Redigerer Sentrum (politikk)

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. juli 2020}}
{{forbedringspotensial|Artikkelen ville vinne på å trekke fram statsvitenskapelige teorier om at "Sentrum" er et tredje punkt, og ikke bare en balanse mellom venstre- og høyrestandpunkt.}}[[fil:Sentrumspartiene IMG 7250.JPG|thumb|Sentrumspartiene [[Venstre]] og [[Senterpartiet]] støtter siden [[2005]] ulike regjeringsalternativ i Norge. Her representert ved lederskikkelsene [[Ola Elvestuen]] og [[Liv Signe Navarsete]].]]
'''Sentrum''' betegner i politisk forstand de partier, organisasjoner og personer som verken plasserer seg til [[Høyresiden|høyre]] eller [[Venstresiden|venstre]] i politikken, men ofte havner midt i mellom dem som et kompromiss mellom begge fløyer. Et tilsvarende begrep er «blokkuavhengig», et begrep som vektlegger uavhengighet av både høyre- og venstreblokken. Partier i det politiske sentrum er som regel tilhengere av [[parlamentarisk demokrati]] og [[blandingsøkonomi]]/[[sosial markedsøkonomi]], men kan ha ulike verdimessige ståsteder. To politiske hovedstrømninger som tradisjonelt regnes til sentrum er [[sosialliberalisme]] og [[kristendemokrati]], og i tillegg blir gjerne [[Agrarparti|nordiske bondepartier]] og [[de grønne|grønne partier]] regnet til sentrum.

«Sentrisme» er da de politiske idealer som søker en middelgrunn mellom ulike ekstreme posisjoner. Oftest vil man tenke seg dette i forhold til den tradisjonelle [[Høyre og venstre|høyre/venstre]]-dimensjonen. Politiske retninger som står nær sentrum, slik som moderate (liberal)konservative partier og sosialdemokratiske partier, omtales ofte som «sentrum-høyre» og «sentrum-venstre».

Av partiene i Norge som er representert på Stortinget regnes [[Kristelig Folkeparti]], [[Venstre]], [[Senterpartiet]] og [[Miljøpartiet De Grønne]] for å tilhøre sentrum. I tillegg regnes [[Arbeiderpartiet]] og [[Høyre]] til henholdsvis sentrum-venstre og sentrum-høyre.

== Historisk bakgrunn ==
Den klassiske inndelingen mellom høyre og venstre stammer fra [[den franske revolusjon]] da kong [[Ludvig XVI]] i 1789 innkalte den franske nasjonalforsamlingen, eller stenderforsamlingen. Kongen plasserte her sine [[konservatismen|konservative]] støttespillere til høyre for seg og de [[liberalismen|liberale]] og revolusjonære til venstre. Den politiske liberalismen var derfor fra begynnelsen av den klassiske venstresiden, mens høyresiden var de konservative som ville bevare det bestående systemet.
Etter [[sosialisme]]ns fremvekst kom de politiske liberalistene i et politisk vakuum. Liberalistene hadde tidligere, i likhet med sosialistene, ønsket samfunnsendringer, men sistnevnte gikk mye lenger i å ville forandre samfunnet. Liberalistene kom derfor selv i forsvarsposisjon for det bestående samfunnet og havnet derfor imellom de konservative og sosialistene. Etter hvert kom også liberalistene i strid med seg selv etter hvert som [[økonomisk liberalisme|den økonomiske liberalismen]] så dagens lys. Mange av de [[klassisk liberalisme|klassiske liberalistene]] var skeptiske til de sosiale forskjellene frislepp av markedskrefter skapte og mente derfor staten måtte regulere markedet og skape et nettverk som fanget opp de som falt utenfor i et økonomisk liberalistisk system. Disse ble etter hvert kalt [[sosialliberalisme|sosialliberalister]]. På 1800-tallet oppstod [[kristendemokrati]] som en viktig retning innen det politiske sentrum, særlig på det europeiske kontinentet, som kombinerte en sosial profil med motstand mot sosialismen. Særlig kjent ble det tyske Sentrumspartiet ([[Deutsche Zentrumspartei]]). Sentrum har siden 1800-tallet vært et vidtfavnende begrep som i europeisk politisk tradisjon har hatt kristendemokrati og sosialliberalisme som to fremtredende hovedstrømninger.

== Politiske fellestrekk ==
Sentrum i politikken har aldri blitt klart definert og det er derfor vanskelig å definere hva sentrumpolitikk egentlig er. Dessuten varierer det også fra land til land og parti til parti hva sentrumspolitikk faktisk er. Sentrumspartier profilerer seg ofte som en «tredje vei» som alternativ til venstresiden og høyresiden. I det store og det hele er sentrum et kompromiss som etter eget syn tar det beste fra høyre og venstre i politikken. Skal man likevel si noe vektlegger sentrum som oftest, i likhet med venstresiden, også at staten skal ha en aktiv rolle i både marked og i velferdstjenester for å unngå store sosiale forskjeller. Men sentrum sier seg også enig med høyresiden i at [[markedsøkonomi]]en er en bærebjelke for at økonomien skal fungere. Sentrumspartiene lander derfor gjerne på en [[blandingsøkonomi]]sk modell, men at staten likevel ikke skal være så aktiv som [[sosialdemokrati|sosialdemokratene]] ønsker.

Utover dette er det vanskelig å finne flere absolutte kjennetegn på sentrumspolitikk. For eksempel kan et sentrumsparti være svært [[verdikonservatisme|verdikonservativt]] (som for eksempel [[Kristelig Folkeparti]] i Norge), mens andre kan være veldig liberale (som for eksempel [[Venstre]] og [[Miljøpartiet De Grønne]] i Norge).

== Ideologier ==
Ikke mange ideologier regner seg selv for å tilhøre sentrum i politikken, men [[sosialliberalisme]]n plasseres som regel her. I Norge regner [[kristendemokrati]]et seg som en sentrumsretning, men i andre europeiske land blir denne ideologien oftest tilregnet høyresiden.

== Se også ==
* [[Venstresiden]]
* [[Høyresiden]]
* [[Sentrum-venstre]]
* [[Sentrum-høyre]]
* [[Sosialliberalisme]]
* [[Kristendemokrati]]
* [[Velferdsstat]]
* [[Blandingsøkonomi]]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Politikk]]