Redigerer Silenos

{{Infoboks gud
|navn=Silenos
|bilde=Drunken Silenus Louvre Ma291.jpg
|bildetekst=Den drukne Silenos, romersk skulptur fra 100-tallet e.Kr. ([[Louvre]])
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn=  Σειληνός
|foreldre= [[Pan (mytologi)|Pan]], eller [[Hermes]] og [[Gaia]]
|søsken=
|make= [[Hermafroditos]]
|barn= fosterfar til [[Dionysos]], [[Folos]]
|aspekt=Gud for drukkenskap og [[vin]]produksjon
|bosted=[[Nysa (mytologi)|Nysa]]
|symboler= Vindruer, drikkebeger
|tekster=
|andremytologier= 
}}
'''Silenos''' ([[gresk]] Σειληνός) var en gammel [[Antikkens Hellas|gresk]] jordbruksguddom, en gud for dansen i vinpressen, som etter hvert ble en gud for fyll og drukkenskap. Han ble knyttet til [[Dionysos]] som hans lærer og følgesvenn. Hans navn er avledet fra ordene ''seiô'', «å bevege til og fra» og ''lênos'', «vintrau».<ref name="Theoi">[http://www.theoi.com/Georgikos/Seilenos.html «Seilenos»], ''Theoi.com''</ref>

== Figurens utvikling==
[[Fil:Head of Silenus - Project Gutenberg eText 19115.png|thumb|left|upright|En ''poinçon'' med hodet til Silenos i relieff, oppdaget i det romerske arkeologiske laget ved Holt i [[Cheshire]] i [[England]], er antatt å være kunstnerens pregestempel.]]

Silenos' opprinnelse minner om et [[folkeminne]], en mannlig figur fra dypt inne i skogen med ørene til en [[hest]] og tidvis med halen og beina til en hest.<ref>''[[The Oxford Classical Dictionary]]''</ref> Som flertallsvesener var silener, ''[[sileni]]'', uregjerlige halvdyriske vesener, avledet fra sky skogsdemoner, og beslektet med [[Nymfe (mytologi)|nymfe]]r, [[satyr]]er og [[kentaur]]er. Senere ble silener de fordrukne tilhengerne til [[Dionysos]], vanligvis framstil som småkåte, skallete og feite med tykke lepper og brakknese, men med menneskelige bein. Enda senere gikk flertallsutgaven ''sileni'' ut av bruk og de eneste referanser var til en enkeltindivid ved navn Silenos, læreren og den trofaste følgesvennen av vinguden Dionysos.<ref name="Kerenyi, s. 177">Kerenyi, s. 177.</ref>

Som en vidgjetent konsument av vin var han vanligvis full og måtte bli støttet av [[satyr]]er eller fraktet av et [[esel]]. Silenos ble beskrevet som det eldste, klokeste og mest fordrukne av alle tilhengerne til Dionysos, og det ble sagt i [[Orfisme|orfiske]] hymner at han var den unge gudens lærer og veileder. Det plasserer ham i et selskap av [[Fallos|falliske]] eller halvanimalske lærere av gudene, en gruppe som også omfatter [[Priapos]] (fruktbarhet og seksuell lyst), [[Hermafroditos]], (tokjønnet, biseksuell og kvinnelighet), [[Kedalion]] ([[Hefaistos]]' tjener) og [[Kheiron]] ([[kentaur]]), men også [[Pallas (sønn av Lykaon)|Pallas]], læreren av [[Athene]].<ref name="Kerenyi, s. 177"/>

Det var sagt at når Silenos var beruset besatt han en egen kunnskap og makten for [[profeti]]. Den [[Frygia|frygiske]] kong [[Midas]] var ivrig etter å lære fra Silenos og fant den gamle mannen ved en kilde hvor han ofte satt og drakk. Da Silenos falt i søvn lot Midas sine menn ta ham med seg til sitt hus.

Silenos delte med kongen en pessimistisk filosofi: 
:«Det beste for en mann er å ikke bli født, og om allerede født er det best å dø så raskt som mulig.»<ref>Plutark (oversettelse fra 1878): [http://oll.libertyfund.org/?option=com_staticxt&staticfile=show.php%3Ftitle=1211&chapter=91420&layout=html&Itemid=27 «Consolation to Apollonius»] i: ''The Morals'', bind 1. Online Library of Liberty. (Se seksjon 27.)</ref>

[[Fil:Silenus donkey CdM.jpg|thumb|upright|left|Silenos, romersk relieff, slutten av 100-tallet e.Kr. (Cabinet des Médailles, Paris)]]
En alternativ fortelling var at Silenos hadde gått seg bort og vandret rundt i [[Frygia]], og han ble reddet av bøndene som tok ham med til kong Midas som behandlet ham med vennlighet. Som gjenytelse underholdt Silenos ham med fortellinger og kongen lot seg forlyste i fem døgn.<ref>Thompson, J. (2010): [http://www.mythopoetry.com/mythopoetics/scholar09_thompson.html «Emotional Intelligence/Imaginal Intelligence»] i: ''Mythopoetry Scolar Journal'', Vol 1,</ref> Dionysos tilbød å belønne Midas med hva han måtte ønske. Kongen ønsket da uklokt at alt han berørte skulle bli til [[gull]]. En annen variant av fortellingen var at Silenos hadde blitt tatt til fange av to gjetere og han trakterte dem fantastiske historier.

I [[Evripides]]' [[satyrspill]] ''Kyklopene'', er Silenos strandet med satyrene på [[Sicilia]], hvor de ble satt i slaveri hos [[kyklop]]ene. De er det komiske elementet i fortellingen som hovedsakelig er et spill på [[Homer]]s ''[[Odysséen]]'' IX. Silenos viser til satyrene som hans barn i løpet av skuespillet. Han opptrer også i keiser [[Julian den frafalne|Julianus]]' satire ''Cæsarerne'' hvor han sitter ved siden av gudene og tilbyr sine kommentarer til ulike herskere under visitasjonen. Han fungerer i all vesentlighet som forfatterens kritiske stemme av [[Aleksander den store]], [[Julius Cæsar]], [[Augustus]], [[Marcus Aurelius]] (som han akter som en filosofikonge, som seg selv) og [[Konstantin den store|Konstantin den første]].<ref>[http://www.mountainman.com.au/essenes/Julian_Caesares_Symposium_Kronia.htm ''The Caesars''], engelsk oversettelse online.</ref>

[[Fil:Delos Dionysos.jpg|thumb|upright|Silenos, med en vinbag ved [[Delos]].]]

I de bevarte fragmenter fra andre satyrspill, fungerte Silenos som leder av et kor av satyrer. Generelt virker han som en godt likt mytologisk figur hos grekerne, og de mange mindre fortellingene om ham hvor han framstilles som en jovial, gammel mann synes å ha vært muntrasjoner. Hans tre sønner, Maron, Astraios og Leneos var hovedsakelig en mangfoldiggjøring av guden selv, på lik linje med flertallsformen ''seilenoi'' eller ''sileni''.<ref name="Theoi"/>

Silenus var også muligens en [[latin]]sk form for utskjelling en gang rundt 211 f.Kr. slik som det ble benyttet som begrep hos dikteren [[Plautus]]' skuespill ''Grovheter'' for å beskrive Labrax, en forrædersk hallik eller ''leno'' som «... en pottefeit gammel Silenus, skallet, muskelsterk, buskete bryn, skulende, ordkløver, gudsforlatt forbryter...»<ref>Plautus: ''Rudens''</ref>

== I kunsten ==
[[Fil:Antalya Museum - Sarkophag 7c Silen.jpg|thumb|left|upright|Romersk relieff på sarkogfag, 100-tallet e.Kr. [[Bakkenal]]: Silenos omgitt av dansende [[mænade]]r.]]
[[Fil:Drunken Silenus WGA.jpg|thumb|upright|Den drukne Silenos, maleri av Rubens]]
Silenos figurerte vanligvis i romerske relieffer i følget til Dionysos, et emne for dekor på [[sarkofag]]er, en legemliggjøring av de oversanselige løftene til [[Dionysiske mysterier|den dionysiske kult]]. Figuren dukker opp på nytt i [[renessansen]]: en hoffdverg poserer for en Silenos-lignende figur ved siden av en skilpadde ved inngangen til [[Bobolihagene]] (Giardini di Boboli) i [[Firenze]].

[[Peter Paul Rubens]] malte i 1616-17 bildet ''Den drukne Silenos'', bevart ved [[Alte Pinakothek]], [[München]].

[[Carl von Linné]] benyttet den feminine formen for ''Silene'' for [[smelleslekta]], en blomst i [[nellikfamilien]].<ref>Quattrocchi, Umberto (1999): ''CRC World Dictionary of Plant Names'', ISBN 0-8493-2678-8, '''4''': 2482</ref>

Silenos opptrer i skriftene til [[Arthur Schopenhauer]] som ga sin tilslutning til hans mest berømte utsagn at «det beste for en mann er ikke å bli født». Via Schopenhauer, diskuterte [[Friedrich Nietzsche]] «visdommen til Silenos» i ''Die Geburt der Tragödie'', 1872 (''Tragediens fødsel'', 1969). I løpet av slutten av [[1800-tallet]]s [[Tyskland]] og [[Wien]], ble [[symbolisme]]n fra [[antikkens Hellas]] tolket på nytt gjennom et [[Sigmund Freud|freudiansk]] prisme. På rundt samme tid benyttet [[Wiener Sezession]]-kunstneren [[Gustav Klimt]] den uærbødig, lubne Silenos som et motiv i flere verker for å representere «begravde instinktmessig krefter».<ref>Schorske, Carl (1980): ''Fin-de-Siècle Vienna – Politics and Culture'', s. 221</ref>

I [[1884]] utga [[Thomas Woolner]] et langt fortellende dikt om Silenos. I [[Oscar Wilde]]s roman fra [[1890]], ''[[Bildet av Dorian Gray]]'' priser lord Henry Wooton dårskapen i en filosofi som håner «langsomme Silenus» for å være edruelig. I [[Brian Hooker]]s engelske oversettelse fra [[1923]] av [[Edmond Rostand]]s skuespill ''[[Cyrano de Bergerac]]'' fra [[1897]], refererer Cyrano forakterlig til den klossete skuespilleren Montfleury som «That Silenus who cannot hold his belly in his arms». («Den Silenus som ikke kan holde på sin buk i sine armer.») I [[Evelyn Waugh]]s første roman ''Decline and Fall'' ([[1928]]) finnes figuren professor Silenus.

Silenus er en figur, sammen med [[Bacchus]], i [[C.S. Lewis]] roman ''[[Prins Caspian]]'', den andre boken i serien ''[[Narnia]]''. I bokserien ''[[Percy Jackson]]'', skrevet av [[Rick Riordan]], er Silenus en satyr som dør i løpet av slaget mot Cronus. Martin Silenus er en satyrlignende, alkoholglade poeten og pilegrimen i [[Dan Simmons]]' [[science fiction]]-roman ''Hyperion Cantos''.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* March, J. (1999): ''Cassell's Dictionary Of Classical Mythology'', London. ISBN 0-304-35161-X
* Plautus: ''The Rope and other plays'', London: Penguin Classics ISBN 0-14-044136-0
* Julian: ''The Caesars'', Cambridge: Loeb Classical Library.
* Hedreen, Guy Michael (1992): ''Silens in Attic Black-figure Vase-painting: Myth and Performance'', Ann Arbor: University of Michigan. Catalogue of the corpus.
* Karl Kerenyi [1951] (1980): ''The Gods of the Greeks'', Thames & Hudson

== Eksterne lenker ==
* Chisholm, Hugh, red. (1911): [http://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Silenus «Silenus»] i: ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). Cambridge University Press.
* [http://www.theoi.com/Georgikos/Seilenos.html «Seilenos»], ''Theoi.com'', med omfattende liste av referanser til klassisk litteratur
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske guder]]