Redigerer Se et skip forlater havnen

'''«Se et skip forlater havnen»''' er en [[skillingsvise]] som handler mer om et [[forlis]] enn om [[Utvandring til Amerika|utvandring]], selv om moren og sønnen i visa er på vei over havet til [[California]]. Den svenske [[forfatter]]en, [[pastor]] John Johnson Daniels, skrev visa som en oppbyggelig fortelling. Visa ble trykket første gang i 1893, og siden i forfatterens bok ''«Berättelssånger»'' i 1897. Han skrev historien på bakgrunn av det tyske emigrantskipet «Austria» som gikk fra [[Tyskland]] til [[England]] med [[emigrant]]er, på vei til [[USA|Amerika]]. Den 14. september 1858 kom skipet i brann under et forrykende uvær i [[Atlanterhavet|Atlanteren]]. Et [[Frankrike|fransk]] skip som var i nærheten reddet en del av passasjerene, men måtte oppgi forsøket da «Austria» gikk med full fart. Den norske båten «Catarina» med kaptein Edward Funnemark fra [[Porsgrunn]] fikk også se det brennende skipet, og styrte etter det. [[Livbåt]]er ble satt ut, og det var så absolutt i siste liten, da de fleste hadde kastet seg i vannet. De fleste ble reddet og «Catarina» seilte så til [[Quebec]] der alle ble satt i land. For denne redningsdåden mottok kapteinen flere hedersbevisninger. Han ble utnevnt til æresborger av [[Hamburg]], og Ridder av Den Røde Ørn. Visa er innspilt på ''[[Frem fra Glemselen kap. 6]]'' med [[Rita Engebretsen]].

==Teksten==
#Se et skip forlater havnen stevner ut på bølgen blå<br />vinden blåser friskt om stavnen fyller seil vi fart kan få,<br />over oseanets bølger Californien jo er,<br />målet for vår lange reise, gull vi skulle finne der.
#Slik man tenker og bedømmer mens vår skute hastig flyr,<br />mot det mål hvorom man drømmer mens man intet krafttak skyr.<br />Lykken vil vi alle vinne ha en livsdag lys og lang,<br />munter er enhver i sinne under bølgers tunge gang.
#Og blant dem som lykken søker er en moder med sin sønn,<br />akk om reisen snart er over, det er hennes stille bønn.<br />Hennes mann er dragen forut og et hjem beredt for dem,<br />og han venter nå sin hustru og sin lille sønn der hen.
#Alt mens ingen frykt man huser, går alarmen hva er hendt,<br />oseanets bølger bruser om et skip mot vesten vendt.<br />Er vår skute sønderslagen, kan hun være sprungen lekk,<br />alle opp ad leider ruser, og man hører så på dekk.<br />Kor: ''Skipet brenner, hjelp å slukke, roper sjømenn springende frem,<br />alt forgjeves, mastrer flammer, redningsbåter ut med dem.''
#Snart er alle båter fulle, men hva ser man så på dekk,<br />moren som til vesten skulle med sin lille sønn så kjekk.<br />Er det plass for dem i båten, nei kun en av dem kan gå,<br />skynd Jer nu, kapteinen roper, hvem av Eder blir det så.
#Først er moren blott fortvilet, men hun fast beslutning tar,<br />sønnen han skal frem til vesten han skal leve se sin far.<br />Og for siste gang så kjærlig, hun sin sønn inntil seg tar,<br />derpå lyder hennes stemme over brått og bølger klar:<br />Kor: ''Gå min sønn i redningsbåten jeg så gjerne blir igjen her,<br />hils din pappa fra din mamma som dør for deg snill du er.''
#Da hver båt så levnet skipet det forsvant i fossig hav,<br />sønnen han i land ble skikket, moren fikk den dype grav.<br />Stor er moderkjærligheten, dog der er en større enn,<br />Kristi som hans kors beviser, så besinn deg bror og venn.<br />Kor: ''Da på korset han ble naglet, å hvor Herrens ømhet oss rør,<br /> ba han selv for sine bødler og for sin fiende han dør''.

==Kilder==
*''[[Sangene i våre hjerter]]'', Elin Prøysen, Damm 2007
*''Frem fra Glemselen kap. 6'', bakgrunnstoff av Per Johan Skjærstad, Talent 1978

[[Kategori:Skillingsviser]]