Redigerer Romerriket

[[Fil:No-ROMERRIKET.ogg|thumb|No-ROMERRIKET<br>Opplesing fra gammel versjon av artikkelen,<br>5. april 2013]]
[[Fil:Rome, Italy, Ancient Roman Forum (Forum Romanum).jpg|thumb|Romerriket utviklet seg rundt det sentrale området ''[[Forum Romanum]]'' i [[Roma]] i [[Italia]].]]
[[Fil:Roman Republic Empire map.gif|thumb|Område under romersk kontroll ved ulike årstall
{{Legend|#a64|[[Romerske republikk]]}}
{{Legend|#a6a|[[Romerske keiserrike|Keiserriket]]}}
{{Legend|#48a|[[Vestromerriket|Vestriket]]}}
{{Legend|#bc4|[[Østromerriket|Østriket]]}}
]]
'''Romerriket''' var en [[Italikere|italisk]] [[sivilisasjon]] som vokste ut fra [[Bystat|bystaten]] [[Roma]] i oldtiden, grunnlagt på [[Appenninerhalvøya|Den italienske halvøy]] på [[8. århundre f.Kr.|700-tallet f.Kr.]] I løpet av sin tolv århundre lange livstid endret den romerske sivilisasjonen seg fra å være [[Det romerske kongedømme|monarki]] via [[Den romerske republikk|republikk]] til å bli et [[Det romerske keiserriket|keiserrike]]. Romerriket kom til å dominere [[Vest-Europa]] og hele området rundt [[Middelhavet]] gjennom erobring og [[assimilering]]. Fra å begynne som en enkel bosetning, ekspanderte [[Roma]] til et av de største riker i den antikke verden med et beregnet folketall på mellom 50 og 90 millioner innbyggere (grovt sett 20 prosent av jordens befolkning)<ref>Det er flere ulike beregninger for befolkningstallet i Romerriket.

* Scheidel (2006, s. 2) beregner 60 millioner.
* Goldsmith (1984, s. 263) beregner 55 millioner.
* Maddison (2006, s. 51, 120) beregner 48 millioner.
* [http://www.unrv.com/empire/roman-population.php ''Roman Empire Population''] beregner 65 (og nevner flere andre beregninger på mellom 55 og 120 millioner).
* McLynn, Frank (2011): [https://books.google.com/books?id=xvcAhdF-VlgC&pg=PA3 ''Marcus Aurelius: Warrior, Philosopher, Emperor''], Random House. ISBN 9781446449332, s. 3. Sitat: «[T]he most likely estimate for the reign of Marcus Aurelius is somewhere between seventy and eighty million.»
* McEvedy & Jones (1978).
* et gjennomsnitt av tallmateriale fra ulike kilder er listet ved [[USA|USAs]] [[Bureau of the Census|Folketellingsbyråets]] [http://www.census.gov/ipc/www/worldhis.html ''Historical Estimates of World Population'']
* Kremer, Michael (1993): «Population Growth and Technological Change: One Million B.C. to 1990» i: ''The Quarterly Journal of Economics'' '''108'''(3), s. 681–716.</ref> og dekket et område på rundt 5 millioner km² på sitt høydepunkt i året [[117]] e.Kr.<ref> Taagepera, Rein (1979): «Size and Duration of Empires: Growth-Decline Curves, 600 B.C. to 600 A.D.» i: ''Social Science History''. Duke University Press. '''3'''(3/4), s. 125. doi:[https://dx.doi.org/10.2307%2F1170959 10.2307/1170959]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/1170959 1170959].</ref><ref>Turchin, Peter; Adams, Jonathan M.; Hall, Thomas D (Desember 2006): [http://jwsr.pitt.edu/ojs/index.php/jwsr/article/view/369/381 «East-West Orientation of Historical Empires»] i: ''Journal of world-systems research''. '''12'''(2), s. 222. ISSN 1076-156X.</ref>

Via erobring og assimilering kom Romerriket til å dominere sørlige og vestlige Europa, [[Anatolia]], [[Nord-Afrika]], og deler av nordlige og østlige Europa. Roma dominerte alle områder langs [[Middelhavet]], og var en av de mektigste faktorene i den antikke verden. Det er ofte gruppert inn i den [[Klassisk tid|klassiske]] [[antikken]] sammen med [[antikkens Hellas]], og deres sammenlignbare kultur og samfunn blir betegnet som den gresk-romerske verden.

Antikkens romerske samfunn har bidratt til utviklingen av moderne regjering, lov, politikk, ingeniørkunst, kunst, litteratur, arkitektur, teknologi, krigføring, religion, språk og samfunn. Som en høyt utviklet sivilisasjon profesjonaliserte og ekspanderte romerne sitt militære system og skapte et regjeringsystem kalt ''[[res publica]]'', «offentlig affære», som er inspirasjonen for de moderne [[republikk]]er,<ref>Furet, François; Ozouf, Mona, red. (1989): [https://books.google.com/books?id=bGxiE6jvzOcC ''A Critical Dictionary of the French Revolution''], Harvard University Press, ISBN 0674177282, s. 793</ref><ref>Luckham, Robin; White, Gordon (1996): [https://books.google.com/books/about/Democratization_in_the_South.html?id=RMDnAAAAIAAJ ''Democratization in the South: The Jagged Wave''], Manchester University Press, ISBN 0719049423, s. 11</ref> blant annet USA og Frankrike. Romerriket oppnådde imponerende teknologiske og [[Romersk arkitektur|arkitektoniske]] prestasjoner, som byggingen av et omfattende system av [[Romersk vei|veier]] og [[akvedukt]]er, foruten også byggingen av store monumenter, palasser og offentlige bygg.

Ved slutten av [[Den romerske republikk|republikken]] (27 f.Kr.) hadde Roma erobret alt land rundt Middelhavet og bortenfor: dets rike strakte seg fra [[Atlanterhavet]] til [[Arabia]] og fra munningen av [[Rhinen]] til [[Nord-Afrika]]. <!-- Hva skal dette bety? --><!--Romerriket framsto med slutten av republikken og med eneveldet til [[Augustus|Augustus Cæsar]].--> 721 år med [[De romersk-persiske kriger|romersk-persiske kriger]] begynte i 92 f.Kr. med den første krigen mot [[Partia]]. Det ble den lengste konflikt i menneskehetens historie, og fikk store og varige effekter og konsekvenser for begge riker. Under [[Trajan]] nådde riket sitt territoriale høydepunkt. Republikanske skikker og tradisjoner begynte å forvitre i keisertiden, da innbyrdeskriger ble en vanlig innledning ved etableringen av en ny keiser.<ref> Ferrero, Guglielmo (1909): [https://books.google.com/books/about/The_Greatness_and_Decline_of_Rome.html?id=_TsTAAAAYAAJ ''The Greatness and Decline of Rome, Volume 2''], G. P. Putnam's Sons, s. 215.</ref><ref>Hadfield, Andrew Hadfield (2005): [https://books.google.com/books/about/Shakespeare_and_Republicanism.html?id=Ssm3UQYmsYIC ''Shakespeare and Republicanism''], Cambridge University Press, ISBN 0521816076, s. 68.</ref><ref>Gray, Christopher B. (1999): [https://books.google.com/books/about/The_Philosophy_of_Law.html?id=symGBDPyd5YC ''The Philosophy of Law: An Encyclopedia, Volume 1''], Taylor & Francis, ISBN 0815313446, s. 741.</ref> Utbryterstater, slik som [[det palmyrenske riket]], kunne midlertidig dele riket i løpet av [[krisen i det tredje århundret]].

Svekket av indre ustabilitet og angrepet av [[Folkevandringstiden|ulike migrerende folk og grupper]], brøt [[Vestromerriket|den vestlige delen av riket]] opp i uavhengige kongeriker i løpet av 400-tallet. Oppløsningen blir av historikere regnet som skillet mellom den antikke perioden og [[senantikken]], forløperen til middelalderens Europa.

== Opphavsmyte ==
[[Fil:Capitoline she-wolf Musei Capitolini MC1181.jpg|thumb|Ifølge legenden ble Roma grunnlagt av [[Romulus]] og [[Remus]] i [[753 f.Kr.]], som skal ha blitt oppfostret av en ulv. Skulpturen er [[Den kapitolinske ulvinne]] i Roma.]]
I henhold til Romas [[Opphavssagn|opphavsmyte]] ble byen Roma grunnlagt den 21. april 753 f.Kr. av tvillingbrødrene [[Romulus og Remus]], som nedstammet fra den [[troja]]nske fyrste [[Aineias]]<ref>Adkins (1998), s. 3.</ref> og som var sønnesønnene til den latinske konge [[Numitor]] fra byen [[Alba Longa]]. Kong Numitor ble avsatt fra sin posisjon som konge av sin bror Amulius mens Numitors datter, [[Rea Silvia]], fødte tvillingene.<ref> [http://www.roman-empire.net/founding/found-index.html «The Founding of Rome»], ''Roman Empire''</ref><ref name="Livius_8"> Livius (1998), s. 8.</ref> Ettersom Rea Silvia var blitt gjort gravid av ingen annen enn den romerske krigsguden [[Mars (gud)|Mars]], var tvillingene halvguder.

Den nye kongen, Amulius, fryktet at Romulus og Remus en gang i framtiden ville ta tilbake tronen, og beordret at de skulle bli druknet.<ref name="Livius_8"/> En hunnulv berget og oppfostret guttene, og da de var gamle nok, tok de tronen i Alba Longa tilbake og ga den til Numitor.<ref> Livius (1998), s. 9-10.</ref><ref name="Durant_12-14"> Durant (1944), s. 12-14.</ref>

Tvillingene grunnla deretter deres egen by, men i en krangel slo Romulus sin bror Remus i hjel. Romulus ble opphavet til byen Romas navn.<ref> Livius (1998), s. 10-11.</ref> For at folk skulle finne byen tiltrekkende ble Roma et fristed for de fattige, de forviste og de uønskede. Det førte til problemer for byen da den hadde en stor arbeidsstyrke, men underskudd på kvinner. Romulus reiste til nabobyene til andre folk og forsøkte å sikre seg ekteskapsløfter fra fremmede kvinner, men Roma hadde så mange uønskede menn at alle avslo. Roma inviterte deretter [[Sabinere|sabinerne]] og [[latinere]] til en festival, men ved et signal kastet romerne seg over de innbudte gjestene og [[Sabinerinnerovet|røvet deres kvinner]], noe som førte til krig med de forurettede sabinere og latinere.<ref>[http://ancienthistory.about.com/cs/grecoromanmyth1/a/mythslegends_3.htm «Myths and Legends - Rome, the Wolf, and Mars»] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/cs/grecoromanmyth1/a/mythslegends_3.htm |date=20070529053414 }}, Ancient History</ref>

De bortførte kvinnenes foreldre gikk til krig for å få dem tilbakelevert. Romerne skal ha beseiret latinerne, men beseiret ikke sabinerne og krigen vedvarte. Ved et tidspunkt kom Romulus’ menn under et tungt angrep i deres nye by på det sted senere ble byens politiske sentrum, [[Forum Romanum|Forum]], og ble tvunget bakover. Romulus ble nødt til å påkalle Jupiter Stator («Jupiter som holder mennene fast sammen»)<ref name="beard_53"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 53</ref> Han lovte å bygget et tempel for guden om romerne stod stødig og ikke lot seg vike mot fienden. På dette tidspunkt dukket kvinnene opp på slagmarken og tryglet både sine romerske ektemenn og sine sabinske fedre om at kampen måtte opphøre. «Vi vil heller dø selv enn å leve uten noen av dere, som enker eller farløse.» Freden kom og Jupiter fikk sitt tempel. Roma ble en felles by for romere og sabinere med delt styre mellom Romulus og sabinerkongen [[Titus Tatius]], skjønt sistnevnte ble drept i en voldelig død, og Romulus ble enekonge, Romas første konge i et styre som varte i tredve år.<ref name="beard_63-64"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 63-64</ref>

Følgende er Romas opphavsmyte, framstilt av [[Titus Livius]] (død [[17]] e.Kr.) i hans monumentale verk om Romas historie, ''[[Ab Urbe Condita (bok)|Ab Urbe Condita]]'' (''Fra byens grunnleggelse''). Det er dog ingen enhetlig fortelling, mange forfattere har skrevet om Romas begynnelse, hver på sitt vis, gjenfortalt og forsøkt å forklare den og få den til å henge sammen, blant annet [[Cicero]] i hans avhandling ''Om staten''. I konteksten av en lengre [[filosofi]]sk diskusjon om god regjerings vesen, ga han sin versjon av Romas konstitusjon fra begynnelsen. Han unngikk spørsmålet om Romulus faktisk var sønn av Mars og la inn tvil om andre fantastiske elementer.<ref name="beard_57"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 57</ref> Den mest kjente versjonen er den til Livius, men også han hadde problemer med enkeltelementene. Romas opphavshistorie er, i henhold til den engelske historikeren [[Mary Beard]], «en av de merkeligste ‘historiske legender’ for noen bys grunnleggelse, for hvilken som helst periode noen sted i verden.»<ref name="beard_54"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 54</ref> At to tvillinger skulle bli oppfostret av en hunnulv er en merkelig episode i en særegen fortelling. Det samme er det at Roma har ''to'' grunnleggere, Romulus ''og'' Remus. Kan det være et symbol på Romas dualistisk vesen, og den senere tradisjonen med to samtidige [[Romersk konsul|konsuler]] under republikken?<ref name="beard_64"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 64</ref> Men også at det er en rekke svært lite heroiske handlinger, fra mord (bror drepte bror), til voldtekt (sabinerkvinnene) og til at det store flertallet av Romas første befolkning var kriminelle, uønskede og forviste, noe som plaget også antikkens forfattere.<ref name="beard_55"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 55</ref>

Tvillingene ble født av en jomfruelig prestinne, Rea Silvia, i [[Alba Longa]], rett sør for Roma. Hun hadde tatt jomfruløftet, forklarte Livius, ikke av fri vilje, men tvunget av sin onkel Amulius for å forhindre at det skulle komme arvinger etter hennes far Numitor. Likevel ble hun gravid, en mektig [[fallos]] tilhørende Mars kom fra den hellige ilden som hun passet, skjønt Livius antyder at denne forklaringen ''kan'' dekke over en høyst menneskelig hendelse.<ref name="beard_58"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 58</ref> Straks tvillingene ble født beordret Amulius barna satt ut, men en hunnulv fostret barna. Livius var en av de som var tvilende til denne versjonen. Det latinske ordet for [[ulv]], ''lupa'', ble også benyttet som et hverdagslig ord for en [[Prostitusjon|prostituert]] og ''lupanare'' var et uttrykk for horehus. Det var mulig at en lokal hore framfor en ulv hadde tatt seg av barna, men uansett hadde en lokal gjeter funnet barna og fratok ulvinnen dens ansvar. Da tvillingene ble gamle nok gjorde de opprør mot Amulius, og gjeninnsatte sin bestefar på tronen. Men som Amulius ikke gikk overnes med sin bror Numitor, gikk heller ikke Romulus overens med sin bror Remus i grunnleggelsen av deres felles by. Uten Remus fikk byen Roma navn etter Romulus. Deretter fylte han den med fredløse, uønskede og forviste som snart manglet kvinner.

Senere romerske forfattere grublet over hvor mange kvinner som faktisk ble tatt, beregninger som varierte fra rundt tretti til det merkelig presise antallet 683, og på hvordan romersk dyd og ekteskapsinstitusjon kunne bygges på fundamentet av massevoldtekt. Livius forsvarte de første romere. Det var kun ugifte kvinner, mente han, og de var blitt spurt først, og romerne gikk først til «rettferdig krig» da de var blitt avvist. [[Gaius Sallustius Crispus|Sallustius]] (død 34 f.Kr.) spekulerte i sitt romerske historieverk om et tenkt brev fra romernes fiende slo fast at «Helt fra den aller første begynnelse har de eid ingenting unntatt hva de har stjålet: deres hjem, deres hustruer, deres rike.»<ref name="beard_62"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 62</ref> Poeten [[Horats|Horatius]], som skrev rundt 30 f.Kr. i kjølvannet av drapet på [[Julius Cæsar]]: «Bitter skjebne forfølger romerne, og forbrytelsen av en brors morder, helt siden blodet til den uklanderlige Remus ble spilt på bakken, har det vært en forbannelse for hans etterkommere.»<ref name="beard_65"> Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books, s. 65</ref> Brodermord var grunnlaget allerede i Romas forhistorie, og preget Romerrikets historie siden i bitre innbyrderskriger.

== Historie ==
=== Monarki ===
{{Utdypende artikkel|Det romerske kongedømme}}

Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva [[Tiberen]], som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma ha blitt dannet på [[Romas syv høyder|Palatinhøyden]] en gang i det [[9. århundre f.Kr.]], av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, [[latinere|latinerne]] og [[sabinerne]]. [[Etruskerne]], som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det [[7. århundre f.Kr.]]. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det [[6. århundre f.Kr.]], og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt.

Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt [[21. april]], [[753 f.Kr.]], av tvillingene [[Romulus]] og [[Remus]], som nedstammet fra den [[Troja|trojanske]] prinsen [[Aineias]]. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma.

=== Republikk ===
{{Utdypende artikkel|Den romerske republikk}}

[[Fil:City of Rome during time of republic.jpg|thumb|Roma i republikansk tid]]
Ifølge historikere som [[Livius]], ble den romerske republikk etablert rundt [[510 f.Kr.]] Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte [[magistrat (romersk)|magistrater]] ble etablert. De viktigste magistratene var de to [[romersk konsul|konsulene]], som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet [[patrisierne]], eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, [[plebeierne]].

Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på Den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien [[Tarentum]], ble slått i [[282 f.Kr.]]. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det [[3. århundre f.Kr.]] kom Roma i konflikt med [[Karthago]] i den [[andre punerkrig]]en. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, [[Sicilia]] og [[Hispania]], og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet [[kongeriket Makedonia]] og [[Selevkide-dynastiet|selevkidene]] i det [[2. århundre f.Kr.]], ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet.

[[Fil:Castro_Battle_of_Actium.jpg|thumb|left| [[Slaget ved Actium]] i [[31 f.Kr.]], markerer overgangen fra republikken til keiserriket]]

Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av [[slave]]r, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i [[91 f.Kr.|91]]&ndash;[[88 f.Kr.]]. Militærreformene til [[Gaius Marius|Marius]] førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som [[Sulla]] utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i [[81 f.Kr.|81]]&ndash;[[79 f.Kr.]]

I midten av det [[1. århundre f.Kr.]] dannet tre menn; [[Julius Cæsar]], [[Pompeius]] og [[Crassus]], en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første [[triumvirat]]. Etter Cæsars erobring av [[Gallia]], oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I [[44 f.Kr.]] ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, [[Octavian]] (Augustus), dannet sammen med [[Marcus Antonius]] og [[Lepidus]] det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i [[slaget ved Actium]], i [[31 f.Kr.]], og Octavian stod igjen som den ubestridte hersker ([[keiser]]) over Roma.

=== Keiserrike ===
{{Utdypende artikkel|Det romerske keiserriket}}

[[Fil:Roman Empire Map.png|thumb|Romerriket på sitt største under keiser [[Trajan]]]]

Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], fikk makten overført og dannet det [[julo-claudiske dynasti]], som varte til [[Nero]]s død i [[69]]. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket ''de fem store keiserne'' ([[96]]&ndash;[[180]]) - Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, og Mark Aurel<ref>{{Kilde www|url=https://romerriket.no/|tittel=Romerriket|besøksdato=06.05.2022|forlag=Romerriket.no}}</ref> - og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Historikeren Edward Gibbon omtalte denne perioden på omtrent 85 år som den lykkeligste gjennom tidene. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk ''Pax Romana'' (den romerske fred, fra [[27 f.Kr]] til [[180]]). Med erobringen av [[Dakia]] under keiser [[Trajan]] nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer.

Perioden mellom [[180]] og [[235]] ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt [[Persia]] under [[Sasanide-dynastiet]], førte til en lang periode som er kjent som ''krisen i det tredje århundret''. Krisen endte med den mer kompetente keiseren [[Diokletian]], som i [[293]] delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt ''tetrarkiet''. Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i [[330]] flyttet [[Konstantin den store]] hovedstaden til [[Konstantinopel]].

=== Delingen ===
Det store romerske riket ble permanent delt mellom [[Vestromerriket]] og [[Østromerriket]] i [[395]].

Vestriket ble ganske snart utsatt for ødeleggende barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover på [[400-tallet]]. I [[410]] ble byen Roma invadert for første gang på et [[millennium]] og den [[4. september]] [[476]] ble den siste vestromerske keiseren [[Romulus Augustus]] avsatt av den germanske lederen [[Odovakar]]. Riket som hadde vart i omkring 1200 år var nå borte, men Østriket skulle bestå i enda et millennium.

== Samfunn ==
[[Fil:ForumRomanumRom.jpg|thumb|Illustrasjon av ''Forum Romanum'']]
{{Regjering roma}}
Livet i antikkens Roma dreide seg om det som foregikk i og rundt byen på [[Romas syv høyder|de syv høyder]]. Byen hadde et vidt spekter av monumentale bygninger, som [[Colosseum]], [[Forum Romanum]] og [[Pantheon (Roma)|Pantheon]]. Den hadde fontener med friskt vann supplert av kilometerlange [[akvedukt]]er, teater, gymnasium, bad, [[bibliotek]], markedsplasser og fungerende kloakksystem. Variasjon mellom bygningene var lik variasjonen hos de sosiale klassene. På den vakre [[Romas syv høyder|Palatinhøyden]] var det store palasser og villaer der de rike familiene bodde (ordet ''palass'' kommer derifra), mens den fattige befolkningen bodde midt i byen i trange kår, lik dagens ghettoer.

Byen Roma var den største av sitt slag på den tiden, med et innbyggertall på godt over en million. Gatene i Roma hadde så mye støy av hover og jernvogner at Julius Cæsar en gang foreslo et forbud mot hest- og kjerretrafikk om natten. Historiske estimater sier at rundt 30 % av befolkningen i Roma levde i utallige urbane senter med en befolkning på 10&nbsp;000 og mer, noe som er en høy urbaniseringsfaktor i før-industrielle samfunn. Mange av disse sentrene hadde forum, tempel og andre bygninger som man fant i Roma, dog av et mindre format.

=== Styre ===
Til å begynne med ble Roma styrt av konger. Hvor mye makt som lå i kongens hender er usikkert; om han hadde absolutt makt, eller at han kun var en lederfigur som måtte føye seg etter senatets autoritet. Militært er det ganske trolig at hans styre (imperium) var absolutt, samtidig som han var den øverste religiøse leder. I tillegg til kongens autoritet var det andre administrerende forsamlinger: Senatet, som var kongens rådgivere og lovgivende råd, og en form for folkeforsamling som vitnet proklamasjoner og forordninger, og forsikret at det var for folkets beste.

[[Fil:Julius Caesar.jpg|thumb|left|[[Julius Cæsar]]s vei mot absolutt makt banet veien for [[Augustus]]' keiserrike]]

[[Stenderkampene]] under republikken resulterte i en uvanlig blanding av [[demokrati]] og [[oligarki]]. Tradisjonelt hadde patrisierne kontroll over lovvedtektene i folkeforsamlingene (''[[Comitia centuriata]]''). Stenderkampene førte kort og godt til at [[plebeierne]] (folket) fikk ta del i det politiske liv, og at [[Plebeierforsamlingen]] (''concilium plebis'') ble det fremste lovgivende organ i republikken. Senatet var imidlertid en oligarkisk institusjon, som skulle være en rådgivende forsamling. I republikken hadde senatet stor autoritet, men var ingen lovgivende makt. Selv om de ulike senatorene på et individuelt plan hadde stor makt, var det lite de kunne gjøre mot den kollektive viljen til senatet. Senatorer ble valgt blant de rikeste, og de med embete (ble man valgt til kvestor, det laveste embetet på embetsstigen, ga det automatisk adgang til senatet), i befolkningen av [[censor]]ene, som også kunne avsette senatorer som var moralsk korrupte.

Republikken hadde ikke noe ordnet byråkrati, og krevde ikke annet enn krigsskatt fra befolkningen. For å forsikre seg mot at enkelte borgere fikk for mye makt, ble [[magistrat (romersk)|magistratene]] bare valgt for en periode på ett år(annualitet), og hver magistrat måtte dele makten med en kollega(kollegialitet). For eksempel lå den høyeste autoriteten i republikken hos to [[romersk konsul|konsuler]]. I krisetider ble ekstraordinære magistrater valgt for en periode på seks måneder, for eksempel en [[romersk diktator|diktator]], som fungerte som en enehersker.

I tidlig keisertid ble den republikanske styreformen tilsynelatende opprettholdt. Keiseren ble bare sett på som ''princeps'' (først blant likemenn), men hadde i realiteten all makt, mens senatet hadde en liten grad av påvirkning. Gjennom keiserrikets utvikling, og spesielt under dominatet, ble keiserens makt absolutt, og senatet ble redusert til en rådgivende forsamling utvalgt av keiseren. Siden det ikke var en byråkratisk struktur i republikken, var det heller ikke noen i keiserriket. Keiseren hadde mange rådgivere og assistenter, men manglet mange viktige institusjoner. For eksempel manglet han et statsbudsjett, noe som mange historikere mener er en av årsakene til Romerrikets fall.

Riket var delt inn i provinser. Tallet på provinsene økte gjennom rikets levetid, både gjennom erobring, og at provinsene ble inndelt i mindre enheter. Disse provinsene ble mot slutten av rikets epoke individuelt svært mektige, med senatorer på toppen. Til slutt kunne senatorene kreve inn skatt fra den lokale befolkningen, noe som førte til at de ble mektige godseiere og uavhengige av staten.

=== Lov ===
Kilden til de romerske lovene kan spores tilbake til [[Justinian I]] sine nedtegnelser fra rundt [[530]]. Prinsippene etter Justinians nedtegnelser ble grunnlaget for lovene brukt i [[Det bysantinske riket]], og i Europa til slutten av [[1700-tallet]].

Lovene i antikkens Roma var inndelt i følgende tre enheter: ''Ius Civile'', ''Ius Gentium'' og ''Ius Naturale''. Ius Civile (borgerretten) var lovene som appellerte til borgerne i Roma, og den utøvende makten til borgerne var [[Praetor]] Urbanus. Ius Gentium (nasjonenes lov) var lovene som appellerte til utlendingene, og deres omgang med de romerske borgerne, og den utøvende makt var Praetor Peregrinus. Ius naturale var naturens lov, den loven som var felles for alle levende.

=== Utdanning ===
I tidlig republikk lærte unge gutter å lese og skrive av sin far, eller av beleste slaver, normalt av [[Antikkens Hellas|gresk]] opprinnelse; det ultimate mål for romersk utdanning var å produsere menn som kunne snakke godt. Landsbyskoler ble også dannet. Senere, rundt [[200 f.Kr.]], ble gutter og noen jenter, i 7-årsalderen, sendt til skoler utenom hjemmet, kalt ''ludus''. Grunnleggende romersk læring inkluderte lesing, skriving og regning, og materialet brukt var skroller og bøker. I 13-årsalderen lærte elevene [[gresk (språk)|gresk]] og romersk litteratur. I 16-årsalderen ble noen studenter sendt til retorikkskoler. Barn fra fattigere familier ble ofte opplært av sine foreldre, da skolegang ikke var gratis. Barn gikk på skolen hver dag, bortsett fra dager som var av religiøs karakter. De hadde også sommerferie.

=== Økonomi ===
[[Fil:Maximinus denarius - transparent background.PNG|thumb|En standard romersk denarius av sølv]]
Selv om antikkens Roma omfattet et gigantisk landområde med store mengder naturlige så vel som menneskelige ressurser tilgjengelige, hvilte Romas økonomi stort sett på landbruk og handel. Fri handel av landbruksvarer fra [[Egypt]], [[Tunisia]] og [[Sicilia]] førte til at de selveiende bøndene ble utkonkurrert fordi de ikke kunne hamle opp med den billige importen av korn. I stedet satset italienske bønder på vin og oliven. Naturlig nok ble også vin og oliven Romas største eksportvarer. Industriell virksomhet var minimal, det eneste var gruvedriften og steinbruddene, som var en viktig kilde til bygningsmaterialene i antikken.

Økonomien tidlig i republikken dreide seg stort sett om betalt arbeid, men erobringene førte med seg en stor import av slaver, dermed ble økonomien i senrepublikken sterkt avhengig av slavearbeidskraft, både i fagarbeid og vanlig arbeid. Slavene i senrepublikken skal ha utgjort rundt 20 % av Romas befolkning.

Selv om byttehandel var vanlig i antikkens Roma, hadde romerne et godt utviklet pengesystem. Mynter av messing, bronse og andre metaller sirkulerte i og utenfor riket, det er funnet romerske mynter så langt borte som i [[India]] (se [[romersk handel med India]]). Myntsystemet brøt sammen i løpet av [[200-tallet|2]]&ndash;[[300-tallet]].

Hester var alt for dyre, og andre pakkdyr var for trege til at massehandel på de romerske veiene var lønnsomt. Derfor var det lite handel med regionene rundt Roma før oppstandelsen til den romerske marinen i det [[2. århundre f.Kr.]] På den tiden tok det under en måned å seile fra [[Gades]] i [[Spania]] til [[Alexandria]] i Egypt, omtrent hele lengden på [[Middelhavet]]. Sjøtransport var rundt 60 ganger billigere enn transport over land, så omfanget av slik transport var derfor mye større.

=== Klassestruktur ===
Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk, med slaver ''(servi)'' på bunnen, frigitte slaver ''(liberti)'' over dem, og frie borgere på toppen. De frie borgerne var også delt inn i klasser. De øverste var [[patrisierne]], som kunne spore sine røtter til grunnleggerne av byen, og [[plebeierne]], som ikke var av adelig herkomst. Det var et stort skille mellom disse to gruppene, som ble mindre viktig i senrepublikken, da mange plebeierske familier ble mektige og kunne få senatorstillinger. Den romerske eliten ble karakterisert enten av økonomisk formue ''(equites)'' eller deres politiske status ''(nobiles)''. For å kunne være en ''nobiles'' måtte en ha en konsul som forfader. Menn som [[Gaius Marius|Marius]] og [[Cicero]], som var de første i sine familier som hadde konsulembeter, ble kalt ''homo novus'' «ny mann».

Allierte utenlandske byer ble ofte gitt ''latinretten'', en mellomstilling mellom fullt borgerskap og utenlandsk borgerskap (peregrini), som førte deres innbyggere under romersk lov og ga deres ledende magistrater muligheten til å bli fullverdige romerske borgere. Noen av Romas allierte ble gitt fullt borgerskap etter [[forbundsfellekrigen]] ([[91 f.Kr.|91]]&ndash;[[88 f.Kr.]]) Fullt borgerskap til alle frifødte menn i riket ble innført av [[Caracalla]] i [[212]].

=== Fattig og rik ===
Forskjellen mellom fattig og rik var enorm i antikkens Roma. Disse forskjellene markerte seg ytterligere utover keisertiden. En senator, i vest, i det fjerde århundre tjente fire ganger så mye som en senator i det første århundre. En senator kunne tjene så mye som 120&nbsp;000 gullmynter i året. Til sammenligning kunne en hoffmann i [[Konstantinopel]] tjene 1000 gullmynter i året, en handelsmann 200 i året, mens en bonde tjente rundt 5 gullmynter i året. Hovedårsaken til at forskjellene økte utover keiserriket, var de økte skattene som kom i kjølvannet av militærreformene. Hæren ble doblet i størrelse, og med det økte utgiftene også betraktelig.<ref>Brown, Peter (2004) ''World of Late Antiquity AD 150 – 750'', London, s. 34-36</ref>

=== Familie ===
[[Fil:Toga Illustration-2.svg|thumb|En romer kledd i [[toga]], det typiske antrekket i antikkens Roma]]
Hovedelementene i det romerske samfunnet var husstandene og familiene. Husholdet inkluderte overhodet i familien (''pater familias''), hans kone, barn, og andre slektninger. I de øverste klassene var også slavene og trellene en del av husholdet. Overhodet hadde mye makt (''patria potestas'') over sin familie: han kunne arrangere og oppløse ekteskap, og selge sine barn som slaver. Trolig hadde han også rett til å drepe sine familiemedlemmer, men dette er svært omdiskutert blant historikere.

''Pater potestas'' overgikk til og med sine voksne sønner: en mann ble ikke sett på som ''pater familias'' mens hans egen far var i live. Når datteren giftet seg kom hun ofte under pater familias i mannens familie, selv om dette ikke alltid var tilfelle.

Grupper av beslektede husstander dannet ofte en familie ''(gens''). Familiene var basert på blodsbånd eller adopsjon, men de var også politiske og økonomiske allianser. Republikken ble dominert av slike mektige familier (''Gentes Maiores'').

Ekteskap i antikkens Roma ble ofte sett på som økonomiske og politiske allianser fremfor kjærlighetsforhold, spesielt i de øvre sjikt. Ofte fant fedrene potensielle ektemenn til sine døtre allerede mens de var mellom tolv og fjorten år gamle. Det er funnet tegn på at folk i overklassen giftet seg tidligere enn folk i lavere klasser.

=== Romerske slekter ===
:''Se [[Tria nomina]]''
Romere var opptatt av å spore slekten bakover til familiens stamfar, eksempelvis var [[Lucius Junius Brutus]], mannen som ledet opprøret mot romernes siste konge, stamfar for Brutiiene – slekten som 400 år senere ga opphav til Gaius Julius Caesars drapsmann, [[Marcus Junius Brutus]]. En håndfull [[romerske klaner]] går igjen og igjen, ettersom de mest fornemme familiene hadde et tilnærmet monopol på samfunnets øverste embeter.

== Kultur ==
=== Språk ===
[[Fil:Duenos inscription.jpg|thumb|[[Duenos-inskripsjonen]], en [[latin]]sk tekst fra det 6. århundre f.Kr., og er det tidligste eksemplet på romersk skriftspråk]]
Det opprinnelige språket til romerne var [[latin]], et italisk språk som baserer seg lite på ordenes rekkefølge, men gir mening gjennom et system av endelser på hvert ord. Det [[latinske alfabet]]et er basert på det [[greske alfabet]]et. Litteratur på latin er stort sett skrevet på klassisk latin, et kunstig og stilmessig polert litterært språk fra det [[første århundre f.Kr]], ofte tilegnet [[Cicero]]. Språket som ble snakket i Romerriket var [[vulgærlatin]], som i utgangspunktet skilte seg noe fra klassisk latin, og som etterhvert ble stadig mer markant forskjellig både grammatisk og uttalemessig.

Selv om latin forble det litterære og organisatoriske språket i Romerriket, var det gresk som var kulturspråket til den velutdannete eliten. Dette fordi størsteparten av litteraturen som ble brukt av romerne var skrevet på gresk. I det østromerske riket fikk latinen aldri innpass som litterært og talt språk. 

Selv om latin er et utdødd språk i dag, med få som kan snakke det flytende, består det fortsatt i flere sammenhenger. Det blir brukt som liturgisk språk i den romersk-katolske kirken, og er det offisielle retts- og referansespråket i [[Vatikanet]]. Med oppmuntring fra Vatikanet og med vatikanmedarbeideres private medvirkning utvikles og utgis det jevnlig ordbøker med nye ord, Vatikanets bokhandel selger tegneserier som ''Donaldus Anas atque nox Saraceni'' og bøker som ''Harrius Potter et Philosophi Lapis''.

=== Religion ===
[[Fil:Marcus Aemilius Lepidus I.jpg|thumb|Marcus Aemilius Lepidus ([[187 f.Kr.]]-[[153 f.Kr.]] var en ''[[pontifex maximus]]'', og [[konsul (romersk)|konsul]]]]
Arkaisk [[romersk mytologi]] ble dannet som en kompleks interaksjon mellom mennesker og guder, og ikke gjennom fortelling. I motsetning til [[gresk mytologi]] var ikke gudene personifisert, men i stedet en form for hellige ånder, kalt ''numina''. Romerne trodde også at hver enkelt person, sted, eller ting hadde sin egen ''genius'', skytsånd. Under republikken ble religionen organisert i et strengt system av prestekontor, som ble ledet av ''Pontifex Maximus'', yppersteprest.

Den stadig økte kontakten med grekerne gjorde at de romerske gudene mer ble assosiert med de greske gudene. [[Jupiter (gud)|Jupiter]] ble for eksempel oppfattet som samme guddommelighet som [[Zevs]], [[Mars (gud)|Mars]] ble assosiert med [[Ares]], og [[Neptun (gud)|Neptun]] med [[Poseidon]]. I det [[første århundre f.Kr]] førte den stadige assimilasjonen med gresk mytologi til en nedgang i de romerske religiøse ritualene, selv om deres politiske karakter ble holdt relativt ved like. I Romerriket ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død.

Under keiserriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske [[Isis]] og den [[persia|persiske]] [[Mithras]]. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under [[Konstantin den store]] (ca. [[330]]). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i [[392]], av keiser [[Theodosius den store|Theodosius]].

=== Kunst, litteratur og musikk ===
De tidligste malekunstene i Romerriket bærer preg av [[Etruria|etruskisk]] påvirkning, spesielt bruken av politiske malerier. I det [[3. århundre f.Kr.]] ble [[gresk kunst]], tatt som krigsbytte, populært, og mange romerske hjem ble dekorert med landskap malt av greske kunstnere. Ruinene ved [[Pompeii]] viser at romerne ble påvirket av mangfoldige kulturer rundt om i riket. Portrettskulpturer fra denne perioden benyttet ungdommelige og klassiske dimensjoner, som senere utviklet seg til en blanding av [[Realisme (kunst)|realisme]] og idealisme.

I de [[Nerva-antoninske dynasti|antoniske]] og [[Severanske dynasti|severanske]] periodene, ble pyntet hår og skjegg mer populært. Det ble også gjort fremskritt innen relief-skulpturering, som ofte omhandlet romerske triumfer. 

[[Latinsk litteratur]] var fra begynnelsen av svært påvirket av den greske. Noen av de eldste historieverkene, som omhandlet den tidlige militærhistorien til Roma, var episke dikt. Etter at republikken utviklet seg, begynte forfattere å skrive historie, komedier og tragedier.

=== Leker og aktiviteter ===
[[Fil:RomaCircoMassimoRestiSud1.JPG|thumb|Ruiner av Circus Maximus, som ble bygd allerede i [[Romerske kongedømme|kongetiden]]]]
I antikkens Roma var et sted som ble kalt ''Campus'' et slags treningssted for romerske soldater som var lokalisert nær elven [[Tiber]]. Senere ble Campus romernes friidrettsarena, der selveste [[Julius Cæsar]] og [[Augustus]] gjentatte ganger skal ha ferdet. For å imitere moderbyen ble identiske arenaer bygd i urbane senter og militærbaser rundt om i riket.

I Campus samlet ungdom seg for å leke og trene bla. hopping, bryting, boksing og kappløp. Ridning, kasting og svømming var også populære fysiske aktiviteter. På landsbygda var fisking og jakt populære fritidsaktiviteter. Det er viktig å understreke at dette var aktiviteter kun tilegnet menn, og ikke kvinner. Ballspill var en populær sport, som romerne hadde flere utgaver av, for eksempel håndball (''Expulsium Ludere''), hockey, og en form for [[fotball]].

En populær form for underholdning var [[gladiator]]kamper. Gladiatorer sloss stort sett til døden i flere forskjellige sammenhenger og med flere forskjellige våpen. Disse lekene nådde sitt høydepunkt under keiser [[Claudius]], som avgjorde endeliktet i kampen med enten å peke tommelen opp eller ved å gjentatt peke tommelen mot halsen på en «stikkende måte». Dyreshow var også populært blant romerne, der ville, eksotiske dyr ble vist fram for folket, eller kombinert med gladiatorkamper. En fange eller gladiator, bevæpnet eller ubevæpnet, ble kastet inn i arenaen sammen med et rovdyr.

Circus Maximus ble stort sett brukt til hest og kjerreløp, men ble også brukt til andre leker. Det hadde en kapasitet på 250&nbsp;000 tilskuere. To tempel, et med syv store egg og et med syv delfiner, lå i midten av arenaen, og hver gang kappløperne kjørte en runde, ble et egg og en delfin fjernet. Dette ble gjort for å holde publikum og deltakerne informert om løpsstatusen. Circus Maximus ble bygget i 600 f.Kr. og hadde sitt siste hesteløp nesten 1000 år senere, i [[549]] e.Kr.

=== Mat og drikke ===
Den mat og drikke som romerne konsumerte hadde sitt grunnlag i hvilken samfunnsklasse man tilhørte. Rike romere kunne spiste luksuriøs mat som stekt [[struts]] og [[påfugl]] som var kostbart den gang mens bøndene spiste egen avling som korn, urter og druer, og svært lite kjøtt. [[Drue]]r ble i stor grad prosessert til vin som ble drukket som daglig og i seremonier. Ville nøtter som [[Pistacia|pistasjer]] og [[valnøtt]] var lett å finne.

I tidlig tid spiste romerne flesk fra svin og en del domestiserte fugler som [[høns]] og [[ender]]. [[Kuer]] ble holdt over hele Romerriket, men kuer ble ikke holdt for kjøttets del da det ikke eksisterte teknologi for å bevare store kvanta med kjøtt. Kuer ble dog ofret ved særlige festivaler.<ref>[http://www.roman-empire-map.askricktoday.com/roman-food.html The Ancient Roman Food and Diet] {{Wayback|url=http://www.roman-empire-map.askricktoday.com/roman-food.html |date=20100515150845 }}</ref> [[Ostekake]]n har sin opprinnelse fra Romerriket.<ref>{{Cite web|url=http://www.novaroma.org/religio_romana/cato_recipes.html|author=|title=Cato's 'De Agricultura': Recipes |publisher=www.novaroma.org|accessdate=2008-10-12}}</ref>

Den meste urbaniserte delen av Romerriket var Italia. Den store urbane befolkningen krevde fast tilførsel av mat. Italienske gårdsbruk skaffet frukt og grønnsaker. Fisk og kjøtt var kostbare varer. [[Akvedukt]]er ble bygget for frakte vann til byene. Vin og olje ble importert fra Spania, Gallia og Nord-Afrika. I tillegg til arkeologi er antikke tekster kilder for å rekonstruere romernes matvarer. Den eldste bevarte kokeboken, ''[[Apicius]]'', ble antagelig satt sammen på 300-tallet e.Kr. Kjøkkenet i Roma var påvirket av [[oldtidens Hellas]] og [[Midtøsten]] og er selv en direkte forløper til de nasjonale matvaner i det meste av vestlige Europa.<ref>[http://www.enotes.com/food-encyclopedia/rome-roman-empire Rome and The Roman Empire]</ref>

=== Måleenheter ===
I Romerriket var de vanligste lengdeenhetene

* ''digitus'' (finger)
* ''uncia'' (tomme) = ⁵/₄ digiti
* ''palmus'' (hånd) = 4 uncae,
* ''pes'' (fot) = 12 uncae
* ''cubitus'' = 1 ½ pes
* ''passus'' (dobbeltskritt) = 5 pes
* ''stadium'' = 125 passus
* ''milliare'' (mil) = 1000 passus

En romersk pes var 29,6 centimeter. 

== Teknologi ==
[[Fil:RomanAbacusRecon.jpg|thumb|Det romerske regnebrett, den første bærbare kalkulator]]
Romerne kunne skryte av å være det mest teknologisk utviklede riket i antikken. Mange teknologiske nyvinninger ble utviklet i antikken, glemt i [[middelalderen]], og ble ikke gjenoppdaget før i moderne tid. Om oppfinnelsene kan knyttes direkte til romerne kan diskuteres, for mange nyvinninger var helt klart inspirert av kulturer romerne var i kontakt med. Romerne var ikke spesielt innovative i sin kultur, de oppmuntret heller ikke til innovativ forskning. Romersk lov ga heller ikke provisjon for ingeniørbedrifter og oppfinnelser, selve konseptene om ingeniør og vitenskapsmann eksisterte ikke enda. Uansett ble en rekke viktige teknologiske gjennombrudd utført i denne perioden. De ble spredt rundt i riket, og bidro til Romas enorme dominans og innflytelse i Europa.

=== Ingeniørkunst og arkitektur ===
[[Fil:RomaViaAppiaAntica03.JPG|thumb|''Via Appia'', en vei som knyttet Roma til de sørlige deler av [[Italia]], er i bruk den dag i dag]]
[[Fil:Lightmatter colosseum.jpg|thumb|left|[[Colosseum]], bygd av [[Vespasian]] i [[72|72 e.Kr.]], men ferdigstillet først etter hans død noen år senere, er en av mange byggverk som bevitner Romas storhet]]
Romersk ingeniørkunst bidro i stor grad til Romas teknologiske overlegenhet og arv, og bidro til byggingen av hundrevis av veier eller ''viadukter'', broer, [[akvedukt]]er, bad, ''termer'', teatre og arenaer. Mange monumenter, som [[Colosseum]], [[Pont du Gard]] og [[Pantheon (Roma)|Pantheon]], står den dag i dag som bevis på romersk ingeniørkunst og kultur. De første leiegårdene, ''[[Insula (bygning)|insulae]]'', som kunne ha flere etasjer, ble også utviklet av romerne.

Romerne er spesielt kjent for sin [[arkitektur]], som er sammenlignet med de greske tradisjoner og har navnet klassisk arkitektur. [[Romersk arkitektur]] har en del stilmessige likhetstrekk med den greske, selv om det var flere forskjeller mellom romerske og greske bygninger. Disse forskjellene er f.eks. at [[Gresk arkitektur]] er en ''arkitravarkitektur'' som legger vekt på det ytre, mens den romerske arkitekturen er opptatt av å utvikle rommene inne i bygningene. Sett bort fra to nye [[søyle]]typer, ''kompositt'' og ''toskansk'', og [[kuppel]]en, som var av etruskisk opprinnelse, hadde Roma få nye arkitektoniske innovasjoner før slutten av republikken.

Det var i senrepublikken, [[første århundre f.Kr.]], at romerne oppfant [[betong]], laget med kalk og pozzolan som bindemiddel, som snart ble hovedbygningsmaterialet i de romerske bygningene, og gjorde det mulig å bygge bygninger i monumentale størrelser. I det samme århundret skrev [[Vitruvius]] ''De architectura'', den første bevarte avhandlingen om arkitektur i historien. Mot slutten av århundret tok romerne også i bruk glassblåsing, rett etter at det ble oppfunnet i [[Syria]], og [[mosaikk]] tok riket med storm etter Sullas kampanjer i [[Hellas]].

[[Fil:Pont du gard.jpg|left|thumb|[[Pont du Gard]] i [[Frankrike]] er en romersk akvedukt bygd rund [[19 f.Kr.]]. Den er en av Frankrikes største turistattraksjoner og ligger på UNESCOS liste over [[Verdensarven|verdensarv]]]]
Betong førte til byggingen av de brolagte og holdbare romerske veiene, som var i bruk tusen år etter Romas fall. Byggingen av veinettet i riket bidro sterkt til Romas makt og innflytelse. Veiene ble opprinnelig bygget for hæren, men de utviklet seg til å bli handelsveier, og førte til uttrykket «alle veier fører til Rom». Den romerske staten opprettet veistasjoner som bidro til forfriskninger til de reisende, broer, og til og med et hesteavløsningssystem som gjorde det mulig for en forsendelse å reise opp mot 800&nbsp;km på 24 timer.

Romerne bygde flere akvedukter for å bringe vann inn til byene og til de store jordbruksområdene. Roma var utstyrt med elleve akvedukter som tilsammen utgjorde en lengde på 350&nbsp;km. De fleste akveduktene var konstruert under overflaten, med kun en liten del over bakken. Kun drevet av tyngdekraft, transporterte akveduktene tusenvis av liter vann.

Romerne hadde også et godt utviklet sanitærsystem. De hadde offentlige bad, som ble brukt både til hygienemessige og sosiale formål. Mange romerske husstander hadde vannklosett, innendørs rørsystem og komplekse kloakksystem.

Den julianske kaldender
Julius cæsar innførte den julianske kalender i år 47 f.kr, den delte året i 365 dager og hadde med en dag ekstra hvert fjerde år. Den ble brukt i Europa til år 1582, da innførte Pave Gregor 13 den kalenderen vi bruker i dag. Måneden juli er oppkalt etter han.

== Militærsystem ==
[[Fil:Roman army in nashville.jpg|thumb|En [[reenactment|historisk rekonstruksjon]] av romerske [[soldat]]er fra det første århundre e.Kr.]]

Det romerske navnet for militæret var ofte basert på navnet for én soldat, ''miles''. Hæren ble kalt ''militia'', og kommandanten ble kalt ''magister militiae''. I republikken ble generalen ofte kalt imperator.

Den tidlige romerske hæren var lik hærene i de andre bystatene på den tiden, den besto av borgere. Det romerske infanteriet var delt inn i fem klasser, der hver klasse hadde sine egne våpentyper og typer rustning, forsørget av soldaten selv. De fleste infanteristene var [[hoplitt]]er etter gresk modell, og kjempet i en [[falanks]]. Hæren var delt inn i såkalte ''centurier'', hver på hundre mann. Dette systemet ble innstiftet av kong [[Servius Tullius]], og kalles derfor ''serviansk''. En serviansk hær hadde ikke bueskyttere i denne perioden. 

[[Fil:Centurio 70 aC - cropped.jpg|thumb|left|Centurion]]

Det galliske felttoget i Italia på starten av firehundretallet f.Kr. avslørte svakhetene i den romerske hærorganiseringen. Diktatoren [[Camillius]] fikk da i oppgave å reorganisere hæren, og ble den første av de store militærreformatorene. Han innførte den nye enheten [[Romersk legion|legion]], bestående av 60 centurier. Tre centurier ble også delt inn i en ''manipel'' (''[[manipulus]]''). Legionen kjempet nå i tre linjer, der maniplene i hver linje var stasjonert i intervaller. Disse tre linjene ble kalt ''hastati'', ''pricipes'' og ''triarii''.

Småbrukere fra middelklassen hadde tradisjonelt vært ryggraden i den romerske hæren, men mot slutten av det [[2. århundre f.Kr.]] hadde selveiende bønder forsvunnet som sosial klasse. Rekrutteringskrisene førte til at [[Gaius Marius]] endret hæren til en fullt ut profesjonell styrke og aksepterte rekruttering fra de lavere klassene.

Reformene Marius la for dagen styrket statusen og makten til de beste generalene. Soldatene ble avhengig av generalen for å få jord etter tjenesten. Staten ble avhengig av generaler med store private hærer. Sterke generaler som [[Julius Cæsar]] kunne bruke hæren mot staten og senatet til egen fordel. De militære forandringene bidro sterkt til etableringen av principatet og keiserdømmet under [[Augustus]].
<!--
The reforms of Marius strengthened the status and reputation of good generals at Rome. The state still required them to serve terms as consules. However, they could serve repeatedly or be appointed proconsules. In an emergency, the letter of the law became unimportant. When national security was threatened, the senatus populusque Romanus did not scruple to cast aside formality.
-->
Den romerske triumf var en offentlig seremoni og et religiøst rituale for å ære en militær leder.

Den siste hærreformen kom med keiser [[Konstantin]], da han delte hæren inn i en stasjonær forsvarsstyrke og en mobil felthær.

=== Flåten ===
Den romerske flåte var på mange måter underordnet hæren, ikke bare i kapasitet men også i prestisje. Før [[den første punerkrig]] i [[264 f.Kr.]] fantes det ingen romersk flåte, mye på grunn av at alle foregående kriger hadde foregått på Den italienske halvøy. Krigen mot [[Kartago]], en stor sjømakt, tvang romerne til å hurtig anlegge en flåte og rekruttere sjøfolk. De første sjøslagene i den første punerkrigen endte i katastrofe for romerne. Det var ikke før oppfinnelsen av ''corvus'' (en bordingsinnretning som gjorde det mulig for romerske soldater å komme ombord i fiendens skip og føre nærkamp på havet) ble oppfunnet, at romerne klarte å vinne slag på havet. Romerne kopierte også flere av karthagisernes skipsdesign, og masseproduserte dem slik at de fikk en konkurransedyktig flåte.

Mot slutten av republikken hadde romerne kontroll over [[Middelhavet]], noe som betydde at det var ingen å kjempe i mot på sjøen. Det siste store sjøslaget ble imidlertid ført internt i Romerriket, mellom [[Augustus|Octavianus]] og [[Marcus Antonius]] i [[slaget ved Actium]]. Selv om det i ettertiden ikke ble kjempet store slag på sjøen, hadde Roma fortsatt en stor flåte som patruljerte både Middelhavet og de store elvene i riket. Flåtens kvalitet ble svekket utover keisertiden, men enkelte keisere, som for eksempel [[Diokletian]], satte store ressurser i sving for å gjenoppbygge den. Den gjennomsnittlige mannskapsstyrken i den romerske flåten varierte mellom 50&nbsp;000 og 100&nbsp;000.

== Se også ==
* [[Liste over romerske keisere]]
* [[Romersk krigshistorie]]
* [[Kontakt mellom Kina og Romerriket]]
* [[Paulus' brev til romerne]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Adkins, Lesley; Roy Adkins (1998): ''Handbook to Life in Ancient Rome''. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-512332-8.
* Beard, Mary (2016): ''SPQR. A History of Ancient Rome'', Profile Books.
* Dio Cassius: [http://www.gutenberg.org/files/10890/10890-h/10890-h.htm ''Dio's Rome, Volume V., Books 61–76 (AD 54–211)'']
* Durant, Will (1944): ''The Story of Civilization, Volume III: Caesar and Christ''. Simon and Schuster, Inc.
* [[Edward Gibbon|Gibbon, Edward]] (1788): ''The History of the Decline and Fall of The Roman Empire''.
* Goldsmith, Raymond W. (1984): «An Estimate of the Size and Structure of the National Product of the Early Roman Empire» i: ''Review of Income and Wealth'', '''30'''(3), s. 263–288.
* Livy (Livius): ''The Rise of Rome, Books 1–5'', overs til engelsk av T.J. Luce, 1998. Oxford World's Classics. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-282296-9.
* Meyer, Jørgen Christian (2002): ''Antikkens historie – Høvdingdømme, bystat, imperium''. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
* [[Christian Meier (historiker)|Meier, Christian]] (1982): ''Caesar: A Biography'', Basic Books.
* [[H.P. L'Orange|L'Orange, H.P.]] (1978): ''Oldtidens Bygningsverden''. Oslo: Dreyer.
* Scheidel, Walter; Morris, Ian; Saller, Richard P. (2008): ''The Cambridge Economic History of the Greco-Roman World''.
* [[Johan Henrik Schreiner|Schreiner, Johan Henrik]] (1996): ''Antikkens historie''. Oslo.
* Qviller, Bjørn (1999): ''Romersk politisk kultur og sosiologisk historie''. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://ndla.no/nb/node/60579 Nasjonal digital læringsarena om romersk stilhistorie] {{Wayback|url=http://ndla.no/nb/node/60579 |date=20140407100221 }}
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://www.roman-empire.net Illustrated History of the Roman Empire], ''Roman Empire.net''
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://penelope.uchicago.edu/~grout/encyclopaedia_romana/index.html Encyclopaedia Romana]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://www.euratlas.net/Roma/ Kart over antikkens Roma]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [https://web.archive.org/web/20151124122733/http://www.ancient.eu/map_pelagios/ Detaljkart over hele Romerriket]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://www2.siba.fi/~kkoskim/imbas/roma/startpage.php?lang=en&action=1 Venedute de Roma]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [https://web.archive.org/web/20120831060912/http://web.upmf-grenoble.fr/Haiti/Cours/Ak/ The Roman Law Library]
* {{Språkikon|en|engelsk}} [http://www.fordham.edu/halsall/ancient/asbook.html Internet Ancient History Sourcebook] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/ancient/asbook.html |date=20141126071443 }}


{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Antikkens Roma| ]]
[[Kategori:Etableringer på 700-tallet f.Kr.]]
[[Kategori:Opphør i 476]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]