Redigerer Riksmål

[[Fil:Björnstjerne_Björnson.jpg|thumb|Nobelprisvinneren [[Bjørnstjerne Bjørnson]] innførte navnet ''riksmål'' i Norge og grunnla [[Riksmålsforbundet]].]]

'''Riksmål''' var inntil 1929 det offisielle navnet på det alminnelige [[norsk]]e [[Skriftspråk|skriftspråket]] til forskjell fra «[[Nynorsk|landsmål]]». [[Bokmål]] er en videreføring av denne formen gjennom senere rettskrivningsreformer. Betegnelsen «riksmål» brukes i dag først og fremst om en ikke-offisiell rettskrivningsnorm som er fastlagt av [[Det Norske Akademi]] og fremmet av [[Riksmålsforbundet]]. Moderne riksmål oppstod i konkurranse til den [[samnorsk]]pregede bokmålsnormeringen i første halvdel av 1900-tallet som følge av [[den norske språkstriden]], og baserer seg på 1907-reformen av bokmålet, den gang kalt riksmål, og på deler av 1917-reformen. Mellom 1938 og 2005 var det tidvis betydelige forskjeller mellom riksmål og bokmål, og de fremstod i denne perioden som klart forskjellige målformer, særlig før 1980-årene. Riksmålet har vært i omfattende bruk i presse, litteratur og private sammenhenger, og er dokumentert gjennom en rekke ordbøker, blant disse seksbindsverket ''[[Norsk Riksmålsordbok]]'' og den digitale videreføringen ''[[Det Norske Akademis ordbok]].

Etter at samnorskpolitikken ble oppgitt, har reformer i nyere tid innen både bokmål (1981 og 2005) og riksmål (1986) gradvis brakt målformene nærmere hverandre, og etter den store bokmålsreformen i 2005 var det bare få forskjeller mellom riksmål og såkalt [[moderat bokmål]]. Norges største avis, ''[[Aftenposten]]'', fulgte riksmålsnormen inntil avisen fikk utarbeidet sin egen norm i 2006, som avisen betegnet som [[moderat bokmål]]. Gjennom ytterligere normjusteringer etter 2005 har de fleste gjenværende forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål forsvunnet, og Det Norske Akademis visepreses [[Helene Uri]] uttalte i 2017 at «moderat bokmål er i alle praktiske henseender det samme som moderne riksmål».<ref name="uri1">Torbjørn Nordgård og [[Helene Uri]]: «[https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/9arvE/vi-trenger-ikke-en-politisk-styrt-normering-av-bokmaalet-torbjoern-nordgaard-og-helene-uri Vi trenger ikke en politisk styrt normering av bokmålet]», ''[[Aftenposten]]''</ref> Også nasjonalbibliotekar [[Aslak Sira Myhre]] mente samme år at riksmål og den dominerende formen for bokmål har blitt identisk, i praksis ved at riksmålet har flyttet inn i bokmålet, og mente at den norske språkstriden er i ferd med å dø ut.<ref>[https://www.dagsavisen.no/debatt/2017/05/12/a-stjele-et-sprak/ Å stjele et språk]</ref> [[Høyre]]s landsmøtevedtak i 2017 om å overføre ansvaret for bokmålsnormeringen til riksmålets normeringsorgan, Det Norske Akademi, var også en del av denne utviklingen. Riksmålsforbundet uttalte i 2017 at riksmål og moderat bokmål bør hete bare ''norsk'' fordi det er et mer praktisk navn som allerede brukes i de fleste sammenhenger.<ref>[https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0EnMBg/naa-kan-det-bli-braak-riksmaalsforbundets-formann-vil-omdoepe-bokmaal-til-norsk-finn-erik-vinje Riksmålsforbundets formann vil omdøpe bokmål til «norsk»], Aftenposten</ref>

== Historie ==
=== Opphav og navn ===
[[File:Sproget i fare.png|thumb|Forsiden på søndagsutgaven av Aftenposten 9. juni 1918 var i sin helhet viet Hamsuns essay ''[[Sproget i Fare]],'' som var et angrep på 1917-reformen og dens bakmenn.]]

Riksmål og bokmål har sitt opphav i den danske skrifttradisjonen i Norge og det dansk-norske talemålet{{omstridt}} som utviklet seg fra det. Historien til det dansk-norske språket er beskrevet i artikkelen [[norsk]] og i mer detalj i artikkelen [[bokmål]].

I utgangspunktet var ''Bogmaal'', ''Bogsprog'' og etter hvert også ''Rigsmaal'' ulike navn på samme språkform, nærmere bestemt det danske rettskrivningen slik den var brukt i Norge. For eksempel ble ''Bogmaal'' brukt i landsskoleloven av 1889, der det i § 73 heter at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Roald, Karl | utgivelsesår = 1928 | tittel = Landsskoleloven av 26. juni 1889 med tilleggslover til og med 13. april 1928 | utgivelsessted = Halden | forlag = E. Sem | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014052308070 | side = }}</ref> I 1899 grunnla Bjørnstjerne Bjørnson riksmålsbevegelsen og introduserte navnet ''rigsmaal'' etter mønster fra dansk,{{tr|Trenger ref på at Bjørnson introduserte navnet, står sikkert i litteraturen et sted}} der ''Rigsmaal'' fra slutten av 1800-tallet ble brukt om skriftspråket og fra 1890 om det landsgyldige standardtalemålet i [[Danmark]].{{tr}} Navnet ''riksmål'' fikk gjennomslag, og Kirkedepartementet valgte å bruke det om rettskrivningene av 1907 og 1917.{{tr}}

I lovverket bar språket fortsatt navnet ''bokmål''{{når}}, i forbindelse med revidering av lærerskoleloven stemte [[Stortinget]] over om språket fortsatt skulle hete ''bokmål'' i lovverket.{{tr|Ref til revideringen}} Forslagene ''riksmål'' og ''dansk-norsk'' falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i [[Lagtinget]]. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.<ref name="Lundeby">{{Kilde www
 |url = http://www.språkrådet.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/#65
 |tittel = Stortinget og språksaken
 |besøksdato = 2010-07-25
 |forfatter = [[Einar Lundeby]]
 |verk = [[Språkrådet]]
 |url-status=død
 |arkivurl = https://web.archive.org/web/20110724185931/http://www.xn--sprkrdet-c0ac.no/Politikk-Fakta/Fakta/Andre_oversikter/Stortinget_og_spraaksaken/#65
 |arkivdato = 2011-07-24
 }}</ref> Språklig representerte ikke navnesaken noe skjellsettende brudd; det var myndighetenes normering av bokmålet, og avvisningen av de valgfrie formene innført i 1917, som førte til at det etter det offisielle navneskiftet fra ''riksmål'' til ''bokmål'' ble tatt initiativ til alternativ språknormering under navnet ''riksmål'', som da stod ledig. Siden da har ''riksmål'' betegnet den mest tradisjonsbundne retningen innenfor den dansk-norske språktradisjonen.

=== Bruddet med bokmålet ===
Allerede før de første reformene av det dansknorske språket var tilhengerne delt i synet på fornorsking av språket. Mens [[Knud Knudsen]] førte opp femten punkter med større og mindre endringer (slik som et eget hunkjønn og skille mellom endelsene ''-ar'' og ''-er''), var konkurrenten [[Johan Storm]] sterkt imot. Trolig ville 1907-reformen både kommet tidligere og vært mer radikal om det ikke var for Johan Storms motstand, og riksmålsfolket var delt i synet på både denne og 1917-reformen.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter= Vikør, Lars S.
  | utgivelsesår= 1990
  | tittel= Liner i nyare norsk språkhistorie
  | utgivelsessted= Bergen
  | side=59–67 }}</ref> Deler av riksmålsbevegelsen ivret for da avdøde Knud Knudsens reformtanker som nå ble realisert, mens andre motsatte seg både 1907- og 1917-reformene. Eksempelvis tok Aftenposten 1907-rettskrivningen i bruk først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.{{tr}} Bjørnson, som døde i 1910, var også motstander av 1907-reformen.{{tr}}

Det dansk-norske [[koinéspråk]]et, ofte kalt «[[dannet dagligtale]]», lå til grunn for reformene i 1907 og 1917, men det var også dem som ikke ønsket å stanse fornorskingen ved den dannede dagligtalen. Blant dem var [[Moltke Moe]], en av arkitektene bak 1907-reformen og ideologene bak samnorskpolitikken. Han døde i 1913, men hans ideer ble videreført i 1917-rettskrivningen som i tillegg til obligatoriske endringer basert på dannet dagligtale, innførte valgfrie fellesformer med [[nynorsk]] og fra østlandsdialektene.{{tr}} De første antydningene til det kommende skillet mellom bokmål og riksmål sees etter 1917, da riksmålsbevegelsen for alvor begynte å yte motstand mot den offisielle språkpolitikken og avviste de valgfrie formene.{{tr}} Det endelige bruddet kom imidlertid først med 1938-reformen, som ikke bare innførte enda flere tilnærmingsformer og former fra østlandsdialektene, men også gjorde flere av dem obligatoriske. Flere tradisjonelle former gikk helt ut og har i ettertid blitt signalord for riksmålet. Som eksempler kan formene ''etter'' for ''efter'', ''nå'' for ''nu'' og ''språk'' for ''sprog'' nevnes. En rekke tradisjonelle ord, slik som «en gresshoppe/grashoppe» ble forbudt og erstattet av rene dialektformer eller nykonstruksjoner, slik som «ei engsprette».<ref>{{Kilde bok
| ref="Bjerke_1"
| forfatter=[[André Bjerke]]
| tittel=Hårdt mot hårdt
| forlag=[[Riksmålsforbundet]]
| år=1968
| sted=[[Oslo]]
}}</ref>[[#"Bjerke_1"|Bjerke, s. 158]]

Endringene var ansett som for radikale eller for store på så kort tid av mange bokmålsbrukere og toneangivende medier,{{tr}} og for å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeide. Riksmålsbevegelsen etablerte et eget normeringsorgan, [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur|Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur]], senere omdøpt til Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]] protesterte mot [[samnorsk]]tendensen i skolebøkene.{{tr}} En tilsvarende reaksjon skjedde på nynorskhold, gjennom etableringen av [[høgnorsk]]bevegelsen, men denne var langt mindre slagkraftig og har hos Språkrådet bare fått gjennomslag for noen få, små endringer.{{tr|Hvilke endringer, noen i det hele tatt? (Annet enn ubestemt svakt hunkjønn på -a som sideform)}}

Organisasjonen [[Riksmålsvernet]] gav ut de første fire bind av [[Norsk Riksmålsordbok]] i perioden 1937 til 1957, men et mindre hefte kom alt i 1930.{{tr|Ref til bindene og heftet?}} Riksmålsvernet ble innlemmet i [[Det Norske Akademi for Språk og Litteratur]] i 1981 (organisasjonsnavnet skrives fra 2013 med ''Språk''), og to supplementsbind ble utgitt i 1995.{{tr}} Samtidig som riksmålsbevegelsen har drevet sitt eget normeringsarbeide, har den arbeidet for å påvirke normeringen av offisielt bokmål. Det såkalte Oslo-vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 ble retningsgivende for språkpolitikken i skolen etter krigen. Det gikk ut på at skolebøker så langt som råd skulle bruke radikale former som var felles med nynorsk. Riksmålsforbundet organiserte fra 1951 til 1954 [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]] som blant annet samlet inn 407&nbsp;119 underskrifter mot samnorsk, oppfordret foreldre til å forandre radikale former i sine barns skolebøker, og gikk til rettssak mot departementet. [[Tor Guttu]] beskriver resultatet slik:
<blockquote>«Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene. En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».»<ref name="Guttu">{{Kilde www
 |url = http://www.sprakradet.no/upload/10749/snytt073.pdf
 |tittel = Foreldreaksjonen 1949–1954 – den største folkebevegelse inntil da
 |besøksdato = 2008-03-26
 |forfatter = [[Tor Guttu]]
 |utgivelsesdato = 2007-09-12
 |format = .pdf
 |verk = Språknytt 3/2007
 |utgiver = Språkrådet
 |sider = 1-4
}}</ref></blockquote>

Samnorskpolitikken ble etter hvert ansett som feilslått, og [[Vogt-komiteen]] ble nedsatt på 1960-tallet for å gjennomgå språksituasjonen i Norge. Et av resultatene var opprettelsen av [[Norsk språkråd]], der også riksmålsbevegelsen, i motsetning til tidligere, lot seg representere. I 1981 ble mange tradisjonelle riksmålsformer{{hvilke}} som hadde vært i vanlig bruk helt siden 1938 gjeninnført i bokmål, og i 2005-rettskrivningen er skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet i bokmål. Det medfører at alle tidligere sideformer, inkludert både riksmålsformer og radikale former, innenfor bokmålsnormalen kan brukes i lærebøker og offentlig språkbruk. For riksmålets del kom det en reform i 1986 der former som ''nå'', ''etter'' og ''språk'', som tidligere var ansett som radikale av riksmålsbevegelsen, ble innlemmet i normalen ved siden av ''nu'', ''efter'' og ''sprog''. Aftenposten, den gangen den største publikasjonen på riksmål, tok i bruk reformen i 1991 og gav samtidig i all hovedsak opp de tradisjonelle symbolformene (enkelte journalister fortsatte likevel å bruke dem i noen år). Aftenpostens sjefredaktør [[Egil Sundar]] var en sterk tilhenger av de tradisjonelle formene, noe som var en viktig årsak til at det tok fem år før riksmålsreformen ble tatt i bruk.

== Moderne riksmål ==
Fra 1980-tallet er det typiske radikale bokmålet blitt stadig mindre brukt{{tr}}, og samtidig er antallet forfattere som bruker de typiske signalordene for riksmål redusert. Dermed har bokmål og riksmål nærmet seg hverandre fra hver sin kant. Selv om visse forskjeller fortsatt består, er skillene mellom målformene idag av vesentlig mindre betydning. To riksmålsmenn som har tatt til orde for å slå sammen bokmål og riksmål er tidligere kulturminister [[Lars Roar Langslet]] [[Høyre|(H)]] og språkprofessor [[Finn-Erik Vinje]]. Langslet mente i en kronikk i [[Aftenposten]] i 2004 at det moderate bokmål nå lå så nære det moderne riksmål at med noen mindre modifikasjoner kunne man «avskaffe den fornærmelige glosen ''bokmål'' og gjeninnføre ''riksmål'' som rette navn på vårt hovedspråk»,<ref>{{Kilde www 
 |url= https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/gE5j0/det-norske-akademi-vokter-et-spraak-under-press
 |tittel= Kronikk: Det Norske Akademi vokter et språk under press
 |besøksdato= 2023-08-06
 |forfatter= Lars Roar Langslet
 |utgivelsesdato= 2004-10-12
 |utgiver= [[Aftenposten]]}}</ref> mens Vinje i en kronikk i Aftenposten i 1999 mente han at «når riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet kvitter seg med de mest outrerte samnorskformer, burde det være på tide å gi riksmålet tilbake dets gamle navn. Bokmål er ikke noe navn, det er en sjikane»<ref>{{ Kilde artikkel
  | forfatter= [[Finn-Erik Vinje]]
  | tittel= Riksmålsbevegelsen: «Fra nød til sejr»
  | publikasjon= [[Aftenposten]]
  | dato=1999-10-10
  | side=10
  | url=
  | kommentar=«Når riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet kvitter seg med de mest outrerte samnorskformer, burde det være på tide å gi riksmålet tilbake dets gamle navn. Bokmål er ikke noe navn, det er en sjikane.» <!-- Se også OTRS https://ticket.wikimedia.org/otrs/index.pl?Action=AgentZoom&TicketID=2613785 -->}}</ref>.

Riksmål brukes bevisst av blant annet en rekke forfattere{{tr}} og skribenter{{tr}}, privatpersoner og inntil 2006 av  Aftenposten. I tillegg står riksmål nært bokmål, men det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålsbrukere. Språkforskeren og forfatteren [[Helene Uri]] skrev i 2004 kronikken «Ut av språkskapet», der hun definerte seg som riksmålsbruker.<ref>http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/30/416082.html</ref>

Det er i dag få forskjeller mellom det moderate bokmålet og bokmålsnært riksmål, men avstanden mellom tradisjonelt riksmål og det radikale bokmålet er likevel stor. Generelt sett er riksmålsnormen trangere enn bokmålsnormen, der sistnevnte for eksempel har full valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form av alle hunkjønnsord og full valgfrihet mellom -a og -et i fortid av svake verb. En annen nevneverdig forskjell er at riksmålet benytter den gamle tellemåten og dens tallord (''syv'', ''tyve'', ''tredve'' og ''førr''), mens bare [[den nye tellemåten]] er tillatt på bokmål, med tallord ''sju'' (''syv'' er tillatt som alternativ fra 2005), ''tjue'' og ''tretti''. Flere forskjeller er listet opp i detalj i et eget avsnitt under.

<blockquote><poem>Hun var et par og tyve,
og han en gammel narr.
(Det heter par og tyve
og ikke ''tjue par!'')</poem>—André Bjerke: «Tre og tredve»</blockquote>

=== Normjusteringer 2015 ===
I desember 2015 publiserte Riksmålsforbundet en oversikt over nylige normeringsvedtak som innebærer tilnærming til bokmålet. Noen «forsiktige norvagiseringer» har blitt gjort, i form av at lånord (fortrinnsvis franske) har fått norvagiserte former (eksempelvis ''lunsj'' som alternativ til ''lunch'') eller at den utenlandske formen har blitt tatt bort (eksempelvis utgår ''charme'', mens ''sjarm'' står). Det andre hovedtrekket er at stum ''h'' i begynnelsen av noen ord gjøres valgfrie. Eksempler er ''(h)valp'', ''(h)verv'' (sol-, tide-), ''(h)virvel'' og ''(h)visle''. Riksmålsordlisten er samtidig tilbake på forbundets nettside, oppdatert med de nye formene. For om lag 40 ord med to valgfrie former, utgår den tradisjonelle. I disse tilfellene er den tradisjonelle formen satt i parentes i ''Riksmålsordlisten'', med henvisning til den nyere.<ref name="RM15">{{Kilde bok | forfatter= | redaktør= Tor Guttu| utgivelsesår= 2015 | artikkel= | tittel= Riksmålsordlisten| utgave= 8| utgivelsessted= Oslo| forlag= Kunnskapsforlaget| isbn= 9788257322151}}</ref>{{rp|7}} Blant formene som utgår er ''efter'', ''sprog'', ''nu'' (substantivet står: ''leve i '''nuet'''''), ''kold'', ''hård'' og ''vidne''. Resultatet er en noe fastere norm, og avvikene fra [[moderat bokmål]] beskrives av Trond Vernegg, formann i Riksmålsforbundet, som «nå få og stort sett ubetydelige».<ref name="RM15" />

== Forskjeller mellom riksmål og andre norske målformer ==
Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres blant annet gjennom setningen «skogbunnen ble dekket av dugg». Riksmål har tradisjonelt hatt færrest mulig valgfrie former, mens bokmål både har og har hatt flere former å velge mellom. Denne setningen har derfor vært lik på riksmål helt fra det skilte seg ut som egen rettskrivningsnorm etter 1938. Flere av ordene i denne setningen har flere alternative skrivemåter på bokmål, som gir denne setningen 48 ulike [[kombinatorikk|kombinasjoner]] i dagens bokmål, mot 108 mulige former på det meste. Flere av formene valgfriheten medfører er unaturlige og lite brukt (om overhodet), slik som ''helmjølken'' og ''heilmelka'', og antallet ulike kombinasjoner i faktisk bruk er derfor lavere enn det potensielle, men variasjonen er likevel betydelig større enn på riksmål.

=== Grammatiske forskjeller ===
I likhet med dansk og moderat bokmål, men i motsetning til radikalt bokmål, nynorsk og de fleste dialektene, har riksmål bare to grammatiske [[kjønn (grammatikk)|kjønn]]: [[felleskjønn]] og [[intetkjønn]]. Felleskjønn erstatter han- og hunkjønn, og tar på dansk bøyingsmønsteret til det gamle hunkjønnet. I riksmål sammenfaller bøyingsmønsteret derimot med det norske bøyingsmønsteret for hankjønn. En del substantiv kan likevel ende på -a i bestemt form i riksmål etter påvirkning fra norske dialekter, blant dem ''kua'', ''øya'', ''jenta'' og andre ord som var forskjellige på dansk og dannet dagligtale. Ifølge [[Tor Guttu]] dreier det seg om rundt 150 ord.<ref>[http://www.riksmalsforbundet.no/Spr%C3%A5ktjenester/Spr%C3%A5kspalte.aspx?PID=136&M=NewsV2&Action=1&NewsId=354 A-former i riksmål] {{Wayback|url=http://www.riksmalsforbundet.no/Spr%C3%A5ktjenester/Spr%C3%A5kspalte.aspx?PID=136&M=NewsV2&Action=1&NewsId=354 |date=20140429173528 }} «Det er 50-60 substantiver av forskjellig slag som har bare -a i riksmålsnormeringen, som altså delvis avviker fra bokmålet på det punkt. […] Riksmålsnormeringen har ellers vært tilbakeholden med å ta inn a-former i substantivbøyningen. Ca. 150 ord kan ha -a ved siden av -en; i bokmål er tallet langt større.»</ref> På riksmål anses ikke a-formene som hunkjønnord, men som et ulikt bøyingsmønster under felleskjønnet, og mangelen på [[samsvarsbøying]] og egne hunkjønnsformer av andre ordklasser trekkes frem. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem i riksmål er når [[determinativ]]ene ''min'', ''din'' og ''sin'' kommer etter substantiv med bunden form på -a, der hunkjønnsformene ''mi'', ''di'' og ''si'' har blitt lånt inn sammen med a-formene. Det heter dermed ''kua '''mi''''', ikke *''kua '''min''''', men på riksmål må det fortsatt hete ''se kua, den er '''min''''', ikke ''den er '''mi'''''.

Riksmål har tradisjonelt mange [[pronominaladverb]] som ''hvorefter''/''-etter'' og ''hvori'', som mangler helt i nynorsk og delvis i bokmål.

=== Stilistiske forskjeller ===
Siden riksmålet bygger på både en dansk og en norsk språktradisjon, inneholder det en rekke «leksikalske dubletter» med beslektet, men ikke helt lik betydning. Eksempler er ''ond'' (metafysisk) vs. ''vond'' (fysisk), (en kvinnes) ''kjød'' vs. ''kjøtt'', ''meget'' vs. ''mye''. Disse har tradisjonelt vært i like stor grad i bruk i bokmål, men sjelden i nynorsk. Tradisjonelt angir den «særnorske» varianten et konkret, mens den tradisjonelle angir et abstrakt, for eksempel ''sort'' (farve) og ''svart'' (skittent), ''hårdt/hardt'' og ''hoved-/hode'' (i sammensetninger).<ref name="Bjerke_1" />

=== Ortografiske forskjeller ===
Riksmål har beholdt stum ''h'' i noen tilfeller der den er fjernet eller blitt valgfri i bokmål: ''hvalp'' (bokmål ''valp''), ''hveps'' eller ''veps'' (bokmål ''veps''), ''hverken'' (bokmål ''verken'' eller ''hverken''), ''hvirvel'' (bokmål ''virvel''), ''hvis'' (bokmål ''hvis'' eller ''viss'', egentlig av [[nedertysk]]e ''wes''). Fellesformene uten ''h'' ble innført i 1959 i både bokmål og nynorsk som en del av samnorskpolitikken, og formene uten ''h'' oppstod som en følge av at hv- var en ubrukt konsonantkombinasjon på nynorsk. Allerede i 1936 hadde Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet gått enstemmig inn for å stryke stumme h-er også i ord som ''hvad'' (seinere ''hva''), ''hvem'' og ''hvilken''<ref>[https://web.archive.org/web/20120330024147/http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Rettskrivingsreformer/Utviklinga/ Språkrådet: ''Utviklinga i norsk rettskriving etter Stockholms-møtet 1869''] (arkivert utgave)</ref>, men fikk ikke gjennomslag for dette.

Fornorsking av ord med utenlandsk (særlig engelsk) opphav, har innen riksmålstradisjonen vært noe mer forsiktig med å normere forut for faktisk bruk. I visse tilfeller har riksmålet åpnet for en rettskrivning som ligger nærmere uttalen i standard østnorsk, for eksempel heter det ''kræsje'' i riksmål i motsetning til ''krasje'' i bokmål og nynorsk. Derimot har bokmål ''sjanger'' (eller ''genre''), mens riksmål bare har ''genre''.

== Litteratur ==
* [[Gorgus Coward|Coward, Gorgus]] (1986): ''Riksmålsgrammatikk''
* [[Tor Guttu|Guttu, Tor]] (red.) (1994): ''Riksmålsordlisten'', Oslo: Riksmålsforbundet, 6. utg.
* Guttu, Tor (red.) (1999): ''[[Norsk ordbok]]'', Oslo: Kunnskapsforlaget – også utgitt som ''Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok'' i samme format som ''[[Store norske leksikon]]''
* ''[[Norsk Riksmålsordbok]]'', utg. i fire bind 1937–57 med to supplementsbind i 1995, Oslo: Riksmålsvernet/Det Norske Akademi (etter 1981)
* [[Tor Guttu|Guttu, Tor]] (red.) (2007): ''Riksmålsordlisten'', Oslo: Riksmålsforbundet, 7. utg.

;Språkpolitisk litteratur 
* [[André Bjerke|Bjerke, André]]: ''Dannet talesprog''
* Bjerke, André: ''Babels Tårn'' 
* Bjerke, André: ''Sproget som ikke vil dø''
* Bjerke, André: ''Hårdt mot hårdt''
* Bjerke, André: ''Hva er godt riksmål? – Spørsmål og svar''
* [[Sjur Brækhus|Brækhus, Sjur]] (1956): ''Sprogstrid og lovsprog''. Oslo: Universitetsforlaget
* [[Tor Guttu|Guttu, Tor]] (1992): ''Det levende ordet''. Oslo: Riksmålsforbundet
* [[Jan Erik Hansen|Hansen, Jan Erik]]: ''Frisprog – mer enn ord''
* [[Sigurd Hoel|Hoel, Sigurd]]: ''Sprogkampen i Norge. En kriminalfortelling''. Oslo: Riksmålsforbundet/Aschehoug
* [[Lars Roar Langslet|Langslet, Lars Roar]] (1999): ''I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år'' Oslo: Riksmålsforbundet
* [[Aksel Lydersen|Lydersen, Aksel]]: ''Fra sprogstridens historie''
* [[Ernst Sørensen|Sørensen, Ernst]]: ''Skriftsprog og folkemål''
* Sørensen, Ernst: ''Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn''
* [[Leif Wærenskjold|Wærenskjold, Leif]]: ''Vi finner oss ikke i det''
* [[Arnulf Øverland|Øverland, Arnulf]]: ''Riksmål, landsmål og slagsmål''

== Se også ==
* [[Riksmålsforbundet]]
*[[Riksmålsforbundets litteraturpris]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="Bjerke_1">{{Kilde bok
| forfatter=[[André Bjerke]]
| tittel=Hårdt mot hårdt
| forlag=[[Riksmålsforbundet]]
| år=1968
| sted=[[Oslo]]
}}</ref>
</references>

==Eksterne lenker==
* {{wikisource-no|Kategori:Riksmål}}
* [http://www.riksmalsforbundet.no Riksmålsforbundet (offisiell side)]
* [https://www.detnorskeakademi.no Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (offisiell side)]
* [https://web.archive.org/web/20110404020705/http://www.riksmalsforbundet.no/Statistikk.aspx Tallord i riksmål og offisielt bokmål]


{{Rettskrivningsreformer}}
{{Norske ordbøker}}
{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Norsk]]
[[Kategori:Riksmålstematikk]]