Redigerer Pygmalion (mytologi)

[[Fil:Pygmalion and Galatea (Gérôme) back.jpg|thumb|«Pygmalion og Galatea», maleri av [[Jean-Léon Gérôme]], 1890]]
[[Fil:Étienne-Maurice- Falconet-Pygmalion-&-Galatee hermitage.jpg|thumb|«Pygmalion og Galatee», utsnitt av en statue av [[Etienne-Maurice Falconet]] (1763), [[Eremitasjen]]]]
'''Pygmalion''' ([[gresk]]: Πυγμαλίων) er en [[Legende|legendarisk]] figur fra [[Kypros]]. Selv om Pygmalion er en gresk variant av det [[Fønikia|fønikiske]] kongsnavnet ''Pumayyaton'',<ref>Se [[Pygmalion av Tyr]], en konge av den fønikiske byen [[Tyr]]; den tradisjonelle kongelisten til Tyr er avledet fra [[Josefus]]: ''Pros Apiona'' (''Mot Apion'') i. 18, 21, og ''Ioudaike archaiologia'' (''Jødisk forhistorie'') viii. 5.3; 13.2. Hans liste var igjen basert på [[Menandros av Efesos]] som trakk sin informasjon fra Tyrs krøniker, jf. [http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=256&letter=P «Phenicia»] i ''Jewish Encyclopedia''</ref> er han mest kjent fra den [[Romerriket|romerske]] dikteren [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''<ref>Ovid: ''[[Metamorfoser]]'', X</ref> hvor Pygmalion var skulptør som ble forelsket i en statue av en kvinne han framstilt fra [[elfenbein]]. Pumayyaton betyr «Pumays gave» eller «Pumay har gitt som en gave/velsignelse», en referanse til en fønikisk gud hvis navn opptrer på en steininskripsjon i Nora på Kypros.<ref>Markoe, Glenn (2000): [http://books.google.no/books?id=smPZ-ou74EwC&pg=PA178&lpg=PA178&dq=Nora+%2B+Pumay&source=bl&ots=XD0huk4Xi3&sig=eGobmjcc7b-qyOFsU_z2aDpvKrs&hl=no&sa=X&ei=HRb3T_u_GovP4QTu06DQBg&ved=0CEwQ6AEwAQ#v=onepage&q=Nora%20%2B%20Pumay&f=false ''Phoenicians''], University of California Press, s. 178</ref> I henhold til [[Gresk mytologi|greske mytologiske]] fortellinger var Pygmalion en konge på [[Kypros]] som bestilte en statue av elfenbein da ingen virkelig kvinne levde opp til hans forventninger. Isteden ble han håpløst forelsket i statuen, men denne skjebnen var enda mer utilfredsstillende for ham. Grunnet hans ektefølte skuffelse, sørget [[Afrodite]] for at statuen ble levende og elsket ham tilbake.<ref>Cotterell, Arthur (1999): ''The Encyclopedia of Mythology'', Lorenz Books, s. 78</ref> Ovids fortelling om Pygmalion har siden tidlig moderne tid vært et yndet tema i billedkunsten og ble blant annet tittelen på et skuespill av [[George Bernard Shaw]], ''Pygmalion'' ([[1913]]), siden omgjort til en [[musikal]] under tittelen ''[[My Fair Lady]]'', om en professor i [[lingvistikk]] som blir forelsket i sin egen skapelse, en ung [[cockney]]kvinne han lærte opp i dannet [[engelsk]] slik at hun kunne gjenfødes til de høyere samfunnslag.

== Hos Ovid ==
I Alimos fortelling var Pygmalion en kypriotisk gullsmed som var interessert i skulptur og skar en kvinne ut av [[elfenbein]]. I henhold til [[Ovid]], etter å ha sett propoetidene, døtrene til Propoetus, prostituere seg selv (mer nøyaktig, de nektet Venus' guddommelighet og hun således «reduserte» dem til [[prostitusjon]]), var han «ikke interessert i kvinner»,<ref>Morford, Mark (2007): ''Classical Mythology'', Oxford University Press s. 184</ref> men da oppdaget at hans egen skapelse, kvinnestatuen, var så vakker og virkelighetstro, ble han forelsket.

På den dagen da Venus' festival var, gjorde Pygmalion sine ofringer på Venus' alter. Der ønsket han i all stillhet at hans elfenbeinsstatue ville bli forvandlet til en virkelig kvinne. Da han kom hjem kysset han sin statue og oppdaget da at dens lepper føltes varme. Han kysset den igjen og berørte hennes bryster og oppdaget at de var varme. Venus hadde bønnhørt hans ønske.

Pygmalion giftet seg med sin forvandlede statue, og sammen fikk de en sønn, [[Páfos]], og fra sønnen er et stedsnavn på [[Kypros]] avledet.

I en del versjoner fikk de også en datter, [[Galatea|Metharme]].<ref>[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]: ''Bibliotheke'', iii.14.3.</ref>

At [[Ovid]] nevner Páfos antyder at han hadde kilder fra en mer omstendelig redegjørelse av myten<ref>Den greske kilden til Ovids fortelling er diskutert i artikkelen ''[[Galatea]]''.</ref> enn den korte notisen av Pygmalion i [[Pseudo-Apollodorus]]' ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheke]]'', en [[Hellenisme|hellenistisk]] mytografi fra [[100-tallet]] e.Kr.<ref>Bibliotheke, iii.14.3 sier kun «Metharme, datter av Pygmalion, konge av Kypros.»</ref> Kanskje var Ovids kilde den nå tapte fortellingen til [[Filostefanos]] som var parafrasert av [[Klemens av Alexandria]]: «Slik at den velkjente Pygmalion av Kypros ble forelsket i en elfenbeinstatue; den var Afrodite og var naken. Mannen fra Kypros ble fengslet av dens velskapte former og omfavnet statuen. Dette er fortalt av Filostefanos.»<ref>Klemens av Alexandria: ''Formaninger til grekerne'', 4</ref>

== Paralleller i greske myter ==
[[Fil:Château de Versailles, salon des nobles, Pygmalion priant Vénus d'animer sa statue, Jean-Baptiste Regnault.jpg|thumb|«Pygmalion», av [[Jean-Baptiste Regnault]], 1786, Musée National du Château et des Trianons]]
[[File:Pygmalion (Raoux).jpg|thumb|Pygmalion beundrer sin statue, maleri av [[Jean Raoux]], 1717.]]
Fortelling om puste liv i en statue har paralleller i fortellingene om oppfinneren [[Daidalos]] som benyttet seg av [[kvikksølv]] for å installere en stemme i sine statuer; hos [[Hefaistos]], den gresk gud for [[smed]]er og [[teknologi]], som skapte en [[Automat|''automata'']] for sitt verksted; av [[Talos]], en kunstig mann gjort av bronse; og i henhold til [[Hesiod]] kvinnen [[Pandora]] som ble framstilt av leire på befaling av [[Zevs]].

Den moralske anekdoten om ''[[Apega]]'', gjenfortalt av historikeren [[Polybios]], er beskrevet som en antatt mekanisk etterlikning av hustruen til tyrannen [[Nabis]] av [[Sparta]], men det var egentlig et [[tortur]]instrument som knuste sine ofre i omfavnelsen.<ref>Sage, Evan T. (Februar 1935): «An ancient robotette» i: ''Classical Journal'', '''30.5''', s. 299–300</ref>

Oppdagelsen av [[Antikythera-mekanismen]] antyder at slike rykter om levende eller automatiske figurer eller statuer kan ha hatt en viss bakgrunn i samtidens mekaniske teknologi. Øya [[Rhodos]] var særlig kjent for sin mekaniske ingeniørkunst og ''automata''. Poeten [[Pindar|Pindaros]] har sagt om Rhodos i hans syvende olympiske ode:

:''De livfylte figurer står''
:''Pryder hvert eneste gate''
:''Og synes å puste i stein, eller''
:''Bevege deres mormorføtter''.<ref>Engelsk oversettelse: «The animated figures stand<br />
 Adorning every public street<br />
 And seem to breathe in stone, or<br />
 move their marble feet.»</ref>

Merk at denne referansen ikke nødvendigvis henviser til automatiske figurer, men like gjerne til så virkelighetstro marmorstatuer som synes å være levende grunnet dens kunstneriske dyktighet. [[Trope (litteratur)|Tropen]] om en skulptur så levende at det var som om den kunne bevege seg, var en meget vanlig beskrivelse av kunst i [[antikken]] som siden ble etterlignet av kunstskribenter etter [[renessansen]].

== Nytolkning av Pygmalion ==
Den grunnleggende fortellingen om Pygmalion har i omfattende grad blitt videreformidlet og nytolket i ulike kunstformer gjennom århundrene. Ved en ukjent dato ga senere forfattere som navn til statuen det som tilhørte [[Nymfe (mytologi|havnymfen]] [[Galatea]] (gresk Γαλατεία, ''Galateia'', «den melkehvite»). [[Goethe]] kalte henne for Elise, basert på variasjoner av fortellingen om [[Dido]]/[[ Dido|Elissa]].

I [[middelalderen]] ble Pygmalion holdt fram som et eksempel på idoltilbedingens utsvevelser og farer, antagelig tilskyndet av Klemens av Alexandrias kommentar at Pygmalion hadde gjort en statue av [[Afrodite]] selv. På [[1700-tallet]] var det imidlertid blitt en meget innflytelsesrik kjærlighetshistorie, sett slik i [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseau]]s musikalske drama basert på fortellingen. Ved [[1800-tallet]] var fortellingen ofte blitt til at det våkne, levendegjorte subjektet avviste Pygmalions kjærlighet hvor de tragiske ligger i at selv om hun er blitt levende, er hun forblitt kald, frigid og utilnærmelig.

En variant av dette temaet kan også bli sett i fortellingen om ''[[Pinocchio]]'' hvor en dukke formet av tre ble omformet til en virkelig gutt, skjønt i dette tilfellet har dukken menneskelige evner som går forut omformingen slik at det er dukken og ikke dens skaper, treskjæreren Geppetto som opplever mirakelet.

[[William Shakespeare]] lar i den siste scenen i ''[[Vintereventyret]]'' en statue av dronning Hermione bli gjort levende og avslørt som Hermione selv, og således fører stykket til sine forsonende konklusjoner.

I [[George Bernard Shaw]]s skuespill ''Pygmalion'', en moderne variant av myten med et subtilt hentydning til [[feminisme]], er det underklassens blomsterpike Eliza Doolittle som [[metafor]]isk blir «brakt til live» av Henry Higgins, professor i [[lingvistikk]] og [[fonetikk]], som lærer henne å forfine sin aksent og konversasjon i sosiale situasjoner. Ved at Elisa oppgir sin [[dialekt]] ble hun omformet og «gjenfødt» til å kunne virke i de høyere sosiale lag av samfunnet.

Fortellingen har også blitt emne for en rekke kjente malerier, blant annet av [[Agnolo Bronzino]], [[Jean-Léon Gérôme]], [[Honoré Daumier]], [[Edward Burne-Jones]] (fire betydelige verker fra 1868–1870, deretter på nytt i større versjoner fra 1875–1878 med tittelen ''Pygmalion and the Image''), [[Auguste Rodin]], [[Ernest Normand]], [[Paul Delvaux]], [[Francisco Goya]], [[Franz von Stuck]], [[François Boucher]], og [[Thomas Rowlandson]]. Det har også vært gjort en rekke skulpturer over det samme emne, passende nok da fortellingen henviser til en statue.

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://classics.mit.edu/Ovid/metam.10.tenth.html#373 Engelsk oversettelse av Ovids dikt].
* [http://thelatinlibrary.com/ovid/ovid.met10.shtml Latisnk original, linjene 243-297] hos The Latin Library 
* [http://books.google.com/books?id=Z03b_-lMo9kC&pg=PA77&lpg=PA77&dq=%22the+winter's+tale%22+pygmalion&source=web&ots=oAkYgx_vB7&sig=n4Bt4f8bj7nBjSW4rp4U_7EG0lU&hl=en Shakespeare-referansen]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Personer fra gresk mytologi]]
[[Kategori:Metamorfoser i gresk mytologi]]