Redigerer Slaget ved Åsle

{{Språkvask}}
{{Ingen fotnoter}}
{{Infoboks slag |
navn = Slaget ved Åsle |
bilde= |
konflikt = [[Krigen mot Albrekt av Mecklenburg]] |
dato = [[24. februar]] [[1389]] |
sted = [[Åsle]] kyrkeby om lag 1 mil øst for [[Falköping]], [[Västergötland]] |
resultat = dansk-norsk-svensk seier for den allierte nordiske hæren. |
part1 = [[Margrete I]]s nordiske koalisjon av [[Danmark]], [[Norge]] og opprørspartiet i [[Sverige]] |
kommandant1 = [[Henrik Parow]] |
styrke1 = 1&nbsp;500 mann i den nordiske felleshæren samt et mindre beleiringstren |
tap1 = Uklart, feltherren Henrik Parow ble drept sammen med 8 svenske eller danske riddere, norske tap er dokumentert. |
part2 = [[Albrekt av Mecklenburg]] som konge av [[Sverige]] |
kommandant2 = Albrekt av Mecklenburg |
styrke2 = 1&nbsp;000 mann i en nordtysk hær som bestod av rytteravdelinger |
tap2 = Uklart, 20 tyske riddere var drept. Kun nevneverdig tap på begge sider var omtalt. Kongen og hans sønn samt deres allierte tatt til fange. |
}}
'''Slaget ved Åsle''' (også kjent som '''slaget på Falan''') mellom [[Albrekt av Mecklenburg]] og [[Margrete I|Margrete Valdemarsdatter]]s styrker [[24. februar]] [[1389]] avgjorde [[Krigen mot Albrekt av Mecklenburg|striden om Sverige]].

== Forspillet ==
Den [[22. mars]] [[1388]] ble Margrete utpekt til regent i Sverige på [[Dalaborg]] av det svenske rådsaristokratiet som hadde reist seg i opprør mot svenskekongen. Kong Albrekt besvarte dette med å motta en ny troskapsed fra borgerne i [[Stockholm]] og begav seg på sensommeren til Tyskland for å verve tropper for å bekjempe det svenske opprøret og dronning Margrete. I løpet av 1388 innledet de svenske opprørsstyrkene en beleiring av festningen [[Axvall]] mellom [[Skara]] og [[Skövde]] som ble holdt av en tysk besetning. Margretes svenske styrker brøt senere opp og trakk seg tilbake fra Axvall, men et mindre beleiringstren under [[Nils Svarte Skåning]] fortsatte beleiringen for å sulte ut festningens forsvarere.

Kong Albrekt var kommet tilbake til Sverige ved nyttårskiftet 1388-1389 med sine vervede styrker som ble landsatt formodentlig i [[Kalmar]] som ble holdt av Vikke von Vitzen, en av kongens lojale følgesvenner. Sammen med von Vitzen og hans styrker beveget kongen seg nordover mot [[Jönköping]]. Øst for byen lå festningen [[Rumlaborg]] som fremdeles var kontrollert av kongen. Derfra fortsatte kongen videre til Axvall for å unnsette den viktige festningen og dens besetning, men ved ankomsten var beleiringstrenet borte.

Han fikk vite at en sterk hær hadde marsjert oppover Nissastigen og at den befant seg ved Jönköping. Under ledelse av Henrik Parow fra [[Mecklenburg]] (i dansk tjeneste) vendte hæren nordover og gikk etter den kongelige hæren som like etterpå vendte om mot sør. Den nordiske hæren på cirka 1&nbsp;500 mann bestod av dansker, nordmenn, svensker og tyskere, hovedsakelig stormenn med sine væpnede følger fra hele Norden. Kong Albrekt hadde samlet seg en krigsvant og godt utrustet hær på cirka 1&nbsp;000 mann beståehde av både nordtyske stormenn med følger og leiestyrker som for det meste var oppsatt i rytteravdelinger.

== Slaget ==
Det svenske beleiringstrenet og den nordiske hæren gikk sammen og marsjert om mot [[Åsle]] kyrkby en mil øst for [[Falköping]] der de inntok en god posisjon der flankene beskyttes på den ene siden av et myrlende, den andre siden av Mösseberg. Parkow grupperte styrkene på åssiden mot Gerumsberget som sank nedover mot dalsbunnen ved Åsle. Etter de fleste beretningene bestod dalbunnen foran den nordiske hæren av strekninger med hard og myk jord side om side, tradisjonen beretter at de tyske rytternes hester sank ned og satte seg fast på marken. Kong Albrekt på Falans-høysletten oppdaget og angrep den nordiske hæren tross råd om å ikke angripe før de hadde rekognosert terrenget.

Men detaljerte beskrivninger av kampene utover detaljer om forløpet er ikke bevart for ettertiden. En gruppe på cirka seksti pansrede rytterne anført av ridderen Gerhard von Snakenborg sammen med sin bror Heine, nådde sine motstanderne, men ble jaget på flukt etter hard strid. Under resten av slaget var kampene brutale og harde, og de nordiske styrkene som hadde vært kraftig presset av rytterangrepene, vant initiativet. Tross at hærføreren Parow falt, trolig dødelig såret i nærstrid, ble kong Albrekt og kjernen av de tyske styrkene omringet.

Kongen måtte overgi seg sammen med sin sønn hertug Erik, hans fetter Rudolf, biskop i Skara, greven av Reppin og et tjuetall riddere og like mange væpnere samt et ukjent antall andre som var verd løsepenger på grunn av deres adelige herkomst. Opptil tjue tyske riddere samt borgherre von Vitzen i Kalmar var drept, mens det på den andre siden kun var et tap på 8 danske og svenske riddere. Bare disse som døde under kampene, er tatt med i krønikene for ettertiden. Tapene blant væpnere, soldater og følgesvenner er ukjente, men kan være i hundretall. Flere nordmenn som deltok i kampene, ble enten drept eller såret.

== Etterspillet ==
Da Margrete fikk vite om slaget befant hun seg i [[Varberg slott|Varbergs festning]] og beordret at krigsfangene skulle føres til [[Båhus festning]], dit hun selv begav seg. Biskopen av Skara ble løslatt sammen med flere mens de øvrige krigsfangene fikk betale seg fri mot løsepenger, men på dronningens ordre får ikke kong Albrekt og hans sønn Erik denne muligheten. De ble holdt i fengsel fram til [[1395]], først på Båhus festning, deretter på [[Lindholmen]]. Tross dette nektet borgerne i Stockholm å overgi seg til regenten av Sverige og det svenske rådsaristokratiet besluttet at krigen skulle fortsette til sjøs fra [[Mecklenburg]] som startet sjørøveri til stor irritasjon for alle parter.

Først i juni [[1395]] var en fredsavtale klar. Kong Albrekt og hans sønn ble løslatt, men Margrete presset gjennom en løsesum på ufattelige 60 000 mark sølv, tilsvarende over tolv tonn sølv. Om Albrekt ikke kunne betale denne løsesummen måtte de 7 [[Hansaen|hansabyene]] deriblant [[Danzig]] overleveres i Stockholm til regenten av Sverige om tre år. Albrekt maktet aldri å tilveiebringe denne løsesummen som også var [[pant]] for Stockholm som var satt utenfor mecklenburgsk kontroll av hanseatene fram til [[1398]]. Med overrekkelsen til Margrete i [[1398]] var striden om Sverige over.

Den 5. juli [[1896]] ble en minnesten over slaget reist ved Åsle kirke.

== Kilder ==
* ''Lars-Olof Larsson'' Kalmarunionens tid Från drottning Margareta till Kristian II 2006 ISBN 91-518-4217-3
* ''Ulf Sundberg'' Medeltidens Svenska Krig 2002 ISBN 91-89660-11-0

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Slag i Sverige|Åsle]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Sverige]]
[[Kategori:Konflikter i 1389]]