Redigerer Revisjonisme

'''Revisjonisme''' er et ord som i [[marxisme]]n brukes om ideer, prinsipper og lære som vesentlig endrer eller ugyldiggjør grunnleggende premisser for marxistisk teori og virksomhet, for eksempel [[klassekamp]] og [[revolusjon]].

Det brukes av mange forskjellige fraksjoner, og typisk med negativ verdi om andre, svært sjelden som en selvbeskrivelse. [[Antirevisjonisme]] benyttes også noen ganger som en generell selvbetegnelse av motstandere av det man til enhver tid forstår under revisjonisme.

[[Fil:Знание разорвет цепи рабства - Znaniye razorvet tsepi rabstva - Knowledge will break the chains of slavery - O conhecimento quebrará as cadeias da escravidão.jpg|miniatyr|Sovjetisk propagandaplakat fra 1920, av Alexei Radakov. Plakaten er en [[allusjon]] til [[Marx]]’ og [[Engels]]’ [[Det kommunistiske manifest]], oversatt fra russisk til norsk lyder plakatteksten: «Kunnskap vil bryte slaveriets lenker».]]

I likhet med marxismen selv har det historisk hersket mye uenighet og kontrovers omkring revisjonismens former og innhold,<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/5e30489fad3578fc696fd0a448bc48c6|tittel=Svar på tiltale: Forsvar for marxismen|etternavn=Steigan|fornavn=Pål|utgiver=Forlaget Oktober|år=1982|isbn=82-7094-316-9|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=87–95|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/bcc3eba88613708e012125eb7ac5a1f5|tittel=(ml): En bok om maoismen i Norge|etternavn=Tvedt|fornavn=Terje|etternavn2=Hagen|fornavn2=Roar|utgiver=Ad Notam Forlag|år=1989|isbn=82-417-0023-7|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=13–26, 68–69|kapittel=|sitat=}}</ref> og avtegner konfliktlinjer som også i dag fortsetter å gjøre seg gjeldende på den [[Venstreradikalisme|radikale venstresiden]] innen både norsk og internasjonal [[Arbeiderbevegelsen|arbeiderbevegelse]], [[politikk]] og [[akademia]].<ref name=":5">{{Kilde www|url=https://frifagbevegelse.no/tranmals-antirevisjonisme-6.158.71749.f8e65b425c|tittel=Tranmæls antirevisjonisme|besøksdato=05.11.2018|forfattere=Jorunn Bjørgum|dato=27.10.2011|forlag=|sitat=|via=frifagbevegelse.no}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://sok.bz/content/3-clanky/8-2011/20110201-alain-badiou-komunisticka-hypoteza-kniha/badioucom.pdf|tittel=The Communist Hypothesis|etternavn=Badiou|fornavn=Alain|utgiver=Verso|år=2010|isbn=9781781688700|utgivelsessted=London/New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=|besøksdato=2018-11-06|arkivurl=https://web.archive.org/web/20181105160914/https://sok.bz/content/3-clanky/8-2011/20110201-alain-badiou-komunisticka-hypoteza-kniha/badioucom.pdf|arkivdato=2018-11-05|url-status=død}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://www.revaim.org/uploads/booklets/China%20-%20A%20Modern%20Social-Imperialist%20Power.pdf|tittel=China: A Modern Social-Imperialist Power:|etternavn=|fornavn=|utgiver=Central Committee of the Communist Party of India (Maoist)|år=2017|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=|besøksdato=2018-11-06|arkiv-dato=2018-10-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181027132003/http://www.revaim.org/uploads/booklets/China%20-%20A%20Modern%20Social-Imperialist%20Power.pdf|url-status=yes}}</ref>

== Historie ==
Historisk skriver revisjonismedebatten seg i første omgang fra striden omkring [[Eduard Bernstein|Eduard Bernsteins]] ideer slik disse ble lagt fram i en rekke brev til drøfting i [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|Tysklands sosialdemokratiske partis]] (SPD) kongress i Stuttgart i 1898. Bernsteins brev, som han senere sammenfattet og ga ut i bokform under tittelen ''Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver'' (1899),<ref>''Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie'', Stuttgart 1899 ([http://dlib.rsl.ru/viewer/01004452759#?page=1 digitalt]) (nytt opplag Berlin 1991, ISBN 3-320-01582-6).</ref> skapte omfattende debatt både i og utenfor SPD, og kom siden til å markere det avgjørende politiske bruddet mellom [[Kommunisme|kommunister]] og [[Sosialdemokrati|sosialdemokrater]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/e18ec90c8b2dfe27eebcd3b8e532c7f2|tittel=Arbeiderbevegelsens historie: En innføring|etternavn=Lorenz|fornavn=Einhart|utgiver=Pax forlag|år=1972|isbn=82-530-0459-1|bind=Bind 1: Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv 1789–1930|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=70ff, 122, 170–171|kapittel=|sitat=}}</ref>

=== «Klassisk revisjonisme» ===
Skjønt Bernstein gjennom en årrekke hadde vært en svoren og uttalt tilhenger av marxismen, forfattet han i perioden 1896 til 1898 en lengre artikkelserie i avisen ''Neue Zeit'' under tittelen «Sosialismens problem», hvor han på foregitt marxistisk grunnlag gikk til angrep på en rekke av [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]]’ grunnpostulater, særlig knyttet [[Kapitalisme|kapitalismens]] utvikling og [[Proletariat|proletariatets]] maktovertakelse, som han hevdet hadde blitt utdatert.<ref name=":0">{{Kilde bok|url= https://www.nb.no/items/22b76840647a392fd1582e4dadb300d3|tittel=Arbeidernes leksikon|etternavn=|fornavn=|utgiver=Pax|år=1974|redaktør=Jakob Friis |redaktør2=Trond Hegna|utgivelsessted=Oslo|kapittel=Revisjonisme}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/biography/Eduard-Bernstein|tittel=Eduard Bernstein|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=Encyclopædia Britannica|sitat=}}</ref> 

Bernsteins kongstanke var at proletariatet kunne komme til makt gjennom gradvise [[Reform|reformer]], uten å avskaffe kapitalismen gjennom [[revolusjon]], noe han anså som «[[blanquisme]]».<ref>{{Kilde bok|tittel=The quest for evolutionary socialism: Eduard Bernstein and social democracy|etternavn=Steger|fornavn=Manfred B.|utgiver=Cambridge univerity press|år=1997|isbn=0-521-58200-8|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Det bidro dessuten ikke til å dempe kontroversene at Bernstein presenterte sine teorier som en sømløs videreføring av Marx’ og Engels’ teorier, snarere enn en avvisning av dem. Engels’ svar var imidlertid kontant, da han i 1895 fikk kjennskap til at Bernstein og partifelle [[Karl Kautsky]] hadde påtatt seg å nyutgi Marx’ ''Klassekampen i Frankrike 1848–1850'',<ref>''Die Klassenkämpfe in Frankreich 1848–1850'', i ''Marx-Engels-Werke'' (MEW), bind 7 ([https://marxwirklichstudieren.files.wordpress.com/2012/11/mew_band07.pdf digitalt]), Berlin 1960, s.&nbsp;9–107.</ref> og hvor Marx og han selv ble framstilt som om de forfektet en fredelig vei til sosialismen:<blockquote>Til min store overraskelse ser jeg i dagens ''Vorwärts!'' et utdrag fra min «Introduksjon», ''trykket uten min kjennskap'' og klippet på en slik måte at jeg fremstår som en fredelig tilbeder av legalitet ''quand même'' [for enhver pris]. Dess bedre da at hele denne greia nå kommer ut i ''Neue Zeit'', slik at dette skammelige inntrykket vil bli fjernet. Jeg skal gi Liebknecht en grundig omgang, samt hvem enn det nå er som har gitt ham anledning til å feilaktig fremstille min oppfatning uten å si så mye som et ord om det til meg.<ref>{{Kilde bok|tittel=Collected works, Vol. 50|etternavn=Engels|fornavn=Friedrich|utgiver=International Publishers.|år=2004|opprinnelsesår=1895|isbn=|utgivelsessted=New York|side=86|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/archive/marx/works/1895/letters/95_04_01.htm|tittel=Selected Correspondence|besøksdato=27.09.2018|forfattere=Friedrich Engels|dato=|opprinnelsesår=1895|forlag=|sitat=|via=marxists.org}}</ref></blockquote>Helt siden opprettelsen av det tyske sosialistpartiet hadde Marx og Engels ført kompromissløs kamp mot [[Opportunisme|opportunistiske]] og [[Kapitulasjon|kapitulasjonistiske]] ([[defaitisme|defaitistiske]]) tendenser innen partiet og den sosialistisk pressen. Imidlertid er det først i forbindelse med Stuttgart-kongressen i 1898 at disse spørsmålene for alvor kommer på dagsordenen i SPD, nå med direkte henvisning til Bernsteins foreslåtte revisjon av marxismen.
Blant de skarpeste og mest toneangivende kritikerne av Bernstein og revisjonismen var [[Rosa Luxemburg]]. Luxemburg betraktet revisjonismen som opportunismen i dens mest renskårne form, som etter sine utallige politiske nederlag, og til tross for sin iboende fiendtlige holdning til teori, omsider hadde skiftet strategi og funnet sitt vitenskapelige fundament i Bernsteins bøker og artikler.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/b7a3c73510721c376985ee042ef07839|tittel=Skrifter i utvalg: Bind 1|etternavn=Luxemburg|fornavn=Rosa|utgiver=Pax|år=1973|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=86|sider=|kapittel=Sosialreform eller revolusjon?|sitat=Bernsteins teori var det første, men samtidig også det siste forsøk på å gi opportunismen et teoretisk grunnlag. Vi sier det siste, fordi opportunismen i Bernsteins system både negativt, gjennom avsvergingen av den vitenskapelige sosialisme, og positivt, i sammenraskingen av all disponibel teoretisk forvirring, er gått så langt at det ikke er noe mer å utrette. Med Bernsteins bok har opportunismen fullført sin utvikling i teorien, [på samme måte som den har gjort det i praksis gjennom Schippels stillingtagen til militarismen,] den har trukket sine siste konsekvenser.}}</ref>

To andre stemmer som tidlig engasjerte seg i debatten, var de russiske marxistene [[Georgij Plekhanov|Georgi Plekhanov]] og [[Vladimir Lenin]]. Gjennom 1898 forfattet Plekhanov en lengre artikkelserie i ''Die Neue Zeit'' under tittelen «En kritikk av våre kritikere», hvor han blant annet kritiserer Bernsteins revisjon for å være en simpel videreføring av [[Conrad Schmidt|Conrad Schmidts]] [[Immanuel Kant|nykantianske]] filosofi.<ref>{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/archive/plekhanov/1898/07/bernsteinmat.html|tittel=Bernstein and Materialism|besøksdato=|forfattere=Georgi Plekhanov|dato=|opprinnelsesår=1898|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/archive/plekhanov/1898/conrad-schmidt.htm|tittel=Conrad Schmidt Versus Karl Marx and Frederick Engels|besøksdato=|forfattere=Georgi Plekhanov|dato=|forlag=|sitat=}}</ref> Lenins oppfatning av revisjonismen var nokså sammenfallende med Plekhanovs og Luxemburgs, men understreket samtidig at [[Ideologi|ideologisk]] kamp til syvende og sist var [[klassekamp]]: «Den ideologiske kampen som den revolusjonære marxismen førte mot revisjonismen ved slutten av attenhundretallet, er bare forspillet til de store revolusjonære slaga som proletariatet står foran.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/63734c5fc077399eb03ea7686e8ff976|tittel=Utvalgte verker i 12 bind: Bind 1|etternavn=Lenin|fornavn=Vladimir Iljitsj|utgiver=Oktober forlag|år=1977|opprinnelsesår=1908|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

=== Empiriokritisismen ===
En erkjennelsesteoretisk retning kjent under navnet empiriokritisisme gjorde rundt århundreskiftet det som av Lenin og andre ble oppfattet som ytterligere, nå filosofisk orienterte revisjonistiske framstøt.

Empiriokritisismen var en [[Positivisme|positivistisk]] og radikalt [[Empirisme|empiristisk]] filosofi utviklet av [[Richard Avenarius]] i [[Zürich]], som også bolsjeviker som [[Anatolij Lunatsjarskij|Lunatsjarski]] som bodde i samme by, både studerte hos og ble påvirket av, og av [[Ernst Mach]] i [[Wien]] (til dennes elever hørte også [[Friedrich Adler (politiker)|Friedrich Adler]]). Tilhengerne av empiriokritisismen postulerte framfor alt at det ikke går noe skille mellom indre og ytre erfaringsinnhold, og i så henseende mellom subjekt og objekt – at vitenskapen derfor har å sammenfatte (tenke) erfaringsinnholdet med «minst mulig kraftoppbydelse» – og avviste dermed både [[metafysikk]] og [[Materialisme|materialistisk]] [[erkjennelsesteori]] (av videre grunner også [[atomfysikk]]).{{Trenger referanse}} Retningen skulle siden bli forsøkt fusjonert med marxismen av [[Alexander Bogdanov]] gjennom hans trebindsverk ''Empiriomonisme'' (1904-1906).

I boken ''[[Materialismen og empiriokritisismen|Materialismen og empiriokritisismen: Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi]]'' (1909)<ref name=":3">Oversettelser i ''Werke'', bind 17 ([http://www.red-channel.de/LeninWerke/LW14.pdf digitalt)] {{Wayback|url=http://www.red-channel.de/LeninWerke/LW14.pdf |date=20150317052558 }}, Berlin 1975; og [https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1908/mec/index.htm ''Materialism and Empirio-Criticism''], marxists.org.]</ref> kom Lenins svar til Bogdanov og empiriokritikerne, etter studier og et lengre eksilopphold i [[Genève|Geneve]]. Lenin anklager her Mach og Avenarius for idealisme og [[Solipsisme|solipsistisk]] tenkning, en tenkning han hevdet sto i diametral motsetning til marxismens [[Dialektisk materialisme|dialektiske materialisme]]. Bogdanovs «empiriokritiske utvikling» av marxismen avviste han like kategorisk.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.marxists.org/archive/lenin/works/1908/mec/|tittel=Materialism and Empirio-criticism Critical Comments on a Reactionary Philosophy|etternavn=Lenin|fornavn=V.I.|utgiver=|år=|opprinnelsesår=1909|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> ''Materialismen og empiriokritisismen'' har siden høstet en omfattende mottakelseshistorie, og har blitt nøye studert og kommentert av både marxister og ikke-marxister.<ref name=":2">{{Kilde www|url=http://www.historicalmaterialism.org/blog/with-lenin-against-hegel-materialism-and-empirio-criticism-and-mutations-western-marxism|tittel=With Lenin, against Hegel? 'Materialism and Empirio-Criticism' and the mutations of Western Marxism|besøksdato=22.10.2018|forfattere=Alberto Toscano|dato=28.04.2018|forlag=historicalmaterialism.org|sitat=}}</ref>

=== Fraksjonskamp og politisk revisjonisme ===
Ettersom den ideologiske kampen om marxismens innhold tilspisset seg, og ettersom [[Sensur|sensuren]] og [[Overvåkning|overvåkingen]] utenfra tiltok (se eks. [[Preußische Geheimpolizei]] og [[Okhrana]]), ble det snart klart at uenighetene på teoriens område også måtte få følger for dens anvendelse på det praktiske. Tyngdepunktet i kampen ble forskjøvet fra den mer åpne, offentlige sfæren til mer lukkede kriker og kroker i form av fraksjonskamp, særlig knyttet til spørsmål om partiorganisering og politisk program.

Tydeligst kom dette til uttrykk i splittelsen mellom de to hovedretningene i [[Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet]] i 1903, kjent som [[mensjevikene]] og [[Bolsjevik|bolsjevikene]], og i de senere kampene mellom bolsjevikfløyen under [[Josef Stalin|Stalins]] ledelse og opposisjonsfløyen ledet av [[Lev Trotskij|Trotskij]]. Også i [[Arbeiderpartiet|Det norske arbeiderpartiet]] oppsto lignende fraksjonskamper og splittelser, ikke minst forbundet med spørsmål om medlemskap i Komintern (se [[Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923]]), hvilket i 1923 munnet ut i at den Komintern-vennlige fløyen i partiet brøt ut og stiftet [[Norges Kommunistiske Parti]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/e18ec90c8b2dfe27eebcd3b8e532c7f2|tittel=Arbeiderbevegelsens historie: En innføring|etternavn=Lorenz|fornavn=Einhart|utgiver=Pax forlag|år=1972|isbn=82-530-0459-1|bind=Bind 1: Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv 1789–1930|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=Arbeiderpartiet og Den kommunistiske internasjonale|sitat=}}</ref> Imidlertid klarte verken DNA eller NKP å hamle opp med fraksjonismen i egne rekker og konsolidere seg på bolsjevikisk og antirevisjonistisk grunnlag, slik deres søsterparti i Sovjet gjorde det.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/921e33ad8e5bfc95175934d347215ca5|tittel=NKP i krise: Om «oppgjøret med det annet sentrum» 1949–1950|etternavn=Halvorsen|fornavn=Terje|utgiver=Gyldendal Norsk Forlag|år=1981|isbn=82-05-12497-3|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Arbeiderpartiet og klassekrigen: Striden om Moskva-tesene i 1920 i en internasjonal kontekst|publikasjon=Arbeiderhistorie|url=https://www.idunn.no/arbeiderhistorie/2017/01/arbeiderpartiet_og_klassekrigen|dato=|forfattere=Eirik Wig Sundvall|via=Idunn.no|utgiver=Universitetsforlaget|bind=|hefte=01/2017, Volum 21|sider=|sitat=}}</ref>

Mens den bolsjevikiske og antirevisjonistiske posisjonen vant den ideologiske kampen mot revisjonismen, skulle de revisjonistiske oppfatningene likevel slå dype røtter innen partiledelse såvel som funksjonærsjikt i den internasjonale arbeiderbevegelsen, noe som viste seg tydelig ved utbruddet av [[første verdenskrig]] i form av utbredt samarbeid mellom sosialdemokratene og de keiserlige regjeringene, både i [[Det tyske keiserrike|Tyskland]] og [[Det russiske keiserdømmet|i Russland]]. Samtidig bidro både [[Oktoberrevolusjonen|Oktoberrevolusjonen i 1917]] og de turbulente [[Mellomkrigstiden|mellomkrigsårene]] til å svekke de revisjonistiske posisjonene ytterligere, og viste at Marx og Engels neppe var så utdatert som revisjonistene hevdet.<ref name=":0" />

Således tillegges revisjonismen sterk innflytelse på grunnleggingen av de moderne sosialdemokratiske partiene, både hva gjelder teori og praktisk politikk (se eks. [[austromarxisme]], [[venstrekommunisme]] og [[eurokommunisme]]).<ref>{{Kilde bok|tittel=Strømningene i moderne socialisme|etternavn=Adler|fornavn=Max|utgiver=Arbeidernes Ungdomsfylkings Forlag|år=1932|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/d6cf8c5b51675e02d11eb57f8dd045c8|tittel=Leninismens plass i marxismen: Et debatthefte|etternavn=|fornavn=|utgiver=Sosialistisk opplysningsforbund|år=1976|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Likeså har den filosofiske kritikken av revisjonismens «utvanning» og «ufarliggjøring» av marxistisk teori vært avgjørende både for utviklingen av de moderne [[Kommunistiske partier|kommunistiske partiene]] såvel som i videreutviklingen av den marxistiske teorien selv, i form av [[marxisme-leninisme]] og senere [[Maoisme|marxisme-leninisme-maoisme]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/70b8c395b883762f0160478e688738ef|tittel=Grunnsirkel i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning|etternavn=|fornavn=|utgiver=Oktober forlag|år=1976|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.docdroid.net/0N7qBEt/continuityandrupture.pdf|tittel=Continuity and Rupture: Philosophy in the Maoist Terrain|etternavn=Moufawad-Paul|fornavn=J.|utgiver=Zero Books|år=2016|isbn=|utgivelsessted=|side=164–186|sider=|kapittel=A New Anti-Revisionism|sitat=}}</ref>

=== Moderne revisjonisme ===
[[Fil:Red Guards in Tian'anmen Square.jpg|miniatyr|[[Rødegardistene|Rødegardister]] demonstrerer på [[Den himmelske freds plass|Den himmelske freds]] plass i Beijing i 1966. Typiske innslag i perioden var plakater med bilder av ledende kommunister som Marx, Engels, Lenin, [[Stalin]] og [[Mao]]. På andre plakater kunne en eksempelvis lese: «Avvis moderne revisjonisme, forsvar Marx og Engels.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/d1ae3cf9e4c3fd488c49517308952040|tittel=Cappelens verdenshistorie|etternavn=Grimnes|fornavn=Ole Kristian|utgiver=Cappelen forlag|år=1986|isbn=|bind=Bind 18: Den todelte verden|utgivelsessted=Oslo|side=219|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>]]
Gjennom 1960-årene ble den antirevisjonistiske posisjonen ytterligere popularisert i opposisjon til de [[Liberalisme|liberalistiske]] reformene i [[Sovjetunionen]] i kjølvannet av [[Nikita Khrusjtsjov]], gjennom det som innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjerne omtales som «Den store polemikken» mellom Kina og Soviet.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/48510a9a004e09fd49704e463d8ed47c|tittel=Den store polemikken: Bind 1-3|etternavn=|fornavn=|utgiver=Oktober forlag|år=1977|isbn=|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Bakgrunnen for den store polemikken var en tale holdt av Khrusjtsjov på et hemmelig møte under [[Sovjetunionens kommunistiske parti|Sovjetunionens kommunistpartis]] (SUKP) partikongress i 1956, og som noen måneder senere ble lekket til ''[[The New York Times|New York Times]]''. Khrusjtsjov rettet her ikke bare kraftige angrep mot ledelsen under [[Josef Stalin]], men hevdet videre at endringer i den verdenspolitiske situasjonen medførte at sameksistens med kapitalismen og en «fredens vei til sosialismen» nå var blitt mulig. Mens han innrømmet nødvendigheten av bruk av revolusjonær vold under [[Oktoberrevolusjonen]], mente han at arbeiderklassen nå kunne komme til makt gjennom [[Parlamentarisme|parlamentarisk]] representasjon.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/history/erol/ca.secondwave/alive-polemic.htm|tittel=A Brief History of The Great Polemic Between the Communist Parties of China & Soviet Union|besøksdato=26.09.2018|forfattere=|dato=08.12.1979|opprinnelsesår=|forlag=Alive Magazine|sitat=|via=marxists.org}}</ref>

Kort tid etter utga [[Det kinesiske kommunistiske parti|Det kinesiske kommunistpartis]] (KKP) [[politbyrå]] en serie uttalelser om SUKPs kongress, hvor de blant annet forsvarte Stalin, og framholdt nødvendigheten av [[proletariatets diktatur]] og revolusjonær, [[Imperialisme|antiimperialistisk]] kamp fra proletariatets side for å sikre seg makt. I juni 1963 brøt polemikken for fullt ut i den internasjonale offentligheten, da KKP etter henvendelse fra SUKP publiserte et over 100 sider langt svar med tittelen «Et forslag vedrørende den generelle linjen i den internasjonale kommunistbevegelsen».<ref>{{Kilde bok|url=https://archive.org/details/AProposalConcerningTheGeneralLineOfTheInternationalCommunistMovement|tittel=A Proposal Concerning the General Line of the International Communist Movement|etternavn=Central Committee|fornavn=Communist Party of China|utgiver=Foreign language press|år=1963|isbn=|utgivelsessted=Beijing|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> I brevet retter KKP skarp kritikk av SUKPs politikk, som de karakteriserer som revisjonisme og et svik mot marxismen-leninismen.

[[Det kinesisk-sovjetiske bruddet|Det politiske bruddet]] mellom SUKP og KKP ble endelig beseglet året etter, da de såkalte Moskva-samtalene om mulighet for gjenforening mellom partiene havarerte.<ref name=":1" /> Forholdet mellom KKP og SUKP var og ble uforsonlig, og munnet ut i en rekke større og mindre væpnede sammenstøt gjennom 1960-årene. Bruddet toppet seg i [[Den kinesisk-sovjetiske grensekonflikten|grensekonflikten mellom Kina og Sovjet]] i 1969, en hendelse som for ettertiden kom til å markere et monumentalt vendepunkt i [[den kalde krigen]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/d1ae3cf9e4c3fd488c49517308952040|tittel=Cappelens verdenshistorie|etternavn=Grimnes|fornavn=Ole Kristian|utgiver=Cappelen forlag|år=1986|isbn=82-02-04952-0|bind=Bind 18: Den todelte verden|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=214–219|kapittel=|sitat=}}</ref>

Mens myndighetene i [[Warszawapakten|Warszawapakt]]-landene, med unntak av [[Albania]], fulgte Khrustjtsjovs og senere [[Leonid Bresjnev|Bresjnevs]] [[avspenningspolitikk]] overfor USA og NATO, vokste det samtidig fram en omfattende bevegelse som stilte seg bak KKP og [[Mao Zedong|Mao Zedongs]] kompromissløse linje for [[Folkekrigen|langvarig folkekrig]] og [[Kulturrevolusjonen|kulturrevolusjon]], med særlig base i landene i periferien av den rådende todelingen mellom [[Østblokken|øst]]- og [[vestblokken]], som Peru, Colombia, [[India]], [[Nepal]], [[Sri Lanka]], [[Filippinene]], [[Palestina]], [[Afghanistan]], [[Zaïre]], [[Sør-Afrika]], [[Etiopia]] med flere, som mer og mer ble omtalt som deler av [[den tredje verden]].<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/d1ae3cf9e4c3fd488c49517308952040|tittel=Cappelens verdenshistorie|etternavn=Grimnes|fornavn=Ole Kristian|utgiver=Cappelen forlag|år=1986|isbn=82-02-04952-0|bind=Bind 18: Den todelte verden|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=Den tredje verden|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/b7397f7209f946ec5e036a4b8ca4f486|tittel=Den vestlige maoismens sammenbrudd og Krisa i AKP(ml)|etternavn=Øgrim|fornavn=Tron|utgiver=Forlaget oktober|år=1982|isbn=82-7094-325-8|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=Den internasjonale maoistiske bevegelsen (ca.) 1960–1980|sitat=}}</ref> Også i [[Vesten]] sprang det i nærmest samtlige land (med unntak av [[Andorra]] og [[Liechtenstein]]) fram en rekke uttalte maoistiske organisasjoner og partier, om enn av varierende størrelse og innflytelse, som eksempelvis [[Black Panthers|Black Panther Party]] i USA og [[Arbeidernes kommunistparti|Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)]] i Norge.

I kjølvannet av Maos død og [[Deng Xiaoping|Deng Xiaopings]] maktovertakelse i 1976 skulle man imidlertid i løpet av få år komme til å se omfattende kursendringer også i Kina, til forveksling lik dem man allerede hadde sett i Sovjetunionen. Den såkalte «[[firerbanden]]» ble nå rensket ut av partiet, og kulturrevolusjonen karakterisert som et «feilgrep». Selv om KKPs nye ledere var varsomme med å sverte Mao åpent, ble hans politiske teorier og bidrag utsatt for kraftige angrep og i praksis avvist.<ref>{{Kilde bok|tittel=Mao's China and After: A History of the People's Republic|etternavn=Meisner|fornavn=Maurice|utgiver=Free Press|år=1999|isbn=0684856352|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> 

Også i Vesten framkalte den nye politikken i Kina mye oppstuss og forvirring, omtalt av ledende teoretikere i norsk ml-bevegelse som en «indre krise» og et «sammenbrudd» i den vestlige kommunistiske bevegelsen.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.nb.no/items/b7397f7209f946ec5e036a4b8ca4f486|tittel=Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml)|etternavn=Øgrim|fornavn=Tron|utgiver=Forlaget oktober |år=1982 |isbn=82-7094-325-8 |utgivelsessted=Oslo |side=|sider= |kapittel= 'Indre' krise etter (ca.) 1976|sitat=}}</ref> I likhet med SUKP og KKP beveget de fleste av kommunistpartiene i Vesten seg vekk fra den erklært antirevisjonistiske posisjonen og over til en rent reformistisk posisjon, slik også AKP i norsk sammenheng gjorde det, og i 2007 gikk sammen med [[Rød Valgallianse]] om å danne partiet [[Rødt]].

I mange av landene utenfor de imperialistiske sentrene i vest fortsatte derimot denne antirevisjonistiske kritikken av Sovjet og Kina med uforminsket styrke, og ble siden utviklet videre gjennom særlig [[Revolutionary Internationalist Movement]] og [[Den lysende sti|Perus kommunistparti (Røde fane)]].<ref>{{Kilde bok|url=http://bannedthought.net/International/RIM/Docs/RIM-Declaration-1984-A.pdf|tittel=Declaration of the Revolutionary Internationalist Movement|etternavn=|fornavn=|utgiver=Revolutionary International Movement|år=1984|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=If the theoretical struggle against modern revisionism played a vital role in the rebuilding of a Marxist-Leninist movement it was especially the Great Proletarian Cultural Revolution, an unprecedented new form of struggle, itself in large part a fruit of this combat against modern revisionism, that gave rise to a whole new generation of Marxist-Leninists. The tens of millions of workers, peasants and revolutionary youth who went into battle to overthrow the capitalist roaders entrenched in the party and state apparatus and to further revolutionise society struck a vibrant chord among millions of people across the world who were rising up as part of the revolutionary upsurge that swept the world in the 1960s and early 1970s.}}</ref>

== Se også ==

*[[Dialektisk materialisme]]
*[[Arbeiderbevegelsen]]
*[[Sosialdemokrati]]
*[[Den første internasjonale]]
*[[Den andre internasjonalen]]
*[[Komintern|Den kommunistiske internasjonalen (Komintern)]]
*[[Revolutionary Internationalist Movement|Revolutionary internationalist movement]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20190714152926/https://www.broadleft.org/antirevi.htm Oversikt over anti-revisjonistiske partier og grupperinger]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kommunisme]]
[[Kategori:Maoisme]]
[[Kategori:Politiske ideologier]]