. I templene til denne guden brukte man slanger i helbredelsesritualer, og det er slik [[æskulapsnok]]en har fått sitt navn. Attributten til Asklepios var en stav omslynget av en slange, og [[æskulapstav]]en brukes fortsatt som symbol for legekunsten. Asklepios' datter [[Hygiea]] var helsens gudinne. Hennes attributt var et beger med en slange, og hygieabegeret brukes som symbol for [[farmasi]]en.

[[Kristendommen]] og [[jødedommen]] har for det meste et svært negativt syn på slanger. Allerede i [[Første mosebok]] dukker det opp en slange som lokker [[Adam og Eva|Eva]] til å spise av Kunnskapens tre. I [[Andre mosebok]] er det to fortellinger om slanger. [[Moses]] forvandler staven sin til en slange for å vise Guds makt. Seinere lager han en bronseslange festet på en stav. Når noen ble bitt av en giftslange, kunne de helbredes ved å se på bronseslangen. Dette minner mye om æskulapstaven, og er en [[Synkretisme|rest]] av en eldre slangekult, som er blitt en del av jødedommen. I [[Johannesevangeliet]]&nbsp;3,14 bruker [[Jesus]] bronseslangen som et bilde på seg selv. Til slutt i [[Bibelen]] i [[Johannes' åpenbaring]] kalles Satan «den gamle slange».

Spor av antikkens slangekulter finnes antakelig i [[Cocullo]] i den [[Italia|italienske]] [[Abruzzo]]regionen, og på den [[Hellas|greske]] øya [[Kefalonia]]. Her brukes harmløse slanger i kristne ritualer på minnedagene for enkelte [[helgen]]er.<ref name="arnold02" /> Hos enkelte [[Pinsebevegelsen|pinsemenigheter]] i avsidesliggende strøk i USA brukes giftslanger under gudstjenestene. Dette gjøres med henvisning til [[Markusevangeliet]]&nbsp;16,17&ndash;16,18 og [[Lukasevangeliet]]&nbsp;10,19 der det heter at de troende ikke vil bli skadet av slanger.

Slangetemmere har vært et vanlig syn i Nord-Afrika og [[India]]. Slangen oppbevares i en kurv, og blir tilsynelatende [[Hypnose|hypnotisert]] av et musikkinstrument under en forestilling på et torg eller lignende. Det er som regel kobraer som blir brukt, men det hender at hoggormer brukes i stedet. Det er vanlig å brekke av gifttennene, eller å sy igjen munnen til slangen så den ikke kan skade noen. Slangetemming ble forbudt ved lov i India i 1972, men finner fortsatt sted.<ref>{{Kilde www|url=https://news.yahoo.com/snake-charming-banned-india-nearly-163414879.html|tittel=Snake charming was banned in India nearly 40 years ago, but photos show one village defying the law to practice the tradition|besøksdato=2019-10-27|språk=en-US|verk=news.yahoo.com}}</ref>

De fleste kulturer betrakter ikke slanger som mat, men i Øst- og Sørøst-Asia blir slanger spist. Her tror man også at slangeblod øker viriliteten. I [[Midtvesten]] i USA er det mange steder vanlig å spise klapperslanger.


== Etymologi ==
Ordet ''slange'' er et [[lånord]], og kommer fra [[lavtysk]] ''slang(e)''. Det er samme ord som [[høytysk]] ''Schlange'', og er nok beslektet med ordet ''slynge''. Ordet for ''slange'' i [[Norrønt (språk)|norrønt]] var ''ormr''. Dette ordet var nedarvet fra [[urindoeuropeisk]], og har [[Kognat (lingvistikk)|kognater]] i andre språk, for eksempel [[engelsk]] ''worm'', [[tysk]] ''Wurm'' og [[latin]] ''vermes''.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter=J. Pokorny
  | utgivelsesår=1959
  | side=961–962, 1152
  | tittel=Indogermanisches etymologisches Wörterbuch
  | utgivelsessted=Bern
  | forlag=Francke
  | url=http://dnghu.org/indoeuropean.html
  | besøksdato=2016-08-15
  | arkiv-dato=2010-05-23
  | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100523211431/http://dnghu.org/indoeuropean.html
  | url-status=død
  }}</ref>

I mange norske [[dialekt]]er, og i [[nynorsk]] og [[svensk]], er det eneste ordet for dyret slange fortsatt ''[[orm]]''. Ordet lever også videre i artsnavn som hoggorm og stålorm. Norske og danske [[zoolog]]er har brukt ordet ''orme(r)'' om den systematiske gruppen som [[Carl von Linné|Linné]] og [[Jean-Baptiste de Lamarck|Lamarck]] kalte ''[[Vermes]]''. Denne gruppen omfattet alle [[virvelløse dyr]] som ikke var [[leddyr]], og er for lenge siden gått ut av bruk.

Et annet gammelt [[arveord]] er ''snok'' som kommer via den [[urgermansk]]e formen ''*snak-an-'' fra en urindoeuropeisk rot ''*(s)nēg-o-''. Roten hadde betydningen «å krype, kryp», og er også opphavet til verbet ''å snike''. Kognater er blant annet [[engelsk]] ''snake'' og [[sanskrit]] ''naga''.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=Snake
| tittel=Snake
| besøksdato=2016-08-15
| utgiver=Online Etymology Dictionary}}</ref>

== Referanser ==
<references>
<ref name="arnold02">{{Kilde bok
  | forfatter=N. Arnold
  | andre=Illustrert av D. Ovenden 
  | utgivelsesår=2002
  | tittel=A Field Guide to the Reptiles and Amphibians of Britain and Europe
  | utgave=2
  | utgivelsessted=
  | forlag=Collins
  | isbn=978-0002199643
 }}</ref>

<ref name="castoe08">{{Kilde artikkel
| forfatter=T.A. Castoe m.fl.
| tittel=Adaptive evolution and functional redesign of core metabolic proteins in snakes
| publikasjon=PLoS ONE
| utgivelsesår=2008
| bind=3
| nummer=5
| side=e2201
| doi=10.1371/journal.pone.0002201
| issn=1932-6203}}</ref>

<ref name="fry06">{{Kilde artikkel
| forfatter=B.G. Fry m.fl.
| tittel=Early evolution of the venom system in lizards and snakes
| publikasjon=Nature
| utgivelsesår=2006
| nummer=439
| side=584&ndash;588
| url=http://www.naherpetology.org/pdf_files/467.pdf
| doi=10.1038/nature04328
| issn=1476-4687
| besøksdato=2010-05-08
| arkiv-dato=2017-10-10
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171010191815/http://www.naherpetology.org/pdf_files/467.pdf
| url-status=yes
}}</ref>

<ref name="kastu08">{{Kilde artikkel
| forfatter=A. Kasturiratne m.fl.
| tittel=The global burden of snakebite: a literature analysis and modelling based on regional estimates of envenoming and deaths
| publikasjon=PLoS Medicine
| utgivelsesår=2008
| bind=5
| nummer=11
| doi=10.1371/journal.pmed.0050218
| issn=1549-1676}}</ref>

<ref name="The Reptile Database">{{Cite web| url = http://www.reptile-database.org/db-info/SpeciesStat.html | title = The Reptile Database | accessdate = 9. januar 2012}}</ref>
<ref name="vidal09">{{Kilde artikkel
| forfatter=N. Vidal og S.B. Hedges
| tittel=The molecular evolutionary tree of lizards, snakes, and amphisbaenians 
| publikasjon=C. R. Biologies
| utgivelsesår=2009
| bind=332
| nummer=2&ndash;3
| side=129&ndash;139
| doi=10.1016/j.crvi.2008.07.010   
| issn=1631-0691}}</ref>

<ref name="whithers">{{Kilde bok
  | forfatter=P.C. Whithers og J.E. O'Shea
  | redaktør=C.G. Glasby, G.J.B. Ross og P.L. Beesley
  | utgivelsesår=1993
  | artikkel=Morphology and physiology of the Squamata
  | tittel=Fauna of Australia Volume 2A Amphibia and Reptilia
  | forlag=AGPS Canberra
  | isbn=978-0-644-32429-8
  | url=http://www.environment.gov.au/biodiversity/abrs/publications/fauna-of-australia/pubs/volume2a/24-fauna-2a-squamata-morphology.pdf}}</ref>
</references>

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | forfatter=Chippaux, Jean-Philippe 
  | utgivelsesår=2002
  | tittel=Venins de serpent et envenimations 
  | forlag=IRD
  | isbn=978-2709915076
  | kommentar=engelsk oversettelse ''Snake Venoms and Envenomations '', Krieger Publishing Company, 2006}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Collins, Joseph T. og Richard A. Seigel 
  | utgivelsesår=2002
  | tittel=Snakes: Ecology and Behavior
  | utgave=2  
  | forlag=The Blackburn Press
  | isbn=978-1930665149
  | url=http://blackburnpress.stores.yahoo.net/snakecandbeh.html}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Frislid, Ragnar (oversetter)
  | redaktør=Arne Semb-Johansson 
  | utgivelsesår=1987
  | tittel=Amfibier og krypdyr'', bind 10 i serien'' Verdens dyr  
  | forlag=Cappelen
  | isbn=82-525-1914-8
  | kommentar=originalens tittel ''Reptiles and Amphibians'' i serien ''World of Animals'', Equinox Ltd., Oxford, 1986}}
* {{Kilde bok
  | redaktør=Frislid, Ragnar, Bror Jonsson og Arne Semb-Johansson 
  | utgivelsesår=1992
  | tittel=Fiskene. Fiskene 1: Krypdyr, amfibier, ferskvannsfisker'', i serien'' Norges dyr
  | forlag=Cappelen
  | isbn=8202135621}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Gasc, Jean-Pierre m.fl. 
  | utgivelsesår=2004
  | tittel=Atlas of Amphibians and Reptiles in Europe
  | utgave=2
  | forlag=Muséum National d'Histoire Naturelle
  | utgivelsessted=Paris
  | isbn=2-85653-574-7
  | url=http://www.seh-herpetology.org/}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Greene, Harry W.  
  | utgivelsesår=1997
  | tittel=Snakes: The Evolution of Mystery in Nature
  | forlag=University of California Press
  | isbn=978-0-520-20014-2
  | url=http://www.ucpress.edu/book.php?isbn=9780520224872}}
* {{Kilde bok
  | redaktør=Hutchins, Michael 
  | utgivelsesår=2003
  | tittel=Reptiles'', bind 7 i serien'' Grzimek's Animal Life Encyclopedia
  | utgave=2  
  | forlag=Gale Cengage
  | isbn=978-0-78-765783-3}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Kreiner, Guido
  | utgivelsesår=2007
  | tittel=The Snakes of Europe: All Species from West of the Caucasus Mountains
  | utgivelsessted=Frankfurt
  | forlag=Edition Chimaira
  | isbn=978-3899734751 }}
* {{Kilde bok
  | redaktør=Mackessy, Stephen P.  
  | utgivelsesår=2009
  | tittel=Handbook of Venoms and Toxins of Reptiles  
  | forlag=CRC Press
  | isbn=978-0849391651}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Mattison, Chris 
  | utgivelsesår=2006
  | tittel=Snake
  | forlag=DK Publishing
  | isbn=978-0756613655
  | kommentar=dansk oversettelse av en eldre utgave ''Politikens bog om slanger'', Politiken, 2000, {{Isbn|9788756762304}}}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Mattison, Chris
  | utgivelsesår=2007
  | tittel=The New Encyclopedia of Snakes
  | forlag=Princeton University Press
  | isbn=978-0-691-13295-2
  | url=http://press.princeton.edu/titles/8481.html
  | besøksdato=2011-03-18
  | arkiv-dato=2011-05-24
  | arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110524103918/http://press.princeton.edu/titles/8481.html
  | url-status=død
  }}
* {{Kilde bok
  | redaktør=Mullin, Stephen J. og Richard A. Seigel  
  | utgivelsesår=2009
  | tittel=Snakes: Ecology and Conservation
  | forlag=Cornell University Press
  | isbn=978-0801445651
  | url=http://www.cornellpress.cornell.edu/book/?GCOI=80140100016590}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=O'Shea, Mark  
  | utgivelsesår=2005
  | tittel=Venomous Snakes of the World  
  | forlag=Princeton University Press
  | isbn=978-0-691-12436-0
  | url=http://press.princeton.edu/titles/8015.html
  | kommentar=svensk oversettelse ''All världens giftormar'', Connaught Books, 2007, {{Isbn|978-1-8451-7138-4}}}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=O'Shea, Mark  
  | utgivelsesår=2007
  | tittel=Boas and Pythons of the World  
  | forlag=Princeton University Press
  | isbn=978-0-691-13100-9
  | url=http://press.princeton.edu/titles/8376.html}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=O'Shea, Mark og Tim Halliday, Per Pethon (red.), Torgeir Ulshagen (oversetter)
  | utgivelsesår=2002
  | tittel=Krypdyr og amfibier
  | forlag=Damm
  | isbn=978-8249601639
  | kommentar=originalens tittel ''Reptiles and Amphibians'', Dorling Kindersley, 2001}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Schmidt, Karl P. og Robert F. Inger, oversatt av [[Per Høst]] 
  | utgivelsesår=1966
  | tittel=Krypdyr'', bind 6 i serien'' Verdens dyreliv
  | forlag=Studieforlaget
  | utgivelsessted=Oslo
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011051808083
  | kommentar=originalens tittel ''Living Reptiles of the World'', Hanover House, 1957}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Seigel, Richard A., Joseph T. Collins og Susan S. Novak   
  | utgivelsesår=2002
  | tittel=Snakes: Ecology and Evolutionary Biology 
  | utgave=2
  | forlag=The Blackburn Press
  | isbn=978-1930665156
  | url=http://blackburnpress.stores.yahoo.net/snakecandevb.html}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Sindaco, Roberto, Alberto Venchi og Cristina Grieco
  | utgivelsesår=2013
  | tittel=The Reptiles of the Western Palearctic, Volume 2: Annotated Checklist and Distributional Atlas of the Snakes of Europe, North Africa, Middle East and Central Asia, with an Update to Volume 1
  | utgivelsessted=Latina
  | forlag=Edizioni Belvedere
  | isbn=978-8889504345}}
* {{Kilde bok
  | forfatter=Vidal, Nicolas m.fl. 
  | redaktør=S. Blair Hedges og Sudhir Kumar 
  | utgivelsesår=2009
  | artikkel=Snakes (Serpentes)
  | tittel=The Timetree of Life
  | forlag=Oxford University Press
  | side=390&ndash;397
  | isbn=978-0-19-953503-3
  | url=http://www.timetree.org/pdf/Vidal2009Chap54.pdf}}

== Eksterne lenker ==
* {{Artslenker}}
* [http://www.nhm.uio.no/besokende/skiftende-utstillinger/slanger/index.html Naturhistorisk museum – Farlige, giftige, levende slanger]
* [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011010703031 Søkbar digitalkopi av ''Slanger'' av Alexandra Parsons, utgitt av Aventura forlag 1990]
* [http://squamates.blogspot.com/ Serpent Research – Herpetological Natural History with an Emphasis on Snakes]
* [http://pet-snakes.com/ Pet Snakes] Ikke bare om terrariedyr, men også generell informasjon skrevet på en lettfattelig måte
* [http://www.ecologyasia.com/verts/snakes.htm Ecology Asia – Snakes of Southeast Asia]
* [http://www.thailandsnakes.com Thailand Snakes]
* [http://www.innovations-report.com/html/reports/life_sciences/report-102336.html innovations report – Snakes can Hear Stereo Sound from the Sand]
* {{Kilde www
 |url=http://scienceblogs.com/neurophilosophy/2010/03/wasabi_receptor_is_snakes_infrared_sensor.php
 |tittel=Neurophilosophy - 'Wasabi receptor' is snake's infrared sensor
 |besøksdato= 2010-04-23
 |utgivelsesdato=2010-03-17}}
* {{Kilde www
 |url=http://phenomena.nationalgeographic.com/2008/05/21/snake-proteins-have-gone-through-massive-evolutionary-redesign/
 |tittel=Not Exactly Rocket Science - Snake proteins have gone through massive evolutionary redesign
 |besøksdato=2016-05-30
 |forfatter=Ed Yong
 |utgivelsesdato=2008-05-21}}
* {{Kilde www
 |url=http://scienceblogs.com/pharyngula/2010/03/16/how-to-make-a-snake/
 |tittel=Pharyngula - How to make a snake
 |besøksdato= 2016-05-30
 |forfatter=[[PZ Myers]]
 |utgivelsesdato=2010-03-16}}

{{Helsenotis}}

{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Krypdyr]]
[[Kategori:Slanger| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Krypdyr formelt beskrevet i 1758]]
[[Kategori:Dyr formelt beskrevet av Carl von Linné]]