Redigerer Safavidene

{{Irans historie}}
'''Safavidene''' var et [[Perserriket|persisk]] dynasti<ref name="R.M.">[http://www.iranicaonline.org/articles/safavids] ''Encyclopædia Iranica''</ref> av [[kurdere|kurdisk]] opprinnelse som hersket fra [[1501]] til [[1736]] i Persia (Iran) og som etablerte [[sjiaislam]] som Persias offisielle religion.<ref>https://www.persiscollection.com/product/safavid-haft-seen-set/</ref><ref>https://www.encyclopedia.com/religion/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/empires-safavid-and-qajar</ref>{{bedre kilde}}

==Opprinnelse==

Safavide-dynastiet hadde sin opprinnelse i en lenge etablert [[sufi-orden]], kalt ''[[Safaviyeh]]'', som blomstret i Aserbajdsjan fra det [[14. århundre]]. Dets grunnlegger var sjeik [[Safi Al-Din]] ([[1252]]&ndash;[[1334]]) som den ble oppkalt etter.

Sjeik Safi kom fra [[Ardabil]], en by i Aserbajdsjan hvor hans tempel fortsatt eksisterer. Han var en disippel av den berømte [[sufisme|sufi]]-stormesteren sjeik [[Zahed Gilani]] ([[1216]]&ndash;[[1301]]) av [[Lahijan]]. Safi Al-Din var åndelig arving av sjeik Zahed og forandret den arvede [[Zahediyeh]]-sufi-ordenen til safaviyeh-ordenen. Opprinnelig var safaviyeh en åndelig respons på opptøyene og uroen i det nordvestre Iran / østlige [[Anatolia]] i tiårene etter den [[mongolene|mongolske]] invasjonen. I det femtende århundret fikk safaviyeh gradvis politisk og militært fotfeste i maktvakumet som fulgte nedgangen til [[timurid-dynastiet]]. Etter å ha blitt safaviyeh-leder i [[1447]], forandret [[Junayd]] det til en revolusjonær sjiamuslimsk bevegelse med mål å ta makten i Iran.

==Safavide-statens oppkomst==
[[Fil:SafavidGreenExtent.png|frame|Safavide-imperiet med sine største grenser.]][[Fil:Ali-qapu-rooz.jpg|thumb|right|280px|<div style="text-align:center">&#256;lee-Q&#257;pu-palasset var setet i safavide-hovedstaden i [[Isfahan]], Persia.</div>]]

I løpet av det femtende århundret ekspanderte osmanene gjennom Anatolia og strammet grepet ved å forfølge sjiaislam. Ved overgangen til det nye århundret forbød de denne retningen innen islam. I [[1501]] forente forskjellige militser fra [[Aserbajdsjan]], kollektivt kalt [[Qizilbash]] ([[aserbajdsjansk]] for «røde hoder» på grunn av deres røde hodeplagg), seg med safaviyeh i Ardebil for å erobre [[Tabriz]] fra den da herskende [[sunniislam|sunni]]-[[turkmenere|turkmenske]] alliansen kjent som [[Ak Koyunlu]] (de hvite sauers emirat) under lederskapet til Alwand.

Safaviyeh ble ledet av en femten år gammel gutt, [[Ismail I]]. Han var [[Jaunayd]]s barnebarn og en etterkommer, på sin fars side, av sjeik Safi Al-Din, og, på sin mors side, barnebarnet av [[Uzun Hasan]], grunnleggeren av [[Ak Koyunlu]].

Med erobringen av Tabriz startet safavide-dynastiet. I mai 1501 erklærte Ismail I Tabriz som sin hovedstad og seg selv som sjah av [[Aserbajdsjan]]. Ismail I fortsatte å ekspandere sin base i det nordvestre Persia. Han ble erklært sjah i Iran i 1502, deretter fikk han tittelen "Sjahansjah av [[Iran]]". Gjennom resten av tiåret slo Ismail I tilbake angrep fra osmanene, fjernet restene av [[Ak Koyunlu]] og fortsatte å ekspandere sitt territorium, [[Hamadan]] i [[1503]], [[Shiraz|Shiraz (by)]] og [[Kermān (by)|Kerman]] i [[1504]], Najaf og Karbala i [[1507]], Van i [[1508]], [[Stor-Khorasan|Khorasan]] og [[Herat]] i [[1510]]. Innen 1511 var [[usbekere|usbekerne]] i nordøst drevet over [[Amu-Darja]] hvor de erobret [[Samarkand]] og etablerte [[shaibanid]]-dynastiet, og fra hvor de fortsatte å angripe safavidene. Under hans styre var det offisielle språket ved det kongelige hoff [[aserbajdsjansk]].

I mellomtiden tapte de flåteløse safavidene [[Hormuz]] til [[Portugal|portugiserne]] i 1507.

I [[1514]] invaderte den osmanske sultanen [[Selim I]] det vestlige [[Armenia]] og fikk den uforberedte safavidiske hæren til å trekke seg tilbake. Safavidene var bevæpnet med sverd og buer mens osmanene hadde [[muskett]]er og [[artilleri]]. Osmanene rykket videre og [[23. august]] 1514 klarte de å engasjere safavidene i slaget om Chaldiran vest for Tabriz. Safavidene ble beseiret og, da osmanske styrker beveget seg mot Tabriz, startet en brent-jords-taktikk. Tabriz ble tatt, men den osmanske hæren nektet å følge safavidene videre og trakk seg i løpet av vinteren ut av Tabriz. Dette krigføringsmønsteret gjentok seg under sjah [[Tahmasb I]] og sultan [[Suleiman I den store|Suleiman I]].

==Sjiaislam blir statsreligion==

[[Ismail I]] gjorde [[sjiaislam|sjia-islam]] obligatorisk for hele nasjonen, med dødsstraff for avvik. Ismail tvang lokalbefolkningen (som på den tiden hovedsakelig var sunni) til å konvertere. Sunnienes [[ulama]], den religiøse autoriteten, ble enten drept eller sendt i eksil. Ismail innførte sjiitiske religiøse ledere, gav dem land og penger i bytte mot lojalitet. Dette gjorde dem effektivt til et religiøst aristokrati og en forlengelse av regjeringen. Til tross for safavidenes opprinnelse ble til og med uoffisielle sufi-grupper forbudt. Dette var første gang siden fallet til [[Fatimid]]-[[kalif]]atet i [[1171]] at sjiitter hadde fått så mye makt i den islamske verden. I de følgende århundrene ville denne religiøse ordningen sementere Irans interne sammensetning og nasjonalistisk forskjellighet og provosere frem angrep fra dens [[sunniislam]]ske naboer.

Iran ble et føydalt teokrati. Det var ingen skiller mellom religion og stat. Sjahen hadde posisjonen som guddommelig utpekt leder for begge. Qizilbashi-lederne ble gitt posisjonen som [[wakil]], embeter ansvarlig for den provinsielle administrasjonen. Innledningsvis hadde safavidene bare indirekte kontroll over provinsene, men i løpet av det 16. århundre konsoliderte qizilbashi sitt herredømme over provinsene og konkurrerte med sjahen om makten. Qizilbashi-stammene var essentielle for militæret i Persia og under svake sjaher, klarte wakilene å tilkjempe seg mer innflytelse og delta i hoffintriger (et eksempel er attentatet på sjah [[Ismail II]]).

Konstante kriger med osmanene gjorde at sjah [[Tahmasp I]] flyttet hovedstaden fra Tabriz, som gjentatte ganger ble erobret av de osmanske troppene, til den indre byen [[Qazvin]] i [[1548]]. Senere flyttet sjah [[Abbas I av Persia|Abbas I]] hovedstaden enda dypere inn til den sentrale iranske byen [[Isfahan]], og bygget en ny by ved siden av den antikke persiske byen. Fra denne tiden begynte staten å få en mer persisk karakteristikk. Safavidene lyktes til slutt i å etablere ett nytt persisk nasjonalt monarki.

==Sjah Abbas==
[[Fil:Shah Abbas I engraving by Dominicus Custos - Antwerp artist printer and engraver.jpg|thumb|250px|left|'''Shah Abbas konge av perserne'''<br />Kopperutskjæring av Dominicus Custos, fra hans ''Atrium heroicum Caesarum'' pub. 1600-1602]]

Den største av safavide-monarkene, sjah [[Abbas I av Persia|Abbas I]] ([[1587]]&ndash;[[1629]]) kom til makten i 1587 etter å ha overlevd qizilbashi-hoffets intriger og mord. Han anerkjente ineffektiviteten til sin hær som stadig ble beseiret av osmanene som hadde erobret [[Georgia]] og [[Armenia]] og av usbeker som hadde erobret [[Mashhad]] og [[Sistan]] i øst. Først ba han om fred i 1590 med osmanene ved å gi vekk territorium i nordvest. Så hjalp en engelsk general, [[Robert Sherley]], Abbas I med å reorganisere sjahens soldater til en veltrent stående hær med profesjonelle offiserer etter europeisk modell (og som osmanene allerede hadde adoptert). Han adopterte helhjertet bruken av krutt. Hæren var delt inn i [[ghulamere]] (kongelige tjenere eller slaver som vanligvis ble rekruttert fra Armenia, Georgia og det nordvestre [[Kaukasus]]), tufengchi ([[Aserbajdsjansk]] for musketerer) og topchu ([[Aserbajdsjansk]] for artillerimenn).

Abbas I kjempet først mot usbekene, gjenerobret [[Herat]] og Mashhad i [[1598]]. Så snudde han seg mot osmanene og gjenerobret [[Bagdad]], det østlige [[Irak]] og provinsene i Kaukasus innen 1622. Han brukte også sin nye styrke til å fjerne portugiserne fra [[Bahrain]] ([[1602]] og, med engelsk marine, fra [[Hormuz]] ([[1622]]) i Persiagulfen (en vital link i portugisisk handel med India). Han utvidet kommersielle bånd med det [[Engelsk Østindia Kompani|engelske Østindia-kompaniet]]. På denne måten klarte Abbas Å bryte avhengigheten av qizilbashi for militær styrke og sentraliserte kontrollen.

De [[Det osmanske rike|osmanske]] tyrkerne og safavidene kjempet om de fruktbare slettene i Irak i mer enn 150 år. Erobringen av Bagdad av Ismail I i 1509 ble bare fulgt av tapet av byen til den osmanske sultanen [[Suleiman I den store|Suleiman I]] i [[1534]]. Etter etterfølgende kampanjer gjenerobret safavidene Bagdad i [[1623]], men tapte den igjen til [[Murad IV]] i [[1638]]. Etterpå ble en traktat etablert som fastsatte en grense mellom Persia og [[Tyrkia]], en grense som fortsatt består i det nordvestlige Persia/sørøstlige Tyrkia. Den mer enn århundrelange kampen førte til splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer i Irak.

Makten til Qizilbash gikk nedover i begynnelsen av det 17. århundre, den opprinnelige militsen som hadde hjulpet Ismail I til å ta Tabriz og som i tiden etterpå hadde sikret dem som byråkrater i administrasjonen. Makten ble overført til en ny klasse med handelsmenn, mange av dem etniske armenere, georgere og indere.

På sin høyde, under det lange styret til sjah [[Abbas I av Persia|Abbas I]], bestod imperiet av Iran, Irak, Armenia, [[Aserbajdsjan]], Georgia samt deler av [[Turkmenistan]], [[Usbekistan]] og [[Afghanistan]].

==Økonomi==
Persias posisjon mellom de gryende sivilisasjonene i Europa i vest og India og det islamske [[Sentral-Asia]] i øst og nord, drev den safavidiske økonomi. [[Silkeveien]] som gikk gjennom det nordlige Persia til India ble gjenopprettet i det 16. århundre. Abbas I støttet også handelen diekte med Europa, særlig England og [[Nederland]] som ønsket iranske tepper, silke og tekstiler. Andre eksportartikler var hester, geitehår, perler og [[hadam-talka]]. Hovedimporten var mynter, tekstiler (av ull fra Europa, bomull fra Gujarat), [[krydder]], [[metall]], [[kaffe]] og [[sukker]].

==Kultur==
Kulturen blomstret under safavidenes ledelse. Sjah Ismail I skrev selv dikt på [[aserbajdsjansk]], mens sjah Tahmasp var en maler. Sjah Abbas anerkjente den kommersielle fordelen av å fremme kunstartene, kunstprodukter stod for mye av Persias utenlandshandel.

I denne perioden ble håndverksprodukter som fliser, keramikk og tekstiler utviklet og store fremskritt ble gjort i små malerier, bokbinding, dekorering og kalligrafi. I det 16. århundre utviklet teppeveving seg fra en nomadisk og bondehåndverk til en veldrevet industri med spesialisering på design og produsering. [[Tabriz]] var senteret for denne industrien. [[Teppene fra Ardebil]] ble laget for å hylle safavide-dynastiet.

Ved hjelp av tradisjonelle former og materialer innførte [[Reza Abbasi]] ([[1565]]&ndash;[[1635]]) nye emner til persiske malerier, halvnakne kvinner, ungdommer, elskere. Hans malerier og kalligrafistil hadde innflytelse på iranske kunstnere i store deler av safavidenes periode, som ble kjent som ''Isfahan-skolen''. Økt kontakt med fjerne kulturer i det 17. århundre, særlig Europa, gav et inspirasjonsløft for persiske kunstnere som adopterte teknikker og mediet oljemaleri (sjah Abbas II sendte [[Zaman]] for å studere i [[Roma]]). Den episke [[Shahnameh]] (''Kongenes bok'') ble laget under sjah Tahmasps styre. Et annet manuskript er [[Khamsa]] av [[Nizami Ganjavi|Nezami]] utført 1539-43 av Aqa Mirak og hans skole i Isfahan.

[[Isfahan]] har de mest prominente eksemplene på safavidenes arkitektur, alle konstruert i årene etter at sjah Abbas flytte hovedstaden på permanent basis dit i [[1598]], den imperielle moské, [[Masjid-e Shah]], fullført i 1630, imami-moskéen, [[Masjid-e Imami]], [[Lutfullah Moské]]en og det kongelige palass.

Diktningen stagnerte under safavidene, de store middelalderske [[ghazal]]-formen var preget av lyrikk som var over toppen. Diktningen manglet den kongelige støtten til de andre kunstartene og ble avslått av religiøse forholdsregler

==Nedgangen til safavide-staten==
[[Fil:40sotoon.jpg|thumb|I motsetning til den rivaliserende [[Det osmanske rike|osmanske]] arkitekturen, som fokuserte på skala og storslagenhet, søkte safavide-arkitekturen å forbedre dypheten. Chehel-sotoon Palasset, [[Isfahan]], [[Iran]].]]

I tillegg til å kjempe mot sine evige fiender, osmanene og usbekerne, måtte i Persia etter som det 17. århundre gikk frem konkurrere med oppkomsten av to nye naboer. De russiske [[moskovittene]] hadde i det foregående århundre kastet to vestlige khanater av den [[Den gylne horde|gylne horde]] og ekspanderte sin innflytelse inn i Kaukasus-fjellene og [[Sentral-Asia]]. I øst hadde [[Mughal-imperiet|Mughal-dynastiet]] i India ekspandert inn i Afghanistan på bekostning av iransk kontroll og tok [[Kandahar]] og [[Herat]].

Videre hadde handelsrutene mellom øst og vest flyttet seg fra Iran, noe som førte til tap av handel og kommersiell virksomhet. Sjah Abbas forandringer til et ghulam-basert militærvesen, selv om det var fordelaktig på kort sikt, hadde i løpet av et århundre svekket landets styrke ved å kreve tung skattlegging og kontroll over provinsene.

Med unntak av sjah [[Abbas II]] var safavide-herskerne etter [[Abbas I av Persia|Abbas I]] ineffektive. Slutten av hans styre i [[1666]] markerte begynnelsen på slutten for safavide-dynastiet. Til tross for fallende inntekter og militære trusler, hadde senere sjaher en svært dyr livsstil. [[Suleiman I den store|Suleiman I]] er sagt å ha brukt åtte år etter hverandre i sitt harem. Sjah [[Soltan Hosein]] drakk uten ende. Sjahen innførte høye skatter som frarådet investeringer og oppfordret til korrupsjon blant administratorene.

Landet ble gjentatte ganger angrepet på sine grenser, Kerman av [[baluchi]]-stammemenn i [[1698]], Khorasan av [[pashto|afghanere]] i [[1717]] og konstant i [[Mesopotamia]] av arabere fra halvøya. Sjah Soltan Hosein forsøkte med makt å konvertere afghanske undersåtter fra sunni til sjia islam. Til respons gjorde en afghansk hær under [[Mir Mahmud]] opprør i [[1722]], marsjerte tvers over det østlige Iran, beleiret og plyndret Isfahan samtidig som de erklærte Mir Mahmud som sjah i Persia.

Afghanerne behandlet sitt erobrede territorium arrogant i et dusin år, men ble hindret fra å gjøre videre fremskritt av [[Nadir Shah]], en tidligere slave som hadde steget til det militære lederskapet innen den [[afshar]] [[turkmenere|turkmenske]] stammen i Khorasan, en vasallstat til safavidene. Han tok tilbake kontrollen over Iran fra afghanerne og fortsatte på en ambisiøs militærkampanje. Han erobret områder så langt øst som [[Delhi]] uten å sikre sin persiske base og utmattet sin hærs styrke. Han hadde kontrollen under sjah [[Tahmasp II]] og hersket så som regent av spedbarnet [[Abbas III]] til [[1736]] da han fikk seg selv kronet til sjah.

Umiddelbart etter at Nadir Shahs attentat i [[1747]] ble safavidene gjeninnsatt som sjaher i Iran for å gi legitimitet til [[Zand-dynastiet]]. Men det korte marionettregimet til [[Ismail III]] endte i [[1760]] da [[Karim Khan]] følte seg sterk nok til å ta makten i landet og endte offisielt slutten på safavide-dynastiet.

==Safavide-sjahene i Persia==
[[Fil:Portrait of Shah Ismail I. Inscribed "Ismael Sophy Rex Pers". Painted by Cristofano dell'Altissimo, dated 1552-1568.jpg|thumb|Sjah Ismail I, grunnleggeren av safavide-staten.]]
{| class="wikitable"
!År
!Sjah
!Merknader
|-
|[[1502]]&ndash;[[1524]]
|[[Ismail I]]
| 
|-
|[[1524]]&ndash;[[1576]]
|[[Tahmasp I]]
|
|-
|[[1576]]&ndash;[[1578]]
|[[Ismail II]]
|
|-
|[[1578]]&ndash;[[1587]] eller [[1588]]
|[[Muhammed Khodabanda]]
|
|-
|[[1587]] eller [[1588]]&ndash;[[1629]]
|[[Abbas I av Persia|Abbas I]]
|
|-
|[[1629]]&ndash;[[1642]]
|[[Safi I]]
|
|-
|[[1642]]&ndash;[[1666]] eller [[1667]]
|[[Abbas II (Persia)|Abbas II]]
|
|-
|[[1666]] eller [[1667]]&ndash;[[1694]]
|[[Suleiman I av Persia|Suleiman I]] (Safi II)
|
|-
|[[1694]]&ndash;[[1722]]
|[[Husayn (Safavid)|Husayn]]
|
|-
|[[1723]]&ndash;[[1732]]
|[[Tahmasp II]]
|
|-
|[[1732]]&ndash;[[1736]]
|[[Abbas III]]
|
|-
|}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==

* Dale, Stephen. ''The Muslim Empires of the Ottomans, Safavids, and Mughals''. Cambridge University Press, 2010. ISBN 978-0-521-69142-0

==Eksterne lenker==
* [http://www.iranica.com Encyclopedia Iranica] {{Wayback|url=http://www.iranica.com/ |date=20190416193911 }}
* [http://www.iranchamber.com/history/safavids/safavids.php Historien til safavidene fra Iran Chamber] 
* The History Files: [http://www.historyfiles.co.uk/KingListsMiddEast/EasternPersia.htm Liste over persiske sjaher]
* [http://www.bbc.co.uk/religion/religions/islam/history/safavid/index.shtml BBC Religionshistorie] {{Wayback|url=http://www.bbc.co.uk/religion/religions/islam/history/safavid/index.shtml |date=20050715085645 }}
* [https://web.archive.org/web/20050831022857/http://www.iranian.ws/7000-6.htm Iransk kultur- og historie-side]
* [http://www.metmuseum.org/toah/hd/safa/hd_safa.htm Kunst og kulturhistorien til safavidene fra Metropolitan Museum of Art]
* [http://www.art-arena.com/safavidart.htm Historien til safavidenes kunst]
* [http://www.islamicarchitecture.org/dynasties/safavids.html Safavide-dynastiet]

{{anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Irans historie]]
[[Kategori:Iranistikk]]
[[Kategori:Aserbajdsjanske adelige familier]]
[[Kategori:Tidligere stater i Midtøsten]]