Redigerer Rjukan–Notodden industriarv

{{Infoboks verdensarven
 | tittel              = Rjukan–Notodden industriarv
 | bilde               = VemorkHydroelectricPlant.jpg
 | bildetekst          = [[Vemork]] kraftstasjon ved [[Rjukanfossen]] stod ferdig [[1911]]
 | land                = Norge
 | kriterium           = kultur (ii), (iv)
 | sted                = [[Telemark]]
 | år                  = 2015
 | utvidet             =  
 | truet               =  
 | sone                = Norden
 | nr                  = 1486
 | posisjonskart       = Norge
 | breddegrad          = 59.8786
 | lengdegrad          = 8.5936
 | skjulte koordinater =  
 | kart undertekst     =  
}}
'''Rjukan–Notodden industriarv''' er et [[verdensarven|verdensarvsted]] i [[Telemark]], opprettet for å verne industrilandskapet rundt [[Rjukan]] og [[Notodden]], med jernbane og jernbaneferger på [[Tinnsjå|Tinnsjøen]].<ref>''Rjukan - Notodden industriarv : nominasjon til Unescos verdensarvliste : nominasjonsdokument''. Redigert av Trond Taugbøl og Eystein M. Andersen ; utarbeidet av Riksantikvaren på vegne av Klima- og miljødepartementet. Oslo, 2014. 457 sider. ([http://hdl.handle.net/11250/196192 pdf])</ref><ref name="wh">{{cite web|url = http://whc.unesco.org/en/list/1486|title = Rjukan–Notodden Industrial Heritage Site|date = 5. juli 2015|publisher = [[UNESCO]]|accessdate = 5. juli 2015}}</ref>

Verdensarven er sentrert rundt utnyttelsen av [[vannkraft]] fra høyfjellsinnsjøen [[Møsvatn]] og vassdraget derfra og ned gjennom Tinnsjøen og ned til [[Tinnåa]] og [[Heddalsvatnet]], der man bygget vannkraftverk og storskalaindustrien basert på [[Norsk Hydro]] for å produsere kunstgjødsel av naturbasert nitrogen. Komplekset inkluderer også transportsystemet, med privatjernbanene [[Rjukanbanen]] og [[Tinnosbanen]], og Tinnsjøfergene [[DF «Ammonia»]] og [[MF «Storegut»]], samt strømtilførsel, bystrukturer, bebyggelse og en rekke byinstitusjoner knyttet opp mot ledelse og arbeidere i de to byene og fabrikker.<ref name="wh"/>

Stedet ble oppført på den tentative verdensarvlisten i 2009 sammen med [[Odda–Tyssedal industriarv|industriarven i Odda–Tyssedal]].<ref>[http://www.riksantikvaren.no/Tema/Verdensarv/Tentativ-liste Tentativ liste] {{Wayback|url=http://www.riksantikvaren.no/Tema/Verdensarv/Tentativ-liste |date=20150709052642 }}; riksantikvaren.no</ref><ref name="unesco_long">{{cite web|url = http://whc.unesco.org/en/tentativelists/5472/|title = Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal Industrial Heritage Sites, Hydro Electrical Powered Heavy Industries with associated Urban Settlements (Company Towns) and Transportation System|publisher = [[UNESCO]]|accessdate = 5. juli 2015}}</ref> 5. juli 2015 ble stedet oppført på verdensarvlista.<ref>[http://unesco.no/rjukan-og-notodden-pa-verdensarvlisten/ Rjukan og Notodden på verdensarvlisten] {{Wayback|url=http://unesco.no/rjukan-og-notodden-pa-verdensarvlisten/ |date=20150707205331 }}; unesco.no, 5. juli 2015</ref><ref>[http://riksantikvaren.no/Aktuelt/Nyheter/Rjukan-og-Notodden-er-inne-paa-verdensarvlisten Rjukan og Notodden er inne på verdensarvlisten]; riksantikvaren.no, 5. juli 2015.</ref>
Rjukan–Notodden industriarv ble listeført under [[Verdensarven#Kriterier|kriterium]] II og IV, med følgende, fremragende universelle verdi: 
{{sitat|''Located in a dramatic landscape of mountains, waterfalls and river valleys, the site comprises hydroelectric power plants, transmission lines, factories, transport systems and towns. The complex was established by the Norsk-Hydro Company to manufacture artificial fertilizer from nitrogen in the air. It was built to meet the Western world’s growing demand for agricultural production in the early 20th century. The company towns of Rjukan and Notodden show workers’ accommodation and social institutions linked by rail and ferry to ports where the fertilizer was loaded. The Rjukan-Notodden site manifests an exceptional combination of industrial assets and themes associated to the natural landscape. It stands out as an example of a new global industry in the early 20th century.''}}

== Historie ==
[[Fil:Asta Norregaard Kristian Birkeland 1900.jpg|thumb|left|[[Kristian Birkeland]] malt av kunstneren [[Asta Nørregaard]] rundt 1900.]]
[[Fil:Sam Eyde photographed 1910.jpg|thumb|[[Sam Eyde]] fotografert i 1910.]]
[[Fil:Admini Notodden.jpg|thumb|left|Notodden-Admini, Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskabs første administrasjonsbygg fra 1906, tegnet av arkitekt [[Henning Kloumann]].]]
[[Fil:Birkeland–Eyde furnace 1905.jpg|thumb|Elektisk lysbueovn flyttet fra Vassmoen til Notodden i 1906 og oppstilt ved Ovnshus A i Hydroparken på Notodden.]]
[[Fil:Tinfos I kraftverk.JPG|thumb|left|[[Tinfos kraftverk|Tinfos I kraftverk]] (1901) leverte strøm til forsøksfabrikken på Notodden.]]
[[Fil:Notodden Salpeterfabriker 25.11.1906.jpg|thumb|A/S Notodden Salpeterfabrikker under oppføring, 25.11.1906.]]

[[Fil:Ceramic pots for storage of acid.jpg|thumb|Store keramiske krukker for mellomlagring av salpetersyre under konsentrasjonsprosessen, oppstilt ved Hydros bedriftshistoriske samling, Notodden. Krukken til venstre ble produsert av Friedrich Christian Fikentscher Keramische Werke GmbH, [[Zwickau]], den til høyre av Chemische Fabrik, Aussig ([[Ústí nad Labem]]).]]
[[Fil:Furnace House A Notodden.jpg|thumb|Ovnhus A på Notodden i dag.]]
[[Fil:Tveitotjernet.JPG|thumb|left|[[Tveitoparken]] i Rjukan. {{byline|Jan-Kristian Schriwer}}]]
[[Fil:Såheim Rjukan II.jpg|thumb|[[Såheim kraftstasjon]] og ovnshus II.]]
[[Fil:Ammoniakkvannfabrikken Notodden 1914 1916.jpg|thumb|left|Ammoniakkvannfabrikken på [[Notodden]] ble bygget 1914-1916 for å ta imot [[kalsiumcyanamid]] fra [[Odda Smelteverk]] for videreforedling til ammoniumnitrat.]]
[[Fil:Den provisoriske ammoniumnitratfabrikk 1915 1917.jpg|thumb|Den provisoriske ammoniumnitratfabrikken på Notodden ble oppført i to byggetrinn 1915/1917 for eksport av ammoniumnitrat til ammunisjonsindustrien i både [[ententemaktene]] og [[sentralmaktene]]]]
[[Fil:Ammonia Mæl.jpg|mini|[[DF «Ammonia»]] ble bygget i 1929 i forbindelse med prosessomleggingen.]]
[[Fil:Synthesis Furnace Rjukan.jpg|mini|left|[[Haber-Bosch-prosessen|Synteseovn]] plassert på en spesialvogn som ble brukt til transport av ovnene som kom i fra Tyskland.]]
[[Fil:Rj.B 9 End 2.JPG|thumb|[[Rj.B 9,10|Rj.B 9]] ble bygget i [[1958]] og var i drift på [[Rjukanbanen]] til nedleggelsen i 1991.]]
[[Fil:Hydrogen Plant Notodden 1926.jpg|mini|left|Hydrogenfabrikken på Notodden ble tegnet i 1926 av arkitekt [[Thorvald Astrup]] og oppført i 1927 i forbindelse med omlegging til [[Haber-Bosch-prosessen]].]]
[[Fil:Nitrato de Noruega 01 by-dpc.jpg|mini|Reklame for [[Norgessalpeter]] i Peñafiel, Valladolid, Spania]]

===Birkeland-Eyde-prosessen===
Tidlig på 1900-tallet opplevde Norge en rask industriutvikling basert på utnyttelse av tilgjengelig billig vannkraft basert på fallhøyde for vannmengder. Industriutviklingen begynte i Øst-Telemark-regionen, som tidligere var underutviklet og lavt befolkede jordbruksområder. For å produsere kunstgjødsel var det nødvendig å bygge fabrikker, vannkraftverk, infrastruktur for arbeidere i tillegg til transportsystemer for å bringe produktet ut til verden. Kunstgjødselen, kunstig salpeter, skulle etterhvert passere chilensk naturlig salpeter, hentet opp av miner, noe som inntil da var den mest vanlige brukte gjødsel.<ref name="unesco_long"/>

Bakgrunnen for industrietableringen på Notodden og Rjukan var utviklingen av [[Birkeland-Eyde-prosessen]], en [[Prosess (kjemisk)|prosess]] hvor man ønsket å benytte en elektrisk [[lysbue]] for å fremstille [[nitrogen]]basert [[nitrat|kalksalpeter]] som bl.a. ble brukt til [[gjødsel]]. Prosessen er oppkalt etter fysikeren [[Kristian Birkeland]] (1867–1917) og gründeren [[Sam Eyde]] (1866–1940). I Birkelands patentutkast fra 20. februar 1903 ble metoden beskrevet som å «fremstille elektriske lysbuer av størst mulig overflate, særlig til bruk ved kjemisk binding eller spalting av gassblandinger eller gassarter».

Tidlige forsøk ble utført i kjelleren ved [[Universitetet i Oslo|det Kongelige Frederiks Universitet]] i [[Kristiania]]. Behovet for mer kraft gjorde at man i mai 1903 flyttet forsøkene til en lagerbygning ved [[Norsk Elektrisk & Brown Boveri|Frognerkilen Fabrik]]. Her fikk man lysbueflammen opp i en diameter på 55&nbsp;cm og en belastning på 45 Kw. For å få tilgang til mer kraft ble deretter det bygget en ny forsøksstasjon på [[Ankerløkka|Ankerløkken]], like ved [[Oslo Lysverker|Christiania Elektricitetsværk]]s sekundærsatsjon, slik at man kunne få høyspent strøm til ovnsforsøkene, direkte fra [[Hammeren kraftverk]] i [[Maridalen]].

===Forsøksstasjonen på Vassmoen===
På Vassmoen ved [[Evenstad kraftverk]], like ved [[Arendal]], ble metoden videreutviklet fra 1904. På Vassmoen ble det i vintermånedene 1906 også gjort eksperimenter med [[BASF]]s konkurrerende lysbueovn, Otto Schönherrs vertikale rørovn. De første Birkeland-Eydeovnene beregnet for full industriell skala, «skjoldovnen», ble utviklet på forsøksfabrikken på Vassmoen.

===Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab===
På bakgrunn av Birkeland-Eyde-prosessen ble [[Norsk Hydro]] grunnlagt [[2. desember]] [[1905]] av [[Sam Eyde]] og [[Kristian Birkeland]] under navnet ''Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab''. Den svenske [[Wallenberg]]-familien var med på å finansiere det nye selskapet sammen med [[Frankrike|franske]] banker. Sommeren 1905 hadde avtalen med ''[[BNP Paribas|Banque de Paris et des Payes-Bas]]'' blitt underskrevet i bankens hovedkontor i Hôtel de Mondragon i [[Paris]].  18. november 1905 ble prosessen presentert av professor Otto Witt på [[Technische Universität Berlin|den tekniske høyskolen i Berlin]]. 5. desember 1905 ble prosessen offentliggjort i Norge i to foredrag; Birkeland holdt foredrag ved [[Vitenskapsakademiet]] og Eyde ved [[Polyteknisk forening]].

===Forsøksfabrikken på Notodden===
Den 2. mai 1905 startet produksjon ved ''A/S Notodden Salpeterfabrikker'' med tre elektromagnetiske ovner, hver på 520 [[Kw]]. Strømmen ble levert fra [[Tinfos kraftverk|Tinfos I kraftverk]], som ble bygget i 1900 i tilknytning til Tinfos Papirfabrik og Notodden Calsium og Carbidfabrik. Ovnene på forsøksfabrikken hadde blitt prøvd med større energimengder enn hva de opprinnelig var konstruert for. Man mistenkte at større belastning ikke ga høyre utbytte. I mars 1906 ble derfor ovnen på Vassmoen flyttet til Notodden for å gjennomføre sammenlignende tester. Vassmoovnen ble utsatt for 300 Kw belastning, mens Notoddenovnene ble prøvd med 500 og 750&nbsp;kW. Utbyttemålingene viste at det effektive utbytte var praktisk talt det samme ved alle belastningene. Det ble derfor avgjort at den største ovnstypen skulle brukes i den nye fabrikken. Vassmoovnen er den eneste lysbueovnen som er bevart intakt, i dag plassert på utsiden av Ovnshus A i Hydroparken på Notodden. Forsøksfabrikken hadde et absorpsjonsanlegg bestående av 8 syretårn av granitt og klarte årlig å produsere rundt 500 kilo [[salpeter]] pr. [[kilowatt]]. Fabrikken ble drevet av ''Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri'' ([[Elkem]]), som [[Sam Eyde]] hadde vært med å grunnlegge i 1904. Når forsøksfabrikken var i full drift ble det daglig produsert omkring 3 tonn [[Norgessalpeter]]. Forsøksfabrikkens ovnshus brant ned til grunnen den 7. januar 1908. I løpet av perioden forsøksfabrikken var i drift ble det produsert rundt 2200 tonn [[kalksalpeter]].

===Kommersiell produksjon===
[[Fil:Kraftstasjon Svælgfos I (1).jpg|thumb|Kraftstasjon Svælgfos I er i dag revet.]]
Til større kommersiell produksjonen trengte man mer elektrisk energi. Denne skaffet man ved å bygge ut [[Svelgfoss kraftverk|Svelgfossen]] ved Notodden. Ved Svelgfoss ble det installert fire turbiner fra [[Voith]], hver på 10 000 hk, og fire generatorer fra [[ASEA]] som leverte 10000 volts spenning. Samlet leverte kraftverket rundt 28000 [[kW]]. 2. oktober 1907 ble Svælgfos I kraftverk satt i drift.
Svelgfoss kraftverk var i 1907 Europas største og i verdensmålestokk kun overgått av Ontario Power Companys kraftverk ved [[Niagarafallene]].<ref name="unesco_long"/>

Parallelt med kraftutbyggingen ble det på Notodden mellom i 1906-07 oppført en større fabrikk med ovnshus, tårnhus (absorpsjonsanlegg), kokhus og lager. Ved fabrikken som startet opp 2. oktober 1907 var det installert 32 lysbueovner, hver på 1000 hk (750&nbsp;kW). Absorpsjonsanlegget besto av tre parallelle rekker á tre 20 meter høye syretårn i granitt. Restgassabsorbasjonsanlegget besto av tre parallelle rekker á to runde tårn i treverk. Etter en del innkjøringsproblemer var fabrikken i full drift fra 1908.

===«Rjukan I»===
[[Fil:Vestlandstur 2007 085.jpg|thumb|[[Vemork]] kraftstasjon.]]
I desember 1906 hadde Norsk Hydro inngått en samarbeidsavtale med ''Badische Anilin und Sodafabrik'' ([[BASF]]) om å bygge en større salpeterfabrikken på Rjukan. Etableringen var basert på utbyggingen av [[Rjukanfossen]]. [[Vemork]] kraftverk ble tegnet av arkitekt [[Olaf Nordhagen]]. Vemork ble satt i drift 11. mai  [[1911]], installert med ti aggregat, hver med 14500 hk, og en ytelse på 108 MW. Vemork var i sin tid verdens største kraftverk med produksjon av likestrøm.

Badische og den tyske ingeniøren Otto Schönherr hadde i 1905 utviklet en egen lysbueovn der buen var spent ut inne i et vertikalt rør. Denne var mer effektiv enn Birkeland-Eyde-ovnene som hadde vært driftet ved salpeterfabrikken på Notodden. Hydro utviklet også en ny lysbueovn som tålte 3000 [[kilowatt]], mer enn tre ganger mer enn de gamle ovnene. Som et kompromiss på striden om teknologivalg ble det i ovnshus I på den nye kalksalpeterfabrikken på Rjukan installert 96 Schönherr-ovner og åtte Birkeland-Eyde-ovner.

Ovnshus I (1910) på 6000 kvm er attribuert [[Christian Morgenstierne]] og besto av fem sammensatte haller hvor de ytterste har saltak og de tre i midten har buede tak. Ved siden av ovnshuset lå kjelehuset hvor gassen ble kjølt ned i store dampkjeler og rør som ble overrislet med vann. Fabrikken ble prøvekjørt fra 4. november 1911 og satt i regulær drift i 1912.

Deler av produksjonsanlegget ble revet etter 1983 og erstattet av en ny salpetersyrefabrikk som var i drift til juli 1991. Sammen med en original AEG vannpumpe i pumpehuset, som leverte vann til produksjonen, er et [[syretårnet|syretårn]] det eneste av fast produksjonsutstyr som er bevart ''[[in situ]]'' på Rjukan.<ref name="unesco_long"/> Syretårnet var opprinnelig ett av 32 slike granittårn og 14 jerntårn som var plassert i et 7 mål stort tårnhus. Mellom 1913 og 1916 ble produksjonen utvidet («Rjukan II») og anlegget fikk nå totalt 50 absorpsjonstårn.

En hydrogenfabrikk foran [[Vemork]], «Vannstoffen», bygget på 1920-tallet produserte biproduktet tungtvann og ble verdensberømt som mål for sabotasjeaksjonene i 1943 under den andre verdenskrig.
Vemork kraftstasjon står fortsatt, og det produseres fortsatt vannkraft bak bygget, men kraftverket huser idag [[Norsk Industriarbeidermuseum]], mens Vannstoffen ble revet i 1977.<ref name="unesco_long"/><ref>{{cite web|url = http://www.hydro.com/en/Press-room/News/Archive/2015/Hydros-origins-have-become-a-World-Heritage-Site/|title = Hydro's origins have become a World Heritage Site|date = 5. juli 2015|publisher = Norsk Hydro|accessdate = 6. juli 2015|archiveurl = https://web.archive.org/web/20150719070632/http://www.hydro.com/en/Press-room/News/Archive/2015/Hydros-origins-have-become-a-World-Heritage-Site/|url-status = dead}} {{Kilde www |url=http://www.hydro.com/en/Press-room/News/Archive/2015/Hydros-origins-have-become-a-World-Heritage-Site/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-07-07 |arkiv-dato=2015-07-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150719070632/http://www.hydro.com/en/Press-room/News/Archive/2015/Hydros-origins-have-become-a-World-Heritage-Site/ |url-status=yes }}</ref>

===Transportsystem===
I forbindelse med utbyggingen av «Rjukan I» var det behov for å få transportert råstoffer inn, og produkter ut til kysten. I 1907 startet byggingen av [[Rjukanbanen]], eller ''Vestfjorddalsbanen'' som den opprinnelig het. En 16&nbsp;km lang jernbanestrekningen ble etablert mellom [[Rjukan]] stasjon og [[Mæl]] ferjekai (opprinnelig kalt Rollag) ved [[Tinnsjøen]]. Fra Rjukan stasjon ble det bygget et 5,22&nbsp;km langt sidespor med en gjennomsnittlig stigning på 5,56 ‰ til [[Vemork]]. Fra Mæl gikk det [[Tinnsjøfergene|jernbaneferge]] 30&nbsp;km over Tinnsjøen til Tinnoset ferjekai. Fra [[Tinnoset]] gikk [[Tinnosbanen]] 34&nbsp;km  til Notodden brygge, hvor godset ble laster over på [[lekter]]e og ført 54&nbsp;km ned [[Norsjø–Skienkanalen]] til [[Skien]]. Jernbaneforbindelsen ble offisielt åpnet av Kong [[Haakon VII]] den 9. august 1909. Rjukanbanen og Tinnosbanen ble elektrifisert i 1911 som Norges første normalsporede, elektriske jernbane. I 1917 ble [[Bratsbergbanen]] åpnet mellom Notodden og [[Borgestad stasjon|Borgestad]], og erstattet [[lekter]]trafikken mellom Notodden og Skien. [[Notodden nye stasjon]], som ble bygget i 1917, ble ikke tatt i bruk før den nye jernbanestrekningen ble åpnet. Godstrafikken på strekningen ble nedlagt 5. juli 1991, etter at produksjonen på Rjukan stanset.

===«Rjukan II»===
Arbeidet med utvidelsen av produksjonen på Rjukan begynte med sprengningen av en 5660 meter lang tunnel fra Vemork til Såheim i januar 1912. Kraftverket skulle levere kraft til et nytt ovnshus som ble lagt i kraftstasjonen for å unngå problemer med konsesjonen. Da produksjonen ble kom i gang våren 1916 hadde kraftstasjonen 11 aggregater med en kapasitet på 167000&nbsp;hk. [[Såheim kraftverk|Såheim]] var da verdens største kraftverk.<ref name="unesco_long"/> De 11 aggregatene er nå skiftet ut med nye, mindre plasskrevende turbiner. De tre nye aggregatene ble satt i drift henholdsvis i 1959, 1961 og 1973. Opprinnelig hadde rørgaten tre tunneler med 9 smisveiste rør. Disse er erstattet av én trykktunnel.

I ovnshus II ble det installert 35 [[Birkeland-Eyde-prosessen|Birkeland-Eyde-ovner]]. [[Nitrogenoksid]]gassen fra kraftstasjonen ble ført i aluminiumsrør rundt 1 kilometer opp til [[syretårnet|tårnhuset]] på fabrikken. I 1926 ble produksjonen økt og ovnshus I fikk to nye lysbueovner og ovnshus II fikk fire nye lysbueovner. Alle ovnene er i dag fjernet fra ovnshusene og rommer i dag bl.a. en gymnastikksal, [[Saaheimhallen]]. Av demontert produksjonsutstyr finnes skjoldet til en [[Birkeland-Eyde-prosessen|Birkeland-Eyde-ovn]] («Rjukan II») oppstilt utenfor Folkets hus på Rjukan. I forbindelse med omleggingen til [[Haber-Bosch-prosessen]] i 1928-1929, ble kraftlinje 16 og 17 bygget mellom Såheim og Ovnshus I på Rjukan. Linjene har et luftstrekk på 1418 meter med seks tråder, porselensisolatorer, ni «grantremaster» og en jordingskabel.

===Industribyen===
I 1925 var 80% av alle hus og leiligheter på Rjukan (1230 totalt) helt kontrollert av Norsk Hydro. Alt var arkitekttegnet fra grunnen, med signatur fra byens grunnlegger, [[Samuel Eyde]].<ref name="unesco_long"/>

===Det internasjonale nitrogenkappløpet===
Den første kommersielle produksjon av nitrogengjødsel basert på lysbuer startet i 1902 ved en salpeterfabrikk ved [[Niagara Falls]], [[USA]]. Prosessen som var utviklet av Charles S. Bradly og D. Ross Lovejoy ble ulønnsom og produksjonen lagt ned etter to års drift. Birkelands lysbuemetode ble også utviklet i konkurranse med den mindre energikrevende [[Frank-Caro-prosessen]] (kalsiumcyanamid), kommersiell produksjonsmetode patentert 1903, og [[Haber-Bosch-prosessen]], patentert 1910. Lysbueprosessen fikk aldri noen kommersiell suksess utenfor Norge, selv om noen [[lisens]]rettigheter også ble solgt utenlands etter at ovnsteknologien var ferdigutviklet ved utbyggingen av «Rjukan II» i 1912. Under den 1. verdenskrig ble en fabrikk med Birkeland-Eyde-ovner bygget i Soulom, Frankrike. Når fabrikken ble nedlagt i 1926 ble fire av ovnene flyttet til Rjukan. Birkeland–Eyde-prosessen var svært energikrevende og betinget tilgang til billig elektrisk kraft. I 1926 krevde lysbueprosessen i snitt 61000 [[kWh]] for å produsere 1 tonn fiksert nitrogen, Frank-Caro-prosessen krevde rundt 12-14000 kWh, mens Haber-Bosch-prosessen kun krevde 4000 kWh. I 1913, året etter at Birkeland-Eyde-ovnen var ferdig utviklet, åpnet den langt mer effektive ammoniakkfabrikken ved Oppau i [[Ludwigshafen]], (Tyskland), som produserte etter Haber-Bosch-metoden. I 1926 ble bare 6% av produksjonen av fiksert nitrogen produsert etter lysbueprosessen. Den resterende produksjonen fordelte seg med 24% etter Frank-Caro-prosessen og 70% etter Haber-Bosch-prosessen. På 1920-tallet var Norsk Hydros andel av verdens samlede gjødselsproduksjon mellom én og to prosent.

===Prosessomlegging===
Hydro hadde gjennom sitt samarbeid med [[BASF]] opsjon på Haber-Bosch-metoden. I 1913 besluttet styret å ikke akseptere tilbudet om overdragelse av ammoniakkmetoden fra BASF. Som en del av oppgjøret etter 1. verdenskrig hadde den franske stat sikret seg Haber-Bosch-prosessen og de ønsket et samarbeid med Norsk Hydro. I 1920 takket Hydro igjen nei til Haber-prosessen, da de selv sammen med svenskene Helge Bäckström og Ivar Cederberg forsøkte å utvikle en ny ammoniakkprosess med lavere trykk. Dette mislyktes og forsøksprosjektet ble lagt ned i 1924. I 1927 måtte Norsk Hydro også gå over til Haber-Bosch-prosessen og inngå et samarbeid med kjemigiganten [[IG Farben]]. Produksjonen på fabrikkene på Rjukan og Notodden ble lagt om og flytende ammoniakk ble transportert til ''Eidanger Salpeterfabriker'', Hydros [[Fullgjødselproduksjon på Herøya|nye anlegg på Herøya]], hvor produksjonen av [[Norgessalpeter]] startet opp 1. juni 1929. I løpet av 1930-tallet startet også produksjonen av ''[[Fullgjødsel]] (NKP)'' etter [[Oddaprosessen]].

===Fullgjødsel===
Oddaprosessen var utviklet av sjefskjemiker [[Erling Johnson]] ved [[Odda Smelteverk]] årene 1927-28 og la grunnlag for industriell produksjon av [[fullgjødsel]], tresidig [[kunstgjødsel]] med delkomponentene [[nitrogen]], [[fosfor]] og [[kalium]]. I 1930 fikk Hydro anledning til å studere [[Oddaprosessen]], inkludert Johnsons forsøksprotokoller. Det ble innledet forhandlinger om å lisensiere prosessen, men Hydro krevde å få overdratt lisensrettigheten overfor utlandet, noe ledelsen i Odda ikke kunne godta. Samtidig som forhandlinger pågikk ble det satt igang forsøk på Hydros laboratorium på [[Rjukan]], hvor en systematisk arbeidet for å omgå Johnsons patenter. I november 1931 søkte Olaf Jensen og Hydro om å få patent på en lignende NPK-prosess som innbefattet tilsetting av [[ammoniumnitrat]] som dannet et dobbeltsalt. Oddapatentene hadde også anbefalt tilsetting av ammoniumnitrat i prosessen, men ikke beskrevet selve dannelsen av dobbeltsaltet. I 1934 ble Hydros patentsøknad først innvilget, men etter klage fra Odda Smelteverk ble vedtaket opphevet i 1935, og Hydro nektet patent. På tross av dette startet Hydro produksjonen av ''[[Fullgjødsel]]'' uten lisens ved forsøksfabrikken på Herøya i 1936 og i 1937 ved fullgjødselfabrikken som hadde en kapasitet på 36000 tonn/år. Høsten 1945 ble Hydro stevnet for retten for patentinngrep av Odda Smelteverk og Erling Johnson. Saken ble forlikt i 1947 ved at Hydro betalte Odda Smelteverk 175 000 kr, samt inngikk en 10-årig samarbeidsavtale der en åpnet for å kunne benytte hverandres patenter og erfaringer med fullgjødsel. I 1951 gikk også Hydros fullgjødselfabrikk over til å bruke den umodifiserte Oddaprosessen. I 1955 fikk Erling Johnson Norsk Hydros ærespris for arbeidet med Oddaprosessen.

I 1955 hadde Norsk Hydro 18% av det globale eksportmarkedet for gjødselsprodukter. I 1987 åpner Norsk Hydro Fullgjødselfabrikk nr. 4 på Herøya, verdens største NPK-fabrikk med en kapasitet 1 mill. tonn pr. år. Ammoniakkproduksjonen på Notodden ble lagt ned i 1968 og på Rjukan i 1989.

==Bildegalleri==
<gallery>
File:Vemork main building.jpg|[[Vemork]] kraftstasjon ble tegnet av arkitekt [[Olaf Nordhagen]], 1911
File:Old turbines in Vemork Hydroelectric Plant.jpg|Turbinhallen på Vemork
Fil:P1000747Rjukan.JPG|[[Rjukan]] er en liten, langstrakt by. Fabrikkene ligger i hovedsak på sørsida av elva, den regulerte bebyggelsen på nordsida.
Fil:Krossobanen TRS 070603 074.jpg|[[Krossobanen]] er en [[taubane]] som går fra Rjukan sentrum og opp den nordre dalsida av byen, nesten 500 meter høyere.
Fil:Admini Rjukan.jpg|Arkitekt [[Thorvald Astrup]]s ''Rjukan-Admini'', Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskabs administrasjonsbygning fra 1908.
File:Rjukan electric arc furnace.jpg|[[Birkeland-Eyde-prosessen|Lysbueovn]] brukt på Rjukan fra 1912 til 1940, oppstilt i en park på Rjukan
Fil:Rjukan Church.jpg|[[Rjukan kirke]] ble tegnet av [[Carl Berner (arkitekt)|Carl]] og [[Jørgen Berner]] og stod ferdig i [[1915]].
Fil:Stationsgebaeude Mæl 2004 SRS.jpg|[[Mæl stasjon]] (1909/1917) ble tegnet av [[Thorvald Astrup]].
File:DF Hydro at Mæl.jpeg|[[DF «Hydro»]] (1914) ble senket 20. februar 1944 og skipsvraket ligger i dag på 430 m i [[Tinnsjøen]].
Fil:MF-Storegut Tinnoset 2004 SRS.jpg|[[MF «Storegut»]] (1956) ved Tinnoset
Fil:Tinnoset 2004 SRS.jpg|[[Tinnoset]] stasjon (1909) ble tegnet av [[Thorvald Astrup]].
File:Gransherad stasjon anno 2015.jpg|[[Tinnosbanen]] (1909).
File:Dammen på Kloumann-sjøen, 1927 (1).jpg|Dammen på Kloumannsjøen, [[Svelgfoss]].
File:Notodden gamle stasjon.jpg|[[Notodden gamle stasjon]] er tegnet av [[Thorvald Astrup]] og var i drift som endestasjon mellom 1909 og 1919.
File:Notodden stasjon.jpg|[[Notodden nye stasjon]], tegnet av [[Gudmund Hoel]] og [[Gerhard Fischer]],  1917.
Fil:Tinfos II kraftverk.JPG| Tinfos II kraftverk (1912) leverte strøm til Norsk Hydros fabrikker på Notodden under 1. verdenskrig.
</gallery>

== Referanser ==
<references/>

==Eksterne lenker==
* [http://www.industriarven.no Nettsted]
* [https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/kulturmiljo/K414 Verdensarvsstedet Rjukan-Notodden hos www.kulturminnesok.no]

{{Verdensarven Norge}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Verdensarven i Norge]]
[[Kategori:Kulturminner i Telemark]]
[[Kategori:Tekniske og industrielle kulturminner i Norge]]