Redigerer Reconquista

{{Spanias historie}}
'''Reconquista''' ([[spansk]] og [[portugisisk]] for «gjenerobring») er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av [[Den iberiske halvøy]] fra [[maurere|maurerne]] mellom [[718]] og [[1492]]. 

I [[711]] invaderte maurerne Den iberiske halvøy og seiret i [[slaget ved Guadalete]]. I løpet av fem år hadde de underlagt seg det meste av halvøya, og knust de [[visigoterne|visigotiske]] kongedømmene. En større araberstyrke kom fra Nord-Afrika og erobrer land også nord for Pyreneene. De ble stoppet av Karl Martell i slaget ved Poitiers. Det som ofte beskrives som starten på ''la reconquista'' i Spania, er et mindre slag<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Encyclopedia|publikasjon=JAMA|doi=10.1001/jama.279.17.1409-jbk0506-6-1|url=http://dx.doi.org/10.1001/jama.279.17.1409-jbk0506-6-1|dato=1998-05-06|serie=17|bind=279|sider=1409|issn=0098-7484|besøksdato=2020-01-09}}</ref> der visigoteren [[Pelayo av Asturias|Pelayo]], konge over Asturias seier over en muslimsk hær ved [[slaget ved Covadonga|Covadonga]] i 718 eller 722. Først i<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Visions of al-Andalus|url=http://dx.doi.org/10.1017/chol9780521471596.002|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Literature of Al-Andalus|dato=2000-08-31|besøksdato=2020-01-09|isbn=978-0-521-47159-6|side=1–24|fornavn=María Rosa|etternavn=Menocal}} Norsk utgave 2012,</ref> 1085 inntar Alfonso den VI Toledo. Byen blir aldri mer ledet av muslimer.  

Den [[Portugal|portugisiske]] ''reconquista'' kulminerte i [[1250]] da [[Afonso III av Portugal|Afonso III]] erobret [[Algarve]]. Han styrte dermed over et rike som i stor grad tilsvarer dagens Portugal. 

I [[Spania]] kulminerte prosessen [[2. januar]] [[1492]], da [[Ferdinand V av Spania|Ferdinand]] og [[Isabella I av Spania|Isabella]] fordrev den siste mauriske herskeren, [[Boabdil av Granada]] og forente det meste av dagens Spania under sitt styre ([[Navarra]] ble ikke innlemmet før i [[1512]]). 

== Fordrivelsen av jødene ==
De katolske monarkene igangsatte en politikk for å oppnå religiøs og nasjonal enhet. Jødene hadde siden [[1300-tallet]] havnet i økende grad av diskriminering og forfølgelse. Det kristne hatet, aktivt oppmuntret av flere paver, som [[Klemens VII]] og [[Benedikt XIII]], førte til grusomheter som ble utført med den beste samvittighet. «Den ugjennomsiktige blandingen av pengegriskhet og religiøs ekstase sikret suksessen».<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 59</ref> De anonyme anklagene under inkvisisjonen forvandlet Spania til [[Totalitarisme|en totalitær stat]]. De religiøse minoritetene ble forsvarsløse og rettsløse. I [[Sevilla]] alene ble 700 kjettere brent på bålet i løpet av sju år. Flere av de mest bestialske og sadistiske forfølgerne av jødene ble senere den katolske kirkens offisielle helgener, som [[Vincent Ferrer]] og [[Pedro de Arbues]].<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 61-62</ref>

Den [[31. mars]] [[1492]] ble [[Alhambra-dekretet]] om forvisningen av jødene utstedt.<ref name="Liss 1992. p.298">Liss, Peggy (1992): ''Isabel the Queen'', Oxford University Press, s. 298</ref> Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.<ref name="Liss 1992. p.298" /> Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.<ref>Henry Kamen (1997): ''The Spanish Inquisition: A Historical Revision'', Yale University Press, s. 29-31.</ref> Mange av de gjenværende som ''conversos'' eller ''[[marranos]]'' (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om ''limpieza de sangre'', «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 64</ref>

De fordrevne jødene ble tatt i mot av den [[Det osmanske riket|osmanske]] [[sultan]]en. Mange slo seg ned i [[Thessaloniki]] hvor de dannet et betydelig [[sefardisk]] samfunn som besto til [[holocaust i Hellas]] under andre verdenskrig.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Spanias historie]]
[[Kategori:Kriger med deltagelse av Portugal]]
[[Kategori:Korstogene]]
[[Kategori:Portugals historie]]