Redigerer Robert Brasillach

{{Infoboks forfatter
| debutarbeid = ''Présence de Virgile'' (1931)
}}
'''Robert Brasillach''' (født [[31. mars]] [[1909]] – [[Arkebusering|henrettet]] [[6. februar]] [[1945]]), var en fransk [[forfatter]], [[journalist]] og [[film]]kritiker som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakt under [[andre verdenskrig|annen verdenskrig]]. Han var en markant [[antisemittisme|antisemitt]] som aktivt støttet deportasjonen av [[jøder]]. Han ble dømt til døden for [[landsforræderi]].

Hans litterære produksjon var meget stor. Han betraktes som en [[martyr]] av [[høyreekstremisme|det ekstreme høyre]] i Frankrike.<ref>Antoine de Baecque & Serge Toubiana, Truffaut (1999): ''A Biography'' (University of California Press, s. 85. Hans biograf Kaplan har notert at hans død gjorde ham til «James Dean for fransk fascisme» og en martyr for det ekstreme høyre.</ref> Det er blitt spekulert på om Brasillach var [[homofili|homofil]], og at det bidro til den strenge straffen.

== Bakgrunn og utdannelse ==
[[Fil:Perpignan dot.png|thumb|left|upright|Fødebyen [[Perpignan]] ligger nær den spanske grensen]]
[[Fil:Lycee Louis-le-Grand.jpg|thumb|Robert gikk på eliteskolen [[Lycée Louis-le-Grand]]]]Faren til Robert var [[løytnant]] i de franske [[koloni]]styrkene, og var derfor fraværende under første del av sønnens liv. I [[1914]] ble han drept i [[Marokko]] av [[islam|muslimske]] opprørere; da var Robert ennå ikke fylt seks år. Da han var ni år gammel giftet moren hans seg for andre gang, med en lege, og hele familien flyttet fra Syd-Frankrike til byen [[Sens]] sørøst for Paris. Etter å ha fullført grunnskolen i Sens dro Brasillach 16 år gammel til Paris for å gå på [[Lycée Louis-le-Grand]], som er en forberedende skole for å komme inn på et av Frankrikes mest prestisjefulle [[universitet]], [[École normale supérieure]]. Dette klarte han da også med et nødskrik, han ble opptatt som nummer 26 av 28. École Normale er en utklekkingsplass for Frankrikes fremtidige politiske og kulturelle ledere. Sammen med Robert gikk bl.a. [[Jean-Paul Sartre]] og [[Georges Pompidou]], og syv [[Nobelprisen|nobelprisvinnere]] har gått på denne ene av «[[Grandes écoles|Les grandes écoles]]». Dette var en vei som også var åpen for Brasillach, men som han vendte seg bort fra. Han konsentrerte seg etter hvert om sin egen litterære produksjon, dessuten var han for uavhengig til å fordype seg i det obligatoriske pensumet. Det forventes at studentene tar en prøve ''(agrégation)'' som leder inn mot en embetskarriere, Brasillach strøk på denne både i [[1930]] og i [[1931]].

== Personlig liv ==
Brasillach hadde et noe spesielt familieliv. Hans beste studievenn, [[Maurice Bardèche]], giftet seg i [[1932]] med Brasillachs søster Suzanne, og alle tre flyttet sammen i en utvidet familie. Forholdet mellom de tre var så nært at Brasillach ble med bestevennen og søsteren på bryllupsreisen deres.

Det gikk mange rykter om at Brasillach var [[homofili|homofil]], og andre intellektuelle [[fascisme|fascister]] som [[Louis-Ferdinand Céline]] og [[Pierre Drieu la Rochelle]] brukte dette for å fornærme ham. Bardèche og Brasillach ble av en studiekamerat kalt «brasillèche et bardache» (på fransk betyr ''lèche'' å slikke, og ''bardache'' gutteprostituert). Under den tyske okkupasjonen hadde han en tett forhold til et medlem av den tyske administrasjonen, [[Karl-Heinz Bremer]], og var utrøstelig da han senere falt på [[Østfronten (andre verdenskrig)|Østfronten]]. Det er ikke mulig å si noe avgjørende om dette, men hvis ryktene stemmer kan det delvis forklare Brasillachs vei mot fascismen: En beundring for den nazistiske [[maskulinitet]]en og mektige menn som også går igjen i mye av skrivingen hans.

== Politisk utvikling ==
[[Fil:Adolf Hitler.png|thumb|Brasillach skrev begeistret om [[Hitler]] etter å ha besøkt [[NSDAP]]s [[Rikspartidagene|partidag]] i Nürnberg i 1937]]
Brasillach ble tidlig i studietiden tiltrukket av [[Action Française]], som under ledelse av [[Charles Maurras]] samlet store deler av det franske ytre høyre. I opposisjon til [[den franske revolusjon]] og dens [[republikk|republikanske]] idéer, sto bevegelsen for de klassiske tradisjonelle verdiene: [[monarki]], [[katolisisme]] – og [[fremmedfrykt]], spesielt antisemittisme. Bevegelsen hadde stor oppslutning blant studenter og intellektuelle.

Mellom [[1932]] og [[1939]] beveget Brasillach seg vekk fra den mer konservative Action Française, og mot kretsen rundt den radikale avisen ''[[Je suis partout]]'' (''Jeg er overalt''). ''Je suis partout'' ble snart det ledende talerøret for fascisme og antisemittisme i Frankrike. En viktig pådriver for ham var den høyreekstreme oppstanden i Paris [[6. februar]] [[1934]], da femten høyredemonstranter ble skutt av politiet og 1500 skadet. (Den 6. februar er forøvrig datoen da Brasillach ble henrettet i 1945. Da han ble meddelt henrettelsesdatoen var han var selv svært klar og stolt over symbolikken i det. Hver 6. februar etter 1934 hadde han pleid å legge fioler på stedet for sammenstøtet.

I [[1937]] ble Brasillach ansatt som [[redaktør|sjefredaktør]] for ''Je suis partout'', og samme år dro han til [[nasjonalsosialisme|nazistenes]] partidag i [[Nürnberg]] og beskrev den i den begeistrede artikkelen «Hundre timer med Hitler». I Brasillachs øyne var det nazistiske [[Tyskland]] en heroisk og romantisk idé, helt motsatt det Frankrike han oppfattet som [[dekadanse|gjennomdekadent]].

== Litterær produksjon ==
Det er typisk for Brasillach at hans første offentlige publikasjon (i 1930) var en ondskapsfull og falsk [[nekrolog]] over [[André Gide]], som han skrev med begrunnelsen at Gide nå var en gammel mann som likegodt kunne dø. Gide var da 60 år gammel. Bakgrunnen var at Gide hadde beveget seg fra å ha sympati med Action Française til å bli [[kommunist]].

Mange av de [[kronikk]]ene Brasillach skrev hadde en svært hatefull tone. Allerede året etter var han en etablert kritikker i magasiner som ''[[Revue Française]]'' og ''[[Revue Universelle]]'', men også i avisen ''Action Française'' (talerør for den politiske bevegelsen). Samme år ble Brasillach litteraturansvarlig i ''Action Française'', selv om dette var en politisk avis ble den regnet som det viktigste litterære talerøret i Frankrike ved siden av ''[[L'Humanité]]'' (utgitt av kommunistpartiet).

Hans første bok ''Présence de Virgile'', om den [[Romerriket|romerske]] forfatteren [[Publius Vergilius Maro|Vergil]], kom ut i 1931. Deretter fulgte en lang rekke bøker og artikler om litteratur, historie og film, og også fem [[roman]]er: I [[1932]] ''Le Voleur d'étincelles'' (''Stjernetyven''), [[1934]] kom ''L'Enfant de la nuit'' (''Barn av natten''), så i [[1936]] ''Le Marchand d'oiseaux'' (''Fugleselgeren''), deretter i [[1937]] ''Comme le temps passe'' (''Som tiden går'') og tilslutt ''Les Sept coleurs'' (''De syv fargene'') i [[1939]]. Romanene uttrykker en merkelig blanding av naiv uskyld, vold og perversitet. Brasillachs mest vellykkede bok skrev han sammen med Bardèche i [[1935]]: ''Histoire du cinêma'', dette var en banebrytende bok om filmens historie. Skuespillet ''Bérénice'' ble forsøkt satt opp på Théâtre des Arts i Paris i [[1957]], men ble tatt av plakaten etter tre dager på grunn av voldsomme antifascistiske demonstrasjoner. I [[1941]] kom [[memoar]]ene hans, ''Notre avant-guerre'' (''Vår før-krigstid''), som gir en god beskrivelse av Frankrike før [[andre verdenskrig]].

Under krigen publiserte Brasillach to romaner som føljetonger i ''Je suis partout'': ''La Conquérante'' (''Den kvinnelige erobreren'') i [[1942]] og ''Six heures à pendre'' (''Seks timer å slå i hjel'') i [[1944]].

== Krigsfangenskap ==
[[Fil:Nazi-parading-in-elysian-fields-paris-desert-1940.png|thumb|left|Tyske styrker på Champs-Élysées etter Frankrikes kapitulasjon i 1940]]
Brasillach ble kalt ut til tjeneste i hæren høsten 1939, som [[løytnant]]. Da Frankrike kapitulerte for Tyskland etter invasjonen i [[1940]], måtte han [[25. juni]] gå i et ti måneders langt krigsfangenskap. Det man vet om Brasillachs opphold i fangeleiren bygger på hans egne artikler og brev, samt utsagn fra medfanger. Han mislikte seg tydeligvis ikke, akkurat som i skoletiden fikk han oppleve et tett fellesskap med andre menn. Mange av dem fikk han nære bånd til, under rettssaken mot ham i 1945 underskrev et stort antall av de tidligere medfangene et forsvarsskrift for ham. På den annen siden var ikke hatet til [[jøder|jødene]] blitt mindre, og ting han selv skrev antyder at han anga jødiske medoffiserer til tyskerne. Hvis dette stemmer, så regnes dette som forræderi i henhold til fransk lov, men det ble ikke nevnt i rettssaken mot ham etter verdenskrigen. Dette behøver ikke å bety så mye, forfølgelsen av jøder var ikke et tema i det franske rettsoppgjøret før flere tiår senere. Under fangenskapet skrev Brasillach skuespillet ''Bérénice'', og han laget utkastet til romanen ''Les Captifs'' (''Fangene''). Han holdt også foredrag for soldatene, sammen med andre intellektuelle offiserer. Foredragsseriene beskrev han senere i artikkelen «Universités des camps» («Universitetene i leirene»).

Brasillach slapp ut av krigsfangenskapet i april [[1941]], lenge før de andre fangene. Grunnen var at den tyske [[ambassade]]n i Paris allerede året før hadde sendt en offisiell henstilling om at han måtte slippes fri; man forventet å kunne dra nytte av ham.

== ''Je suis partout'' ==
Det Frankrike Brasillach kom ut til, var delt i to. Den nordlige og vestlige delen av landet (med blant annet Paris) var okkupert av tyskerne, mens den sørøstlige delen og [[koloni]]ene ikke var okkupert og ble styrt av det reaksjonære [[Vichy-regimet]]. Vichy ble ledet av en av de store heltene fra [[første verdenskrig]], marskalk [[Philippe Pétain|Philippe Petain]], og i de første årene etter kapitulasjonen i 1940 var det svært populært i den franske befolkningen. Regimet erklærte [[Den tredje franske republikk|den tredje republikken]] for avskaffet, startet forfølgelse av de tidligere politiske lederne, erstattet revolusjonens og republikkens motto ''Frihet, likhet og brorskap'' med det nye ''Arbeid, familie og fedreland'', og byttet nasjonens offisielle navn ''Den franske republikk'' ut med ''Den franske stat''. Etter andre verdenskrig er det gradvis og motvillig blitt avslørt at regimet var ivrig pådriver i deportasjonen av franske jøder til tyskernes dødsleirer. I tillegg til disse to områdene kom også «det frie Frankrike» ledet av [[Charles de Gaulle]] i eksil, som sammen med [[kommunist]]ene organiserte [[Den franske motstandsbevegelsen|motstandsbevegelsen mot tyskerne]].

Allerede i fangeleiren hadde Brasillach på nytt begynt å skrive i ''Je suis partout'', og da han slapp fri overtok han igjen som sjefredaktør. ''Je suis partout'' utviklet seg i løpet av okkupasjonen til å bli en rabiat [[kollaboratør]]avis, med sterke oppfordringer til samarbeid med det nazistiske Tyskland og med voldsomme angrep på «de onde kreftene»: Kommunistene, politikerne fra den gamle republikken (de burde drepes, og flere av dem ble da også drept av [[Milice]]n etter avisangrepene) og jødene (som blant annet ble sammenlignet med rotter). For eksempel omtalte han i 1942 republikken som

:''«en gammel syfilitisk hore, stinkende av tung parfyme og gjærinfeksjon, fortsatt dunstende av vond lukt, fortsatt stående på fortauet. Til tross for sine kreftsår og gonoré, har hun plassert så mange sedler i strømpebåndet at klientene hennes ikke har hjerte til å forlate henne».

Dette skrev han mens republikkens gamle ledere, bl.a. [[Léon Blum]], ble rettsforfulgt av Vichyregimet. Det mest infame var en ukentlig spalte, som avslørte identiteten og oppholdsstedet til personer og familier som prøvde å holde seg skjult for enten tyskerne eller Vichy-myndighetene. Til tross for dette var det den mest leste avisen i den okkuperte sonen, med et opplag på {{formatnum:300000}} i [[1944]].

I oktober [[1941]] dro Brasillach, sammen med Karl-Heinz Bremer, på en forfatterkonferanse i [[Weimar]]. Turen var betalt av den tyske ambassaden, dette ble et av anklagepunktene mot ham i rettssaken i 1945.

Noen dager etter at Bremer ble drept på østfronten sommeren [[1943]], skrev Brasillach en hatefull artikkel med angrep på kommunister, [[sosialisme|sosialister]], jøder, katolikker, [[protestantisme|protestanter]], [[frimureri|frimurere]] og finansverdenen, i artikkelen står hans kanskje mest beryktede formulering: «Skill ut jødene ''en bloc'' og spar ikke selv de minste» (dvs.: selv barna må deporteres). Rett etter dette dro han på en ny tur, denne gangen for å inspisere østfronten.

I august samme år oppsto det en intern uenighet i ''Je suis partout'', en fraksjon ledet av Brasillach ville vri avisen vekk fra støtten til tyskerne og gjøre den om til et litterært tidsskrift. Den andre fraksjonen ville tvert imot intensivere arbeidet for fransk nazisme, den innbefattet blant annet den største eieren. Resultatet ble at Brasillach og noen andre forlot avisen, og  Brasillach fortsatte å skrive for en annen kollaboratøravis, ''Révolution Nationale''.

== Frigjøringen ==
[[Fil:Entrée cimetière p lachaise.jpg|thumb|Brasillach lå en stund begravet på den kjente kirkegården [[Père Lachaise]]]]
[[24. august]] [[1944]] gikk franske og amerikanske styrker inn i Paris, etter å ha kjempet seg frem fra [[Operasjon Overlord|strendene i Normandie]]. Mange av Brasillachs medkollaboratører hadde flyktet til Tyskland (blant annet kollegene fra ''Je suis partout''), men Brasillach valgte å bli i byen. Han gikk i dekning hos en venninne og levde skjult i én måned. For å få ham til å røpe seg, arresterte myndighetene hans gamle mor i Sens, og da Brasillach hørte om det meldte han seg for myndighetene. Denne siste morgenen i frihet skrev han om litt senere: «Paris er vakker når man er i ferd med å forlate den.»

Han ble sittende fem måneder i fengsel, for det meste i [[Fresnes]]-fengselet. Tiden var en av hans litterært mest produktive. Han skrev skuespill, dikt, essayer og oversatte [[William Shakespeare|Shakespeare]]. Et av essayene var et selvforsvar, ''Lettre à un soldat de la classe '60'' (''Brev til en soldat fra 60-årgangen''). I tillegg brukte han sitt retoriske talent til å hjelpe medfanger med å forberede deres rettssaker.

== Rettssaken ==
Brasillach sto tiltalt for [[forræderi]] ved å ha samarbeidet med en fiende av Frankrike, tiltalen bygget delvis på straffeloven av 1939 og delvis på en omskrivning av den, gjort av de Gaulles «frie Frankrike» i 1944. Omskrivningen generaliserte begrepet samarbeide fra bare å gjelde i krigstid til også å gjelde dersom nasjonen var okkupert av fienden. Man ga lovendringen tilbakevirkende kraft, stikk i strid med vanlig rettspraksis. En annen kompliserende faktor var at Frankrikes legale styresmakter (Vichyregimet) hadde undertegnet en våpenhvileavtale med Tyskland i 1940 og deretter samarbeidet med tyskerne, nettopp det samme som Brasillach var tiltalt for. Gaullistene så det annerledes. De hadde i november 1944 erklært Vichyregimet for ulovlig: «Den franske styreformen var og forblir republikken. Republikken har aldri opphørt å eksistere».

Rettssaken varte i kun seks timer, fra klokken ett til syv om ettermiddagen [[19. januar]] [[1945]] i [[Palais de Justice]] i Paris, den er av personer fra flere politiske leire blitt sammenlignet med de summariske prosessene under [[Skrekkveldet|Terroren]]. Juryen besto av fire menn, i hvert fall tre av dem hadde vært med i motstandsbevegelsen mot tyskerne, én var kommunist og én sosialist. Det var en konsekvent politikk under rettsoppgjøret å sette sammen juryer av «ofre» for okkupasjonen eller motstandsfolk. Aktor i saken var Marcel Reboul og forsvareren [[Jacques Isorni]], begge var profilerte jurister. Reboul hadde vært aktor under Vichyregimet og underskrevet en troskapsed til Petain (det samme hadde dommeren i saken, Maurice Vidal, gjort), mens Isorni hadde forsvart politisk forfulgte. Reboul og Isorni ble enige om ikke å føre vitner, da begge sider hadde vitner som kunne skade den andre siden,{{tr}} isteden bygget man mye av argumentasjonen på ting Brasillach hadde skrevet under okkupasjonen. Blant tilhørerne var både [[Simone de Beauvoir]] og søsteren Suzanne (svogeren Bardèche satt i Fresnes).

Saken startet med dommerens utspørring av Brasillach, Brasillach forsvarte seg med stor dyktighet og klarte flere ganger å sette dommeren til veggs.{{tr}} Han  sa at hans angrep på republikken skyldtes at han mente den var ansvarlig for nederlaget i 1940, på gaullistene fordi de ikke hadde vært en lovlig bevegelse, på motstandsbevegelsen fordi den var infisert av banditter og utlendinger, på kommunistene fordi de var en fare for Frankrike, og angrepene på jødene mente han var fortsettelsen av en lang fransk tradisjon. Brasillach avsluttet utspørringen med å si at han ikke kunne beklage noe av det han hadde vært.

Deretter fulgte Rebouls prosedyre, hvor han presenterte anklagepunktene mot Brasillachs. Han konsentrerte seg om tekster hvor Brasillach hadde ivret for samarbeide med Tyskland, og kom også med en rekke antydninger om at han hadde hatt et homofilt begjær etter tyskere, for eksempel at «Enhver tanke på motstand mot penetrering av Frankrike fra Tyskland virker grusom på deg». Han omtaler hvordan Brasillach slapp ut av krigsfangenskapet i 1941: «Han ligger med Tyskland, og dagen etter samleiet slenger de en returbillett til ham». I tillegg til dette tok Reboul opp Brasillachs angrep på jødene, selv mens de ble deportert til utryddelsesleirene i øst: «Vi må behandle det jødiske problemet uten sentimentalitet». Han hevdet også at Brasillach hadde vært angiver og forført ungdommen.

Etter Reboul var det Isornis tur til å komme med forsvaret. Han startet med at det ville være feil å drepe en stor forfatter som Brasillach («Skyter siviliserte folk sine poeter?»), og viste til brev fra [[Marcel Aymé]], [[Paul Valéry]], [[Paul Claudel]] og [[François Mauriac]] som støttet dette synet. Deretter gikk han over til å beskrive ''Je suis partout'' som et litterært tidsskrift, der kjente franske forfattere hadde publisert tekstene sine. Når det gjaldt Brasillachs voldsomme angrep på republikken, sa han at bare et sant demokrati lar sine hardeste kritikere gå fri. Så gikk han til personlig angrep på Reboul og minnet om at han hadde vært aktor under Vichyregimet, derfor var det hyklersk å opptre i denne saken. Han avsluttet med at det fortsatt var et provisorisk styre i Frankrike, ikke valgt av folket, og at det derfor ikke hadde rett til å avgi en så endelig dom som dødsstraff.

Det tok juryen bare tyve minutter å avsi at kjennelsen var dødsstraff. Da sympatiserende{{klargjør}} tilhørere protesterte på dommen, svarte Brasillach: «Det er en ære».

== Benådningansøkning og død ==
Etter at dødsdommen falt, skrev 63 av Frankrikes fremste kunstnere og intellektuelle en benådningsansøknad til de Gaulle, blant underskriverne var [[François Mauriac]], [[Albert Camus]], [[Paul Claudel]], [[Colette]], [[Paul Valéry]] og [[Jean Cocteau]]. Av underskriverne var 27 medlemmer av [[Académie française]], og to var berømte jøder.

Både denne og andre søknader ble avslått av de Gaulle personlig, og Brasillach ble skutt den 6. februar i festningen Montrouge i utkanten av Paris. Han påpekte selv at det var på årsdagen for høyreoppstanden i 1934, noe han mente var symbolsk. Rett før skuddene falt ropte han: «Leve Frankrike, tross alt». Etterpå samlet Isorni noe av blodet hans på et lommetørkle, og ga til slektningene.

Brasillach lå først begravet på den kjente [[Père Lachaise]]-kirkegården. Tolv år senere ble levningene flyttet og lagt i samme grav som morens på Charonnekirkegården.

== Ettermæle ==
I en radiotale rett etter henrettelsen slo [[Pierre-Antoine Cousteau]] an tonen for hvordan det franske ytre høyre kom til å se på Brasillachs liv og død: «De skjøt Robert Brasillach. De turde å gjøre det. De myrdet en trettitre år gammel gutt, hans skjelmske blikk var fylt av hele ungdommens håp. Robert Brasillach var en av de mest talentfulle i vår tid, en av de mest intelligente, en av de som best æret fransk litteratur og æret Frankrike, punktum. Han ble skutt av general de Gaulle.» [[Jean-Marie Le Pen]] har alltid vist en dyp ærbødighet overfor Brasillach, og han har bl.a. gitt ut en plate der [[Pierre Fresnay]] leser hans fengselsdikt fra Fresnes. For den kulturelle delen av [[Front national]] er Brasillach en kultfigur.

På den annen side skrev [[Simone de Beauvoir]] i 1962 om Brasillach: «Det finnes ord like morderiske som gasskammeret.»

I [[1965]] ble Brasillachs samlede verker utgitt i tolv bind.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Beevor, Antony & Cooper, Artemis (2009): ''Paris etter frigjøringen'', Cappelen Damm, ISBN 82-04-09730-1
* Curtis, Michael (2003): ''Verdict on Vichy, Power and Prejudice in the Vichy France Regime'', Arcade Publishing, ISBN 0-297-84224-2
* Kaplan, Alice (2001: ''The Collaborator: The Trial and Execution of Robert Brasillach'', University of Chicago Press, ISBN 0-226-42414-6
* Nolte, Ernst (1963): ''Der Faschismus in seiner Epoche: Die Action française, Der italienische Faschismus, Der Nationalsozialismus'' München [siste nyutgave 2000], ISBN 3-7610-7248-1
* Jackson, Julian (2003): ''France – The Dark Years 1940 – 1944'', Oxford University Press, ISBN 0-19-925457-5
* Tucker, William R. (1975): ''Fascist Ego: A Political Biography of Robert Brasillach'', Univ of California Press, ISBN 0-520-02710-8

== Eksterne lenker ==
* [http://www.dickinson.edu/~laurent/french365d/images/bot_03.html Fotografi] {{Wayback|url=http://www.dickinson.edu/~laurent/french365d/images/bot_03.html |date=20051212171115 }}
* [http://www.time.com/time/europe/magazine/2000/0515/brasillach.html ''Killed for His Words''] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/europe/magazine/2000/0515/brasillach.html |date=20080820033452 }} av Richard Corliss
* [https://web.archive.org/web/20040824033326/http://www.dukemagazine.duke.edu/alumni/dm29/words.html ''Noxious Words, Heinous Acts, the Power of Speech''] av Kim Koster

{{Anbefalt}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Brasillach, Robert}}
[[Kategori:Personer fra Perpignan]]
[[Kategori:Franske lyrikere]]
[[Kategori:Franske redaktører]]
[[Kategori:Franske journalister]]
[[Kategori:Fascister]]
[[Kategori:Nazister]]
[[Kategori:Høyreekstremisme]]
[[Kategori:Antisemittisme]]
[[Kategori:Monarkister]]
[[Kategori:Rettssaker i Frankrike]]
[[Kategori:Kollaboratører med Nazi-Tyskland]]
[[Kategori:Franskmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Krigsfanger under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Personer dømt for forbrytelser begått under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Franskmenn dømt for forbrytelser]]
[[Kategori:Henrettede franskmenn]]
[[Kategori:Personer henrettet ved skyting]]