Redigerer Scotia-ekspedisjonen

[[Fil:Scotia on Laurie Island.jpg|miniatyr|alt= Rear view of a three-masted sailing ship with all sails furled, lying in an ice-covered sea.|Ekspedisjonsskipet «Scotia» i isen ved [[Laurie Island]], [[Sør-Orknøyene]], 1903–1904 {{byline|William Speirs Bruce}}]]

'''Scotia-ekspedisjonen''' ('''Scottish National Antarctic Expedition, SNAE''') 1902–1904 var en ekspedisjon til [[Antarktis]], organisert og ledet av den skotske naturforskeren [[William Bruce|William Speirs Bruce]]. Selv om ekspedisjonen ble overskygget av den prestisjefylte [[Discovery-ekspedisjonen]] under ledelse av [[Robert Falcon Scott|Robert F. Scott]], gjennomførte Scotia-ekspedisjonen et omfattende program med utforskning og vitenskapelig arbeid. Den første meteorologiske stasjonen i Antarktis ble etablert, og det ble oppdaget nytt land øst for [[Weddellhavet]]. Den store samlingen med [[biologi]]ske og [[geologi]]ske prøver førte sammen med prøver fra Bruces tidligere reiser til etableringen av [[Scottish Oceanographical Laboratory]] i 1906.

Bruce hadde tilbrakt mesteparten av 1890-årene på ekspedisjoner til Antarktis og [[Arktis]], og i 1899 var han [[Storbritannia]]s mest erfarne [[Polarforskning|polarforsker]]. I mars samme år søkte han å få delta på Discovery-ekspedisjonen. Hans forslag om å utvide ekspedisjonens virkeområde til å dekke Weddellhavet med et eget skip ble imidlertid avslått som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i [[Royal Geographical Society]] (RGS), [[Clements Markham]]. Som en konsekvens ble Scotia-ekspedisjonen etablert som et uavhengig, privat finansiert foretak.

Ekspedisjonen har blitt beskrevet som «den desidert mest kostnadseffektive og nøye planlagte vitenskapelige ekspedisjonen i [[den heroiske tidsalder for antarktisutforskning]]».<ref name="Speak14">Speak, s. 14–15</ref> Bruce mottok imidlertid ingen formell heder eller anerkjennelse fra [[det britiske parlamentet]], og ekspedisjonsmedlemmene ble til tross for iherdig lobbyvirksomhet ikke tildelt den prestisjefylte [[Polarmedaljen]]. Bruce ledet ikke flere ekspedisjoner til Antarktis etter Scotia-ekspedisjonen, men han gjennomførte en rekke undersøkelser i arktiske strøk. Hans fokusering på grundig vitenskapelig utforskning var ikke lenger i tiden, og i motsetning til bedriftene til Scott, [[Ernest Shackleton|Shackleton]] og [[Roald Amundsen|Amundsen]], mistet hans resultater snart offentlighetens interesse. Det permanente minnet om Scotia-ekspedisjonen er [[Orcadas|Orcadas værstasjon]] som ble satt opp i 1903 på [[Laurie Island]] i [[Sør-Orknøyene]] og som har vært i kontinuerlig drift siden.

== Bakgrunn ==
[[Fil:WilliamBruce.jpg|miniatyr|upright|Ekspedisjonslederen [[William Speirs Bruce|William S. Bruce]]]]

Som medisinstudent etablerte Bruce sin kunnskap om naturvitenskap og [[oseanografi]] ved å ta sommerkurs med anerkjente lærere som
[[Patrick Geddes]] og [[John Arthur Thomson]]. Han jobbet også som frivillig for oseanografen [[John Murray (oseanograf)|John Murray]] og hjalp til med å klassifisere prøver samlet inn under [[Challengerekspedisjonen]].<ref>Speak, s. 24–25</ref> I 1892 oppga Bruce medisinstudiene og mønstret på en reise til Antarktis med «Balaena» som en del av [[Dundee-ekspedisjonen 1892–93]].<ref>Speak, s. 31–34</ref> På hjemreisen begynte han å planlegge en ekspedisjon til [[Sør-Georgia]], men han lyktes ikke med å skaffe finansiering. Deretter jobbet han ved en [[meteorologisk stasjon]] på toppen av [[Ben Nevis]],<ref>Speak, s. 42–45</ref> før han ble med som vitenskapelig assistent på [[Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen]] 1894–1897 til [[Frans Josefs land]].<ref>Speak, s. 46–51</ref> Mellom 1897 og 1899 gjennomførte han ytterligere turer til Arktis – til [[Spitsbergen]] og [[Novaja Semlja]] – først på en privat ekspedisjon ledet av major [[Andrew Coats]], senere som vitenskapsmann på forskningsfartøyet «Princess Alice». Dette skipet var eid av [[Albert I av Monaco]], en anerkjent oseanograf som ble en venn og støttespiller av Bruce.<ref>Speak, s. 52–58</ref>

Etter tilbakekomsten fra Arktis i 1899 sendte Bruce et langt brev til [[Royal Geographical Society]] (RGS) i [[London]], der han søkte om en vitenskapelig stilling i den store antarktisekspedisjonen selskapet planla, senere kjent som [[Discovery-ekspedisjonen]].<ref name="Speak69">Speak, s. 69–70</ref> Hans nyvunne erfaringer gjorde det «lite sannsynlig at det fantes andre personer på De britiske øyer som var bedre kvalifisert».<ref name="Speak69" /> Bruces brev beskrev hans relevante erfaringer i detalj. Det ble bekreftet mottatt, men ikke behørig besvart før det hadde godt over ett år. Innen den tid hadde ambisjonene til Bruce oversteget hans opprinnelige forventning om en underordnet stilling i den vitenskapelige staben. Nå foreslo han et skip nummer to for ekspedisjonen, finansiert med skotske midler, som kunne arbeide i [[Weddellhavet|Weddellhav]]-kvadranten mens hovedskipet var basert i [[Rosshavet]]. Dette forslaget ble avvist som «ondsinnet rivalisering» av presidenten i Royal Geographical Society, [[Clements Markham]]. Etter en opphetet korrespondanse bestemte Bruce seg for å fortsette uavhengig av RGS.<ref>Speak, s. 71–74</ref> Slik ble ideen om en særskilt nasjonal skotsk antarktisekspedisjon født. Bruce ble støttet av den velstående [[Coats-familien]],{{#tag:ref|Den velstående Coats-familien var involvert i Glasgows tekstilindustri som trådprodusenter. Den hadde finansiert [[Coats Observatory]] i [[Paisley]].<ref>Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia - [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/gooant/gooant0501.htm Planning and financing the expedition]</ref>|group=n}} som var forberedt på å gi helhjertet økonomisk støtte til en skotsk ekspedisjon under hans ledelse.<ref name="Speak75">Speak, s. 75–76</ref> Som et resultat hadde han imidlertid skaffet seg et livslangt fiendskap med Markham.<ref name="Speak14" />

== Forberedelser ==
[[Fil:Saltire.jpg|miniatyr|Det skotske [[andreaskors]]et, ekspedisjonens symbol]]

=== «Scotia» ===
Høsten 1901 kjøpte Bruce den norske hvalfangstskuta «Hekla» for £2&nbsp;620.<ref name="Speak75" /> I løpet av de neste månedene ble skipet fullstendig ombygget til et antarktisk forskningsfartøy med to laboratorier, [[mørkerom]] og omfattende spesialutstyr. To store roterende spoler, hver med 6&nbsp;000 [[favn]]er (11&nbsp;000 meter) kabel, ble installert på dekket for å kunne gjennomføre dypvannstråling etter marine prøver. Utstyr for å foreta dybdemålinger ble installert, i tillegg til utstyr for å samle inn prøver fra sjøbunnen og for meteorologiske og magnetiske observasjoner.<ref>Rudmose Brown, s. 7–9</ref> Skroget ble kraftig forsterket for å kunne motstå trykket fra den antarktiske isen, og skuta ble rigget om til en [[bark (skip)|bark]] med hjelpemaskiner. Dette arbeidet økte kostnadene for skipet til £16&nbsp;700, som ble betalt av Coats-familien. Familien donerte tilsammen £30&nbsp;000 av ekspedisjonens totale finansieringsbehov på £36&nbsp;000.<ref name="Speak75" /> Under det nye navnet var «Scotia» klar for sjøtesting i august 1902.

=== Personell ===
Ekspedisjonens vitenskapelige besetning besto av seks personer, inkludert Bruce. [[Zoolog]] var [[David Wilton]], som i likhet med Bruce hadde deltatt på Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen. Han hadde tilegnet seg ferdigheter på ski og med hundekjøring gjennom flere års opphold i Nord-Russland. [[Robert Neal Rudmose-Brown|Robert Rudmose Brown]] fra [[University of Dundee]], forhenværende assistent i botanikkavdelingen ved [[British Museum]], var gruppens [[botaniker]]. Dr. [[James Harvie Pirie]], som hadde arbeidet med [[Challenger-ekspedisjonen]] under John Murray, var geolog, bakteriolog og ekspedisjonslege. [[Robert Mossman]] ledet meteorologi- og magnetismestudiene, mens medisinstudenten [[Alastair Ross]] var [[taksidermi]]st.<ref>Rudmose Brown, s. 10–11</ref>

Bruce valgte ut Thomas Robertson som kaptein på «Scotia». Robertson hadde erfaring både fra Antarktis og Arktis, blant annet som kaptein på «Active» under Dundee-ekspedisjonen.<ref>Speak, s. 29</ref> Resten av offiserer og mannskap, tilsammen 25 personer, var skotter. De hadde inngått treårskontrakter, og mange hadde erfaring fra ishavsfangst.{{#tag:ref|Se Speak, s. 77–78 for en komplett liste over offiserer og mannskap.|group=n}}

=== Formål ===
Målsetningene med ekspedisjonen ble publisert i ''[[Scottish Geographical Magazine]]'' og i ''[[Geographical Journal]]'' (utgitt av RGS) i oktober 1902. Disse omfattet etablering av en vinterbase «så nær [[Sørpolen]] som praktisk mulig»,<ref name="Speak79">Speak, s. 79</ref> dypvanns- og annen forskning i [[Sørishavet]], og systematiske meteorologiske observasjoner og studier, geologi, biologi, [[topografi]] og [[geofysikk]].<ref name="Speak79" /> Det skotske preget på ekspedisjonen kom klart til uttrykk i ''[[The Scotsman]]'' kort tid før avreise: «Lederen og alle vitenskapsmenn og sjømenn på ekspedisjonen er skotter; finansieringen har i all hovedsak blitt samlet inn på denne siden av grensen; det er et produkt av frivillig innsats; og i motsetning til ekspedisjonen som vil bli gjennomført samtidig i utforskningen av Antarktis, står den ikke i gjeld til staten.»<ref>Speak, s. 80</ref>

== Ekspedisjon ==
=== Første reise 1902–1903===
«Scotia» seilte fra [[Troon]] i [[Skottland]] den 2. november 1902. På reisen sørover hadde hun stopp i den irske havnen [[Dún Laoghaire]],{{#tag:ref|Dun Laoghaire var dengang kjent under sitt britiske navn, Kingstown.|group=n}} i [[Funchal]] på [[Madeira]] og på [[Kapp Verde-øyene]],<ref>Rudmose Brown, s. 15–120</ref> før det ble gjennomført et mislykket forsøk på å gå i land på den lille, isolerte øygruppen [[St. Peter og St. Paul-øyene]] nær ekvator. Forsøket var nær ved å koste geologen og skipslegen James Harvie Pirie livet, da han feilberegnet avstanden til land og hoppet i det hairike havet i et forsøk på å komme i land.<ref>Rudmose Brown, s. 20–21</ref><ref name="sharks">Goodlad, seksjon 5: Voyage of the Scotia: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/gooant/gooant0502.htm The voyage south]</ref> Den 6. januar 1903 nådde «Scotia» [[Port Stanley]] på [[Falklandsøyene]], der forsyninger ble etterfylt før hun seilte videre til Antarktis.<ref>Rudmose Brown, s. 24</ref>

[[Fil:South Orkney Islands-en.svg|miniatyr|venstre|400px|[[Sør-Orknøyene]]]]

Den 26. januar 1903 satte «Scotia» seil mot antarktiske farvann. Ekspedisjonen møtte tung [[Is|pakkis]] 40 kilometer nord for [[Sør-Orknøyene]] den 3. februar, og de strevde med å manøvrere seg videre.<ref name="Rudmose_Brown_28–33">Rudmose Brown, s. 28–33</ref> Dagen etter var imidlertid «Scotia» i stand til å ta seg videre sørover. En liten gruppe ble satt i land på [[Saddle Island (Sør-Orknøyene)|Saddle Island]], hvor en stor mengde biologiske og geologiske prøver ble samlet inn.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Isforholdene forhindret videre fremdrift før 10. februar, da «Scotia» fortsatte sørover, «lensende fremover i sju knop under seil».<ref name="Rudmose_Brown_28–33" /> Den 17. februar var posisjonen 64°18'S, og fem dager senere passerte de den 70. breddegrad langt inne i [[Weddellhavet]]. Kort tid senere tørnet Robertson nordover igjen etter å ha nådd 70°25'S, da ny [[sjøis]] dannet seg og truet skipet.<ref name="Rudmose_Brown_28–33" />

Da de ikke hadde lyktes med å finne land, måtte ekspedisjonen bestemme seg for et overvintringssted. Denne beslutningen hastet siden sjøen var i ferd med å fryse til, og skipet kunne bli sperret inne i isen. Bruce bestemte seg for å sette kursen tilbake mot Sør-Orknøyene og forsøke å finne en ankerplass der.<ref name="Rudmose34">Rudmose Brown, s. 34</ref> Jevnført med det uttalte målet om å overvintre så langt sør som mulig, lå Sør-Orknøyene mer enn 3&nbsp;200 kilometer fra Sørpolen, men den nordlige beliggenheten hadde sine fordeler. Den relativt korte perioden skipet ville ligge innefrosset ville gi mer tid til tråling og mudring på våren.<ref name="Rudmose34" /> I tillegg lå øygruppen beleilig til for etablering av en meteorologisk stasjon – den relative nærheten til det søramerikanske fastlandet åpnet mulighetene for permanent bemanning.<ref>Rudmose Brown, s. 57</ref>

[[Fil:Omond House - Laurie Island.jpg|miniatyr|«Omond House»]]

Det krevde én måned med strevsom seilas før «Scotia» nådde Sør-Orknøyene. Etter flere mislykkede forsøk på å lokalisere en høvelig ankerplass, og med roret alvorlig skadet av is, fant de til slutt en skjermet bukt på sørsiden av [[Laurie Island]], den østligste øya i øygruppen. Den 25. mars var skipet forsvarlig oppankret noen hundre meter fra stranden, klar for å bli innefrosset.<ref>Rudmose Brown, s. 36–37</ref> Hun ble klargjort for å tjene som vinterkvarter: maskinene ble demontert, dampkjelene tømt og et seildukstak ble strukket over dekk.<ref>Rudmose Brown, s. 45</ref> Deretter fikk Bruce satt i gang et omfattende vitenskapelig program som omfattet meteorologiske observasjoner, tråling etter havprøver, botaniske ekskursjoner og innsamling av biologiske og geologiske prøver.<ref>Rudmose Brown, s. 46–50</ref> Den største oppgaven som ble gjennomført i denne perioden var byggingen av en steinhytte, døpt «Omond House» etter [[Robert Omond]], direktør for [[Royal Observatory (Edinburgh)|Edinburgh Observatory]] som var en av ekspedisjonens støttespillere.<ref>Voyage of the Scotia 1902–1904: [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/vs031-034.htm The hut known as Omond House on Laurie Island in the South Orkney Islands, 1902-04] Glasgow Digital Library</ref> Denne skulle tjene som husly for de som skulle bli igjen på Laurie Island for å betjene den planlagte meteorologiske stasjonen. Bygningen ble [[tørrmur]]t av lokal stein; til tak ble det benyttet trestokker dekket med seilduk. Den ferdige hytta målte seks ganger seks meter, hadde to vinduer, og ble utrustet for seks personer. Rudmose Brown skrev: «Tatt i betraktning at vi ikke hadde [[mørtel]] og murerverktøy, er det et vidunderlig flott hus, og veldig solid. Jeg vil derfor tro at det vil bli stående i hundre år&nbsp;...»<ref>Speak, s. 85</ref>

Mannskapet klarte i all hovedsak å holde seg ved god helse. Unntaket var skipsmaskinisten, Allan Ramsay, som hadde fått hjerteproblemer på Falklandsøyene under utreisen. Han valgte å følge med ekspedisjonen videre, men ble stadig dårligere ettersom vinteren skred frem. Han døde den 6. august og ble gravlagt på øya.<ref name="Speak88">Speak, s. 88–89</ref>

Aktivitetsnivået økte da vinteren gikk over til vår. Det ble foretatt mange utfarter med hundesleder,<ref>Rudmose Brown, s. 76</ref> også til de omkringliggende øyene. En trehytte ble bygget for magnetiske observasjoner, og det ble satt opp en ni fot høy [[varde]] der [[Union Jack|unionsflagget]] og [[Skottlands flagg|det skotske flagget]] vaiet side om side på toppen.<ref name="Speak88" /> «Scotia» ble gjort sjøklar igjen, men var isfast gjennom september og oktober; det var ikke før 23. november sterk vind brøt opp isen i bukta og frigjorde ekspedisjonsskipet. Fire dager senere avgikk hun for Port Stanley, og etterlot en gruppe på seks under Robert Mossmans ledelse på Laurie Island.<ref name="Speak88" />

=== Buenos Aires, 1903–1904 ===
[[Fil:Laurie island map-fr.svg|miniatyr|400px|Kart over Laurie Island som viser beliggenheten til forskningsstasjonen Orcadas]]

Den 2. desember nådde ekspedisjonen Port Stanley og mottok de første nyhetene fra omverdenen. Etter en ukes hvile seilte «Scotia» videre til [[Buenos Aires]] for å bli reparert og utrustet for en ny sesong. Bruce hadde ytterligere ett ærend i byen: han ville forsøke å overtale de argentinske myndighetene til å overta ansvaret for den meteorologiske stasjonen på Laurie Island etter at ekspedisjonen hadde reist.<ref name="Speak90">Speak, s. 90–92</ref> Under overfarten til Buenos Aires gikk «Scotia» på grunn i munningen av [[Río de la Plata]] og sto på grunn i flere dager før hun kom seg løs på julaften, og en taubåt fikk buksert henne til havn.<ref>Rudmose Brown, s. 96–98</ref>

«Scotia» lå i dokk i fire uker, og i mellomtiden forhandlet Bruce og de argentinske myndighetene om fremtiden til værstasjonen. Bruce ble assistert av den britiske sendemannen, den britiske konsulen og Dr. W.G. Davis, direktør for det argentinske meteorologiske kontoret. Det britiske utenriksdepartementet hadde ingen innsigelser til planen.<ref name="Speak90" /> Den 20. januar 1904 bekreftet Bruce at det var inngått en avtale om at tre vitenskapelige assistenter fra de argentinske myndighetene skulle reise til Laurie Island og arbeide i ett år under Robert Mossman – i første omgang på [[åremål]]. Deretter overleverte han formelt Omond House med inventar og utrustning og alle magnetiske og meteorologiske instrumenter til argentinerne.<ref name="Speak90" /> Stasjonen ble omdøpt [[Orcadas|Base Orcadas]] og har vært i kontinuerlig drift siden. Den har gjennomgått en rekke ombygginger og utvidelser.<ref name="Speak90" />

En rekke av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene mønstret av i Buenos Aires – noen på grunn av sykdom og én på grunn av tjenesteforsømmelse. Erstatninger ble rekruttert lokalt. «Scotia» forlot den argentinske hovedstaden 21. januar og ankom Laurie Island 14. februar. En uke senere, da besetningen som skulle oppholde seg på Orcadas til de ble hentet av den argentinske [[kanonbåt]]en «Uruguay» var kommet i orden, satte «Scotia» seil for sin andre tur til Weddellhavet.<ref>Rudmose Brown, s. 105</ref>

=== Andre reise, 1904 ===
[[Fil:CairdCoast.jpg|miniatyr|Kysten av [[Coats Land]], oppdaget av SNAE i mars 1904. Fotografi fra 1915, tatt under [[Ernest Shackleton|Shackletons]] [[Endurance-ekspedisjonen|Endurance-ekspedisjon]]]]

«Scotia» seilte sørøstover i rolig vær med retning mot den østre delen av Weddellhavet. De traff ikke på pakkisen før de hadde passert [[sørlige polarsirkel|polarsirkelen]],<ref name="Rudmose_Brown_118–120">Rudmose Brown, s. 118–120</ref> og de fortsatte greit frem til 3. mars da tett pakkis stoppet skipet ved 72°18’S, 17°59’V. En [[loddline|dybdemåling]] ble foretatt og viste et havdyp på 1131 favner (2068 meter) – under halvparten av tidligere generelle målinger.<ref name="Rudmose_Brown_120–123">Rudmose Brown, s. 120–123</ref> Dette tydet på at de nærmet seg land. Noen timer senere nådde de en [[isbrem|isbarriere]] som blokkerte videre fremdrift mot sørøst. I løpet av de neste dagene fulgte de iskanten sørover i 240 kilometer. En ny dybdemåling fire kilometer fra iskanten viste kun 159 favner (291 meter), en sterk indikasjon på at det befant seg land innenfor iskanten.<ref name="Rudmose_Brown_121">Rudmose Brown, s. 121</ref> Konturene av dette landet kom snart svakt til syne, og Bruce kalte det [[Coats Land]] etter sine hovedsponsorer.<ref name="Rudmose_Brown_120–123" /> Dette var den første klare indikasjonen på den østlige grensen til det indre av Weddellhavets, og tydet på at sjøområdet var vesentlig mindre enn man tidligere hadde antatt.<ref name="Rudmose_Brown_121" />{{#tag:ref|At det fantes land i dette området ble senere bekreftet av ekspedisjonene til [[Wilhelm Filchner]] (1911–1913) og [[Ernest Shackleton]] (1914–1917)|group=n}} En planlagt ilandstigning med et sledeparti ble skrinlagt på grunn av tilstanden på [[sjøis]]en.<ref>Speak, s. 93</ref>

[[Fil:Scotiapiper.jpg|miniatyr|venstre|Kerr spiller sekkepipe for en pingvin]]

Den 9. mars 1904 nådde «Scotia» sin sørligste bredde, 74°01’S. Her var skipet fastskrudd i isen, og utsiktene til å bli innesperret for vinteren meldte seg. Det var i denne perioden med inaktivitet at [[sekkepipe]]-blåseren Gilbert Kerr ble fotografert mens han spilte for en pingvin.<ref name="Rudmose_Brown_120–123" /> Imidlertid løsnet isen sitt grep om skipet den 13. mars, og «Scotia» begynte å bevege seg sakte mot nordøst ved hjelp av dampmaskinen.<ref name="Rudmose_Brown_122">Rudmose Brown, s. 122</ref> På denne delen av sjøreisen fremskaffet det regulære programmet med dybdemålinger, tråling og innsamling av bunnprøver en omfattende dokumentasjon på Weddellhavets oseanografi og marine liv.<ref>Rudmose Brown, s. 123–126</ref>

«Scotia» satte kursen mot [[Cape Town]] via en rute som tok henne til [[Gough Island]], en isolert midtatlantisk [[vulkan]]øy som aldri tidligere hadde blitt studert av vitenskapsmenn. Den 21. april var Bruce og fem andre i land på øya og samlet inn prøver.<ref>Rudmose Brown, s. 132–134</ref> Skipet fortsatte deretter til Cape Town, der hun ankom 6. mai. Etter å ha utført ytterligere undersøkelser i [[Saldanha Bay]], seilte «Scotia» hjemover 24. mai via [[St. Helena]] og [[Ascension]].

{{-}}

== Hjemkomst og etterspill ==
Ekspedisjonen fikk en varm velkomst da den ankom [[Clyde]] den 21. juli 1904.<ref name="Speak95">Speak, s. 95</ref> En offisiell mottakelse med 400 gjester ble avholdt, der John Murray leste opp et telegram med gratulasjoner fra [[Edvard VII av Storbritannia|Edward VII]].<ref name="Speak95" /> Bruce mottok Royal Scottish Geographical Societys gullmedalje, mens kaptein Robertson fikk sølvmedaljen.<ref>Speak, s. 9</ref>

Et viktig resultat av ekspedisjonen var katalogiseringen av over 1100 dyrearter, hvorav 212 var inntil da ukjente.<ref>{{kilde www|url=http://www.nahste.ac.uk/isaar/GB_0237_NAHSTE_P0830.html |tittel=William Speirs Bruce, 1867-1821, Polar explorer and oceanographer: Biography |utgiver=Navigational Aids for the History of Science, Technology & the Environment |besøksdato=28. januar 2011 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110926230046/http://www.nahste.ac.uk/isaar/GB_0237_NAHSTE_P0830.html |arkivdato=2011-09-26 }}</ref> Det kom imidlertid ingen offisiell anerkjennelse fra London, der Markhams innflytelse medvirket til at ekspedisjonens arbeid ble oversett eller rakket ned på.<ref>Speak, s. 123</ref> Deltakerne mottok ikke den prestisjefylte [[Polar Medal]], som hadde blitt skjenket til medlemmer av Discovery-ekspedisjonen som vendte hjem to måneder etter «Scotia». Polarmedaljen ble også utdelt i forbindelse med Ernest Shackletons ekspedisjoner, samt [[Douglas Mawson]]s [[Den australasiatiske antarktisekspedisjonen|ekspedisjon]]. Bruce kjempet i årevis for å rette opp det han mente var en grov urett, en krenkelse av landet og ekspedisjonen hans, men til ingen nytte.<ref name="Speak125">Speak, s. 125–131</ref>{{#tag:ref|I 1906 innstiftet Bruce sin egen sølvmedalje som han belønnet ekspedisjonens mannskap med.<ref>Speak, s. 126–127</ref>|group=n}} Noe av motvilligheten som det etablerte miljøet i London viste, kan ha vært et svar på den åpent skotske nasjonalismen Bruce sto for, og som han viste i forordet han skrev til Rudmore Browns ekspedisjonsberetning: «Mens ''vitenskap'' var ekspedisjonens amulett, prydet ''Skottland'' dens flagg; og det kan hende at i bestrebelsene etter å tjene menneskeheten ved å legge et ledd til vitenskapens gullkjede, at vi har vist at nasjonen Skottland er en makt man må regne med.»<ref>Rudmose Brown, s. xiii</ref>{{#tag:ref|«While ''Science'' was the talisman of the Expedition, ''Scotland'' was emblazoned on its flag; and it may be that, in endeavouring to serve humanity by adding another link to the golden chain of science, we have also shown that the nationality of Scotland is a power that must be reckoned with».|group=n}}

[[Fil:Gough island top view.png|miniatyr|venstre|Gough Island ble besøkt av SNAE i 1904 på returen fra Weddellhavet{{byline|Stephen Chown|2005}}]]

Et betydelig resultat av Scotia-ekspedisjonen, var [[Scottish Oceanographical Laboratory]] som Bruce etablerte i [[Edinburgh]] i 1906. Den offisielle åpningen ble foretatt av fyrst Albert av Monaco.<ref name="Speak97">Speak, s. 97–101</ref> Laboratoriet tjente flere funksjoner: som oppbevaringssted for den store samlingen biologiske, zoologiske og geologiske prøver som hadde hopet seg opp i løpet av «Scotia»s ekspedisjon og under Bruces tidligere ekspedisjoner i Arktis og Antarktis, dernest som en base for utarbeidelse av vitenskapelige rapporter fra Scotia-ekspedisjonen, og ikke minst som et samlingspunkt der polarforskere kunne møtes – både [[Fridtjof Nansen|Nansen]], [[Roald Amundsen|Amundsen]] og Shackleton besøkte laboratoriet – og nye, skotske polarbragder planlegges og organiseres.<ref name="Speak97" /> Bruce kom imidlertid ikke til å lede flere antarktisekspedisjoner, og hans planer om en kryssing av [[det antarktiske kontinent]]et ble skrinlagt på grunn av manglende økonomisk støtte. Han fortsatte imidlertid å oppsøke arktiske områder i både vitenskapelig og kommersiell sammenheng.

Det tok flere år å fullføre de vitenskapelige rapportene fra SNAE. De fleste ble publisert mellom 1907 og 1920, men ett bind ble ikke utgitt før i 1992.<ref name="Speak97" /> Et forslag om å gjøre om laboratoriet til et permanent nasjonalt skotsk institutt for oseanografi førte ikke frem, og på grunn av pengeproblemer ble Bruce tvunget til å stenge laboratoriet i 1919.<ref name="Speak97" /> Han døde to år senere, bare 54 år gammel.<ref>Speak, s. 133</ref>

På dette tidspunkt hadde Scotia-ekspedisjonen nærmest gått i glemmeboka selv i Skottland, og den hadde blitt fullstendig overskygget i polarhistorien av de glorifiserte bedriftene til Scott og Shackleton.<ref name="Speak14" /> I polarlitteraturen er Bruces ekspedisjon vanligvis redusert til en kort omtale eller fotnote, og med liten oppmerksomhet rundt hva den oppnådde.{{#tag:ref|En typisk henvisning finnes i Elspeth Huxleys biografi om Robert F. Scott fra 1977: «Det var Bruces ekspedisjon som snart skulle seile med «Scotia»» til Weddellhavet; denne ble også fast i sjøisen og vendte hjem uten å nå land».<ref>Huxley, s. 52</ref>|group=n}} Bruce manglet personlig utstråling, hadde ikke teft for PR-virksomhet («... så stikkete som den skotske tistelen» ifølge en gammel venn<ref name="Speak14" />), og hadde en tendens til å skaffe seg mektige uvenner.<ref name="Speak14" /> Imidlertid gjennomførte hans ekspedisjon «et mer omfattende program enn noen tidligere eller samtidige antarktisekspedisjoner».<ref name="Speak14" /> ifølge oseanografen Tony Rice{{#tag:ref|Forfatter av ''Deep Ocean'', Naturhistorisk museum, London 2000, ISBN 0 56509 1506)|group=n}}

Ekspedisjonsskipet «Scotia» ble rekvirert under [[første verdenskrig]] og ble benyttet som [[lasteskip]]. Den 18. januar 1916 tok hun fyr og brant ut på en sandbanke i [[Bristolkanalen]].<ref name="Erskin">{{cite journal| author=Erskin, A B and Kjaer, K-G| url=http://journals.cambridge.org/production/action/cjoGetFulltext?fulltextid=301233| title=The Polar Ship ''Scotia''| journal=Polar Record| volume=41|issue=2| pages=131–140|year= 2005| publisher=Cambridge University Press| accessdate=28. januar 2011}}</ref> Havområdet nord for [[Antarktishalvøya]] og Sør-Orknøyene ble i 1932 navngitt [[Scotiahavet]] etter «Scotia».<ref name="A"> [http://www.britannica.com/EBchecked/topic/529436/Scotia-Sea Encyclopædia Britannica.com] (besøkt 3. februar 2011)</ref>

En moderne utgave av «Scotia»-ekspedisjonen benyttet i 2003 informasjon samlet av SNAE som grunnlag for å undersøke klimaendringene på [[Sør-Georgia]] i løpet av det siste århundret. Denne ekspedisjonen slo fast at deres bidrag til den internasjonale debatten omkring [[global oppvarming]] var et verdig testament over SNAEs pionerarbeid.<ref>{{cite web|url = http://www.bbc.co.uk/radio4/science/diaryofclimatechange.shtml|title = Diary of Climate Change|accessdate = 28. januar 2011|author = Collingridge, Vanessa|date = 2003-05-09|publisher = www.bbc.co.uk}}</ref>

== Fotnoter og referanser ==
=== Fotnoter ===
<references group="n"/>

=== Referanser ===
<references/>

== Litteratur ==
* {{kilde bok| forfatter= Goodlad, James A. |utgivelsesår= 2003|tittel=Scotland and the Antarctic| url= http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/gooant/gooant0501.htm| forlag=Royal Scottish Geographical Society| isbn=0-904049-04-3}}
* [[Ranulph Fiennes|Fiennes, Ranulph]]: ''Captain Scott'' Hodder & Stoughton, London 2003 ISBN 0 340 82697 5
* Huxley, Elspeth: ''Scott of the Antarctic'' Weidenfeld and Nicolson, London 1977 ISBN 0 297 77433 6
* Rudmose Brown, R.N., Pirie, J.H. and Mossman, R.C.: ''The Voyage of the Scotia'' Mercat Press, Edinburgh, 2002 ISBN 1 84183 044 5
* Speak, Peter: ''William Speirs Bruce: Polar Explorer and Scottish Nationalist'' NMS Publishing, Edinburgh 2003 ISBN 1 901663 71 X

== Eksterne lenker ==
* [http://gdl.cdlr.strath.ac.uk/scotia/index.html Voyage of the Scotia 1902–1904] Glasgow Digital Library

{{Antarktisekspedisjoner}}
{{Portal|Antarktis}}

{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antarktisekspedisjoner]]
[[Kategori:Skottlands historie]]
[[Kategori:Sør-Orknøyene]]
[[Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet]]
[[Kategori:Vitenskap i 1902]]
[[Kategori:1902 i Antarktis]]
[[Kategori:1903 i Antarktis]]
[[Kategori:1904 i Antarktis]]