Redigerer Sørgermansk mytologi

[[Fil:Pforzen Inschrift.JPG|right|thumb|250px|Gjengivelse av runeinskripsjon på Pforzen-brosjen. (cf. Düwel, side 19)]]
'''Sørgermansk mytologi''' eller '''kontinental germansk mytologi''' er en undergruppe av [[germansk mytologi]] (som også [[norrøn mytologi|norrøn]] (nordlig) og [[angelsaksisk mytologi]] (vestlig) tilhørte) som går tilbake til sørgermansk [[polyteisme]] som ble praktisert i deler av [[Sentral-Europa]] i førkristen tid, fra før den gradvise innføringen av [[kristendom]]men i løpet av [[500-tallet]] til [[700-tallet]], men ble delvis opprettholdt i [[Muntlig litteratur|muntlige]] [[legende]]r, og [[middelhøytysk]]e epos i løpet av [[middelalderen]]. Aspekter av kontinental germansk mytologi ble også videreført i en endret og mindre guddommelig form i europeisk [[folkeminne]] og [[eventyr]]. Dette omfatter mytologien til mange germanske folk og stammer:
* [[Langobarder]] (kilde [[Paulus Diaconus]])
* [[Alamannerne]] (se [[Nordendorf-fibula]], [[Pforzen-spennen]])
* [[Frankere]] og [[thüringere]] (se: [[Frankernes mytologi]], [[Tors eik|Donars eik]])
* [[Saksere]] (se: [[Irminsul]])
* [[Frisere]] (kilde ''[[Willibrord av Utrecht|Livet til den hellige Willibrord av Utrecht]]'')

== Kilder ==
[[Image:Solvogn.jpg|thumb|Solvognen fra Trundholm, fra nordisk bronsealder, oppdaget i Danmark, representerer en germansk kult knyttet til vogn, vann og hellige lunder.]]
I motsetningen til nordgermanere, det vil si folk i [[Norden]], og i en mindre grad [[Angelsaksere|angelsaksisk]] mytologi, er bevitnelsen av kontinental germansk [[hedendom]] ekstremt fragmentarisk. Foruten en håndfull inskripsjoner i [[Den eldre futhark|eldre futhark]] ([[runer]]) er ekte kontinental germansk dokumentasjon den korte [[Merseburgerformelen]] på middelhøytysk. [[Mytologi]]ske elementer er derimot bevart i senere litteratur, mest merkbart i middelhøytysk episk poesi, men også i tyske, [[sveits]]iske og [[holland]]ske folkeminner. [[Historie|Historikerne]] har få bevis, men [[Arkeologi|arkeologene]] har flere kilder å øse fra: graver, spor av hellige steder, treskulpturer, og amuletter. De skriftlige kildene består av stedsnavn og personnavn, og minnesteiner med runeskrifter reist av germanere i romersk tjeneste, men disse brukte romerske navn på de lokale gudene, slik skikken var – ''[[interpretatio romana]]'', «å tolke romersk» – er det vanskelig å trekke bastante slutninger da gudene aldri kan være helt overlappende. Når germanernes hovedgud kalles for [[Merkur]] er det antagelig [[Odin]] det er snakk om.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005, side 17</ref>

De fleste detaljer om de kontinentale germanske gudene (se nedenfor) er hovedsakelig avledet fra hva vi vet om de tilsvarende [[norrøn]]e gudene. Det er derfor mulig at en del trekk er nordiske eller lokale og blitt utviklet på et senere tidspunkt enn i gudenes mytologiske opprinnelse på det europeiske kontinentet. «Det er ikke innlysende at norrøne tekster kan brukes til å tolke sørgermanske kilder», slår den fremstående [[Norge|norske]] [[filolog]]en [[Gro Steinsland]] fast.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005, side 17</ref> Det finnes dog en del andre tekster som har gitt informasjon.

Ett bokverk av særdeles stor betydning er ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]'' ([[latin]] ''De Origine et situ Germanorum'') av den romerske forfatteren [[Tacitus]] fra rundt år [[98|98 e.Kr.]] Boken som er delt inn i 46 seksjoner beskrev samfunn, levevis, sedevaner og religiøse forestillinger hos en del vestgermanske stammer.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005, side 18</ref> Seksjon 40 er det som har tiltrukket seg mest oppmerksomhet ved å fortelle om en modergudinne ved navn [[Nerthus]]. Kultfeiringene om denne er knyttet til nordlige [[Tyskland]] og sørlige [[Danmark]]. [[Lingvistikk|Lingvistisk]] er Nerthus en parallell til den norrøne guden [[Njord]]. 

I beskrivelsene av kultfeiringen kommer Tacitus stadig tilbake til at ofringene ble gjort ved regelmessige tidspunkter. Germanerne samlet seg i en [[hellig lund]] hvor de mente at guden oppholdt seg, «...og med en menneskeofring ferier de den barbariske ritens forferdelig begynnelse».<ref>Näsström, Britt-Mari: ''Blot. Tro og offer i det førkristne Norden''. Oslo 2001. Side 39</ref> Hvor etterrettelig Tacitus kan leses er også et åpent spørsmål. Hans fortelling er «tendensiøs på den måten at han har en hensikt med å fremstille germanerne som «edle barbarer» i kontrast til dekadansen som etter hans mening preget den samtidige romerske kulturen».<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005, side 19</ref>

Nerthus beskrives som en ''terra mater'' – «moder jord» – og blir ført i en vogn som besøker alle de lokale stammene, og hun knyttes til [[vann]]. Denne kulten blir også bekreftet av flere arkeologiske funn hvor det er avdekket krigsbytte som er ofret til vann i innsjøer, blant annet i Danmark med [[Illerup Ådal|Illerupfunnet]].<ref>Ilkjær, Jørgen (forord og etterskrift ved Terje Gansum): ''Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: Ny innsikt i skandinavisk romertid''. Oslo 2000. ISBN 82-92069-09-7</ref>

=== Tekster ===
[[Fil:Hildebrandslied1.jpg|thumb|Første del av ''Hildebrandslied'']]
;Gammelhøytyske
* [[Hildebrandslied]] 
* [[Muspilli]]

;Middelhøytyske
* [[Nibelungenlied]]
* [[Kudrun]]
* [[Volund]]
* [[Teoderik den store|Dietrich von Bern]]

== Guder og helter ==
De betydeligste gudene kan bli identifisert av deres ekko i ukedagene, som de norske: [[tirsdag]], [[onsdag]], [[torsdag]] og [[fredag]] som er navngitt etter henholdsvis gudene ''Tiw'', ''Wóden'', ''Þunor'', og ''Fríge'', eksempelvis i de [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]e navnene ''Tíwesdæg'', ''Wédnesdæg'', ''Þunresdæg'' og ''Frígedæg''. Gudene tilsvarer de norrøne [[Æser|æsene]]: Woden ([[Odin]]), lederen av [[Oskorei]] og den som henter de døde. Han var en av hovedgudene for [[anglerne]] og [[sakserne]] før den kristne tiden. Han ble holdt for å være stamfar til de angelsaksiske høvdingene eller småkongene [[Hengest av Kent|Hengist]] og [[Horsa av Kent|Horsa]], to legendariske figurer fra tidlig engelsk historie. Woden har gitt navnet til engelske ''Wednesday'', tilsvarende norske onsdag («Odins dag»).

'''Thunor''' (angelsaksisk Þunor), tilsvarende den norrøne [[Tor]], var tordenguden som hersket over stormer og himmelen. Han beskyttet menneskeheten mot kjemper ([[jotne]]r). Han var guden for vanlige folk og hans navn har gitt ukedagen torsdag.

'''Fríge''' ([[Frigg (gudinne)|Frigg]]) er kjærlighetsgudinnen, og Wodens hustru. Hun er en av de mektigste gudinnene, denne posisjonen ble truet kun av Freyja ([[Frøya (gudinne)|Frøya]]). Hennes dag er fredag grunnet hennes assosiasjon til romerske [[Venus]].

'''Tiw''' ([[Ty]]) er krigsguden, og har gitt navn til tirsdag. Det er en del spekulasjon om han var en himmelgud og tidligere øverste gud som over årene ble erstattet av Woden.

Wonene tilsvarte [[vaner|vanene]]: '''Ingui Fréa''' ([[Frøy|Yngve-Frøy]]) var en av de mest populære gudene etter Thunor og Woden. Han er fremfor alt en [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetsgud]] som fremmet overflod og fruktbarhet til høsten og avlingen, husdyrene og folkene selv. Selv om han var en fruktbarhetsgud var han også knyttet til krigføring, men denne var en defensiv i motsetningen til en offensiv som skaper strid og ødeleggelse. Fred var nødvendig for å skape en god høst og et produktivt samfunn mens meningsløs krigføring ødelegger alle forhåpninger om fred og overflod. Ynglingene, en kongelig ætt i [[Sverige]], og indirekte også den norske, hevder å nedstamme fra ham.

[[Fil:Franks Casket Lid Detail.jpg|500px|right|thumb|Et panel fra [[Franks Casket]], et angelsaksisk relikvieskrin utskåret i hvalben som viser Ægil og hans hustru mens han forsvarer seg med skyte piler mot angriperne. Navnet ''Ægili'' er skrevet med angelsaksiske runer over bueskytteren.]]
'''Freo''' ([[Frøya (gudinne)|Frøya]]) er sagt å ha vært den vakreste av alle gudinner og er derfor beskrevet som en [[kjærlighetsgudinne]]. Hun skal imidlertid ikke forveksles med Frige, og Freos rike er den [[Erotikk|erotiske]] kjærlighet mens Friges er den romantiske. Ved å være en gudinne av sprelsk lidenskap tar hun også sin halvpart av de døde fra slagmarken mens den andre halvparten tilhørte Woden. Som sin bror Fréa er hun knyttet til rikdom og overflod, men hennes rikdom er hovedsakelig kostbare metaller og edelsteiner. Hun er også [[magi]]ens gudinne og den som lærte Woden ''seiðr'' ([[seid]]).

'''Neorð''' ([[Njord]]) er far til Frea og Freo, og er guden for hav og handel. Han blir tilkalt av fiskere og seilere som er avhengig av god sjøfart. Som sin sønn og datter er rikdom hans tilknytning, og da rikdommen fra havene. Han ektet kjempen (jotnen) Sceadu ([[Skade]]), skjønt ekteskapet var ikke heldig for noen av dem da ingen av dem kunne bo der den andre bodde, hun tilhørte fjellene mens han tilhørte havene og kysten.

'''Eorðe''', hvis navn betyr «jord», tilsvarende norrøne [[Fjorgyn]], var også en hustru av Woden og den som fødte Þunor. Hun er også datteren av gudinnen Niht (norrøne [[Natt (mytologi)|Natt]]). Hennes ære er generelt passiv i motsetning til aktiv, skjønt hun ble også kalt for «mektig og kraftig». Hennes latente kraft kan antagelig bli bevitnet i hennes sønn Þunor.

'''Eostre''' ([[Påske]]) er en lokal angelsaksisk gudinne som ifølge den kristne forfatteren [[Beda den ærverdige]] var knyttet til «vårens voksende lys» og legemliggjorde således antagelig renhet, ungdom og skjønnhet foruten tradisjonell gjenfødsel og fornyelse. Den nåværende kristne påskefestivalen er antatt å inneholde en del elementer av en før-kristen fest til ære for Eostre. Med unntak av Beda den ærverdiges redegjørelse finnes det ingen andre vitnemål for Eostre, skjønt [[Jacob Grimm]] forsøkte å konstruere en tilsvarende kontinental germansk gudinne ved navn '''Ostara'''.

'''Niht''', nevnt overfor, er nattens gudinne, og er også mor til Eorðe (Fjorgyn). Den norrøne [[Natt (mytologi)|Natt]] var datter av jotnen [[Narve]]. Hun ble gift tre ganger: først til [[Naglfari]] hvor hun fødte Auðr, andre gang til Annar hvor hun fødte Eorðe, og tredje gangen til [[Dag (mytologi)|Dag]].

'''Sigel''' (tilsvarende norrøne [[Sol (gudinne)|Sol]]) var solens gudinne og hennes dag var antagelig etter romersk skikk [[søndag]].

{| class="wikitable"
|-
! style="background:#efefef;" | '''Angelsaksisk'''
! style="background:#efefef;" | '''Gammelgermansk'''
! style="background:#efefef;" | '''Norrøn'''
|-
|Wōden 
|Wodan/Wotan
|Óðinn (Odin)
|-
|Þunor
|Donar
|Þórr (Tor)
|-
|Tīw
|Zîu
|Týr (Ty)
|-
|[[Seaxnēat]]
|Saxnôte
| -
|-
|*Gēat
|Gausus
|Gautr ([[Gaute (gud)|Gaute]])
|-
|*Frīge 
|Frîja
|[[Frigg (gudinne)Frigg]]
|-
|[[Ēostre]]
|*Ôstara ?
| -
|-
|Ingwaz / Ing
| -
|Yngvi / Freyr (Frøy)
|-
| -
|Phol
|Balder
|-
|*Frēo
|Fricco
|Frøya
|-
|*Sigel
|Sunna
|Sól / [[Sol (gudinne)|Sol]]
|-
|*Eormen
|Irmin
| -
|-
|*Hāma
| -
|[[Heimdall]]
|-
| -
|Fosite
|[[Forsete]]
|-
|}

* [[Volund]] – en mytisk smed
* Agilaz / Ægi / [[Egil (mytologi)|Egil]], en legendarisk helt fra Volundkvadet
* [[Aurvandil]] (Orvandil, Orvandil-Egil)
* [[Weisse Frauen]], den hvite frue eller kvinne, en alv
* Nix / Nixe (engelske Heck), norske [[Nøkk]], en vannånd

== Geografisk og regionalt ==
Hjertet til de sørgermanske områdene lå i de nordeuropeiske lavlandene i dagens [[Tyskland]]. Den [[geografi]]ske avgrensningen kan ikke bli klart definert, men ble dannet i kontaktsoner hvor det ble [[synkretisme]] med andre mytologiske tradisjoner, blant annet [[keltisk mytologi]] i [[Gallia]] (dagens [[Frankrike]]) og [[romersk mytologi]] i møte med [[Romerriket|romerne]] som plasserte de store elvene som [[Rhinen]] som grense mot germanerne. [[Slaget ved Teutoburgerskogen|Det store slaget ved Teutoburgerskogen]] i år [[9|9 e.Kr]]. hvor romerne tapte tre legioner – nær 30 000 mann – i ett eneste slag stanset den romerske erobringen nordover.

Antagelig var også forhistorisk felles germansk mytologi dannet og preget av kontakt og blanding med keltisk mytologi. Slik områder er antagelig [[Nederlandene]] i vest (med gallo-romersk kultur), [[Alpene]] i sør (med [[alpekultur]]en), [[Jylland]] i dagens Danmark (med norrøn mytologi), og Sentral-Europa, tilsvarende hovedsakelig dagens [[Tsjekkia]], [[Ungarn]], [[Polen]], og [[Slovakia]] ([[Baltisk mytologi|baltisk]] og [[slavisk mytologi]]).

Østgermansk innflytelse strekker seg enda lengre sør, vest og øst til [[Italia]], [[Den iberiske halvøy]], [[Sarmatere|Sarmatia]], [[Dakia]] og [[Illyria]], men har kun etterlatt seg meget fragmentariske spor, og trekke en felles eller enhetlig kultur og trosforestillinger blir meget spekulativt.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Grimm, Jacob: ''Deutsche Mythologie''. 1835.
* Golther, Wolfgang: ''Handbuch der Germanischen Mythologie''. Stuttgart 1908.
* Vries, Jan de: ''Altgermanische Religionsgeschichte''. Berlin 1956.
* Ström, Åke V.: ''Germanische Religion''. Stuttgart 1975.
* Axboe, M.; Clavadetscher, U.; Düwel, K.; Hauck, K.; Padberg, L. v.: ''Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit. Ikonographischer Katalog''. München 1985-1989.
* Simek, Rudolf: ''Lexikon der germanischen Mythologie''. Stuttgart 2. Aufl. 1995. ISBN 3-520-36802-1.
* Simek, Rudolf: ''Religion und Mythologie der Germanen''. Darmstadt 2003. ISBN 3-534-16910-7.

{{portal|Litteratur}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Germansk mytologi]]

[[de:Südgermanische Gottheiten]]