Redigerer Satyrspill

[[Fil:Papposilenus crotals Louvre CA942.jpg|thumb|right|Papposilenus spiller, [[Louvre]].]]
'''Satyrspill''' var en [[Antikken|antikk]] [[Antikkens Hellas|gresk]] form for [[Teater|teatralsk]] [[tragikomedie]],<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=satyrspill|url=https://snl.no/satyrspill|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2024-11-26|besøksdato=2024-12-01|språk=no}}</ref> tilsvarende [[burlesk]] komedie. De framstilte kor med [[satyr]]er, bukkelignende figurer knyttet til skogsguden [[Pan (mytologi)|Pan]], basert på [[gresk mytologi]], og forestillingene hadde hyppig fornøyelser med drukkenskap, frekk seksualitet (inkludert store [[Fallos|falliske]] rekvisitter), skøyerstreker, grovkornete [[vits]]er og generell munterhet.

Satyrspill var det ene av tre variasjoner i sjangeren [[athen]]sk [[drama]], de andre to var [[tragedie]] og [[komedie]]. Satyrspill kan bli sporet tilbake til [[Pratinas]] fra [[Flius]], ca 500 f.Kr. og en av de tidligste dramatikere. Etter å ha bosatt seg i Athen begynte han antagelig å tilpasse [[dityrambe]]r (jubelhymner), vanlig hvor han kom fra, med korsang fra satyrer for utfylle tragedien som form og som nylig hadde blitt oppfunnet og utviklet i Athen. Hans satyrsang møtte bifall og ble ytterligere utviklet av hans sønn [[Aristeas]], av [[Koirilos (tragiker)|Koirilos]], av [[Aiskhylos]], og andre.

Under festivalen [[Dionysia]] i Athen var det vanlig at hver skuespillforfatter stilte i en dramakonkurranse med tre tragedier og et satyrspill. Satyrspillet ble framført enten ved slutten av festivalen, eller mellom andre og tredje tragedie (tragediene utgjorde ofte en trilogi), som en form for livlig underholdning, komisk avlastning fra tyngden av dystre, [[Fatalisme|fatalistiske]] tragedier. Satyrspill var korte, halvparten av varigheten til en tragedie. Vanlige temaer var himmelen, [[skjebne]]n, og gudene som blandet seg inn i menneskenes anliggender i de tragedier som ble framført gjennom festivalen med kor av satyrer og [[Silenos]], den eldre fordrukne følgesvennen til guden [[Dionysos]].

== Opprinnelse ==
Opprinnelsen til teatertradisjonen og framkomsten av satyrspill kan bli sporet til antikkens rurale feiringer til ære for guden Dionysos. Rush Rehm har argumentert at disse innledet «jordbruksyklusen med såing og høsting», nært assosiert med Dionysos, som representerte legemliggjørelsen av «et grunnleggende iboende paradoks for verden, livgivende, men potensielt destruktivt».<ref>Rehm (1992), s. 12-13</ref> Dramafestivalene under urbane Dionysia i Athen, tilsvarende dedikert til Dionysos, krevde at hver dramatiker stilte med tre tragedier og et satyrspill i en tevling som fungerte som siste stykke framført ved festivalen.<ref>Rehm (1992), s. 39; Lancelyn Green (1957), s. 11</ref> Den nøyaktige opprinnelsen til satyrspillet er fortsatt diskutert blant forskerne. Brockett har argumentert at de fleste bevis har «kreditert Pratinas for å ha oppfunnet denne formen en gang før 501 f.Kr.»,<ref>Brockett (1999), s. 17</ref> noe som er støttet av P. E. Easterlings argument at ved 400-tallet f.Kr. ble satyrspillet betraktet som en helhetlig bestanddel av ''tragike didaskalia''.<ref>Easterling (1997), s. 40</ref> Brockett har også foreslått muligheten for at satyrspillet var den første form for drama hvor fra både tragedien og komedien til sist oppsto fra.<ref>Brockett (1999, s. 17</ref>

A. E. Haigh har imidlertid holdt fast ved det faktum at satyrspillet er en overlevelse fra «den primitive perioden av [[Dionysiske mysterier|bakkisk dyrkelse]]».<ref>Haigh (1907), s. 16</ref> Haigh lister flere eksempler på nedtegnelser for urbane Dionysia; således, i 472 f.Kr. vant [[Aiskhylos]] førsteprisen med ''Phineus'', ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', ''Glaukos'' og satyrspillet ''Promethevs''. Blant [[Evripides]]’ bidrag, framhever Haigh stykkene ''Theristai'' (431 f.Kr.), ''Sisyfos'' (415 f.Kr.) og ''[[Alkestis (Evripides)|Alkestis]]'' som Evripides fikk lov til å presentere som erstatning for det tradisjonelle satyrspillet.<ref>Haigh (1907), s. 17</ref>

De [[mytologi]]ske opprinnelsene til satyrene er nært tilknyttet til ankomsten av Dionysos inn i den [[Hellenisme|hellenistiske]] kulturen. Satyrene og deres kvinnelige motpart, [[mænade]]ne, var tilhengere av Dionysos, en «etternøler til [[Gresk mytologi|Olympos]] og antagelig av [[asia]]tisk opprinnelse».<ref>Lancelyn Green (1957), s. 9</ref> I henhold til Roger Lancelyn Green begynte antagelig satyrene som mindre naturguddommer, mens deres utpekte leder [[Silenos]] var opprinnelig en vannånd, en som gjorde vannkilder og fontener.<ref name="Lancelyn-10">Lancelyn Green (1957), s. 10</ref> Silenos var allerede deltagende i kulten til Dionysos da satyrene ble en del av gudens følge, og ble deretter utpekt som deres far. Satyrene ble karakterisert ved deres umoralskhet, omfattende drikking og fyll, og nedbrytning av tradisjonelle verdier og grenser.<ref name="Lancelyn-10"/> Eric Csapo og Margaret C. Miller har i tillegg argumentert at satyrer har en sterk forbindelse til [[musikk]] og [[dans]], og betrakter dem som «arketypiske musikere og dansere»,<ref>Csapo and Miller (2007), s. 21</ref> således knyttet dem til de [[dionysisk]]e prosesjoner og til teaterkulturens opprinnelse.<ref>Csapo and Miller (2007), s. 22</ref>

== Struktur og innhold ==
[[Fil:Actor as Papposilen Antikensammlung Berlin.jpg|thumb|right|''Skuespiller som Papposilenus'', ca 100 e.Kr., etter en original fra 300-tallet f.Kr.]]
Materialet for et satyrspill, som det var for tragedien, ble tatt fra et [[epos]] eller mytologien, og handlingen, som skjedde under åpen himmel, var i en ensom skog, satyrenes tilholdssted, hadde generelt et tragisk iboende element, men tragediens karakteristiske høytidelighet og pompøse storhet var langt mindre uten at det på noen måte endret prakten i de tragiske kostymene eller verdigheten til de [[helt]]ene som ble introdusert. Den muntre effekten i spillet var ikke så mye avhengig av handlingen, slik som tilfellet er med komedien, men heller med korets forhold til handlingen. Dette forholdet var knyttet til de formålsløse, nesevise, smakløse og uforskammede, og på samme tid satyrenes feige natur. Antallet personer i koret er ikke kjent, skjønt det var antagelig enten 12 eller 15, akkurat som i tragedien. I henhold med de populære oppfatningene om satyrene, besto deres kostymer av [[geit]]eskinn, eller av [[dåhjort]] eller [[panter]], og ble hengt på en naken kropp, og i tillegg til dette også en heslig [[maske]] og busete hår. Korets dans i et satyrspill ble kalt for ''sicinni''s, og besto av fantastiske former for sprang og hopp.

Det eneste satyrspill som har blitt bevart i sin helhet er [[Evripides]]’ ''[[Kyklopen]]'', basert på [[Odyssevs]]’ møte med [[kyklop]]ene og [[Polyfemos]], noe som skjer i bok 9 i ''[[Odysseen]]''. [[Aiskhylos]] ble omtalt for sine satyrspill,<ref>Pausanias: ''Description of Greece'' 2.13.6</ref> det største fragmentet som er blitt bevart er hans ''Dictyulci'' (''Garntrekkerne'') hvor barnet [[Persevs]] blir vasket opp på stranden med sin mor [[Danaë]] og ble funnet av [[Silenos]] og hans satyrer. Det er også bevart et satyrspill av [[Sofokles]] kalt for ''Ichneutai'' (''Sporhundene'') hvor satyrene ble ansatt av [[Apollon]] for å finne hans stjålne krøtter, og de oppdager barnet [[Hermes]]. Mindre fragmenter fra andre satyrspill eksisterer også, og [[sjanger]]en fortsatte å bli skrevet og framført så sent som [[100-tallet]] e.Kr., skjønt det meste har forsvunnet.<ref>West (1992), s. 281</ref> Selv et fragment av musikken til et satyrspill har overlevd til ettertiden.<ref>''Oxyrhynchus Papyri'' 2436; se Fragment 29 hos West (1992).</ref> [[Romerriket|Romerne]] etterlignet ikke denne formen for drama i sin kultur og litteratur, men likte å ha muntre etterstykker som fulgte deres alvorlige skuespill. Særlig komedien ble en kunstart som romerne videreutviklet og gjorde til sin egen.

== Kostymer ==
Alle medlemmene av koret bar masker i henhold til den bakkiske tradisjonen.<ref>Haigh (1907), s. 290</ref> De tidligste pålitelige vitnemål er gitt av illustrasjonen på Pandora-vasen som er datert til midten av 400-tallet f.Kr. På vasen er satyrene portrettert som halvt mennesker, halvt som geiter, med geitehorn på hodene, og således viser til geiteguddommene av [[dorisk]] type.<ref>Haigh (1907), s. 293-294</ref>

En senere representasjon kan bli sett på Pronomos-vasen som er funnet i [[Napoli]]. Elementene med geiter har forsvinnet og satyrene minne om den gamle [[Jonia|joniske]] Silenos som var hesteguddommer. De opptredende bærer hestehaler og korte bukser med [[fallos]]er, et [[symbol]] på Dionysosdyrkelse.<ref name="Haigh294">Haigh (1907), s. 294</ref> Haigh har hevdet at de doriske satyrene var de opprinnelige opptredende i de [[Attika|attiske]] tragedier og [[Satire|satiriske]] dramaer mens de joniske elementene ble introdusert ved et senere tidspunkt.<ref name="Haigh294"/>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Brockett, Oscar (1999): ''The History of Theatre'' Texas: University of Texas at Austin Press.
* Csapo, Eric & Miller, Margaret C. (red.) (2007): ''The Origins of Theatre in Ancient Greece and Beyond. From Ritual to Drama'' Cambridge: Cambridge University Press.
* Easterling, P. E. & Bernard M. W. Knox (red.) (1993): ''The Cambridge History of Classical Literature; Volume I Part 2: Greek Drama'' Cambridge University Press; opptrykk. ISBN 0-521-35982-1.
* Flickinger, Roy Caston (1918): ''The Greek theater and its drama'', Chicago, University of Chicago Press.
* Haigh, A.E. (1907): ''The Attic Theatre'' Oxford: Oxford University Press.
* Hedreen, Guy (2007): «Myths and Rituals in Athenian Vase Paintings of Silens» i: Csapo, Eric and Miller, Margaret C. (red.) ''The Origins of Theatre in Ancient Greece and Beyond. From Ritual to Drama'' Cambridge: Cambridge University Press. pp.&nbsp;150–195.
* Lancelyn Green, Roger (1957): ''Two Satyr Plays. Evripides, Cyclops, Sophocles, Ichneutai'' Middlesex: Penguin Books Ltd.
* Murray, Gilbert (1946): ''Evripides and his Age'' Oxford: Oxford University Press.
* Padilla, Mark W. (1998): «Herakles and Animals in the Origins of Comedy and Satyr Drama» i: ''Le Bestiaire d'Héraclès: IIIe Rencontre héracléenne'', red. Corinne Bonnet, Colette Jourdain-Annequin, & Vinciane Pirenne-Delforge, s. 217-230. Kernos Suppl. 7. Liège: Centre International d'Etude de la Religion Grecque Antique.
* Rehm, Rush (1992): ''Greek Tragic Theatre.'' Theatre Production Studies ser. London and New York: Routledge. ISBN 0-415-11894-8.
* West, M. L. (1992): ''Ancient Greek Music'' Oxford: Oxford University Press.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens greske teater]]
[[Kategori:Teater]]