Redigerer Shunga

[[File:Utagawa Kunisada Shunka shuto shiki no nagame - Haru, Natsu, Aki, Fuyu no bu.jpg|thumb|«Ektepar» av [[Utagawa Kunisada]], cirka [[1827]]]]
'''Shunga''' ([[japanske skrifttegn|japansk]]: 春画; «vårbilder»), er en [[japan]]sk betegnelse for [[erotisk kunst]]. De fleste shunga er av typen [[ukiyo-e]], vanligvis utført i trykt [[tresnitt]]. Selv om de er sjeldne finnes det bevarte erotiske malte håndskroller som går ''forut'' ukiyo-e-bevegelsen.<ref name="Helsinki">''Forbidden Images – Erotic art from Japan's Edo Period'' (på finsk). Helsingfors, Finland: Helsinki City Art Museum. 2002. ISBN 951-8965-53-6. s. 23–28.</ref> Oversatt bokstavelig betyr den japanske betegnelsen shunga bilder av våren, og «våren» er en vanlig japansk [[eufemisme]] for [[sex]].

Ukiyo-e-bevegelsen som en helhet forsøkte å uttrykke en idealisering av samtidig urbant liv og appell til den nye samfunnsklassen ''chōnin'' («bymennesker»). Ved å følge [[estetikk]]en fra hverdagslivet, hadde shunga under [[Edoperioden]] (årene mellom [[1603]] og [[1868]]) et stort spenn i sine skildringer av [[seksualitet]]en. Som en undergruppe av ukiyo-e ble det likt av bortimot alle sosiale grupper i denne tiden til tross for at det ikke hadde gunsten til [[Shogun|''shogunate'']], det [[Føydalisme|føydale]] militære [[diktatur]]et. Inntil [[1986]] var det forbudt å utgi eller stille dem ut offentlig. Først i [[1984]] kom den første boka med shunga i Japan i moderne tid. Bortimot alle kunstnere innenfor ukiyo-e framstilte shunga ved et tidspunkt i løpet av sine karrierer, og det gjorde ikke deres prestisje som kunstnere mindre.<ref name="Helsinki" /> Å klassifisere shunga som en form for [[pornografi]] fra [[middelalderen]] kan være villedende i denne forstand.

I [[Vesten]] har opplevelsen av shunga vært mer sjokkartet ved at det utfordrer vestlige forstillinger om hva [[kunst]] eller pornografi er eller skal være. I forbindelse med en utstilling i [[British Museum]] i [[2013]] uttalte Timothy Clark, kurator for utstilling: «I dag er shunga behandlet som obskøn pornografi. De som ikke har sett shunga tidligere vil derfor bli overrasket over hvor eksplisitt det kan være. Men dette er seksuelt eksplisitt kunst, ikke pornografi, produsert med nøyaktig den samme tekniske perfeksjon som kunst i andre formater av de samme folkene.»<ref name="bbc">Sooke, Alastair (3. oktober 2013): [http://www.bbc.com/culture/story/20131003-filth-or-fine-art «Sexually explicit Japanese art challenges Western ideas»], ''BBC State of the Art''.</ref>

== Historie ==
[[Fil:Dream of the fishermans wife hokusai.jpg|thumb|left|''Tako to ama'' («Blekkspruter og perledykkerske»), oftest kalt ''«[[Fiskerhustruens drøm]]»'', blir tillagt [[Katsushika Hokusai]], utgitt anonymt i ''Kinoe no kamatsu'' («Unge furutrær») [[1814]]]]
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |

== Syndige gleder? ==
«Når shunga vurderes er det viktig å fjerne strenge holdninger om seksualitet som har vært en fundamental del av vestlig kristen kultur så lenge. Selv om trykt shunga var offisielt forbudt i Japan etter 1722, var det i stor grad tolerert – faktisk, i løpet av tre århundrer av dens popularitet ble mange tusen bilder framstilt i en rekke formater: bøker i flere bind, innbundne album, tidvis utvekslet som bryllupspresanger, malte håndskruller, og sett med trykk i lite format muligens solgt i hylster.»<ref name="bbc" />
|}
Shunga har sin opprinnelsen i [[oldtiden]]s [[Kina]]. Det er antatt at shunga ble opprinnelig inspirert av illustrasjoner fra [[Tradisjonell kinesisk medisin|kinesiske medisinske håndbøker]], en prosess som hadde sitt opphav i [[Ashikaga-perioden]] ([[1336]] til [[1573]]). [[Zhou Fang]], den store [[Erotikk|erotiske]] maleren under Kinas [[Tang-dynastiet]], er også antatt å ha hatt sin innflytelse. Han, som mange andre tilsvarende kunstnere på denne tiden, tenderte å overdrive størrelsen på genitalene, et vanlig trekk i shunga. Mens den bokstavelig meningen av «shunga» er betydningsfullt, det er en sammentrekning av ''shunkyū-higi-ga'' (春宮秘戯画), den japanske uttalen for det kinesiske settet av tolv bokskroller som avbildet tolv seksuelle akter som kronprinsen hadde fått utført som et uttrykk for [[yin og yang]].<ref name="Helsinki" />

I Japan går shunga tilbake til [[Heian-perioden]] (794 til 1185). Ved denne tiden var det reservert for hoffklassen. Via mediet av narrative håndskroller ble seksuelle skandaler fra det keiserlige hoff eller fra klostrene avbildet, og figurene tenderte å være begrenset til hoffolket eller munker.<ref name="Helsinki" />
[[Fil:Couple in Winter Shunga by Suzuki Harunobu c1770.jpg|venstre|miniatyr|Par i vinter shunga av [[Suzuki Harunobu]]]]
Stilen nådde sitt høydepunkt under [[Edoperioden]] (1603 til 1867). Takket være teknikken trykking fra [[tresnitt]], økte kvaliteten og kvantiteten dramatisk.<ref name="Helsinki" /> Det var gjentatt forsøk fra myndighetene å undertrykke shunga, først var en forordning utstedt av [[Tokugawa-shōgunatet]] i [[1661]] som forbød, blant andre ting, erotiske bøker kjent som ''kōshokubon'' (好色本). Mens andre [[sjangre]] som ble dekket av forbudet, verker som kritiserte [[daimyō]]er (lokale føydalherrer) eller [[samurai]]er (krigeraristokratiet), ble drevet ned i undergrunnen, fortsatte shunga å bli produsert med en del vanskeligheter. Forbudet av [[1722]] var langt strengere; det forbød all produksjon av nye bøker om ikke bykommisjonæren ga tillatelse til, og etter dette forsvant også shunga ned i undergrunnen. I flere tiår etter forbundet oppfordret utgivernes laug sine medlemmer om ikke å selge erotisk litteratur, likevel synes det som om både produksjonen og salget fortsatte å blomstre.<ref>Kornicki, Peter F. (2000): ''The Book in Japan: A Cultural History from the Beginnings to the Nineteenth Century''. Honolulu: University of Hawaii Press. ISBN 0-8248-2337-0. s. 331–353</ref> Ytterligere forsøk på å forhindre produksjonen ble gjort med [[Kansei-reformene]] på [[1790-tallet]].<ref>[http://www.willamette.edu/~rloftus/temporeforms.html «The Kansei and Tempo Reforms»]</ref><ref>[http://www.britishmuseumshoponline.org/content/ebiz/britishmuseumonlineshop/resources/books/Shunga/files/assets/basic-html/page11.html «Picturing sex in Japan, 1600-1900»] {{Wayback|url=http://www.britishmuseumshoponline.org/content/ebiz/britishmuseumonlineshop/resources/books/Shunga/files/assets/basic-html/page11.html |date=20150602040021 }}, ''British Museum''</ref>

[[Fil:Katsushika Hokusai - Fukujuso.jpg|thumb|«To elskende», [[tresnitt]] av [[Katsushika Hokusai]], i en serie på tolv bilder (''fukujuso'') cirka [[1815]]]]
Da innflytelsen av vestlig kultur og teknologier nådde Japan på begynnelsen av [[Meijiperioden]] ([[1868]]–[[1912]]), særlig med importen av teknikker for fotoreproduksjon, fikk det betydelige konsekvenser for shunga. For en tid ble [[Blokktrykk|trykking fra tresnitt]] fortsatt benyttet, men figurene i illustrasjonene begynte å få vestlige klær og hårfrisyrer.<ref>Munro, Majella (2008): ''Understanding Shunga'', ER Books, ISBN 978-1-904989-54-7, s. 92</ref> Til sist kunne ikke lenger shunga konkurrere med erotiske fotografier, noe som førte til dens nedgang.

Kunsten med shunga har inspirert [[Shōwaperioden]] ([[1926]] til [[1989]]) og [[Heiseiperioden]] ([[1989]] og framover), eller den moderne periodisk kunst som i Vesten er kjent som ''[[hentai]]'', og som i Japan er kjent som ''jū hachi kin'', det vil si «kun for 18 år og eldre». Hentai er kortformen for ''hentai seiyoku'' og betyr «perverst seksuelt begjær», og henspiller på japanske [[tegneserie]]r og [[tegnefilm]]er (''[[manga]]'' og ''[[anime]]'') med minimal kunstnerisk verdi og særdeles eksplisitt skildring av seksuelle handlinger og [[Seksuell fetisjisme|fetisjer]].<ref>McLelland, Mark: [http://wwwsshe.murdoch.edu.au/intersections/issue12/mclelland.html «A Short History of ''Hentai''»] i: ''Intersections: Gender, History and Culture in the Asian Context'', utgave 12, januar 2006.</ref>

== Produksjon ==
[[Fil:Miyagawa Isshô-Spring Pastimes-F.jpg|thumb|left|''Tidsfordriv om våren''<br />
Et stevnemøte mellom en ung mann og en gutt. Se [[Nanshoku]]. <br />[[Miyagawa Isshō]], ca. 1750; Shunga håndskrolle (kakemono-e); sumi, farger og gofun på silke. Privat samling.]]
Shunga ble framstilt mellom 1500- og 1800-tallet av ukiyo-e-kunstnere ettersom disse verkene var lettere å selge og ved en høyere pris enn annet de lagde. Shungatrykk ble produsert og solgt enten som enkeltark eller — mer jevnlig — i bokform, da kalt for ''enpon''. Disse inneholdt vanligvis tolv bilder, en tradisjon med røtter tilbake i kinesiske ''shunkyu higa''. Shunga ble også framstilt som håndskrolle, kalt for ''kakemono-e''. Dette formatet var populært selv om det var mer kostbart da skrollene måtte bli kolorert hver for seg.

Det er en kvalitetsforskjell mellom de ulike shunga-kunstnerne, og en del ukiyo-e-malere har holdt seg over sjangeren. Erfarne kunstnere fant ut at det var til deres fordel å konsentrere deres produksjon, noe som førte til shunga av framragende kunstnere, slik som den ukiyo-e-maleren som er best kjent i den vestlige verden, [[Katsushika Hokusai]], kjent fra «[[Fiskerhustruens drøm]]». Ukiyo-e-kunstnere fikk en stabil inntekt og produserte shunga for velstående kjøpere som kunne skaffe dem nok midler til leve på for rundt seks måneder. Blant andre japanske kunstnere benyttet dagens kjente kunstneren [[Hajime Sorayama]] (født [[1947]]) en særskilt maleteknikk med håndbrusj og signaturmetode med hankotrykk på slutten av [[1900-tallet]] for å skape en moderne shunga-kunst i den samme tradisjonen som fortidens kunstnere som Hokusai.
[[Fil:Chôbunsai Eishi Concours de plaisirs des quatre saisons.JPG|miniatyr|Sommer, fra serien Pleasure Competition in the Four Seasons av [[Eishi]]]]
Fullfargetrykk, eller ''[[nishiki-e]]'', ble utviklet rundt [[1765]], men mange shunga-trykk er datert før denne tiden. Før 1765 ble farge lagt på ved monokrome håndtrykk, og fra [[1744]] gjorde ''[[benizuri-e]]'' produksjon i et antall begrensede farger. Selv etter [[1765]] var det mange shunga-trykk som ble gjort med eldre metoder. I en del tilfeller ble det gjort for holde kostnadene nede, men i andre tilfeller var det også et spørsmål om smak og behag. Shunga framstilt i byen [[Edo (by)|Edo]] tenderte til å være rike fargelagt enn de som ble produsert byene [[Kyoto]] og [[Osaka]], hovedsakelig grunnet forskjell i [[Estetikk|estetisk smak]] mellom disse regionene. Edo hadde en smak for nyhetens interesse og luksus, men [[Kamigata|Kamigata-regionen]] (Kyoto og Osaka) foretrakk en mer dempet, underdrevet stil. Dette førte også til en større andel bakgrunnsdetaljer i Edo.<ref name="Helsinki" />

Etter [[1722]] unnlot de fleste kunstnere fra å signere sine shunga-verker, men mellom [[1761]] og [[1786]] da innføringen av trykkereguleringer førte til et mer avslappet klima, begynte kunstnere igjen skjule sine navn som en del av bildet (eksempelvis som [[kinesisk kalligrafi|kalligrafi]] på en vifte holdt opp av en kurtisane) eller allusjoner i verket selv (eksempelvis som [[Utamaro]]s verk titulert ''Utamakura''.)<ref name="Helsinki" />

== Publikum ==
[[Fil:Meiji Period Shunga.jpg|thumb|left|En mann med vestlig hårfrisyre elsker med kvinne i tradisjonelle japanske klær, shungatrykk fra Meiji-perioden.]]
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:23em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
== Felles lykksalighet ==
«Shunga kan være sensuell og komisk, men det var sjeldent voldelig eller utbyttende. De fleste shunga avbildet spreke heteroseksuelle par i felles lykksalighet – og disse trykkene var sannsynligvis avholdt av både menn og kvinner, både unge og eldre, fra ulike samfunnslag, inkludert samuraiherrer som velstående handelsmenn og vanlige folk. Skillet mellom kunst og obskøn pornografi er en vestlig oppfatning. Det var ingen oppfatning i Japan at sex eller seksuell glede var syndig.»<ref name="bbc" />
|}
Shunga var antagelig likt av både menn og kvinner fra alle samfunnsklasser. [[Overtro]] og skikker som omga shunga antyder det; på samme vis som det ble betraktet som lykkebringende for en samurai å bære med seg shunga, ble det betraktet som en beskyttelse mot brann i handelsstandens varehus og i hjemmet. Fra dette kan det bli dedusert at samuraier, [[chōnin]]er (byborgere) og hustruer eide shunga.<ref>[http://dostoevskiansmiles.blogspot.no/2008/10/on-nature-of-desideratum.html Samurai, Chōnin and the Bakufu: Between Cultures of Frivolity and Frugality]</ref> Alle disse tre gruppene ville oppleve fravær fra det motsatte kjønn; samuraiene bodde i kaserner tidvis i månedsvis, ekteskapelig adskillelse var et resultat av [[Sankin kōtai|sankin kōtai-systemet]] («regelbundet nærvær»), og handelsfolk måtte reise for å skaffe seg og selge varer. Det er derfor argumentert at denne overtroen var [[Eufemisme|eufemistisk]], og at eierskapet av shunga var ikke preget av reell overtro, men faktisk vellystighet.<ref name="Screech">Screech, Timon (1999): ''Sex and the Floating World''. London: Reaktion Books. ISBN 1-86189-030-3. s. 13–35.</ref>

Nedtegnelser av kvinner som anskaffer seg selv shunga fra bokhandlerne viser at også de var kjøpere.<ref name="Helsinki" /> Det var en tradisjon å gi bruden, om ikke shunga, så ukiyo-e som viste scener fra det klassiske verket ''[[Fortellingen om Genji]]''.<ref name="Screech" /> Det har blitt hevdet at shunga kan fungert som en seksuell veiledning for sønner og døtre av rike familier, men dette har blitt bestridt ettersom det pedagogisk vesen i shunga er begrenset til umulige posisjoner og mangler beskrivelser av teknikker, samtidig som det faktisk eksisterte sexhåndbøker som ga mer håndgripelig veiledning, inkludert råd om hygiene.<ref name="Screech" />

Shunga varierte stor i kvalitet og pris. En del var meget utbroderte, bestilt av de rike. En del var begrenset i farger, kostet litt mer enn en bolle med nudler, og var meget utbredt.<ref name="Helsinki" />  Empon var tilgjengelig via biblioteker, eller [[kashi-honya]], som reiste rundt i rurale områder. Det viser at shunga nådde ut til alle samfunnsklasser — bønder, chonin, samurai og daimyo.

== Kjente shunga-kunstnere ==
* [[Hishikawa Moronobu]] (1618–1694) 
* [[Katsushika Hokusai]] (1760–1849)
* [[Miyagawa Isshô]]
* [[Yanagawa Shigenobu]] (1787–1832)
* [[Kitagawa Utamaro]] (ca.1753-1806)
* [[Chobun Saeshi]]
* [[Tomioka Eisen]]
* [[Suzuki Harunobu]]  (ca.1725-1770)

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Lane, Richard (1978): ''Images from the floating world'', Fribourg, ISBN 0-88168-889-4
* Jones, Sumie (1995): ''Imaging Reading Eros – Sexuality in Edo Culture'', Bloomington
* Screech, Timon (2009): ''Sex and Floating World: Erotic Images in Japan 1700-1820'', London, ISBN 978-1861894328

== Se også ==
* [[Ukiyo-e]]
* [[Tentakkelerotikk]]
* [[Hentai]]
* [[Erotisk kunst]]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://shunga.honolulumuseum.org «The Arts of the Bedchamber: Japanese Shunga»], utstilling i [[Honolulu Museum of Art]], november 2012 - mars 2013
* [http://www.bcn.cat/museupicasso/en/exhibitions/secret-images.html «Picasso and Shunga Prints»], Secret Images
* [http://www.artelino.com/articles/shunga.asp The Tradition of Japanese Shunga Prints]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Japansk kunst]]
[[Kategori:Erotisk kunst]]
[[Kategori:Pornografi]]