Redigerer Rod Stewart

{{Infoboks musiker}}
{{Refforbedre|dato=2023-04}}
'''Sir Roderick David Stewart''' [[Order of the British Empire|CBE]] (født 1945) er en [[Storbritannia|britisk]] [[musiker]] med [[Skottland|skotske]] aner. Stewart er best kjent som soloartist, men han har også vært [[vokalist]] i flere [[rock]]eband, deriblant [[The Jeff Beck Group]] og [[Faces]]. Han har hatt stor suksess med sin karakteristiske og lett gjenkjennelige hese stemme.

«Maggie May» (1971), «Sailing» (1975) og «Da Ya Think I'm Sexy?» (1979) er blant hans mest kjente låter. Albumet ''[[Every Picture Tells a Story]]'' fra 1971 inneholder signatursangen «Maggie May».

[[Jeff Beck]] og Rod Stewart signerte sine samkomposisjoner med Jeffrey Rod på sent [[60-tallet|1960-tall]], deriblant på Jeff Becks album ''[[Truth]]'', som ble utgitt i [[1968]].

== Karriere ==
Stewart har solgt over 250 millioner album verden over.<ref>{{cite web |title=Sir Rod Stewart is closing the show! |url=https://www.brits.co.uk/news/sir-rod-stewart-is-closing-the-show |website=Brit Awards |access-date=2022-05-29 |archive-date=2022-11-15 |archive-url=https://web.archive.org/web/20221115213007/https://www.brits.co.uk/news/sir-rod-stewart-is-closing-the-show |url-status=yes }}</ref>

Stewart begynte sin karriere i [[London]] tidlig i 1960-årene som vokalist i band som Long John Baldry, Steampacket og [[Shotgun Express]]. Det var imidlertid først i 1968, da han ble en del av [[Jeff Beck]]s band, at han begynte å nærme seg stjernehimmelen for alvor. Sammen med [[The Jeff Beck Group]] var han med på å gi ut album som ''[[Truth]]'' og ''Beck-Ola'', som begge regnes som milepæler i rockehistorien. Spesielt førstnevnte regnes av mange som forløperen til [[heavy metal]].

Etter utgivelsen av ''Beck-Ola'' i 1969, valgte imidlertid Stewart og hans gode venn [[Ron Wood]] å trekke seg fra Jeff Becks gruppe og istedenfor starte et nytt band sammen med de resterende medlemmene av 60-tallssuksessen [[The Small Faces]]. Bandet fikk navnet [[The Faces]], og besto i tillegg til Stewart og Wood av [[Ronnie Lane]] på [[bassgitar|bass]], [[Ian McLagan]] på [[keyboard]] samt [[Kenny Jones]] på [[trommer]].

Samtidig begynte Stewarts solokarriere så smått å komme i gang. I 1969 gav han ut sitt [[debutalbum]], ''An Old Raincoat Won't Ever Let You Down'' (med tittelen ''The Rod Stewart Album'' i [[USA]]. Albumet huskes kanskje best for hans tolkning av [[Mike d'Abo]]s «Handbags and Gladrags».

I denne perioden kom albumene på rekke og rad, både i form av solo- og bandutgivelser. I 1970 gav The Faces ut sitt debutalbum, ''First Step'', før Stewart så gav ut sitt andre soloalbum, ''Gasoline Alley'', senere samme år. Begge utgivelsene skulle imidlertid bli overskygget av hans neste soloalbum, ''[[Every Picture Tells a Story]]''. «Maggie May», som opprinnelig var B-siden av singelen «Reason to Believe», ble en stor hit både i Storbritannia og USA, noe som også førte til at albumet nådde toppen av hitlistene. ''Every Picture Tells a Story'' regnes i dag som Stewarts klart beste album, og har også blitt kåret til ett av de beste rockealbumene noensinne flere ganger. På ''[[Rolling Stone]]s'' liste over de 500 beste albumene noensinne, kom det på 172.-plass. Albumet regnes som en klassiker av musikkavisen [[Panorama (nettavis)|''Panorama'']].

Noen få måneder tidligere samme år kom The Faces' andre album, ''Long Player''. Albumet ble en større suksess enn gruppens debutalbum, men mottakelsen kan likevel ikke sammenliknes med den de fikk med sitt neste album, ''A Nod is as Good as a Wink... to a Blind Horse'', som ble utgitt allerede i slutten av 1971. Gruppen red da på en medgangsbølge etter utgivelsen av Stewarts ''Every Picture Tells a Story'', og The Faces-albumet nådde således topp 10-listene i Storbritannia så vel som i USA. I tillegg fikk gruppen sin første og eneste topp 40-hit i USA med «Stay With Me».

Suksessen ble fulgt opp av et nytt soloalbum året etter. Da det utgjorde hans niende plateutgivelse på kun fire år, var tittelen ''Never a Dull Moment'' åpenbart på sin plass. Albumet fulgte opp i samme stil som det foregående soloalbumet, og ble også en stor kommersiell suksess med førsteplass på hitlistene i Storbritannia og andreplass i USA. Singelen «You Wear It Well» ble også en hit, spesielt i Storbritannia, der den nådde andreplass på hitlistene.

De neste årene gikk det lengre tid mellom plateutgivelsene. I 1973 gav The Faces ut ''Ooh La La'', som nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia. Det skulle likevel vise seg å bli gruppens siste album. Etter avslutningsturneen i 1974 ble bandet oppløst som en følge av at Stewart ville satse på solokarrieren, mens Ron Wood tok over [[Mick Taylor]]s plass i [[The Rolling Stones]].

=== 1970-tallet ===

Sent i 1974 gav Stewart ut albumet ''Smiler'', som selv om det nådde førsteplass på hitlistene i Storbritannia, regnes som hans svakeste album på [[1970-tallet]]. Med oppfølgeren gikk det imidlertid meget bedre. ''Atlantic Crossing'', som kom ut året etter, ble en stor suksess, og inneholdt også balladen «Sailing», som fortsatt er en av Stewarts aller best kjente låter. Singelen nådde riktig nok ikke høyt opp på hitlistene i USA – der Stewart nå bodde – men den ble en enorm hit i Storbritannia. Den falt også i smak hos mange nordmenn, og holdt førsteplassen på [[VG-listen]] i hele 15 uker. Albumet solgte også svært godt i Norge, og holdt seg inne på VG-listen i hele 35 uker, med fire uker helt på toppen.

Også Stewarts neste album fikk en god mottakelse. ''A Night on the Town'' kom ut i 1976 og ble en stor kommersiell suksess. I USA ble det hans første album som solgte til [[salgstrofeer i musikkbransjen|platinaplate]], mens det i Norge førte ham til førsteplass på VG-listen for andre og siste gang. Singelen «Tonight's the Night» ble en hit i flere land, og også «The First Cut is the Deepest» og «The Killing of Georgie» gjorde det forholdsvis godt på hitlistene.

Med utgivelsen av ''Foot Loose and Fancy Free'' i 1977 og ''Blondes Have More Fun'' året etter, fortsatte Stewart den gode trenden. Begge ble svært godt mottatt. Fra førstnevnte album kom «You're in My Heart» høyt opp på hitlistene, mens også «Hot Legs» og «I Was Only Joking» fikk en forholdsvis god mottakelse. Ingen av disse overgikk imidlertid «Da Ya Think I'm Sexy?» fra ''Blondes Have More Fun'', som ble en enorm kommersiell suksess og nådde førsteplassen på hitlistene i både Storbritannia og USA. Singelen solgte godt også i Norge, men [[Bee Gees]] store hit «Too Much Heaven» gjorde at den aldri nådde høyere enn andreplass på VG-listen.

Til tross for at Stewarts karriere i denne perioden var på sitt beste kommersielt, fikk han likevel en del kritikk på slutten av 1970-tallet. Kritikerne hevdet at hadde gått bort fra sin opprinnelige «sound» for å selge mer plater. «Da Ya Think I'm Sexy», som var sterkt inspirert av [[disco]]musikk, sto sentralt i debatten, da mange anså den som selve manifesteringen av Stewarts musikalske utvikling. Andre sammenliknet låten med The Rolling Stones' «Miss You» som ble utgitt samme år, og mente at det var naturlig å la seg påvirke av strømningene i musikken i perioden.

=== 1980-tallet ===

[[1980-tallet]] ble en nedtur sammenliknet med tiåret før. Fra 1982 til 1988 hadde han bare tre singler som nådde topp 10 på hitlistene. Likevel hadde Stewart en del suksess også i denne perioden. ''Tonight I'm Yours'' solgte til [[platinaplate]] i USA, og både tittellåten og «Young Turks» ble store hits.  «Baby Jane» ble i 1983 hans sjette og siste singel som kom på førsteplass på de britiske hitlistene, mens albumet ''Camouflage'' solgte til [[gullplate]]. Også coverversjonen av [[The Impressions]]-låten «People Get Ready» i 1985, der Stewart igjen samarbeidet med [[Jeff Beck]], ble en suksess, sammen med balladen «Every Beat of My Heart» året etter.

I 1988 gav han ut albumet ''Out of Order'', der både «Forever Young» og «Lost in You» kom høyt opp på de amerikanske hitlistene. I begynnelsen av 1989 la han ut på turné i [[Sør-Amerika]], der han spilte for fulle hus over hele kontinentet. På [[El Monumental]] stadion i [[Buenos Aires]] hevdes det å ha vært mer enn 90&nbsp;000 mennesker innenfor portene.{{Av hvem}}

==1990-tallet==
[[1990-tallet]] begynte bra for Rod Stewart. I 1990 nådde han andreplass på de amerikanske hitlistene med en coverversjon av [[Tom Waits]]' «Downtown Train», før han så gikk helt til topps på listen tre år senere da han sammen med [[Sting]] og [[Bryan Adams]] spilte inn «All For Love» i forbindelse med filmen ''[[De tre musketerer]]''. Året etter, i 1994, fikk han æren av å bli innlemmet i [[Rock and Roll Hall of Fame]].
[[File:Rod Stewart concert ticket - 1993 - Stierch.JPG|thumbnail|Rod Stewart konsert billett, 1993]]
Etter dette gikk det imidlertid nedover. Ingen av hans albumutgivelser på resten av 90-tallet ble spesielt godt mottatt. I 2001 kom imidlertid samlingen ''The Story So Far: The Very Best of'', som ble en stor suksess. Albumet nådde topp 10 på de britiske hitlistene og toppet sågar listen i enkelte land, deriblant [[Frankrike]] og [[Belgia]].

==2000-tallet==
Etter årtusenskiftet har Stewart konsentrert seg om å lage album med amerikanske sanger fra 1930- og 1940-årene, noe han har hatt stor suksess med. Det første ble utgitt sent i 2002, mens det fjerde og foreløpig siste kom i 2005. Alle albumene har fått en svært god publikumsmottakelse, spesielt i USA. ''Stardust... The Great American Songbook, Vol. III'' nådde sågar førsteplass på hitlistene som første Stewart-album siden ''Blondes Have More Fun'' i 1979, i tillegg til at han vant sin første [[Grammy]]-pris for albumet. Ingen av de fire albumene har hatt dårligere enn fjerdeplass som høyeste plassering.

Rod Stewart spilte i [[Nevlunghavn]] i [[Larvik]] den 22. juli 2007 som en del av sin europaturné. Konserten var en gave fra [[Arthur Buchardt]] til alle ansatte på [[Radiumhospitalet]]. Stor innsats fra lokale støttespillere og ikke minst nærmere 20&nbsp;000 publikummere bidro til et bra overskudd som ble donert til [[Kreftforeningen]].

I 2012 ble Stewart for andre gang valgt inn i [[Rock and Roll Hall of Fame]], denne gang som medlem av The Faces.
Fra øvrige utmerkelser kan det nevnes: Brit Award 1993 (Outstanding Contribution to Music), 
World Music Awards 2001 (Diamond Award), World Music Awards (Legend Award), UK Music Hall of Fame i 2006 og ASCAP Founders Award i 2011.

''Time'', utgitt i mai 2013, er første album siden ''Vagabond Heart'' fra 1991 der vokalisten selv har skrevet både tekster og musikk på de fleste sporene.
Albumets første uke gav blant annet relativt respektable plasseringer på de offisielle listene i følgende land: Irland (nr. 3), Canada (nr. 4), Tyskland (nr. 4), USA (nr. 7), Sverige (nr. 7) og Østerrike (nr. 7).

I Storbritannia debuterte albumet som nummer én i uke 20/2013, og er Rod Stewarts niende album som topper den offisielle listen [[UK Albums Chart]]. For året 2013 ble ''Time'' det syvende mest solgte album totalt i Storbritannia, samt det mest selgende i kategorien «rock».
 
Stewart er fortsatt aktiv som live-artist.  I 2013 ble det 62 offisielle konserter. Publikumsrekorden er fra nyttårskonserten i 1994 på Copacabana Beach, der publikumstallet ble estimert til 3,5 millioner.

== Privatliv ==
I mai 2000, ble Stewart diagnostisert med [[Skjoldkjertelkreft|skjoldbruskkjertelkreft]], og gjennomgikk kirurgi samme måned. Sammen med stor redsel for sin helse, var kirurgien en fare for stemmen hans, og han måtte lære seg å synge igjen på nytt. Siden da har han vært aktiv med å opprette fond for "The City of Hope Foundation" for å finne en kur for alle former av kreft, spesielt for typer som angriper barn. I september 2019 røpet Stewart at han i 2017 var blitt diagnostisert med prostatakreft, og at han var blitt erklært frisk etter behandling.

I september 2002 ble Stewarts sønn, Sean, dømt til 3 måneder i fengsel for angrep på en mann utenfor en restaurant i Los Angeles. Sean Stewart ble dømt til å betale erstatning for behandling slik at han har kontroll på sinnet sitt og dessuten behandling for sitt narkotika og alkoholmisbruk.

Stewart ble beregnet til å ha en formue på 215 millioner pund på Sunday Times Rich List i 2021, noe som gjorde han til den tolvte rikeste personen i britisk musikkindustri. Han bor sammen med sin kone i Durrington House i Essex, en eiendom som verdt 4.65 millioner pund.

Rod Stewart har åtte barn med fem forskjellige mødre: Sarah Streeter født 6. november 1963. Mor: Susannah Boffey. Sarah ble oppdratt av sine adoptivforeldre: Gerald and Evelyn Thubron'. Han har også ett barn med hver av disse mødrene: Jennie Rylance, Dee Harrington og [[Britt Ekland]]. Han har datteren Kimberly Alana Stewart født 21. august 1979 og sønnen Sean Roderick Stewart født 1. september 1980 fra sitt første ekteskap, med Alana Stewart (1979–1984). Han har datteren Ruby Stewart født 17. juni 1987 sammen med Kelly Emberg. Han har datteren Renee Cecili Stewart født 1. juni 1992 fra sitt andre ekteskap, med Rachel Hunter (1990–2006). Han har barna Alastair Wallace Stewart (født 27. november 2005) og Aiden Patrick Stewart (født 16. februar 2011) i sitt tredje ekteskap, med Penny Lancaster Stewart (2007– ).

==Utmerkelser==

* 1993: [[BRIT Awards|Brit Awards]] for «Outstanding Contribution to Music»
* 1993: Legend Award fra World Music Awards
* 1994: Ble opptatt i [[Rock and Roll Hall of Fame]] (som soloartist)
* 2001: Mottok den aller første Diamond Award fra World Music Awards (for over 100 millioner solgte plater)
* 2005: [[Grammy Award]] for «For Best Traditional Pop Vocal Album» for ''Stardust ... The Great American Songbook Volume III''
* 2005: Fikk en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]] ([[Hollywood Boulevard]]) for sine musikalske ytelser til musikkindustrien
* 2006: Inntatt i UK Music Hall of Fame
* 2007: Ble tildelt en [[Order of the British Empire|CBE]] i ''2007 New Year Honours''
* 2011: Tildelt [[American Society of Composers, Authors and Publishers|ASCAP]]s ''Founders Award''
* 2012: Ble opptatt i [[Rock and Roll Hall of Fame]] (som medlem av Faces)
* 2016: Ble utnevnt til [[Knight Bachelor]] ved ''2016 Birthday Honours''<ref>[https://www.gov.uk/government/uploads/system/uploads/attachment_data/file/528698/birthday_honours_2016_high_awards_notes.pdf Queen's Birthday Honours 2016 – High Awards], Gov.uk. Lest 11. juni 2016.</ref>

Han har også fått en stjerne på [[Hollywood Walk of Fame]].

==Band Stewart har vært medlem i==
* Jimmy Powell and the 5 Dimensions (1963)
* The Hoochie Coochie Men (1964–1965)
* Steampacket (1965–1966)
* Soul Agents (1965–1966)
* [[Shotgun Express]] (1966-1967)
* [[The Jeff Beck Group]] (1967–1969)
* [[Faces]]  (1969–1975, 1986, 1993, 2015, 2019, 2020, 2021– )

== Diskografi ==

=== Album ===

==== Med The Jeff Beck Group ====
* ''[[Truth]]'' ([[Musikkåret 1968|1968]])
* ''Beck-Ola (Cosa Nostra)'' ([[Musikkåret 1970|1970]])
* ''The Best of Jeff Beck'' ([[Musikkåret 1985|1985]])

==== Med The Faces ====
* ''First Step'' ([[Musikkåret 1970|1970]])
* ''Long Player'' ([[Musikkåret 1971|1971]])
* ''A Nod Is as Good as a Wink...To a Blind Horse'' ([[Musikkåret 1971|1971]])
* ''Ooh La La'' ([[Musikkåret 1973|1973]])
* ''Coast to Coast: Overture and Beginners'' (konsertalbum) ([[Musikkåret 1974|1974]])
* ''Snakes And Ladders / The Best of Faces'' ([[Musikkåret 1975|1975]])
* ''The Best of The Faces'' ([[Musikkåret 1977|1977]])
* ''Five Guys Walk Into A Bar'' ([[Musikkåret 2004|2004]])

==== Studioalbum som soloartist ====
* ''An Old Raincoat Won't Ever Let You Down'' (utgitt som ''The Rod Stewart Album'' i USA) ([[Musikkåret 1970|1970]])
* ''Gasoline Alley'' ([[Musikkåret 1970|1970]])
* ''[[Every Picture Tells a Story]]'' ([[Musikkåret 1971|1971]])
* ''Never a Dull Moment'' ([[Musikkåret 1972|1972]]) 
* ''Smiler'' ([[Musikkåret 1974|1974]])
* ''Atlantic Crossing'' ([[Musikkåret 1975|1975]])
* ''A Night on the Town'' ([[Musikkåret 1976|1976]])
* ''Foot Loose & Fancy Free'' ([[Musikkåret 1977|1977]])
* ''Blondes Have More Fun'' ([[Musikkåret 1978|1978]])
* ''Foolish Behaviour'' ([[Musikkåret 1980|1980]])
* ''Tonight I'm Yours'' ([[Musikkåret 1981|1981]])
* ''Body Wishes'' ([[Musikkåret 1983|1983]])
* ''Camouflage'' ([[Musikkåret 1984|1984]])
* ''Every Beat of My Heart'' ([[Musikkåret 1986|1986]])
* ''Out of Order'' ([[Musikkåret 1988|1988]])
* ''Vagabond Heart'' ([[Musikkåret 1991|1991]])
* ''Lead Vocalist'' ([[Musikkåret 1993|1993]])
* ''A Spanner in the Works'' ([[Musikkåret 1995|1995]])
* ''If We Fall in Love Tonight'' ([[Musikkåret 1996|1996]])
* ''When We Were the New Boys'' ([[Musikkåret 1998|1998]])
* ''Human'' ([[Musikkåret 2001|2001]])
* ''It Had to Be You: the Great American Songbook'' ([[Musikkåret 2002|2002]])
* ''As Time Goes By: the Great American Songbook 2'' ([[Musikkåret 2003|2003]])
* ''Stardust: the Great American Songbook 3'' ([[Musikkåret 2004|2004]])
* ''Thanks For The Memory: The Great American Songbook 4'' ([[Musikkåret 2005|2005]])
* ''Still the Same... Great Rock Classics of Our Time'' ([[Musikkåret 2006|2006]])
* ''Soulbook'' ([[Musikkåret 2009|2009]])
* ''Once in a Blue Moon: The Lost Album'' ([[Musikkåret 2010|2010]])
* ''Fly Me to the Moon... The Great American Songbook Volume V'' ([[Musikkåret 2010|2010]])
* ''Merry Christmas, Baby'' ([[Musikkåret 2012|2012]])
* ''Time'' ([[Musikkåret 2013|2013]])
* ''Another Country'' ([[Musikkåret 2015|2015)]])
* ''Blood Red Roses'' ([[Musikkåret 2018|2018]])
* ''The Tears of Hercules'' ([[Musikkåret 2021|2021]])
* ''Swing Fever'' (sammen ned [[Jools Holland]]) ([[Musikkåret 2024|2024]])

==== Livealbum som soloartist ====
* ''Coast to Coast: Overture and Beginners'' (kreditert Rod Stewart/Faces) ([[Musikkåret 1974|1974]])
* ''Absolutely Live'' ([[Musikkåret 1982|1982]])
* ''Unplugged... and Seated'' ([[Musikkåret 1993|1993]])
* ''Live 1976-1998 - Tonight´s The Night'' ([[Musikkåret 2014|2014]])

==== Samleutgivelser ====
* ''Sing It Again, Rod'' ([[Musikkåret 1973|1973]]) 
* ''The Vintage Years 69 – 70'' ([[Musikkåret 1976|1976]])
* ''The Best of Rod Stewart'' ([[Musikkåret 1976|1976]])
* ''The Best of Rod Stewart, Volume II'' ([[Musikkåret 1977|1977]]) 
* ''Rod Stewart Greatest Hits Vol. 1''([[Musikkåret 1979|1979]])
* ''Hot Rods'' ([[Musikkåret 1980|1980]]) 
* ''The Best of Rod Stewart'' ([[Musikkåret 1989|1989]])
* ''The Rock Album'' ([[Musikkåret 1989|1989]]) 
* ''The Ballad Album'' ([[Musikkåret 1989|1989]]) 
* ''Storyteller – The Complete Anthology: 1964-1990'' ([[Musikkåret 1990|1990]])
* ''Downtown Train – Selections From Storyteller'' ([[Musikkåret 1990|1990]])
* ''The Mercury Anthology'' ([[Musikkåret 1992|1992]])
* ''Lead Vocalist'' ([[Musikkåret 1993|1993]])
* ''Handbags & Gladrags'' ([[Musikkåret 1995|1995]])
* ''If We Fall in Love Tonight'' ([[Musikkåret 1995|1995]])
* ''The Very Best of Rod Stewart'' ([[Musikkåret 1996|1996]])
* ''Reason to Believe'' ([[Musikkåret 1999|1999]])
* ''A Little Misunderstood, The Sixties Sessions'' ([[Musikkåret 2001|2001]])
* ''The Story So Far: Very Best of Rod Stewart'' ([[Musikkåret 2001|2001]])
* ''Reason to Believe: The Complete Mercury Studio Recordings'' ([[Musikkåret 2002|2002]])
* ''Encore: The Very Best Of 2'' ([[Musikkåret 2003|2003]])
* ''Changing Faces – The Very Best of Rod Stewart & The Faces: The Definitive Collection 1969–1974'' ([[Musikkåret 2003|2003]]) (som Rod Stewart & The Faces)
* ''Gold'' ([[Musikkåret 2005|2005]])
* ''The Very Best of Rod Stewart'' ([[Musikkåret 2006|2006]])
* ''The Seventies Collection'' ([[Musikkåret 2007|2007]])
* ''The Complete American Songbook – Volumes I, II, III & IV'' ([[Musikkåret 2007|2007]])
* ''Some Guys Have All the Luck / The Definitive Rod Stewart'' ([[Musikkåret 2008|2008]])
* ''The Rod Stewart Sessions 1971–1998'' ([[Musikkåret 2009|2009]])
* ''[[The Best Of... The Great American Songbook]]'' ([[Musikkåret 2011|2011]])
* ''Rarities'' ([[Musikkåret 2013|2013]])
* ''Handbags & Gladrags: The Essential'' ([[Musikkåret 2018|2018]]) 
* ''You're in My Heart: Rod Stewart with the Royal Philharmonic Orchestra'' ([[Musikkåret 2019|2019]])

=== Singler (Nr. 1 på UK Singles Chart) ===
* «Reason to Believe» / «Maggie May» (1971)
* «You Wear It Well» / «Lost Paraguayos» (1972)
* «Sailing» / «Who's Crying Now» (1972)
* «I Don't Want to Talk About It» / «The Best Days of My Life» (1977)
* «The First Cut Is the Deepest» / «I Don't Want to Talk About It» (1977)
* «Da Ya Think I'm Sexy?» / «Dirty Weekend» (1978)
* «Baby Jane» / «Ready Now» (1983)
* «Everybody Hurts» / ("Charity single" som en del av ''Helping Haiti'') (2010)

=== Andre deltagelser ===
* «In a Broken Dream» på albumet ''Python Lee Jackson'' (1969)
* «Doin' Fine (Cloud Nine)» på albumet ''Python Lee Jackson'' (1969)
* «The Blues» på albumet ''Python Lee Jackson'' (1969)
* «Mother Ain't Dead» B-siden på Long John Baldry's singel «Iko Iko» (Warner Bros K16175) og på albumet ''Everything Stops for Tea'' (Warner Bros K 46160) (1972)
* «That's What Friends Are For» fra filmen Night Shift (soundtrack) (1982)
* «Your Song» fra albumet ''Two Rooms: Celebrating the Songs of Elton John & Bernie Taupin'' (1991)
* "Don't Break Your Promise (Too Soon)" (med Bobby Womack på albumet ''Resurrection'') (1994)
* "People Get Ready" (fra albumet ''A Tribute to Curtis Mayfield'') (1994)
* "Gasoline Alley" (fra albumet ''The Unplugged Collection, Volume One'' med div. artister) (1994)
* "So Far Away" (fra albumet ''Tapestry Revisited: A Tribute to Carole King'' med div.artister) (1995)
* "What the World Needs Now" (fra albumet ''Back to Bacharach'' med  Steve Tyrell, [[Burt Bacharach]], Martina McBride, [[James Taylor]] og [[Dionne Warwick]]) (2008)
* "Kiss Her for Me" (fra albumet ''Frankie Miller's Double Take'' sammen med med [[Frankie Miller]] og [[Joe Walsh]]) (2016)
* "Battle of the Sexes" (fra albumet ''Between the Earth and the Stars'' med [[Bonnie Tyler]]) (2019)

=== Videoutgivelser ===
* 1981: ''Tonight He's Yours: Live at the Forum''
* 1984: ''The Rod Stewart Concert Video''
* 1988: ''Video Biography 1969-1974'' (med The Faces)
* 1990: ''The Videos 1984-1991''
* 1991: ''Storyteller''
* 1992: ''Vagabond Heart Tour''
* 1995: ''The Final Concert With Keith Richards'' (med The Faces)
* 2002: ''Special Edition EP''
* 2003: ''[[It Had to Be You: The Great American Songbook]]''
* 2003: ''The Best of Rod Stewart & The Faces, The Early Years'' (med The Faces)
* 2004: ''VH1: Storytellers''
* 2004: ''One Night Only! Rod Stewart Live at Royal Albert Hall''
* 2005: ''Love Touch''

== Konserter i Norge ==
* [[Nidarøhallen]] – [[1. november]] [[1976]]
* [[Bergen Kino|Konsertpaleet]] – [[3. november]] [[1976]]
* [[Ekeberghallen]] – [[5. november]] [[1976]]
* [[Ekeberghallen]] – [[27. november]] [[1978]]
* [[Oslo Spektrum]] – [[12. november]] [[1998]]
* [[Nevlunghavn|Nevlunghavn Fjord Arena]] – [[22. juli]] [[2007]]
* [[Sandnes|Ruten (Classic Rock Festival)]] – [[23. mai]] [[2008]]
* [[Norwegian Wood (festival)| Norwegian Wood]] – [[16. juni]] [[2013]]

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* [http://www.rodstewartfanclub.com Rod Stewart Fan Club, ved Smiler]
* [http://www.rodstewartfc.com Rod Stewart Fan Club, ved Mr Ian Roberts] {{Wayback|url=http://www.rodstewartfc.com/ |date=20180529053929 }}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Stewart, Rod}}
[[Kategori:Britiske låtskrivere]]
[[Kategori:Britiske sangere]]
[[Kategori:Knights Bachelor]]
[[Kategori:Order of the British Empire (CBE)]]
[[Kategori:Hollywood Walk of Fame]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Personer fra Haringey]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)]]