Redigerer Slaget ved Dunbar (1296)

{{Infoboks slag|
navn = Slaget ved Dunbar |
bilde = Dunbar Castle, gatehouse.jpg|
bildetekst = Levningene av Dunbar Castle|
konflikt = [[Den skotske uavhengighetskrig]]en |
koordinater = {{koord|55.97692|N|2.52119|W|type:event_region:GB|vis=tekst,tittel}}|
dato = [[27. april]] [[1296]] |
sted = [[Dunbar]] |	
resultat = [[England|engelsk]] seier |
part1 = [[Fil:Royal Arms of the Kingdom of Scotland.svg|18px]] [[Skottland]] |
kommandant1 = [[John Comyn (sorte)|John Comyn]] |
styrke1 = Ca. 2000-3000 |
tap1 = Ca. 1000 fotsoldater |
part2 = [[Fil:Royal Arms of England (1198-1340).svg|18px]] [[England]] |
kommandant2 = [[John de Warenne, 7. jarl av Surrey|John de Warenne]] |
styrke2 = 300 kavaleri og ca. 2000 infanteri|
tap2 = Ubetydelig |
}}
'''Slaget ved Dunbar''' var det første i en serie av konflikter og krigshandlinger i begynnelsen av [[den skotske uavhengighetskrig]]en som utspant seg den 27. april 1296 ved festning [[Dunbar Castle]] ved kysten av [[Nordsjøen]] i det sørøstlige Skottland, omtrent 50 km øst for Edinburgh og 50 km fra den engelske grensen nord for [[Berwick-upon-Tweed]]. 

Slaget utspilte seg grunnet at [[Edvard I av England]] krevde som Skottlands overherre at den skotske vasallkongen [[Johan Balliol]] skulle stille med tropper i den pågående krigen som England hadde med Frankrike. Kravet om å kjempe på kontinentet i Englands kriger var umulig for den skotske adelen og Balliol å akseptere. Balliol fornektet sin troskap til den engelske kronen, og en engelsk hær ble sendt nordover. Til tross for å holde en tilsynelatende overlegen posisjon på slagmarken, trodde skottene at engelskmennene forsøkte å flykte, rykket fram nedover skråningen, kun for å bli beseiret i et enkelt angrep. Rundt 100 skotske riddere og adel ble tatt som fanger med Balliol flyktet sørover til [[Perth (Skottland)|Perth]] og overga seg betingelsesløst til Edvard i juli.<ref>[https://www.historyscotland.com/history/the-battle-of-dunbar-took-place-on-this-day-in-history/ «The Battle of Dunbar took place - On this day in history»], ''History Scotland''</ref>

== Bakgrunn ==
[[File:SetonArmorialJohnBalliolAndWife.jpg|thumb|left|150px|Balliol med hans hustru Marjory Comyn]]
Da Aleksander III av Skottland døde i 1286, og hans siste gjenlevende slektning i 1290, var det fare for at ulike fraksjoner av den skotske adelen ville gå til borgerkrig i kampen om tronen. Kong [[Edvard I av England]] ble invitert til å megle i valget av en ny konge blant 13 konkurrenter. Han kom og krevde at skottene aksepterte ham som deres [[Føydalisme|føydale]] overherre, og valgte den ettergivende Johan Balliol, og fortsatte å behandle Skottland som en føydalt [[len]].<ref name="Tombs_105"> Tombs (2014), s. 105</ref> Edvard behandlet Balliol med forakt de neste årene, som at han krevde at Balliol gjentatte ganger skulle møte i London for å svare på forespørsmål fra skotske undersåtter, til tross for at det var brudd på [[Birgham-traktaten]].<ref>[https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zyxmxnb/revision/4 «The succession problem and the Great Cause»], ''BBC Bitesize''</ref> Men da Edvard krevde at Balliol skulle stille med soldater til hans krig med [[Filip IV av Frankrike]], var grensen nådd for skottene.<ref name="Bell_55"> Bell (2005), s. 55</ref> I praksis ble Balliol satt på sidelinjen mens  hans eget råd dannet et nytt råd med tolv adelsmenn, som i Balliols navn gikk inn i en allianse med Frankrike i [[Dugnfermline Abbey]] i februar 1296.<ref name="Bell_55"/>

Ironisk nok var det som Edvard forsøkte å gjøre med Skottland var hva Frankrike gjorde med England, som hadde tapt alle besittelser i Frankrike, unntatt [[Gascogne]] som Edvard som vasall holdt i len med Filip IV som overherre. Det sistnevnte betydde at Filip IV kunne kreve at Edvard ga ham militær støtte, forbud mot å hjelpe Frankrikes fiender, og lå under den franske kongens jurisdiksjon. I 1294 kom bruddet mellom de to kongene, og Filip IV erklærte at Gascogne konfiskert.<ref name="Tombs_105"/> Da Edvard krevde militær støtte fra skottene, gikk de i allianse med Frankrike, som ble [[Auld-alliansen]], noe som var begynnelsen på [[den skotske uavhengighetskrig]] mellom Skottland og England, og samtidig en forløper til [[hundreårskrigen]] mellom Frankrike og England.<ref name="Tombs_105"/>

== Opptakt til slaget ==
Edvard invadert Skottland i mars 1296 for å straffe kong Johan Balliol for at nektet å støtte engelsk militæraksjon i Frankrike. Etter plyndringen av [[Berwick-upon-Tweed]], ble han i byen i en måned og overvåket styrkingen av forsvaret, før han hastet avsted for å fullføre erobringen av Skottland. Den 5. april mottok han en melding fra kong Johan hvor han avsverget enhver lojalitet til den engelske monarken. Edvard skal da ha sagt, mer i forakt enn i sinne: «O' foolish knave! What folly he commits. If he will not come to us we will go to him.» («O’ tåpelige kjeltring ! Hvilken dårskap han begår. Hvis han ikke kommer til oss, går vi til ham.»)<ref>[https://scotianostra.tumblr.com/post/682682820285661184/april-27th-1296-saw-the-first-battle-of-dunbar «April 27th 1296 saw the first Battle of Dunbar»], ''Scotianostra'' 27. april 2022</ref>

Det neste målet i kampanjen var [[Patrick IV, jarl av March|jarlen av Marchs]] festning i [[Dunbar]], noen mil opp langs kysten fra Berwick. March hadde sammen med flere skotske adelsmenn sverget lojalitet til Edvard den 25. mars 1296, og han og hans familie var generelt positiv til engelske interesser i Skottland. Hans hustru var Marjory Comyn, datter av Alexander Comyn, og søster av [[John Comyn (sorte)|John Comyn, lord av Badenoch]] (den sorte), som var den mektigste magnaten i Skottland og drivkraften bak Balliol og opprøret mot Edvard. Søsteren støttet ikke ektemannens politiske lojalitet, og lot den skotske opprørshæren å okkupere festningen [[Dunbar Castle]].<ref>McNeill, Ronald John (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/March,_Earls_of «March, Earls of»], ''Encyclopædia Britannica''</ref>

Da Edvard fikk høre at jarlens hustru Marjory hadde åpnet festning i Dunbar for skottene mens hennes ektemann var hos engelskmennene, og at John Comyn hadde samlet en mektig hær utenfor Dunbar,<ref name=" McNair_Scott_36"> McNair Scott (1996), s. 36</ref> beordret han en av sine fremste hærførere til å marsjere nordover, den erfarne veteranen [[John de Warenne, 6. jarl av Surrey]], med en sterk styrke med pansrete riddere under ledelse av den militante biskopen av Durham, [[Antony Bek (biskop av Durham)|Antony Bek]]. Selv om det ikke er nevnt var det antagelig også fulgt av fotsoldater. I tillegg var det flere skotske adelige i den engelske hæren.<ref name="Historic-Environment">[http://portal.historicenvironment.scot/designation/BTL31 «Battle of Dunbar I»], ''Historic Environment Scotland''</ref> Et kuriøst faktum er at jarl av Surrey var svigerfar til Johan Balliol etter at sistnevnte inngikk ekteskap med Isabella de Warenne i 1281.<ref>[https://www.stewartsociety.org/history-of-the-stewarts.cfm?section=famous-stewarts&subcatid=15&histid=125 Famous Stewarts], ''History of the Stewarts''</ref>

Forsvarerne av festningen sendte meldinger til kong Johan, som imidlertid hadde slått leir med hoveddelen av hæren ved nærliggende [[Haddington]], og ba om akutt hjelp. Som svar rykket hæren, eller en stor del av den, til unnsetning av Dunbar. Kildene har gitt liten informasjon av den skotske hæren under Balliol, annet enn å slå fast at en del av mennene kom fra garnisonen i Dunbar, at det var riddere med, og de skotske fotsoldatene var bevæpnet med buer, spyd og økser.<ref name="Historic-Environment"/> Balliol, som hadde mistet all troverdighet som konge, hadde tilsynelatende heller ingen autoritet som hærfører, og fulgte ikke hæren. Det var John Comyn som ledet den.

== Slaget ==
Det er lite som tyder på at slaget ved Dunbar var noe annet enn en aksjon mellom to grupper av pansret kavaleri. Surreys styrke ser ut til å ha bestått av én formasjon (av fire) av det engelske kavaleriet; skottenes styrke ledet delvis av Comyn representerte sannsynligvis størstedelen av deres kavalerielement. De to styrkene kom i sikte av hverandre den 27. april.<ref name="Sinclair_41-42"> Sinclair (2013), s. 41–42.</ref> Skottene inntok en sterk posisjon høyt terrenget i vest ved Lammermuir Hills. Plasseringen ser ut til å ha vært i nærheten av den nordlige skråningen av Brunt Hill som steg til noe over 200 meter bak elven Spott Burn.<ref name="Historic-Environment"/>

Surreys framrykning i dalen stoppet på nordsiden av elven før de omgrupperte, noe som skottene, uerfarne med militær taktikk, feiltolket og da de forsvant ut av syne for skottene, trodde de at engelskmennene flyktet. Som svar forlot Comyns styrke sin posisjon og stormet uordnet nedoverbakke fra åsen i den tro at de skulle å utnytte uorden blant de engelske rekkene. Det ser imidlertid ut til at den disiplinerte engelske hæren tvertimot hadde omgruppert og rykket fram i perfekt orden i motangrep.<ref name="Historic-Environment"/><ref name="Sinclair_41-42"/> Den uorden som de framadstormende skottene forventet, bare for å oppdage at Surreys styrker angrep. Den skotske styrken ble raskt sendt på flukt av den mer erfarne engelske hæren. En del søkte tilflukt i festningen, men bare for å ble utlevert til engelskmennene da Dunbar Castle overga seg dagen etter. Selve krigshandlingen kortvarig og sannsynligvis ikke veldig blodig, det eneste offeret av noen betydning var en mindre ridder fra [[Lothian]], Patrick Graham, men rundt 100 skotske adelsfolk, riddere og krigsmenn ble tatt til fange.<ref name="Sinclair_41-42"/> Antagelig var det de som ikke hadde noen verdi som gisler, fotsoldatene som ble drept, kanskje flere hundre.<ref name=" McNair_Scott_36"/> Ifølge en engelsk kilde døde over ti tusen skotter i slaget ved Dunbar, men dette er sannsynligvis en forveksling med ofrene som ble påført ved stormingen av Berwick. De som ikke ble tatt til fange flyktet vestover til sikkerheten ved å skjule seg i Ettrick-skogen.<ref>[https://www.scottish-places.info/features/featurefirst9960.html Ettrick Forest], ''Gazetteer for Scotland''</ref><ref name="Sinclair_41-42"/>

Dagen etter dukket kong Edvard opp personlig og Dunbar Castle overga seg. Noen viktige fanger ble tatt: John Comyn, jarl av Buchan, og jarlene til Atholl, Ross og Menteith, sammen med 130 riddere og væpnere. Alle ble sendt i fangenskap i [[Tower of London]].<ref name="Sinclair_41-42"/> De som ble tatt til fange var den adelen som hadde støttet Balliol. Det var ingen organisert motstand igjen mot Englands overtagelse av Skottland.<ref name="Sinclair_41-42"/>

== Antall ==
[[Fil:John, king of Scotland, being brought before Edward I.png|thumb|John Balliol, knelende foran Edvard I av England]]
Moderne vurderinger den engelske hæren er at den besto av rundt 2300 menn, inkludert 100 av  Antony Beks riddere, rundt 300 i  kavaleriet og kanskje opp til 2000 i infanteriet. En del tidligere historieverk har oppgitt 30 000 fotsoldater og 5000 ryttere, men det er betraktet som usannsynlig.<ref name="Historic-Environment"/>

Engelske redegjørelser, som Worcester-annalene, har oppgitt tall som over 40 000 skotter, bestående av 1000 i kavaleriet hvor halvparten var pansret, og resten fotsoldater. «Dette er imidlertid helt klart et tilfelle av at engelskmennene overspiller størrelsen på den skotske hæren for å øke prestisjen til seieren.» Et mer edruelig tall er i regionen 2000-3000 menn.<ref name="Historic-Environment"/>

Nøyaktige tall på tapene er igjen vanskelig å fastslå via kildene. [[John av Fordun]] satte tallet på skotske døde til {{formatnum:10052}}, inkludert Patrick Graham, jarl av Dunbar og «mange andre adelsmenn». Krøniken til Bury St Edmund siterer {{formatnum:8000}} og Worcester-annalene setter tallet til rundt {{formatnum:3000}}. Samtidig hevder denne kilden at kun to engelske riddere ble skadet og ingen drept, en høyst urealistisk påstand. Et mer sannsynlig tall for de skotske døde vil være i området flere hundre i stedet for flere tusen.<ref name="Historic-Environment"/>

== Ettervirkning av slaget ==
[[Fil:A variety of bales, Spottmuir - geograph.org.uk - 937505.jpg|thumb|Jordbruksland nær kampstedet]]
Slaget ved Dunbar avsluttet effektivt krigen i 1296 med en klar engelsk seier. Resten av kampanjen var lite mer enn en storslått opprydningsoperasjon. [[James Stewart, 5. High Steward av Skottland]], overga den viktige festningen [[Roxburgh Castle]] uten å forsøke et forsvar, og andre var raske til å følge hans eksempel. Bare [[Edinburgh Castle]] holdt ut i en uke mot Edvards [[beleiringsmaskiner]]. En skotsk garnison som ble sendt ut for å hjelpe Balliol, som hadde flyktet nordover til Forfar, ble bedt om å sørge for sin egen sikkerhet. Edvard selv, trofast mot sitt ord, avanserte inn i det sentrale og nordlige Skottland i jakten på Balliol. [[Stirling Castle]], som voktet den viktige passasjen over elven [[Forth]], var øde, bortsett fra en vaktmester som ble igjen for å gi nøklene til engelskmennene. Skottland var paralysert og hjelpeløs. Balliol nådde [[Perth (Skottland)|Perth]] den 21. juni, hvor han sendte meldinger til Edvard og ba om fred.<ref name="Magnusson_121">Magnusson (2000), s. 121</ref>

Johan Balliol overga seg og underkastet seg en langvarig fornedrelse. På [[Kincardine Castle]] 2. juli tilsto han opprør og ba om tilgivelse. Fem dager senere i kirkegården til Stracathro oppga han traktaten med franskmennene. Den siste ydmykelsen kom i [[Montrose (Angus)|Montrose]] den 8. juli. Kledd for anledningen ble John seremonielt fratatt kongelige klær. Antony Bek, biskopen av Durham, rev av ham Skottlands røde og gull-armer av frakken hans. For dette har Balliol gått inn i historien med kallenavnet ''Toom Tabard'' («tom frakk») slik generasjoner av skotske skolebarn har lært om ham. Sammen med sønnen [[Edward Balliol]] ble sendt sørover i fangenskap. Like etter fulgte den engelske kongen, og hadde med seg [[Stone of Scone]], den skotske kroningssteinen, og andre relikvier for å sikre at ingen ny konge skulle bli kronet i Skottland. Balliol ble tre år senere løslatt til pavens varetekt og levde resten av livet på familiens eiendom i [[Picardie]] i Frankrike.<ref name="Magnusson_121"/>

Slagmarken ble vurdert for beskyttelse av Historic Scotland under Scottish Historical Environment Policy 2009.<ref>[https://web.archive.org/web/20120115040146/http://www.historic-scotland.gov.uk/index/heritage/battlefields/battlefieldsunderconsideration.htm «Inventory battlefields»], ''Historic Scotland''. Arkivert fra [http://www.historic-scotland.gov.uk/index/heritage/battlefields/battlefieldsunderconsideration.htm originalen] den 15. januar 2012</ref>

I 2012 ble området lagt til Inventory of Historic Battlefields in Scotland (BTL31).<ref> [https://www.bbc.co.uk/news/uk-scotland-highlands-islands-20714507 «Scottish battlefield sites listed»], ''BBC News''. 16. desember 2012.</ref> Scottish Historical Environment rapporterer at det ikke er avdekket noen [[arkeologi]]ske funn fra kampstedet, og at en utgravning fra 2007 ikke klarte å gi noen kamprelaterte funn. Den vurderer imidlertid at våpen og andre metallgjenstander fra slaget kan ligge uoppdaget i jordsmonnet.<ref> [https://portal.historicenvironment.scot/designation/BTL31 «Battle of Dunbar I (BTL31)»], ''Historic Environment Scotland''</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bell, Graham (2005): ''Robert the Bruce's Forgotten Victory'', Tempus
* Magnusson, Magnus (2000): Scotland: The Story of a Nation'', Grove Press
* Scott, Ronald McNair (1996): ''Robert the Bruce: King of Scots'', Carroll & Graf
* Sinclair, Robert (2013): [https://books.google.com/books?id=pCpRtDn6TVsC&q=The+two+forces+came+in+sight+of+each+other+on+27+April.+The+Scots+occupied+a+strong+position+on+some+high+ground+to+the+west.&pg=PA41 ''The Sinclairs of Scotland'']. Bloomington: AuthorHouse. ISBN 9781481796231.
* Tombs, Robert (2014): ''The English & Their History'', Penguin History, ISBN 978-0-141-03165-1.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.castlesfortsbattles.co.uk/lothian_borders/dunbar_castle.html Dunbar Castle and the Battle of Dunbar (1296)] {{Wayback|url=http://www.castlesfortsbattles.co.uk/lothian_borders/dunbar_castle.html |date=20210925100006 }}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Slag under den skotske uavhengighetskrig|Dunbar (1296)]]
[[Kategori:Konflikter i 1296]]
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*