Redigerer Rikard Aslaksson Berge

{{Kildeløs}}
{{Infoboks biografi}}
'''Rikard Aslaksson Berge''' (født [[1815]], død [[1902]]) var en kjent bonde og tradisjonsbærer fra [[Rauland]] i [[Telemark]]. Han kom fra en vidgjeten ætt med mange kunstnere og spelemenn som blir kalt «Vaaætti» . Både [[Håvard Gibøen]] og [[Eilev Smedal]] regnes til slekta, sammen med [[Tarjei Vesaas]], [[Eivind Groven]], [[Dyre Vaa]] og [[Aslaug Vaa]]. 

Rikard A. Berge og søsteren Anne A. Berge var de eneste som vokste opp av en søskenflokk på seks barn. De øvrige mistet livet i [[nødsårene]] [[1808]] til [[1814]]. I tidens fylde overtok han farsgarden Berge, og giftet seg to ganger. Andre gang ektet han søskenbarnet Sigrid Olavsdotter Gjore, og sammen fikk de sju barn som vbokste opp: Torbjørg, Signe, Sigrid, Ingebjørg, Olav, Aslak og Aslaug. Barna var kjent som gode musikkformidlere: sønnene som felespillere, døtrene som kvedere. Torbjørg spilte dessuten sjøfløyte. Datteren Sigrid ble mor til folkekulturforskeren [[Rikard Berge]], som for en stor del vokste opp hos bestefordeldrene. Datteren Aslaug ble mor til [[Olav Groven]] og [[Eivind Groven]]. 

Far til Rikard A. Berge, Aslak Aanundson Berge, spilte fele, men måtte legge bort instrumentet da han giftet seg med Ingebjørg Rotkjønn som var [[haugianer]] og holdt felespill for synd. Det var også hun som satte foten ned da sønnen ville lære seg felespill. Da han ikke fikk anledning til å spille, utviklet han seg i stedet som visekveder og slåttetraller. Gjennom Rikard A. Berge er det ivaretatt en mengde tradisjon fra gammelt i slekta og fra eldre folk forøvrig. Gamlefar på Berge, [[Aanund Berge]] (1753–1836) – langeleikspiller, kveder og danser – blir omtalt som en sentral kilde i sammenhengen. Det dreier seg om gamle slåtter, slåtterim, ballader, bygdeviser og stev m m. 

Rikard A. Berge hadde også en rikt utbrodert Raulandsversjon av den kumulative visa St Martins gaver, en middelaldervise mest kjent i den engelske versjonen [[Twelve Days of Christmas]]. Ellers er det overlevert en god del religiøse folketoner etter Rikard A. Berge som trolig henger sammen med mor Ingebjørgs [[pietistiske]] ståsted. Det kan også nevnes at [[Myllarguten]] ofte var innom på garden. Det er også kjent at Rikard A. Berge ofte sørget for å hjelpe spillemannen ut av økonomiske kniper. Myllarens jevnlige omgang med Bergsingene har ført til at flere myllarslåtter er videreført gjennom barna til Rikard A. Berge, og derfra videre nedover i ættelinjene og ut i dagens tradisjonslandskap. Særlig blev dattersønnen [[Rikard Gøytil]], hyppig oppsøkt av spillemenn og kvedere utenfor slekta på sank etter gammel tradisjon. 

[[Ivar Aasen]] var en annen som besøkte Berge på gården. Det fortelles at Rikard A. Berge gikk ute på vollen og slo gresset mens Ivar Aasen gikk etter ham med notisblokk for å skrive ned ord og dialektuttrykk. Ivar Aasen lærte bergsingene toner til egne tekster som lever i slekta den dag i dag.

Rikard A. Berge var en intellektuell kapasitet, og lærte seg tysk på egen hånd. Det er også fortalt at han leste [[teologi]] for å finne svar på sentrale spørsmål. før han endelig kom fram til at "bånetrui er no den likaste lell". Da det kom tyske turister oppover dalen i [[1870-årene]] var det Rikard A. Berge som kunne rettlede dem. 

Da Rikard A. Berge lå på dødsleiet sørget han over det han kom til å ta med seg i graven. Datteren Aslaug trøstet ham med at etterkommerne hadde tatt vare på mye, og at mye også var skrevet ned av den yngre [[Rikard Berge]]. Så sang hun den ene tonen etter den andre som hun hadde fått av ham. Han døde 87 år gammel.

Folketonene fra Berge gikk i arv til blant andre [[Eivind Groven]], som siden ga dem videre til sin datter, [[Dagne Groven Myhren]]. Fra henne er de kommet til [[Øyonn Groven Myhren]], som er tippoldebarn av Rikard A. Berge.

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Barge, Rikard Aslaksson}}
[[Kategori:Tradisjonsbærere]]
[[Kategori:Personer fra Vinje kommune]]
[[Kategori:Fødselsdato ikke oppgitt]]
[[Kategori:Dødsdato ikke oppgitt]]
[[Kategori:Fødsler i 1815]]
[[Kategori:Dødsfall i 1902]]