Redigerer Skottland i høymiddelalderen

[[Fil:DUNNOTTAR CASTLE Large.JPG|thumb|Festningen [[Dunnottar Castle|Dunnottar]] i Mearns i Skottland er ett av de beste befestningsverker i Storbritannia. Stedet var i bruk gjennom hele høymiddelalderen, og festningen selv dateres tilbake til 1200-tallet.]]

'''Skottland i høymiddelalderen''' omhandler [[Skottland]]s historie fra kong [[Donald II av Skottland|Domnall II]]s død i år 900 til kong [[Aleksander III av Skottland|Alexander III]]s død i 1286, hvor sistnevnte indirekte førte til [[den skotske uavhengighetskrig]]en.

På slutten av 800-tallet besto området som i dag dekkes av det moderne Skottland, av stridende kongedømmer, med dominerende [[Skandinavia|skandinavisk]] innflytelse på øygruppene nord og vest i området, [[Britonere|britonisk]] kultur i sørvest, det anglosaksiske [[Northumbria]] i sørøst, og det [[piktere|piktiske]] og [[Gælere|gæliske]] [[Kongedømmet Alba]] i øst, nord for elven [[Forth]].

På [[900-tallet]] og [[1000-tallet]] var den nordlige halvdelen av [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]] dominert av [[Skotsk gælisk|gælisk]] kultur, og det gæliske herredømmet [[Alba]], kjent på [[latin]] som ''Albania'' eller ''Scotia'', og på [[engelsk]] som ''Scotland''. Med base øst i Skottland, nord for elven [[Forth]], tok kongedømmet Alba kontroll over landområdene sørover. Kongedømmet hadde en blomstrende kultur som omsluttet store deler av den gælisktalende verden, samt en økonomi basert på jordbruk og på lokal handel.

I tiden etter regimet under kong [[David I av Skottland|David I]] på [[1100-tallet]] kan de skotske monarkene bedre beskrives som skotsk-[[Normannere|normanniske]] enn som gæliske, ved det at de selv foretrakk [[Frankrike|fransk]] kultur framfor den innlandske skotske kulturen. Disse sluttet seg til en form for skotsk «normannisk erobring». Konsekvensene var spredningen av franske institusjoner og franske sosiale verdier. De første byene, kalt [[burgh]]er, ble dannet i samme tidsepoke. Etter hvert som burghene ble flere ble også [[mellomengelsk]] språk spredt. Til en viss grad fikk denne utviklingen en motvekt i den felles [[norrøn-gælere|norrøn-gæliske]] kulturen i nordvest, og gæliseringen av de mange store adelsfamiliene av fransk og anglo-fransk opprinnelse. Perioden ender med det som har blitt kalt «en gælisk fornyelse» i en integrert skotsk nasjonal identitet. Selv om den forble en fortsettelse fra tidligere tider, hadde den økonomiske, institusjonelle, kulturelle, religiøse og lovmessige utviklingen ved 1286 brakt Skottland nærmere dets naboer i England og på kontinentet. Innen 1286 tilsvarte grensene til kongedømmet Skottland omtrent dagens moderne.

== Skotsk historieforskning ==
[[Skottlands historie]] fra denne perioden er et omfattende forskningsområde. Ny forskning blir utgitt hvert eneste år, og det historiske feltet skotsk middelalder er vitalt og i stadig endring. Forskerne kan deles i to hovedgrupper: «kelterne» og «normannerne». Den første gruppen, representert ved historikerne [[Thomas Owen Clancy]] og [[Dauvit Broun]], er interessert i landets opprinnelige kultur og har ofte [[filologi]]sk skolering i [[keltiske språk]]. Den andre gruppen er opptatt av den fransk og anglo-franske kulturen som ble introdusert i Skottland etter [[1000-tallet]]. Den mest framtredende historikeren med dette interessefeltet er [[G.W.S. Barrow]], som har viet sitt liv til å studere [[føydalisme]]n i England og Skottland i høymiddelalderen.

De to gruppenes skillelinje går mellom historisk endring og historisk fortsettelse. Mange av forskerne på [[1900-tallet]] og i dag har vært opptatt av de kulturelle endringene som skjedde i Skottland i den normanniske epoken. Andre forskere, som [[Cynthia Neville]] og [[Richard Oram]], miskjenner ikke de kulturelle endringene, men har argumentert for at fortsettelsen av den gæliske fortiden var like viktig.

== Opprinnelsen til kongedømmet Alba ==
{{utdypende|Opprinnelsen til kongedømmet Alba}}

[[Fil:Forres sueno.jpg|thumb|[[Suenos stein]] ligger ved Forres, fra det gamle kongedømmet i Fortriu, er et testamente av de piktiske kongenes makt.]]I løpet av epoken under [[Romerriket|det romerske rikets]] okkupasjon av De britiske øyer endte provinsen Britannia formelt ved [[Hadrians mur]]. I området mellom denne muren og [[den antoninske mur]] oppmuntret romerne en rekke høvdingdømmer til å fungere som en buffersone mellom de romerske territoriene og de nordlige områdene til [[Piktere|pikterfolket]]. Utviklingen av [[Piktere|Piktland]] i seg selv var i henhold til den historiske modellen som ble utviklet av [[Peter Heather]], en naturlig reaksjon på den romerske [[imperialisme]]n. Innen år 900 hadde pikternes samfunnslag utviklet seg til det gæliske kongedømmet Alba.

På [[900-tallet]] hadde den skotske eliten begynt å utvikle en erobrings[[myte]] for å forklare sin gælifisering, en myte som ofte kalles for [[MacAlpins forræderi]]. Med dette menes at Skottlands tradisjonelle første konge, Cináed mac Ailpín, ([[Kenneth I av Skottland]]), formodentlig skal ha tilintetgjort pikterne i én eneste erobring. Til de tidligste versjonene av denne myten hører «Den hellige Cathróe av Metz’ liv» og den kongelige slektshistorien, som sporer sin opprinnelse tilbake til ''Fergus Mór mac Eirc'' ([[Fergus I av Dalriada]]). Under ''Máel Coluim IIIs'' ([[Malcolm III av Skottlands]]) regime nedfelte diktet «[[Duan Albanach]]» myten i den gæliske diktertradisjonen. På [[1200-tallet|12-]] og [[1300-tallet]] ble disse [[mytologi]]ske tradisjonene innlemmet i de dokumenter som nå kjennes som [[Poppelton-manuskriptene]], og i [[Arbroath-deklarasjonen av 1320]]. Dette ble trodd i den tidlige moderne perioden og senere; selv [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]] (som samtidig var Jakob I av England og Irland) regnet sin opprinnelse tilbake til Fergus, og sa selv at han var en «monark som sprang ut fra Fergus’ rase».

Moderne historikere har derimot begynt å avvise denne forestillingen om Skottlands opprinnelse. Ingen samtidige kilder nevner denne erobringen. Gælifiseringen av Piktland var en lang prosess som gikk forut Cináed, og det var beviselig gælisktalende piktiske herskere, kongelig piktisk beskyttelse og støtte til gæliske poeter, gæliske inskripsjoner, og gæliske stedsnavn. Begrepet «konge av Alba», kun registrert på begynnelsen av 900-tallet, er muligens en gælisk oversettelse av Piktland. Endringene i identitet kan muligens forklares ved at det piktiske språket døde ut til fordel for gælisk språk, men like viktig er at ''Causantín mac Áeda'' ([[Constantine II av Skottland]]) tillot skottifiseringen av den piktiske kirke, og det [[psykologi]]ske presset fra nordmennenes invasjonsbølger, mest følt i det piktiske hovedområdet i Fortriu, det vil si de nordlige områdene rundt [[Moray]] og [[Easter Ross]] i dagens Skottland.

Utenfor Alba forble [[kongedømmet Strathclyde]] i dalen til elven [[Clyde]] delvis uavhengig, tilsvarende med [[gæler]]ne (betegnelse for de som snakket et gælisk språk) i det vestlige området [[Argyll]] («Gælernes kystland») og de nordvestlige øyene (nordlige Irland og deler av områdene Argyll, [[Bute (grevskap)|Bute]] og [[Antrim (grevskap)|Antrim]] (tidligere ''[[Dál Riata]]'')), men ikke [[Hebridene]]. De sørøstlige områdene var blitt oppslukt av [[Bernicia|det engelske kongedømmet Bernicia/Northumbria]] på [[600-tallet]], og nye invasjoner med nordmenn begynte å dominere mesteparten av de vestlige og nordlige øyene, Hebridene og [[Shetland]], foruten nordspissen av Skottland ([[Caithness]]). Også i området rett nord i [[Irskesjøen]] på øya [[Man]], og dessuten [[Galloway]] som var under sterk norrøn og gælisk innflytelse, men uten at et kongedømme reiste seg i sistnevnte område.

== Kongedømmet Alba eller Scotia ==
{{utdypende|Kongedømmet Alba}}

=== Gæliske konger fra Domnall II til Alexander I ===
[[Fil:Pictish Beast.svg|thumb|Piktisk beist, helleristning av fantasilignende dyrefigur som opptrer oftest som symbol på steiner etterlatt av pikterne. Symbolets mening er fortsatt ikke klargjort.]]Kong [[Domnall II av Skottland|Domnall II]] var den første høvding som ble kalt for ''rí Alban'', det vil si konge av Alba (altså Skottland), da han døde i festningen [[Dunnottar Castle|Dunnottar]] i år 900. Alle hans forgjengere ble kalt for enten konge av pikterne eller konge av Fortriu. En slik tilsynelatende endring i de gæliske krøniker har stundom blitt sett på som fødselen til nasjonen Skottland, men det er intet ekstraordinært ved hans regime som bekrefter en slikt [[paradigme]]skifte. Domnall hadde kallenavnet ''dásachtach'' som rett og slett betydde den sinnssyke, eller i tidlige irske lover, en mann som ikke var i kontroll over sine funksjoner og dermed uten lovmessig skyld. Faktisk blir det lange regimet ([[900]]–[[943|942/3]]) under hans etterfølger, Causantín ([[Constantine II av Skottland]]), oftere sett på som nøkkelen til dannelsen av høymiddelalderens kongedømme Alba. Til tross for noen tilbakeslag var det i løpet av denne perioden at skottene klarte å stå imot presset fra nordmennenes utvidelser av landområdene i nord over de vestlige og nordlige øyene og området Caithness.

Perioden mellom ''Máel Coluim Is'' ([[Malcolm I av Skottlands]]) og ''Máel Coluim IIs'' ([[Malcolm II av Skottlands]]) tiltredelse var preget av gode forbindelser med [[Wessex]]-herskerne i England, og til tross for opprivende interne dynastiske stridigheter også en viss framgangsrik utvidelse av kongedømmets områder. I [[945]] overtok kong Máel Coluim I området Strathclyde som en del av en avtale med kong [[Edmund I av England]], en hendelse som delvis ble avledet ved Máel Coluims tap av kontroll i området Moray. En gang under ''kong Idulbs'' ([[Indulf av Skottland]]s regjeringstid [[954]]–[[962]]) erobret skottene festningen som ble kalt «oppidum Eden», det vil si det senere [[Edinburgh]]. Skotsk kontroll over området [[Lothian]] ble styrket med Máel Coluim IIs seier over northumbrianerne i [[slaget ved Carham]] i [[1018]]. Skottene hadde sannsynligvis en del autoritet i Strathclyde i den siste delen av 900-tallet, men kongedømmet hadde også sine egne herskere, og det er ikke klart om skottene var sterke nok til tvinge igjennom total myndighet.

Regimet under kong ''Donnchad I'' ([[Duncan I av Skottland]]) fra [[1034]] ble fulgt av mislykkede militære eventyr, og han ble beseiret og drept av [[mormaer av Moray]], det vil si kongedømmet av Moray, ved ''Mac Bethad mac Findláich'' ([[Macbeth av Skottland]]) i [[1040]]. Mac Bethad regjerte i sytten år og var så fredsommelig at han var i stand til å foreta en [[pilegrim]]sreise til [[Roma]]. Likevel ble han styrtet av Máel Coluim ([[Malcolm III av Skottland]]), en slektning av Donnchad som atten måneder senere beseiret Mac Bethads etterfølger Lulach som kong Máel Coluim III. I den påfølgende middelalderske [[propaganda]]en ble Donnchads korte regime beskrevet i positive vendinger, mens Mac Bethads lange styre ble tilsvarende negativt framstilt. [[William Shakespeare]] fulgte denne forvrengte historieskildringen i beskrivelsen av begge menn i sitt berømte teaterstykke ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]''.

Det var Máel Coluim III og ikke hans far Donnchad som gjorde mest for å danne det suksessrike dynastiet som regjerte Skottland i de påfølgende to århundrene. En del av suksessen var det store antallet barn han hadde, kanskje så mange som et dusin, gjennom ekteskap med den norske adelskvinnen [[Ingebjørg Finnsdatter]], og deretter med den anglo-ungarske prinsessen Margaret, som senere ble helgenerklært som [[Margareta av Skottland|den hellige Margaret av Skottland]]. Til tross for at han hadde en kongelig angelsaksisk kone, benyttet Máel Coluim mye tid på å bedrive plyndring og slavetokt i England, og ytterligere utnytte de tunge tidene for folk flest i kjølvannet av den normanniske erobringen av England, spesielt de normanniske massakrene vinteren [[1069]]&ndash;[[1070]]. Kronikøren ''Máel Brigte'' ([[Marianus Scotus]]) skrev at «gælerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult, og ble tvunget til å spise menneskelig kjøtt.»

:* Se egen artikkel, [[Massakrene i Nord-England]].

Máel Coluims herjinger og forsøk på å smi krav til sine etterfølgere i de nordlige engelske områdene tvang fram en reaksjon fra de normanniske herskerne i England overfor det skotske kongedømmet. Máel Coluim hadde giftet seg med Margaret, søster til den angelsaksiske pretendenten til den engelske tronen, [[Edgar Ætheling]], og hadde med dette ekteskapet gitt de fleste av sine barn kongelige angelsaksiske navn. I [[1080]] sendte kong [[Vilhelm Erobreren]] sin sønn ut med en hærstyrke for å erobre Skottland. Máel Coluim bøyde unna, underkastet seg Vilhelms autoritet og overga sin eldste sønn Donnchad som gissel. Kong Máel Coluim døde selv på et plyndringstokt i [[1093]].

Máel Coluims naturlige etterfølger var hans bror ''Domnall Bán'' ([[Donald III av Skottland]]) ettersom Máel Coluims sønner var for unge. Normannerne i sør sendte Máel Coluims eldste sønn Donnchad nordover for å kreve kongetronen. I den påfølgende konflikten klarte Donnchad ([[Duncan II av Skottland]]) å overta tronen, men ifølge ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' ble hans engelske og franske følgesmenn massakrert, og Donnchad II selv drept i [[slaget ved Monthechin]] året etter ([[1094]]) av Domnalls allierte [[Máel Petair av Mearns]]. I [[1097]] sendte normannerkongen i England derimot enda en sønn av Máel Coluim, [[Edgar av Skottland|Edgar]], for å overta kongedømmet. Ved at Domnall Bán døde, ble kongedømmet sikret Edgar, og de påfølgende årene ble relativt fredsommelige. Regimet under både Edgar og hans etterfølger [[Alexander I av Skottland|Alexander]] er dunkelt i forhold til deres etterfølgeres. Den første er nok mest kjent for at han sendte en [[kamel]] (eller muligens en [[elefant]]) til sin kollega [[Muircheartach Ua Briain]], [[Overkonge (Irland)|overkonge av Irland]]. Da Edgar døde, overtok Máel Coluims fjerde sønn Alexander kongedømmet, mens hans yngste bror David ble prins av [[Cumbria]] og hersker av [[Lothian]].

=== Skotsk-normanniske konger: David I til Alexander III ===
[[Fil:URQUHART_TOWER.JPG|thumb|Ruinene av hovedtårnet til festningen Urquhart Castle. Etter erobringen av mormaer av Moray 1130-tallet var denne festningen en av et dusin som ble etablert i området av kongens franske tilhengere.]]Perioden mellom tiltredelsen til [[David I av Skottland|David I]] og til [[Alexander III av Skottland|Alexander IIIs]] død var preget av en avhengighet til og samtidig et relativt godt forhold til de engelske kongene. Så lenge som kontinuiteten blir tatt med i betraktningen, kan perioden også bli sett på som en av de store historiske forvandlinger, en del av et generelt fenomen som har blitt kalt for «europeiseringen av Europa». Beslektet er også at perioden var vitne til at den kongelige autoritet ble påtvunget hele samfunnet, helt ut til ytterområdene og ikke bare kongens kjerneområder. Etter David I og spesielt under regimet til kong [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]], også kalt for «Vilhelm Løven», ble Skottlands konge ambivalent til den rådende kulturen til de fleste av sine undersåtter. Den engelske kronikøren [[Walter av Coventry]] forteller at «De moderne konger i Skottland ser på seg selv som franskmenn, i rase, dannelse, språk og kultur; de har kun franskmenn i sin husholdning og i følget, og har redusert skottene (= gælerne) til det ytterste slaveri.»

Kongenes ambivalens hadde til en viss grad gjenklang hos skottene selv. I tiden etter at Vilhelm ble tatt til fange ved [[Alnwick]] i [[1174]] vendte skottene seg mot det lille antallet av sin egne som talte middelengelsk og fransk. Den engelske historikeren fra samtiden, [[William av Newburgh]], forteller at skottene først angrep de skotsk-engelske i sin egen hær, og samme mann forteller om lignende hendelser også i øvrige Skottland. [[Walter Bower]], som skrev noen få århundrer senere, skrev om de samme hendelser og bekrefter at «det skjedde en heller elendig og utstrakt forfølgelse av de engelske i både Skottland og i Galloway.»

[[Fil:WilliamI.jpg|thumb|left|Segelet til kong Vilhelm I, eller Guillaume le Lion som han også ble kjent som. Hans gæliske tittel var antagelig Uilleam Garbh («Vilhelm den røffe»).]]
Motstanden mot de skotske kongene var i denne perioden hard. Den første hendelsen er kanskje opprøret til [[Óengus av Moray|Óengus]], [[Mormaer av Moray]]. Andre som ga uforsonlig motstand var [[Somerled|Somerled eller Somairle mac Gillai Brigte]], [[Fergus av Galloway]], [[Gilla Brigte av Galloway]] og [[Harald Maddadsson]], sammen med to ættegrupper som i dag er kjent som MacHeth-klanen og MacWilliam-klanen. Den siste mente seg å nedstamme fra kong Donnchad II ([[Duncan II av Skottland]]) gjennom sin sønn [[William fitz Duncan]]. MacWilliam-klanen synes derfor å ha gjort opprør for tronen i seg selv. Opprøret var så alvorlig at etter at MacWilliam-klanen ble beseiret i [[1230]] ga den skotske kongen ordre til at den siste i ætten MacWilliam, et nyfødt pikebarn, skulle offentlig henrettes. [[Lanercost-krøniken]] forteller om skjebnen til den siste MacWilliam:

:''«Den samme Mac-Williams datter, som ikke lenge etter at hun hadde forlatt sin mors skjød, uskyldig som hun var, ble drept i burghen Forfar i alles åsyn på markedsplassen etter en proklamasjon fra den offentlige utroperen. Hennes hode ble banket mot [[markedskors]]ets søyle til hjernen hennes ble slått ut.»''

Mange av disse motstanderne samarbeidet og fikk støtte ikke bare fra de perifere gæliske områdene i [[Galloway]], [[Moray]], [[Ross-shire|Ross]] og [[Argyll]], men også fra østlige Skottland og fra andre steder i de gælisktalende områdene. På slutten av [[1100-tallet]] hadde de skotske kongene fått autoritet og makt til å dra de innfødte gæliske høvdingene ut av deres områder, de mest kjente eksemplene er [[Lochlann av Galloway]] og ''Ferchar mac i tSagairt'' ([[Ferchar av Ross]]). Økt ekspansjon under regimet til [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] plasserte skottene i en sterk posisjon til overta restene av den norskdominerte vestkysten. Det skjedde i [[1266]] med [[Perth-traktaten]]. Erobringen av vestlige Skottland, dannelsen av kongedømmet (''Mormaer'') i [[Carrick]] i [[1186]] og overtagelsen av herredømmet av Galloway etter stedets opprør i [[1235]] betød at antallet gælisktalende under den skotske tronen ble aktivt utvidet, og kanskje fordoblet i den såkalte normanniske perioden. Det var gælere og gæliske krigere fra de nye vestlige områdene og den makt disse tilbød som gjorde det mulig for kong [[Robert Bruce]], som selv var en gælifisert skotsk-normannisk lord fra Carrick, til å bli seierrik i [[den skotske uavhengighetskrig]] som fulgte rett etter Alexander IIIs død.

== Andre kongedømmer ==
{{utdypende|Mormaer av Moray|Lordene av Galloway|Kongedømmet Strathclyde}}

[[Fil:Scotland grevskap.jpg|thumb|Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca. år 1230.]]Når nasjonalhistorikere og øvrige forskere forsøker å forklare og legitimere den moderne nasjonale identitet, er det lett å glemme at kongedømmet Alba ikke var den eneste kongelige autoritet i det nordlige [[Storbritannia (øy)|Britannia]]. Faktisk var det inntil den normanniske epoken, og kanskje til og med inntil kong [[Alexander II av Skottland|Alexander IIs]] regime, slik at den skotske konge kontrollerte bare en minoritet av det folket som levde innenfor grensene av dagens Skottland, på samme måte som [[Liste over Frankrikes monarker|franske monarker]] i middelalderen bare kontrollerte deler av det som er dagens moderne [[Frankrike]].

Herskeren i [[Moray]] ble ikke bare kalt «konge» i norrøne kilder, men også før [[Máel Snechtai av Moray|Máel Snechtai]] ble kalt «konge av Alba» (= Skottland). Etter at Máel Snechtai ble navngitt i irske kilder, er disse herskerne kun blitt kalt for konger (jarler) av Moray. Likevel tok Moray over hele det skotske kongedømmet i [[1040]] med den berømte ''Mac Bethad mac Findláich'' ([[Macbeth av Skottland|Macbeth]] [[1040]] – [[1057]]) og hans etterfølger ''Lulach mac Gillai Coemgáin'' ([[Lulach av Skottland|Lulach]] [[1057]] – [[1058]]). Etter [[1130]] ble Moray erobret og underlagt det skotske kongehuset da den siste innfødte hersker, [[Óengus av Moray]], ble slått i et forsøk på å gjenerobre den skotske trone.

[[Galloway]] var likeledes et herredømme med visse kongelige ambisjoner. I et [[charter]] fra Galloway datert til Fergus’ regime kaller herskeren i Galloway seg for ''rex Galwitensium'', [[latin]] for konge av Galloway. Irske krøniker fortsatte å kalle Fergus’ etterfølgere for konger. Selv om skottene skaffet seg større kontroll etter [[Gilla Brigte av Galloway]]s død og etter innsettelsen av [[Lochlann av Galloway|Lochlann]] i [[1185]], ble ikke Galloway fullstendig oppslukt av Skottland før i [[1235]], da et opprør i området ble knust.

Galloway og Moray var ikke de eneste territorier med herskere som hadde en viss kongelig status. Både de norrøne herskerne av [[Man]] og de påfølgende øyene, og herskerne av [[Argyll]] krevde status som konger, selv om noen latinske kilder i syd bare kaller dem for ''reguli'' (= småkonger, høvdinger). Mormaer av [[Lennox (distrikt)|Lennox]] viser til sine forgjengere som konger av Balloch, og selv mange av mormaerhøvdingdømmene hadde vært kongedømmer i tidligere epoker. Et annet kongedømme, Strathclyde (eller Cumbria), ble innlemmet i Skottland i en langsom prosess som begynte på [[800-tallet]] og ikke ble fullført før ut på 1000-tallet.

== Geografi ==
Verken de politiske eller de teoretiske grensene til Skottland i denne perioden, både som Alba og som Scotia, svarte fullstendig til dagens Skottland. Det nærmeste sammenfall kom på slutten av epoken, da [[York-traktaten]] ([[1237]]) og [[Perth-traktaten]] ([[1266]]) slo fast grensene mellom skottenes konge og [[England]] og tilsvarende med [[Norge]], selv om [[Berwick]] og Man-øyene senere ble tatt av England, og [[Orknøyene]] og [[Shetland]] overtatt av Norge.

Av forvaltningshensyn ble det skotske kongedømmet delt i tre, fire eller fem soner, først innbefattende det dagens historikere kaller «Hoved-Skottland», nemlig områdene nord og sør for [[Grampian-fjellene]], og dernest Lothian, Galloway og det tidligere Strathclyde. Lothian og Galloway ble ennå ikke regnet til det egentlige Skottland. Lothian kunne vise til alle som snakket [[mellomengelsk]] i sørøst, og dessuten innbefatte mye av Strathclyde. Galloway kunne vise til hele den gælisktalende befolkningen i sørvest. Lothian ble adskilt fra Hoved-Skottland ved elven [[Forth]]. Et sitat fra et skrift fra tidlig [[1200-tall]] funnet i [[Poppelton-manuskriptene]], ''de Situ Albanie'', lyder:

:''«Det yppelige stykke vann som på skotsk er kalt for «Froth», på britisk «Werid» og på romansk språk, «Scottewatre», det er ‘Skottenes Vann’, som skiller de skotske riker fra og de engelske, og renner i nærheten av byen Stirling.»''

Her viser «skotsk» til det språk som nå blir kalt for [[Irsk språk|mellomirsk]], «britisk» til [[Walisisk språk|walisiske språk]], og «romansk» til [[Fransk språk|gammelfransk språk]], som hadde lånt navnet ‘Scottewatre’ fra mellomengelsk.

I denne perioden var lite av Skottland styrt av kronen. Isteden var de fleste skotter umiddelbart underlagt gælisk herredømme, og fransktalende i økende grad underlagt mormaer, jarler og lorder etter [[1100-tallet]].

== Økonomi ==
{{utdypende|Økonomien i Skottland i høymiddelalderen}}

Den skotske økonomien var i denne perioden dominert av [[jordbruk]], og på korte avstander av lokal [[handel]]. Det var en økende andel av utenlandsk handel foruten utbytte skaffet ved hærtog. På slutten av perioden erstattet mynter ren varebyttehandel, men i mesteparten av denne epoken ble varebytte gjort uten [[penger]].

[[Fil:Skottland forste byer.jpg|thumb|left|Burgher etablert i Skottland før regimet til kong Máel Coluim; disse var Skottlands første byer.]]Det meste av Skottlands jordbruksrikdommer fra denne perioden kom fra sauebruk framfor fra dyrkbar jordbruk. Det siste vokste betydelig i den normanniske epoken, men med geografiske forskjeller. Lavtliggende områder hadde mer dyrkbar jord enn høytliggende områder som [[Høylandet]], Galloway og fjellområdene i sør. Galloway, berømt for sine kyr, hadde så utstrakt sauehold at det er få bevis for at området overhodet opplevde noen kultivering, unntatt for kystområdet [[Solway Firth|Solway]].

Den gjennomsnittlige andel landområde som en husbonde i Skottland hadde, kan ha vært på rundt 26 akre (1 akre = 4&nbsp;046,9 m2). Det er mange bevis på at de innfødte skotter foretrakk sauehold ved at gæliske herrer bevisst ga fra seg landområder til bønder som snakket fransk og middelengelsk, mens de hardnakket beholdt de mer høytliggende regionene for seg selv. Målenheten som ble benyttet på landområder i Skottland, var «davoch» (tilsvarende «vat» = «fat»), kalt «arachor» i [[Lennox (distrikt)|Lennox]]. Denne enheten var også kjent som «den skotske plogveg». Engelsktalende Lothian det var kun «plogveg». Det tilsvarte antagelig rundt 104 akre, delt i 4 ''rath''.

[[Storfe|Kyr]], [[gris]]er og [[ost]] var de matprodukter som ble mest produsert, men også andre matvarer: fra [[sau]]ekjøtt til [[fisk]], [[rug]] og [[byggryn]], til [[bivoks]] og [[honning]].

Skottland før kong [[David I av Skottland|David I]] hadde ingen byer. Det nærmeste til byer var steder hvor befolkningen i større antall enn gjennomsnittet samlet seg rundt store [[kloster|munkeklostre]] som [[Dunkeld]] og [[St. Andrews]], og betydelige regionale befestninger og fort. Skottland utenom Lothian var befolket av spredte landsbyer, og utenfor dette området manglet den kontinentale kjerne av landsbyer. Kong David I etablerte de første [[burgh]]er, opprinnelig først kun i det engelsktalende Lothian. Han kopierte burghenes ''[[charter]]'' (frihetsbrev for handel) og ''Leges Burgorum'' (regler som styrte så å si alle aspekter for liv og arbeid innfor burghene) bortimot ordrett fra engelsk skikk fra byen [[Newcastle-Upon-Tyne]]. De første burgh-dannelser i middelalderen var først og fremst [[Flandern|flamske]], [[England|engelske]], [[Frankrike|franske]] og [[Tyskland|tyske]] før de gælisk-skotske. Burghenes ordforråd ble helt og holdent dannet fra germanske eller franske begreper. Rådsforsamlingen som styrte de individuelle burgher var kjent som ''lie doussane'' i betydningen ''dusinet'', eller ''de tolv''.

== Demografi ==
[[Fil:Etniske og spraaklig skottland.jpg|thumb|Språklig fordeling tidlig på 1100-tallets Skottland. Mot slutten av perioden hadde gælisk fortrengt norrønt språk på det meste av den norrøne-gæliske sonen, med unntak helt i nord på Shetland, men gælisk tapte selv mot engelsk i syd.]]Befolkningstallet i Skottland i denne perioden er stort sett ukjent. Ikke før i [[1755]] kommer det sikker informasjon om befolkningen, som da var på 1&nbsp;265&nbsp;380. De mest sannsynlige antagelsene legger til grunn en befolkning på mellom 500&nbsp;000 og 1&nbsp;000&nbsp;000 mennesker, voksende fra det minste antallet til det høyeste. Befolkningen var mye mer spredt enn i dag. Vi kan anta at mellom 60 % og 80 % levde nord for elven Forth, og de øvrige fordelt mellom Galloway, Strathclyde og Lothian. Spredningen av bispedømmer og domstoler gir inntrykk av et jevnt skille mellom de tre siste sonene.

Som språk talte det store flertallet av befolkningen i Skottland i hele denne epoken gælisk, det som senere ble kalt for skotsk, eller på latin ''lingua Scotica''. Andre språk som ble talt, var norrønt og engelsk, foruten også det keltiske språket ''[[kumbrisk]]'' (''cumbric''), som forsvant en gang mellom [[900]] og [[1100]]. Piktisk kan ha overlevd inn i denne epoken, men det er få bevis på det. Etter at kong David I kom på tronen, og kanskje til og med før, hadde gælisk allerede opphørt å være hovedspråket for det kongelige hoffet. Fra hans regime og til slutten av epoken favoriserte de skotske monarkene fransk som skrift- og talespråk, slik det gir seg uttrykk ved samtidige kronikører, i litteraturen og i oversettelser av administrative dokumenter til fransk. Engelsk ble ved siden av fransk og flamsk hovedspråkene i de skotske byene (burghene) grunnet utenlandshandelen, utenlandske handelskarteller og innflyttende håndverkere fra kontinentet.

== Samfunn ==
Samfunnsforholdene i middelalderens Skottland var lagdelt. Man har mer kunnskap om samfunnsklassene i det tidlige gæliske samfunn enn kanskje noe annet europeisk samfunn i første del av middelalderen, på grunn av de store mengdene bevarte juridiske dokumenter og traktater om sosial status, såsom skriftstykket «Bretonernes og skottenes lov». Denne teller opp fem menneskegrader: konge, mormaer/jarl, toísech/thane (adelig), ócthigern og livegen. For det skotske samfunnet før 1100-tallet bør sannsynligvis også [[slave]] tilføyes disse kategoriene. Normen samfunnet ble lagdelt etter i middelalderens europeiske samfunn, skilte mellom ''bellatorene'' («de som kriger» = aristokratiet), ''oratorene'' («de som taler» = geistligheten), og ''laboratorene'' («de som arbeider» = bøndene), men det er ikke dekkende for det skotske samfunnet i den første perioden. I tiden etter kong David Is regime blir også det skotske middelaldersamfunnet likere sine europeiske naboer.

Det territorium som tilhørte skottenes konge nord for elven Forth, lå under en herre som ble kalt for [[mormaer]] – på [[latin]] ''comes''. Langt på vei tilsvarer dette en ''earl''/''[[jarl]]''. Disse utøvet verdslig makt og religiøs beskyttelse som småkonger. De holdt sine egne hærstyrker og følge, utlyste charter og håndhevet lov og orden innenfor sine egne områder. I den grad de var direkte underlagt den skotske kongen, var de ansvarlig for å overføre kongens ''cain'', en tributt eller skatt som ble betalt flere ganger om året, vanligvis i kyr eller annet gods. De var også ansvarlige for å beverte kongen og hans følge med mat og innkvartering. I den normanniske perioden skaffet de også ''servitum Scoticanum'' («gælisk tjeneste», «skotsk tjeneste» eller bare «forinsec») og ledet ''exercitus Scoticanus'', som var den gæliske delen av kongens hærstyrke, som var majoriteten av hvilken som helst hærmønstring (''slógad'') i denne perioden.

En ''toísech'' («høvding») var omtrent som en mormaer, ytet sin herre den samme tjeneste som en mormaer ytet sin konge. Det latinske ordet som vanligvis ble brukt var ''thanus'', noe som forklarer at disse også ble kalt for ''thane'' på engelsk. Formaliseringen av denne stillingen skjedde hovedsakelig i det østlige Skottland nord for Forth, og av 71 kjente thaner fantes det bare to sør for elven Forth. Etter toísech og mormaer var ættegrupper eller klaner. Noen ganger var disse formalisert, men som oftest ikke. Overhodet for klanen ble kalt for ''capitalis'' på latin og for ''cenn'' i middelalderens gælisk. I mormaerdomen i [[Fife]] var hovedklanen den gang kjent som ''Clann MacDuib'' ([[Klan MacDuff]], ''klan = barn av''). Andre inkluderte ''Cennedig-klanen'' (i [[Carrick]]), ''Morggain'' (fra [[Buchan]]) og ''MacDowall-klanen'' (fra Galloway). Disse var sannsynligvis totalt sett hundrevis i antall, de fleste ikke opptegnet.

Den høyeste ikke-adelige posisjonen etter «Bretonernes og skottenes lov» var ''ócthigern'' (bokstavelig «liten» eller «ung herre»), et begrep teksten ikke uleiliger seg med å oversette til fransk. Det tilsvarende angelsaksiske begrepet er kanskje ''sokeman''. Andre kjente ranger er ''scoloc'', kanskje tilsvarende det angelsaksiske ''gerseman''. I den tidligste perioden holdt skottene slaver, og mange av disse var utlendinger, engelskmenn eller nordmenn (fra nord) og dansker (fra sør), som var blitt tatt til fange i hærtog. Storstilte skotske plyndringstokt etter slaver er spesielt godt dokumentert på [[1000-tallet]].

==Lov og styring ==

De tidlige gæliske lovverkene, de første skrevet ned på [[800-tallet]], viser et samfunn som var opptatt av slekt, status, ære og regulering av [[blodhevn]]. En skotsk felleslov begynte å ta form på slutten av perioden, da gæliske og keltiske lover ble assimilert med praksis fra det anglo-normanniske England og fra kontinentet. På [[1100-tallet]] og særlig på [[1200-tallet]] hadde kontinental lov sterk innflytelse og stadig mer kraft, slik som kanonisk rett (kirkelov) og forskjellig anglo-normanniske praksis. Lover i Skottland fra før [[1300-tallet]] er ikke godt dokumentert, men kunnskap om tidlige gæliske lover gir grunnlag for å rekonstruere dem. Det tidligste lovdokumentet er ''Leges inter Brettos et Scottos'', som har overlevd i gammelfransk tekst. Dokumentet har et stort antall gæliske lovbegreper. Senere middelalderdokumenter, skrevet både på latin og middelengelsk, inneholder ytterligere gæliske lovbegreper; eksemplene inkluderer ''slains'' (gammelirsk ''slán'' eller ''sláinte''; fritak) og ''cumherba'' (gammelirsk ''comarba''; geistlig arving).

En ''judex'' representerte en etternormannisk videreføring av den gamle gæliske orden med lovmenn, som i dagens engelsk kalles for ''brehon''. De som innehadde embetet, hadde alltid gæliske navn nord for Forth eller i sørvest. ''Judices'' (flertall for ''judex'') var ofte kongelige representanter som overvåket adelige, geistlige eller lavere «domstoler». Den viktigste juridiske stillingen før kong David I var ''justiciar'', som hadde anglo-normannisk opprinnelse, men nord for Forth var den også fortsettelsen av et eldre embete. Mormaer [[Causantín av Fife]] er navngitt ''judex magnus'' (dvs. ''Store brehon''), og det synes som om det skotske dommerembetet kun var en latinisering. Embetet hadde ansvaret for å overvåke aktiviteten og oppførselen til de kongelige sheriffer og sersjanter, føre rettssaker og rapportere direkte til kongen. Normalt ville det være justiciarer, organisert ved språklige grenser, justiciar av [[Scotia]] og justiciar av [[Lothian]]. Noen ganger kunne også [[Galloway]] ha sin egen justiciar.

Embetene ''justiciar'' og ''judex'' utgjorde bare to av måtene det skotske samfunn ble styrt på. I tidligere perioder kunne kongen delegere makt til arvelige, innfødte «embetsmenn» som mormaer/jarl og toísech/thane. Det var et styre bestående av utveksling av gaver. Det var også folkelige rettssaker, ''comhdhail'', som gjenfinnes i mange stedsnavn i det østlige Skottland. I den normanniske perioden ble sheriffer og i mindre grad også biskoper stadig mer betydningsfulle.

Sheriffene var forlengelsen av kongen i styringen av kongelig land. Under David Is regime hadde kongelige sheriffer blitt etablert i kongens personlige kjerneområder, i tilnærmet kronologisk orden: [[Roxburgh]], [[Scone, Perthshire|Scone]], [[Berwick-upon-Tweed]], [[Stirling (region)|Stirling]] og [[Perth, Skottland|Perth]]. Under regimet til [[Vilhelm I av Skottland|Vilhelm I]] var det så mange som rundt 30 kongelige sheriffer, inkludert i [[Ayr]] og [[Dumfries]], nøkkelposisjoner ved grensen mellom Galloway og [[Carrick]]. Etter hvert som disse posisjonene ekspanderte gjorde kongens kontroll det samme. Mot slutten av 1200-tallet var sheriffer blitt etablert vestover så langt unna som [[Wigtown]], [[Kintyre]], [[Skye]] og [[Lorne]]. Gjennom disse utøvet kongene på 1200-tallet mer kontroll over Skottland enn noen av deres forgjengere noen gang var i stand til. Kongen selv var omreisende og hadde ingen fast hovedstad, men det stedet som kom nærmest var Scone. Ifølge rituelle tradisjoner ble samtlige skotske konger kronet i Scone av mormaer fra [[Strathearn]] og spesielt fra [[Fife]]. Selv om kong David I forsøkte å etablere [[Roxburgh]] som hovedstad, ble flere charter utlyst i Scone enn noe annet sted. Andre populære steder var [[Perth, Skottland|Perth]], [[Stirling (region)|Stirling]], [[Dunfermline]] og [[Edinburgh]] (sistnevnte spesielt under regimet til [[Alexander II av Skottland|Alexander II]]) og de andre kongelige burgher. Helt i begynnelsen av epoken synes [[Forres]] og [[Dunkeld]] å ha vært kongens mest foretrukne oppholdssted.

== Militæret ==

[[Fil:Norse-Gael Warrior.PNG|thumb|left|upright|En norsk-gælisk kriger fra Hebridene er avbildet på en grav fra Finlaggan, og er typisk for en kriger fra den skotske middelalderen, ''Exercitus Scoticanus''.]]De innfødte skottene, som alle tidlige europeere i middelalderen, praktiserte organiserte krigstokter etter slaver. Tilsynelatende gjorde de dette også med hverandre, men det er flest opptegnelser av at det forekom mot normanniske områder, og før normannerne mot angelsaksiske områder. Historikeren [[John Gillingham]] har argumentert for at dette var en av de ting som gjorde skottene (og andre gæliske folk) spesielt barbariske i øynene på sine franske naboer, ettersom [[Frankrike]] stort sett hadde forlatt denne formen for krigføring.

[[Fil:Jousting renfair.jpg|thumb|Ridderturnering var ikke bare en underholdning for middelalderens franske aristokrater, men også en forberedelse til krig. Mange skotske konger tok del i slike turneringer. ''Bildet er en moderne rekonstruksjon''.]]Som med mange endringer i denne perioden kan introduksjonen av den føydale hæren spores tilbake til regimet til David I, selv om franske og engelske riddere hadde vært benyttet i mindre grad av hans eldre brødre. Etter normannisering kan den skotske hæren klassifisert i to typer: Den første var den innfødte ''exercitus Scoticanus'' (= gæliske hær); og den andre, ''exercitus militaris'' (= føydale hær). Den indre gnisningene som disse ridderne skapte er godt dokumentert i samtidige kilder. I [[Fanenes slag]] satte de gæliske styrkene seg imot at de franske soldatene posisjonerte seg i kongens hær. [[Ailred av Rievaulx]] tilskrev denne motstanden til krigerne fra Galloway, men historikerne mener at det var gæliske soldater generelt og den innfødte talsmannen er [[Máel Ísu av Strathearn|Máel Ísu]], mormaer av Strathearn og den adelsmannen med høyest rank i hæren.

Det var mange fordeler med fransk militærkultur. Franske riddere brukte kostbare [[rustning]]er mens skottene var ‘ukledd’, det vil si uten rustning. Franskmennene hadde tungt [[kavaleri]] og andre våpen som [[armbrøst]]er og beleiringsmaskiner som [[katapult]]er, foruten teknikker for befestning som var mye mer effektive og moderne enn noe av det som de innfødte skottene kjente til. Den føydale hærens [[ideologi]] gjorde den vanlige soldat til en mer effektiv og ikke minst pålitelig vasall. Over tid ble skottene selv mer lik de franske soldatene, samtidig som franskmennene også tok til seg flere av de gæliske krigsrutiner. På slutten av epoken hadde den skotske militærkulturen tatt til seg de beste fra begge leirer. Da den føydale hæren ble knust i [[slaget ved Dunbar]] i [[1296]] ble skottene igjen avhengig av den gæliske hæren, men under lederskapet til den gælisktalende skotsknormanniske [[Robert Bruce]] var denne hæren likevel i stand til slå knusende tilbake et angrep fra den normalt overlegne engelske hærstyrken.

== Kristendom og kirken ==
[[Fil:NMSMonymuskReliquary2.jpg|miniatyr|Monymusk Reliquary er den antatte ''Brecbennoch'', en liten utsmykket kiste med relikviene til den hellige Columba.]]
Hele Skottland, med unntak av nordmennene på øyene helt nord og i vest, var [[kristendom|kristne]] på 900-tallet. De viktigste faktorene for at Skottland ble kristnet var [[Romersk Britannia|den romerske provinsen Britannia]] i sør, og senere [[keltisk kristendom|den gæliske eller den columbanske kirke]], et sammensluttet system av [[kloster|klostre]] og et [[aristokrati]]sk nettverk som begge bidro til å spre både kristendommen og den gæliske språket blant de innfødte piktiske stammene.

=== Helgener ===
Som i alle andre kristne land er ett av hovedtrekkene i den skotske kristendommen [[helgen]]kulten. Helgenene var mellomleddet mellom de ordinære, bedende kirkegjengere og [[Gud]] selv. I Skottland nord for Forth var lokale helgener enten av piktisk eller gælisk avstamming. Nasjonalhelgenen for skottene var ''Colum Cille'' eller [[Columba av Iona|Columba]] ([[latin]] for «due» eller «Guds due»), i [[Strathclyde]] var det [[Kentigern av Glasgow|den hellige Kentigern]] (gælisk for «Herrens høvding»), og i [[Lothian]] var det [[Cuthbert av Lindisfarne|den hellige Cuthbert]].

Senere, grunnet en misforståelse mellom de latinske ordene [[Scotia]] og [[Skytia|Scythia]], adopterte de skotske kongene den hellige Andrew (som er en anglifisering av [[Apostelen Andreas]]), en helgen som hadde større appell for de innvandrende normannerne og ble knyttet til det ambisiøse bispedømmet som nå er kjent via helgenens navn, [[St. Andrews bispedømme|St. Andrews]]. Likevel var Columbas status fortsatt uten sidestykke tidlig på 1300-tallet da kong Robert Bruce bar ''brecbennoch'' (eller [[relikvie]]t ''Monymusk'', det vil si Columbas relikvie i en liten kiste) til [[slaget ved Bannockburn]]. På den samme tid skrev en geistlig i [[Inchcolm]] den følgende [[bønn]] på latin:

{| class="wikitable"
!Latin:
!Engelsk gjendiktning:
!Norsk oversettelse:
|-
|Os mutorum,<br />
lux cecorum,<br />
pes clausorum,<br />
porrige<br />
lapsis manum,<br />
Firma vanum<br />
et insanum<br />
corrige<br />
O Columba spes Scottorum<br />
nos tuorum meritorum<br />
interventu beatorum<br />
fac consortes angelorum<br />
Alleluia
|Mouth of the dumb people,<br />
light of the blind people<br />
foot of the lame people<br />
to the fallen [people]<br />
Stretch out thy hand<br />
strengthen the vain people<br />
and the insane [people]<br />
Invigorate!<br />
O Columba Hope of the Scots/Gaels<br />
by thy standing<br />
by mediation<br />
make us the companions of the beautiful Angels<br />
Halleluia.
|Stummes munn,<br />
blindes lys,<br />
lammes fot,<br />
til de falne<br />
strekk ut hånden,<br />
Styrk de selvgode<br />
og de gale<br />
gi styrke!<br />
O Columba, skottenes håp<br />
gjør oss, ved dine meritter,<br />
ved de saliges forbønn,<br />
til englenes følgesvenner.<br />
Halleluja
|-
|}

Diktet illustrerer rollene til begge helgenene, dette eksempelet som representanter for det skotske (eller kanskje bare det gæliske) folket i himmelen og viktigheten av den hellige Columba for det skotske folk.

===Klostersamfunnet ===
[[Fil:Dundrennan Abbey 2012 (1).jpg|thumb|left|Dundrennan Abbey, grunnlagt av Fergus av Galloway]]Den innfødte skotske kristendommen kan oppsummeres som avslappede ideer om geistlighetens [[sølibat]], intens verdsliggjøring av de kirkelige institusjoner og bispedømmenes manglende struktur. Istedenfor [[biskop]]er og [[erkebiskop]]er var de viktigste stillingene i den skotske kirke [[abbed]]er.

Skottland var fullstendig uberørt av de kontinentale formene for klosterliv inntil slutten av 1000-tallet. Isteden var klostervesenet dominert av [[munk]]er kalt for ''Céli Dé'', gælisk for «Guds vasaller», anglifisert som ''culdees''. I de fleste tilfeller ble disse munkene ikke byttet ut med nye munker fra kontinentet i den normanniske perioden, men isteden overlevde de og fikk faktisk [[Den hellige Margaret av Skottland|dronning Margarets]] beskyttelse til tross for at dronningen var meget fiendtlig innstilt til all gælisk kultur og så det som sitt mål å dra Skottland inn i den engelske sivilisasjonen. Ved St. Andrews fortsatte institusjonen med Céli Dé gjennom hele perioden og kunne selv bestemme over valget av egen biskop. Det gæliske munkevesenet var livfull og ekspanderende gjennom hele perioden og et dusin klostre, ofte kalt for ''[[Schottenklöster]]'', ble grunnlagt av gæliske munker på kontinentet, og mange skotske munker ble lokale helgener der, slik som [[Cathróe av Metz|den hellige Cathróe av Metz]].

Den kontinentale form for klostervesen ble først introdusert til Skottland da kong Máel Coluim III overtalte [[Lanfranc]] til å skaffe et par munker fra [[Canterbury (Kent)|Canterbury]] for å danne et nytt benediktinerkloster ved [[Dunfermline]] rundt år [[1070]], skjønt de tradisjonelle benediktinerklostre hadde liten framtid i Skottland. Isteden var det nesten alltid augustinske eller den reformerte benediktinske type.

=== Ecclesia Scoticana ===
''Ecclesia Scoticana'', latin for ''Den skotske kirke'', som system har ingen kjent eller dokumentert begynnelse, selv om kong [[Konstantin II av Skottland|Causantín IIs]] påståtte skottifisering av Den piktiske kirke kan bli sett på som begynnelsen. Før den normanniske perioden hadde Skottland stort sett klostre etter irsk modell og et dårlig utbygd system av [[bispedømme]]r. Etter at normannerne hadde erobret England krevde både [[erkebiskopen av Canterbury]] og [[erkebiskopen av York]] hver for seg overherredømme over Den skotske kirken. Kirken i Skottland hadde oppnådd uavhengighet etter [[pavelig bulle]] fra [[Celestin III]] (''Cum universi'', [[1192]]). Det gjorde alle skotske bispedømmer, unntatt Galloway, formelt uavhengig av York og Canterbury. Men, ulik [[Irland]] som hadde blitt tildelt fire erkebiskoper i det samme århundret, hadde ikke Skottland mottatt noen og hele Ecclesia Scoticana med de enkelte skotske bispedømmer (unntatt [[Whithorn]]/Galloway) ble «spesiell datter av Roma». Nedenfor er en tabell over bispedømmer i ‘Hoved-Skottland’ på 1200-tallet:[[Fil:St_Andrews_Cathedral_Ruins_Front.jpg|thumb|Ruinene av St. Andrew-katedralen var sentrum for ''Ecclesia Scoticana'' i den normanniske perioden.]]

<div class="notice spoilerbox">
{| border="0"
|-----
| <div class="toccolours spoilercontents">
* [[Dunkeld bispedømme]]
* [[St. Andrews bispedømme]], deretter kalt for Kilrymont
* [[Brechin bispedømme]]
* [[Dunblane bispedømme]] (ofte kalt for ''Strathearn bispedømme'')
* [[Mortlach-Aberdeen bispedømme]]
* [[Rosemarkie-Fortrose bispedømme]] (ofte kalt for ''Ross bispedømme'')
* [[Elgin bispedømme]] (ofte kalt for ''Moray bispedømme'')
* [[Dornoch bispedømme]] (ofte kalt for ''Caithness bispedømme'')
* [[Lismore bispedømme]] (ofte kalt for ''Argyll bispedømme'')
</div>
|}</div>

Utenfor det skotske kjerneområdet klarte [[Glasgow]] å sikre sin eksistens på 1100-tallet med en levende og vitalt kirkesamfunn som fikk de skotske kongenes gunst. Bispedømmet i Whithorn var dannet av [[Fergus av Galloway|Fergus]], konge av Galloway, og [[Thurstan]], erkebiskop av York. Øyene, under kanskje mer eller mindre symbolsk domsmyndighet fra [[Trondheim]] i [[Norge]] (og noen ganger også York i Nord-England) hadde sitt bispesete i [[Peel (Isle of Man)|Peel]] på øya [[Man]] i [[Irskesjøen]]. Lothian hadde ingen biskop, men lå underlagt [[Durham bispedømme|bispedømmet i Durham]] som fortsatte å bli viktig for stedet, spesielt på grunn av kulten rundt [[Cuthbert av Lindisfarne|den hellige Cuthbert]].

Grunnen til at Den skotske kirke støttet de skotske kongene i [[den skotske uavhengighetskrig]]en mot England, bortsett fra av nasjonalistiske grunner, var ikke minst at de samtidig slåss for sin egen uavhengighet.

== Kultur ==

Den gæliske kulturen gjennom hele perioden var et tett speilbilde av den tilsvarende i [[Irland]], kanskje med et unntak av piktiske trekk. Etter David I introduserte de fransktalende kongene den kulturen som var populær eller gjeldende i det anglo-normanniske [[England]] og i [[Frankrike]].

[[Fil:BookDeerMattCh1vv18 21Fol05r.jpg|thumb|left|«Book of Deer», fra ''Evangeliet etter Matteus''. Merk Chi Rho-monogramet i øverste venstre hjørne. Margene har gælisk tekst. Manusskriftet er det eldste overlevde som er skrevet i Skottland.]]Historiefortelling, som i alle før-moderne samfunn, var populært i Skottland og profesjonelle historieforteller kunne utøve sin kunst fra hoff til hoff. Noen av dem kunne være innfødte med gælisk bakgrunn som uten tvil [[muntlig litteratur|muntlig fortalte]] [[legende]]r fra den forhistoriske gælisk fortiden og fortalt på gælisk når det passet seg, men på fransk når det nye aristokratiet var tilhørere. Bortimot alle av disse muntlige fortellingene har gått tapt, eller at kun vage trekk har blitt videreført i muntlige tradisjon. En form for muntlig kultur fra epoken som det finnes opptegnelser av er [[slektshistorie]]. Det er flere dusin med skotsk slektshistorie som overlevd og dekker alle fra mormaer i [[Lennox (distrikt)|Lennox]] og [[Moray]] til de skotske kongene. De skotske kongene opprettholdt en ''ollamh righe'', det vil si en kongelig [[poet]] som hadde en permanent posisjon hos alle gæliske adelige i middelalderen, og hensikten var at de skulle kunne resitere genealogien ved behov, for eksempel ved hendelser som ved inntredelse i et embete eller ved en [[kroning]].

Før David I hadde skottene en blomstrende litterær elite som regelmessig produserte tekster på både gælisk og på latin og som stundom ble videreført til Irland og andre land. Forskeren Dauvit Broun har vist at gælisk litteratur overlevde på lavlandet i østlige Skottland på steder som [[Loch Leven]] og [[Brechin]] inn på 1200-tallet, men de opptegnelser som har overlevd har blitt videreført i latinsk oversettelse. Historikerne står derfor tilbake med sporene av en gælisk kultur som er kledd i en latinsk terminologi og hvor selv navnene er oversatt eller forvansket til mer vanlige kontinentale former, eksempelvis blir ''Gilla Brigte'' omdømt til ''Gilbert'', ''Áed'' ble ''Hugh'', etc.

For skriftlig litteratur kan det være mer skotsk-gælisk litteratur tilgjengelig enn ofte antatt. Bortimot all middelalderlitteratur fra Skottland har overlevd i Irland, ikke i Skottland. Forskeren Thomas Owen Clancy har nylig bevist at [[Lebor Bretnach]], de såkalte «Irske Nennius» ble skrevet i Skottland, og kanskje ved klosteret i [[Abernethy]]. Likevel har denne teksten kun overlevd takket være et manuskript bevart på Irland. Andre litterære verker som har overlevd er blant annet av den produktive poeten [[Gillebrìghde Albanach]] som i tiden rundt 1218 skrev dikt som handlet om hans erfaringer fra [[Femte korstoget|det femte korstoget]], foruten panegyriske dikt dedikert til irske beskyttere.

[[Fil:Celtic harp dsc05425.jpg|thumb|Harpe (eller ''clarsach'') var et instrument som ble assosiert med middelalderens skotske kultur. Denne, nå på Museum of Scotland, er ett av tre gjenværende fra den gæliske middelalderen.]]På 1200-tallet blomstret fransk som litterært språk og frambrakte [[Roman de Fergus]], det eldste eksempelet på ikke-gælisk, folkelig litteratur som har overlevd i Skottland. Det er derimot ikke bevart litteratur på engelsk språk i denne epoken. Skotske forskere trekker derimot fram den [[norrøn]]e [[Norrøn litteratur|sagalitteraturen]] ettersom den stundom har berøringspunkter med landområder som senere ble skotsk territorium, eksempelvis den berømte [[Orknøyingenes saga]], men den ble skrevet på [[Island]] og hadde ingen kulturell betydning for skotske litteraturen.

På middelalderen var skottene kjent for sine musikalske evner. [[Gerald av Wales]] (ca. 1146 – ca. 1223) forteller at «Skottland, på grunn av hennes slektskap og samkvem [med Irland] forsøker å imitere Irland i musikk og streber i etterligningen. Irland bruker og fryder i kun to instrumenter, nemlig harpen og trommen. Skottland bruker tre, harpen, trommen og sang. Etter manges meningen har Skottland nå ikke bare nådd opp til Irland, hennes instruktør, men allerede distansert henne og utmerker seg over henne i musikalske ferdigheter. Derfor ser det [irske] folket nå over til det landet som kunstens fontene.» <small>(''Gerald av Wales, Topographia Hibernica, 94.'')</small>

Middelalderens skotter tok [[harpe]]spill meget seriøst. Et halvt århundre etter at Gerald skrev sin vurdering holdt kong [[Alexander III av Skottland|Alexander III]] en kongelig harpist. Av de tre middelalderharpene som har overlevd kommer to av dem fra Skottland ([[Perthshire]]) og en fra Irland. Sangere hadde også en kongelig funksjon. Når kongen passerte gjennom [[Strathearn]] var det tradisjon at han ble møtt og hilset av syv kvinnelige sangere som sang for ham. Da kong [[Edvard I av England]] kom til grensen av Strathearn sommeren [[1296]] ble han møtt av disse syv kvinnene som fulgte kongen på vegen mellom Gask og Ogilvie og sang for ham, slik skikken var.

== Andres syn på Skottland ==
Irene så på Skottland som et provinsielt sted. Andre mente det var fremmedaktig eller sted for [[barbar]]er. For den tysk-romerske keiseren [[Fredrik II av Tyskland]] var Skottland assosiert med mange innsjøer. For araberne var det en ubebodd halvøy nord for England.

«Hvem vil nekte for at skottene er barbarer?» var et retorisk spørsmål stilt av forfatteren av ''De expugnatione Lyxbonensi'' (''Om erobringen av Lisboa''). Et århundre senere skal [[Ludvig IX av Frankrike|den hellige Ludvig IX av Frankrike]] ha sagt til sin sønn «Jeg vil foretrekke at en skotte kunne komme fra Skottland og styre folket vel og trofast, enn at du, min sønn, skulle styre det dårlig!»

For engelskmenn og franskmenn ble skottene, spesielt de fra Galloway, sett på som barberere ''par excellence''. Etter kong David I ble de skotske kongene regnet som tilregnelige, men begrepet barbar ble fortsatt benyttet for å beskrive det skotske folket og det holdt seg gjennom hele middelalderen. Karakteristikken av skottene var ofte politisk motivert, og mange av de mest fiendtlig innstilte skribentene bodde ofte i områder som var åsted for skotske hærtokter. Engelske og franske skrifter om «Bannernes slag» ([[Slaget ved Standard]]) inneholder opptegnelser om grusomme handlinger fra skottenes side. [[Henry av Huntingdon]] forteller at skottene «kløvde opp gravide kvinner og reiv ut deres ufødte barn, slengte barna opp og spiddet dem på spydene, og halshugde prestene ved altrene: de hogde hodene av krusifiksene, og plasserte de dødes hoder på krusifiksene. Hvor hen skottene kom, var det fullt av redsler og fullt av grusomheter.»

Et noe mindre fiendtligsinnet syn ble gitt av [[Guibert av Nogent]] under [[Det første korstoget]] og som møtte skotter og skrev at «Du har muligens sett grupper av skotter, et vilt folk hjemme, men fredelige andre steder, deres avstamming fra det myrlendte land, med bare legger, raggete kapper, vesker hengende fra skuldrene, kraftige armer som synes tåpelige for oss, men de gir deres tro og hengivenhet som støtte.»

På mange måter forteller disse samtidige opptegnelser at i det franske kulturmiljøet var skottene sett på som fremmede. Disse fremmede passet ikke for den nye føydale elite da de skotske aristokratiet ikke skilte seg stort fra de engelske eller franske.

Den var en generell tro at kjerneområdet i Skottland var en øy eller i det minste en halvøy, kjent som [[Scotia]], Alba(nia), eller på [[kart]]verket til [[Matthew Paris]] hvor det ble kalt for ''Scotia ultra marina'' og på den måten tegnet på midten av 1200-tallet. På et senere middelalderkart fra Italia er dette konseptet betegnet for hele Skottland. Den arabiske [[geografi|geografer]] [[al-Idrisi]] delte dette synet og fortalte om at Skottland «grenser opp til den engelske øy og er en lang halvøy nord for den større øy. Det er ubebodd og har verken byer eller landsbyer. Dens lengde er (ca) 250 kilometer.»

Overstående var typiske observasjoner av Skottland i høymiddelalderen, som et land i ytterkanten av verden, slik det ble sett på fra middelhavsområdet.

== Nasjonal identitet ==
[[Fil:Royal Standard of Scotland.svg|thumb|Det kongelige, skotske banner, først benyttet av Vilhelm Løven av Skottland.]]I denne perioden var «skotte» ikke et ord som alle skottene selv benyttet for å beskrive seg selv, men det ord de brukte overfor fremmede eller utlendinger. Skottene kalte seg selv for ''albanach'' eller bare for ''gaidel''. Det sistnevnte var, som med skotte, et etnisk begrep som knyttet dem til Irland. Forfatteren av [[De Situ Albanie]] skriver på begynnelsen av 1200-tallet at «navnet Arregathel (= Argyll) betyr grensen til skottene eller irene, for alle skotter og irer er vanligvis kalt for Gattheli».

De som snakket [[engelsk]] eller [[norrønt språk]], var etnisk forbundet med andre områder i Europa. Ved [[Melrose, Skottland|Melrose]] kunne folk lese religiøs litteratur på engelsk språk. På slutten av 1100-tallet skriver forfatteren [[Adam av Dryburgh]] at Lothian var «et land av englendere i det skotske kongedømmet». Skottland hadde mange ulike etniske befolkningsgrupper som sammen fant en enighet som oversteg gælisk, fransk og norrøn bakgrunn. På slutten av perioden ble «skotte» det kurante ordet på latin, fransk og engelsk for enhver beboer i kongeriket Skottland. «Skotsk» var begrepet de identifiserte seg med, og som de etniske ulikhetene etter hvert gikk opp i.

== Kilder ==
* Anderson, Alan Orr, ''Early Sources of Scottish History: AD 500–1286'', 2 Vols, (Edinburgh, 1922).
* Anderson, Alan Orr, ''Scottish Annals from English Chroniclers: AD 500–1286'', (London, 1908), republished, Marjorie Anderson (ed.) (Stamford, 1991).
* Gerald of Wales, ''The History and Topography of Ireland'', tr. John O' Meary, (London, 1982).
* Guillaume le Clerc, ''Fergus of Galloway,'' tr. D.D.R. Owen, (London, 1991).
* Skene, William F. (ed.), ''Chronicles of the Picts and Scots: And Other Memorials of Scottish History'', (Edinburgh, 1867).

== Eksterne lenker ==
===Primære kilder===
* [http://www.ucc.ie/celt/published/G100002/index.html Annals of Tigernach]
* {{Ulsterannalene}}
* [http://www.ucc.ie/celt/published/G100016/index.html Chronicon Scotorum] (engelsk)
* [http://www.ucc.ie/celt/published/G102007/ Gaelic Notes on the Book of Deer] (engelsk)
* [http://www.ucc.ie/celt/published/G105003/text026.html Genelaig Albanensium in the Genealogies from Rawlinson B 502] (engelsk)
* [http://www.ucc.ie/celt/published/T100028/index.html Text of the Lebor Bretnach and the Duan Albanach]  (engelsk)

===Sekundære kilder===
* [http://www.ejcl.org/62/art62-2.html MacQueen «Laws and Languages»] {{Wayback|url=http://www.ejcl.org/62/art62-2.html |date=20200726211108 }} (engelsk)

{{utmerket}}
{{portal|Historie|Arkeologi}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Skottlands historie]]
[[Kategori:Middelalderen]]